RSS

Stikkordarkiv: cera

Julekalender 2010: 23. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. Fristen for å være med har gått ut, og oversikten over de syv deltakerne og deres tips finner du under dagens innlegg.

2. Scott Pilgrim vs. the World

Regi: Edgar Wright

Manus: Michael Bacall og Edgar Wright, basert på tegneserieromaner av Bryan Lee O’Malley.

Med: Michael Cera, Mary Elizabeth Winstead, Ellen Wong, Alison Pill, Mark Webber, Johnny Simmons, Kieran Culkin, Jason Schwartzman, Anna Kendrick, Aubrey Plaza, Brandon Routh og Chris Evans.

Land: USA/Storbritannia/Canada

Spilletid: 112 min

Premiere: 01.10.10

Edgar Wright er en av mine favorittregissører, og sannsynligvis den jeg liker aller best innen komedie. Etter å ha regissert et par komiserier, der Is It Bill Bailey? skiller seg ut for meg, slo han til med tidenes beste sitcom, Spaced. Starten på det beste britiske humor-samarbeidet siden Monty Python, Edgar Wright sammen med Simon Pegg. Spaced var fylt av popkulturelle referanser og tørr britisk humor, og klarte på to korte sesonger å bygge opp en imponerende base med referansevitser til seg selv. Dette var noe Wright/Pegg bygget videre på i filmen Shaun of the Dead, en romantisk zombie-komedie jeg anser for å være en perfekt film. Det samme teamet laget så en slags løs oppfølger, i hvert fall temamessig, da de gikk videre for å parodiere mer i politikomedien Hot Fuzz. Og mens jeg venter på siste innslag i parodi-trilogien deres, kunne jeg altså se fram til Scott Pilgrim vs. the World. En film jeg hadde enorme forhåpninger til.

Scott Pilgrim spiller i bandet Sex Bob-Omb, og de skal være med i en «Battle of the bands»-turnering. Han er sammen med en 17 år gammel kinesisk jente, som er hans største fan. Han selv er ganske likegyldig til forholdet. Plutselig treffer han drømmejenta, Ramona Flowers, med skarpt farget hår. Han vil gjøre alt for å bli sammen med henne, og det går overraskende bra. Lite vet Scott at han blir nødt til å nedkjempe hennes sju onde eks-kjærester før han kan få fortsette forholdet.

Det går kanskje ikke an å si at det er en veldig komplisert historie, uten at jeg bryr meg noe om det. Dette er «style over substance» tatt ut til det ekstreme. Jeg har nesten aldri hørt om et gøyere konsept, å blande en romantisk komedie sammen med videospill-logikk i en tegneserie-estetikk, tatt fullt ut med lydord på skjermen og motstandere som blir til hauger med penger når de blir slått. Aldri har jeg sett en mer hyperaktiv og energifylt film, her blir du blåst tilbake av det voldsomme tempoet.

Vi har vel alle hørt KROWW-lyden når noen har blitt slått?

Humoren er i velkjent Edgar Wright stil, med fantastisk komisk timing både fra skuespillerne og i klippingen. Filmspråket er også noe som kjennetegnes Wright, med kjappe kjøringer, svisjende bevegelser til neste scene, og her får han også leke seg med tegneserierute-stilen. Det er nesten umulig å beskrive hvor godt humoren sitter for meg, det gikk sjelden mer enn et minutt mellom hver gang jeg lo høyt, om det var av de mange referansene, både subtile og åpenbare, av vitser eller rett og slett av fryd over fantastisk kamp-koreografi og visuelle nytelser.

Noen små hkomiske høydepunkter er at de helt ut av det blå gjør en hel scene i Seinfeld-stil, eller Thomas Jane som vegan-politi, og deres påfølgende jubel og high five i sakte film over å ha tatt fra noen vegan-statusen. Jeg har skrytt av Michael Cera før, og her gjentar han rollen han er så flink på. Den perfekte mannen til å spille Scott Pilgrim. Ellers er castet fylt av vakre og morsomme damer, mens de sju eks-kjærestene inneholder både Supermann (Brandon Routh), The Human Torch (Chris Evans) og Wes Anderson-yndlingen Jason Schwartzman.

