RSS

Stikkordarkiv: niro

Julekalender 2016: 19. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er gått ut, se oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget.. Nå til dagens film!

6. Joy

Regi: David O. Russell

Manus: David O. Russell og Annie Mumolo.

Med: Jennifer Lawrence, Robert De Niro, Bradley Cooper, Edgar Ramirez, Virginia Madsen, Diane Ladd og Isabella Rossellini.

Land: USA

Spilletid: 124 min

Premiere: 25.12.15

Jeg har snakket litt i tidligere innlegg om store moderne regissører, men om det skal dras fram en «skuespillernes regissør» fra de siste årene, så ville muligens David O. Russell bli nevnt. Med The Fighter fra 2010 restartet han karrieren sin, og fulgte meget godt opp med Silver Linings Playbook to år senere. Så kom American Hustle, som gjerne ikke levde helt opp til mine forventninger, men absolutt ingen dårlig film det heller. For de som vil grave litt lenger bakover i filmografien hans, så er også krigsfilmen Three Kings (den fra Gulfkrigen med Clooney, Wahlberg og Ice Cube på jakt etter gull, ja) noe å sjekke ut.

I Joy møter vi Joy (Lawrence). Hun bor sammen med sin mor (Madsen), som kun sitter til sengs og ser såpeoperaer, sin eks-mann Tony (Ramirez) og sine to barn. Hun har ofret stort sett alle sine egne muligheter for å ta seg av familien. Men hun går fremdeles med en enorm oppfinnertrang, og har tro på at ideene hennes kan selges til et publikum. Hun kommer opp med den selv-vriende moppen, og gjør alt for å få satt den i produksjon. Og så får hun en stor sjanse med å presentere den på TV Shop-kanalen QVC.

joy

Regissør Russell tar meg seg folk han har jobbet med før, og både Lawrence, Bradley Cooper og De Niro hadde store roller i hans beste film, Silver Linings Playbook. Det er deilig å se De Niro i disse rollene der han blir regissert godt, og får strekke litt på skuespiller-musklene igjen. For det er dessverre ikke bare klasseroller han blir servert mot slutten av karrieren sin. Cooper er blant Hollywoods beste valg når du trenger en sjarmerende kjekkas som faktisk kan virke som han har et og annet mellom ørene.

Men Joy er selvsagt Jennifer Lawrence sin film. Det er ikke uten grunn at både David O. Russell og stort sett resten av verden har forelsket seg i denne dama. Jordnær, tullete og selvkritisk i alle intervjuer du kan finne, og så samtidig så fantastisk tilstedeværelse på skjermen. Etter gjennombruddet i Winter’s Bone for 6 år siden har hun holdt store, bærende roller i to enorme blockbuster-franchiser (Hunger Games og X-Men), og samtidig blitt nominert til Oscar tre ganger, og vunnet den en gang (Silver Linings Playbook). g i Joy leverer hun nok en av sine beste rolleprestasjoner, og hovedgrunnen til at denne filmen traff meg så godt som den gjorde.

Historien er inspirerende, og til en viss grad basert på sannheten, etter det jeg har lest. Såklart er det nok tatt sine friheter, men hvis det er til det beste for filmfortellingen, så er det verdt det. Scenen der Joy først får presentere moppen sin på TV er blant mine favorittscener fra filmåret, og hele filmen kommer til en veldig tilfredsstillende avslutning. Jennifer Lawrence ble nominert til Oscar for Beste Kvinnelige Hovedrolle, men vant den ikke. Hun vant derimot en Golden Globe for Beste Kvinnelige Hovedrolle i en musikal eller komedie.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 6,6/10 (87 070 stemmer)

AVClub.com: C+

Rottentomatoes.com: 60% fresh

Filmmagasinet: 4/6

VG: Terningkast 3

Dagbladet: Terningkast 3

Her går jeg tydeligvis litt mot strømmen, men skammer meg særdeles lite for det.

Den store tippekonkurransen

I år endte vi på 10 deltakere, en mer enn i fjor! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass.

Hvordan bestemmes vinneren?

