RSS

Stikkordarkiv: sex

Julekalender 2016: 3. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er 12. desember. Nå til dagens film!

22. Anomalisa

Regi: Duke Johnson og Charlie Kaufman.

Manus: Charlie Kafuman, basert på hans eget teaterstykke.

Med: David Thewlis, Jennifer Jason Leigh og Tom Noonan.

Land: USA

Spilletid: 90 min

Premiere: 08.01.16

Først en avklaring: Anomalisa ble ikke satt opp på vanlig kino i Norge, men ble vist på Cinemateket. Der viser de stort sett hver uke enten en eldre klassiker, eller en ny film som ikke blir satt opp på kino. De gamle jeg eventuelt skulle se blir ikke med i konkurransen, mens de nye får en sjanse.

Regissøren Duke Johnson er et nokså ubeskrevet blad, men til gjengjeld er Charlie Kaufman muligens en av de mest profilerte manusforfatterene i Hollywod. Som traileren minner oss på, står han bak noen av de mest fantasifulle filmene fra de siste årene. Being John Malkovich, Confessions of a Dangerous Mind, Eternal Sunshine of the Spotless Mind og selvfølgelig Adaptation, en nærmere genial meta-film om en manusforfatter kalt Charlie Kafuman som prøver å skrive en film basert på en bok. Det at det står Kaufman på en film gir etter hvert høye forventninger om originalitet.

anomalisa.jpg

Den ensomme kundeservice-eksperten Michael Stone (David Thewlis) reiser til Cincinnati for å promotere boken sin. Han sliter med å relatere til andre mennesker, og for ham har de alle samme ansikt og stemme. Men så treffer han to kvinner på hotellet, og blir fascinert av Lisa (Leigh). Hun har lav selvtillit, men Michael insisterer på at hun er noe helt unikt, og de starter en affære sammen.

Anomalisa må være en av de mer seriøse dukkefilmene noensinne laget, og det fungerer overraskende bra. Selve dukkene ser rimelig realistiske ut, og filmen kan ved hjelp av dukkene på en enkel måte vise oss hvordan hovedpersonen ser resten av verden som like mennesker. Alle karakterene i filmen har samme ansikt (og stemme, levert av Tom Noonan), med unntak av Michael og Lisa.

I tillegg får vi ting du sjelden har sett i en dukkefilm, som en romantisk og realistisk sex-scene (nei, Team America teller ikke…) og forstyrrende mareritt-skildringer. Det hele er oppfinnsomt og fint filmet, og historien bekrefter også at Charlie Kaufman fremdeles kan skrive en gode, personlige historier.

Anomalisa ble nominert til Oscar for Beste animerte film, og var den første filmen med 17 års aldersgrense som ble nominert i den kategorien. Den ble også nominert til en Golden Globe, og fem Annie Awards (animasjonsfilmens Oscar). Vant overraskende nok ingen av dem.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,3/10 (37 401 stemmer)

AVClub.com: A-

Filmmagasinet: 6/6

VG: Ingen anmeldelse.

Dagbladet: Ingen anmeldelse.

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 4, 2016 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2016: 1. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er 12. desember. Nå til dagens film!

24. Weiner

Regi: Josh Kriegman og Elyse Steinberg.

Manus: Josh Kriegman, Elyse Steinberg og Eli B. Despres.

Med: Anthony Weiner og Huma Abedin

Land: USA

Spilletid: 96 min

Premiere: 07.10.16

Dokumentar-film som er regidebuten til begge regissørene. De har fortid innen reality-tv og nyhetsprogrammer. Weiner hadde premiere på årets filmfestival i Sundance, der den vant juryprisen for beste dokumentar, før den så ble sluppet på kino.

Anthony Weiner ble en kjent skikkelse i USA etter sex-skandalen om han ble avslørt. Til tross for at han er gift med Huma Abedin, en av Hillary Clintons nærmeste rådgivere, hadde han vært utro med flere kvinner. Bildet på skandalen var et bilde, bokstavelig talt, av Weiners penis som ble sendt fra hans Twitter-konto. Etter skandalen trekker han seg fra jobben i den amerikanske kongressen, men bestemmer seg senere for å stille til valg som New Yorks borgermester. Filmen følger hans kampanje.

weiner.jpg

Weiner er en klassisk flue-på-veggen-dokumentar. Vi får være med inn i (de til tider veldig stusslige) kampanje-kontorene, og oppleve hvordan en skandale kan plukke fra hverandre alt sammen over tid. Det er enkelte scener der jeg blir sjokkert over at Weiner ikke ber kamera-folkene gå ut, men desto bedre for filmen at vi får være med i de trykkende pinlige stillhetene.

