Velkommen til Den Høye Fotografs filmorama av en julekalender! Hver dag vil en ny film avsløres, i nedtellingen til den beste filmen jeg har sett i løpet av året. Julekalenderen arrangeres i år for syttende år på rad!
Det er i år 103 filmer som konkurrerer om denne aller gjeveste prisen, og den beste av de alle blir avslørt på julaften.
Som vanlig er det en tippekonkurranse for de som ønsker å glede seg litt ekstra til jul! Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er innen midnatt 12. desember, altså I DAG!
Med: Matt Damon, Jason Bateman, Ben Affleck, Chris Messina, Viola Davis, Marlon Wayans og Chris Tucker.
Land: USA
Spilletid: 111 min
Premiere: 05.04.23
Sonny Vaccaro (Damon) jobber i Nikes basketball-sko-avdeling på 80-tallet, og ting går dårlig. Avdelingen ser ut til å måtte legge ned på grunn av lavt salg. Så Vaccaro får en siste sjanse av lederne sine. Han må finne en basketballspiller som kan være Nikes merkevarebygger. Vaccaro ser seg ut en ung og oppadstormende stjerne ved navn Michael Jordan. Valget møter en god del skepsis fra hans kolleger. Har Nike pengene? Er Jordan god nok? Og er det ikke viden kjent at Jordan liker best Adidas, liksom?
Ben Affleck har vært kjent som skuespiller siden 90-tallet, og tar fremdeles massevis av roller, men han har sakte men sikkert bygget seg opp et rykte som en habil regissør også. Han startet med den spenstig navnede kortfilmen I Killed My Lesbian Wife, Hung Her on a Meathook, and Now I Have a Three Picture Deal at Disney. Forhåpentligvis ikke biografisk… Men når Affleck kom i gang med spillefilmene ble det generelt høy kvalitet. Gone Baby Gone (13. plass i 2008), The Town (7. plass i 2011) og Argo (19. plass i 2012) fikk alle tre Oscar-nominasjoner, og sistnevnte vant til og med prisen for Beste Film det året.
Air spiller godt på at det er en sann historie. Det er kanskje ikke mange som kjenner hele historien bak Air Jordan-skoene, men de fleste vil kjenne til hvordan det skal gå til slutt. Eller hvert fall at Michael Jordan blir tidenes basketball-spiller, og at skoene hans blir blant verdens mest populære. Så dermed handler filmen mer om hvordan vi kommer til det sluttpunktet, og gir manuset mulighet til å komme med små morsomheter som peker til det vi alle vet, på en måte. Fordi det er mye morsomt her. Kanskje ikke hysteriske situasjoner, men en lun og koslig morsomhet som kommer ut av et godt manus, levert av mange skuespillere med komedie i blodet.
Både Jason Bateman og Marlon Wayans har hovedsaklig komedier som bakgrunn, og Damon og Affleck har et samspill og en kjemi som er blant de bedre i Hollywood. Det skinner gjennom at de virkelig liker å spille med og mot hverandre. Matt Damon leverer en god hovedrolle, og er en karakter det er lett å få sansen for.
Air er rett og slett solid håndtverk, med en god og interessant «historien bak»-story i bunn. Kan vi få flere slike i stedet for biografiske filmer om de store stjernene, egentlig?
Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011!Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.
Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.
Med: Simon Pegg, Nick Frost, Seth Rogen, Jason Bateman, Kristen Wiig og Sigourney Weaver.
Land: USA/Storbritannia
Spilletid: 104 min
Premiere: 10.06.11
Ganske solid komibakgrunn på folkene bak denne roadmovie’en. Greg Mottola har blant annet regissert den kanskje litt ukjente, men ganske så morsomme tv-serien Undeclared, noen episoder av geniale Arrested Development og ikke minst storsuksessen Superbad. Manusforfatterene og hovedrolleinnehaverne Pegg og Frost har arbeidet sammen i tidenes komiserie, Spaced, i tillegg til to av de beste parodifilmene noensinne, Shaun of the Dead og Hot Fuzz. Så selv om traileren ikke ga meg de største forventningene, var det definitivt nok komikerkrefter her til at jeg gikk inn i kinosalen positivt innstilt.
