RSS

Stikkordarkiv: klipp

De ti dårligste filmene 2017

Nå er vi her, dere. Helt på slutten av november måned, på terskelen til desember og advent. Vi kan nok alle være enige om at det aller beste med førjulstiden er å se hva undertegnede har rangert som årets 24 beste filmer. Men om julekalenderen er rosinen i kransekaka, så er det vel så viktig med dagens liste. En skikkelig «hvem, hva, hvor» over det kjipeste som har kommet fra diverse produksjonsselskaper i inn- og utland. Jeg gir dere herved 2017s ti dårligste filmer.

10. Geostorm

Husker du The Day After Tomorrow? Armageddon? Deep Impact? Nei? 2012, da, den husker du vel? Nei? Bra for deg, da kan du se denne filmen uten å legge merke til at den er en blek kopi av alle sammen (ja, til og med en blek kopi av 2012). Effektene holder ikke helt mål, Gerard Butler spiller genial astronaut-forsker som samtidig finner ut av regjeringens konspirasjoner og vi får en hel rekke scener som eksemplet over: En person vi har null informasjon om får øye på et helt vilt værfenomen, alle løper. Men ingen vi som publikum føler med, dessverre. 3/10

9. All Eyez on Me

all eyez

Biografi-filmen om rapperen 2pac er rotete. Vi får ikke være lenge nok i noen scener til at de setter seg, her skal vi raskt bringes videre til neste avgjørende øyeblikk i artistens liv, og så det neste, og det neste. Det må også regnes som en svakhet at filmen egentlig ikke lykkes i å få meg «på lag» med 2pac, han virker til tider ganske usympatisk. Det beste er nok at de har klart å finne en skuespiller som er veldig lik han han skal spille, men det er ikke et veldig stort kompliment, er det vel? 3/10

8. CHIPS

Sentrale personer i Hollywood har fått med seg at 21 Jump Street var en action-komedie basert på en TV-serie, og den tjente penger. Derfor har vi i år fått både Baywatch og CHIPS, som begge er nøyaktig det samme, bare mye dårligere utført. Det viser seg nemlig at folk som lager filmer etter formel nesten aldri forstår hva det var som gjorde at det fungerte til å begynne med.  Her får vi et motorsykkel-politi-team, og så er en av dem skikkelig god på motorsykkel, men elendig politimann, mens han andre er dyktig FBI-agent, bare at han ikke kan kjøre motorsykkel! På tross av dette bunnsolide konseptet handler flesteparten av vitsene om peniser, og humoren treffer sjelden. Taglinen til filmen er «Chip happens», fordi selvfølgelig er den det. 3/10

7. The Great Wall

great wall

Hva hvis kineserne ikke bygde den kinesiske mur for å holde ute mongolere og andre krigerske folkeslag, men i stedet lagde den som et vern mot bølge etter bølge med fantastiske monstre? Og hva hvis de har klart å beskytte seg helt til nå, men plutselig trenger de Matt Damon likevel, fordi han er hvit og hvis ikke han er med er det ikke sikkert at folk i vesten vil høre denne historien. Tenk at enorme slag med folk som svinger seg i tau og alt kan bli såpass kjedelig. 3/10

6. The Bye Bye Man

En nokså typisk moderne skrekkfilm, som først og fremst blir dratt noe så utrolig ned av en av de verste titlene jeg har sett. Jeg forstår at man kan bli desperat etter en ny, dyster skikkelse som skal få det til å grøsse nedover ryggen, men «The Bye Bye Man»?!? Når konseptet i tillegg fungerer slik at denne mannen kommer etter dem som sier eller tenker navnet hans, så er dette som filmversjonen av de aller dårligste skrekk-kjedebrevene du ser på internett med jevne mellomrom. 3/10

5. Toni Erdmann

toni erdmann

Her er jeg i utakt med kritikere og publikum, for denne kuriositeten ligger på knallsterke 7,5/10 på IMDb.com. Men i mine øyne var dette rart og slitsomt, og ikke minst bekreftet det mange av mine fordommer om tysk humor. Jeg forstår rett og slett ikke når filmen prøver å være morsom, og når den prøver å være alvorlig. Når man da leser anmeldelser som beskriver dette som hysterisk morsomt, så vet man ikke helt hva man skal tro. Er jeg rar, eller er det de andre? 3/10

