RSS

Stikkordarkiv: jason

Julekalender 2018: 15. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen gikk ut 12. desember, så nå er det for sent å være med. Se oversikt over deltakerne og deres tips i bunnen av innlegget.

10. First Man

Regi: Damien Chazelle

Manus: Josh Singer, basert på en bok av James R. Hansen.

Med: Ryan Gosling, Claire Foy, Jason Clarke, Kyle Chandler og Corey Stoll.

Land; USA/Japan

Spilletid: 141 min.

Premiere: 12.10.18

Damien Chazalle er et av Hollywoods største regissør-stjerneskudd fra de siste årene. Han vant Oscar for Beste Film i et par minutter med La La Land (før de oppdaget feilen i konvoluttene og gav den til Moonlight i stedet) fra 2016, men allerede to år før det stod han bak den helt fantastiske Whiplash (på andreplass i denne kalenderen i 2015). Han er kun 33 år gammel, og har truffet helklaff blant publikum og kritikere med disse to filmene. Begge to dreier seg i ganske stor grad rundt musikk og musikere, men nå endrer han fokus til biografi-film med First Man.

Filmen forteller historien om Neil Armstrong (Gosling) og hans vei mot å bli det første mennesket til å sette sin fot på månen i 1969. Vi følger ham og kona Janet (Foy) gjennom familieliv og personlige tragedier, før Armstrong kommer høyere opp i NASA-systemet og etter hvert blir valgt til å lede Apollo 11-oppdraget.

FILM-FIRSTMAN-REVIEW

Ryan Gosling portretterer Armstrong som et lite mysterium. Både overveldende kald og logisk, men samtidig utrolig familiekjær. Med andre ord en bra rolle for Gosling, som trives best når han spiller de litt stille typene, som kommuniserer mer med blikk en replikker. Det er interessant å tenke over hvor nært dette var den virkelige Armstrong, men det føles troverdig, og ut fra presset han var under og de tragiske hendelsene i hans personlige liv, så kler den stoiske stilen karakteren veldig godt. Det blir komisk når han helt klinisk svarer på barnas spørsmål om han kommer til å komme tilbake fra verdensrommet som om han svarer på en av de mange pressekonferansene med media, men det er fint at han ikke nødvendigvis fremstilles som den perfekte far.

Men om Gosling er god, så er det Claire Foy som gir den klart beste prestasjonen som kona hans Janet. Foy er gjerne mest kjent for de fleste som dronning Elizabeth i Netflix-serien The Crown, men tilhengere bør kjenne sin besøkelsestid. Der Armstrong er kald og følelsesløs til tider, så er Janet en nydelig kombinasjon av stolt og redd. En karakter jeg umiddelbart liker, og så bare blir mer og mer glad i i løpet av filmen.

Chazelle bruker en noe innestengt stil på romscenene sine. Vi er oftest inne i rakettene mens de rister og bråker. Jeg vet ikke om han tenkte at han ville gi oss førstepersons-følelsen som astronaut, eller om han bare bevisst sparer de utvendige bildene til noen ekstraordinære scener mot slutten av filmen, men disse scenene kan til tider bli litt slitsomme og miste spenningsmomentet.

Selv om vi strengt tatt vet hvordan denne historien slutter, så hadde filmen informasjon om hendelser jeg egentlig ikke var klar over. Og når du kommer til selve månelandingen, så er det vanskelig å ikke bli revet med av de nydelige bildene og storhetsfølelsen de involverte må ha kjent på. Chazelle har vist seg å være god på fine avslutninger med sine forrige filmer, og her også drar han det hele fint ned på karakternivå før filmen avsluttes. Av alle filmer som er laget om USAs romfart, både fiksjonelle og biografiske, så må dette være en av de bedre.

