Velkommen til Den Høye Fotografs filmorama av en julekalender! Hver dag vil en ny film avsløres, i nedtellingen til den beste filmen jeg har sett i løpet av året. Julekalenderen arrangeres i år for syttende år på rad!
Det er i år 103 filmer som konkurrerer om denne aller gjeveste prisen, og den beste av de alle blir avslørt på julaften.
Som vanlig er det en tippekonkurranse for de som ønsker å glede seg litt ekstra til jul! Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er innen midnatt 12. desember, altså I DAG!
Med: Matt Damon, Jason Bateman, Ben Affleck, Chris Messina, Viola Davis, Marlon Wayans og Chris Tucker.
Land: USA
Spilletid: 111 min
Premiere: 05.04.23
Sonny Vaccaro (Damon) jobber i Nikes basketball-sko-avdeling på 80-tallet, og ting går dårlig. Avdelingen ser ut til å måtte legge ned på grunn av lavt salg. Så Vaccaro får en siste sjanse av lederne sine. Han må finne en basketballspiller som kan være Nikes merkevarebygger. Vaccaro ser seg ut en ung og oppadstormende stjerne ved navn Michael Jordan. Valget møter en god del skepsis fra hans kolleger. Har Nike pengene? Er Jordan god nok? Og er det ikke viden kjent at Jordan liker best Adidas, liksom?
Ben Affleck har vært kjent som skuespiller siden 90-tallet, og tar fremdeles massevis av roller, men han har sakte men sikkert bygget seg opp et rykte som en habil regissør også. Han startet med den spenstig navnede kortfilmen I Killed My Lesbian Wife, Hung Her on a Meathook, and Now I Have a Three Picture Deal at Disney. Forhåpentligvis ikke biografisk… Men når Affleck kom i gang med spillefilmene ble det generelt høy kvalitet. Gone Baby Gone (13. plass i 2008), The Town (7. plass i 2011) og Argo (19. plass i 2012) fikk alle tre Oscar-nominasjoner, og sistnevnte vant til og med prisen for Beste Film det året.
Air spiller godt på at det er en sann historie. Det er kanskje ikke mange som kjenner hele historien bak Air Jordan-skoene, men de fleste vil kjenne til hvordan det skal gå til slutt. Eller hvert fall at Michael Jordan blir tidenes basketball-spiller, og at skoene hans blir blant verdens mest populære. Så dermed handler filmen mer om hvordan vi kommer til det sluttpunktet, og gir manuset mulighet til å komme med små morsomheter som peker til det vi alle vet, på en måte. Fordi det er mye morsomt her. Kanskje ikke hysteriske situasjoner, men en lun og koslig morsomhet som kommer ut av et godt manus, levert av mange skuespillere med komedie i blodet.
Både Jason Bateman og Marlon Wayans har hovedsaklig komedier som bakgrunn, og Damon og Affleck har et samspill og en kjemi som er blant de bedre i Hollywood. Det skinner gjennom at de virkelig liker å spille med og mot hverandre. Matt Damon leverer en god hovedrolle, og er en karakter det er lett å få sansen for.
Air er rett og slett solid håndtverk, med en god og interessant «historien bak»-story i bunn. Kan vi få flere slike i stedet for biografiske filmer om de store stjernene, egentlig?
Over det siste halve året har jeg gjennomført et enormt filmatisk skrekkfilm-prosjekt. Jeg har sett gjennom alle filmene i seriene Halloween, Friday the 13th, A Nightmare on Elm Street, Hellraiser og Child’s Play. Totalt 53 filmer, utgitt over en periode på 44 år. Les om hver av filmene i tidligere innlegg:
La oss ta en titt på skurkene som dominerer disse seriene, og litt statistikk rundt dem!
Michael Myers (Halloween)
En seks år gammel gutt dreper sin egen tenåringssøster en Halloween-aften, og ender opp på institusjon. Han slutter å snakke, og som voksen slipper han ut, og returnerer til hjembyen for å drepe alle rester av familien sin (og de som eventuelt kommer i veien (der «i veien» er veldig løst definert etter hvert)). Tilsynelatende menneskelig, men virker nesten umulig å skade. Foretrekker å bruke stor kniv, men er åpen for det meste som involverer stor kraft.
Antall filmer: 12 (deltar ikke i Halloween III: Season of the Witch)
Antall drap: 167+3 hunder (13,9 pr film)
Burde ha dødd: 46 ganger
Gjennomsnittlig filmrating (Rune): 5,17 av 10
Gjennomsnittlig filmrating (IMDb.com): 5,59 av 10
Runes tre favoritter: Halloween (2018), Halloween Kills (2021), Halloween II (1981)
Jason Vorhees (Friday the 13th)
Et barn drukner på sommerleir ved Crystal Lake. Moren mener at uansvarlige leirledere har skylden, og dreper en hel gjeng av dem. I et mareritt blir den eneste overlevende dratt ned i innsjøen av den druknede sønnen, Jason Vorhees. Det viser seg derimot at barnet overlevde, og bruker resten av sitt liv til å utøve morderisk hevn over alt og alle som begir seg i nærheten. Til tider har Jason fått overnaturlige krefter og kan gjenopplives ved behov. Foretrekker å bruke machete, men kan utvide arsenalet til tider. Får sin ikoniske hockey-maske først i den tredje filmen.