To science-fiction-nerder reiser på tur til USA for å gjennomføre en slags UFO-turne. Likevel er de ikke forberedt på å treffe et ekte romvesen, ved navn Paul. Paul har blitt holdt fanget i 60 år av den amerikanske regjeringen, og trenger hjelp til å komme seg hjem. Dermed blir det en mer eller mindre vill flukt fra FBI-agenter, og den bevæpnede faren til en veldig kristen dame de tilfeldigvis kommer til å kidnappe, på veien for å finne Pauls moderskip.
Seth Rogen tilbrakte 22 timer i sminkestolen daglig.
Romvesenet som gir navn til denne filmen er langt fra det morsomste i den. Dette kunne blitt mye dårligere, hadde det ikke vært for de «ekte» menneskene vi ser. Pegg og Frost har selvfølgelig en utrolig kjemi sammen, det er få duoer jeg setter mer pris på enn dem. Men vi får også en rekke fornøyelige biroller, spesielt fungerer Jason Bateman bra som humørløs FBI-agent.
Så finnes det en fin sjarm ved hele filmen, først og fremstfår vi det med kjærlighetsdelen mellom Pegg og Kristen Wiig. Kristen er for øvrig alltid et bra kort å ha med i en komedie, og en av de beste karakterdamene i amerikansk humor.
En fin og artig film, som likevel altså har en del å gå på humormessig. Men som Pegg/Frost-fan er dette et fullstendig brukbart hvileskjær før den avsluttende filmen i parodi-trilogien jeg så intenst håper de skal finne tid til å avslutte.
Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.
Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. Fristen for å være med har gått ut, og oversikten over de syv deltakerne og deres tips finner du under dagens innlegg.
Manus: Jason Reitman og Sheldon Turner, basert på en roman av Walter Kim.
Med: George Clooney, Vera Farmiga, Anna Kendrick, Jason Bateman, J. K. Simmons, Sam Elliott og Zach Galifianakis.
Land: USA
Spilletid: 108 min
Premiere: 15.01.10
Jason Reitman er mannen bak to av de artigste og mest interessante «indie»-filmene de siste fem årene, nemlig Thank You for Smoking og Juno. Disse filmene fikk skryt i en stigende kurve, og alt så på forhånd ut til å nå nye høyder med George Clooney i denne romantiske dramakomedien satt i skyene.
Ryan Bingham har en jobb som går ut på å reise rundt til forskjellige firmaer i USA for å sparke folk. Sparke dem på en skånsom måte, sånn at de ikke tar skuffelsen ut over sine nervøse sjefer. Han må naturlig nok reise mye, og nevner at han hadde 322 reisedøgn sist år. Derfor er han medlem av alle slags eksklusive klubber via flyselskaper, og samler på «miles» som en hobby. Ryan starter et tilfeldig forhold med Alex, en forretningskvinne som også reiser mye rundt på grunn av jobben. Men hverdagen endres brutalt for Ryan når en ny student, Natalie Keener, blir ansatt i firmaet hans. Hun har laget et system for å si opp folk over internettet, gjennom en dataskjerm. Ryan er forferdet over hvor upersonlig dette høres ut, og klarer å få det til slik at Natalie må være med ham på rundtur og sparke folk for å se hvordan det er.
George Clooney har nok en gang gjort et veldig smart rollevalg, og dukker opp for andre gang i årets kalender. Og spille, det kan han også. I tillegg har han også en komisk timing som gjør seg bra i denne typen film. Tørrvittig på en sjarmerende måte. Så er han også omgitt av flinke andrestjerner, der Vera Farmiga og Anna Kendrick har de største rollene. Begge to imponerte meg, og gjør sitt til at forholdene mellom disse tre gode karakterene føles ekte og naturlig.
Yeah, it's a nice chair, don't get me wrong. But it's not a flying chair.
Up in the Air er både varm og morsom, og har mye interessant å komme med. Teorier på hva som gjør deg til en suksess, og hva som gjør deg lykkelig. Må de to kombineres? Kan de kombineres? Clooney’s karakter er en rimelig kynisk person, som har minimalt med forhold i livet sitt. Vi ser ham plages litt av kontakten han «må» ha med familien, og hakker mye på den unge studenten for hvor naiv hun er. Men vi kan se hvor han kommer fra, og en del av oss vil kanskje være enige. Det er en spennende reise vi får være med på, endringen av denne Ryan Bingham.
Rent visuelt føles denne filmen klar og stilisert. Fine bilder, på en måte i stil med de glamorøse klubbene for de som flyr aller aller mest. Jason Reitman er også en mann som bruker stilige grep, fine kameravinkler og montasjer av folk til sitt beste. Det har vi sett i hans tidligere filmer, og ser det nå igjen. Han kan virkelig lage disse lune filmene med karakterer man bryr seg om.
