RSS

Stikkordarkiv: london

De ti dårligste kinofilmene 2016

Vi har kommet til enden av november, og rett rundt hjørnet ligger desember, julekalender og de beste filmene fra året som har gått. Men før vi kan meske oss med de smakfulle godbitene på toppen av listen, må vi gjennom en vond forrett.  Men det er viktig å huske på at om vi får oppleve disse smakløse kalkunene, så vil filmenes indrefileter på toppen smake enda bedre. Jeg har mistet litt kontrollen over denne mat-metaforen, så la oss kvesse både kniv og gaffel, holde oss for nesen og begynne nedtellingen.

10. Cave

cave

En ting er det at The Descent allerede har laget en tilnærmet perfekt versjon av «skumle ting skjer i en grotte»-filmen, vi skal få lage en norsk versjon likevel. Men skurken i Cave går ganske fort utenfor mine grenser for troverdig oppførsel, og selve avslutningen føles som en parodi på andre thriller/skrekk-slutter. Historien blir jo faktisk ikke avsluttet, det kommer bare en tekstplakat om at Cave 2 er på vei, og det går faktisk ikke an å lage kinofilm på samme måte som TV-episoder. «Følg med neste år!» 3/10

9. Sensommer

Ikke bare er de to første filmene her norske, men de er faktisk laget av samme regissør… Ikke meningen å mobbe, men å få satt opp to såpass svake filmer på kino innenfor et par måneder må være en slags rekord. Sensommer har tre norske skuespillere i en slags thriller på den franske landsbygda. Selvfølgelig snakker de mest på engelsk med hverandre, sånn at dialogen ikke skal flyte for naturlig. Husk at ingenting er som du tror, og avslutningen vil skuffe deg her også. 3/10

8. Gods of Egypt

Anbefaler dere å se hele klippet, for etter oppbygningen med dårlige replikker, dårlig koreografi og dårlig klipping gjør begge seg om til tullete datadyr og slåss litt sånn. Akkurat som i oldtidens Egypt! Sjelden har så mye penger sett så billig ut, og sjelden har Midtøstens befolkning vært så hvit. 3/10

7. London Has Fallen

london has fallen.jpg

Gerard Butler stiller også svakt i år, med to filmer på rad her. London Has Fallen er oppfølgeren til en film jeg likte overraskende godt, Olympus Has Fallen. Tittelen til den første kommer fra kodeordet de bruker for at det hvite hus er tapt. Ingen skal kalle dem lite ambisiøse, når de nå oppgraderer fra en bygning til en av de største byene i verden. London Has Fallen er en storslått actionfilm med flere store stjerner, men problemet er at jeg ikke kunne brydd meg mindre om karakterene, siden actionscenene kun er langdradde skuddvekslinger uten noe særlig variasjon. 2/10

6. Grimsby

grimsby

Mark Strong og Sacha Baron Cohen spiller brødre. Førstnevnte er spion, og sistnevnte er hans ukjente storebror som plutselig må være med på oppdrag. Dessverre feiler humoren nokså totalt, og filmen inneholder for eksempel en scene der de to brødrene har klatret inn i en elefants vagina, som så har et spesielt møte med en herre-elefant.Så hvis du syns tenker at en films kvalitet øker i proporsjon med mengden elefant-penis som skubbes på hovedkarakterene, da er dette en skjult skatt for deg. 2/10

5. The Green Inferno

green-inferno

Eli Roth er etter hver kjent for å lage drøy skrekkfilm, og jeg tenkte at dette konseptet om naturvernere som blir tatt til fange av en kannibal-stamme de prøver å beskytte var en passe skremmende tanke. Men jeg sliter med å finne en god grunn i etterkant til å gidde å se den. Det er bare blod, kroppsdeler og groteske scener igjen og igjen, og det gir meg lite. Sikkert fint for noen, men for meg blir det for mye. 2/10

4. Point Break

Denne scenen er typisk for remaken av Point Break. Forglemmelige skuespillere blir byttet ut med stuntmenn i en actionscene som føles altfor mye som en hentet ut av en dokumentar om adrenalinjunkies, før scenen slutter med at skuespillerne kommer tilbake igjen (tar av seg hjelmen) og spiller litt dårlig skuespill igjen. Fyren faller av og dør forresten, men å slutte på han som prøver veldig hardt å prøve veldig hardt er kanskje passende. 2/10