4. Det Norske Hus

En norsk film om å lære seg hva som trengs hvis du skal bli norsk statsborger. Rikelig med absurd humor, men aldri Monty Python-sprø. Her er det kun avmålt, underfundig humor. Jeg syns ideen bak er ganske god, men mye av humoren treffer ganske dårlig, og som langfilm blir det ganske trettende etter hvert. Jeg var hvert fall lei  av å «møte min nasjonale identitet i døra» lenge før opplevelsen var ferdig. 3/10

3. Jigsaw

jigsaw

7 år etter «Saw 3D: The Final Chapter» innrømmer produsentene at de løy, det var et kapittel til. Den første Saw-filmen blåste meg helt ærlig av banen, og jeg syns det er en ypperlig thriller. Saw II holdt kvaliteten rimelig godt ved like, men så har kvaliteten falt jevnlig over de resterende fem filmene. Likevel kjente jeg meg litt klar for en ny tur med diabolske feller og en morder motivert av rettferdighet. Skuffelsen var uunngåelig. Her er det flust av logiske brister, både i karaktermotivasjon og selve fellene. Absolutt ikke verdt gjensynet. 2/10

2. Collateral Beauty

Det er noe med Will Smith og inspirerende fortellinger. Han fikk det til med The Pursuit of Happyness i 2006, men da han skulle gjenta bedriften i Seven Pounds to år senere, syntes jeg det falt helt i fisk. Nå er han tilbake, som en inspirerende type som mister datteren sin. For å jobbe gjennom sorgen skriver Smithern brev til døden, tiden og kjærligheten, og vips! så er de på plass i menneskelige skikkelser, sånn at Willy kan få snakke ut om ting sammen med dem.

Masse flinke skuespillere, veldig tåpelig historie-ide. Krampe-feel-good over hele linja. 2/10

1. Office Christmas Party

En annen sjanger som vel har utspilt sin rolle etter hvert er komedien der en fest går helt av hengslene. Ingen har klart å fylle tomrommet etter The Hangover, og spesielt ikke Office Christmas Party. Selv om den har masse navn på rollelisten som har vist seg å være morsomme før (men jeg setter spørsmålstegn ved Jason Bateman. Er han egentlig morsom, eller var bare Arrested Development morsomt? Det kommer stadig mer bevis på utrolig dårlige komedier med Bateman i en sentral rolle…), så klarer ikke filmen å gi meg noe særlig humrestoff. Og når selve historien i tillegg er satt sammen med det som virker som minste mulige innsats fra manusforfatterne, så er det rett og slett tungt å sitte gjennom. Jeg hadde så lyst å le, men har ikke nok godvilje i kroppen til å redde dette.  Faktisk årets dårligste film. 2/10

Ingen filmer gjorde seg fortjent til jumbokarakter i år, men jeg anbefaler likevel på det dypeste at du holder deg unna denne listen… Nå er det bare å følge med i desember for åfå med seg 24 tips til virkelig gode filmopplevelser!

Advertisements
 
2 kommentarar

Posta av den november 30, 2017 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: The Shitlist

Som en oppvarming til årets julekalender kommer her en liten oppsummering av de ti verste filmene jeg dessverre så på kino i år. I en lekker nedtelling skal vi ende opp med den aller aller minst fantastiske nederst i dette innlegget. God fornøyelse!

