RSS

Stikkordarkiv: bateman

Julekalender 2011: 1. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011!Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

24. Paul

Regi: Greg Mottola

Manus: Nick Frost og Simon Pegg

Med: Simon Pegg, Nick Frost, Seth Rogen, Jason Bateman, Kristen Wiig og Sigourney Weaver.

Land: USA/Storbritannia

Spilletid: 104 min

Premiere: 10.06.11

Ganske solid komibakgrunn på folkene bak denne roadmovie’en. Greg Mottola har blant annet regissert den kanskje litt ukjente, men ganske så morsomme tv-serien Undeclared, noen episoder av geniale Arrested Development og ikke minst storsuksessen Superbad. Manusforfatterene og hovedrolleinnehaverne Pegg og Frost har arbeidet sammen i tidenes komiserie, Spaced, i tillegg til to av de beste parodifilmene noensinne, Shaun of the Dead og Hot Fuzz. Så selv om traileren ikke ga meg de største forventningene, var det definitivt nok komikerkrefter her til at jeg gikk inn i kinosalen positivt innstilt.

To science-fiction-nerder reiser på tur til USA for å gjennomføre en slags UFO-turne. Likevel er de ikke forberedt på å treffe et ekte romvesen, ved navn Paul. Paul har blitt holdt fanget i 60 år av den amerikanske regjeringen, og trenger hjelp til å komme seg hjem. Dermed blir det en mer eller mindre vill flukt fra FBI-agenter, og den bevæpnede faren til en veldig kristen dame de tilfeldigvis kommer til å kidnappe, på veien for å finne Pauls moderskip.

Seth Rogen tilbrakte 22 timer i sminkestolen daglig.

Romvesenet som gir navn til denne filmen er langt fra det morsomste i den. Dette kunne blitt mye dårligere, hadde det ikke vært for de «ekte» menneskene vi ser. Pegg og Frost har selvfølgelig en utrolig kjemi sammen, det er få duoer jeg setter mer pris på enn dem. Men vi får også en rekke fornøyelige biroller, spesielt fungerer Jason Bateman bra som humørløs FBI-agent.

Så finnes det en fin sjarm ved hele filmen, først og fremstfår vi det med kjærlighetsdelen mellom Pegg og Kristen Wiig. Kristen er for øvrig alltid et bra kort å ha med i en komedie, og en av de beste karakterdamene i amerikansk humor.

En fin og artig film, som likevel altså har en del å gå på humormessig. Men som Pegg/Frost-fan er dette et fullstendig brukbart hvileskjær før den avsluttende filmen i parodi-trilogien jeg så intenst håper de skal finne tid til å avslutte.

Dom:

DHF: 7/10

IMDb.com: 7.1/10 (60 168 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 4

Advertisements
 
5 kommentarar

Posta av den desember 1, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 17. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. Fristen for å være med har gått ut, og oversikten over de syv deltakerne og deres tips finner du under dagens innlegg.

8. Up in the Air

Regi: Jason Reitman

Manus: Jason Reitman og Sheldon Turner, basert på en roman av Walter Kim.

Med: George Clooney, Vera Farmiga, Anna Kendrick, Jason Bateman, J. K. Simmons, Sam Elliott og Zach Galifianakis.

Land: USA

Spilletid: 108 min

Premiere: 15.01.10

Jason Reitman er mannen bak to av de artigste og mest interessante «indie»-filmene de siste fem årene, nemlig Thank You for Smoking og Juno. Disse filmene fikk skryt i en stigende kurve, og alt så på forhånd ut til å nå nye høyder med George Clooney i denne romantiske dramakomedien satt i skyene.

Ryan Bingham har en jobb som går ut på å reise rundt til forskjellige firmaer i USA for å sparke folk. Sparke dem på en skånsom måte, sånn at de ikke tar skuffelsen ut over sine nervøse sjefer. Han må naturlig nok reise mye, og nevner at han hadde 322 reisedøgn sist år. Derfor er han medlem av alle slags eksklusive klubber via flyselskaper, og samler på «miles» som en hobby. Ryan starter et tilfeldig forhold med Alex, en forretningskvinne som også reiser mye rundt på grunn av jobben. Men hverdagen endres brutalt for Ryan når en ny student, Natalie Keener, blir ansatt i firmaet hans. Hun har laget et system for å si opp folk over internettet, gjennom en dataskjerm. Ryan er forferdet over hvor upersonlig dette høres ut, og klarer å få det til slik at Natalie må være med ham på rundtur og sparke folk for å se hvordan det er.

George Clooney har nok en gang gjort et veldig smart rollevalg, og dukker opp for andre gang i årets kalender. Og spille, det kan han også. I tillegg har han også en komisk timing som gjør seg bra i denne typen film. Tørrvittig på en sjarmerende måte. Så er han også omgitt av flinke andrestjerner, der Vera Farmiga og Anna Kendrick har de største rollene. Begge to imponerte meg, og gjør sitt til at forholdene mellom disse tre gode karakterene føles ekte og naturlig.

 

Yeah, it's a nice chair, don't get me wrong. But it's not a flying chair.

Up in the Air er både varm og morsom, og har mye interessant å komme med. Teorier på hva som gjør deg til en suksess, og hva som gjør deg lykkelig. Må de to kombineres? Kan de kombineres? Clooney’s karakter er en rimelig kynisk person, som har minimalt med forhold i livet sitt. Vi ser ham plages litt av kontakten han «må» ha med familien, og hakker mye på den unge studenten for hvor naiv hun er. Men vi kan se hvor han kommer fra, og en del av oss vil kanskje være enige. Det er en spennende reise vi får være med på, endringen av denne Ryan Bingham.