Filmen er nominert til 2 Golden Globes (Claire Foy og Beste Filmmusikk), men her spår jeg at vi hvert fall vil se en Oscar-nominasjon til Claire Foy, en pris hun rett og slett kanskje burde vinne.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,6/10 (57 993 stemmer)

AVClub.com: A-

Rotten Tomatoes: 88% fresh

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen:

Vi har med 24 deltakere i år! Utrolig gøy! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips i rekkefølge fra første til fjerde. Men først en repetisjon av vinnerkriteriene:

  1. Den med flest riktige topp 4-tips vinner.
  2. Hvis det er uavgjort legges summen på alle fire tipsene sammen. Den med lavest totalsum vinner.
  3. Hvis det fremdeles er uavgjort vinner den som tippet den høyest plasserte filmen (å ha førsteplassen i sitt tips er bedre enn å ha andreplassen).

Audun: Avengers: Infinity War – A Star is Born – The Shape of Water – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri

Bard: Darkest Hour – Avengers: Infinity War – BlacKkKlansman – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri

Bush: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Avengers: Infinity War – The Shape of Water – Black Panther

Casio: Avengers: Infinity War – A Star is Born – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Darkest Hour

Dagi: Avengers: Infinity War – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – The Shape of Water – Star Wars: Episode VIII-The Last Jedi

DenFattigeMann: Avengers: Infinity War – Star Wars: Episode VIII-The Last Jedi – BlacKkKlansman – Deadpool 2

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Hva Vil Folk Si – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Avengers: Infinity War – The Shape of Water

Eirik: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – A Star is Born – Coco – Avengers: Infinity War

HKH: Ready Player One – Utøya 22. juli – Coco – Annihilation

Kelger: Avengers: Infinity War – Black Panther – BlacKkKlansman – Deadpool 2

Inge: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Avengers: Infinity War – The Work – Star Wars: Episode VIII-The Last Jedi

Kim: Battle of the Sexes – Avengers: Infinity War – A Star is Born – Annihilation

Line: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Avengers: Infinity War – The Shape of Water – The Florida Project

Maria: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Avengers: Infinity War – The Shape of Water – Deadpool 2

Martin: Deadpool 2 – Star Wars: Episode VIII-The Last Jedi – Red Sparrow – The Shape of Water

Michelle: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – The Shape of Water – Avengers: Infinity War – Utøya 22. Juli

Miranda: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Eighth Grade – Star Wars: Episode VIII-The Last Jedi – Hereditary

Oda: Hva vil folk si – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Sorry to Bother You – A Star is Born

Roy: Avengers: Infinity War – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Deadpool 2 – Ready Player One

Silje: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – The Shape of Water – A Star is Born – Skyggenes Dal

Stein Galen: Avengers: Infinity War – Utøya 22. Juli – A Quiet Place (14) – Deadpool 2

Toejam: Avengers: Infinity War – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Star Wars: Episode VIII-The Last Jedi – First Man (10)

Tor Arne: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – You Were Never Really Here – Deadpool 2 – The Florida Project

Ulrik: Avengers: Infinity War – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Black Panther – The Florida Project

Og da er dramatikken i gang for alvor! Kun en av tipperne hadde First Man med, og det var tidligere tredobbelte mester Toejam. Noen ganger kan det lønne seg å være den eneste med en film, men det spørs om Toejam er helt fornøyd med at den dukket opp allerede nå. Samtidig kan det jo være greit å sikre seg en kalenderfilm, med tanke på at det altså er en god del tips som vil falle utenfor kalenderen, rent matematisk.

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 15, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2017: 1. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmetoniske julekalender, inne i sitt ellevte år! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene jeg har sett gitt ut i perioden 1. desember 2016-1. desember 2017. I år er det 125 filmer som konkurrerer om prisen, og en ny vil avsløres hver dag frem mot julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere, kjære lesere. Les mer om den her. Fristen for å levere svar er i løpet av dagen 12. desember. Nå til dagens film!

24. A Cure for Wellness

Regi: Gore Verbinski

Manus: Justin Haythe og Gore Verbinski.