Antall filmer: 12
Antall drap: 212+1 hund (17,7 pr film)
Burde ha dødd: 35 ganger
Gjennomsnittlig filmrating (Rune): 3,83 av 10
Gjennomsnittlig filmrating (IMDb.com): 5,34 av 10
Runes tre favoritter: Friday the 13th Part VI: Jason Lives (1986), Freddy vs. Jason (2003), Friday the 13th Part II (1981)
Freddy Krueger (A Nightmare on Elm Street)
Freddy Krueger var en forferdelig barnemorder, som på et eller annet vis unngikk fengsel. Det førte til at en del av foreldrene til ofrene hans fanget ham i et hus og brant det opp. Nå dukker Freddy opp som en ondsinnet ånd og dreper sine ofre gjennom livaktige mareritt. Foretrekker å ta livet av folk på fantasifulle og nye måter hver gang, men hansken med kniver på fingrene er en klassiker, og blir brukt flittig.
Antall filmer: 9
Antall drap: 77+1 hund og 1 hamster (8,6 pr film)
Burde ha dødd: 24 ganger (men er jo teknisk sett død allerede)
Gjennomsnittlig filmrating (Rune): 5,11 av 10
Gjennomsnittlig filmrating (IMDb.com): 5,78 av 10
Runes tre favoritter: A Nightmare on Elm Street (1984), Wes Craven’s New Nightmare (1994), A Nightmare on Elm Street (2010)
Pinhead (Hellraiser)
Den britiske soldaten Elliott Spencer er kaptein i første verdenskrig. Krigens grusomheter gjør at han mister viljen til å leve, og tilkaller de demoniske vesenene cenobites via en gåtefull boks. Han blir innlemmet i rekkene deres, og ender opp som en slags yppersteprest. Han blir tilkalt om noen åpner boksen, og henter menneskene til tortur og nytese. Han leder masse forskjellige skrekkelige cenobites. I boken og første film har ikke karakteren noe navn, og ble kalt Pinhead av produksjonsteamet. Selv om forfatter Clive Barker ikke satte pris på navnet, så satte det seg. Pinhead foretrekker å dra folk fra hverandre med store kroker festet på lange kjettinger.
Antall filmer: 11
Antall drap: 384 (34,9 pr film (men bør kanskje nevnes at 270 av ofrene skjer i samme film))
Burde ha dødd: 2 ganger (men er teknisk sett død allerede)
Gjennomsnittlig filmrating (Rune): 4,18 av 10
Gjennomsnittlig filmrating (IMDb.com): 5,06 av 10
Runes tre favoritter: Hellraiser II (1988), Hellraiser (1987), Hellraiser (2022)
Chucky (Child’s Play)
Charles Lee Ray er en seriemorder på flukt fra politiet. I det han løper inn i en lekebutikk blir han skutt, men før han dør rekker han å gjennomføre en voodoo-seremoni. Sjelen hans blir overført til en «Good Guy»-dukke. Han prøver senere å finne en passende person å overføre sjelen sin til, for å unngå å måtte bli i dukken for alltid. Chucky bruker ofte kniv, men er også tilhenger av å bruke omgivelsene til å ta livet av sine ofre, for å gjøre opp for at han ikke er så stor av størrelse.
Antall filmer: 8
Antall drap: 65+1 katt (8,1 pr film)
Burde ha dødd: 26 ganger (men får mye fripass fordi han er en dukke)
Gjennomsnittlig filmrating (Rune): 4,63 av 10
Gjennomsnittlig filmrating (IMDb.com): 5,58 av 10
Runes tre favoritter: Child’s Play (1988), Seed of Chucky (2004), Curse of Chucky (2013)
Og med det kan jeg avslutte mitt skrekkfilm-prosjekt. Nå blir det videre til noe minst like traumatisk, nemlig Disneyfilmer…
Jeg har lenge følt på et slags filmatisk hull i min karriere som filmtitter. Det finnes noen langtlevende filmserier med skrekkfilmer, der jeg er ganske lite bevandret. Jeg har valgt meg ut noen av disse seriene, og tenker å se alle filmene fra dem i kronologisk rekkefølge. En slags skrekkhistorie, med andre ord.
Seriene jeg har valgt meg ut er Halloween-serien (13 filmer), Friday the 13th-serien (12 filmer), A Nightmare on Elm Street-serien (9 filmer), Hellraiser-serien (11 filmer) og Child’s Play-serien (8 filmer). Både Halloween og Hellraiser har fått sitt foreløpig siste innslag dette året, noe som også var med på å inspirere prosjektet. Alle seriene strekker seg over 26 år eller lengre fra første til siste film.
Vi nærmer oss slutten på prosjektet, men vi har ennå ikke kommet til den uunngåelige fasen av noen av disse filmseriene: Å starte på nytt. Er det noe Hollywood-industrien har vært kjennetegnet av de siste tjue drøye årene, så er det en urokkelig vilje til å lage filmer om igjen, eller starte serier på nytt. I de seks filmene som kom ut i denne perioden, så er det hele fire av dem som er en slags omstart. La oss sjekke dem ut.
Helt på tampen av august 2007 var det Halloween som skulle gjenoppfinnes. Skrekkfilmentusiast og regissør av House of 1000 Corpses og The Devil’s Rejects, Rob Zombie, ble tilbudt jobben. Han hoppet på sjansen, men først etter å ha kontaktet John Carpenter for en slags tillatelse. Filmen er både en slags opprinnelsesfortelling for Michael Myers, samtidig som den er en gjeninnspilling av den originale filmen, og hovedsaklig følger den historien.