Rent visuelt føles denne filmen klar og stilisert. Fine bilder, på en måte i stil med de glamorøse klubbene for de som flyr aller aller mest. Jason Reitman er også en mann som bruker stilige grep, fine kameravinkler og montasjer av folk til sitt beste. Det har vi sett i hans tidligere filmer, og ser det nå igjen. Han kan virkelig lage disse lune filmene med karakterer man bryr seg om.

Up in the Air ble nominert til seks Oscar, men vant ingen av dem. Nominasjonene var i kategoriene Beste film, Beste mannlige hovedrolle (Clooney), Beste kvinnelige birolle (både Farmiga og Kendrick), Beste regi og Beste manus basert på annet materiale. For meg var den en nytelse, med en veldig fin og realistisk slutt, der ting heldigvis ikke går heeelt etter klisjeboken. Uansett, en godt gjennomført film, som gjorde inntrykk.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7.8/10 (69 542 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 4

KONKURRANSEN:

Her følger deltakerene, i alfabetisk rekkefølge. Det gjelder altså å ha flest riktige i topp fire, ved uavgjort teller rekkefølgen. Plasseringene til filmene står i parantes.

Audun: 1. Inception (?) 2. Avatar (9) 3. Shutter Island (10) 4. Moon (?)

Bush: 1. Inception (?) 2. Up in the Air (8) 3. Moon (?) 4. Kick-Ass (?)

Eirik: 1. The Expendables (?) 2. Inception (?) 3. She’s Out of My League (?) 4. Kick-Ass (?)

Henrik: 1. Inception (?) 2. Avatar (9) 3. Nokas (?) 4. Fantastic Mr. Fox (?)

Maria: 1. Kick-Ass (?) 2. Inception (?) 3. Shutter Island (10) 4. Trolljegeren (20)

Ottar: 1. Inception (?) 2. The Social Network (?) 3. Moon (?) 4. Avatar (9)

Stein: 1. Inception (?) 2. Shutter Island (10) 3. Avatar (9) 4. The Social Network (?)

Kun Bush tippet Up in the Air blant de fire beste, men han skal jo berømmes for å i det minste velge den over Avatar og Shutter Island. Godt tenkt! Det etterlater bare Eirik som den av tipperene som fremdeles har muligheten for fire av fire riktige. Er de andre nervøse? Fortell om skjelvingene i kommentarene.

 
4 kommentarar

Posta av den desember 17, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

De 10 dårligste kinofilmene 2010

Hei hei! Nå begynner julekalenderen min med nedtelling av årets beste filmer etter hvert å bli til en tradisjon. Javel, sier du, og spør hvor mange folk som må gjøre noe for at det skal regnes som en tradisjon. En, svarer jeg. Og i år som i tidligere år, så tjuvstarter jeg kalenderen med en liste over de dårligste filmene jeg har sett på kino i løpet av året, en nedtelling som begynner med minst verst og slutter med verst verst. Som vanlig finner jeg ut på slutten av året at jeg egentlig har vært rimelig fornøyd med de fleste filmene jeg har sett. Om det betyr at jeg er flink til å nesten bare se de gode filmene, eller om jeg er uhyre lite kresen, har jeg ikke bestemt meg for. Men nå begynner vi. Tjohei!

10. Four Lions

En av tre selvmordsbombere syntes faktisk at Muhammed-tegningene var litt morsomme.

En komedie om selvmordsbombere høres kanskje for svart ut. Og det er vel nettopp det det blir. Filmen begynner ganske greit, og gir oss en del morsomme situasjoner og karakterer. Men etter hvert sklir det ut i nesten kun slapstick. Og når filmen mot slutten lar både skyldige og uskyldige dø i allsalgs eksplosjoner, så passer det heller dårlig sammen med den tøysete følelsen som er satt opp.

Jeg er veldig glad i svart humor, men her ble det for svart, og for lite humor. Og humoren som var, blir jeg lei lenge før filmen faktisk er ferdig. Men den får poeng for å være original, og å ha en underholdende første halvdel.

Svak 5/10

9. Das Weisse Band

 

I am a zerious german boy. Let me tell you a long story.

Det kommer vel kanskje som en overraskelse at denne filmen havner på denne listen, og ikke i kalenderen. 7.9/10 på IMDb, nominert til 2 Oscar, blant annet Beste utenlandske film og regissert av den respekterte Michael Haneke. Jeg har bare sett en annen film av Michael Haneke. Det var den utrolig kjedelige og overtydelige Funny Games US. Og etter Das Weisse Band, er jeg slett ikke overbevist om at jeg bør respektere han noe særlig.

For jada, det ser flott ut. Det er bra skuespill, og det fanger sikkert opp både stemningen og tidsfølelsen fra merkelige Tyskland. Men selv om jeg husker at det handlet om noen mystiske dødsfall, så har jeg egenlig glemt ut hva som skjer i filmen, for den er så slitsomt saktegående og rett og slett kjedelig. Nesten 2,5 timer med gravalvorlige tyskere fra tidlig 1900-tall. Nei, det blir for mye.

Svaaaak 5/10

8. Predators

 

Ikke lag en oppfølger til dette…

Jeg hadde noen forhåpninger til den nyeste filmen i Predator-franchiset. En filmrekke som liksom ikke fikk blitt en trilogi en gang før den skulle suges inn i Alien vs. Predator-greiene. Og når Robert Rodriguez (Sin City, Planet Terror) plutselig var i produsent-rollen ble jeg enda mer optimistisk. Men når du ser rollelisten forstår du at det umulig kan leve opp til originalen fra 80-tallet. En film der han som spilte Apollo Creed i Rocky-filmene var pingla i gjengen. I denne nye versjonen har vi Adrien Brody, Eric Forman fra That ’70s Show og en mann med det snurrige navnet Mahershalalhashbaz Ali.

Til tross for noen fine action-scener, blir denne filmen lett å glemme. Jeg føler meg i hvert fall sikker på at det ikke fins noen som foretrekker den nye over originalen. Ingen jeg har lyst til å se film med, i det minste…

4/10

7. From Paris With Love

 

Tyst! Jeg ER ung og kul!

