RSS

Stikkordarkiv: daniel

Julekalender 2017: 6. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmetoniske julekalender, inne i sitt ellevte år! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene jeg har sett gitt ut i perioden 1. desember 2016-1. desember 2017. I år er det 125 filmer som konkurrerer om prisen, og en ny vil avsløres hver dag frem mot julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere, kjære lesere. Les mer om den her. Fristen for å levere svar er i løpet av dagen 12. desember. Nå til dagens film!

19. Get Out

Regi: Jordan Peele

Manus: Jordan Peele

Med: Daniel Kaluuya, Allison Williams, Catherine Keener og Bradley Whitford.

Land: USA

Spilletid: 104 min

Premiere: 07.04.17

Jordan Peele er ikke kjent som regissør, faktisk er Get Out hans debut. Han er hovedsaklig kjent som den ene halvdelen av komikerduoen Key and Peele. Han og makkeren Keegan-Michael Key fikk sin start i sketsje-programmet MADtv, der de begge var med i rundt 100 episoder. Senere lagde de sitt eget sketsje-program, og det er der de har blitt kjent som en komikerduo. Programmet het Key and Peele, og var veldig morsomt til tider. Til og med såpass morsomt at de fikk laget en litt middelmådig komedie sammen i fjor, kalt Keanu.

Chris (Kaluuya) skal treffe foreldrene til kjæresten Rose (Williams) for første gang, og er litt bekymret. Hun er hvit, og han svart, og han har opplevd nok pinlige rase-relaterte situasjoner fra før. Rose klarer å berolige ham, og de kjører til familiens avsidesliggende landsted. Der begynner merkelige ting å skje, etter at Rose sin mor (Keener) tilbyr å hypnotisere bort Chris sitt røyksug.

get out

Get Out er en skrekkfilm med klar satirisk snert. En skrekkfilm der det skumleste er mystiske hvite mennesker. Med andre ord er ikke jeg hovedpublikumet for filmen, den er nok aller mest laget for afro-amerikanere, som lever i lignende situasjoner fra dag til dag. Men ikke misforstå, selv om man ikke er inneforstått med alle nyansene av amerikansk rase-problematikk, så kan man likevel sette pris på Get Out som ren skrekkfilm.

Med sin humorbakgrunn har Jordan Peele klart å legge noen veldig morsomme øyeblikk inn i filmen, men det som sitter mest igjen i etterkant er hypnose-scenen. Et lite mesterverk i stemning og ekkelhet, som i tillegg ser helt nydelig ut visuelt. Ellers i filmen har jeg noen problemer med logiske brister, spesielt rundt Armitage-familiens tjeneste-personale, men i det store og hele klarer filmen å bygge opp uhyggen effektivt, til en avslutning som treffer bedre enn mange andre skrekkfilmer.

Daniel Kaluuya er imponerende i hovedrollen, og Alison Williams (kjent fra TV-serien Girls) klarer å overbevise oss i alle karakter-endringene hun går gjennom. Catherine Keener er ubehagelig som hennes hypnotiserende mor, og det er Bradley Whitford som hennes veldig afro-amerikansk-vennlige far også.

Filmen spiller lurt på enkelte skrekkfilm-klisjeer, og snurrer elegant unna andre. Et typisk valg kunne vært å legge inn en twist som endrer på hele konseptet underveis, men hvorfor gjøre det hvis du allerede har et skremmende konsept? Ikke filmen som vil få en slutt på amerikansk rasisme, men kanskje et deilig avbrekk for afro-amerikanere? Uansett en fornøyelig opplevelse for oss som kan sette pris på en god berg-og-dalbane av skrekk og humor.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,7/10 (204 891 stemmer)

AVClub.com: B+

Rotten Tomatoes: 99% fresh

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 5

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 6, 2017 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2012: 15. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Se oversikt over deltakerne i bunnen av innlegget.