  1. Hvem har flest riktige topp fire-tips?
  2. Hvis uavgjort legges plasseringene på alle fire sammen. Den med lavest totalsum vinner.
  3. Fremdeles uavgjort? Den som tippet den beste plasseringen i årets kalender vinner (å tippe førsteplass er bedre enn å tippe andreplass).
  4. Fremdeles uavgjort?? Den med flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audi Quattro: Star Wars – Deadpool (10) – The Hateful Eight (8) – Dr. Strange

Casio: The Revenant – Star Wars – The Hateful Eight (8) – Kongens Nei

Snoop Dagi Dag: The Revenant – Deadpool (10) – Room – Creed

HKH: The Hateful Eight (8) – The Big Short (7) – Deadpool (10) – En Mann ved Navn Ove

Inge(n): Creed – Deadpool (10) – The Big Short (7) – Star Wars

Maria-Manah: Deadpool (10) – Star Wars – Dr. Strange – Kongens Nei

Oda to Joy: Star Wars – Spotlight (9) – The Revenant – Dr. Strange

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Star Wars – Spotlight (9) – Room – The Big Short (7)

Stein Galen: Star Wars – Dr. Strange – Captain America: Civil War – The Hateful Eight (8)

Toejam: Dr. Strange – Saul Fia (Son of Saul) – Star Wars – Spotlight (9)

Ingen av deltakerne hadde tippet Joy, så dermed er det ingen utvikling i konkurransen fra i går.

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 19, 2016 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 1. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Følg denne lenken for å lese reglene og se hvilke filmer du kan velge blant i år. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er 12. desember. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

24. American Hustle

Regi: David O. Russell

Manus: Eric Warren Singer og David O. Russell

Med: Christian Bale, Amy Adams, Bradley Cooper, Jennifer Lawrence, Jeremy Renner, Louis CK og Michael Pena.

Land: USA

Spilletid: 138 min

Premiere: 28.02.14

En film med store forventninger knyttet til seg, hovedsaklig på grunn av regissør og skuespillere involvert. David O. Russell kommer direkte fra to store kvalitetsfilmer som begge ble nominert til en bråte med Oscars, inkludert Beste Film-nominasjoner. Vi snakker om boksefilmen The Fighter, og så den enda bedre Silver Linings Playbook. Når du i tillegg samler såpass mange skuespillere som er i det såkalte skuddet, ledet av nåtidens beste method actor Christian Bale (kanskje med et hederlig unntak i Daniel Day Lewis), i en film med skikkelige Scorsese-aktige trekk, så føles det som om noe stort er i vente.

Bale spiller svindleren Irving Rosenfeld. Sammen med en superluring av en svindlepartner i Sydney (Amy Adams) blir han tvunget til å jobbe for den nokså helsprø FBI-agenten Richie DiMaso (Cooper). Han drar dem med inn i en farlig verden av mafiafolk og politikere i New Jersey, og i tillegg er Rosenfelds uforutsigbare kone (Lawrence) en konstant trussel.

"Hvis du deler det nakenbildet jeg sendte deg, så avslører jeg hele greia!"

«Hvis du deler det nakenbildet jeg sendte deg, så avslører jeg hele greia!»

Skuespillet er for det meste høydepunktet med denne opplevelsen, med et merkelig unntak i Amy Adams, som skuffer ganske stort i sin rolle. Men Bale, Cooper, Lawrence og Renner er akkurat der de skal være. Spesielt Bale er som vanlig imponerende med sin evne til å fysisk endre seg selv. Han har de siste årene vekslet mellom å spille en helt greit trent Batman, og enten radmagre eller (i dette tilfellet) halvfeite karakterer. Med en latterlig dandering av hentesveisen foran speilet setter han standarden for karakteren i første scene, og kjører løpet ut.

Teknisk er filmen vellaget, og uten at jeg har noen personlige referanser, så føles det i hvert fall som om vi befinner oss rundt skiftet mellom 70- og 80- tallet. Men fortellingen har en svakhet i forhold til andre store svindler-filmer. Vi som publikummere er like forvirret som de som skal lures til enhver tid. Jeg mener ikke at filmen trenger å avsløre alt, men til tider er det en fordel å i det minste vite hva planen er.

Dermed skuffer American Hustle litt, men den surfer likevel på nok kvalitet til at en plass i kalenderen er uunngåelig for meg. Mye på grunn av de store øyeblikkene, som når Coopers FBI-agent bobler over av glede etter at noen innrømmer noe kriminelt på tape (den scenen fører igjen til dette fantastiske klippet).

På tross av min lille skuffelse ble filmen nominert til 10 Oscar, inkludert Beste Film, men vant ingen av de.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.4/10 (265 570 stemmer)

AVClub.com: A-

Filmmagasinet: 3/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4

 
2 kommentarar

Posta av den desember 2, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: 21. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Fristen for å være med er gått ut, og du får en oversikt av deltakerne i bunnen av dette innlegget.