Enda en actionfilm fra hjernen til Luc Besson. Mannen som nylig gav oss den fantastiske Taken sliter med å forstå hva vi faktisk liker. John Travolta er vel en av de skuespillerne jeg syns funker aller minst som hardbarka. Ja, han kan dra i land en playboy-aktig bad guy, som i Pulp Fiction, Get Shorty eller Swordfish, for den saks skyld, men skikkelig hard? Stemmer bare ikke. Han prøvde seg som skurk i fjorårets The Taking of Pelham 123, og fungerer like dårlig som antihelten her.

Der Taken hadde en glimrende hevnhistorie, en skikkelig skuespiller i hovedrollen og skikkelig hardtslående action-scener, stiller From paris With Love opp med en latterlig klisjehistorie, desperate skuespillere som nekter å gi slipp på roller de burde slutte med og action-scener som er så overdrevne at det bare blir teit. Og tittelen er bare lov hvis du parodierer Bond-filmer. From paris With Love tar dessverre seg selv mer eller mindre seriøst.

Svak 4/10

6. The Last Airbender

 

"Hva brenner du, Slumdog Millionaire?" "Karrieren min."

Ryktene kom fra USA lenge før filmen ble satt opp på kino i Norge. Dette var en av de dårligste filmene noensinne. Siden jeg gikk inn med det i tankene, så endte den nok opp bedre i mitt syn enn den kunne gjort. En ting er i hvert fall klart: Shyamalan har mistet grepet. The Sixth Sense er en av favorittfilmene mine. Jeg er også stor fan av både Unbreakable og Signs. Jeg syns til og med The Village var ganske ok. Han er jo utvilsomt en teknisk flink regissør. Men at han fremdeles får lov å skrive sine egne manus etter The Happening er jo et mye mer interessant mysterium enn det vi fikk presentert i nettopp The Happening.

The Last Airbender har et utrolig dårlig manus. Det er det ingen tvil om. Det virker heller ikke som om Shyamalan har vært særlig kresen når det kommer til skuespillerprestasjoner. Hvis de har satt sammen de rette stavelsene, så trengs ikke noe særlig med verken følelse eller innlevelse. Og selv om det høres veldig spennende ut med kamp mellom folk som kontrollerer hvert sitt element, så klarer filmen lett å gjøre det kjedelig. Av alle mulighetene som åpnes, så velges nesten kun de enkleste løsningene.

I Shyamalans neste prosjekt, Devil, har han kun kommet opp med historien, og latt noen andre regissere. Hadde det vært opp til meg, hadde han gjort det motsatte. Uansett, The Last Airbender seiler lett inn som hans dårligste og kjedeligste film.

3/10

5. Valhalla Rising

 

One-Eye just realized he forgot the safety word.

En viking-film om den voldelige krigeren One-Eye (spilt av Mads Mikkelsen), som holdes som fange av noen andre vikinger, og brukes til gladiatorkamper. Han bryter seg fri, og slår seg sammen med noen kristne vikinger på en reise.

Denne filmen sanker alle poengene sine på at den ser helt fantastisk ut visuelt. Helt glimrende foto. Men, det skjer jo så og si ingenting! Mads Mikkelsen sin karakter er stum, men det betyr ikke at de andre står for mye snakking. Her er det helt stille for det meste av tiden, mens folk ser utover, innover, oppover og nedover. Av og til slåss noen, med ultravoldelige bilder. Men så går de igjen. Vi får nesten ingen informasjon. Ingen karakterer å bli kjent med eller identifisere oss med. Dette er den filmen jeg har hatt mest problemer med å holde meg våken gjennom i løpet av hele året. Og den er ikke lang, kun 93 minutter.

3/10

4. Brødrene Dal og Vikingsverdets Forbannelse

 

Ikke si det. Benedicte Adrian er rett bak meg, er hun ikke?

Som stor fan av i hvert fall de tre første seriene med Brødrene Dal, var jeg litt bekymret når jeg hørte om denne filmen. En filmatisering av et scene-show på Tusenfryd? Som ventet, så ble det ikke særlig bra. Trond Kirkvaag er med på storskjerm, og prøver å hjelpe de to andre med å komme seg hjem fra vikingtiden.

Humoren fungerer mye dårligere når det er på scene. Borte er de tørre ordspillene som jeg liker best. Igjen er det barre de mest tydelige vitsene, åpenbart siktet inn mot barn. I tillegg blir det ikke bedre av at de har kuttet vekk alt latteren fra publikum i etterarbeidet, sånn at det er masse merkelige pauser etter en del av replikkene.

I tillegg ser det ikke særlig fint ut med en flerkameraproduksjon på film. Det hadde nok kanskje vært bedre å ikke gi ut dette på kino i det hele tatt. Jeg foretrekker å huske tilbake til de gamle tv-seriene.

Svak 3/10

3. The Switch

 

Jason Bateman klarer ikke å huske hvorfor han sa ja til dette. Pengene var det ja. Pengene.

Uffameg. For en slitsom komedie. Jennifer Aniston begynner vi vel å bli vant med at skal være med i alle de kjedeligste romantiske komediene. Men at Jason Bateman, den geniale «straight face»-karakteren fra Arrested Development, skal fanges inn i sånne ting, er synd. Konseptet er at Jennifer skal få barn med en sæd-donor. Og så tar bestevennen Bateman og søler ut sæd-prøven. Og så tar han bare og bytter ut prøven med sine egne små soldater! Uten å fortelle Jennifer om det! Hahaaaa! Tipp om ungen ender opp med å ligne på bateman sin karakter? Både fysisk og psykisk! Hysterisk!

Det føles ikke som det er noe originalt i dette i det hele tatt, og alle involverte ser ut til å være klar over det. I tillegg er ikke vitsene særlig morsomme, og derfor er det ikke noen grunn til å se filmen lenger.