10. Skyfall

Regi: Sam Mendes

Manus: Neal Purvis, Robert Wade og John Logan, basert på karakterer av Ian Fleming.

Med: Daniel Craig, Judi Dench, Javier Bardem, Ralph Fiennes og Noamie Harris.

Land: Storbritannia/USA

Spilletid: 143 min

Premiere: 26.10.12

Den 23. filmen i serien om James Bond, og den tredje med Daniel Craig i hovedrollen. Denne gangen med Sam Mendes som regissør, en mann kjent mer for drama enn action (American Beauty, Road to Perdition, Revolutionary Road).

James Bond er på jakt etter en liste med de hemmelige identitetene til MI6’s agenter i felten, men da agenten Eve (Harris) treffer han med et feilplassert skudd går listen tapt, og Bond er antatt død. M (Dench) blir tilbudt å gå av for å ha mistet listen, men nekter å gjøre det før saken er avsluttet. Bond dukker opp igjen, og får i oppdrag å få tilbake listen. Det viser seg at mannen som har den har en fortid med M, og er ute etter hevn.

I swear I'll get the guy who killed The Iron Giant.

I swear I’ll get the guy who killed The Iron Giant.

Skyfall fortsetter serien med «nye Bond», som begynte med Craigs første film som Bond, Casino Royale. Et steg mot en mørkere og mer realistisk Bond, som tidligere nevnt i kalenderen kanskje inspirert av Bourne-filmene. Casino Royale gikk glatt inn på topp tre-listen over Bond-filmer, mens oppfølgeren Quantum of Solace manglet en skikkelig skurk.

Dette tar heldigvis Skyfall et oppgjør med, og introduserer Silva, en genial, lettere overspilt og mer eller mindre gal skurk. Med andre ord passer han perfekt inn i en serie som inneholder eksentrikere som Goldfinger og Blofeld. Silva spilles av en blondhåret Javier Bardem (føles også som et typisk Bond-skurk-trekk, å ha en hårfarge som ser ut som om den er på feil person), og han gjør stort sett hele filmen. Også har han sin personlige vendetta å gjennomføre. Det betyr at filmen ikke blir den helt store action-festen, men mer en jakt og kamp mellom to menn.

Filmen ser veldig bra ut, spesielt avslutningen i Skottland er et nydelig stykke arbeid, med flammebelyst islandskap. Ellers var det herlig å få såpass mange retro-spark i løpet av filmen. Vi blir gjenintrodusert for Q, som har med gadgets, uten at de blir for høyteknologiske. Vi får se Bond kjøre Aston Martin DB5, en av de klassiske Bond-bilene fra Goldfinger (det gikk et hørbart lykke-sukk gjennom kinosalen når den garasjedøren åpnet seg), og det sendes noen vittigheter i retning Goldeneyes eksploderende penn og katapultseter. Vi får se Bond skyte pistol-løpet, og i tillegg sender Adeles tittelsang umiddelbart tankene tilbake til Shirley Bassey.

Det mangler litt på tempoet i den delen av filmen der Bond reiser til Kina, men dette er nok en av de fem beste Bond-filmene. En fin blanding av nye Bond og med avslutningen et åpenbart steg tilbake mot de gode gamle også. Kan det være at de fleste Bond-fans kan finne noe å bli enige om nå? Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.0/10 (160 391 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen 2012:

Med et rekordstort antall påmeldte i år (11), så blir det forhåpentligvis et tettere felt enn noensinne. Tipperne blir presentert alfabetisk.