Den største forskjellen fra tidligere filmer er en umiddelbar økning i brutaliteten. Volden får mer plass, og det vises nærbilder av ting man tidligere ville klippet bort fra. Rob Zombie gir oss en troverdig og tragisk forklaring på Michael og hans utvikling til mentalt forstyrret seriemorder, og det er grunnen til at denne filmen fungerer ganske bra. Myers tar livet av 24 stykker i filmen, noe som altså er nesten femdobbelt av originalens fem ofre. Han er fremdeles like hardfør som tidligere, og overlever blant annet å bli skutt ganske ofte…
Det gikk jo fem år fra forrige Halloween-film, og det var ikke alltid en gjeninnspilling som var planene til produsentene. På grunn av Freddy vs. Jason-prosjektet, så var de flere forskjellige forslag om å lage en kombinasjon av Halloween og Hellraiser-filmene, men alle falt sammen. Det var kanskje like greit, selv om det jo utvilsomt hadde vært en interessant blanding! Uansett ble denne gjeninnspillingen ganske bra, og på IMDb.com har den 6,0/10. Det er jeg enig med, og gir den 6/10 selv.
Et par år senere var det så Friday the 13th sin tur. En gruppe produsenter, inkludert action-generalen Michael Bay, hadde hatt stor suksess med å nyinnspille The Texas Chainsaw Massacre og The Amityville Horror i de foregående årene, og jobbet en stund med å skaffe rettighetene til Friday the 13th. De fikk til slutt gjennomslag, og laget denne filmen som er en slags krysning av en nyinnspilling og en oppfølger.
Vi får en gjenfortelling av starten av historien, med Jasons mor som tar livet av de «skyldige» leirlederne og får sitt eget hode kuttet av, før vi hopper til nåtiden, og den voksne Jason som går i gang med litt dreping av nye grupper med unge, vakre mennesker. Hovedrollene bekles av Jared Padalecki og Danielle Panabaker, som begge er kjent fra TV-serier på kanalen CW (henholdsvis Supernatural og The Flash).
Også denne nyinnspillingen kjennetegnes av at selve drapene nå virker mer voldelige, brutale, og at det vises mer av dem. Dette har nok en del sammenheng med forbedret teknologi også, og at filmskaperne nå har muligheten til å få ting til å se realistisk ut. Jason dreper 14 stykker, og overlever selv både å bli stukket med machete, hengt med kjetting og å bli dratt inn i en slags kvern. Som film er dette mye bedre enn mange andre i serien, og jeg gir den en 5/10. På IMDb.com har den 5,5/10.
Samme år kom det også en oppfølger til nyinnspillingen av Halloween, som da naturlig nok ble kalt Halloween II. Historien fortsetter der den slapp, med mange av de samme skuespillerne. Malcom McDowell gjentar rollen som Dr. Loomis, og Brad Dourif (som jo også har stemmen til dukken Chucky, som nevnt i tidligere innlegg) spiller sheriffen. Se også etter Octavia Spencer som sykepleier og Margot «Lois Lane» Kidder.
Kjente fjes til tross, denne filmen er rett og slett for brutal til tider. Jeg er med på at Rob Zombie vil dyrke sin stil etter å ha fulgt «spillereglene» med en gjeninnspilling i forrige film, men her dras drap ut i det lengste, og hele opplevelsen kan bli litt nummende. Dess mer realistisk og brutale filmene blir, dess vanskeligere blir det å godta at disse morderene får «gå fri» uten noe særlig straff i form av å tape.
Michael Myers fortsetter som før, og tar livet av 18 mennesker og en hund i denne filmen. Den falt ikke i like god jord som den forrige hos publikum, og har 4,8/10 på IMDb.com. Selv gir jeg den 4/10, og merker at jeg har nådd et slags metningspunkt for Rob Zombie.
Året etter, i 2010, var det på tide med en ny versjon av A Nightmare on Elm Street. Også denne gangen er Michael Bay involvert på produksjonssiden, og for første gang er det ikke Robert Englund som spiller Freddy Krueger. Rollen gikk til Jackie Earle Haley, som sammen med nye digitale brannskade-effekter kanskje gir den mest skremmende versjonen av karakteren til nå. Ikke dermed sagt at han er bedre enn Robert Englund, men det er den mørkeste likevel.
Selve filmen er overraskende bra. Jeg ser at den ble slaktet av kritikerne, og innehar relativt beskjedne 5,2/10 på IMDb.com, men jeg syntes det var et forfriskende innslag. Man kan kritisere at den kun er en slags «greatest hits»-plate av serien, men i det minste er det godt filmet, og med meget bra produksjonsverdi. Også gøy å se Rooney Mara tidlig i karrieren, og sammen med Earle Haley er hun det beste innslaget i filmen. Mara hadde visstnok ikke en særlig positiv opplevelse med denne filmen, men heldigvis fortsatte hun med skuespill, og har senere levert gode prestasjoner i flere større og bedre filmer.
Elm Street-filmene har generelt hatt lavere antall døde enn de andre i dette prosjektet, mens de til gjengjeld ofte er mer instinktivt skremmende, siden de spiller på frykt og drømmer. I denne gjeninnspillingen er det fire dødsfall, og også her er det en hund i tillegg. Freddy Krueger overlever både en saks i øyet, sprøyte i halsen og å få strupen skåret over, men han er jo en overnaturlig skikkelse, da. Jeg gir filmen 6/10!