2/10

2. Kommandør Treholt og Ninjatroppen

 

"Fint å lene seg på en statue?" "Ja, bevares. Fint det."

En utrolig absurd komedie-aktig film om Arne Treholt, norsk ninja i kong Olavs tjeneste. Sammen med resten av ninjatroppen, beskytter Treholt oss mot skumlinger under den kalde krigen.

Det som redder dette fra bånnkarakter er mest Trond-Viggo Torgersen i rollen som kong Olav. Han er helt fantastisk, og det er nesten verdt å se filmen bare på grunn av ham. Men resten av filmen er bare veldig rar. Det er vanskelig å forstå hvordan de tenkte seg dette. Det ser lavbudsjett-aktig ut, men åpenbart med vilje. Humoren er en blanding av å sette disse fiktive karakterene inn i ekte historiske hendelser, og bare helt vilt tilfeldige ting. Men det fungerer dessverre ikke. At en person er rar, gjør ikke at han automatisk blir morsom.

Jeg er tilhenger av galskapshumor, og alt det absurde Monty Python har kommet opp med, men dette her gikk enten langt over hodet på meg, eller så falt det helt flatt. Og om det er meningen at det skal gå an å engasjere seg i historien, så er det i hvert fall helt umulig.

2/10

1. Kurt Josef Wagle og Legenden om Fjordheksa

 

Hvorfor ler du ikke? Ser du ikke den psykisk utviklingshemmede nordlendingen i badekaret?

Jeg har aldri vært noen fan av disse karene her. Kill Buljo var ikke morsom. Død Snø var et kult konsept, men komidelen var også der veldig lite morsom. Og denne mockumentary’en var heller ikke morsom. Den er teit. De har tidligere sagt at de har hentet inspirasjon fra filmer som Airplane! og lignende, men det kan jeg ikke se igjen i humoren. Her går det mest i underbukse-humor og dårlige ordspill.

Det eneste lyspunktet i filmen er Kristoffer Joner, som spiller en pedofil lærer. Han har noen små artige øyeblikk. Ellers er dette bare sorgen, og nok et bevis på at kulturforskjellen er for stor mellom nord og sør til at jeg skal synes dette er morsomt. Jeg kårer det til den dårligste kinofilmen jeg så i 2010.

Svak 2/10

Heldigvis har jeg altså unngått rene 1/10-filmer i år, så det er jo fint å tenke på på sene høstkvelder. I morgen kommer jeg tilbake med den 24. beste filmen fra kinoåret 2010. Håper du er tilbake da!

 
2 kommentarar

Posta av den november 30, 2010 in Film, Kritikk

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHFs aller beste komiserie-favoritter! (5-1)

Her kommer siste del av den viktigste listen du har lest denne uken. Den inneholder altså de fem komiseriene jeg liker best. God fornøyelse.

5. The Office

Sendt på TV: 2001-2003

Antall episoder: 14

Fast inventar: Ricky Gervais, Martin Freeman, Mackenzie Crook, Lucy Davis, m. fl.

I Norge finner du det på: Tidligere NRK, går ikke for øyeblikket.

Laget av: BBC

Det aller beste som er laget i den falske dokumentarsjangeren, eller mockumentary, som det ofte kalles. Jeg har jo allerede hatt med den amerikanske versjonen av dette programmet i forrige innlegg. Det er som sagt det samme konseptet, men den engelske versjonen er mye mer realistisk. Når programmet kom ut var det faktisk en del forvirring rundt om det faktisk var en ekte dokumentarserie eller ikke.

Ricky Gervais er den perfekte mannen i hovedrollen som sjefen som har altfor stor tro på seg selv og jevnlig tråkker i baret. Han spiller rollen helt troverdig, med akkurat den rette timingen. Forholdet mellom Tim og Dawn (Jim og Pam i den amerikanske versjonen) fungerer faktisk litt mindre bra i denne versjonen, men det er fremdeles et veldig interessant og engasjerende biplot.

Mange legger stor vekt på å sammeligne den engelske og amerikanske versjonen, men selv om jeg syns den engelske er klart bedre, så syns jeg det virker rart å bare like en av dem. Begge er utrolig morsomme serier, på hver sin måte. Men når jeg skal gjøre opp komi-regnskapet, så er rett og slett Ricky Gervais faktoren som tipper skålen i britenes favør.

4. 30 Rock

Sendt på TV: 2006-

Antall episoder: Foreløpig 71

Fast inventar: Tina Fey, Alec Baldwin, Tracy Morgan, Alec McBrayer, Jane Krakowski, m. fl.

I Norge finner du det på: Canal+

Laget av: NBC

Serien går bak kulissene til et fiksjonelt sketsjeprogram i stil med Saturday Night Live. Alt fra direktører til praktikanter er karakterene i dette fantastiske programmet fylt med metahumor, popkulturelle referanser og gjesteopptredener av kjendiser, der en av de beste er av Jerry Seinfeld:

Hele programmet kjennetegnes av veldig raske replikkvekslinger. Det er faktisk ikke uvanlig at en kan gå glipp av en vits mens en ler av den forrige. De bruker ikke latterspor, og trenger derfor heller ikke vente på at latteren fra publikum skal stilne før neste vits skal begynne. Tina Fey står bak serien, og har også skrevet det meste, i tillegg til å spille hovedrollen. Det gjør henne til en av de morsomste kvinnene som fins i komibransjen akkurat nå. I tillegg har de fått med Alec Baldwin til å spille sjefen, og det er et av de mest vellykkede casting-valgene jeg har sett. Bare se på dette:

3. Flight of the Conchords

Sendt på TV: 2007-2009

Antall episoder: 22

Fast inventar: Jemaine Clement, Bret McKenzie og Rhys Darby.

I Norge finner du det på: Tidligere NRK, sendes ikke for øyeblikket.