Med: Dane DeHaan, Jason Isaacs og Mia Goth.

Land: USA/Tyskland

Spilletid: 146 min

Premiere: 17.02.17

De fleste som har sitt litt film de siste 15 årene har vært innom noe regissert av Gore Verbinski. For de aller fleste gjelder det nok en av de tre første filmene i serien om Pirates of the Caribbean, eller den amerikanske nyinnspillingen av skrekkfilmen The Ring. For folk som også liker Johnny Depp godt, så finner du Verbinski som regissør av det vellykkede animasjons-prosjektet Rango, og den mindre vellykkede blockbusteren The Lone Ranger (begge med Depp i store roller). I A Cure for Wellness finner vi ingen Depp, uten at det skader nevneverdig. I stedet har vi Dana DeHaan (Chronicle) og Jason Isaacs (Lucious Malfoy i Harry Potter-filmene) i de sentrale rollene.

En ambisiøs ung mann (DeHaan) får i oppdrag å hente hjem sjefen i firmaet fra en helseklinikk i de sveitsiske alpene. Det viser seg å være vanskeligere enn først antatt, og etter hvert blir klinikken og kuren de deler ut mer og mer mystisk.

hero_Cure-For-Wellness-2017

Dette er en uvanlig film, med elementer av gotisk mysterium, ekkel skrekk, fantasy og konspirasjonsthriller. Det betyr med andre ord at man må være åpen for en historie og en løsning som ikke nødvendigvis havner innenfor rammene av den virkelige verden, uten at jeg skal gå for mye inn på avslørende detaljer. Gore Verbinski har alltid vært en med godt øye for fascinerende bilder, og her har han virkelig fått leke seg frem til både vakre og grusomme ting. Vi vandrer fra bilder du kunne hengt på stueveggen til ting du må snu deg vekk fra. Styggfint, til tider.

Skuespillerne leverer gode prestasjoner, og filmen tjener definitivt på å være spilt inn i naturskjønne omgivelser, men det aller gjeveste må likevel ha vært slottet helseklinikken huses i, som er en fantastisk location på alle måter.

En underholdende film som klarer å skape og holde ved like uhyggen gjennom størsteparten av filmen. For min del kanskje litt drøy mot slutten, men totalt sett definitvt verdt en titt.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6,4/10 (49 528 stemmer)

AVClub.com: B

Rotten Tomatoes: 41% fresh

VG: Ingen anmeldelse.

Dagbladet: Terningkast 4

Starter på kant med kritikerne som helhet med årets første film, altså. Vil jeg få dem på laget i løpet av desember?

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 1, 2017 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2016: 17. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er gått ut, se oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget.. Nå til dagens film!

8. The Hateful Eight

Regi: Quentin Tarantino

Manus: Quentin Tarantino

Med: Samuel L. Jackson, Kurt Russell, Jennifer Jason Leigh, Walton Goggins, Demian Bichir, Tim Roth, Michael Madsen og Bruce Dern.

Land: USA

Spilletid: 167 min.

Premiere: 08.01.16

Reservoir Dogs. Pulp Fiction. Jackie Brown. Kill Bill 1 og 2. Death Proof. Inglourious Basterds. Django Unchained. Sju filmer som har gjort Quentin Tarantino til en av den moderne tids mest berømte regissører. Pulp Fiction er min personlige favoritt, men alle de tre forrige filmene hans har endt opp i kalenderen. Derfor ville det være overraskende om han plutselig skulle miste helt taket på sin åttende film, som faktisk nesten ble en bok. Et av manusets tidligere utkast ble nemlig lekket ut, og Tarantino truet med å ikke lage filmen i det hele tatt. Han kom på andre tanker, og omtrent på disse tider i fjor kom filmen ut i USA.