4. Silver Linings Playbook

Regi: David O. Russell

Manus: David O. Russell, basert på en roman av Matthew Quick.

Med: Bradley Cooper, Jennifer Lawrence, Robert De Niro, Jacki Weaver og Chris Tucker.

Land: USA

Spilletid: 122 min.

Premiere: 11.01.13

David O. Russell har slått gjennom som regissør siden The Fighter, der han ble nominert til Oscar for Beste Regi. Men hans andre kjente filmer har vært spredd ut over flere år. Three Kings kom i 1999, og det skulle gå fem år før I Heart Huckabees ble laget. Så altså seks nye år før The Fighter, men nå har han satt opp tempoet. Silver Linings Playbook i år, og allerede neste år kommer hans neste prosjekt, American Hustle.

Pat (Cooper) blir hentet ut av et psykiatrisk sykehus av moren sin (Weaver) etter å ha sonet minimumsperioden på åtte måneder. Han har fått diagnosen bipolar, og måtte legges inn etter å ha banket opp elskeren til eks-kona. Han flytter inn med foreldrene, og begynner å pønske ut hvordan han skal forbedre seg selv, sånn at eks-kona tar ham tilbake. Ting blir mer kompliserte når han treffer Tiffany (Lawrence), som også har alvorlige problemer etter at mannen hennes døde. Hun overtaler ham til å være med på et danseprosjekt, mens familien hans, og spesielt faren (De Niro) er skeptisk til det hele, samtidig som han «trenger» Pat til å være der som lykkebringer når Philadelphia Eagles spiller.

"Look at the playbook! This is not the play we discussed!"

«Look at the playbook! This is not the play we discussed!»

David O. Russell kjører samme bakgrunn for filmen sin som forrige gang. En familie som durer fram over stokk og stein, men som virkelig bryr seg om hverandre på bunn. Mange høylydte krangler, uten at du betviler at det ligger kjærlighet bak. Det andre den har til felles med The Fighter, er at det er en skuespillers film.

Jennifer Lawrence viser virkelig dyktigheten sin her, er absolutt nydelig og vinner i tillegg en fortjent Oscar for Beste Kvinnelige Hovedrolle. Selvfølgelig har hun mye bra å spille mot her, i størst grad Bradley Cooper. Han har tatt steget fram som noe mer enn bajasen i The Hangover-filmene, og de to har en gnistrende kjemi. Og som om ikke det var nok med den duoen på topp, så dukker Robert De Niro opp i sin klart beste rolle siden 90-tallet. Han briljerer som overtroisk sportsfanatiker. Så er det også gøy å se Chris Tucker få en rolle som ikke består i å skjelle ut Jackie Chan og/eller være irriterende.

Jeg gikk ut fra filmen skikkelig fornøyd, og selv om avslutningen kanskje oppleves litt konstruert, så mener jeg det skal godt gjøres å ikke la seg rive med likevel. I tillegg til at Jennifer Lawrence vant en Oscar for sin hovedrolle, så ble også filmen nominert til Beste Film, Beste Regi, Beste Mannlige Hovedrolle, Beste Mannlige Birolle, Best Kvinnelige Birolle, Beste Tilpassede Manus og Beste Klipp. En anerkjent film som jeg gleder meg til å se igjen, og kan anbefale til samtlige.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7.9/10 (304 014 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 5

Konkurransen:

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), The Act of Killing (?), Iron Man 3 (?).

Azzi: Django Unchained (?), Epic (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Pioner (?).

CheerNina: The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Thor: The Dark World (?), Iron Man 3 (?), Django Unchained (?).

Dabju: Gravity (?), The Hunger Games: Catching Fire (6), Captain Phillips (?), Man of Steel (?).

HKH: De Rouille et d’os (Rust and Bone) (?), The Bling Ring (?), Django Unchained (?), Only God Forgives (?).

Inge(n): Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Cloud Atlas (?), Lincoln (?).

Lars Easthouse: Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Iron Man 3 (?), Man of Steel (?).

Maria-Manah: Gravity (?), Django Unchained (?), Gåten Ragnarok (?), Ender’s Game (?).

Marius Full-G: Django Unchained (?), Silver Linings Playbook (4), Eventyrland (?), Frances Ha (?).