3. Tale of Tales

tale of tales.jpeg

Dette er veldig rare greier. Masse stjerner i en film som samler masse bisarre eventyr fra en eller annen italiensk (?) forfatter. Eventyrene topper lett det merkeligste vi finner blant norske folkeeventyr og H.C. Andersen, men det er ikke alltid en bra ting. Enkelte ting er litt stilige, men den enorme loppen kongen har som kjæledyr vil forfølge drømmene dine i lang tid. Ses på eget ansvar. 2/10

2. The Assassin

the assassin.jpg

Det er sikkert noe jeg ikke forstår her, men denne kinesiske filmen basert på et teaterstykke er så utrolig kjedelig at jeg ikke orker å finne ut av hvorfor jeg burde like dette. Det handler hvert fall stort sett om å stå og se på hverandre en del. 1/10

1.Skjærgården

Det føles litt urettferdig å henge ut denne, siden den åpenbart er laget på et veeeldig lite budsjett. Men når den settes opp på kino, så settes den opp på kino. Denne skrekkfilmen skremmer aldri, den er full av veldig rare avgjørelser fra karakterene selv, og fra manusforfatteren når det gjelder historien. Favorittøyeblikket må være når de skal sette opp en klassisk type scene fra skrekk-sjangeren, nemlig en falsk jump scare (at hovedpersonen blir skremt, men det viser seg å være noe harmløst.). For at en slik scene skal virke, så må vi som publikummere være redde for at hovedpersonen skal bli utsatt for noe farlig. Skjærgården velger heller å la oss se at det som sniker seg innpå hovedpersonen er helt ufarlig fra begynnelsen av, sånn at vi slipper noe av den ekle spenningen. Dette er rett og slett den verste filmen jeg så på kino i år. 1/10

 

Følg med i morgen, da starter nedtellingen av de 24 beste fra året som har gått!

 
Kommenter innlegget

Posta av den november 30, 2016 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: 8. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

17. Star Trek Into Darkness

Regi: J.J. Abrams

Manus: Roberto Orci, Alex Kurtzman og Damon Lindelof, basert på en tv-serie av Gene Roddenberry.

Med: Chris Pine, Benedict Cumberbatch, Zachary Quinto, Zoe Saldana, Karl Urban, Alice Eve, Simon Pegg og Peter Weller.

Land: USA

Spilletid: 132 min.

Premiere: 10.05.13

J.J. Abrams har vokst fram til å være Hollywoods nye wonderkid, spesielt med tanke på science fiction-eventyr. Han hadde stor suksess som skaper av både Lost, Fringe og Alias på tv-skjermen, før han gikk til filmen som regissør av Mission: Impossible 3. Så fikk han ansvaret for gjenopplivningen av Star Trek-franchiset. Det gikk over all forventningen, og plutselig har film nummer to i serien kommet ut, og J.J. har også satt seg i registolen for den største fall-lemmen av alle filmer for tiden: Star Wars Episode VII. Spennende tider.

På et oppdrag til en primitiv planet ser kaptein Kirk (Pine) seg nødt til å bryte reglene for å redde Spock (Quinto). Det fører til at han mister statusen sin som kaptein tilbake på jorden. Men etter et terroristangrep mot stjerneflåten av en tidligere offiser, John Harrison (Cumberbatch), blir Kirk nok en gang satt i sentrum av et selvmordsoppdrag. Han skal få has på terroristen, som har flyktet til klingonenes hjemplanet Kronos. Det eneste problemet er at stemningen mellom mennesker og klingons er lettere anstrengt, og en romkrig kan bryte ut.

Men de er jo så sjarmerende!

Men de er jo så sjarmerende!

Jeg har aldri sett de originale Star Trek-greiene, verken tv-serien eller de gamle filmene. Det betyr at jeg derfor ikke har noen nostalgiske minner jeg kan bli fornærmet over at de ødelegger. Så om du er en av de, kan det godt være det er mye feil her. For min del er dette noe av det beste innen romeventyr-sjangeren siden de originale Star Wars-filmene. Såklart har de et enormt stort etablert univers å hente karakterer fra, noe som lover bra for framtidige filmer.

Into Darkness bygger jo på mange av de samme karakterene som forrige film, siden Enterprise stort sett har akkurat de samme offiserene. Kjemien mellom Kirk/Spock, Kirk/Bones og Spock/Uhura er glimrende, med en fin balanse mellom alvor og humor. Det store tillegget i denne filmen er Benedict Cumberbatch som skurken John Harrison. Han er en skuespiller på full fart oppover (bare se en av de beste tv-seriene noensinne: Sherlock), og denne filmen er ikke noe unntak. Han stjeler alle scener han er med i, og hever filmen en hel karakter alene.