Audun: The Dark Knight Rises, Beasts of the Southern Wild, Skyfall (10), The Avengers

DanJill: The Dark Knight Rises, Skyfall (10), The Avengers, The Intouchables

Hello Kitty: The Intouchables, Moonrise Kingdom, Looper, The Dark Knight Rises

HKH: Kon Tiki (11), Immortals, Tinker Tailor Soldier Spy (12), The Dark Knight Rises

Inge: The Dark Knight Rises, The Descendants, The Avengers, Kompani Orheim

Kristian: The Dark Knight Rises, The Iron Lady, The Girl With the Dragon Tattoo, The Hunger Games

Maria: Prometheus, The Dark Knight Rises, The Girl With the Dragon Tattoo, The Intouchables

Martin: Skyfall (10), Kon Tiki (11), The Hunger Games, The Avengers

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight Rises, The Intouchables, Skyfall (10), Kompani Orheim

Stein Galen: Moonrise Kingdom, The Dark Knight Rises, The Intouchables, Skyfall (10)

Toejam: The Dark Knight Rises, The Avengers, Prometheus, Lawless

Fem av dere tippet Skyfall, et av de mest populære tipsene. Og strengt tatt ikke så dumt, når vi er innenfor topp ti er det rimelig jevnt. Det etterlater kun fem av dere med mulighet for å treffe fire av fire riktige.

 
6 kommentarar

Posta av den desember 15, 2012 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 13. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Det avholdes tippekonkurranse, der leserene prøver å gjette seg til årets topp 4. Fristen for innsending av bidrag er gått ut, og du kan følge deltakerene og framgangen i konkurransen i bunnen av dette innlegget.

12. The Adventures of Tintin: The Secret of the Unicorn

Regi: Steven Spielberg

Manus: Steven Moffat, Edgar Wright og Joe Cornish, basert på en tegneserie av Hergé.

Med: Jamie Bell, Daniel Craig, Andy Serkis, Simon Pegg og Nick Frost.

Land: USA/New Zealand

Spilletid: 107 min

Premiere: 28.10.11

En skal ha passe lite interesse for film/populærkultur for å ikke kjenne til Steven Spielberg. Mannen har vært en av de mest innflytelsesrike, suksessfulle og dyktige regissørene siden midten av 70-tallet. Filmografien hans er full av «må-se»-filmer som Jaws, E.T., Indiana Jonesfilmene, Jurassic Park, Schindler’s List, Saving Private Ryan, Minority Report og Munich. Nå er det tre år siden vi sist hørte fra han (den litt skuffende fjerdefilmen om vår favorittarkeolog), men så slår han til gjengjeld til med Tintin og War Horse med bare noen måneders mellomrom, samtidig som hans biografiske film om Lincoln (Med Daniel Day-Lewis i det som sannsynligvis blir en Oscar-vinnende rolle, kjenner vi akademiet rett) også kommer neste år.

På denne filmen om Tintin har Spielberg slått seg sammen med Peter Jackson, som selvfølgelig er mest kjent for The Lord of the Rings, King Kong og Braindead. Jackson produserer, og bidrar med effekter gjennom sitt New Zealand-baserte produksjonsselskap. På manussiden har de fått med Steven Moffat, med erfaring fra Doctor Who og den glimrende moderniseringen Sherlock, og min personlige favoritt Edgar Wright (Spaced, Shaun of the Dead, Hot Fuzz, Scott Pilgrim vs. The World).

Tintin kjøper et modellskip, Enhjørningen, på markedet i byen, og det viser seg raskt at flere er interesserte i nettopp dette skipet. Det inneholder nemlig oppskriften på å finne en stor skatt fra den ekte Enhjørningen. Tintin og hunden hans, Snowy (Terry på norsk, om jeg husker rett), blir kidnappet og tatt med på et lasteskip til Marokko. Ombord på skipet møter de en drukkenbolt av en kaptein, Haddock. Han har mistet kontroll over mannskapet sitt, og blir med Tintin på rømmen. Det viser seg etter hvert at en av Haddocks forfedre var kaptein på Enhjørningen, og han vil derfor mer enn gjerne stikke kjepper i hjulene for skurken som er ute etter det han betrakter som sin arv.

De splitter bramseilene mine!