I The Hateful Eight møter vi åtte mer eller mindre mystiske karakterer som tvinges til å tilbringe tid sammen i lokalet til en kolonialbutikk i det gamle vesten (litt etter den amerikanske borgerkrigen). Dusørjegeren John Ruth (Russell) har med seg fangen Daisy Domergue (Leigh), som han skal heve dusør for i Red Rock. Fanget av en snøstorm finner de seg plutselig sammen med blant annet en annen dusørjeger, en mann som hevder å være Red Rocks nye sheriff og en mystisk meksikaner som hevder han passer på kolonialbutikken mens de egentlige eierne er bortreist. Etter hvert blir mer og mer hemmeligheter avslørt om fortiden til dem alle, og det er slett ikke sikkert at de kommer seg levende til Red Rock noen av dem.

hateful eight.jpg

Her får du levert de tingene du har lært deg å forvente fra en Tarantino-film. Meget velskrevne og godt framførte monologer og dialoger, jevnt fordelt over alle karakterene. Ingen kan beskylde mannen for å lage små, uviktige roller. Vi får som vanlig et gjensyn med noen av hans favorittskuespillere, som Samuel L. Jackson, Michael Madsen og Tim Roth. Spesielt de to førstnevnte vil mange gi Tarantino mye av æren for at de har hatt så mange jobber i filmbransjen som de har hatt de siste 20 årene. Vi får også oppleve Kurt Russel igjen, i hans andre samarbeid med Tarantino (han spilte også seriemorderen Stuntman Mike i Death Proof), men Russell oser såpass mye integritet og kulhet at han bare kan forsterkes litt av Tarantino.

Den beste rollen i The Hateful Eight bekles likevel av Walton Goggins, som hvert fall påstår han er den nye sheriffen av Red Rock. En klassisk karakter-skuespiller som jeg først og fremst kjenner fra seks sesonger med TV-serien Justified. Han var også med i hele The Shield, men siden jeg ikke har sett den, så kjenner jeg ham ikke særlig godt derfra. Hans karakter var den som falt meg mest interessant av dem alle, og på tross av at Jennifer Jason Leigh har fått mye skryt for framstillingen av den usympatiske Daisy Domergue, så var han min favoritt.

Western-estetikken er det som faller aller best for Tarantino. Han er en mann som liker å «låne» ting fra sine favorittfilmer og sjangre, og spaghetti-westernens storslåtte totalbilder klippet sammen med dramatiske ultranære bilder er noe han behersker nesten like godt som mesteren Sergio Leone selv. Hans forrige film, Django Unchained, var også en western, og jeg har tidligere argumentert for at krigsfilmen Inglourious Basterds også i praksis er en visuell spaghetti-western. Musikken her er det også bare å nyte, for Tarantino har lånt enda en ting fra Leone, nemlig yndlingskomponisten hans (og min), Ennio Morricone.

Når det er Tarantino-film, betyr det også vold, og selv om det ikke er første gang han pøser på med blod og dødsfall, så var The Hateful Eight den første gangen jeg faktisk fikk litt avsmak for detaljrikdommen i det hele. Vi har gått fra Reservoir Dogs, der kameraet bevisst beveger seg opp i hjørnet og filmer ingenting i det en mann får øret kuttet av, til The Hateful Eight, der vi får et nærbilde av et hode som eksploderer av et skudd. Det er en tydlig trend i Tarantinos filmer mot å bli drøyere og drøyere for hver gang, og kanskje er det for å kontinuerlig kunne sjokkere publikum, men som sagt, dette var første gangen det ble litt mye for meg.

The Hateful Eight vant Oscar for Beste Filmmusikk, og ble også nominert for Beste Kinematografi og Beste Kvinnelige Birolle (Leigh). Når nå Tarantino selv har gått ut og sagt at han vil legge opp filmkarrieren etter å ha laget ti filmer, så blir det veldig spennende å se hva han kommer til å bruke de siste to filmene på.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,9/10 (304 439 stemmer)

AVClub.com: A-

Rottentomatoes: 75% fresh

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4

Den store tippekonkurransen

I år endte vi på 10 deltakere, en mer enn i fjor! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass.