Laget av: HBO

En serie om to karer fra New Zealand som prøver å slå gjennom med folk-musikken sin i New York. Med på laget har de manageren Murray, som jobber på det New Zealandske konsulatet. Stilen er en veldig fin blanding av tørr sitcom og musikkvideoer for sangene deres. Humoren spiller mye på at de har en veldig naiv innstilling til det meste, og må ha opplæring i forskjellige grunnleggende ting. Men de virkelig merkelige karakterene får vi fra alle de forskjellige birollene. For eksempel deres ene fan, Mel, eller Jim, som føler at det viktigste for et vennskap er å fortsette å stille nye spørsmål hele tiden:

Men det beste med serien er definitivt musikkvideoene. Det er jo også musikken til bandet som har gjort denne serien mulig, og vi får vanligvis et par sanger i hver episode. Det er vanskelig å beskrive hvor geniale låtskrivere Flight of the Conchords egentlig er, men at det er den beste komedie-musikken er det liten tvil om. Det er utrolig vanskelig å velge ut hvilke klipp jeg skulle ha med her, for alle sangene er generelt utrolig bra, og det veksler veldig hva jeg syns er morsomst. Jeg endte denne gangen opp med parodien deres på karaoke:

2. Arrested Development

Sendt på TV: 2003-2006

Antall episoder: 53

Fast inventar: Jason Bateman, Michael Cera, Portia de Rossi, Will Arnett, Alia Shawkat, David Cross, Jeffrey Tambor, m.fl.

I Norge finner du det på: Tidligere TV3, sendes ikke for øyeblikket.

Laget av: Fox

Faren i en rik familie blir fengslet, og en av sønnene prøver å holde firmaet hans i gang. Problemet er at hele resten av familien er griske, egoistiske personer med mer eller mindre alvorlige psykiske problemer. Fox kansellerte denne serien tre ganger på grunn av lave seertall, men fanbasen har etterhvert vokst seg stor, og skaperne har nå annonsert at serien vil avsluttes med en spillefilm i 2011. Hvorfor en så bra serie ikke klarte å holde seg på lufta kan du hørre skuespilleren David Cross» mening om her:

Problemet var nok at vitsene spilte mye på ting som hadde skjedd tidligere i serien, så om du kom inn midt i en sesong, så var det nok rett og slett vanskelig å forstå alle poengene. Men viss du ser hele serien fra start til slutt, så er det vanskelig å finne en serie som bygger seg så bra opp. Det er morsomt til å begynne med, og blir bare morsommere for hver episode. Også kan du få fine samlinger på youtube av alle gangene de gjorde lignende replikker:

Arrested Development var der Michael Cera kom i gang med karrieren sin, og det er her han spiller den originale nervøse karakteren han har gjentatt i en del filmer etter hvert (Superbad, Juno, Nick and Norah’s Infinite Playlist, Year One). Jason Bateman har hovedrollen, og serien ser også ut til å ha satt skikkelig gang i karrieren hans igjen. Will Arnett er en annen som dukker opp i mange komedier for tiden, og i tillegg har de fått fatt i stjerneregissøren Ron Howard (har vunnet to Oscar) til å være fortelleren. Så det er definitivt en god gjeng med flinke skuespillere på dette showet, noe som gjør alle de absurde karakterene lettere å svelge.

En annen løpende vits i programmet, er at de forskjellige medlemmene av familien har sin helt egen oppfatning av hvordan kyllinger beveger seg. Hver gang hovedpersonen Michael blir beskyldt for å være en pingle, er noen på plass for å danse sin egen syke kyllingdans:

1. Spaced

http://www.youtube.com/watch?v=W2tLKjeOstg

(Spaced-videoer kan ikke legges inn i bloggen, så du må nok dessverre se den på Youtube. Anbefales!)

Sendt på TV: 1999-2001

Antall episoder: 14

Fast inventar: Simon Pegg, Jessica Hynes, Nick Frost, Julia Deakin og Mark Heap.

I Norge finner du det på: Ingen kanaler for øyeblikket.

Laget av: Channel 4

Kanskje en serie få kjenner til, og det er veldig synd. Det er det første samarbeidet mellom Simon Pegg og regissør Edgar Wright. Dette er serien som var god nok til at de kunne gå videre og lage to av de beste komediene noensinne, og reddet verden fra bølgen med «… Movie» som sakte tok fra oss gleden vi hadde i livet. Jeg snakker selvfølgelig om Shaun of the Dead og Hot Fuzz.

http://www.youtube.com/watch?v=bUQfHRfX2o8

http://www.youtube.com/watch?v=UeqZpbuZlqI

Spaced er fylt med smarte parodier på både filmer, tv-serier og spill. Den handler om Tim og Daisy, to venner som later som om de er et par for å få leie en leilighet. I tillegg pøser de på med artige venner. Tims militærbesatte kamerat Mike, som engang stjal en tanks og prøvde å invadere Paris, den underlige og ensomme damen de leier hos, den litt dumme venninnen til Daisy og sist men ikke minst Brian, kunstneren som bor i kjellerleiligheten. Her forklarer han hva slags kunst han lager:

http://www.youtube.com/watch?v=cr1tMDN1vQA

Men ikke nok med at dette er utrolig morsomt, jeg elsker også den visuelle stilen på serien. Kjapp klipping, masse kule kameraføringer, svisjing, svosjing og alt som følger med det! De viderefører jo denne stilen til filmene sine, og det gjør alt enda mer underholdende. Spaced er rett og slett den aller beste komiserien jeg har sett!

http://www.youtube.com/watch?v=lC_xIwAF50U

(Legg merke til at de parodierer The Sixth Sense her. Hvem spiller syklisten? Olivia Williams, som også spilte kona til Bruce Willis i nettopp The Sixth Sense. Fantastisk!)

http://www.youtube.com/watch?v=EZnsOZsA7_4

Håper du har fått nytte av denne listen, og at du kanskje har fått et par tips om hva du bør begynne å se på. Hva er det jeg har glemt? Er du irritert på at du ikke finner Friends? The Simpsons? Kanskje Full House, din syke freak? Det er ingenting i veien for at du kan tømme ut raseriet ditt over meg i kommentarseksjonen.