Jeg har aldri lest Tintin som tegneseriehefte/bok, og kan vel derfor ikke betraktes som den største tilhengeren. Men jeg så på tegneserien på tv en god del da jeg var yngre, og likte den egentlig veldig godt. Derfor hadde jeg en del forhåpninger. Var i tvil om jeg skulle se den på norsk eller engelsk, fordi jeg var ganske nysgjerrig på om de hadde beholdt de norske stemmegiverne fra tegneserien, men samtidig tror jeg filmen blir bedre på engelsk. Heldigvis var det bare engelsk tilgjengelig når jeg skulle se den, så valget ble tatt for meg.

Animasjonene er realistiske på den måten vi har sett lett-versjonen av tidligere i filmer som Beowulf og A Christmas Carol. Her blir det jo litt annerledes, siden de må balansere mellom fotorealisme og å gjenskape de kjente fjesene og trekkene fra tegneserien. Her syns jeg de har funnet et veldig godt kompromiss. Jeg blir utrolig imponert over hvor flott alt ser ut, spesielt det ikke-menneskelige. Og at menneskene er litt karikerte gir det altså i dette tilfellet en ekstra sjarm. Jeg ville for eksempel ikke byttet bort den overdrevent store nesen til kaptein Haddock.

Den samme fine balansen føler jeg går igjen i realismen av det som skjer i filmen. Det er store actionscener der vi får både fysiske lover som stort sett fungerer som de skal, og ganske overdrevne, «umulige» stunt. Vi får også noen scener med slapstick-humor som er mer eller mindre overdrevet, uten at det tar oss for mye ut av filmen.

Stemmeskuespillet er helt på høyde med det meste av animasjonsfilm, og med en artig og fartsfylt historie så er dette en film å få med seg. Setter også stor pris på små morsomheter som når Tintin i første scene blir tegnet av en karikaturtegner, og bildet viser vår velkjente helt fra tegneserien. Også pluss for fine åpningstekster, noe vi får altfor få av i moderne filmer.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.8/10 (20 902 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 4

Konkurranse:

Her følger deltakerene alfabetisk,med tipsene i prioritert rekkefølge. Vinneren er den som klarer flest riktige i topp 4. Ved uavgjort teller summen av plasseringene til alle fire tipsene. Tipper en 1., 3., 7., og 25. plass, for eksempel, vil verdien bli 36. Lavest verdi er såklart best.

Audun: The King’s Speech (?), True Grit (?), The Fighter (?), Thor (?).

Bush: Super 8 (?), Oslo, 31. august (?), Johnny English Reborn (?), Drive (?).

Inge: The King’s Speech (?), The Greatest Movie Ever Sold (?), The Fighter (?), Sucker Punch (?).

Maria: True Grit (?), Hodejegerne (?), The King’s Speech (?), Captain America: The First Avenger (?).

Martin: Kongen av Bastøy (16), Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides (?), Kong Curling (?), Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (14).

Ottar Karsten Hostesaft: The King’s Speech (?), True Grit (?), Black Swan (?), The Town (?).

Stein Galen: The King’s Speech (?), Oslo, 31. august (?), Drive (?), Melancholia (?).

Interessant å se spredningen, totalt 19 forskjellige filmer fordelt på 7 tips. The King’s Speech den store favoritten, da 5 av 7 har den med. Har Martin meldt seg ut av tetkampen allerede, siden han ikke fikk tid til å oppdatere tipset sitt? Føler alle seg selvsikre på sitt eget tips, eller ser det ut som om noen skrider fram som favoritter? Skal vi få en ny vinner for femte år på rad, eller blir det en av de fire tidligere vinnerene? Om 11 dager har vi svaret.

 
5 kommentarar

Posta av den desember 13, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 11. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

14. Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2

Regi: David Yates

Manus: Steve Kloves, basert på boken av J.K. Rowling.

Med: Daniel Radcliffe, Emma Watson, Rupert Grint, Ralph Fiennes, Alan Rickman, Michael Gambon, John Hurt og Helena Bonham Carter.