Actionscenene er spektakulære, og det samme kan sies om de forskjellige verdenene vi får besøke. J.J. Abrams har fremdeles lens flare-knappen trykket inne så hardt han bare kan, men om du klarer å la være å tenke på det for mye, så ordner det seg. Full fart i to timer, og en film helt på høyde med den første.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.9/10 (227 630 stemmer)

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4

 
4 kommentarar

Posta av den desember 8, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 12. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. For å gjøre hele prossessen mest mulig rettferdig, har jeg lagt ut en liste over alle filmene jeg har sett på kino i år, og som dermed er aktuelle kandidater for kalenderen. Listen finner du her. I år kjører vi hemmelig valg, sånn at ingen skal få noen fordeler ved å kikke på andres tips. Send dine personlige topp 4-tips i en melding til meg på Facebook, eller på elektronisk mail til rune_b_87@hotmail.com. Rekkefølgen teller, og du kan endre tipset helt fram til fristen, som settes til 14. desember (i løpet av dagen), sånn at alle må ha tippet før jeg begir meg inn på topp 10.

13. Sherlock Holmes

Regi: Guy Ritchie

Manus: Michael Robert Johnson, Anthony Peckham og Simon Kinberg.

Med: Robert Downey Jr., Jude Law, Rachel McAdams, Mark Strong og Eddie Marsan.

Land: USA/Tyskland

Spilletid: 128 min

Premiere: 25.12.09

Mesterdetektiven Sherlock Holmes er vel sannsynligvis det forfatteren Arthur Conan Doyle er mest kjent for. De aller fleste har øyeblikkelig et bilde av karakteren, med pipe og deerstalker-hatt (selv om hatten kun blir nevnet i en av historiene). Det har allerede blitt laget en del filmversjoner, og denne gangen var det en av mine favorittregissører, briten Guy Ritchie, som skulle få prøve seg.

Dette er en usedvanlig slagkraftig versjon av detektiven, som i tillegg til sin logiske tankegang og egenskap til å løse mysterier har fått en rimelig grei kunnskap til kampsport. Med seg har han også følgesvennen Dr. Watson, som prøver å holde Holmes i live gjennom alkoholisme og andre problemer. En seriemorder og svart magiker, Lord Blackwood, blir fanget og drept. Men da han plutselig ser ut til å ha kommet tilbake fra graven og fortsetter med drepingen, blir Holmes nødt til å løse det intrikate mysteriet for å stoppe Blackwood en gang for alle.

Guy Ritchie er og blir kongen av underholdende actionkomedier satt til britisk jord. Han er tross alt mannen bak moderne klassikere som Snatch, Lock, Stock and Two Smoking Barrels, RocknRolla og den kompliserte og etter min mening undervurderte Revolver. I Sherlock Holmes får vi mer av signaturgrepene hans. Slåsskamper i supersakte film og vittige karakterer.

Maybe I should build a mechanical suit? Like an iron man?

Filmen er satt til den kuleste historiske tiden for London, slutten av 1800-tallet. Det oser liksom Jack the Ripper-stemning fra røykfylte brosteinsgater. Når du setter en fartsfylt actionfilm inn i dette miljøet, gir det en type film det ikke fins særlig mange av. Storslåtte kamper, etterforskning og kodeknekking satt sammen med humor er en oppskrift for mitt filmhjerte. Også et veldig fint grep å la Holmes forklare hvordan han tenker å slå folk ut, vise oss det han tenker i sakte film, og så la det skje i normal hastighet.

I tillegg fungerer Robert Downey Jr. veldig bra i rollen som Holmes, og har god kjemi med medspillerene Law og McAdams. Mark Strong, et etter hvert kjent skurkefjes (som ser mer enn middels ut som Andy Garcia, bare for å nevne det), gir oss også en underholdende skurk. Visuelt så ser det ut som en Guy Ritchie-film, og for de som er kjent med arbeidet hans betyr det selvsagt de vanlige stiliserte bildene, mye bruntoner i fargene.

Filmen ble nominert til 2 Oscar, for Beste art direction og Beste filmmusikk. Den vant ingen av dem, men var en kommersiell suksess, og det er planlagt en oppfølger, som visstnok skal komme på kino november neste år. Jeg gleder meg!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.5/10 (99 128 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 4

Should you leave a comment? Elementary, my dear reader! You should.