Musikken sitter som et skudd, perfekt til scenene, og holder tempoet oppe. Både Sex Bob-Ombs musikk, og sangene som er valgt til å ligge under de mange slåsskampene.

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle få en mer underholdende og artig film enn Kick-Ass i år, men Edgar Wright og Scott Pilgrim vs. the World innfridde utrolig nok mine skyhøye forventninger. Endte opp med å se denne to ganger på kino, og storkoste meg virkelig begge gangene! Men så gøy som dette var, er det altså likevel bare min nest beste film fra året som var. I morgen kommer vinneren.

Dom:

DHF: 9/10 (lukter på tieren)

IMDb.com: 7.9/10 (46 009 stemmer)

Dagbladet: Ingen anmeldelse på nett.

VG: Terningkast 5

KONKURRANSEN:

Her følger deltakerene, i alfabetisk rekkefølge. Det gjelder altså å ha flest riktige i topp fire, ved uavgjort teller rekkefølgen. Plasseringene til filmene står i parantes.

Audun: 1. Inception (?) 2. Avatar (9) 3. Shutter Island (10) 4. Moon (4)

Bush: 1. Inception (?) 2. Up in the Air (8) 3. Moon (4) 4. Kick-Ass (3)

Eirik: 1. The Expendables (?) 2. Inception (?) 3. She’s Out of My League (?) 4. Kick-Ass (3)

Henrik: 1. Inception (?) 2. Avatar (9) 3. Nokas (5) 4. Fantastic Mr. Fox (?)

Maria: 1. Kick-Ass (3) 2. Inception (?) 3. Shutter Island (10) 4. Trolljegeren (20)

Ottar: 1. Inception (?) 2. The Social Network (?) 3. Moon (4) 4. Avatar (9)

Stein: 1. Inception (?) 2. Shutter Island (10) 3. Avatar (9) 4. The Social Network (?)

Ingen hadde tro på Scott Pilgrim, og det syns jeg egentlig er litt merkelig, med tanke på at jeg ved enhver anledning skryter så mye jeg kan av Edgar Wright og filmene hans. Det er med en slags skrekkblandet fryd jeg har sett fram til dette innlegget. Ingen klarte å tippe det, og folk ble sikrere og sikrere på at Inception og The Social Network skulle ta de to øverste plassene. Nå er minst en av de to filmene utenfor kalenderen, og det ser ikke ut som om noen hadde sett det komme. Audun uttalte i går at han var 100% sikekr på at det skulle bli de to, og både Stein og Ottar har uttalt seg positiv til den teorien. Lurer på hva reaksjonene kommer til å bli…

Advertisements
 
8 kommentarar

Posta av den desember 23, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 8. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. For å gjøre hele prossessen mest mulig rettferdig, har jeg lagt ut en liste over alle filmene jeg har sett på kino i år, og som dermed er aktuelle kandidater for kalenderen. Listen finner du her. I år kjører vi hemmelig valg, sånn at ingen skal få noen fordeler ved å kikke på andres tips. Send dine personlige topp 4-tips i en melding til meg på Facebook, eller på elektronisk mail til rune_b_87@hotmail.com. Rekkefølgen teller, og du kan endre tipset helt fram til fristen, som settes til 14. desember (i løpet av dagen), sånn at alle må ha tippet før jeg begir meg inn på topp 10.

17. Youth in Revolt

Regi: Miguel Arteta

Manus: Gustin Nash, basert på en roman av C. D. Payne.

Med: Michael Cera, Portia Doubleday, Jean Smart, Zach Galifianakis, Steve Buscemi, Ray Liotta og Justin Long.