 

10. Holy Motors

Lett den mest absurde filmen i år, om ikke noensinne. Vi følger Mr. Oscar gjennom en dag, en tydelig rik mann som går ut til en limousin for å komme seg til jobb. En jobb som består i å spille en rekke forskjellige roller over hele byen, tilsynelatende uten nærmere mål og mening enn å være så merkelig som mulig. Fullt av kostymeskift og med en slags meta-tilnærming det er vanskelig å få tak på. Dette er filmen som mange filmkjennere vil nikke anerkjennende av, og påstå at du ikke forstår meningen som ligger bak, men i det filmen avslutter med en garasje full av snakkende limousiner, så har jeg meldt meg ut for lenge siden. Det fine fotoet er alt som er igjen. 3/10

9. Hannah Arendt

Vi har sluppet opp for gode biografi-filmer. Mindre og mindre interessante personer skal pakkes opp og brettes ut. Hannah Arendt er jo utvilsomt en viktig og smart kvinne, og filmen er full av bra skuespill og alt det vanlige, men det er jo så utrolig kjedelig! 3/10

8. After Earth

Will Smith og lille Karate Kid-Smith i samme film! Og regissert av M. Night Shyamalan, mannen med karrieren som synker fortere enn en mafioso med betongsko. Smithene er begge noen flinkiser av noen skuespillere, men det hjelper ikke når karakterene er skrevet som folk det er vanskelig å like, og alle actionsekvensene på denne hyperfarlige framtidsjorden består av å løpe vekk fra litt skumle dyr. Ikke det verste Shyamalan har funnet på, men et bra forsøk likevel. 3/10

7. To the Wonder

Terrence Malick er verdens fremste «stemnings»-filmskaper. Med gode situasjoner og sterke øyeblikk i bunn kan det bli imponerende, The Thin Red Line er et godt eksempel på det. Men når vi får en to timer lang montasje av øyeblikk der Ben Affleck og tidligere Bond-dame Olge Kurylenko ser på flott natur til svulstig musikk og voice-over replikker om noe annet enn det som skjer i bildene, da blir det for slitsomt for meg. 3/10

6. Mormor og de 8 ungene

Med på listen kun pga et ønske om å se Radioresepsjonens Steinar Sagen utfolde seg i sang og dans. Til tross for en gjennomført flau kjærlighetsvise han synger til sin nye bil, så leverer denne lite. Koselig, ja, men akkurat den type musikal jeg har store problemer med, der folk tar en pause i handlingen for å synge og danse sammen, for så å fortsette der de slapp etterpå. 3/10

5. Beautiful Creatures

Håper det snart ikke finnes flere Twilight-kloner å lage film av. 3/10

4. Texas Chainsaw 3D

3D er i de aller fleste tilfeller en uting, og trengs i hvertfall ikke i dårlige remake-sequels av skrekkfilmer. Dette blir for forutsigbart, og er bare en dårligere versjon av den samme filmen vi hadde for 10 år siden. 3/10

3. Spring Breakers

Historien om fire amerikanske collegejenter som havner i trøbbel og fengsel, før James Franco med cornrows kommer og rekrutterer de til kriminelle liv. Med et såpass høyt konsept er det overraskende ofte kjedelig, og etter endt film sitter du igjen med følelsen av at dette ikke var noe som helst, egentlig. 2/10

2. G.I. Joe: Retaliation

Så praktisk at dette møtet ble holdt i et rom med videoovervåkning av alle de forskjellige landenes atombombe-siloer, sånn at vi kunne se når de ble skutt ut! Dette er jo selvfølgelig en tøysefilm, og det omfavner den også selv. Men der den første filmen i serien i det minste hadde en ganske intens og underholdende actionsekvens i Paris (?, gidder ikke sjekke), så er det aldri noe som helst på spill i actionscenene i denne. Derfor blir det bare action overload, og når alt annet er dritt, så har G. I. Joe: Retaliation ingenting å spille på. 2/10

1. Scary Movie 5 (eller Scary MoVie om du vil, din tittelnazi)

Jeg lengter tilbake til da en parodifilm faktisk inneholdt humor. Vi snakker Airplane!, Hot Shots!, The Naked Gun osv. Etter at Scary Movie viste sitt halvmorsomme åsyn, har vi fått en bølge av de minst morsomme komediene siden The Pianist. Det som kjennetegner dem er å avslutte tittelen med «Movie», og det er urovekkende mange av dem. Scary Movie 2, 3 og 4, Date Movie, Epic Movie, Disaster Movie, Superhero Movie, i tillegg til Meet the Spartans, en film dårligere enn kreft.