Vi hopper nok et år frem, og i 2011 er det på tide med et gjensyn med Pinhead i Hellraiser: Revelations. Den som derimot ikke skulle ta et gjensyn med Pinhead, var skuespiller Doug Bradley, som hadde spilt karakteren i alle filmene inntil denne niende filmen. I stedet ble rollen overlatt til Stephan Smith Collins, som på IMDb.com står oppført som «kjent fra» NCIS: Los Angeles, der han spilte karakteren «Salesperson» i en enkelt episode…
Det var en rimelig god grunn for Bradleys fravær. Han ble nemlig kontaktet med spørsmål om å være med i filmen midt i august, og fikk beskjed om at filmen skulle være ferdig innspilt innen midten av september. Han takket nei, og er nok glad for det i etterkant. Hele filmen var nemlig en forhastet sak som kun ble laget for å holde på rettighetene innad i studioet. Filmen ble til slutt vist på kino en eneste gang, før den ble utgitt på DVD.
Dette er katastrofalt dårlig, alt fra hvordan det lave budsjettet lyser gjennom alle bilder, den fullstendig latterlige versjonen av Pinhead-sminke sett på bildet over og det smertefullt dårlige skuespillet. Det er rett og slett en av de aller dårligste filmene jeg har sett noensinne. IMDb.com har filmen på 2,7/10, og jeg gir den en meget sjelden 1/10.
Den siste filmen i dagens innlegg er Curse of Chucky, som ble utgitt i 2013. Den sjette filmen i denne serien er også en slags reboot, da den går bort fra de mer komiske filmene som kom før, og går tilbake til en mørkere skrekkfilm, ikke ulikt de første to Child’s Play-filmene.
Brad Dourif er tilbake som stemmen til Chucky, og datteren hans, Fiona, spiller hovedrollen som Nica, som utsettes for den psykologiske torturen det er å oppleve at folk dør rundt deg rett etter at du fikk en ekkel dukke inn i huset. Historien fungerer overraskende bra, og effektene rundt de forskjellige drapene er grusomt effektive. Det virker som filmskaperne virkelig vil vise for fantasifulle de har vært med dødsscenene, for mange ganger tenker jeg at «det må da finnes en enklere måte for Chucky å ta knekken på folk enn dette?».
Hele ti stykker mister livet i løpet av filmen, og Chucky overlever å få hodet sitt hugget av, og å bli knivstukket. Jeg syns filmen fortjener 5/10, mens folket på IMDb.com stemmer den helt opp til 5,6/10.
Nå gjenstår kun en del av dette prosjektet, der jeg skal se på de siste syv filmene som har kommet siden 2013.
Jeg har lenge følt på et slags filmatisk hull i min karriere som filmtitter. Det finnes noen langtlevende filmserier med skrekkfilmer, der jeg er ganske lite bevandret. Jeg har valgt meg ut noen av disse seriene, og tenker å se alle filmene fra dem i kronologisk rekkefølge. En slags skrekkhistorie, med andre ord.
Seriene jeg har valgt meg ut er Halloween-serien (13 filmer), Friday the 13th-serien (12 filmer), A Nightmare on Elm Street-serien (9 filmer), Hellraiser-serien (11 filmer) og Child’s Play-serien (8 filmer). Både Halloween og Hellraiser har fått sitt foreløpig siste innslag dette året, noe som også var med på å inspirere prosjektet. Alle seriene strekker seg over 26 år eller lengre fra første til siste film.
Etter en 90-tall fylt med opp og nedturer på skrekkfilm-fronten, så skulle de første årene av det nye årtusenet fylles med en lett blanding av nyskapninger og godt opptrådde stier. Vi skal ta en titt på de åtte filmene i mitt prosjekt som ble sluppet i dette tidsrommet, hvorav hele fire stykker er fra Hellraiser-serien. Hvis du tenker at dette betyr at akkurat den serien er inne i sin gullalder og smir mens jernet er varmt, så kan jeg avkrefte dette…
Vi starter med en Hellraiser-film, nemlig Hellraiser: Inferno. Den kom ut mot slutten av år 2000, og er den første i serien som ble sluppet direkte på video. Den er et slags forsøk på å koble sammen to sjangre, med en hardkokt, korrupt politimann som etterforsker mord og så blir dratt inn i alt dette med Pinhead og gjengen. Ellers er det jo verdt å merke seg at dette er regi-debuten til Scott Derrickson, som senere har hatt mye større suksess med filmer som The Exorcism of Emily Rose, Doctor Strange og The Black Phone.
Filmen har, som sett over, fremdeles noen ganske forstyrrende sminke/effekt-øyeblikk, og skal ha for en original ide og utførelse. Til Hellraiser-film å være er det relativt få dødsfall, med kun 16 stykk, men noen ganger handler det mer om fantasifull utførelse enn mengde i disse filmene…
Selv syns jeg den klarer seg ganske godt, og gir den 5/10, mens den har 5,4/10 på IMDb.com. Altså helt godkjent, og gjerne bedre enn man skulle tro. Men dessverre skulle kvaliteten falle fort i prosjektet mitt.
Den neste på listen er nemlig den tiende filmen i Friday the 13th-serien. Siden de holder seg til romertall (hvert fall generelt, både nummer 4, 5 og 9 dropper det), så fikk den selvsagt tittelen Jason X. Dette er gjerne en av de mest kjente filmene i serien, da det er den der Jason fryses ned og vekkes til live på et romskip i år 2455. En ganske vill utvikling for en karakter som så vidt har tatt turen inn til Manhattan… Romskipet har en gjeng med unge studenter om bord, slik at Jason føler seg hjemme. I løpet av filmen blir også Jason regenerert som en slags cyborg-versjon av seg selv.