Up in the Air ble nominert til seks Oscar, men vant ingen av dem. Nominasjonene var i kategoriene Beste film, Beste mannlige hovedrolle (Clooney), Beste kvinnelige birolle (både Farmiga og Kendrick), Beste regi og Beste manus basert på annet materiale. For meg var den en nytelse, med en veldig fin og realistisk slutt, der ting heldigvis ikke går heeelt etter klisjeboken. Uansett, en godt gjennomført film, som gjorde inntrykk.
Her følger deltakerene, i alfabetisk rekkefølge. Det gjelder altså å ha flest riktige i topp fire, ved uavgjort teller rekkefølgen. Plasseringene til filmene står i parantes.
Ottar: 1. Inception (?) 2. The Social Network (?) 3. Moon (?) 4. Avatar (9)
Stein: 1. Inception (?) 2. Shutter Island (10) 3. Avatar (9) 4. The Social Network (?)
Kun Bush tippet Up in the Air blant de fire beste, men han skal jo berømmes for å i det minste velge den over Avatar og Shutter Island. Godt tenkt! Det etterlater bare Eirik som den av tipperene som fremdeles har muligheten for fire av fire riktige. Er de andre nervøse? Fortell om skjelvingene i kommentarene.
Hei hei! Nå begynner julekalenderen min med nedtelling av årets beste filmer etter hvert å bli til en tradisjon. Javel, sier du, og spør hvor mange folk som må gjøre noe for at det skal regnes som en tradisjon. En, svarer jeg. Og i år som i tidligere år, så tjuvstarter jeg kalenderen med en liste over de dårligste filmene jeg har sett på kino i løpet av året, en nedtelling som begynner med minst verst og slutter med verst verst. Som vanlig finner jeg ut på slutten av året at jeg egentlig har vært rimelig fornøyd med de fleste filmene jeg har sett. Om det betyr at jeg er flink til å nesten bare se de gode filmene, eller om jeg er uhyre lite kresen, har jeg ikke bestemt meg for. Men nå begynner vi. Tjohei!
10. Four Lions
En av tre selvmordsbombere syntes faktisk at Muhammed-tegningene var litt morsomme.
En komedie om selvmordsbombere høres kanskje for svart ut. Og det er vel nettopp det det blir. Filmen begynner ganske greit, og gir oss en del morsomme situasjoner og karakterer. Men etter hvert sklir det ut i nesten kun slapstick. Og når filmen mot slutten lar både skyldige og uskyldige dø i allsalgs eksplosjoner, så passer det heller dårlig sammen med den tøysete følelsen som er satt opp.
Jeg er veldig glad i svart humor, men her ble det for svart, og for lite humor. Og humoren som var, blir jeg lei lenge før filmen faktisk er ferdig. Men den får poeng for å være original, og å ha en underholdende første halvdel.
Svak 5/10
9. Das Weisse Band
I am a zerious german boy. Let me tell you a long story.
Det kommer vel kanskje som en overraskelse at denne filmen havner på denne listen, og ikke i kalenderen. 7.9/10 på IMDb, nominert til 2 Oscar, blant annet Beste utenlandske film og regissert av den respekterte Michael Haneke. Jeg har bare sett en annen film av Michael Haneke. Det var den utrolig kjedelige og overtydelige Funny Games US. Og etter Das Weisse Band, er jeg slett ikke overbevist om at jeg bør respektere han noe særlig.
For jada, det ser flott ut. Det er bra skuespill, og det fanger sikkert opp både stemningen og tidsfølelsen fra merkelige Tyskland. Men selv om jeg husker at det handlet om noen mystiske dødsfall, så har jeg egenlig glemt ut hva som skjer i filmen, for den er så slitsomt saktegående og rett og slett kjedelig. Nesten 2,5 timer med gravalvorlige tyskere fra tidlig 1900-tall. Nei, det blir for mye.