Land: Storbritannia/USA

Spilletid: 130 min

Premiere: 15.07.11

David Yates har stort sett gjort karrieren sin med Harry Potter. Han har fått regissere de fire siste filmene om trollmannen, til tross for å ikke ha noen store filmer under beltet på forhånd. Tv-filmer og serier er det en del av, derimot, mest nevneverdig thrillerserien State of Play, som senere ble gjort om til en god film i USA (20. plass i kalenderen for to år siden). Steve Kloves har bearbeidet Harry Potter-bøkene om til 7 av de 8 filmene. Nylig har han vært med på å skrive manuset til omstarten av Spider-Man-franchiset, og han har også skrevet både Wonder Boys og The Fabulous Baker Boys.

I den siste filmen om Harry Potter, må han, Hermione og Ron finne og ødelegge de siste av de sju gjenstandene som forsikrer Voldemorts udødelighet. Voldemort har samlet alle sine tilhengere og omringet Hogwarts, der Harry, resten av elevene og lærerene befinner seg. Det er duket for et storslått slag om trollmannsverdenen, store avsløringer og en endelig avslutning.

The Sphinx called. It wants its face back.

Hittil har jeg vært mindre tilhenger av filmene om Harry Potter enn resten av verden, har det virket som. Jeg har lest tre av bøkene for lenge siden, og sett alle filmene. De har alltid vært underholdende, og definitivt gode nok, men har aldri vekket den helt store entusiasmen. Derfor var det en positiv overraskelse som ventet meg i den siste filmen. Karakterene har nok klart å sette dypere røtter i meg enn først ventet, da det plutselig blir både rørende og trist, i tillegg til gåsehud med jevne mellomrom. Nettopp det en storslått finale trenger å levere.

Effektene er herlige, og det er åpenbart at vi har kommet til det punktet der nesten hva som helst kan se helt ekte ut, det være seg dataanimerte slanger eller fargesprakende lyn fra tryllestaver i kamp. Syns også Yates sammen med fotografen sin gir oss noen veldig vakre bilder i løpet av drøye to timer, spesielt når vi får se disse avgjørende øyeblikkene i stor skala.

Mange av skuespillerene er blitt synonyme med disse karakterene. Tenker da først og fremst på Radcliffe, Watson og Grint, som har vokst med rollene gjennom årene og leverer bra også her. Heldig for produsentene at de valgte nettopp Radcliffe som Potter, hadde jo vært synd om han viste seg å bli en dårlig skuespiller etter hvert som han ble eldre. Andre høydepunkt er jo selvsagt Alan Rickman, som får mer å spille på som sin Snape-karakter i denne filmen enn de forestående. Også er det jo godt å ha en rutinert Ralph Fiennes som ondskapen selv, noe han formidler bra (ved hjelp av en del sminke, vel å merke).

Historien faller fint på plass, og vi får en tilfredsstillende avslutning på det somer en av de mest populære filmseriene noensinne. Jeg tror det er/var svært få skuffede publikummere som kom ut av kinosalene denne gang, og det er jo kanskje imponerende nok bare det.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.2/10 (131 067 stemmer, for øyeblikket plassert som den 186. beste filmen noensinne)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

 
11 kommentarar

Posta av den desember 11, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 22. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Fristen er gått ut.

Deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, The Hangover (5) og District 9 (6).

Stein Galen: Inglourious Basterds, Slumdog Millionaire, “ukjent festivalfilm” (8) og A Serious Man (11).

Audun: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, It Might Get Loud og District 9 (6).

To dager igjen til jul, og vi får den tredje beste filmen 2009:

3. Inglourious Basterds

Regi: Quentin Tarantino

Manus: Quentin Tarantino

Med: Brad Pitt, Mélanie Laurent, Christoph Waltz, Eli Roth, Michael Fassbender, Diane Kruger, Daniel Brühl, Til Schweiger, Gedeon Burkhard og Jacky Ido.