Hvordan bestemmes vinneren?

  1. Hvem har flest riktige topp fire-tips?
  2. Hvis uavgjort legges plasseringene på alle fire sammen. Den med lavest totalsum vinner.
  3. Fremdeles uavgjort? Den som tippet den beste plasseringen i årets kalender vinner (å tippe førsteplass er bedre enn å tippe andreplass).
  4. Fremdeles uavgjort?? Den med flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audi Quattro: Star Wars – Deadpool (10) – The Hateful Eight (8) – Dr. Strange

Casio: The Revenant – Star Wars – The Hateful Eight (8) – Kongens Nei

Snoop Dagi Dag: The Revenant – Deadpool (10) – Room – Creed

HKH: The Hateful Eight (8) – The Big Short – Deadpool (10) – En Mann ved Navn Ove

Inge(n): Creed – Deadpool (10) – The Big Short – Star Wars

Maria-Manah: Deadpool (10) – Star Wars – Dr. Strange – Kongens Nei

Oda to Joy: Star Wars – Spotlight (9) – The Revenant – Dr. Strange

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Star Wars – Spotlight (9) – Room – The Big Short

Stein Galen: Star Wars – Dr. Strange – Captain America: Civil War – The Hateful Eight (8)

Toejam: Dr. Strange – Saul Fia (Son of Saul) – Star Wars – Spotlight (9)

Med fire tips var The Hateful Eight den fjerde mest populære filmen blant årets konkurransedeltakere. Både Audi, Casio, HKH og Stein Galen mente denne måtte være blant årets fire beste. Dessverre nådde den ikke helt så høyt som Tarantinos tre forrige, men en respektabel plassering er det jo likevel. Nevnte Audi og HKH blir kanskje litt nervøse nå, siden de begge har fått avslørt to av fire tips allerede, men kan hvert fall trøste seg med at alle deltakerne nå har fått avslørt minst ett av tipsene sine.

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 17, 2016 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2016: 7. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er 12. desember. Nå til dagens film!

18. The End of the Tour

Regi: James Ponsoldt

Manus: Donald Margulies, basert på en bok av David Lipsky.

Med: Jesse Eisenberg, Jason Segel, Joan Cusack, Anna Chlumsky og Ron Livingston.

Land: USA

Spilletid: 106 min.

Premiere: 11.12.15

James Ponsoldt var et nokså nytt navn for meg, og jeg har ikke sett andre av hans filmer før, selv om han har lagd et par med kjente skuespillere før denne. Nevner Smashed fra 2012 og The Spectacular Now året etter. Men de to hovedrollene i The End of the Tour kjenner du sannsynligvis igjen. Jason Segel fra mange sesonger som Marshall i komi-serien How I Met Your Mother, og Jesse Eisenberg som både grunnleggeren av Facebook i The Social Network og skurkete Lex Luthor i den nye koblingen mellom Batman og Superman.

I The End of the Tour blir vi med journalisten David Lipsky (Eisenberg). Han jobber for Rolling Stone, og har fått mast seg til å være med forfatteren David Foster Wallace (Segel) på bokturneen hans. Wallace er blitt geni-erklært etter å ha skrevet romanen «Infinite Jest», men er en type som ikke liker tanken på berømmelse. Lipsky går på med iver og engasjement, men lærer Wallace og kjenne, og ender opp med en fem dager lang fantastisk samtale. Filmen er basert på en sann historie.

the_end_of_the_tour.jpg

Denne typen film kan slå begge veier for min del. Heldigvis er den skikkelig bra, og det avhenger av noen faktorer. Skuespillet er første faktor, og i en film med så få karakterer som innehar mesteparten av skjermtiden er det ekstra viktig. Eisenberg spiller litt på den samme karakteren vi har sett han i før, den som har en vane for å tippe over til litt irriterende, men han holdes fint i sjakk av Segels Wallace-karakter, som til å begynne med nok har de samme følelsene om Lipsky som jeg har om Eisenberg. Kjemien mellom de to hovedrollene sitter som den skal, og de spiller overbevisende «bonding» over filmens spilletid.