Oda to Joy: Django Unchained (?), The Hunger Games: Catching Fire (6), Life of Pi (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?).

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: The Hunger Games: Catching Fire (6), Django Unchained (?), The World’s End (7), Jagten (?).

Stein Galen: The Act of Killing (?), Captain Phillips (?), Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?).

Toejam: The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Django Unchained (?), The World’s End (7), Silver Linings Playbook (4).

To heldige deltakere hadde valgt ut Silver Linings Playbook, og sanker sitt første poeng. Marius Full-G og Toejam, Toejam har den til og med på riktig plassering. Dermed leder de for øyeblikket, mens kun Marius Full-G fremdeles har mulighet for å få fire rette i år!

 
4 kommentarar

Posta av den desember 21, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 5. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

20. Limitless

Regi: Neil Burger

Manus: Leslie Dixon, basert på en bok av Alan Glynn.

Med: Bradley Cooper, Abbie Cornish, Robert De Niro, Andrew Howard og Anna Friel.

Land: USA

Spilletid: 105 min

Premiere: 10.06.11

Neil Burger har ikke den helt store filmografien å lene seg på. Den som stikker seg fram er The Illusionist fra 2006, magi-filmen som kom helt og fullstendig i skyggen av The Prestige for min del. Men den var jo helt grei. Leslie Dixon (som for øvrig er en dame, om du lurte på det), har skrevet manus helt siden 80-tallet. Nevneverdige titler inkluderer Mrs. Doubtfire, Pay It Forward, Freaky Friday og sist i 2007 slakke The Heartbreak Kid.

Forfatteren Eddie Morra sliter. Han har avtale om å skrive en bok, men klarer ikke begynne på den en gang. Når så kjæresten ikke vil ha mer å gjøre med ham, blir han deprimert. En gammel venn introduserer ham for en mystisk pille som visstnok skal utløse det fulle potensialet til enhver som tar den. Eddie er skeptisk, men blir overveldet over hvor bra resultatet er. Alt går som på skinner, han bruker pillene oftere og oftere, og suksessen hans innenfor alle slags felt gjør at forretningsmannen Carl Van Loon viser sin interesse og gjerne vil ansette ham. Men pillen har sine bieffekter, og Eddie merker at det perfekte mennesket kanskje ikke alltid er så trygt å være.

En av denne filmens største styrker er hvor mye det føles som en debutfilm. Javel, så har vi store stjerner i hovedrollene, og åpenbart masse penger, høy produksjonsverdi. Men deler av denne filmen har et så friskt visuelt språk at jeg ble helt blåst bort. Fantasifulle sekvenser, kameraføringer, blandet med funksjonelle effekter, er noe av det jeg husker med glede fra kinosalen.

iPad 3 gjetter bokstavene du tenker på.

Tanken bak historien er fascinerende, og selv om det vel er en myte at vi lar store deler av hjernen ligge ubrukt til alle tider (det vil ikke være hensiktsmessig å bruke absolutt alle deler av hjernen hele tiden, siden de har ansvar for forskjellige ting), så er det jo noe vi alle kan identifisere oss med. Å kunne få gjort alt vi må og alt vi har lyst til, på den letteste og mest effektive måten. På mange måter spiller filmen ut en slags fantasi for de fleste. Helt til ting begynner å gå galt, selvfølgelig.

Bradley Cooper spiller skikkelig bra i denne, og tar steget videre fra komedier og biroller til en ekte hovedrolle som faktisk krever litt forskjellig av ham. De Niro innehar jo som alltid en viss grunnkvalitet, men du kan merke at han surfer litt på rutinen i denne, det begynner å bli en stund sden han var blant de beste i Hollywood nå.

Dessverre holder ikke historien kvaliteten helt ut, og jeg mister litt interessen i det vi nærmer oss slutten. En slutt som for øvrig ikke er noe mer enn helt på det jevne. Det er synd, for med en skikkelig pang-slutt kunne denne blitt en av årets favoritter for min del. Uansett, Neil Pølse-i-brød Burger er en mann å følge med på, spesielt om han får fortsette med visuelt kreative løsninger.