 
4 kommentarar

Posta av den februar 1, 2010 in tv

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 5. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Kom med forslag!

Angående konkurransen: Siste frist 12. desember, fram til da kan du endre på tipset ditt så mye du vil. Men du kan ikke bytte ut filmer etter at de har dukket opp i kalenderen.

Foreløpige deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og en tom plass.

I dag er det 5. desember, og her er dagens film:

20. State of Play

Regi: Kevin Macdonald

Manus: Matthew Michael Carnahan, Tony Gilroy og Billy Ray, basert på en tv-serie av Paul Abbott.

Med: Russell Crowe, Ben Affleck, Rachel McAdams, Helen Mirren, Robin Wright Penn og Jason Bateman.

Land: USA/Storbritannia/Frankrike

Spilletid: 127 min

Premiere: 01.05.09

Kevin Macdonald har laget noen filmer før State of Play, den mest kjente er nok kanskje The Last King of Scotland, en film som fikk 22. plass i denne kalenderen i 2007. Her har han fått lage en remake av en kritikerrost britisk miniserie, ut fra en manusadapsjon av folk som har skrevet The Bourne Ultimatum, Michael Clayton og The Kingdom. Og med store stjerner i hovedrollene så dette utvilsomt ut som noe å få med seg i begynnelsen av mai.

Filmen handler om journalisten Cal McAffrey (Crowe), som lukter en konspirasjon når assistenten til kongressmannen Stephen Collins (Affleck) faller foran et tog på vei til en kontroversiell høring i Kongressen.  Collins har tatt et standpunkt mot PointCorp, som vil sette opp muligheten for avlytting av alle amerikanske telefoner. McAffrey mener det kan være en sammenheng med mordet på en tyv ikke lenge før, og slår seg sammen med den nyansatte og ambisiøse bloggeren i avisen, Della Frye (McAdams), for å nøste opp de løse trådene.

Det lages en del av disse politiske thrillerene, med vekslende hell. De kan ofte ende opp som ganske middelmådige, med bra skuespill i en historie som egentlig er ganske kjedelig. Det er ikke tilfelle med State of Play. Selv om det kanskje ikke er veldig mange grensesprengende originale elementer i den, så er det gjennomført bra kvalitet.

Skuespillet er overbevisende. Crowe og McAdams fungerer vedig bra som et team, og Helen Mirren er også tilnærmet perfekt i rollen som sjefen deres i Washington Globe. Ben Affleck er jo alltid bra når han får roller han passer til, og denne er midt i blinken. Også får vi en flott og morsom birolle av Arrested Development-yndlingen Jason Bateman.

«Listen… I just saw Pearl Harbor again, and… And I’m not sure I want to keep working with you.»

Manuset er bra på alle måter, men det er jo å forvente når en ser på forfatterene, spesielt Tony Gilroy er blitt en av de som alltid ser ut til å skrive bra thrillere. I tillegg så er bildene fine, og spenningsscenene sitter som skudd, spesielt en som finner sted i en parkeringsgarasje (for øvrig en av mine yndlings-settinger for filmscener, av en eller annen ubestemmelig grunn).

Om det er noe som tar bort poeng, så er det jo det jeg nevnte med at du har sett lignende før, samt at de kjører den faste twisten eller to. Men du vet hva du får, og innen sin sjanger er State of Play det beste jeg har sett i år.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.4/10 (23 437 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

Legg gjerne igjen en kommentar, og gjerne et tips til konkurransen også!

Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
5 kommentarar

Posta av den desember 5, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

De 10 dårligste kinofilmene 2009

Det er 30. november i dag, og dermed vil logikken tilsi at det er 1. desember i morgen. Den Høye Fotograf skal opprettholde det som nå er blitt en av de nyeste nasjonale juletradisjonene, nemlig julekalenderen der de beste kinofilmene fra året telles ned. 24 filmer på listen, og årets beste film avsløres på selveste julaften!

Men, som i tidligere år, før vi kan begynne på de gode filmene, tar vi et tilbakeblikk på det som etter min mening er de verste filmene 2009 har å komme med.

10. Død Snø

Heil Hitler und Eva Braaaaiins!

Her er det nok mange som er ganske uenige. Død Snø fikk mye skryt og ble til og med vist en del rundt i USA. Og grunnlaget til historien syntes jeg også hørtes bra ut. Nazi-Zombier i fjellheimen? Bjørn Sundquist? Kjempegode tegn på en artig splatterkomedie. Men så så jeg hvem som stod bak, nemlig de samme som lagde Kill Buljo. Og Kill Buljo er lett en av de dårligste komediene jeg har sett.

Du merker det helt fra begynnelsen at ting ikke er som det skal. Håpløst skuespill, dårlige vitser. Den første delen av filmen er skikkelig smertefull å sitte gjennom. Heldigvis redder den seg litt mot slutten, med en zombieslakting som er nettopp så over-the-top som den bør være.

Men vi har sett det før, og bedre også. Så bare fordi det er en norsk film, så betyr ikke det at det er nødvendig å hoppe i taket når det dukker opp zombier. Den lever ikke opp til Sam Raimi og Peter Jackson sine splatterkomedier verken når det gjelder splatt eller komedie, og derfor blir dette mer dårlig enn bra.

4/10

9. Bedtime Stories

Adam Sandler prøver å dekke til filmen, men for sent.