 
3 kommentarar

Posta av den desember 12, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

De 10 dårligste kinofilmene 2010

Hei hei! Nå begynner julekalenderen min med nedtelling av årets beste filmer etter hvert å bli til en tradisjon. Javel, sier du, og spør hvor mange folk som må gjøre noe for at det skal regnes som en tradisjon. En, svarer jeg. Og i år som i tidligere år, så tjuvstarter jeg kalenderen med en liste over de dårligste filmene jeg har sett på kino i løpet av året, en nedtelling som begynner med minst verst og slutter med verst verst. Som vanlig finner jeg ut på slutten av året at jeg egentlig har vært rimelig fornøyd med de fleste filmene jeg har sett. Om det betyr at jeg er flink til å nesten bare se de gode filmene, eller om jeg er uhyre lite kresen, har jeg ikke bestemt meg for. Men nå begynner vi. Tjohei!

10. Four Lions

En av tre selvmordsbombere syntes faktisk at Muhammed-tegningene var litt morsomme.

En komedie om selvmordsbombere høres kanskje for svart ut. Og det er vel nettopp det det blir. Filmen begynner ganske greit, og gir oss en del morsomme situasjoner og karakterer. Men etter hvert sklir det ut i nesten kun slapstick. Og når filmen mot slutten lar både skyldige og uskyldige dø i allsalgs eksplosjoner, så passer det heller dårlig sammen med den tøysete følelsen som er satt opp.

Jeg er veldig glad i svart humor, men her ble det for svart, og for lite humor. Og humoren som var, blir jeg lei lenge før filmen faktisk er ferdig. Men den får poeng for å være original, og å ha en underholdende første halvdel.

Svak 5/10

9. Das Weisse Band

 

I am a zerious german boy. Let me tell you a long story.

Det kommer vel kanskje som en overraskelse at denne filmen havner på denne listen, og ikke i kalenderen. 7.9/10 på IMDb, nominert til 2 Oscar, blant annet Beste utenlandske film og regissert av den respekterte Michael Haneke. Jeg har bare sett en annen film av Michael Haneke. Det var den utrolig kjedelige og overtydelige Funny Games US. Og etter Das Weisse Band, er jeg slett ikke overbevist om at jeg bør respektere han noe særlig.

For jada, det ser flott ut. Det er bra skuespill, og det fanger sikkert opp både stemningen og tidsfølelsen fra merkelige Tyskland. Men selv om jeg husker at det handlet om noen mystiske dødsfall, så har jeg egenlig glemt ut hva som skjer i filmen, for den er så slitsomt saktegående og rett og slett kjedelig. Nesten 2,5 timer med gravalvorlige tyskere fra tidlig 1900-tall. Nei, det blir for mye.

Svaaaak 5/10

8. Predators

 

Ikke lag en oppfølger til dette…

Jeg hadde noen forhåpninger til den nyeste filmen i Predator-franchiset. En filmrekke som liksom ikke fikk blitt en trilogi en gang før den skulle suges inn i Alien vs. Predator-greiene. Og når Robert Rodriguez (Sin City, Planet Terror) plutselig var i produsent-rollen ble jeg enda mer optimistisk. Men når du ser rollelisten forstår du at det umulig kan leve opp til originalen fra 80-tallet. En film der han som spilte Apollo Creed i Rocky-filmene var pingla i gjengen. I denne nye versjonen har vi Adrien Brody, Eric Forman fra That ’70s Show og en mann med det snurrige navnet Mahershalalhashbaz Ali.

Til tross for noen fine action-scener, blir denne filmen lett å glemme. Jeg føler meg i hvert fall sikker på at det ikke fins noen som foretrekker den nye over originalen. Ingen jeg har lyst til å se film med, i det minste…

4/10

7. From Paris With Love

 

Tyst! Jeg ER ung og kul!

Enda en actionfilm fra hjernen til Luc Besson. Mannen som nylig gav oss den fantastiske Taken sliter med å forstå hva vi faktisk liker. John Travolta er vel en av de skuespillerne jeg syns funker aller minst som hardbarka. Ja, han kan dra i land en playboy-aktig bad guy, som i Pulp Fiction, Get Shorty eller Swordfish, for den saks skyld, men skikkelig hard? Stemmer bare ikke. Han prøvde seg som skurk i fjorårets The Taking of Pelham 123, og fungerer like dårlig som antihelten her.

Der Taken hadde en glimrende hevnhistorie, en skikkelig skuespiller i hovedrollen og skikkelig hardtslående action-scener, stiller From paris With Love opp med en latterlig klisjehistorie, desperate skuespillere som nekter å gi slipp på roller de burde slutte med og action-scener som er så overdrevne at det bare blir teit. Og tittelen er bare lov hvis du parodierer Bond-filmer. From paris With Love tar dessverre seg selv mer eller mindre seriøst.