Land: USA/Tyskland

Spilletid: 153 min

Premiere: 21.08.09

Viss du ikke har hørt om Quentin Tarantino er du vel virkelig ikke særlig filminteressert? Mannen skrev True Romance, han skrev og spilte i From Dusk Till Dawn sammen med George Clooney! I tillegg har han regissert noen halvgode filmer som Reservoir Dogs, Pulp Fiction, Jackie Brown, Kill Bill vol. 1 og 2 og Death Proof. Mannen er blitt en legende, mye på grunn av at han ennå ikke har laget en dårlig film.

Vi befinner oss i det okkuperte Frankrike under andre verdenskrig. «The Basterds» er en gruppe jødisk-amerikanske soldater som har i oppdrag å spre frykt gjennom det tredje riket. Dette gjør de ved å jakte ned og skalpere nazistene. De krysser skjebner med en fransk kinoeier (Laurent) som så familien sin bli drept av SS-offiseren Hans Landa (Waltz). Når Frederick Zoller (Brühl), en tysk krigshelt, føler seg tiltrukket av henne, hjelper han henne med å sette opp en spesiell premierevisning av filmen om hans fantastiske dåder. Ikke nok med det, han lover at mange av de største tyske offisere vil dukke opp. Den hevnhungrige franske kvinnen øyner en åpning for rettferdighet, og får villig hjelp av «The Basterds».

Tarantino har kommet opp med en utrolig morsom og underholdende historie. Han gir fullstendig blaffen i om det er historisk korrekt eller ikke på mange punkter, og det gjør ingenting. Twister kommer og går, og alt henger sammen på en herlig måte. Typisk Tarantino.

Det visuelle er veldig bra. Tarantino viser nok en gang at han også vet å instruere kameramannen. For fans vil det være mange gjenkjennelige bilder, kanskje spesielt «the trunk shot», bare uten et bagasjerom i dette tilfellet. Og selvfølgelig, soundtracket er nærmest perfeksjon, med mye musikk av Ennio Morricone (kanskje tidenes beste filmmusikk-komponist).

Castet inneholder alt fra etablerte stjerner til mer ukjente mennesker. Brad Pitt er mannen som vet å velge rett manus, og han trives åpenbart i denne rollen. Diane Kruger er også et forholdsvis kjent fjes, mens Eli Roth kanskje er mest kjent som regissør (Hostel). Vi får også en scene med Mike Myers (Austin Powers), samt at tv-serie-seere vil kjenne igjen B.J. Novak fra The Office US og Samm Levine fra Freaks and Geeks.

«Wipe that stupid smirk off my face!»

Men den aller aller beste skuespillerprestasjonen i denne filmen finner vi i Christoph Waltz som skurken Hans Landa. Ikke bare imponerer han med kjennskap til veldig mange språk, men han spiller også skurken kaldt, veldig effektivt og skremmende. I det som må ta prisen for årets åpningsscene ser vi ham foreta et rolig forhør med en bondefamilie for å finne ut om de gjemmer jøder. En mer intens,  bra fotografert og velspilt scene skal du lete lenge etter!

Tarantinos spesialitet er hans velkjente dialoger. Han kan få scener til å gli i det uendelige uten at jeg mister interessen. I Inglourious Basterds klarer han å gjennomføre det med en leken morsomhet, i tillegg til at det er ulidelig spennnende opptil flere ganger. Komiske høydepunkt inkluderer Pitt på italiensk, i tillegg til en så fantastisk slutt at jeg lo godt og lenge (akkurat som med slutten av Death Proof).