Parodistilen til disse filmene er å spille inn en kjent scene fra en annen film, men i slutten av scenen, så blir kanskje noen sparket i skrittet! Eller hva om en ku falt i hodet på dem?!? Humor!

Jeg lo ingen ganger i løpet av Scary Movie 5, og om du syns dette er morsomt er jeg nødt til å unngå deg i uoverskuelig framtid til jeg har glemt det igjen. Prøvde å finne et passende klipp på youtube, men ble for sint, så du får lete selv…

 

Nå gleder jeg meg til å starte kalenderen i morgen, og skrive litt om filmer jeg har satt mer pris på frå året som har gått. Vi snakkes. Eller ses. Leses. Blogges?

 
2 kommentarar

Posta av den november 30, 2013 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHFs aller beste komiserie-favoritter! (5-1)

Her kommer siste del av den viktigste listen du har lest denne uken. Den inneholder altså de fem komiseriene jeg liker best. God fornøyelse.

5. The Office

Sendt på TV: 2001-2003

Antall episoder: 14

Fast inventar: Ricky Gervais, Martin Freeman, Mackenzie Crook, Lucy Davis, m. fl.

I Norge finner du det på: Tidligere NRK, går ikke for øyeblikket.

Laget av: BBC

Det aller beste som er laget i den falske dokumentarsjangeren, eller mockumentary, som det ofte kalles. Jeg har jo allerede hatt med den amerikanske versjonen av dette programmet i forrige innlegg. Det er som sagt det samme konseptet, men den engelske versjonen er mye mer realistisk. Når programmet kom ut var det faktisk en del forvirring rundt om det faktisk var en ekte dokumentarserie eller ikke.

Ricky Gervais er den perfekte mannen i hovedrollen som sjefen som har altfor stor tro på seg selv og jevnlig tråkker i baret. Han spiller rollen helt troverdig, med akkurat den rette timingen. Forholdet mellom Tim og Dawn (Jim og Pam i den amerikanske versjonen) fungerer faktisk litt mindre bra i denne versjonen, men det er fremdeles et veldig interessant og engasjerende biplot.

Mange legger stor vekt på å sammeligne den engelske og amerikanske versjonen, men selv om jeg syns den engelske er klart bedre, så syns jeg det virker rart å bare like en av dem. Begge er utrolig morsomme serier, på hver sin måte. Men når jeg skal gjøre opp komi-regnskapet, så er rett og slett Ricky Gervais faktoren som tipper skålen i britenes favør.

4. 30 Rock

Sendt på TV: 2006-

Antall episoder: Foreløpig 71

Fast inventar: Tina Fey, Alec Baldwin, Tracy Morgan, Alec McBrayer, Jane Krakowski, m. fl.

I Norge finner du det på: Canal+

Laget av: NBC

Serien går bak kulissene til et fiksjonelt sketsjeprogram i stil med Saturday Night Live. Alt fra direktører til praktikanter er karakterene i dette fantastiske programmet fylt med metahumor, popkulturelle referanser og gjesteopptredener av kjendiser, der en av de beste er av Jerry Seinfeld:

Hele programmet kjennetegnes av veldig raske replikkvekslinger. Det er faktisk ikke uvanlig at en kan gå glipp av en vits mens en ler av den forrige. De bruker ikke latterspor, og trenger derfor heller ikke vente på at latteren fra publikum skal stilne før neste vits skal begynne. Tina Fey står bak serien, og har også skrevet det meste, i tillegg til å spille hovedrollen. Det gjør henne til en av de morsomste kvinnene som fins i komibransjen akkurat nå. I tillegg har de fått med Alec Baldwin til å spille sjefen, og det er et av de mest vellykkede casting-valgene jeg har sett. Bare se på dette:

3. Flight of the Conchords

Sendt på TV: 2007-2009

Antall episoder: 22

Fast inventar: Jemaine Clement, Bret McKenzie og Rhys Darby.