Land: USA

Spilletid: 90 min

Premiere: 28.05.10

Nick Twisp (Cera) har det ikke så lett. Moren og faren er skilt, og moren lever stort sett på barnebidragspengene fra faren. På en tvungen campingtur treffer han Sheeni (Doubleday), og blir øyeblikkelig overbevist om at hun er kvinnen i hans liv. Han bestemmer seg for å få tak i henne. Først og fremst får han ordnet en rimelig stor katastrofe, sånn at han kan bo hos faren, og nærmere Sheeni. Men med motstand fra Sheenis religiøse foreldre, i tillegg til at hun allerede har kjæreste, blir den endelige løsningen for Nick å lage en tøff, fullstendig hensynsløs versjon av seg selv for å kunne gjøre det som trengs, og vinne henne.

Michael Cera har jo etter hvert blitt den nye indie-sjangerens ansikt utad. Du kjenner han fra Juno, Superbad og Nick and Norah’s Infinite Playlist. Han spiller stort sett alltid den samme rollen, en usikker og nerdete guttemann, med god sans for tørrvittigheter og musikk. En rolle han vel begynte med i den glimrende komiserien Arrested Development, og egentlig alltid har spilt veldig bra. Men jeg har i hvert fall begynt å bli litt lei disse filmene med håndanimerte åpningstekster og vimsete gitarklimpring.

 

"Hvis jeg sitter helt stille, og ikke snakker, glemmer jeg at jeg har bart. Deilig."

Jeg er ennå litt usikker på om Youth in Revolt i den første delen er en av disse indie-filmene, eller om det er en smart og veldig morsom parodi på alt indi-filmene har blitt. Jeg velger å ta det som det siste, og storkoste meg med å se Michael Cera virkelig smøre den vante rollen sin ekstra tjukt på. Men som om ikke det var nok, så tar jo filmen en drastisk vending når Ceras alter ego Francois kommer inn. Det stikk motsatte av hva vi vanligvis ser Cera gjøre. Francois er en morsom karakter i seg selv, men ekstra morsom nettopp fordi Michael Cera spiller ham.

Eller er det jo flust av kjente folk i større og mindre roller her. Steve Buscemi har jo alltid virket ganske rar, og passer bra in som faren. Satte ellers stor pris på Zach Galifianakis og Ray Liotta.

Youth in Revolt var en veldig underholdende opplevelse, med flott svart komedie og nye grep på indiesjangeren. Mer sånn som dette, uavhengige filmstudioer i USA! Det går så mye bedre når en ikke tar seg selv seriøst, og prøver å lage mer enn en type filmer.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.7/10 (16 973 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 4

 
2 kommentarar

Posta av den desember 8, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHFs aller beste komiserie-favoritter! (5-1)

Her kommer siste del av den viktigste listen du har lest denne uken. Den inneholder altså de fem komiseriene jeg liker best. God fornøyelse.

5. The Office

Sendt på TV: 2001-2003

Antall episoder: 14

Fast inventar: Ricky Gervais, Martin Freeman, Mackenzie Crook, Lucy Davis, m. fl.

I Norge finner du det på: Tidligere NRK, går ikke for øyeblikket.

Laget av: BBC

Det aller beste som er laget i den falske dokumentarsjangeren, eller mockumentary, som det ofte kalles. Jeg har jo allerede hatt med den amerikanske versjonen av dette programmet i forrige innlegg. Det er som sagt det samme konseptet, men den engelske versjonen er mye mer realistisk. Når programmet kom ut var det faktisk en del forvirring rundt om det faktisk var en ekte dokumentarserie eller ikke.

Ricky Gervais er den perfekte mannen i hovedrollen som sjefen som har altfor stor tro på seg selv og jevnlig tråkker i baret. Han spiller rollen helt troverdig, med akkurat den rette timingen. Forholdet mellom Tim og Dawn (Jim og Pam i den amerikanske versjonen) fungerer faktisk litt mindre bra i denne versjonen, men det er fremdeles et veldig interessant og engasjerende biplot.