Dom:

DHF: 7/10

IMDb.com: 7.3/10 (90 598 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 4

 
8 kommentarar

Posta av den desember 5, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 2

Nest siste innlegg i denne serien, hvor jeg har presentert favorittfilmene mine en etter en. I dag skal det handle om den nest beste filmen jeg vet om. Andreplassen går til

Heat (1995)

http://www.imdb.com/title/tt0113277/

Regi: Michael Mann

Manus: Michael Mann

Med: Al Pacino, Robert De Niro, Val Kilmer, Jon Voight, Tom Sizemore, Diane Venora, Amy Brenneman og Ashley Judd.

Spilletid: 171 min

Så er vi altså tilbake til favorittregissøren min, allerede presentert en gang i innlegget om Collateral. Heat er det definitive mesterverket hans, faktisk en film han laget to ganger. Først med TV-filmen L.A. Takedown fra 1989, før han så gjorde den på nytt med Heat. Jeg har ikke sett den første, men alt tyder på at den er en svak versjon i forhold til Heat.

Dette er jo da også en av tre filmer hvor både De Niro og Pacino er på rollelisten. Først ute var The Godfather: Part II, uten at de noensinne spilte mot hverandre. Så kom altså Heat 21 år senere, der de har et par scener sammen, og nå i år kom Righteous Kill, der de spiller sammen gjennom nesten hele den halvgode filmen. De Niro og Pacino bli vel regnet som to av de beste skuespillerne noensinne, De Niro fra filmer som Taxi Driver, Raging Bull (mitt innlegg) og The Deer Hunter og Pacino fra filmer som The Godfather, Dog Day Afternoon og Scarface. I Heat har vi i tillegg store stjerner i Val Kilmer og Jon Voight. Legg også merke til Amy Brenneman, i Norge sikkert mest kjent for tv-serien Judging Amy, og en mindre rolle fra Dennis Haysbert, som spilte presidenten i de første sesongene av 24, for ikke å snakke om en ung Natalie Portman som Al Pacino’s stedatter.

Heat tar for seg begge sidene av loven. Neil McCauley (De Niro) leder en gruppe ranere som utfører et kupp mot en armert bil, men ting går galt når det nye medlemmet av teamet bestemmer seg for å skyte en av vaktene i bilen. Vincent Hanna (Pacino) og teamet hans blir satt på saken. Ranerne bestemmer seg for å gå for et siste ran før de gir seg, et stort bankran, og til tross for at de merker at politiet begynner å nærme seg, vil de gjennomføre det. Samtidig skjer det ting i både McCauley og Hanna sine privatliv. McCauley treffer en dame (Brenneman), og prøver å holde jobben sin hemmelig for henne, mens Hanna har problemer med kona, som har åpenlyse forhold til andre menn.

Dette er en film som er ganske lang, men det merker du absolutt ingenting til. Det er stappfullt av ting som skjer til alle tider, og det er en fin blanding av action og spenning på den ene siden og drama og personlige problemer på den andre. Det er kanskje en klassisk historie med politi og røver, men i såfall er det den klart beste versjonen av denne historien jeg har sett.

Skuespilet er helt glimrende. Pacino holder seg hele tiden på grensen til overspilling, med roping og underlige replikker. Men det funker i sammenheng med karakteren hans, og det er veldig underholdende å se på. De Niro spiller litt mer rolig, karakteren hans er veldig kalkulerende og kan ofte være kald. Når disse to møtes i den berømte restaurantscenen, så er det et fantastisk møte mellom to folk som egentlig er ganske like, til tross for å være på hver sin side av loven. Men for all del, her er det bare bra skuespill over hele linja. Solid arbeid av castet.

Visuelt sett er filmen helt nydelig. Spesielt godt liker jeg en scene i De Niro sin leilighet, der alt er veldig blått. Men som i Collateral, så får Mann LA til å se veldig bra ut, kanskje spesielt om natten.

Når det gjelder actionsekvensene, så vil jeg si at hele scenen som følger bankranet er den beste shootout-scenen jeg noensinne har sett. Helt genialt gjennomført, både når det gjelder kameraføring, skuespill, spenning, hele greia. Et klipp fra scenen, der Val Kilmer lader om våpenet sitt, har blitt brukt som eksempel for militære, som har fått beskjed at om en skuespiller kan gjøre det så fort, kan de det også.

Et av yndlingssitatene mine er Neil McCauley’s motto: «Don’t let yourself get attached to anything you are not willing to walk out on in 30 seconds flat if you feel the heat around the corner.» Det fører opp til en veldig bra scene senere i filmen, hvor McCauley må sette regelen sin på prøve.