I Norge finner du det på: Tidligere NRK, sendes ikke for øyeblikket.

Laget av: HBO

En serie om to karer fra New Zealand som prøver å slå gjennom med folk-musikken sin i New York. Med på laget har de manageren Murray, som jobber på det New Zealandske konsulatet. Stilen er en veldig fin blanding av tørr sitcom og musikkvideoer for sangene deres. Humoren spiller mye på at de har en veldig naiv innstilling til det meste, og må ha opplæring i forskjellige grunnleggende ting. Men de virkelig merkelige karakterene får vi fra alle de forskjellige birollene. For eksempel deres ene fan, Mel, eller Jim, som føler at det viktigste for et vennskap er å fortsette å stille nye spørsmål hele tiden:

Men det beste med serien er definitivt musikkvideoene. Det er jo også musikken til bandet som har gjort denne serien mulig, og vi får vanligvis et par sanger i hver episode. Det er vanskelig å beskrive hvor geniale låtskrivere Flight of the Conchords egentlig er, men at det er den beste komedie-musikken er det liten tvil om. Det er utrolig vanskelig å velge ut hvilke klipp jeg skulle ha med her, for alle sangene er generelt utrolig bra, og det veksler veldig hva jeg syns er morsomst. Jeg endte denne gangen opp med parodien deres på karaoke:

2. Arrested Development

Sendt på TV: 2003-2006

Antall episoder: 53

Fast inventar: Jason Bateman, Michael Cera, Portia de Rossi, Will Arnett, Alia Shawkat, David Cross, Jeffrey Tambor, m.fl.

I Norge finner du det på: Tidligere TV3, sendes ikke for øyeblikket.

Laget av: Fox

Faren i en rik familie blir fengslet, og en av sønnene prøver å holde firmaet hans i gang. Problemet er at hele resten av familien er griske, egoistiske personer med mer eller mindre alvorlige psykiske problemer. Fox kansellerte denne serien tre ganger på grunn av lave seertall, men fanbasen har etterhvert vokst seg stor, og skaperne har nå annonsert at serien vil avsluttes med en spillefilm i 2011. Hvorfor en så bra serie ikke klarte å holde seg på lufta kan du hørre skuespilleren David Cross» mening om her:

Problemet var nok at vitsene spilte mye på ting som hadde skjedd tidligere i serien, så om du kom inn midt i en sesong, så var det nok rett og slett vanskelig å forstå alle poengene. Men viss du ser hele serien fra start til slutt, så er det vanskelig å finne en serie som bygger seg så bra opp. Det er morsomt til å begynne med, og blir bare morsommere for hver episode. Også kan du få fine samlinger på youtube av alle gangene de gjorde lignende replikker:

Arrested Development var der Michael Cera kom i gang med karrieren sin, og det er her han spiller den originale nervøse karakteren han har gjentatt i en del filmer etter hvert (Superbad, Juno, Nick and Norah’s Infinite Playlist, Year One). Jason Bateman har hovedrollen, og serien ser også ut til å ha satt skikkelig gang i karrieren hans igjen. Will Arnett er en annen som dukker opp i mange komedier for tiden, og i tillegg har de fått fatt i stjerneregissøren Ron Howard (har vunnet to Oscar) til å være fortelleren. Så det er definitivt en god gjeng med flinke skuespillere på dette showet, noe som gjør alle de absurde karakterene lettere å svelge.

En annen løpende vits i programmet, er at de forskjellige medlemmene av familien har sin helt egen oppfatning av hvordan kyllinger beveger seg. Hver gang hovedpersonen Michael blir beskyldt for å være en pingle, er noen på plass for å danse sin egen syke kyllingdans:

1. Spaced

http://www.youtube.com/watch?v=W2tLKjeOstg

(Spaced-videoer kan ikke legges inn i bloggen, så du må nok dessverre se den på Youtube. Anbefales!)

Sendt på TV: 1999-2001

Antall episoder: 14

Fast inventar: Simon Pegg, Jessica Hynes, Nick Frost, Julia Deakin og Mark Heap.