Svaaaak 5/10
8. Predators
Ikke lag en oppfølger til dette…
Jeg hadde noen forhåpninger til den nyeste filmen i Predator-franchiset. En filmrekke som liksom ikke fikk blitt en trilogi en gang før den skulle suges inn i Alien vs. Predator-greiene. Og når Robert Rodriguez (Sin City, Planet Terror) plutselig var i produsent-rollen ble jeg enda mer optimistisk. Men når du ser rollelisten forstår du at det umulig kan leve opp til originalen fra 80-tallet. En film der han som spilte Apollo Creed i Rocky-filmene var pingla i gjengen. I denne nye versjonen har vi Adrien Brody, Eric Forman fra That ’70s Show og en mann med det snurrige navnet Mahershalalhashbaz Ali.
Til tross for noen fine action-scener, blir denne filmen lett å glemme. Jeg føler meg i hvert fall sikker på at det ikke fins noen som foretrekker den nye over originalen. Ingen jeg har lyst til å se film med, i det minste…
4/10
7. From Paris With Love
Tyst! Jeg ER ung og kul!
Enda en actionfilm fra hjernen til Luc Besson. Mannen som nylig gav oss den fantastiske Taken sliter med å forstå hva vi faktisk liker. John Travolta er vel en av de skuespillerne jeg syns funker aller minst som hardbarka. Ja, han kan dra i land en playboy-aktig bad guy, som i Pulp Fiction, Get Shorty eller Swordfish, for den saks skyld, men skikkelig hard? Stemmer bare ikke. Han prøvde seg som skurk i fjorårets The Taking of Pelham 123, og fungerer like dårlig som antihelten her.
Der Taken hadde en glimrende hevnhistorie, en skikkelig skuespiller i hovedrollen og skikkelig hardtslående action-scener, stiller From paris With Love opp med en latterlig klisjehistorie, desperate skuespillere som nekter å gi slipp på roller de burde slutte med og action-scener som er så overdrevne at det bare blir teit. Og tittelen er bare lov hvis du parodierer Bond-filmer. From paris With Love tar dessverre seg selv mer eller mindre seriøst.
Svak 4/10
6. The Last Airbender
"Hva brenner du, Slumdog Millionaire?" "Karrieren min."
Ryktene kom fra USA lenge før filmen ble satt opp på kino i Norge. Dette var en av de dårligste filmene noensinne. Siden jeg gikk inn med det i tankene, så endte den nok opp bedre i mitt syn enn den kunne gjort. En ting er i hvert fall klart: Shyamalan har mistet grepet. The Sixth Sense er en av favorittfilmene mine. Jeg er også stor fan av både Unbreakable og Signs. Jeg syns til og med The Village var ganske ok. Han er jo utvilsomt en teknisk flink regissør. Men at han fremdeles får lov å skrive sine egne manus etter The Happening er jo et mye mer interessant mysterium enn det vi fikk presentert i nettopp The Happening.
The Last Airbender har et utrolig dårlig manus. Det er det ingen tvil om. Det virker heller ikke som om Shyamalan har vært særlig kresen når det kommer til skuespillerprestasjoner. Hvis de har satt sammen de rette stavelsene, så trengs ikke noe særlig med verken følelse eller innlevelse. Og selv om det høres veldig spennende ut med kamp mellom folk som kontrollerer hvert sitt element, så klarer filmen lett å gjøre det kjedelig. Av alle mulighetene som åpnes, så velges nesten kun de enkleste løsningene.
I Shyamalans neste prosjekt, Devil, har han kun kommet opp med historien, og latt noen andre regissere. Hadde det vært opp til meg, hadde han gjort det motsatte. Uansett, The Last Airbender seiler lett inn som hans dårligste og kjedeligste film.
3/10
5. Valhalla Rising
One-Eye just realized he forgot the safety word.
En viking-film om den voldelige krigeren One-Eye (spilt av Mads Mikkelsen), som holdes som fange av noen andre vikinger, og brukes til gladiatorkamper. Han bryter seg fri, og slår seg sammen med noen kristne vikinger på en reise.
Denne filmen sanker alle poengene sine på at den ser helt fantastisk ut visuelt. Helt glimrende foto. Men, det skjer jo så og si ingenting! Mads Mikkelsen sin karakter er stum, men det betyr ikke at de andre står for mye snakking. Her er det helt stille for det meste av tiden, mens folk ser utover, innover, oppover og nedover. Av og til slåss noen, med ultravoldelige bilder. Men så går de igjen. Vi får nesten ingen informasjon. Ingen karakterer å bli kjent med eller identifisere oss med. Dette er den filmen jeg har hatt mest problemer med å holde meg våken gjennom i løpet av hele året. Og den er ikke lang, kun 93 minutter.