Det som er så fint med at vi følger både McCauley og Hanna, er at vi egentlig ikke vet helt hvem vi skal holde med. Vi har definitivt empati for begge. Vi vil at McCauley skal klare å gjennomføre ranet og komme seg bort, samtidig som vi vil at det moralsk rette skal skje, at Hanna fanger ham. Denne bkandingsfølelsen følger oss gjennom hele filmen, helt frem til slutten. Slutten, som er en av de beste jeg vet om. Helt perfekt, etter min mening. Moby sin sang, «God moving over the face of the waters», begynner å spille, vi får de siste replikkene, og et overveldende bra siste bilde. Jeg føler at filmen er avsluttet, og selv om jeg er lei for at den ikke varte lenger, så ser jeg at det var den åpenbare plassen å stoppe det på.

Heat er en moderne klassiker, som ikke ble nominert til en eneste Oscar. Om jeg har sagt i tidligere innlegg at filmer ble snytt, så er det ingenting mot denne. Her burde det vært Beste film, Beste regissør, Beste kinematografi, garantert Beste lyd, minst et par skuespillernominasjoner (De Niro, Kilmer). Oscarutdelingen i 1996 er nærmest en skandale for å ha oversett denne og for det meste Se7en (mitt innlegg). I det minste får også Heat god karakter på IMDb, 8.2/10 med 109 782 stemmer. Det gir den 134. plass på top 250 (som jeg selvfølgelig også syns er altfor lavt). Som alltid, se traileren nedenfor.

Fun fact om mine favorittfilmer av Michael Mann: Heat begynner på en undergrunnsstasjon og slutter på en flyplass, Collateral begynner på en flyplass og slutter på en undergrunnsstasjon. For øvrig bruker også Neil McCauley fra Heat og Vincent fra Collateral så og si like grå dresser, og de benytter seg av samme teknikk når de kvitter seg med folk. To i brystet, en i hodet.

Har du sett Heat? Da er du en av de heldige som kan legge igjen en begrunnet kommentar nedenfor. Viss du ikke har sett den må du legge igjen en ubegrunnet kommentar.

 
4 kommentarar

Posta av den november 5, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 11

Nytt innlegg enda en gang. Denne gangen skal jeg presentere det som er den beste boksefilmen. Ikke Cinderella Man. Ikke Ali. Ikke The Boxer. Heller ikke Rocky. Den aller beste boksefilmen er utvilsomt

Raging Bull (1980)

http://www.imdb.com/title/tt0081398/

Regi: Martin Scorsese

Manus: Paul Schrader og Mardik Martin (basert på selvbiografi)

Med: Robert De Niro, Cathy Moriarty, Joe Pesci og Frank Vincent.

Spilletid: 129 min

Martin Scorsese er en annen av favorittregissørene mine. Han brukte Robert De Niro i et utall filmer, inkludert Goodfellas, Taxi Driver og Casino. Scorsese har laget utrolig mange bra filmer, og vant en æresoscar noen år tilbake. Han regnes som en av regissørene som skapte en kvalitetsendring i Hollywood på 70-tallet, sammen med for eksempel Francis Ford Coppola (The Godfather). I nyere tid har han slått seg sammen med Leonardo Di Caprio noen ganger, med vellykkede resultat.

De Niro regnes som en av de beste skuespillerne noensinne, og det med rette. Det var som sagt samarbeidet med Scorsese gjennom 8 filmer at han ble kjent og anerkjent. Han fikk et gjennombrudd i Mean Streets, før han spilte den unge Vito Corleone i The Godfather Part II, og karrieren var i gang. Joe Pesci er også en kjent gjenganger i gangsterfilmene til Scorsese, i tillegg til mer koselige ting som My Cousin Vinny eller Home Alone.

Raging Bull forteller oss den sanne livshistorien til bokseren Jake La Motta. Sinnet og temperamentet hans hjelper han til en fantastisk boksekarriere, og han er den første som klarer å slå legendariske Sugar Ray Robinson. Men om den rasende oksen fungerer godt som bokser, så fungerer han ikke like godt som familiemann.

Dette er etter min mening De Niro’s aller beste prestasjon. Han spiller La Motta på en fullstendig overbevisende måte, både på veien opp og kanskje spesielt på veien ned igjen. Han la på seg det som da var rekordmye vekt (ca 30 kg) for å spille La Motta på sine eldre dager. Rekorden ble senere slått av Vincent D’Onofrio på Full Metal Jacket, men det bli ikke mindre imponerende av den grunn.