I Norge finner du det på: Ingen kanaler for øyeblikket.

Laget av: Channel 4

Kanskje en serie få kjenner til, og det er veldig synd. Det er det første samarbeidet mellom Simon Pegg og regissør Edgar Wright. Dette er serien som var god nok til at de kunne gå videre og lage to av de beste komediene noensinne, og reddet verden fra bølgen med «… Movie» som sakte tok fra oss gleden vi hadde i livet. Jeg snakker selvfølgelig om Shaun of the Dead og Hot Fuzz.

http://www.youtube.com/watch?v=bUQfHRfX2o8

http://www.youtube.com/watch?v=UeqZpbuZlqI

Spaced er fylt med smarte parodier på både filmer, tv-serier og spill. Den handler om Tim og Daisy, to venner som later som om de er et par for å få leie en leilighet. I tillegg pøser de på med artige venner. Tims militærbesatte kamerat Mike, som engang stjal en tanks og prøvde å invadere Paris, den underlige og ensomme damen de leier hos, den litt dumme venninnen til Daisy og sist men ikke minst Brian, kunstneren som bor i kjellerleiligheten. Her forklarer han hva slags kunst han lager:

http://www.youtube.com/watch?v=cr1tMDN1vQA

Men ikke nok med at dette er utrolig morsomt, jeg elsker også den visuelle stilen på serien. Kjapp klipping, masse kule kameraføringer, svisjing, svosjing og alt som følger med det! De viderefører jo denne stilen til filmene sine, og det gjør alt enda mer underholdende. Spaced er rett og slett den aller beste komiserien jeg har sett!

http://www.youtube.com/watch?v=lC_xIwAF50U

(Legg merke til at de parodierer The Sixth Sense her. Hvem spiller syklisten? Olivia Williams, som også spilte kona til Bruce Willis i nettopp The Sixth Sense. Fantastisk!)

http://www.youtube.com/watch?v=EZnsOZsA7_4

Håper du har fått nytte av denne listen, og at du kanskje har fått et par tips om hva du bør begynne å se på. Hva er det jeg har glemt? Er du irritert på at du ikke finner Friends? The Simpsons? Kanskje Full House, din syke freak? Det er ingenting i veien for at du kan tømme ut raseriet ditt over meg i kommentarseksjonen.

 
4 kommentarar

Posta av den februar 1, 2010 in tv

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 9

Vi begynner virkelig å bærme oss toppen på denne listen. Hah, bærme. Det er ikke noe ord. Vi begynner virkelig å Nærme oss toppen på denne listen over favorittfilmene mine. På den veldig attraktive niendeplassen finner vi

Snatch. (2000)

http://www.imdb.com/title/tt0208092/

Regi: Guy Ritchie

Manus: Guy Ritchie

Med: Jason Statham, Stephen Graham, Brad Pitt, Vinnie Jones, Dennis Farina, Rade Serbedzija, Lennie James og Benicio Del Toro.

Spilletid: 104 min

Guy Ritchie er nok en regissør jeg vil omtale som en favoritt. Snatch. er den beste filmen hans, men han har også laget Lock, Stock and Two Smoking Barrels og Revolver, to veldig gode filmer. I tillegg laget han kalkunen Swept Away med kona Madonna i hovedrollen, men har nylig gått tilbake til gangstersjangeren med RocknRolla som kommer til Norge senere i år.

Blant de mest kjente skuespillerne finner vi selvsagt Brad Pitt, allerede nevnt i denne listen, Jason Staham, som har blitt kongen av lette actionfilmer med ting som The Transporter (bra!) og Crank (ok), i tillegg til Vinnie Jones, en tdligere fotballspiller og ekte badass.