Christoph Waltz vant prisen for Beste skuespiller under filmfestivalen i Cannes, og filmen er nominert til 4 Golden Globes; Beste film (drama), Beste regi, Beste manus og Beste mannlige birolle (Waltz). Tarantino har gjort det igjen. En utrolig sebar 2,5-timer, nok en gang. Hvor lenge blir det til neste? Jeg har hørt rykter om Kill Bill: Vol. 3 i 2014.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.5/10 (109 083 stemmer, den er plassert som nummer 68 på Top 250)

Dagbladet: Terningkast 6

VG: Terningkast 5

Legg gjerne igjen en kommentar! Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
3 kommentarar

Posta av den desember 22, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 22. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: The Dark Knight, Cloverfield (4), Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading (5)

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, No Country for Old Men, Hot Rod (6), Quantum of Solace (17)

FRISTEN ER GÅTT UT.

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

3. There Will Be Blood

Regi: Paul Thomas Anderson

Manus: Paul Thomas Anderson, basert på en roman av Upton Sinclair.

Med: Daniel Day-Lewis, Paul Dano, Ciaran Hinds, Russell Harvard og David Willis.

Land: USA

Spilletid: 158 min

Utenom denne har jeg bare sett to filmer av de fem P. T. Anderson har laget, Magnolia og Boogie Nights. Magnolia er en av de beste «web-of-life»-filmene jeg vet om, og Boogie Nights er en veldig solid dramakomedie med et fantastisk skuespillerensemble. Anderson er en av de få auteurene som er virkelig dyktige til både manusskriving og regissering.

Vi følger Daniel Plainview (Day-Lewis) og veien hans til makt og penger. Han er oljeborer, full av karisma, men samtidig har han et underliggende hat mot andre mennesker, og han gjør det meste for å se konkurrenter tape. Han bruker sønnen sin som et salgstriks; han er tross alt familiemann. Etter informasjon fra Paul Sunday (Willis) flytter han seg til California for å kjøpe opp jord og få opp all oljen. Han lover mye til lokalsamfunnet, men etter hvert som han blir rikere trekker han seg mer og mer tilbake.

Først vil jeg prøve å beskrive hvor fascinerende denne filmen er. Dagen jeg så denne på kino hadde vi en kinomaraton. Først, rundt fire, så vi Juno (veldig bra). Rundt klokken seks gikk vi videre og så Jumper (ikke akkurat såå bra), før vi gikk inn til denne rundt åtte-halv ni. Og jeg satt sikkert med lettere åpen munn hele filmen. To timer og 38 minutter med fascinasjon. Filmen begynner jo med et betydelig strekk med bilder av en mann som borer etter olje alene, uten dialog, og jeg syns det var fantastisk.

Her er jo skuespillet i en klasse for seg, takket være Daniel Day-Lewis. Jeg tror ikke det vil møte for stor motstand om du argumenterer for at han er tidenes karakterskuespiller. Hvordan gjør han det? I denne rollen tror jeg fullt og helt på ham, og ikke bare det, han er så intens at jeg blir skremt av han. Årets skuespillerprestasjon, uten tvil. Men Paul Dano skal heller ikke glemmes, som du kanskje sist så med selvpålagt munnkurv i Little Miss Sunshine. Her spiller han presten med healer-egenskaper. Først tenkte jeg at han var litt overdrevet, men innen slutten av filmen var jeg mektig imponert også av han. Resten av skuespillet er solid, men disse to skiller seg ut.

Historien er veldig bra, og dette er typen historisk film som jeg hadde satt veldig stor pris på å få sett på skolen. Jeg vet ikke om den passer inn i noe pensum, men mer interessant introduksjon til oljeindustri, kapitalisme og religiøs fanatisme skal en lete lenge etter. Kanskje i KRL, eller heter det bare religionsundervisning nå?

Filmen jobber seg sakte framover, med bilder som henger lenge. Er det noe jeg skal dra ned på, så er det muligens at den kunne ha vært litt kortere. Men for all del, her er det nok av fin fotografering å se på, så jeg hadde ikke store problemer med det.

Slutten var også veldig bra, og fikk meg bare til å tenke «Ja, sånn skal den slutte!» inni meg mens den skjedde. Veldig passende avsluttet, med «I DRINK YOUR MILKSHAKE!» som et av de mer minneverdige sitatene fra filmåret.