Det spørs om dette hadde fungert så godt hvis ikke Weiner hadde vært en så karismatisk skikkelse. Arkivklippene fra hans politiske karriere er engasjerende som bare det, og du forstår godt hvordan han kan bli godt likt. Filmen er også på det morsomste når vi får se Weiner gå fra parade til parade, bytte det ene flagget med det andre, og er på lag med alle minoriteter i byen på likt. I den beste enkeltscenen møter han opp til et møte til en fiendtlig forsamling, men klarer på imponerende vis å få applaus ut av dem, nesten basert på taleevner alene.

Dette er muligens også grunnen til at det går som det går for Weiner. Han er litt for glad i oppmerksomhet, og gjør valg som får deg til å vurdere om han har noe særlig kontakt med virkeligheten. Han klarer hvert fall ikke se konsekvensene av egne handlinger. Mest synd er det på kona, som til og med får kritikk av pressen når hun velger å støtte mannen.

Det kan være vanskelig å selge inn en politisk dokumentar til et publikum, men Weiner ble fortjent satt opp på kino, og er underholdende tvers gjennom. For å sitere juryen på Sundance: «A fast paced verite film that unfolds like a modern Shakespearean tragedy.»

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,7/10 (4 059 stemmer)

AVClub.com: A-

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 6

Dagbladet: Terningkast 5

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 1, 2016 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 9. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Følg denne lenken for å lese reglene og se hvilke filmer du kan velge blant i år. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er 12. desember. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

16. Dallas Buyers Club

Regi: Jean-Marc Vallée

Manus: Craig Borten og Melissa Wallack.

Med: Matthew McConaughey, Jennifer Garner, Jared Leto, Denis O’Hare, Steve Zahn og Michael O’Neill.

Land: USA

Spilletid: 117 min

Premiere: 21.02.14

Jean-Marc Vallée er en kanadisk regissør (fra den franske delen ja, du gjettet riktig) som for alvor slo gjennom med drama-komedien C.R.A.Z.Y. for 9 år siden. Han følgte den opp med kostymedramaet The Young Victoria, som vant Oscar for Beste Kostymer ved neste utdeling, noe du kanskje sikter mot når du først lager noe innen sjangeren. Men Dallas Buyers Club er nok den filmen av hans som har fått soleklart mest oppmerksomhet så langt.

Ron Woodroof (McConaughey) lever hardt i Dallas på 80-tallet. Han jobber som elektriker og rodeo-rytter, svindler, tar dop og har et rimelig vilt sexliv. Som landsdelen ofte antyder er han også både rasistisk og homofob. Derfor kommer det som et stort sjokk når han etter en arbeidsulykke blir fortalt at han har HIV på sykehuset. Han får 30 dager å leve av legen, men nekter først å tro på at han kan ha denne «homo-sykdommen». Etter hvert som han innser at det sannsynligvis stemmer likevel, begynner han å lese seg opp på emnet. Det virker som om det mest effektive legemiddelet er et som ikke er godkjent i USA ennå. Desperat drar han til Mexico for å skaffe seg medisinen, og innser samtidig at han kan tjene gode penger på å selge det videre hjemme. Han starter et usannsynlig samarbeid med Rayon (Leto), en mann i prossessen fra å være mann til å bli kvinne, og etter hvert handler det mer og mer om å hjelpe folk enn egne motiver.

"Am I sure? I'm HIV positive!"

«Am I sure? I’m HIV positive!»

Matthew McConaughey har i løpet av de siste årene gjort en massiv omveltning av karrieren, de har mange fått med seg etter hvert. Der han før var fast inventar i gjennomsnittlige romantiske komedier og sannsynligvis skjorteløs i minst en scene, har han i løpet av de tre siste årene blitt til en av Hollywoods sterkeste drama-skuespillere som sikkert kan velge akkurat de rollene han vil ha. Vil anbefale både The Lincoln Lawyer, Mud og så klart det som umiddelbart snek seg med i diskusjonen om tidenes beste TV-serier: True Detective. I denne filmen har han gått ned en hel mengde med kilo for å spille Ron, og han gjør en eksepsjonell jobb.