Filmen er ganske dårlig, tro det eller ei. Det sies at den først og fremst ble laget for å holde liv i Jason-interessen mens studioet prøvde å få til den lenge etterlengtede sammenslåingen med morder-kollegaen Freddy Krueger (mer om det senere). Filmen fikk ikke all verden til mottakelse, men har klart å karre seg til 4,4/10 på IMDb.com. Selv gir jeg den en generøs 3/10. Jason selv er i storform, da, og tar livet av rekordhøye 25 stykker, alt mens han overlever å bli skutt i biter, sprengt og brent opp mens han faller inn i atmosfæren… Filmnerder kan forresten være på utkikk etter body horror-regissør David Cronenberg i rollen som Dr. Wimmer.
Neste film kom ut i 2002, og er en overraskende oppfølger. Vi snakker om Halloween: Resurrection, og det er ikke det faktum at den kommer ut i juli som er det mest overraskende. Nei, det er jo dette at Jamie Lee Curtis i hovedrollen jo faktisk kuttet hodet av Michael Myers forrige gang. Men det viser seg raskt at Myers hadde byttet plass med en ambulansearbeider og tatt på ham masken sin. Ikke tenk for mye på det.
Ikke tenk for mye på bildet over, heller, for den saks skyld. Uansett, Laurie Strode sitter på mental-sykehus, men er forberedt på at Michael Myers skal komme tilbake. Og når han gjør det, så går han altså rett i fellen hennes. Men klok av skade, så bestemmer hun seg for å ta av ham masken for å unngå å drepe flere uskyldige ambulansesjåfører. Det eneste hun ikke har tenkt på er at for å kunne ta av ham masken, så må hun komme i nærheten av ham, og hun blir tilsynelatende drept.
Dette spinnes så videre inn i en ny historie, der en gjeng ungdommer går med på å delta på det nettbaserte TV-programmet «Dangertainment», der de skal være i Michael Myers hus en hel natt. Det går som det må gå… Filmen inneholder en ung Katee Sackhoff, i tillegg til modell-legende Tyra Banks og rapperen Busta Rhymes. Sistnevnte leverer noe av det dårligste skuespillet jeg har sett på en stund! 10 stykker blir drept i filmen, og Myers dør tilsynelatende i en elektrisk brann. Dette er seriens dårligste film, og jeg gir den 3/10. På IMDb.com har den også veldig lav score, med 3,9/10.
Nei, la oss gå rett videre! Senere samme år (sånn rett rundt halloween-tider, faktisk), så kommer den neste Hellraiser-filmen: Hellraiser: Hellseeker. Vi er kommet til den sjette filmen i serien, og dette er også den siste i serien hvor forfatteren bak bøkene, Clive Barker, har hatt noe påvirkning over historien i filmene.
Denne gangen får vi et innblikk i det personlige helvetet til Trevor Gooden, en mann som overlevde en bilulykke, men nå er mistenkt for å ha drept kona si i den nevnte bilulykken. Som en ekstra overraskelse, så er kona hans Kirsty Cotton, altså den samme karakteren som var hovedpersonen i de to første filmene i serien. Kirsty spilles også her av Ashley Laurence. Hellseeker er nok en øvelse i «hva er virkelig, og hva er i hodet mitt», og for meg fungerer denne litt verre enn de tidligere filmene. Jeg ser at den har 4,9/10 på IMDb.com, men selv gav jeg den kun 3/10.
Vi får en overraskende avslutning som det ikke var altfor vanskelig å se komme, men ingenting i filmen klarer å formidle de mer sjokkerende delene av dette filmuniverset. Det er også bare fem stykker som dør i filmen, det laveste antallet så langt.
Året etterpå, i 2003, kom endelig Freddy vs. Jason. Denne filmen ble først påtenkt helt tilbake i 1987, men gikk gjennom store produksjonsproblemer gjennom de neste 15 årene. Pådriveren for filmen var Sean Cunningham fra Friday the 13th-serien, men han møtte for eksempel motstand fra Nightmare on Elm Street-regissør Wes Craven, som ikke syntes at hans Freddy Krueger-karakter skulle «dras ned på nivået til» Jason Vorhees.
Men filmen ble altså til slutt laget, og ble jo en kassasuksess for studioet. Den tjente inn over 100 millioner dollar på kino, og ble hvert fall satt mye pris på av skrekkfilm-fansen. Historien med at Freddy bruker Jason for å få innpass i folks drømmer igjen er fin nok den, men gjennomførelsen er litt så som så. Jeg gir filmen en hederlig 5/10, mens den har 5,7/10 på IMDb.com.
Hele 35 folk dør i filmen, og både Freddy og Jason overlever det meste. Akkurat hvem som er vinner av duellen blir aldri endelig avslørt. Freddy har på et tidspunkt overtatt macheten til Jason, mens Jason hugger av Freddys arm, og stikker knivhansken gjennom eierens egen mage. Begge ser ut til å dø, men dagen etter kommer Jason opp av innsjøen med Freddys hode i hendene, og Freddy ler. Hvem vet hvem som vant?