Mange legger stor vekt på å sammeligne den engelske og amerikanske versjonen, men selv om jeg syns den engelske er klart bedre, så syns jeg det virker rart å bare like en av dem. Begge er utrolig morsomme serier, på hver sin måte. Men når jeg skal gjøre opp komi-regnskapet, så er rett og slett Ricky Gervais faktoren som tipper skålen i britenes favør.

4. 30 Rock

Sendt på TV: 2006-

Antall episoder: Foreløpig 71

Fast inventar: Tina Fey, Alec Baldwin, Tracy Morgan, Alec McBrayer, Jane Krakowski, m. fl.

I Norge finner du det på: Canal+

Laget av: NBC

Serien går bak kulissene til et fiksjonelt sketsjeprogram i stil med Saturday Night Live. Alt fra direktører til praktikanter er karakterene i dette fantastiske programmet fylt med metahumor, popkulturelle referanser og gjesteopptredener av kjendiser, der en av de beste er av Jerry Seinfeld:

Hele programmet kjennetegnes av veldig raske replikkvekslinger. Det er faktisk ikke uvanlig at en kan gå glipp av en vits mens en ler av den forrige. De bruker ikke latterspor, og trenger derfor heller ikke vente på at latteren fra publikum skal stilne før neste vits skal begynne. Tina Fey står bak serien, og har også skrevet det meste, i tillegg til å spille hovedrollen. Det gjør henne til en av de morsomste kvinnene som fins i komibransjen akkurat nå. I tillegg har de fått med Alec Baldwin til å spille sjefen, og det er et av de mest vellykkede casting-valgene jeg har sett. Bare se på dette:

3. Flight of the Conchords

Sendt på TV: 2007-2009

Antall episoder: 22

Fast inventar: Jemaine Clement, Bret McKenzie og Rhys Darby.

I Norge finner du det på: Tidligere NRK, sendes ikke for øyeblikket.

Laget av: HBO

En serie om to karer fra New Zealand som prøver å slå gjennom med folk-musikken sin i New York. Med på laget har de manageren Murray, som jobber på det New Zealandske konsulatet. Stilen er en veldig fin blanding av tørr sitcom og musikkvideoer for sangene deres. Humoren spiller mye på at de har en veldig naiv innstilling til det meste, og må ha opplæring i forskjellige grunnleggende ting. Men de virkelig merkelige karakterene får vi fra alle de forskjellige birollene. For eksempel deres ene fan, Mel, eller Jim, som føler at det viktigste for et vennskap er å fortsette å stille nye spørsmål hele tiden:

Men det beste med serien er definitivt musikkvideoene. Det er jo også musikken til bandet som har gjort denne serien mulig, og vi får vanligvis et par sanger i hver episode. Det er vanskelig å beskrive hvor geniale låtskrivere Flight of the Conchords egentlig er, men at det er den beste komedie-musikken er det liten tvil om. Det er utrolig vanskelig å velge ut hvilke klipp jeg skulle ha med her, for alle sangene er generelt utrolig bra, og det veksler veldig hva jeg syns er morsomst. Jeg endte denne gangen opp med parodien deres på karaoke:

2. Arrested Development

Sendt på TV: 2003-2006

Antall episoder: 53

Fast inventar: Jason Bateman, Michael Cera, Portia de Rossi, Will Arnett, Alia Shawkat, David Cross, Jeffrey Tambor, m.fl.

I Norge finner du det på: Tidligere TV3, sendes ikke for øyeblikket.

