RSS

Stikkordarkiv: mads

Julekalender 2017: 7. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmetoniske julekalender, inne i sitt ellevte år! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene jeg har sett gitt ut i perioden 1. desember 2016-1. desember 2017. I år er det 125 filmer som konkurrerer om prisen, og en ny vil avsløres hver dag frem mot julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere, kjære lesere. Les mer om den her. Fristen for å levere svar er i løpet av dagen 12. desember. Nå til dagens film!

18. Rogue One

Regi: Gareth Edwards

Manus: Chris Weitz og Tony Gilroy.

Med: Felicity Jones, Diego Luna, Alan Tudyk, Donnie Yen, Riz Ahmed, Ben Mendelsohn, Forest Whitaker og Mads Mikkelsen.

Land: USA

Spilletid: 133 min

Premiere: 14.12.16

Star Wars er tilbake, og nå blir tidslinjene mer forvirrende enn noen gang, spesielt for de uinnvidde. For etter de tre første filmene, som som kjent er film nr 4-6 i historien, så ble det laget en prequel-trilogi til nokså middelmådig mottakelse. Så, etter at den sjette filmen i serien (Episode III) hadde fått seget inn i den kollektive bevisstheten, så solgte George Lucas Star Wars til Disney, og de startet produksjonen på en ny trilogi. Endelig var ting på stell. Episode VII (fjorårets kalendervinner) var også den sjuende filmen kronologisk. Men det var bare en falsk trygghet. Her kommer Rogue One, en film som står på egne bein, men som utvider universet med en fortelling fra hendelsene mellom Episode III og Episode IV i den originale serien. Altså en slags Episode 3,5, som fyller inn litt tomrom mellom de to filmene som kom ut i 2005 og 1977. Henger du med?

Gareth Edwards fikk ansvaret for regien, på tross av litt lite erfaring med spillefilmer. Til hans forsvar så er de to filmene han har laget sci-fi-filmer med mye visuelle effekter; Monsters og Godzilla.

Den geniale vitenskapsmannen Galen Erso (Mads Mikkelsen) blir oppsøkt av Imperiets våpenutviklere. Han trengs for å fullføre Dødsstjernen (universets mektigste våpen fra episode IV, en romstasjon som kan utslette hele planeter), og blir i praksis kidnappet og tvunget til å jobbe. Datteren hans Jyn (Felicity Jones) ser det hele skje, men klarer å rømme. 15 år senere befrir Opprørerne Jyn fra fengsel og tar henne med til hovedkvarteret sitt. De trenger hennes hjelp til å finne faren, for dermed å lære seg nok om den snart fullførte Dødsstjernen til å eventuelt kunne ødelegge den.

rogue one.jpg

Etter fjorårets kalenderseier til The Force Awakens, så bør det være liten tvil om at jeg er tilhenger av denne filmserien. Men til tross for barnlig glede og forventning til de «offisielle» episodene i serien, så var jeg ikke udelt positiv til nyheten om at flere frittstående filmer fra Star Wars-universet var på vei. På den ene siden er jeg glad i historien, og nysgjerrig på hvordan alle detaljene henger sammen. På den andre siden vet jeg at med hver enkelt film blir sjansen større for feilskjær og kreativ stagnasjon.

La oss ta problemene jeg ser her først. Karakterene er ikke blant de mest interessante disse filmene har klart å skape. Når vi går inn i filmen, så vet vi allerede at den omhandler et vellykket oppdrag som utvilsomt også førte til store tap på opprørernes side. Det betyr at Rogue One må introdusere et nytt karakter-galleri, men siden det skal henge logisk sammen med Episode IV, så kan det ikke dukke opp karakterer som «burde» være til stede i de neste episodene med frihetskamp. Det betyr også at skurken er en slags mellom-leder i Imperie-hierarkiet, og selv om han spilles godt av Ben Mendelsohn, så er det godt at selveste Darth Vader lusker i kulissene.