Snatch. begynner med at en enorm diamant blir stjålet, men den forsvinner. Avi (Farina), som skulle få diamanten, må reise til England for å finne den sammen med Doug the Head og Bullet Tooth Tony (Jones). Turkish (Statham) driver med ulovlig boksepromotering sammen med partneren Tommy (Graham). Når bokseren deres Gorgeous George blir slått ut av sigøyneren Mickey (Pitt), velger de å få Mickey til å sloss i stedet. Det gir dem problemer med gangsteren Brick Top. Han styrer boksingens underverden, og er ikke fornøyd når Mickey ikke taper når han skal. Samtidig prøver tre småskurker å rane bookmakeren til Brick Top. Snart er alle blandet sammen med hverandre for å få tak i den største diamanten de noensinne har sett.

Dette er sånn mange historier skal flettes sammen. Det fins mange gode eksempler i sjangeren, men ingen fullt så underholdende. Ritchie fortsetter i samme stil som i Lock, Stock and Two Smoking Barrels, men gjør det enda bedre. Det er kjempegøy, spennende og ikke minst utrolig morsomt. For det er mye bra komedie her, spesielt i scenene som involverer sigøynerne.

En av de beste tingene ved Guy Ritchie sine filmer er den visuelle stilen. Det brukes en veldig kjapp klipperytme til tider, og masse stlige overganger. I Snatch. bruker han også kryssklipping, som i denne scenen der han setter hund som jakter på hare opp mot gangstere som jakter på småskurk (begynner 0.58):

Vil gjerne også dra fram et eksempel til av samme grunn. Dette er nesten helt i begynnelsen, åpningstekstene, som egentlig introduserer alle hovedkarakterene som er involvert. Legg merke til alle jump cut’ene og de stilige overgangene. Selv i scener der folk blir introdusert er denne filmen veldig underholdende.

I tillegg har filmen noen veldig stilig filmede boksekamper, med fantasifulle løsninger også der. Poenget mitt er vel rett og slett at stilen til Guy Ritchie er veldig interessant og gøy å se på. Det ligger liksom et ønske om fart og spenning under hele filmen. Og det funker jo særdeles bra.

Skuespillet er kanskje ikke de store dramatiske rollene, men alle gjør en god jobb. Spesielt Brad Pitt har tydelig hatt det morsomt med karakteren sin. Statham spiller rollen han passer best til, er vel kanskje ikke så mange andre han kan spille. Del Toro har en ganske liten rolle, men det aksepterer jeg siden han har et veldig morsomt lite musikalsk avbrudd som blir gjentatt for å vise hans forhold til gambling.

I tillegg har Snatch. en bra slutt med en twist som fungerer veldig bra. Rett og slett en film jeg kan se om igjen og om igjen og aldri bli lei. På IMDb har den 8.2/10 med 122 950 stemmer, og ligger på 161. plass på top 250. Som alltid, se traileren nedenfor, og ta nå og få sett denne fantastiske filmen. Du vil ikke angre på det.

Har du sett Snatch.? Legg igjen en kommentar og si i fra hvor rett jeg har. Eller feil.

 
3 kommentarar

Posta av den oktober 12, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 16

Ok, ny film på listen, og nok en gang er det en komedie. En komedie som jeg har sett en hel haug med ganger, og som du også burde se en hel haug med ganger. Den 16. beste favorittfilmen min er

Shaun of the Dead (2004)

http://www.imdb.com/title/tt0365748/

Regi: Edgar Wright

Manus: Simon Pegg og Edgar Wright

Med: Simon Pegg, Kate Ashfield, Nick Frost, Lucy Davis og Dylan Moran.

Spilletid: 99 min

Edgar Wright og Simon Pegg er to av de som var bak komiserien Spaced. Så følgte de opp med denne, før de lagde en annen komedie, Hot Fuzz. I tillegg lagde Wright en artig liten trailer for den falske filmen Don’t til Grindhouse-prosjektet til Tarantino og Rodriguez.

Simon Pegg har tidligere spilt i sketsjeshowet Big Train, hatt småroller i Band of Brothers og Mission: Impossible III og i senere tid fått hovedroller i Run Fatboy Run og How to Lose Friends and Alienate People. Nick Frost er en av Pegg’s beste venner, og har vært med i både Spaced, Shaun og Hot Fuzz, i tillegg til et sketsjeshow, Man Stroke Woman. Lucy Davis kjenner vi fra The Office, og Dylan Moran er en god stand-up komiker, i tillegg til å virkelig skinne i rollen som Rufus the Thief i Notting Hill («I don’t have a book down my trousers.»).