I 2004 skal vi tilbake til dukkene våre, med Seed of Chucky. Som vi husker fra forrige film, så sluttet den med at Chucky’s brud Tiffany fødte et lite dukkefoster som drepte en politimann rett før filmen sluttet. Vi møter dette fosteret igjen som en barnedukke som utnyttes på det groveste av en buktaler på et slags freakshow. Han ser et klipp fra en Hollywood-filmatisering av Chucky-historien, og dermed er vi i gang med en meta-fortelling i denne serien også!
Seed of Chucky fortsetter i samme stil som forrige film, solid plassert i sjangeren komedie, selv om det er ganske mørkt innhold, såklart. Jennifer Tilly spiller seg selv, som da spiller en av rollene i filmatiseringen av Chucky, samtidig som hun har stemmen til Tiffany-dukken. Rapperen Redman spiller også seg selv, og skal regissere en filmversjon av bibelen. Jeg har jo selv kost meg med at Brad Dourif, for meg mest kjent som Grima Wormtongue i Ringenes Herre-filmene, har stemmen til Chucky, men her har han jammen meg klart å lokke Billy Boyd med på laget som stemmen til Glen/Glenda (i seg selv er navnet til barnedukken en fin referanse til filmen Glen or Glenda). Billy Boyd er også kjent fra Ringenes Herre, der han hadde rollen som hobbiten Pippin. Jeg liker tanken på at Brad Dourif enten har overtalt ham, eller i det minste foreslått ham til filmens produsenter.
Seed of Chucky kan bli ganske drøy til tider, og dukkene tar livet av 12 stykker, noen ganger med overbevisende effekter. Jeg syntes faktisk at dette var overraskende morsomt, og setter karakteren til 5/10. Dermed er jeg marginalt høyere enn folket ellers på IMDb.com, som har satt den til 4,9/10.
Så tar vi turen et år til frem i tid, til 2005. Da slippes Hellraiser: Deader og Hellraiser: Hellworld. Dette er film nummer syv og åtte i serien, og de ble sluppet med tre måneders mellomrom. Begge filmene er regissert av Rick Bota, og er filmet samtidig i Romania. Det rare med situasjonen er at de to filmene virkelig ikke har noe med hverandre å gjøre, foruten det at de begge er i Hellraiser-serien. Historiene er helt vidt forskjellige, og bare Doug Bradley, som spiller Pinhead, opptrer i en stor rolle i begge filmene.
Det var tydeligvis en viktig del av kontrakten som gav filmcrewet muligheten til å filme i Romania som gjorde at det ble laget to filmer, og det gjør jo hvert fall at Hellraiser-filmene etter hvert blir en ganske løst sammenhengende historie.
Deader handler om en hardbarket journalist spilt av Kari Wuhrer (for meg udødeliggjort som spesialagenten «Tanya» i dataspillet Red Alert 2), som bestemmer seg for å etterforske og lage en sak om en kult i Romania som tilsynelatende får folk til å ta selvmord og så vekker dem til live igjen. Det viser seg selvsagt at mystiske ting skjer, og det åpnes portaler til smerte og nytelse og alt det andre Pinhead holder på med.
I Hellworld handler det om et slags dataspill, som igjen fører til en hedonistisk LARP-fest der hovedpersonene utsettes for sitt eget personlige helvete. Det viktigste for den jevne filmtitter her er jo den imponerende gjengen skuespillere de har samlet her. Ofte får man gjerne en skuespiller som slo an senere, men her har de hvert fall tre (se bildet over)! Khary Payton ble senere å se som King Ezekiel i The Walking Dead. Katheryn Winnick slo mer an som viking-dronningen Lagertha i serien Vikings. Og Henry Cavill er nesten vanskelig å kjenne igjen, men han har jo senere endt opp som både Geralt i The Witcher og selveste Supermann i en rekke filmer. I tillegg får vi også med Lance Henriksen på kjøpet, kanskje mest kjent fra Aliens.
Verken Deader eller Hellworld får mer enn 4/10 fra meg, og IMDb.com er ikke helt uenige med det, med henholdsvis 4,4 og 4,2/10. Men for den jevne filmtitter vil jo hvert fall Hellworld ha en større verdi, siden man får se noen kjente skuespillere prøve seg tidlig i karrieren.
Neste gang vil flere av seriene gjenoppfinne seg selv!
Jeg har lenge følt på et slags filmatisk hull i min karriere som filmtitter. Det finnes noen langtlevende filmserier med skrekkfilmer, der jeg er ganske lite bevandret. Jeg har valgt meg ut noen av disse seriene, og tenker å se alle filmene fra dem i kronologisk rekkefølge. En slags skrekkhistorie, med andre ord.
Seriene jeg har valgt meg ut er Halloween-serien (13 filmer), Friday the 13th-serien (12 filmer), A Nightmare on Elm Street-serien (9 filmer), Hellraiser-serien (11 filmer) og Child’s Play-serien (8 filmer). Både Halloween og Hellraiser har fått sitt foreløpig siste innslag dette året, noe som også var med på å inspirere prosjektet. Alle seriene strekker seg over 26 år eller lengre fra første til siste film.
Jeg har på dette tidspunktet vært gjennom 25 skrekkfilmer av ymse kvalitet, og er rimelig klar for å ta steget skikkelig inn på 90-tallet. Selv om begge de to forrige delene i serien har omhandlet filmet laget i min levetid, så er det liksom nå vi kommer til de filmene jeg kan ha sett stå på utstilling i Videokjelleren i Kopervik.