Men det meste annet gjør Rogue One veldig bra. Felicity Jones er naturlig som opprørsk badass, og får nok action-sekvenser å bite tennene i. Faktisk er Rogue One det nærmeste vi har kommet en krigsfilm i Star Wars-filmene. Her er det bakketropper og militært samhold, og lite jedi-riddere som vandrer rundt med lyssverd og flytter ting med tankene. Det vil nok appellere mer til enkelte, mens andre savner litt mer nervær med «The Force».

På forhånd var mitt største spørsmål «Er det verdt det å lage en film for å fortelle hva som skjedde mellom to eksisterende filmer?». I Rogue One sitt tilfelle er svaret et klart ja! Filmens avslutning faller sammen med starten på den originale Star Wars-filmen fra 1977, med en litt annen innfallsvinkel. Og la en ting være klart: Scenen der Darth Vader tar seg inn i opprørernes romskip er helt fantastisk. Darth Vader har de siste 40 årene vært en av filmhistoriens beste skurker, men Rogue One gjør ham faktisk mer skremmende enn noensinne.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,8/10 (378 553 stemmer)

AVClub.com: B

Rotten Tomatoes: 85% fresh

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 5

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 7, 2017 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: 24. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Fristen for å være med er gått ut, og du får en oversikt av deltakerne i bunnen av dette innlegget.

1. Jagten

Regi: Thomas Vinterberg

Manus: Tobias Lindholm og Thomas Vinterberg.

Med: Mads Mikkelsen, Thomas Bo Larsen, Annika Wedderkopp, Lasse Fogelstrøm, Susse Wold og Alexandra Rapaport.

Land: Danmark/Sverige

Spilletid: 115 min

Premiere: 01.02.13

Thomas Vinterberg var den som sammen med eksentriske Lars von Trier starter Dogme95-bevegelsen i dansk film, og la med det store restriksjoner på sin egen filmskaping. For eksempel er det i følge reglene ikke lov å lyssette eller legge på musikk i etterkant, samtidig som alt må filmes med håndholdt kamera. Vinteberg var også den første til å lage en film etter disse dogmereglene, Festen. Den er utrolig ubehagelig å se på, men på den gode måten, og han vant Jury-prisen for Beste Regi på Cannes-festivalen. Så fikk han lov å prøve seg i USA, og lagde It’s All About Love og Dear Wendy, til blandede mottakelser. Etter noen år traff han bedre igjen, på dansk denne gangen, med Submarino. Jagten er ikke lagd etter Dogme95, men noe overdådig effekt-styr er det jo ikke.

Lucas (Mikkelsen) er ensom, og har foreldreansvaret for sønnen sin, noe som ikke alltid er like lett. Sakte men sikkert blir likevel ting bedre. Han trives godt i jobben i barnehagen, og blir sammen med kollegaen Nadja (Rapaport). Alt snus imidlertidig på hodet når Klara (Wedderkopp), datteren til Lucas» beste venn, forteller bestyrerinnen i barnehagen at Lucas viste henne penisen sin. Såklart blir anklagene tatt alvorlig, og det hjelper lite at Lucas vet det ikke er sant, i en sånn situasjon tror de voksne på barnet. Sakte men sikkert eskalerer det, og samfunnet rundt Lucas snur seg mot ham.

*Sett inn morsom pedofili-vits*

*Sett inn morsom pedofili-vits*

Jagten er blant annet inspirert av den norske Bjugn-saken fra tidlig 90-tall, men Vinterbeg har påpekt at selve filmen er ren fiksjon som de selv har funnet på. Det er en sterk historie, der du selvsagt forstår anklagerne. Likevel er det noe av det mest frustrerende jeg har vært borti, å se Mads Mikkelsens Lucas prøve hardere og hardere å få folk til å tro han, men kun grave seg dypere og dypere. Her får vi paralleller til Vinterbergs beste film, Festen, som også er veldig vond, men utrolig bra.

Mikkelsen leverer karrierens beste rolle, og det sier en del. Han har vært Danmarks kanskje mest kjente skuespiller i lang tid, og dette er virkelig en utfordrende rolle å spille. Samspillet med de andre, og spesielt bestevennen i Thomas Bo Larsens skikkelse, er også veldig bra. Scenen der Lucas besøker bestevennen for å prøve å ordne opp er en av de best spilte jeg har sett på flere år, for ikke å snakke om en helt glimrende scene i kirken mot slutten.