Shaun of the Dead sitter ganske alene i sjangeren romantisk zombie-komedie. Shaun (Pegg) har problemer med kjæresten Liz (Ashfield). Hun føler de sitter fast, og slår opp. Shaun er knust, og som om ikke det var nok, så bryter altså en zombieepidemi ut i London. Shaun, og bestekameraten Ed (Frost) bestemmer seg for å ta ansvar og redde Shaun’s mor, Liz og kanskje til og med Liz sine venner Dianne (Davis) og David (Moran).

Mye av grunnen til at denne ble laget kan nok skyldes suksessen til Spaced, som er en av de morsomste komiserier noensinne, i tillegg til å være så stilig og bra laget at det nesten gjør vondt at det bare er 14 episoder. Eksempler som ikke klarer å fange en brøkdel av hvor bra serien er:

Uansett åpnet altså denne serien veien inn til filmparodier. Det som er så bra med Shaun of the Dead, er at i tillegg til at den parodierer filmer av alle sjangrer til øst og vest (selve tittelen er jo en variant av zombie-klassikeren Dawn of the Dead), så fungerer filmen absolutt som en god historie på egenhånd. Derfor trenger du ikke å ha sett noen av filmene de parodierer for å få glede av filmen, det er en frittstående komedie også. Men selvfølgelig er det alle parodiene som legger et ekstra lag av genialitet til opplevelsen.

Skuespillet er veldig bra, både med tanke på komisk timing og de mer dramatiske scenene. Her er det jo også en fordel at mange av birollene har mye dramatisk erfaring, for eksempel blir rollen som Shaun’s stefar spilt av Bill Nighy.

Mye av den visuelle stilen i filmen er også videreført fra Spaced, og begynner å bli et varemerke til regissøren (han brukte samme stil i Hot Fuzz). Det er også en av favorittingene mine med filmen. Det brukes gjerne en høy klipperytme for å vise hverdagslige ting, som for eksempel morgenstell. Dette skjer flere ganger gjennom filmen, og gjør det som ellers hadde vært en uinteressant transportetappe (som da sannsynligvis ikke ville vært med) til en underholdende og intens montasje. I tillegg bruker Wright ofte en rask panorering mot slutten av et klipp, og følger opp neste klipp med en fortsettelse av den samme kamerabevegelsen.

Det som i hovedsak gjør filmen morsom er bagatelliseringen av forferdelige ting. Ja, en zombie-epidemi er brutt ut, men det er ikke det viktigste for våre karakterer. I tillegg er det skrevet på en veldig smart måte, og en kan finne skjulte ting dypt nede i manus. Gjentatte linjer er lette å se, mens det at Shaun og Ed i en scene forklarer resten av filmen ved å snakke om hva slags drinker de skal drikke neste dag, er så obskurt at du nesten umulig kan merke det uten å bli fortalt det. Det er også to scener som har nøyaktig samme kamerabevegelser, en lang innstilling av Shaun som går til butikken. Eneste forskjellen er at den ene scenen skjer i begynnelsen av filmen, mens den andre skjer etter at zombie-epidemien har brutt ut (uten at Shaun vet det, vel å merke).

Shaun of the Dead er altså en film jeg alltid ler mye av, samtidig som historien får deg engasjert, og den til og med kanskje kan få deg litt trist i et par scener. Det er ikke alle komedier som kan skilte med det. På IMDb har den 8.0/10 med 94 440 stemmer, noe som gir den en 247. plass på listen over de beste filmene noensinne. Som alltid, sjekk ut traileren nedenfor (den er bra), og se filmen. Den er altfor bra til at du skal la være.

Har du allerede sett denne? Ikke vær redd for å legge igjen en kommentar, om du er enig eller uenig, om du er glad eller lei deg, om du foretrekker hamster eller marsvin. Alle er velkomne.

 
4 kommentarar

Posta av den september 23, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,