Svak 4/10

6. The Last Airbender

 

"Hva brenner du, Slumdog Millionaire?" "Karrieren min."

Ryktene kom fra USA lenge før filmen ble satt opp på kino i Norge. Dette var en av de dårligste filmene noensinne. Siden jeg gikk inn med det i tankene, så endte den nok opp bedre i mitt syn enn den kunne gjort. En ting er i hvert fall klart: Shyamalan har mistet grepet. The Sixth Sense er en av favorittfilmene mine. Jeg er også stor fan av både Unbreakable og Signs. Jeg syns til og med The Village var ganske ok. Han er jo utvilsomt en teknisk flink regissør. Men at han fremdeles får lov å skrive sine egne manus etter The Happening er jo et mye mer interessant mysterium enn det vi fikk presentert i nettopp The Happening.

The Last Airbender har et utrolig dårlig manus. Det er det ingen tvil om. Det virker heller ikke som om Shyamalan har vært særlig kresen når det kommer til skuespillerprestasjoner. Hvis de har satt sammen de rette stavelsene, så trengs ikke noe særlig med verken følelse eller innlevelse. Og selv om det høres veldig spennende ut med kamp mellom folk som kontrollerer hvert sitt element, så klarer filmen lett å gjøre det kjedelig. Av alle mulighetene som åpnes, så velges nesten kun de enkleste løsningene.

I Shyamalans neste prosjekt, Devil, har han kun kommet opp med historien, og latt noen andre regissere. Hadde det vært opp til meg, hadde han gjort det motsatte. Uansett, The Last Airbender seiler lett inn som hans dårligste og kjedeligste film.

3/10

5. Valhalla Rising

 

One-Eye just realized he forgot the safety word.

En viking-film om den voldelige krigeren One-Eye (spilt av Mads Mikkelsen), som holdes som fange av noen andre vikinger, og brukes til gladiatorkamper. Han bryter seg fri, og slår seg sammen med noen kristne vikinger på en reise.

Denne filmen sanker alle poengene sine på at den ser helt fantastisk ut visuelt. Helt glimrende foto. Men, det skjer jo så og si ingenting! Mads Mikkelsen sin karakter er stum, men det betyr ikke at de andre står for mye snakking. Her er det helt stille for det meste av tiden, mens folk ser utover, innover, oppover og nedover. Av og til slåss noen, med ultravoldelige bilder. Men så går de igjen. Vi får nesten ingen informasjon. Ingen karakterer å bli kjent med eller identifisere oss med. Dette er den filmen jeg har hatt mest problemer med å holde meg våken gjennom i løpet av hele året. Og den er ikke lang, kun 93 minutter.

3/10

4. Brødrene Dal og Vikingsverdets Forbannelse

 

Ikke si det. Benedicte Adrian er rett bak meg, er hun ikke?

Som stor fan av i hvert fall de tre første seriene med Brødrene Dal, var jeg litt bekymret når jeg hørte om denne filmen. En filmatisering av et scene-show på Tusenfryd? Som ventet, så ble det ikke særlig bra. Trond Kirkvaag er med på storskjerm, og prøver å hjelpe de to andre med å komme seg hjem fra vikingtiden.

Humoren fungerer mye dårligere når det er på scene. Borte er de tørre ordspillene som jeg liker best. Igjen er det barre de mest tydelige vitsene, åpenbart siktet inn mot barn. I tillegg blir det ikke bedre av at de har kuttet vekk alt latteren fra publikum i etterarbeidet, sånn at det er masse merkelige pauser etter en del av replikkene.

I tillegg ser det ikke særlig fint ut med en flerkameraproduksjon på film. Det hadde nok kanskje vært bedre å ikke gi ut dette på kino i det hele tatt. Jeg foretrekker å huske tilbake til de gamle tv-seriene.

Svak 3/10

3. The Switch

 

Jason Bateman klarer ikke å huske hvorfor han sa ja til dette. Pengene var det ja. Pengene.

Uffameg. For en slitsom komedie. Jennifer Aniston begynner vi vel å bli vant med at skal være med i alle de kjedeligste romantiske komediene. Men at Jason Bateman, den geniale «straight face»-karakteren fra Arrested Development, skal fanges inn i sånne ting, er synd. Konseptet er at Jennifer skal få barn med en sæd-donor. Og så tar bestevennen Bateman og søler ut sæd-prøven. Og så tar han bare og bytter ut prøven med sine egne små soldater! Uten å fortelle Jennifer om det! Hahaaaa! Tipp om ungen ender opp med å ligne på bateman sin karakter? Både fysisk og psykisk! Hysterisk!