En skuespillers film er det, men likevel ligger det høy kvalitet over bildene her. Fint filmet og lyssatt. Det lille samfunnet skildres som tett sammensveiset, noe som såklart føles som ganske negativt etter hvert som historien utfolder seg.

Filmen har en rystende slutt, og gjør at jeg egentlig ikke kan se hvordan dette skulle vært en bedre film. Den ble nominert til Gullpalmen i filmfestivalen i Cannes, og under samme festival vant Mads Mikkelsen prisen for Beste Skuespiller. I tillegg er den nominert til Beste Utenlandske Film i neste års Golden Globes i USA.

Dom:

DHF: 10/10

IMDb.com: 8.3/10 (53 732 stemmer, plassert som 134. beste film noensinne)

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4 (Spesielt…)

Konkurransen:

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Django Unchained (3), The Hobbit: An Unexpected Journey (2), The Act of Killing (42), Iron Man 3 (31).

Azzi: Django Unchained (3), Epic (61), The Hobbit: An Unexpected Journey (2), Pioner (59).

CheerNina: The Hobbit: An Unexpected Journey (2), Thor: The Dark World (28), Iron Man 3 (31), Django Unchained (3).

Dabju: Gravity (51), The Hunger Games: Catching Fire (6), Captain Phillips (36), Man of Steel (69).

HKH: De Rouille et d’os (Rust and Bone) (48), The Bling Ring (76), Django Unchained (3), Only God Forgives (85).

Inge(n): Django Unchained (3), The Hobbit: An Unexpected Journey (2), Cloud Atlas (47), Lincoln (55).

Lars Easthouse: Django Unchained (3), The Hobbit: An Unexpected Journey (2), Iron Man 3 (31), Man of Steel (69).

Maria-Manah: Gravity (51), Django Unchained (3), Gåten Ragnarok (84), Ender’s Game (58).

Marius Full-G: Django Unchained (3), Silver Linings Playbook (4), Eventyrland (26), Frances Ha (45).

Oda to Joy: Django Unchained (3), The Hunger Games: Catching Fire (6), Life of Pi (98), The Hobbit: An Unexpected Journey (2).

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: The Hunger Games: Catching Fire (6), Django Unchained (3), The World’s End (7), Jagten (1).

Stein Galen: The Act of Killing (42), Captain Phillips (36), Django Unchained (3), The Hobbit: An Unexpected Journey (2).

Toejam: The Hobbit: An Unexpected Journey (2), Django Unchained (3), The World’s End (7), Silver Linings Playbook (4).

Resultatet:

1. Toejam: 3 riktige, totalsum 16.

2. Dr. Ottar Karsten Hostesaft: 2 rette, totalsum 17.

3. CheerNina: 2 rette, totalsum 64.

4. Audun Quattro: 2 rette, totalsum 78.

5. Marius Full-G: 2 rette, totalsum 78 (nedenfor Audun siden Audun tippet 2.-plassen, mens Marius» høyeste riktige var 3.-plassen).

6. Stein Galen: 2 rette, totalsum 83.

7. Lars Easthouse: 2 rette, totalsum 105.

8. Inge(n): 2 rette, totalsum 107.

9. Oda to Joy: 2 rette, totalsum 109.

10. Azzi: 2 rette, totalsum 125.

11. Maria-Manah: 1 rett, totalsum 196.

12. HKH: 1 rett, totalsum 212.

13. Dabju: 0 rette, totalsum 162.

Og med det må vi gratulere Toejam som vinner for andre år på rad. Han får dermed velge seg en DVD/BluRay av en av filmene i årets kalender som premie! Ni stykk av dere klarte to rette, noe jeg syns er veldig bra. Spesielt godt gjort av Ottar, som har en såpas bra totalsum som 17.

Ellers vil jeg takke for de som har tatt seg tid til å lese kalenderen i år, både av gamle og nye lesere! Det er alltid like gøy å skrive den, og morsomt at det er litt interesse for det. Ønsker alle mine lesere en god jul, så ses vi igjen til en ny kalender neste desember!