Laget av: Fox

Faren i en rik familie blir fengslet, og en av sønnene prøver å holde firmaet hans i gang. Problemet er at hele resten av familien er griske, egoistiske personer med mer eller mindre alvorlige psykiske problemer. Fox kansellerte denne serien tre ganger på grunn av lave seertall, men fanbasen har etterhvert vokst seg stor, og skaperne har nå annonsert at serien vil avsluttes med en spillefilm i 2011. Hvorfor en så bra serie ikke klarte å holde seg på lufta kan du hørre skuespilleren David Cross» mening om her:

Problemet var nok at vitsene spilte mye på ting som hadde skjedd tidligere i serien, så om du kom inn midt i en sesong, så var det nok rett og slett vanskelig å forstå alle poengene. Men viss du ser hele serien fra start til slutt, så er det vanskelig å finne en serie som bygger seg så bra opp. Det er morsomt til å begynne med, og blir bare morsommere for hver episode. Også kan du få fine samlinger på youtube av alle gangene de gjorde lignende replikker:

Arrested Development var der Michael Cera kom i gang med karrieren sin, og det er her han spiller den originale nervøse karakteren han har gjentatt i en del filmer etter hvert (Superbad, Juno, Nick and Norah’s Infinite Playlist, Year One). Jason Bateman har hovedrollen, og serien ser også ut til å ha satt skikkelig gang i karrieren hans igjen. Will Arnett er en annen som dukker opp i mange komedier for tiden, og i tillegg har de fått fatt i stjerneregissøren Ron Howard (har vunnet to Oscar) til å være fortelleren. Så det er definitivt en god gjeng med flinke skuespillere på dette showet, noe som gjør alle de absurde karakterene lettere å svelge.

En annen løpende vits i programmet, er at de forskjellige medlemmene av familien har sin helt egen oppfatning av hvordan kyllinger beveger seg. Hver gang hovedpersonen Michael blir beskyldt for å være en pingle, er noen på plass for å danse sin egen syke kyllingdans:

1. Spaced

http://www.youtube.com/watch?v=W2tLKjeOstg

(Spaced-videoer kan ikke legges inn i bloggen, så du må nok dessverre se den på Youtube. Anbefales!)

Sendt på TV: 1999-2001

Antall episoder: 14

Fast inventar: Simon Pegg, Jessica Hynes, Nick Frost, Julia Deakin og Mark Heap.

I Norge finner du det på: Ingen kanaler for øyeblikket.

Laget av: Channel 4

Kanskje en serie få kjenner til, og det er veldig synd. Det er det første samarbeidet mellom Simon Pegg og regissør Edgar Wright. Dette er serien som var god nok til at de kunne gå videre og lage to av de beste komediene noensinne, og reddet verden fra bølgen med «… Movie» som sakte tok fra oss gleden vi hadde i livet. Jeg snakker selvfølgelig om Shaun of the Dead og Hot Fuzz.

http://www.youtube.com/watch?v=bUQfHRfX2o8

http://www.youtube.com/watch?v=UeqZpbuZlqI

Spaced er fylt med smarte parodier på både filmer, tv-serier og spill. Den handler om Tim og Daisy, to venner som later som om de er et par for å få leie en leilighet. I tillegg pøser de på med artige venner. Tims militærbesatte kamerat Mike, som engang stjal en tanks og prøvde å invadere Paris, den underlige og ensomme damen de leier hos, den litt dumme venninnen til Daisy og sist men ikke minst Brian, kunstneren som bor i kjellerleiligheten. Her forklarer han hva slags kunst han lager:

http://www.youtube.com/watch?v=cr1tMDN1vQA

Men ikke nok med at dette er utrolig morsomt, jeg elsker også den visuelle stilen på serien. Kjapp klipping, masse kule kameraføringer, svisjing, svosjing og alt som følger med det! De viderefører jo denne stilen til filmene sine, og det gjør alt enda mer underholdende. Spaced er rett og slett den aller beste komiserien jeg har sett!

http://www.youtube.com/watch?v=lC_xIwAF50U

(Legg merke til at de parodierer The Sixth Sense her. Hvem spiller syklisten? Olivia Williams, som også spilte kona til Bruce Willis i nettopp The Sixth Sense. Fantastisk!)

http://www.youtube.com/watch?v=EZnsOZsA7_4

Håper du har fått nytte av denne listen, og at du kanskje har fått et par tips om hva du bør begynne å se på. Hva er det jeg har glemt? Er du irritert på at du ikke finner Friends? The Simpsons? Kanskje Full House, din syke freak? Det er ingenting i veien for at du kan tømme ut raseriet ditt over meg i kommentarseksjonen.