Det føles ikke som det er noe originalt i dette i det hele tatt, og alle involverte ser ut til å være klar over det. I tillegg er ikke vitsene særlig morsomme, og derfor er det ikke noen grunn til å se filmen lenger.

2/10

2. Kommandør Treholt og Ninjatroppen

 

"Fint å lene seg på en statue?" "Ja, bevares. Fint det."

En utrolig absurd komedie-aktig film om Arne Treholt, norsk ninja i kong Olavs tjeneste. Sammen med resten av ninjatroppen, beskytter Treholt oss mot skumlinger under den kalde krigen.

Det som redder dette fra bånnkarakter er mest Trond-Viggo Torgersen i rollen som kong Olav. Han er helt fantastisk, og det er nesten verdt å se filmen bare på grunn av ham. Men resten av filmen er bare veldig rar. Det er vanskelig å forstå hvordan de tenkte seg dette. Det ser lavbudsjett-aktig ut, men åpenbart med vilje. Humoren er en blanding av å sette disse fiktive karakterene inn i ekte historiske hendelser, og bare helt vilt tilfeldige ting. Men det fungerer dessverre ikke. At en person er rar, gjør ikke at han automatisk blir morsom.

Jeg er tilhenger av galskapshumor, og alt det absurde Monty Python har kommet opp med, men dette her gikk enten langt over hodet på meg, eller så falt det helt flatt. Og om det er meningen at det skal gå an å engasjere seg i historien, så er det i hvert fall helt umulig.

2/10

1. Kurt Josef Wagle og Legenden om Fjordheksa

 

Hvorfor ler du ikke? Ser du ikke den psykisk utviklingshemmede nordlendingen i badekaret?

Jeg har aldri vært noen fan av disse karene her. Kill Buljo var ikke morsom. Død Snø var et kult konsept, men komidelen var også der veldig lite morsom. Og denne mockumentary’en var heller ikke morsom. Den er teit. De har tidligere sagt at de har hentet inspirasjon fra filmer som Airplane! og lignende, men det kan jeg ikke se igjen i humoren. Her går det mest i underbukse-humor og dårlige ordspill.

Det eneste lyspunktet i filmen er Kristoffer Joner, som spiller en pedofil lærer. Han har noen små artige øyeblikk. Ellers er dette bare sorgen, og nok et bevis på at kulturforskjellen er for stor mellom nord og sør til at jeg skal synes dette er morsomt. Jeg kårer det til den dårligste kinofilmen jeg så i 2010.

Svak 2/10

Heldigvis har jeg altså unngått rene 1/10-filmer i år, så det er jo fint å tenke på på sene høstkvelder. I morgen kommer jeg tilbake med den 24. beste filmen fra kinoåret 2010. Håper du er tilbake da!

 
2 kommentarar

Posta av den november 30, 2010 in Film, Kritikk

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: EKSTRA!

I går var jeg på kino, og så skjedde det som kan skje når du skal ha en julekalender med en liste over de beste filmene gjennom hele året. Jeg så en film som var god nok til å snike seg inn blant de jeg allerede har skrevet om. Sånn skjer, og dermed må jeg lage et ekstra innlegg. Heldigvis for konkurransen var det ikke altfor høyt på listen den snek seg inn, men på 22. plass kommer den. Jeg snakker om

22. RocknRolla

Regi: Guy Ritchie

Manus: Guy Ritchie

Med: Gerard Butler, Tom Wilkinson, Thandie Newton, Mark Strong, Toby Kebbell, Idris Elba, Tom Hardy, Jeremy Piven og Ludacris.

Land: England

Spilletid: 114 min

Guy Ritchie er mannen som står bak en av mine favorittfilmer, Snatch, kanskje det beste eksempelet på en underholdende og morsom gangsterfilm. I samme sjanger lagde han også Lock, Stock and Two Smoking Barrels først, men for meg er det Snatch som er høydepunktet. Jeg likte også veldig godt Revolver, til tross for at den var ganske pretensiøs og svevende. Men nå så det jo absolutt ut som om Ritchie var på vei tilbake til stilen fra de tidligste filmene, og jeg gledet meg.