Nok en gang syntes jeg konseptet hørtes rimelig gøy ut. Barna til Adam Sandler finner på historier sammen med han, og neste dag blir det de fant på sant. Dessverre er det altfor åpenbart at det er lagd for unger. Jeg mener at det bør kunne gå an å lage en film som er like god både for barn og voksne (noe Pixar pleier å være gode på, f. eks.). Dette her blir altfor lettvint og dermed litt kjedelig å se på. Et lite høydepunkt med komikeren Russell Brand, som hjelper filmen det lille steget opp fra den verste sumpen.

4/10

8. The Taking of Pelham 123

«Ingen går før jeg er ferdig med fortellingen om Xenu!»

Her kunne det egentlig gå begge veier. Den er regissert av Tony Scott, broren til Ridley, som har hatt sin kvote av både hits and misses. Rollelisten er fylt av stjerner. Denzel Washington, John Travolta og James «Soprano» Gandolfini.

Dessverre fungerer det dårlig. Tony Scott får for frie tøyler med stilen. Det er fargekorrigering på høyt nivå, raske kjøringer som går 360 grader rundt folk når de snakker sammen. Litt for frenetisk. John Travolta har fått en heller dårlig skurkerolle å spille, og ingen gjør det egentlig bra nok til at du klarer å leve deg skikkelig inn i filmen. Når det er på sitt mest dramatiske, og ting går galt, så reagerer du mest med litt irritasjon over at slutten blir utsatt litt lenger. Inneholder også en fantastisk latterlig lydeffekt som dukker opp hver gang vi blir fortalt hvor lenge det er igjen til deadline.

Svak 4/10

7. Transporter 3

Hvem trenger våpen? Spark en hjelm!

Her hadde jeg vel lite håp om at det skulle bli noe særlig kvalitet, men gikk inn og håpet på de gode actionscenene. Det klarte den til en viss grad å levere, selv om det var et par steg ned i kvalitet fra de to første i serien. Nei, det som skaffer denne en plass på listen over årets 10 dårligste er passasjeren transportøren må ha med seg i bilen. Et forferdelig kvinnemenneske som jeg har sterke mistanker om at har ligget seg til denne rollen. For det er rett og slett en av de verste skuespillerprestasjonene jeg har sett. Og siden hun er med på hele turen, er det nok av forferdelige samtaler å måtte høre på.

Heldigvis reddes altså litt av opplevelsen av underholdningen vi får servert i form av slåssing og biljakt og diverse, men like stor som entusiasmen over action er lettelsen over å slippe verdens mest irriterende dame for et øyeblikk eller to.

Uhyyyre svak 4/10

6. Revanche

«What’s the hardest part about being you?» «The mustache.»

Revanche er vel den filmen på denne listen som regnes som den beste, sånn generelt sett. Veldig smal, østerrisk film som ble nominert til Oscar for beste utenlandske film i år, og den har 7.6/10 på IMDb. Jeg forstår hva de hadde lyst å lage når de lagde denne filmen, og jeg tror nok de er ganske fornøyde.

Det er bare det at jeg ikke liker den noe særlig. Den er veldig langdradd. Jeg satt gjennom hele filmen og ventet på at det skulle skje noe, at det skulle «ta av». Men nei, den holder seg på bakkenivå, og altfor mye av tiden bruker vi på å se hovedpersonen hogge ved. I tillegg er slutten et stort antiklimaks, og dermed blir dette en øvelse i kjedsomhet som jeg aller helst vil slippe å gå gjennom en gang til.

3/10

5. Seven Pounds

«I’ll do my crying in the rain… And in a car, as well.»

Nok en film som «folk flest» liker. Øve 50 000 stemmer gir denne et gjennomsnitt på 7.6/10 på IMDb. Men, folk tar feil. Seven Pounds er kjedelig, forutsigbar og har en tåpelig slutt. Jeg føler ikke jeg ødelegger for deg når jeg avslører at Will Smith sin karakter donerer bort øynene sine. Og så møter mottakeren på en dame til slutt, og hun sier at hun kjenner igjen øynene til Will Smith(!?). Hele filmen er rett og slett litt teit. Eneste som hjelper litt er en del bra skuespill, men det er uansett en av de dårligste filmene i 2009.

3/10

The Spirit

Logiske reiseruter har aldri vært the Spirits styrke.

Frank Miller er ganske kjent i tegneserie-verdenen, og tok for alvor turen over i filmverdenen med Sin City, som han regisserte sammen med Robert Rodriguez. Etter det hadde 300 stor suksess, basert på Millers grafiske roman. Og så skulle han altså få lov å regissere sin egen film, The Spirit. Selvfølgelig også basert på en tegneserie.

Det beste her er jo definitivt det visuelle. Selv om det føles ganske likt Sin City, så syns jeg det ser ganske bra ut med den nesten-svart-hvitt-stilen. Alt det andre i filmen, derimot, er ganske dårlig. Dårlig humor, dårlig skuespill og aller mest et dårlig manus.

3/10

3. Couples Retreat

Folk har merket seg at det svarte paret er fjernet fra den engelske (og norske) plakaten.

Et godt cast fikk meg ti å se denne, noe jeg angrer bittert på. Det var kanskje et par ganger jeg lo i løpet av to lange timer, og Kristen Bell og Jason Bateman er skuespillere jeg liker, men denne filmen feiler stort som komedie. Vitsene er dårlige, det virker som om de har brukt altfor lite tid på å skrive manuset. I tillegg så er klippingen gjort sånn at den ved noen tilfeller ødelegger mye av den komiske timingen.

Men det som er verst er hvordan de prøver å tvinge gjennom konflikter og løsninger med manuset. Det blir utrolig lite troverdig, og jeg blir sittende og irritere meg over hvor lite gjennomført det er. Couples Retreat fortjener godt plassen blant de tre dårligste filmene jeg så på kino i 09.

2/10

2. Absolute Evil

Hadde ringen hennes vært ekte, ville den nok kostet mer enn det gjorde å lage filmen.