Forrige innlegg sluttet med Hellraiser III, og vi skal holde oss i varme strøk. 1993 gav oss Jason Goes to Hell: The Final Friday, den niende filmen i serien om Jason Vorhees. Etter at forrige film med Jason på tur til Manhattan gjorde det heller dårlig på kinofronten, så ble rettighetene til karakteren Jason solgt til New Line Cinema. De som husker godt vil minnes at New Line er «the studio Freddy built», og vi kommer altså enda et steg nærmere den nå høyt forventede duellen mellom de ikoniske skrekkfilm-skurkene.
Publikum flest tar nok undertittelen «The Final Friday» med en god klype salt. Dette er tross alt den femte filmen i serien siden «The Final Chapter» kom ut 9 år tidligere. Men akkurat dette med at Jason skal til helvete er også en liten luretittel. Det skjer nemlig ikke før helt til slutt. Til gjengjeld får vi faktisk et morsomt klipp mot slutten der Freddy Kruegers knivhanske kommer opp fra bakken og drar Jasons maske ned under jorden. Men filmen bruker altså generelt lite tid nede i flammene, og desto mer tid på en ganske tåpelig historievri her oppe blant oss vanlige dødelige.
Jason blir lurt i en felle av FBI, og skytes i fillebiter. Men hjertet hans overlever, og snart er vi inne i en absurd fortelling der hjertet hans blir spist av folk og han overtar kroppen deres for å fortsette drepingen sin. Jason må ta over kroppen til en slektning for å gjenvinne sin uovervinnelige form, og vi introduseres også for en slags magisk dolk som er det eneste som kan drepe Jason.
Jason Goes to Hell er en ganske morderisk film, med hele 23 drap i løpet av spilletiden. Jason blir skutt, sprengt i biter, halshugd, knivstukket i ryggen og til slutt dradd ned til helvete. Så får vi se om det tar knekken på ham… Filmen er et lite hakk bedre enn forrige film i serien, men det er likevel tynn suppe. Jeg gir den 3/10, og på IMDb.com har den 4,1/10, som også er ganske lavt.
I 1994 kommer Wes Craven’s New Nightmare ut, og dette er første gang det lekes skikkelig med konseptet i noen av disse seriene. Filmen er en meta-skrekkfilm, der handlingen er satt til filmmiljøet i Hollywood. Hovedrolleinnehaver i første og tredje film, Heather Langenkamp, spiller seg selv, og innser at gjennom å lage filmene om Freddy Krueger, så har de lokket en slags overnaturlig entitet inn i sine egne liv. Robert Englund, som har spilt Freddy Krueger i alle filmene hittil, spiller også seg selv i denne filmen (i tillegg til å spille Freddy, selvsagt).
Ideen fungerer faktisk overraskende godt, og det er en underholdende versjon av den klassiske historien vi får servert. Freddy Krueger er som vanlig litt mer reservert en sine mer morderiske konkurrenter, og tar kun livet av fire stykker i denne filmen. Selv blir han brent opp på slutten, men har ellers ingen av de typiske falske dødsscenene. Filmen har en resepektabel 6,4/10 på IMDb.com, og selv syns jeg den fortjener 6/10. Det gjør den til en av de beste filmene jeg har sett gjennom dette prosjektet.
Vi skal videre til neste år og neste film. I Halloween: The Curse of Michael Myers, fra 1995, får vi den sjette filmen i serien. Der spinnes det videre på bakgrunnshistorien til Michael Myers, og det viser seg at grunnen til at han har så lyst til å drepe alle slektningene sine er at han er under en forbannelse kalt Thorn. Thorn er en eldgammel druide-forbannelse som altså får en til å drepe alle sletktningene sine på halloween. Så det er jo en fin og hendig forklaring på det hele, egentlig!
Dette er den siste filmen med Donald Pleasance som Dr. Loomis (han døde i 1995). Han ville nok sett tilbake med mer stolthet på rollene i The Great Escape og som Ernst Stavro Blofeld i Bond-filmen You Only Live Twice, men opptredenen i fem av Halloween-filmene gav ham en slags oppsving på karrierens siste del. I tillegg får vi spillefilm-debuten til Paul Rudd, og det er jo alltid morsom å se nåværende filmstjerner som pur unge skrekkfilm-skuespillere.
Dessverre hjelper det lite med kjente skuespillere og en litt for enkel forklaring, for selve filmen holder under middels kvalitet. Jeg gir den kun 4/10, og IMDb.com er ikke snillere, med sine 4,7/10. Michael Myers dreper 17 stykk, og er litt mindre tøff en vanlig. Han overlever likevel å bli injisert med syre og å bli slått med et svært jernrør.
I 1996 skal vi tilbake til å leke med konseptene. Hellraiser: Bloodline reiser nemlig gjennom både tid og rom! Filmen omhandler flere karakterer fra same slekt gjennom hundrevis av år. Helt fra 1796, der en fransk leketøy-skaper blir lurt til å lage pusleboksen som slipper løs Pinhead og hans hærer av cenobites. Etter det jobber hele slekten hans med å stoppe dette igjen, helt fram til år 2127, der en av hans etterkommere har laget en hel romstasjon som er en slags anti-versjon av boksen som slapp løs Pinhead.