Filmen er i svart-hvitt, og benytter det på en veldig god måte. Den ser fantastisk bra ut, og boksekampene har hver sin egen stil og tone. Størrelsen på ringen det blir bokset i blir endret fra kamp til kamp, for å reflektere stemningen i kampen. Kampene er for øvrig også veldig bra koreografert og filmet. I tillegg må jeg trekke fram en helt genial kameraføring, der kameraet på kran følger La Motta helt inne fra garderoben, ut gangen og inn på stadion, hvor det løftes opp og gir oversikten. Her kan du se åpningssekvensen, som også er veldig bra.

Jeg liker det faktum at filmen ikke er den typiske heltehistorien der alt går bra. Sånne type filmer fungerer ofte godt, og kanskje spesielt innen denne sjangeren, men Raging Bull er realistisk og dyster, og tjener mye på det. Kanskje den aller beste framvisningen av «medaljens bakside» jeg har sett.

Lydeffektene er også veldig bra, blant annet brukte de pistolskudd til å lydlegge blitsene som gikk av under kamper. Etter at filmen var ferdig, ødela lydteknikerne opptakene, sånn at de ikke skulle bli brukt igjen. Andre litt morsomme ting er at de brukte sjokolade som blod, for at det skulle vise bedre på svart-hvit film, og at De Niro deltok i tre ekte boksekamper i Brooklyn som forberedelse, og vant to av dem.

Filmen vant 2 Oscar, Beste mannlige hovedrolle (De Niro) og Beste klipp, og ble i tillegg nominert til 6 Oscar til; Beste mannlige birolle (Pesci), Beste kvinnelige birolle (Moriarty), Beste Kinematografi, Beste lyd, Beste Regissør og Beste film. På IMDb har den en rating på 8.4/10 med 67 618 stemmer, og er dermed på 71. plass på top 250. Se traileren nedenfor, og få sett denne klassikeren så fort som mulig!

Har du sett Raging Bull? Legg igjen en kommentar med din mening om den!

 
4 kommentarar

Posta av den oktober 7, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Den Høye Fotograf anbefaler: Komedie på YouTube

Hvem har ikke surfet på YouTube? Jeg har surfet på YouTube. Da finner jeg ofte ting jeg syns er morsomme. Så slår det meg: Hvorfor ikke dele disse tingene med andre? Så der har du det. Jeg vil presentere en hel haug av favorittene mine! Video extravaganza!!

Very Tasteful

Billy Reid er hovedmannen bak denne festlige kanalen. Han lager de fleste videoen selv, med litt hjelp på noen av de. Her kan du finne små selvskrevne sanger om ting i livet:

(Kanskje min favoritt. Tar hele «lol»-bølgen på kornet)

(Legg spesielt merke til den geniale måten han «glir» ut på slutten)

Men det er også både animasjon og lengre sanger tilgjengelig:

Picnicface

Canadisk sketsjetropp med en kjapp klippestil og «edgy» humor.

(det var denne jeg snakket om når jeg sa «edgy»)

Whitest Kids U Know

En annen sketsjegruppe, som nå har fått et tv-show, som faktisk sendes på NRK 3.

DCLugi

Genial mann som nå selger videoene sine for penger. Spesialisert på etterligninger av kjente skuespillere:

(I rekkefølge: Christopher Walken, Jack Nicholson, Joe Pesci og Robert De Niro)

(U2, nærmere bestemt Bono)

Nå virker det kanskje som om han kun har Snakes on a Plane-humor, men neida, egne sketsjer også:

(se originalen om du ikke skjønner)

Generelt

Og som om ikke det var nok, kan du finne

Big Train

Tom Cruise som ikke klarer å slutte å le (litt inn i klippet):

Klassiske sketsjer fra Not the Nine O’Clock News:

Monty Python:

Rowan Atkinson Live:

Eddie Izzard:

Og sist, men ikke minst: Teatersport, ved Whose Line is it Anyway?

Fant du noe å le av? Nei? Prøvde du alle videoene? Nei? Ikke tid? Ikke tid til å ha det morsomt? For en dyster person du er.

Manglet jeg noe genialt? Har du forslag til noe som ligner på min humor, og som jeg kan like? Trenger du å lufte ditt ekstreme grunnløse hat mot meg? Give it to me in the comments, then.

 

 
4 kommentarar

Posta av den januar 10, 2008 in skryt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,