3/10
4. Brødrene Dal og Vikingsverdets Forbannelse
Ikke si det. Benedicte Adrian er rett bak meg, er hun ikke?
Som stor fan av i hvert fall de tre første seriene med Brødrene Dal, var jeg litt bekymret når jeg hørte om denne filmen. En filmatisering av et scene-show på Tusenfryd? Som ventet, så ble det ikke særlig bra. Trond Kirkvaag er med på storskjerm, og prøver å hjelpe de to andre med å komme seg hjem fra vikingtiden.
Humoren fungerer mye dårligere når det er på scene. Borte er de tørre ordspillene som jeg liker best. Igjen er det barre de mest tydelige vitsene, åpenbart siktet inn mot barn. I tillegg blir det ikke bedre av at de har kuttet vekk alt latteren fra publikum i etterarbeidet, sånn at det er masse merkelige pauser etter en del av replikkene.
I tillegg ser det ikke særlig fint ut med en flerkameraproduksjon på film. Det hadde nok kanskje vært bedre å ikke gi ut dette på kino i det hele tatt. Jeg foretrekker å huske tilbake til de gamle tv-seriene.
Svak 3/10
3. The Switch
Jason Bateman klarer ikke å huske hvorfor han sa ja til dette. Pengene var det ja. Pengene.
Uffameg. For en slitsom komedie. Jennifer Aniston begynner vi vel å bli vant med at skal være med i alle de kjedeligste romantiske komediene. Men at Jason Bateman, den geniale «straight face»-karakteren fra Arrested Development, skal fanges inn i sånne ting, er synd. Konseptet er at Jennifer skal få barn med en sæd-donor. Og så tar bestevennen Bateman og søler ut sæd-prøven. Og så tar han bare og bytter ut prøven med sine egne små soldater! Uten å fortelle Jennifer om det! Hahaaaa! Tipp om ungen ender opp med å ligne på bateman sin karakter? Både fysisk og psykisk! Hysterisk!
Det føles ikke som det er noe originalt i dette i det hele tatt, og alle involverte ser ut til å være klar over det. I tillegg er ikke vitsene særlig morsomme, og derfor er det ikke noen grunn til å se filmen lenger.
2/10
2. Kommandør Treholt og Ninjatroppen
"Fint å lene seg på en statue?" "Ja, bevares. Fint det."
En utrolig absurd komedie-aktig film om Arne Treholt, norsk ninja i kong Olavs tjeneste. Sammen med resten av ninjatroppen, beskytter Treholt oss mot skumlinger under den kalde krigen.
Det som redder dette fra bånnkarakter er mest Trond-Viggo Torgersen i rollen som kong Olav. Han er helt fantastisk, og det er nesten verdt å se filmen bare på grunn av ham. Men resten av filmen er bare veldig rar. Det er vanskelig å forstå hvordan de tenkte seg dette. Det ser lavbudsjett-aktig ut, men åpenbart med vilje. Humoren er en blanding av å sette disse fiktive karakterene inn i ekte historiske hendelser, og bare helt vilt tilfeldige ting. Men det fungerer dessverre ikke. At en person er rar, gjør ikke at han automatisk blir morsom.
Jeg er tilhenger av galskapshumor, og alt det absurde Monty Python har kommet opp med, men dette her gikk enten langt over hodet på meg, eller så falt det helt flatt. Og om det er meningen at det skal gå an å engasjere seg i historien, så er det i hvert fall helt umulig.
2/10
1. Kurt Josef Wagle og Legenden om Fjordheksa
Hvorfor ler du ikke? Ser du ikke den psykisk utviklingshemmede nordlendingen i badekaret?
Jeg har aldri vært noen fan av disse karene her. Kill Buljo var ikke morsom. Død Snø var et kult konsept, men komidelen var også der veldig lite morsom. Og denne mockumentary’en var heller ikke morsom. Den er teit. De har tidligere sagt at de har hentet inspirasjon fra filmer som Airplane! og lignende, men det kan jeg ikke se igjen i humoren. Her går det mest i underbukse-humor og dårlige ordspill.
Det eneste lyspunktet i filmen er Kristoffer Joner, som spiller en pedofil lærer. Han har noen små artige øyeblikk. Ellers er dette bare sorgen, og nok et bevis på at kulturforskjellen er for stor mellom nord og sør til at jeg skal synes dette er morsomt. Jeg kårer det til den dårligste kinofilmen jeg så i 2010.