Denne så jeg på filmfestivalen i Berlin, og den har nok ikke kommet ut på kino noe som helst annet sted ennå. Absolute Evil er en av de mest latterlig dårlige filmene jeg har sett. Det er rett nok en B-film og stolt av det, men det får være grenser. Alt er tåpelig. Historien er idiotisk, replikkene forferdelige og måten de blir levert på enda verre. Det eneste som holder denne filmen fra bunnkarakter er at det noen ganger blir så sinnsykt dårlig at det fungerer bra som en komedie, eller hvertfall bedre enn Couples Retreat…

Hvis du får tak på denne, så må jeg nesten bare anbefale at du ser den, for det er umulig å beskrive for fantastisk dårlig den er. Etter filmen fikk vi også se på verdens pinligste spørrerunde med de som var med i filmen. Det var ingen som hadde spørsmål.

2/10

1. Rage

Ja, dette er altså Jude Law i filmen. Jude Law er en mann.

Førsteplassen kapres også av en film jeg så i Berlin, og dessverre er den nok lite kjent for folk som ikke var der. Men denne filmen er virkelig spektakulært dårlig. Konseptet er at en ung filmskaper filmer intervjuer med mennesker som jobber i og rundt et moteshow som går fryktelig galt. Hele filmen er kun intervjubilder (som bildet av Jude Law over) med varierende grelle farger i bakgrunnen.

Det er et bra cast som er med, både Judi Dench, Steve Buscemi, John Leguizamo og Eddie Izzard er med, i tillegg til nevnte Law. Men for meg hjelper det ingenting når dette ikke fortjener å være en film i det hele tatt. Denne fortellerteknikken er uhyre kjedelig, og de dramatiske tingene som skjer får vi jo kun gjenfortalt av en person som snakker til oss, alltid i samme type bilde. Dette her er en bok, eller i beste fall et teaterstykke. Skal du lage film, syns jeg du skal bruke kameraet til noe annet enn bare å ta opp.

Filmen er bygd opp i deler, hver del begynner med «My first day», «My second day», osv. Som et tegn på hvor kjedelig filmen var, kan jeg fortelle at når teksten «My last day» kom opp på skjermen, var det spredt applaus i salen. Så glade ble folk av å vite at det snart ville være slutt.

Rage er den verste filmen jeg så på kino i år, med mindre den med tittelen sin faktisk prøvde å få meg rasende. I såfall har den nesten nådd målet sitt.

1/10

Følg med videre på bloggen for årets julekalender, der det altså skal handle om de beste filmene fra 2009. Begynner i morgen!

 
13 kommentarar

Posta av den november 30, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 1. desember

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene, og selv om det var lite aktivitet i den konkurransen sist, så kan du hvertfall bruke det som en indikator på hvor mye du vet om min filmsmak. Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

25. Juno

Regi: Jason Reitman

Manus: Diablo Cody

Med: Ellen Page, Michael Cera, Jennifer Garner, Jason Bateman, Allison Janney og J. K. Simmons.

Land: USA/Canada

Spilletid: 96 min

Fra regissøren av Thank You for Smoking fikk vi denne varme komedien tidlig på året. Er vel godt plantet i det som nå er blitt en egen sjanger, indie, eller independent om du vil. Det som kjennetegner disse filmene er små hverdagslige historier, lett overdrevne karakterer og vittig dialog, hvertfall sånn som jeg ser det. Ofte sammen med indie-musikk, som også er en egen sjanger.

Juno (Page) er 16 år, og finner ut han hun er gravid med sin beste venn, Bleeker (Cera), sitt barn. Hun vil først ta abort, men ombestemmer seg på klinikken. Nå vil hun heller føde barnet, og adoptere det bort. Hun finner en annonse i avisen, og valget faller på Vanessa (Garner) og Mark (Bateman) Loring. Vanessa er forholdsvis stressa og e litt av en kontrollfreak, mens Mark er mer avslappet og på bølgelengde med Juno.

Skuespillet er veldig bra her. Ellen Page og Michael Cera spiller lignende roller som de har hatt før, men de er virkelig gode på dem. J.K. Simmons er alltid utrolig morsom, og resten av castet gjør absolutt jobben sin. Gøy med en liten rolle fra Rainn Wilson fra The Office US.

Ellers er det fint filmet, ganske standard i forhold til sjangeren. Alle tekniske sider er tilfredsstillende, uten at det egentlig er overveldende bra heller. Det som er filmens store styrke er jo manuset. Veldig kjapt språk, fylt med morsomme slanguttrykk og små vitser både støtt og stadig. Merkelig nok er det også manuset som gjør at jeg må trekke filmen litt ned. Det blir rett og slett overdose for meg etterhvert. Det er gøy veldig lenge, men mot slutten så syns jeg det blir litt slitsomt med alle de kjappe kommentarene til hovedpersonen vår. Nå legger jeg kanskje litt mye fokus på det, det drar ikke så utrolig mye ned, men litt ødelegger det for meg.

Ellers bør det jo nevnes at musikken er fantastisk. Skikkelig god følelse gjennom hele filmen, sannsynligvis mye takket være den. Jeg vil vise et eksempel på det nedenfor her. Så vidt jeg husker er dette slutten på filmen, så om du ikke har sett den kan det jo være en ide å droppe denne videoen. Ikke det at jeg tror den ødelegger så mye av opplevelsen om du skal se filmen i etterkant.

Juno vant Oscar for Beste manus skrevet direkte for film, og ble i tillegg nominert til Beste kvinnelige hovedrolle, Beste regi og Beste film, under utdelingen tidligere i år. Nå er den kommet på DVD for lengst, så det er barre å sjekke den ut, om du vil ha litt feel-good-film.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: 8.0/10 (112 905 stemmer)

VG:Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 6

Legg gjerne igjen en kommentar!

 
9 kommentarar

Posta av den desember 1, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,