Med på laget har han også to av årets mest solide biroller, spilt av Jared Leto og Jennifer Garner. Leto gjør en av de mest overbevisende mann-som-kvinne-rollene noensinne, helt ned til minste detalj. Helt på sin plass at at både han og McConaughey vant hver sin Oscar for henholdsvis Beste Mannlige Birolle og Beste Mannlige Hovedrolle. I tillegg stakk filmen av med prisen for Beste Sminke også, sannsynligvis for en kombinasjon av Letos kvinnesminke og McConaugheys sykdoms-sminke…

Historien er inspirerende, og selv om det ligger en ganske tung tone over filmen, så får vi noen små glimt av bedre humør i blant. Det er kanskje lett å tenke seg hvordan karakteren Ron Woodroof vil utvikle seg, men det er gjort naturlig, og er en flott reise å være med på selv om vi forstår hvor det bærer hen.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.0/10 (223 478 stemmer)

AVClub.com: B

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 9, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 8. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Følg denne lenken for å lese reglene og se hvilke filmer du kan velge blant i år. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er 12. desember. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

17. 22 Jump Street

Regi: Phil Lord og Christopher Miller.

Manus: Michael Bacall, Oren Uziel, Rodne Rothman og Jonah Hill.

Med: Jonah Hill, Channing Tatum, Peter Stormare, Wyatt Russell, Amber Stevens, Jillian Bell og Ice Cube.

Land: USA

Spilletid: 112 min

Premiere: 27.06.14

21 Jump Street var en TV-serie på slutten av 80-tallet der blant andre Johnny Depp spilte en politimann som så ung nok ut til å jobbe undercover blant elever på videregående skole. Jeg hadde mine tvil da de skulle gjøre dette til film for et par år siden, men resultatet ble overraskende morsomt og vellykket. Dermed er det så klart oppfølger-tid. Regissørene Phil Lord og Christopher Miller jobber som et team, og har i tillegg til den første filmen i serien jobbet med animasjon, i filmene Cloudy With a Chance of Meatballs og The Lego Movie.

Etter sitt første oppdrag sammen, må Schmidt (Hill) og Jenko (Tatum) denne gangen oppgradere skolegangen. De går fra å være undercover på high school til undercover på college. Etter hvert viser det seg at Jenko bygger bånd med idrettsmiljøet på skolen, mens Schmidt er bedre på å infiltrere kunstmiljøet. Vil partnerskapet deres overleve disse forskjellene? Vil de klare å løse saken?

Og: Vil de danse?

Og: Vil de danse?

For å svare på alle de kritiske spørsmålene med en gang. Ja, dette er skikkelig dumt. Historien henger bare så vidt på greip, og når det drar seg til og skal bli dramatisk mot slutten, så fungerer det ganske dårlig. En del av humoren, nærmere bestemt all slapsticken med blekkspruter og lignende, er ikke helt min greie. MEN, når det er sagt, denne filmen har bøttevis med sjarm! Hill og Tatum spiller så bra av hverandre, og er muligens årets filmduo. I tillegg er det mye bra i birollene her, der Wyatt Russell (sønn av Kurt) fungerer veldig bra som den store sportsstjerna på campus, mens Ice Cube gjør akkurat det han skal som den hissige sjefen.

Den delen av humoren som sitter som et skudd for min del, er den store mengden selvrefererende humor. De kommenterer både titt og ofte på at dette bare er en slaskete oppfølger. Selve rulleteksten er også fylt med nok morsomheter til at det nesten blir dratt opp en hel karakter for meg, i det de går gjennom alle oppfølgerne som utvilsomt skal komme i årene fremover. Ikke en stor film, men definitivt stor underholdning!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.2/10 (135 102 stemmer)

AVClub.com: B

Filmmagasinet: 4/6

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 2

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 8, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

De ti dårligste kinofilmene 2014

Vi er en kveld unna desember, og for folk som er enda mer glad i julekalendere enn selve julen, så er det dette som er kvelden før kvelden. Siden NRK ikke har planlagt en overveldende koslig helaften for å korte ned ventetiden, så stiller jeg opp med en kjapp nedtelling av de ti filmene jeg strengt tatt skulle holdt meg borte fra.

10. 47 Ronin

Keanu Reeves går nok en gang for «mest mulig monotont stemmeleie»-prisen i rollen som en samurai-type som må lede 46 andre samurai-typer i en hevnaksjon mot tatoverte menn, dragedamer og slække CGI-vesener. Litt poeng for produksjonsdesign, men Keanu står nok fortsatt med kun to skikkelig gode filmer på rullebladet. 3/10

Dette skjer sannsynligvis?