En annen faktor er at det de to snakker om på sin ferd må være av en viss interesse. Temaene de går over er ganske forskjellige, men her holder de interessen min hele tiden. Visstnok er replikkvekslingene hentet ganske rett fra opptakene David Lipsky gjorde, og karakteren David Foster Wallace er fascinerende, rar, men umiddelbart en jeg liker.

The End of the Tour er kanskje ikkje en av årets storfilmer, og det faller heller ikke i båsen der alle de andre sterke og triste dramaene ligger. Det er en koselig, velspilt og gjennomført road-samtale-movie, og jeg tror det er altfor liten sjanse at mange der ute ser den. Jeg koste meg mye, og ble såpass interessert i David Foster Wallace at jeg begynte å lese hans fantastiske roman «Infinite Jest». Dessverre var den litt for tungrodd og assosierende for min del, så jeg måtte gi opp.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,3/10 (18 844 stemmer)

AVClub.com: A-

Filmmagasinet: 6/6

VG: Ingen anmeldelse.

Dagbladet: Terningkast 5

 
Éin kommentar

Posta av den desember 7, 2016 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2016: 3. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er 12. desember. Nå til dagens film!

22. Anomalisa

Regi: Duke Johnson og Charlie Kaufman.

Manus: Charlie Kafuman, basert på hans eget teaterstykke.

Med: David Thewlis, Jennifer Jason Leigh og Tom Noonan.

Land: USA

Spilletid: 90 min

Premiere: 08.01.16

Først en avklaring: Anomalisa ble ikke satt opp på vanlig kino i Norge, men ble vist på Cinemateket. Der viser de stort sett hver uke enten en eldre klassiker, eller en ny film som ikke blir satt opp på kino. De gamle jeg eventuelt skulle se blir ikke med i konkurransen, mens de nye får en sjanse.

Regissøren Duke Johnson er et nokså ubeskrevet blad, men til gjengjeld er Charlie Kaufman muligens en av de mest profilerte manusforfatterene i Hollywod. Som traileren minner oss på, står han bak noen av de mest fantasifulle filmene fra de siste årene. Being John Malkovich, Confessions of a Dangerous Mind, Eternal Sunshine of the Spotless Mind og selvfølgelig Adaptation, en nærmere genial meta-film om en manusforfatter kalt Charlie Kafuman som prøver å skrive en film basert på en bok. Det at det står Kaufman på en film gir etter hvert høye forventninger om originalitet.

anomalisa.jpg

Den ensomme kundeservice-eksperten Michael Stone (David Thewlis) reiser til Cincinnati for å promotere boken sin. Han sliter med å relatere til andre mennesker, og for ham har de alle samme ansikt og stemme. Men så treffer han to kvinner på hotellet, og blir fascinert av Lisa (Leigh). Hun har lav selvtillit, men Michael insisterer på at hun er noe helt unikt, og de starter en affære sammen.

Anomalisa må være en av de mer seriøse dukkefilmene noensinne laget, og det fungerer overraskende bra. Selve dukkene ser rimelig realistiske ut, og filmen kan ved hjelp av dukkene på en enkel måte vise oss hvordan hovedpersonen ser resten av verden som like mennesker. Alle karakterene i filmen har samme ansikt (og stemme, levert av Tom Noonan), med unntak av Michael og Lisa.

I tillegg får vi ting du sjelden har sett i en dukkefilm, som en romantisk og realistisk sex-scene (nei, Team America teller ikke…) og forstyrrende mareritt-skildringer. Det hele er oppfinnsomt og fint filmet, og historien bekrefter også at Charlie Kaufman fremdeles kan skrive en gode, personlige historier.