 
5 kommentarar

Posta av den desember 24, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

De 10 dårligste kinofilmene 2010

Hei hei! Nå begynner julekalenderen min med nedtelling av årets beste filmer etter hvert å bli til en tradisjon. Javel, sier du, og spør hvor mange folk som må gjøre noe for at det skal regnes som en tradisjon. En, svarer jeg. Og i år som i tidligere år, så tjuvstarter jeg kalenderen med en liste over de dårligste filmene jeg har sett på kino i løpet av året, en nedtelling som begynner med minst verst og slutter med verst verst. Som vanlig finner jeg ut på slutten av året at jeg egentlig har vært rimelig fornøyd med de fleste filmene jeg har sett. Om det betyr at jeg er flink til å nesten bare se de gode filmene, eller om jeg er uhyre lite kresen, har jeg ikke bestemt meg for. Men nå begynner vi. Tjohei!

10. Four Lions

En av tre selvmordsbombere syntes faktisk at Muhammed-tegningene var litt morsomme.

En komedie om selvmordsbombere høres kanskje for svart ut. Og det er vel nettopp det det blir. Filmen begynner ganske greit, og gir oss en del morsomme situasjoner og karakterer. Men etter hvert sklir det ut i nesten kun slapstick. Og når filmen mot slutten lar både skyldige og uskyldige dø i allsalgs eksplosjoner, så passer det heller dårlig sammen med den tøysete følelsen som er satt opp.

Jeg er veldig glad i svart humor, men her ble det for svart, og for lite humor. Og humoren som var, blir jeg lei lenge før filmen faktisk er ferdig. Men den får poeng for å være original, og å ha en underholdende første halvdel.

Svak 5/10

9. Das Weisse Band

 

I am a zerious german boy. Let me tell you a long story.

Det kommer vel kanskje som en overraskelse at denne filmen havner på denne listen, og ikke i kalenderen. 7.9/10 på IMDb, nominert til 2 Oscar, blant annet Beste utenlandske film og regissert av den respekterte Michael Haneke. Jeg har bare sett en annen film av Michael Haneke. Det var den utrolig kjedelige og overtydelige Funny Games US. Og etter Das Weisse Band, er jeg slett ikke overbevist om at jeg bør respektere han noe særlig.

For jada, det ser flott ut. Det er bra skuespill, og det fanger sikkert opp både stemningen og tidsfølelsen fra merkelige Tyskland. Men selv om jeg husker at det handlet om noen mystiske dødsfall, så har jeg egenlig glemt ut hva som skjer i filmen, for den er så slitsomt saktegående og rett og slett kjedelig. Nesten 2,5 timer med gravalvorlige tyskere fra tidlig 1900-tall. Nei, det blir for mye.

Svaaaak 5/10

8. Predators

 

Ikke lag en oppfølger til dette…

Jeg hadde noen forhåpninger til den nyeste filmen i Predator-franchiset. En filmrekke som liksom ikke fikk blitt en trilogi en gang før den skulle suges inn i Alien vs. Predator-greiene. Og når Robert Rodriguez (Sin City, Planet Terror) plutselig var i produsent-rollen ble jeg enda mer optimistisk. Men når du ser rollelisten forstår du at det umulig kan leve opp til originalen fra 80-tallet. En film der han som spilte Apollo Creed i Rocky-filmene var pingla i gjengen. I denne nye versjonen har vi Adrien Brody, Eric Forman fra That ’70s Show og en mann med det snurrige navnet Mahershalalhashbaz Ali.

Til tross for noen fine action-scener, blir denne filmen lett å glemme. Jeg føler meg i hvert fall sikker på at det ikke fins noen som foretrekker den nye over originalen. Ingen jeg har lyst til å se film med, i det minste…

4/10

7. From Paris With Love

 

Tyst! Jeg ER ung og kul!