Det er mange historier som blir fortalt her. Johnny Quid (Kebbell) er en rockestjerne som later som om han er død, slik at han tjener mer penger på platesalg og slipper unna alt stresset. One Two (Butler) har en mislykket eiendomshandel sammen med gjengen sin, og skylder Lenny Cole (Wilkinson), den store eiendomsmagnaten  London, en god del penger. Heldigvis får han hjelp fra Stella (Newton). Stella er regnskapsfører for russeren Uri. Uri prøver å få betalt Lenny en del penger for å få byggetillatelse fortere, men Stella vet naturlig nok når og hvor pengetransporten skjer. Uri har også et lykkemaleri, som han låner bort til Lenny mens avtalen pågår. Når så dette maleriet blir stjålet fra Lenny, er det forviklingene virkelig kommer i gang. Alt dette får vi gjennom fortellerstemmen til Lenny’s andremann, Archie (Strong).

Historien funker ganske bra, med alle sine forviklinger og vendinger. Som alltid er Ritchie flink til å la ting skje om hverandre, sånn at du alltid må være på vakt for å vite hva som skjer. Skuespillet er veldig bra, jeg kjøper de aller fleste i rollene sine her. Spesielt har Ritchie sine filmer gitt meg, om mulig, et enda sterker inntrykk av at russere er utrolig hardbarkede mennesker. De to russiske torpedoene i denne ville nok kanskje til og med klare å ta knekken på Boris the Blade fra Snatch.

Den visuelle stilen er fremdeles fint til stede. Åpningstekstene er veldig stilige, med tegnede versjoner av karakterene, og utover i filmen kjenner jeg fort igjen at det er en Ritchie-film. Men i tillegg til den kjappe og fine stilen fra Snatch og Lock, Stock… så virker det også som om det sitter litt igjen fra Revolver, noe jeg liker godt. Er vel mest en scene, der det er veldig neonaktig blått lys som sendte meg tilbake til den. RocknRolla byr også på en ny dobbelscene, kryssklippet, der hver scene gir mening for seg selv, men sammen blir det doble betydninger og generelt veldig bra og kult.

Musikken er gjennomført rocka, bra og engasjerende. Ikke tvil om at jeg satt litt og tromma med tærne til tider. Den velkjente humoren fra de tidligere filmene derimot, treffer ikke like bra. Det er noen ting som fungerer og en god del vitser som faller litt flatt. Dessverre blir det sjelden mer enn litt humring, unntatt når vi nærmer oss slutten, og ting som vanlig blir nærmere og nærmere farse i situasjonene.

Det er vanskelig å kunne grunngi hvorfor denne ikke kommer opp på nivået til de tidligste filmene til Ritchie, men det mangler rett og slett litt av den stemningen som var. Ikke at den manglet helt, det er bare mer i de andre to. Men vi blir lovet enoppfølger, og Ritchie planlegger visstnok en Rocknrolla-trilogi, og det tror jeg kan bli ganske bra.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: 7.5/10 (6 200 stemmer)

VG: Terningkast 2 (Denne anmeldelsen tar jeg og legger fram som god grunn til at Morten Ståle Nilsen er en idiot. Kan være jeg misforstår ham, men det virker som om han misliker alt Ritchie har gjort, og der har du beviset.)

Dagbladet: Terningkast 3 (Mer forståelig, men jeg er fremdeles uenig.)

Legg gjerne igjen en kommentar!

 
2 kommentarar

Posta av den desember 12, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 19

På tide med neste plassering på listen over favorittfilmene mine. I dag kommer den første komedien fra listen. Vi har altså kommet til 19. plass, og der sitter denne filmen fint og venter:

And Now for Something Completely Different (1971)

http://www.imdb.com/title/tt0066765/

Regi: Ian MacNaughton

Manus: Graham Chapman, John Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones og Michael Palin.

Med: Graham Chapman, Jon Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones, Michael Palin, Carol Cleveland og Connie Booth.

Spilletid: 88 min

Dette er da altså den første filmen vi fikk fra den hovedsaklig engelske sketsjegruppen Monthy Python. De ble populære med tv-serien Monty Python’s Flying Circus, som kom i 46 episoder over 5 år (1969-1974). Denne filmen ble, som tv-serien, regissert av Ian MacNaughton, men det er nok liten tvil om at forfatterene/skuespillerene er de virkelige geniene her. And Now for Something Completely Different inneholder en nyinnspilling av de beste sketsjene fra de to første sesongene.

Monty Python er etter min mening den morsomste sketsjegruppen noensinne, og de forskjellige medlemmene har gått videre til forskjellige ting. John Cleese er kanskje best kjent, siden han gikk videre til en ny morsom tv-serie, Fawlty Towers, mens Terry Gilliam har blitt kjent som en forholdsvis eksentrisk regissør (Brazil, Twelve Monkeys, Fear and Loathing in Las Vegas). Michael Palin har nylig hatt et ganske så koselig reiseprogram.