Dette skjer sannsynligvis?

9. Amnesia

Norsk film der Pia Tjelta er forfatter, i et forhold med en annen forfatter, som i tillegg er ganske voldelig av seg. Etter en krangel/slåsskamp på hyttetur slår kjæresten hodet sitt, og gjett hva? Han mister hukommelsen! Pia kan dermed lyve til ham om hvem han er, sånn at han kan bli en bedre kjæreste fra nå av. En thriller fylt av ulogiske valg av karakterene ødelegger hele premisset, og jeg hadde meldt meg godt og grundig ut før den veldig dramatiske slutten. 3/10

8. Sex Tape

Jason Segel og Cameron Diaz spiller et ektepar som spiller inn en sex-film for å gjøre ting litt mer spennende i hverdagen. Men så lastes den opp i «skyen», og plutselig har både venner og sjefer tilgang til filmen, og de må forte seg skikkelig mye for å hindre at de ser den! De prøver ganske hardt å gjøre dette morsomt, problemet er bare at om du ikke er helt ny til konseptet komedier, så har du sannsynligvis sett disse humoristiske situasjonene før. Unntatt den scenen der Jason Segel bryter seg inn et sted, og så er det en sint hund der som han må løpe fra. Den var ny for meg. 3/10

7. Qu’est-ce qu’ona fait au Bon Dieu?

Fransk film (trooor jeg), som i Norge var lansert som «Familiekaos». En komedie som handler om et konservativt (les: smårasistisk) katolsk ektepar som har fire døtre. Og når de giftes bort, går den første til en jøde, og den andre til en muslim. Som om ikke det var galt nok, så tar den tredje og finner seg en KINESER!?! Heldigvis har de en datter igjen, og de blir glade når de får høre at forloveden er katolikk. Men se for deg ansiktene deres når de møter ham og ser at han er av afrikansk opprinnelse! Han er med andre ord IKKE hvit i huden han heller.

Filmen balanserer de rasistiske foreldrene med at alle de fire kjærestene lever opp til sine stereotypiske trekk og samtidig blir konstant fornærmet av både rasistiske uttalelser og andre uttalelser generelt. Det er littegrann morsomt i begynnelsen, men etter den første scenen er det i praksis bare de samme vitsene om igjen og om igjen til det er ferdig. Får et ekstra poeng på skalaen for en scene der noen av ektemennene overivrig synger Marseillasen for å imponere svigerfar. 3/10

familiekoas

6. Brick Mansions

USA ventet ti år med å lage Banlieue 13 (som var satt til den fjerne framtiden i år 2010) på nytt. Paris Detroit er delvis innmurt for å holde kriminaliteten på innsiden. Den beste måten å stoppe en gangster-boss i å sprenge hele byen er ved å være skikkelig flink i parkour.

RZA har sjeldent sett mindre truende ut.

RZA har sjeldent sett mindre truende ut.

Der den originalen franske filmen var den første til å bruke parkour/urban running som action-element, og derfor hadde to av bakmennene til bevegelsen som hovedrolleinnehavere, velger Brick Mansions å bytte den ene av dem ut med Paul Walker. Og for all del, det var tragisk at Walker døde i en bilulykke, men han blir dessverre ikke en bedre skuespiller av det, uansett hvor mye man skulle ønske det. Dette er svakt. Se heller originalen! 3/10

5. Lucy

Luc Besson har gitt oss noen action-klassikere, men her velger han å basere filmen sin på en setning som ofte blir sagt, men som åpenbart ikke stemmer: «Vi mennesker bruker bare 10% av hjernen vår.»

Scarlett Johansson spiller tittelrollen, og etter en ganske bra innledning der hun får noe dop implantert i magen for å smugle det bedre med seg, går alt galt. Posen med dop sprekker, og det viser seg at dette dopet øker hjernebruken, etter hvert helt opp til 100%. Hva betyr det i praksis, spør du kanskje? Det betyr at hun nå kan styre folk og omgivelser med hjernen sin. Sånn, ferdig. Dette er den mest effektive måten jeg har sett noen drepe spenning på siden Nicholas Cage kunne se noen minutter fram i tid i Next. Hvordan skal noe gå galt nå?