Enda en actionfilm fra hjernen til Luc Besson. Mannen som nylig gav oss den fantastiske Taken sliter med å forstå hva vi faktisk liker. John Travolta er vel en av de skuespillerne jeg syns funker aller minst som hardbarka. Ja, han kan dra i land en playboy-aktig bad guy, som i Pulp Fiction, Get Shorty eller Swordfish, for den saks skyld, men skikkelig hard? Stemmer bare ikke. Han prøvde seg som skurk i fjorårets The Taking of Pelham 123, og fungerer like dårlig som antihelten her.

Der Taken hadde en glimrende hevnhistorie, en skikkelig skuespiller i hovedrollen og skikkelig hardtslående action-scener, stiller From paris With Love opp med en latterlig klisjehistorie, desperate skuespillere som nekter å gi slipp på roller de burde slutte med og action-scener som er så overdrevne at det bare blir teit. Og tittelen er bare lov hvis du parodierer Bond-filmer. From paris With Love tar dessverre seg selv mer eller mindre seriøst.

Svak 4/10

6. The Last Airbender

 

"Hva brenner du, Slumdog Millionaire?" "Karrieren min."

Ryktene kom fra USA lenge før filmen ble satt opp på kino i Norge. Dette var en av de dårligste filmene noensinne. Siden jeg gikk inn med det i tankene, så endte den nok opp bedre i mitt syn enn den kunne gjort. En ting er i hvert fall klart: Shyamalan har mistet grepet. The Sixth Sense er en av favorittfilmene mine. Jeg er også stor fan av både Unbreakable og Signs. Jeg syns til og med The Village var ganske ok. Han er jo utvilsomt en teknisk flink regissør. Men at han fremdeles får lov å skrive sine egne manus etter The Happening er jo et mye mer interessant mysterium enn det vi fikk presentert i nettopp The Happening.

The Last Airbender har et utrolig dårlig manus. Det er det ingen tvil om. Det virker heller ikke som om Shyamalan har vært særlig kresen når det kommer til skuespillerprestasjoner. Hvis de har satt sammen de rette stavelsene, så trengs ikke noe særlig med verken følelse eller innlevelse. Og selv om det høres veldig spennende ut med kamp mellom folk som kontrollerer hvert sitt element, så klarer filmen lett å gjøre det kjedelig. Av alle mulighetene som åpnes, så velges nesten kun de enkleste løsningene.

I Shyamalans neste prosjekt, Devil, har han kun kommet opp med historien, og latt noen andre regissere. Hadde det vært opp til meg, hadde han gjort det motsatte. Uansett, The Last Airbender seiler lett inn som hans dårligste og kjedeligste film.

3/10

5. Valhalla Rising

 

One-Eye just realized he forgot the safety word.

En viking-film om den voldelige krigeren One-Eye (spilt av Mads Mikkelsen), som holdes som fange av noen andre vikinger, og brukes til gladiatorkamper. Han bryter seg fri, og slår seg sammen med noen kristne vikinger på en reise.

Denne filmen sanker alle poengene sine på at den ser helt fantastisk ut visuelt. Helt glimrende foto. Men, det skjer jo så og si ingenting! Mads Mikkelsen sin karakter er stum, men det betyr ikke at de andre står for mye snakking. Her er det helt stille for det meste av tiden, mens folk ser utover, innover, oppover og nedover. Av og til slåss noen, med ultravoldelige bilder. Men så går de igjen. Vi får nesten ingen informasjon. Ingen karakterer å bli kjent med eller identifisere oss med. Dette er den filmen jeg har hatt mest problemer med å holde meg våken gjennom i løpet av hele året. Og den er ikke lang, kun 93 minutter.

3/10

4. Brødrene Dal og Vikingsverdets Forbannelse

 

Ikke si det. Benedicte Adrian er rett bak meg, er hun ikke?

Som stor fan av i hvert fall de tre første seriene med Brødrene Dal, var jeg litt bekymret når jeg hørte om denne filmen. En filmatisering av et scene-show på Tusenfryd? Som ventet, så ble det ikke særlig bra. Trond Kirkvaag er med på storskjerm, og prøver å hjelpe de to andre med å komme seg hjem fra vikingtiden.