Siden dette er mer en sketsjesamling, er det litt vanskelig å gjengi en handling, men det skal være sagt at sketsjene bindes sammen på ulike måter, sånn at vi føler det er et helehetlig produkt. Her finner vi noen av de morsomste sketsjene noensinne, inkludert «The Dead Parrot», «The Deadliest Joke in the World», «Upperclass Twit of the Year» og «The Lumberjack Song».

Monty Python-gjengen er som alltid fulle av komisk timing og vanvittige påfunn. Denne filmen var faktisk mitt første møte med gruppen, og jeg ble umiddelbart solgt, og fikk med meg alt som gikk av tv-serien (ble vanligvis sendt på NRK2, om jeg ikke husker feil).

Siden jeg ikke fant en trailer som ikke bare var rot, tenkte jeg å putte inn et par sketsjer fra filmen, som en smakebit. Her ser vi en av mine favoritter, «Nudge, nudge»:

«A nod’s as good as a wink to a blind bat!» og «…he asked knowingly.» er glimrende sitater, som jeg prøver å bruke så mye som mulig. Videre til en ny sketsj, om den nye typen gjenger som herjer London:

And Now for Something Completely Different er faktisk det jeg vil kalle den perfekte introduksjonen til sketsjegruppen, hvis du ikke kjenner noe til arbeidet deres fra før av. Og det syns jeg strengt tatt du burde, dette er kanskje det beste komedie-historien har å by på. På IMDb gir 7 325 stemmer et gjennomsnitt på 7.5/10. Jeg forlater dere for denne gang med «The Lumberjack Song», og håper virkelig det gir dere lyst til å se hele filmen:

Har du faktisk sett den? Så ta og legg igjen en kommentar. Hva syns du?

 
3 kommentarar

Posta av den september 14, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Tabber, tull og musikkvideoer

Ny presenteringsrunde på gang her! I forrige innlegg så dere vignetten til programmet vi laget som het Lesekroken. Det var altså en film vi leverte som særemne i norsk, og emnet vårt var humor. Den første videoen i dag er det som var i motsatt ende av Lesekroken, nemlig tabbene og et par småmorsomheter som ble lagt til kun på gøy.

Kapitteloverskriften Christopher finner i den ene nynorskboka der er som du sikkert så «Maredraumar og laurdagssyslar». Det er en overskrift som jeg er fullstendig overbevist om at ble laget for å være så nynorsk som mulig.

Vi går videre til neste video. Den har den enkle tittelen «Frode løper rundt det røde huset på litt over 22 sekunder!» Det er fra klasseturen vi hadde til London og filmen 2005: A London Odyssey. Vi er utenfor Tate gallery of modern art, og vi bestemmer oss for å ta tiden på Frode mens han løper rundt det lille røde huset. Se selv:

Jeg tror kanskje at det var meningen at vi så skulle se om noen slo den tiden, men det gadd vi ikke. Syns forresten det er elegant at Frode legger inn sin egen ekstra slow-motion-effekt mot slutten av sprinten. Ellers er jeg fornøyd med at jeg har en video på 1,5 minutt for å beskrive 22 sekunder.

Så er det videre til vår første musikkvideo for i dag. Hentet fra filmen Zapping har vi Foxxy Inge feat Günther med Touch me. Beklager på forhånd for litt dårlig lip sync, det var for lite materiale tatt opp til å få det til å funke skikkelig, rett og slett.

Inge kalles ikke Foxxy uten grunn, her har han sex appeal osende ut av hver eneste kroppsdel. Jeg syns også du kan bruke litt tid på å legge fram ulike tolkninger av slutten. Hva betyr den egentlig?

Siste video for i dag er nok en musikkvideo, og et av høydepunktene i DHF’s karriere, det vil iallfall mange hevde. Artisten er Martin Stava. Han har med seg the Gangsta crew, og framfører You can’t touch this. Her kommer en hip hop-video fylt med kun det mest gangsta-aktige som fins, nemlig lekeplasser og koreografert dans.

Hele denne videoen er et yndlingsøyeblikk for meg. Det kan være du må kjenne Martin for å sette skikkelig pris på det, men det får bare være. Jeg skal se den en gang til nå, men er snarlig tilbake med presentasjon av enda flere videoer. Kan du tro det? Ja, det burde du.

 
4 kommentarar

Posta av den mai 4, 2008 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,