Lucy er årets beste eksempel på en av mine egne favorittsetninger: «Dette blir for dumt.»

lucy

4. Grace of Monaco

Hovedkonflikten i denne filmen er om Grace Kelly (Nicole Kidman) klarer å slutte å ville være skuespiller og heller oppføre seg som en prinsesse. Og resultatet er, tro det eller ei, en god del kjedeligere en det høres ut. 2/10

3. Miss Julie

Liv Ullmann regisserer et Strindberg-stykke med tre utrolig talentfulle skuespillere i rollene. Dette er vel en oppskrift på suksess? Ja, det burde det jo være. Men i stedet blir det hele totalt utdatert, der karakterene ser ut til å overreagere på det aller meste, og skifte totalt sinnsstemning gjentatte ganger uten at det er noen tegn på hvorfor de gjør det. I tillegg er skuespillet såpass lidenskapelig at spesielt Colin Farrell er konstant andpusten, selv om han knapt nok har beveget seg den siste timen.

Det hele topper seg med frøken Julies eget latterlig overspilte sammenbrudd, og et fuglemord som er noe av det rareste jeg har sett på kino i år. 2/10

2. The Other Woman

Cameron Diaz slår til igjen, og er i to av årets ti dårligste filmer! Imponerende. I denne «komedien» finner tre kvinner ut at mannen de er sammen med samme mann. De bestemmer seg for å ta hevn.

Jeg innser at denne filmen nok er tenkt som en såkalt «chick flick», men det forundrer meg hvor lavt standarden i såfall blir satt i sjangeren. Dette er noe av det lateste du kan finne innen film. Oppbrukte vitser over hele linja og dødsynden: komedie spilt som komedie. I tillegg blir jo alle de tre «sterke» kvinnekarakterene framstilt som komplette idioter, spesielt Leslie Manns konekarakter. Men toppen av latskap? Å bruke «Girls just wanna have fun» som montasjemusikk… 2/10

1. Kill Buljo 2

Nei nei nei. Den første var lavmål. Den andre er fremdeles lavmål. Dette er Norges variant av alle parodi-filmene fra Hollywood som slutter med «Movie». Jeg la til og med merke til at de ved et tidspunkt bare tok en vits fra Ace Ventura og oversatte den til norsk. Hvis du vil lage en komedie, ta nå i det minste å finn på de enkle vitsene selv. Se dette klippet:

Jeg hviler min sak, som de sier. 1/10

Følg med fra i morgen av for å se hvilke 24 filmer som ikke var dårligst, men best!

 
Kommenter innlegget

Posta av den november 30, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: 4. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

21. Don Jon

Regi: Joseph Gordon-Levitt

Manus: Joseph Gordon-Levitt

Med: Joseph Gordon-Levitt, Scarlett Johansson, Julianne Moore og Tony Danza.

Land: USA

Spilletid: 90 min.

Premiere: 31.10.13

Joseph Gordon-Levitt startet skuespillerkarrieren som sjuåring, og har dermed allerede spilt roller i fire forskjellige tiår som 32-åring. Slo vel kanskje for alvor gjennom som den ene kid’en i komiserien 3rd Rock from the Sun, men har i de senere år eksplodert som «voksen», med roller i flere storfilmer som Inception, The Dark Knight Rises og Looper, samt mindre filmer (med en trofast følgesskare) som Brick og (500) Days of Summer. Han står også bak det kunstnerkollektiv-aktige produksjonsselskapet Hitrecord, og virker på mange måter som en fyr som ikke nødvendigvis gjør alt han gjør for penger. Med Don Jon prøver han seg for første gang som regissør, og har skrevet manuset selv. Et rimelig ambisiøst prosjekt, med andre ord.

Jon (Gordon-Levitt) er en Jersey-mann som gjør det meste om til objekter og liker å ha sitt eget system på ting. Han er kjent som en stor sjarmør, og har fått tilnavnet Don Jon (som for de uinvidde er en vri på Don Juan) av kompisene. Hverdagen handler om å trene, pliktløp i kirka, slite seg gjennom middager med familien der de maser om giftemål, og å sjekke opp damer på byen. I tillegg har Jon en tung avhengighet av nettporno, og mener at ingenting annet i livet hans gir ham mer glede enn det. Når Jon møter og legger an på Barbara (Johansson), endrer ting seg. Hun er en «tier», men har ikke nødvendigvis de samme tankene om hva som er viktig og nødvendig å bruke tid på her i livet.

Hold me closer Tony Daaaanza!

Hold me closer Tony Daaaanza!