Filmen vant to Oscar, Beste mannlige hovedrolle (fortjent til Day-Lewis) og Beste kinematografi (også fortjent). Ellers var den også nominert til Beste film, Beste regi, Beste manus basert på tidligere publisert materiale, Beste klipp, Beste art direction og Beste lydredigering. Anbefales til absolutt alle, tror jeg. Se den.

Dom:

DHF: 9/10 (Sterk)

IMDb: 8.3/10 (90 989 stemmer, plassert på 107. plass på Top 250)

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 6

Gratulerer til Ottar og Stein, godt tippet! Og nei, jeg rangerte altså ikke I Am Legend over den…

Legg gjerne igjen kommentar!

 
13 kommentarar

Posta av den desember 22, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 11. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: Cloverfield, The Dark Knight, Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, Hot Rod, Quantum of Solace (17), (tom plass)

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

14. Shoot «Em Up

Regi: Michael Davis

Manus: Michael Davis

Med: Clive Owen, Paul Giamatti, Monica Bellucci, Stephen McHattie Greg Bryk og Daniel Pilon.

Land: USA

Spilletid: 86 min

En mann, Mr. Smith (Owen), sitter ved et busstopp og ser en gravid kvinne forte seg forbi. Litt etter kommer en mann med pistol. Smith føler seg ansvarlig, og dreper mannen, før han fungerer som jordmor (jordfar?) mens en gjeng med folk prøver å skyte han. Moren til barnet dør, men Smith kommer seg unna med barnet. Han kontakter Donna Quintano (Bellucci), en prostituert som har mistet barnet sitt, og dermed har brystmelk. Hun går motvillig med på å hjelpe ham. Men det viser seg at noen er besatt etter å ta knekken på ungen, og grunnen er større enn Smith noengang kunne tenkt seg.

Det er to måter å se på denne filmen. Den første gjør den til en av de teiteste og tåpeligste actionfilmene noensinne, mens den andre gjør den til en utrolig morsom parodi på actionklisjeer og et smart studie i hvor langt grenser kan strekkes for komedie. Jeg ser på det på den andre måten. Dette er en av årets definitivt morsomste filmer. De går over i urealistisk territorie med vilje, og det er rett og slett synd at så mange ikke forstår intensjonen med filmen.

Alle karakterene er herlig overdrevne. Spesielt Clive Owen sin hovedperson er veldig bra. Paul Giamatti som skurken varierer litt mer, men han har absolutt sine øyeblikk av genialitet. Det jeg også liker godt med filmen, er at det i tillegg til en utrolig mengde over-the-top-scener også er en god del veldig tørre vitser og ordspill.

Men om en skal klage på noe, så kunne nok manuset vært enda litt bedre, i forhold til morsomheter. Det er ikke alle som treffer helt. Historien er også litt unødvendig innviklet, spesielt med tanke på hvordan resten av filmen er lagt opp. I tillegg kan det nevnes at det er noen effekter som er litt halvveis.

Men alt i alt, så er det sjelden en actionfilm får meg til å le skikkelig høyt og godt i kinosalen. Det var en gjennomført underholdende 1,5 time jeg hadde når jeg så denne, og den har fungert nesten like bra når jeg har sett den igjen senere. Anbefales på litt av samme grunnlag som gårsdagens Wanted, men her trengs det en viss kjennskap til action-sjangeren for at du skal få fullt utbytte.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: 7.0/10 (46 229 stemmer)

VG: Terningkast 3 (Det er nesten som jeg slutter å ta med anmeldelsene fra VG. Rett og slett dårlig anmelderhåndtverk, syns jeg. Så er jo karakteren feil, men det er for såvidt irrelevant her.)

Dagbladet: Terningkast 4

Legg igjen en kommentar vel! Det hadde vært fint.

 
2 kommentarar

Posta av den desember 12, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,