Hoppene gjennom tiden er en morsom måte å snu på den vante oppskriften, samtidig som den faktisk bygger opp under bakgrunnshistorien til serien. Vi får noen fantasifulle cenobites i denne filmen også, men filmen er nok den dårligste i serien til nå. Jeg setter den til 4/10, og IMDb.com har den på middelmådige 5,0/10. Også denne filmen byr på en (for meg) ganske kjent skuespiller i en mindre rolle, nemlig Adam Scott (kjent fra komiserien Parks and Recreation). Han blir nok også drept, i likhet med 11 andre, på relativt grusomme måter. Men i Bloodline blir faktisk Pinhead til slutt ødelagt, og for første gang i løpet av fire filmer skadet på noen som helst måte. Er dette avslutningen for ham? Med tanke på at filmen hopper så langt inn i fremtiden, så kan det gi mening kronologisk, selv om det kommer flere filmer i serien etter hvert.
Et par år senere var det allerede klart for den neste filmen i Halloween-serien. Det er nemlig 1998, og den første filmen i serien har 20-års-jubileum. Det markeres ved å gi ut filmen Halloween H20: 20 Years Later, som må være en av de mest kronglete titlene av alle jeg har vært innom. H20, som jeg heretter vil referere til den som, ignorerer det som har skjedd i Halloween 4, 5 og 6, og er en direkte oppfølger til de to første filmene.
Jamie Lee Curtis er tilbake som Laurie Strode, som har startet et nytt liv med hemmelig identitet, er mor og jobber som rektor på en fancy privatskole. Men når Michael har funnet ut hvor hun er, så er han selvsagt på vei for å ta knekken på henne og alle som står i veien for ham. Etter hvert en standard-fortelling i serien, men filmen heves litt ved at Curtis er tilbake. Øyeblikket der Laurie Strode bestemmer seg for å barrikadere seg selv inne for å konfrontere Michael er blant seriens beste til nå.
H20 er stappfull av kjente folk. Det er spillefilm-debuten til Josh Hartnett og har LL Cool J i rollen som skolens sikkerhetsvakt. Janet Leigh (Jamie Lee Curtis sin mor) spiller i sin første film siden 1980, og det går ikke forbi i stillhet for en filmnerd. I karakteren som sekretæren forteller hun om sine «moderlige» følelser for sjefen, hun kjører den samme bilen hun kjører i Psycho, og i det hun går til bilen kan man høre toner fra Psychos filmmusikk i bakgrunnen. Morsomt! I tillegg spiller en ung Michelle Williams rollen som Josh Hartnetts kjæreste, og H20 er dermed en film med en Oscar-vinner (Curtis) og to Oscar-nominerte (Leigh og Williams (5 ganger!)).
Michael Myers dreper bare 6 mennesker i løpet av filmen, men blir til gjengjeld utsatt for ekstremt mye juling selv. Han blir hugget med en øks i overkroppen, knivstukket et utall ganger, faller ned en etasje, flyr gjennom frontruten på en bråbremsende bil, blir så påkjørt i stor hastighet av den samme bilen, før han til slutt blir knust av bilen mot en trestamme. Ingenting av dette biter på ham, og han lever virkelig opp til sitt uknuselige rykte. Men så tar jammen meg Laurie Strode og hugger hodet av ham helt til slutt, og akkurat dette blir det jo interessant å se hvordan neste film fikser på!
IMDb.com har vurdert filmen til 5,8/10, og jeg syns selv den er helt grei. Jeg gir den 5/10, og syns den er bedre enn både del 5 og 6.
Den siste filmen i dagens innlegg kom også ut i 1998, og er Child’s Play-oppfølgeren Bride of Chucky. Også denne filmen gjør noen annerledes valg en de tidligere filmene i sin serie. Det virker som at 90-tallet var tiden for å spinne filmserier i nye retninger. Bride of Chucky gjør dette med å nesten være en komedie, med mye referanser til seg selv gjennom hele. Jennifer Tilly spiller eks-kjæresten til seriemorderen som eide sjelen som endte opp i dukken Chucky. En ganske drøy dame, som setter pris på litt mord og gladvold. Hun får tak i restene av dukken, stifter dem sammen, og bruker voodoo til å vekke Chucky til live igjen.
Forholdet mellom henne og Chucky blir likevel ikke slik hun hadde tenkt, da Chucky ikke hadde tenkt å gifte seg med henne likevel. Det blir dårlig stemning, og det hele ender med at Chucky dreper henne og får henne inn i sin egen dukkekropp. Resten av filmen prøver dukkeparet å bruke voodoo for å komme seg inn i kroppene til et ungt par i nabolaget (damen i dette paret spilles av en ung Katherine Heigl).
Filmen er ganske tåpelig, og selv om den første filmen i denne serien var det på en fornøyelig måte, så har kvaliteten på morsomhetene falt sakte men sikkert. Bride of Chucky får kun 4/10 av meg, men på IMDb.com har den 5,6/10, noe som kan tyde på at andre syntes den var morsommere enn meg. På tross av at den stort sett er en komedie, så kommer filmens mest sjokkerende øyeblikk helt til slutt, da dukke-bruden Tiffany ser ut til å dø under en slags fødsel av en blodig dukkebaby som flyr rett i ansiktet på politimannen som ser på dette. Regner med vi får mer om den senere…
12 stykker blir drept i filmen, og ingen mer fantasifullt en politimannen som får ansiktet pepret med spiker. Chucky lurer på hvem det er han minner ham om, i en liten referanse til Hellraisers Pinhead. Chucky ser ut til å dø, etter å ha overlevd både knivstikking og å bli skutt igjen og igjen. Tiffany blir både knivstukket og brent i en ovn, før hun altså tilsynelatende dør under dukkefødsel.
Neste gang tar vi turen til et nytt tiår, hundreår og tusenår, alt på en gang. Y2K!
denhoyefotograf.wordpress.com 