Humoren fungerer mye dårligere når det er på scene. Borte er de tørre ordspillene som jeg liker best. Igjen er det barre de mest tydelige vitsene, åpenbart siktet inn mot barn. I tillegg blir det ikke bedre av at de har kuttet vekk alt latteren fra publikum i etterarbeidet, sånn at det er masse merkelige pauser etter en del av replikkene.

I tillegg ser det ikke særlig fint ut med en flerkameraproduksjon på film. Det hadde nok kanskje vært bedre å ikke gi ut dette på kino i det hele tatt. Jeg foretrekker å huske tilbake til de gamle tv-seriene.

Svak 3/10

3. The Switch

 

Jason Bateman klarer ikke å huske hvorfor han sa ja til dette. Pengene var det ja. Pengene.

Uffameg. For en slitsom komedie. Jennifer Aniston begynner vi vel å bli vant med at skal være med i alle de kjedeligste romantiske komediene. Men at Jason Bateman, den geniale «straight face»-karakteren fra Arrested Development, skal fanges inn i sånne ting, er synd. Konseptet er at Jennifer skal få barn med en sæd-donor. Og så tar bestevennen Bateman og søler ut sæd-prøven. Og så tar han bare og bytter ut prøven med sine egne små soldater! Uten å fortelle Jennifer om det! Hahaaaa! Tipp om ungen ender opp med å ligne på bateman sin karakter? Både fysisk og psykisk! Hysterisk!

Det føles ikke som det er noe originalt i dette i det hele tatt, og alle involverte ser ut til å være klar over det. I tillegg er ikke vitsene særlig morsomme, og derfor er det ikke noen grunn til å se filmen lenger.

2/10

2. Kommandør Treholt og Ninjatroppen

 

"Fint å lene seg på en statue?" "Ja, bevares. Fint det."

En utrolig absurd komedie-aktig film om Arne Treholt, norsk ninja i kong Olavs tjeneste. Sammen med resten av ninjatroppen, beskytter Treholt oss mot skumlinger under den kalde krigen.

Det som redder dette fra bånnkarakter er mest Trond-Viggo Torgersen i rollen som kong Olav. Han er helt fantastisk, og det er nesten verdt å se filmen bare på grunn av ham. Men resten av filmen er bare veldig rar. Det er vanskelig å forstå hvordan de tenkte seg dette. Det ser lavbudsjett-aktig ut, men åpenbart med vilje. Humoren er en blanding av å sette disse fiktive karakterene inn i ekte historiske hendelser, og bare helt vilt tilfeldige ting. Men det fungerer dessverre ikke. At en person er rar, gjør ikke at han automatisk blir morsom.

Jeg er tilhenger av galskapshumor, og alt det absurde Monty Python har kommet opp med, men dette her gikk enten langt over hodet på meg, eller så falt det helt flatt. Og om det er meningen at det skal gå an å engasjere seg i historien, så er det i hvert fall helt umulig.

2/10

1. Kurt Josef Wagle og Legenden om Fjordheksa

 

Hvorfor ler du ikke? Ser du ikke den psykisk utviklingshemmede nordlendingen i badekaret?

Jeg har aldri vært noen fan av disse karene her. Kill Buljo var ikke morsom. Død Snø var et kult konsept, men komidelen var også der veldig lite morsom. Og denne mockumentary’en var heller ikke morsom. Den er teit. De har tidligere sagt at de har hentet inspirasjon fra filmer som Airplane! og lignende, men det kan jeg ikke se igjen i humoren. Her går det mest i underbukse-humor og dårlige ordspill.

Det eneste lyspunktet i filmen er Kristoffer Joner, som spiller en pedofil lærer. Han har noen små artige øyeblikk. Ellers er dette bare sorgen, og nok et bevis på at kulturforskjellen er for stor mellom nord og sør til at jeg skal synes dette er morsomt. Jeg kårer det til den dårligste kinofilmen jeg så i 2010.

Svak 2/10

Heldigvis har jeg altså unngått rene 1/10-filmer i år, så det er jo fint å tenke på på sene høstkvelder. I morgen kommer jeg tilbake med den 24. beste filmen fra kinoåret 2010. Håper du er tilbake da!

 
2 kommentarar

Posta av den november 30, 2010 in Film, Kritikk

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,