Svak 2/10
Heldigvis har jeg altså unngått rene 1/10-filmer i år, så det er jo fint å tenke på på sene høstkvelder. I morgen kommer jeg tilbake med den 24. beste filmen fra kinoåret 2010. Håper du er tilbake da!
Fast inventar: Ricky Gervais, Martin Freeman, Mackenzie Crook, Lucy Davis, m. fl.
I Norge finner du det på: Tidligere NRK, går ikke for øyeblikket.
Laget av: BBC
Det aller beste som er laget i den falske dokumentarsjangeren, eller mockumentary, som det ofte kalles. Jeg har jo allerede hatt med den amerikanske versjonen av dette programmet i forrige innlegg. Det er som sagt det samme konseptet, men den engelske versjonen er mye mer realistisk. Når programmet kom ut var det faktisk en del forvirring rundt om det faktisk var en ekte dokumentarserie eller ikke.
Ricky Gervais er den perfekte mannen i hovedrollen som sjefen som har altfor stor tro på seg selv og jevnlig tråkker i baret. Han spiller rollen helt troverdig, med akkurat den rette timingen. Forholdet mellom Tim og Dawn (Jim og Pam i den amerikanske versjonen) fungerer faktisk litt mindre bra i denne versjonen, men det er fremdeles et veldig interessant og engasjerende biplot.
Mange legger stor vekt på å sammeligne den engelske og amerikanske versjonen, men selv om jeg syns den engelske er klart bedre, så syns jeg det virker rart å bare like en av dem. Begge er utrolig morsomme serier, på hver sin måte. Men når jeg skal gjøre opp komi-regnskapet, så er rett og slett Ricky Gervais faktoren som tipper skålen i britenes favør.
Fast inventar: Tina Fey, Alec Baldwin, Tracy Morgan, Alec McBrayer, Jane Krakowski, m. fl.
I Norge finner du det på: Canal+
Laget av: NBC
Serien går bak kulissene til et fiksjonelt sketsjeprogram i stil med Saturday Night Live. Alt fra direktører til praktikanter er karakterene i dette fantastiske programmet fylt med metahumor, popkulturelle referanser og gjesteopptredener av kjendiser, der en av de beste er av Jerry Seinfeld:
Hele programmet kjennetegnes av veldig raske replikkvekslinger. Det er faktisk ikke uvanlig at en kan gå glipp av en vits mens en ler av den forrige. De bruker ikke latterspor, og trenger derfor heller ikke vente på at latteren fra publikum skal stilne før neste vits skal begynne. Tina Fey står bak serien, og har også skrevet det meste, i tillegg til å spille hovedrollen. Det gjør henne til en av de morsomste kvinnene som fins i komibransjen akkurat nå. I tillegg har de fått med Alec Baldwin til å spille sjefen, og det er et av de mest vellykkede casting-valgene jeg har sett. Bare se på dette:
Fast inventar: Jemaine Clement, Bret McKenzie og Rhys Darby.
I Norge finner du det på: Tidligere NRK, sendes ikke for øyeblikket.
Laget av: HBO
En serie om to karer fra New Zealand som prøver å slå gjennom med folk-musikken sin i New York. Med på laget har de manageren Murray, som jobber på det New Zealandske konsulatet. Stilen er en veldig fin blanding av tørr sitcom og musikkvideoer for sangene deres. Humoren spiller mye på at de har en veldig naiv innstilling til det meste, og må ha opplæring i forskjellige grunnleggende ting. Men de virkelig merkelige karakterene får vi fra alle de forskjellige birollene. For eksempel deres ene fan, Mel, eller Jim, som føler at det viktigste for et vennskap er å fortsette å stille nye spørsmål hele tiden:
Men det beste med serien er definitivt musikkvideoene. Det er jo også musikken til bandet som har gjort denne serien mulig, og vi får vanligvis et par sanger i hver episode. Det er vanskelig å beskrive hvor geniale låtskrivere Flight of the Conchords egentlig er, men at det er den beste komedie-musikken er det liten tvil om. Det er utrolig vanskelig å velge ut hvilke klipp jeg skulle ha med her, for alle sangene er generelt utrolig bra, og det veksler veldig hva jeg syns er morsomst. Jeg endte denne gangen opp med parodien deres på karaoke:
Fast inventar: Jason Bateman, Michael Cera, Portia de Rossi, Will Arnett, Alia Shawkat, David Cross, Jeffrey Tambor, m.fl.