 
4 kommentarar

Posta av den februar 1, 2010 in tv

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 1. desember

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene, og selv om det var lite aktivitet i den konkurransen sist, så kan du hvertfall bruke det som en indikator på hvor mye du vet om min filmsmak. Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

25. Juno

Regi: Jason Reitman

Manus: Diablo Cody

Med: Ellen Page, Michael Cera, Jennifer Garner, Jason Bateman, Allison Janney og J. K. Simmons.

Land: USA/Canada

Spilletid: 96 min

Fra regissøren av Thank You for Smoking fikk vi denne varme komedien tidlig på året. Er vel godt plantet i det som nå er blitt en egen sjanger, indie, eller independent om du vil. Det som kjennetegner disse filmene er små hverdagslige historier, lett overdrevne karakterer og vittig dialog, hvertfall sånn som jeg ser det. Ofte sammen med indie-musikk, som også er en egen sjanger.

Juno (Page) er 16 år, og finner ut han hun er gravid med sin beste venn, Bleeker (Cera), sitt barn. Hun vil først ta abort, men ombestemmer seg på klinikken. Nå vil hun heller føde barnet, og adoptere det bort. Hun finner en annonse i avisen, og valget faller på Vanessa (Garner) og Mark (Bateman) Loring. Vanessa er forholdsvis stressa og e litt av en kontrollfreak, mens Mark er mer avslappet og på bølgelengde med Juno.

Skuespillet er veldig bra her. Ellen Page og Michael Cera spiller lignende roller som de har hatt før, men de er virkelig gode på dem. J.K. Simmons er alltid utrolig morsom, og resten av castet gjør absolutt jobben sin. Gøy med en liten rolle fra Rainn Wilson fra The Office US.

Ellers er det fint filmet, ganske standard i forhold til sjangeren. Alle tekniske sider er tilfredsstillende, uten at det egentlig er overveldende bra heller. Det som er filmens store styrke er jo manuset. Veldig kjapt språk, fylt med morsomme slanguttrykk og små vitser både støtt og stadig. Merkelig nok er det også manuset som gjør at jeg må trekke filmen litt ned. Det blir rett og slett overdose for meg etterhvert. Det er gøy veldig lenge, men mot slutten så syns jeg det blir litt slitsomt med alle de kjappe kommentarene til hovedpersonen vår. Nå legger jeg kanskje litt mye fokus på det, det drar ikke så utrolig mye ned, men litt ødelegger det for meg.

Ellers bør det jo nevnes at musikken er fantastisk. Skikkelig god følelse gjennom hele filmen, sannsynligvis mye takket være den. Jeg vil vise et eksempel på det nedenfor her. Så vidt jeg husker er dette slutten på filmen, så om du ikke har sett den kan det jo være en ide å droppe denne videoen. Ikke det at jeg tror den ødelegger så mye av opplevelsen om du skal se filmen i etterkant.

Juno vant Oscar for Beste manus skrevet direkte for film, og ble i tillegg nominert til Beste kvinnelige hovedrolle, Beste regi og Beste film, under utdelingen tidligere i år. Nå er den kommet på DVD for lengst, så det er barre å sjekke den ut, om du vil ha litt feel-good-film.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: 8.0/10 (112 905 stemmer)

VG:Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 6

Legg gjerne igjen en kommentar!

 
9 kommentarar

Posta av den desember 1, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,