Det første jeg vil dra fram her er hvor gode karakterene er. Både Jon og Barbara gjør valg som nok er veldig innlysende for forskjellige typer mennesker, og du skal ikke se bort fra at filmen har skapt noen diskusjoner på hjemmebane. I tillegg er Jon-karakteren veldig severdig, du blir ikke lei av å se på at han strutter rundt med overdreven selvtillit i alle situasjoner. Godt spilt av Gordon-Levitt. Et friskt pust med Julianne Moore, som bidrar med en karakter som faktisk ikke er en drittsekk.

Filmen blir fortalt i en episodisk og litt repetiv stil, noe som for så vidt er en passende måte å beskrive Jons liv på. Han er på grensen til OCD til tider, selv om han også kan relateres til. Mye fantastifulle visuelle teknikker her, som holder det friskt og interessant.

De humoristiske høydepunktene kommer i scenene der Jon er med resten av familien sin. Tony Danza leverer store ting som den rølpete faren som åpenbart er treet Jon landet i nærheten av. Glenne Headly er også nær perfekt som den smånevrotiske moren som bare vil ha barnebarn. Nå, med en gang. Også har vi Brie Larson som en tilnærmet stum søster, alltid gjemt bak en telefon. Til gjengjeld har den ene replikken hun kommer med i løpet av filmen en skikkelig punch.

Totalt sett en imponerende regidebut, med solid skuespill og manus. Kanskje litt repetetivt til tider, og så tett opp mot virkeligheten at kranglene kan gjøre deg irritert på ekte, men en morsom film lell.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.2/10 (21 425 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

 
2 kommentarar

Posta av den desember 4, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 7. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

18. Mennesker i solen

Regi: Per-Olav Sørensen

Manus: Jonas Gardell

Med: Ingar Helge Gimle, Kjersti Holmen, Jon Øigarden, Ane Dahl Torp og Ghita Nørby.

Land: Norge

Spilletid: 75 min

Premiere: 04.03.11

Debut-filmen til regissør Per-Olav Sørensen. Han har tidligere laget litt TV, for eksempel serien Seks som oss, og den kommende serien Halvbroren, basert på boken av Lars Saabye Christensen. Filmen er basert på et skuespill av Jonas Gardell, som også har skrevet diverse ting for TV og filmen Pensionat Oskar, uten at det gjør meg noe særlig klokere. Filmen har jo derimot et velkjent lag med skuespillere, 4 nordmenn vi har sett mange ganger før, sammen med danske Ghita Nørby, blant annet kjent fra Lars von Triers Riget (for ikke å snakke om det svenske dramaet Pensionat Oskar…).

To norske par treffer hverandre på hytteferie i Sverige. Ingen av de to parene er på et særlig godt sted i forholdet, og etter en overdose høflighet bestemmer de seg for å spise sammen på kvelden. De får så en dyster dansk dame som nabo. Hun snakker om bibelske profetier, noe de liker dårlig. Det passer liksom ikke helt at verden skal gå under midt i ferien.

Dette er min humor. Karakterene treffer veldig godt, og er spilt nesten til perfeksjon av rutinerte skuespillere. Også en fryd å se hvordan de spiller opp mot hverandre hele tiden. Ingar Helge Gimle som hårete og sexfiksert ektemann til Kjersti Holmens oppgitte og bekymrede karakter, Jon Øigarden som manipulerende og kortluntet drittsekk og Ane Dahl Torp som konstant unnskyldende og overkjørt offer. Gimle og Holmens tause sønn er også et rart og morsomt påfunn.

I tillegg til latterlige karakterer man kan kjenne seg litt igjen i, så går selvsagt mye av humoren på hvor lite de tror på og bryr seg om dommedagen det blir mer og mer tydelig at foregår. Det er alltid forfriskende å se norske filmer som kjører på med et så ambisiøst konsept, det går jo an å trekke paralleller til Trolljegeren i forhold til effektbruk. Selv om Mennesker i solen dessverre ikke alltid er like imponerende visuelt, så er det en god del flotte sekvenser her også.

Filmskaperne har med skrikende sommerfarger (tenk en fargepalett fra platecover til P4’s Sommerfavoritter eller lignende) klart å lage en ganske ekkel stemning fra begynnelsen av, og når karakterene oppfører seg tilsvarende fælt, så blir dette til en av de artigste apokalypsene du får på kino på en stund.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.0/10 (56 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 3

Trenden til nå er at dess bedre jeg liker filmen, dess dårligere kritikk har den fått i avisene.

 
2 kommentarar

Posta av den desember 8, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,