I Norge finner du det på: Tidligere TV3, sendes ikke for øyeblikket.
Laget av: Fox
Faren i en rik familie blir fengslet, og en av sønnene prøver å holde firmaet hans i gang. Problemet er at hele resten av familien er griske, egoistiske personer med mer eller mindre alvorlige psykiske problemer. Fox kansellerte denne serien tre ganger på grunn av lave seertall, men fanbasen har etterhvert vokst seg stor, og skaperne har nå annonsert at serien vil avsluttes med en spillefilm i 2011. Hvorfor en så bra serie ikke klarte å holde seg på lufta kan du hørre skuespilleren David Cross’ mening om her:
Problemet var nok at vitsene spilte mye på ting som hadde skjedd tidligere i serien, så om du kom inn midt i en sesong, så var det nok rett og slett vanskelig å forstå alle poengene. Men viss du ser hele serien fra start til slutt, så er det vanskelig å finne en serie som bygger seg så bra opp. Det er morsomt til å begynne med, og blir bare morsommere for hver episode. Også kan du få fine samlinger på youtube av alle gangene de gjorde lignende replikker:
Arrested Development var der Michael Cera kom i gang med karrieren sin, og det er her han spiller den originale nervøse karakteren han har gjentatt i en del filmer etter hvert (Superbad, Juno, Nick and Norah’s Infinite Playlist, Year One). Jason Bateman har hovedrollen, og serien ser også ut til å ha satt skikkelig gang i karrieren hans igjen. Will Arnett er en annen som dukker opp i mange komedier for tiden, og i tillegg har de fått fatt i stjerneregissøren Ron Howard (har vunnet to Oscar) til å være fortelleren. Så det er definitivt en god gjeng med flinke skuespillere på dette showet, noe som gjør alle de absurde karakterene lettere å svelge.
En annen løpende vits i programmet, er at de forskjellige medlemmene av familien har sin helt egen oppfatning av hvordan kyllinger beveger seg. Hver gang hovedpersonen Michael blir beskyldt for å være en pingle, er noen på plass for å danse sin egen syke kyllingdans:
(Spaced-videoer kan ikke legges inn i bloggen, så du må nok dessverre se den på Youtube. Anbefales!)
Sendt på TV: 1999-2001
Antall episoder: 14
Fast inventar: Simon Pegg, Jessica Hynes, Nick Frost, Julia Deakin og Mark Heap.
I Norge finner du det på: Ingen kanaler for øyeblikket.
Laget av: Channel 4
Kanskje en serie få kjenner til, og det er veldig synd. Det er det første samarbeidet mellom Simon Pegg og regissør Edgar Wright. Dette er serien som var god nok til at de kunne gå videre og lage to av de beste komediene noensinne, og reddet verden fra bølgen med «… Movie» som sakte tok fra oss gleden vi hadde i livet. Jeg snakker selvfølgelig om Shaun of the Dead og Hot Fuzz.
Spaced er fylt med smarte parodier på både filmer, tv-serier og spill. Den handler om Tim og Daisy, to venner som later som om de er et par for å få leie en leilighet. I tillegg pøser de på med artige venner. Tims militærbesatte kamerat Mike, som engang stjal en tanks og prøvde å invadere Paris, den underlige og ensomme damen de leier hos, den litt dumme venninnen til Daisy og sist men ikke minst Brian, kunstneren som bor i kjellerleiligheten. Her forklarer han hva slags kunst han lager:
Men ikke nok med at dette er utrolig morsomt, jeg elsker også den visuelle stilen på serien. Kjapp klipping, masse kule kameraføringer, svisjing, svosjing og alt som følger med det! De viderefører jo denne stilen til filmene sine, og det gjør alt enda mer underholdende. Spaced er rett og slett den aller beste komiserien jeg har sett!
(Legg merke til at de parodierer The Sixth Sense her. Hvem spiller syklisten? Olivia Williams, som også spilte kona til Bruce Willis i nettopp The Sixth Sense. Fantastisk!)
Håper du har fått nytte av denne listen, og at du kanskje har fått et par tips om hva du bør begynne å se på. Hva er det jeg har glemt? Er du irritert på at du ikke finner Friends? The Simpsons? Kanskje Full House, din syke freak? Det er ingenting i veien for at du kan tømme ut raseriet ditt over meg i kommentarseksjonen.
denhoyefotograf.wordpress.com 