Anomalisa ble nominert til Oscar for Beste animerte film, og var den første filmen med 17 års aldersgrense som ble nominert i den kategorien. Den ble også nominert til en Golden Globe, og fem Annie Awards (animasjonsfilmens Oscar). Vant overraskende nok ingen av dem.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,3/10 (37 401 stemmer)

AVClub.com: A-

Filmmagasinet: 6/6

VG: Ingen anmeldelse.

Dagbladet: Ingen anmeldelse.

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 4, 2016 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 15. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er gått ut. Du kan se en oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

10. Saving Mr. Banks

Regi: John Lee Hancock

Manus: Kelly Marcel og Sue Smith.

Med: Emma Thompson, Tom Hanks, Annie Rose Buckley, Colin Farrell, Ruth Wilson og Paul Giamatti.

Land: USA/Storbritannia/Australia

Spilletid: 125 min

Premiere: 14.03.14

John Lee Hancock er en ganske anonym regissør, med få filmer på rullebladet. Av de kjente finnes det bare tre. Det starter med baseball-filmen The Rookie for 12 år siden, og så fortsetter han to år senere med det mindre vellykkede historiske dramaet The Alamo. Mest skryt fikk han nok for 2009s The Blind Side, der Sandra Bullock vant Oscar for Beste Kvinnelige Hovedrolle, og filmen selv ble nominert til Beste Film. Kanskje det var nettopp derfor Hancock ble valgt til å lage Saving Mr. Banks, der han virkelig får prøvd seg på noen av filmens store stjerner.

Walt Disney (Hanks) er rimelig desperat etter å lage film av boken om Mary Poppins. Ikke bare har han lovet døtrene sine det, men han lukter en økonomisk suksess i tillegg. Dessverre er forfatteren bak boken, P.L. Travers (Thompson), ikke villig til å gi fra seg rettighetene. Men siden hennes private finanser kunne sett bedre ut, lar hun seg overtale til å besøke Disney i Los Angeles. Disney kjører full sjarmoffensiv, og får henne inn i forhandlinger. Problemet er bare at hun er fullstendig kompromissløs, og siden Disney ennå ikke forstår hvor karakteren kommer fra, kommer han ikke til å klare å snu trenden heller.

Eksempler på den amerikanske og britiske erketypen.

Eksempler på den amerikanske og britiske erketypen.

Vi blir servert to filmer i samme etui. Den ene omhandler Disneys mer og mer ivrige forsøk på å engasjere en fullstendig stiv og humørløs Travers. Denne delen er lett, humørfylt og en sjarmbombe av de sjeldne. Den andre filmen i filmen er lagt til Australia og Travers barndom, der vi følger hennes turbulente forhold til en alkoholisert far, som åpenbart er glad i familien sin, men sliter med indre demoner. Denne andre delen er mye sårere og alvorlig, naturlig nok.

Det er herlig å se Hanks boltre seg i en rolle som dette. Han briljerer som Disney, og er det perfekte motstykket til Emma Thompsons Travers, som igjen er så britisk som du kan få det. Denne duoen krasjer sammen på en fantastisk fin måte, der du samtidig kan skjønne begges irritasjon med den andre. Kultursjokket og personlighets-forskjellene gir oss en god del humrestoff, og spesielt scenene med de to sangforfatterne er veldig artige.

Flashbackene til Australia er solfylte og fint fotograferte, med Colin Farrell om gjør en hjerteskjærende prestasjon i rollen som faren. Resten av familien virker også nærmere perfekt castet, og det er vanskelig å finne en eneste liten rolle her som ikke virker naturlig og velspilt.

For noen vil det kanskje bli litt i overkant til tider, men dette er utvilsomt en av årets kosligste filmopplevelser, og det er jo det Disney handler om. La varmen og godfølelsen skylle over deg i det du gir deg hen til den overraskende historien bak skapelsen av Mary Poppins!

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7.6/10 (86 159 stemmer)

AVClub.com: C

Filmmagasinet: 4/6

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 3

Den store tippekonkurransen

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Interstellar, Fury, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl

CheerNina: Guardians of the Galaxy (12), The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, The Hunger Games: Mockingjay Part 1

Dabju: Interstellar, Gone Girl, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Guardians of the Galaxy (12)

HKH: Fury, The Wolf of Wall Street, Guardians of the Galaxy (12), Inside Llewyn Davies (11)

Inge(n): Guardians of the Galaxy (12), Interstellar, The Grand Budapest Hotel, Sin City: A Dame to Kill for

Maria-Manah: The Wolf of Wall Street, Fury, Les Combattants, Død Snø 2

Oda to Joy: Interstellar, The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Interstellar, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl, Her

Toejam: The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, Interstellar

Ingen trodde nok på Saving Mr. Banks til å ta den med på sin liste, og HKH er nok den som er mest fornøyd med å ikke få avslørt en ny film i dag.

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 15, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 4. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Følg denne lenken for å lese reglene og se hvilke filmer du kan velge blant i år. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er 12. desember. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

21. Homefront

Regi: Gary Fleder

Manus: Sylvester Stallone, basert på en roman av Chuck Logan.

Med: Jason Statham, James Franco, Izabela Vidovic, Winona Ryder og Kate Bosworth.

Land: USA

Spilletid: 100 min

Premiere: Ikke oppsatt på kino i Norge.

Fikk med meg denne på kino i England, av alle ting. Det var nok lurt, da den aldri dukket opp på de norske lerretene. Homefront er skrevet av action-legenden Sylvester Stallone. Han kan du jo si mye forskjellig om, men at mannen har teft for engasjerende greier er det liten tvil om. Husk også at han faktisk er Oscar-nominert for Beste manus (for Rocky)! Regissør Gary Fleder er nok ikke et navn mange kan si de kjenner, og det gjelder også meg. Men i en karriere fylt med TV-episoder, så finner du et lite knippe velkjente thrillere, som Kiss the Girls, Things to Do in Denver When You’re Dead, Don’t Say a Word og Runaway Jury.

Jason Statham spiller Phil Broker, en tidligere narko-agent som flytter til en liten by i sørstatene sammen med datteren sin Maddy (Vidovic). Alt han vil er å finne en rolig plass, men selvsagt drar fortiden hans ham inn i trøbbel, hovedsaklig med den lokale meth-produsenten med det sjarmerende kallenavnet Gator (Franco). Det starter med at Maddy slåss med feil gutt på skolen, men eskalerer kjapt ut av kontroll.

Dette er en film der du sannsynligvis vet hva du får, så du kan vite om du liker før du ser den. Grunnen til det er den tynnhårede britiske eks-landslags-stuperen Jason Statham. Her snakker vi en mann som har funnet ut hva han er god på, og så tydeligvis er fornøyd med å gjenta akkurat det på film så ofte som mulig. Noen action-stjerner prøver desperat å utvide karakter-horisontene sine, men Statham har spilt den samme tøffasen siden Lock, Stock and Two Smoking Barrels i 98. Han har liten rekkevidde, men trenger han det egentlig?

"That makes me feel unbelievably happy!"

«That makes me feel unbelievably happy!»

Så med solide Statham i den tradisjonelle rollen som motvillig helt (som må tvinges i aksjon), så kan vi se på de andre rundt ham. Datteren spilles godt nok, men filmen heves betraktelig av James Franco i skurkemodus. Franco er en av de mest uforutsigbare skuespillerne i Hollywood om dagen, kan sikkert være vanskelig å jobbe med til tider, men gir nesten alltid intense rolleprestasjoner. Så også her i Homefront, og det er den fine kjemien mellom Statham og Franco som gjør at filmen ender opp i min kalender i år.

Action-scenene er ikke det beste vi har sett fra Statham, men de fungerer, og forsterkes veldig av det vellykkede forsøket om å gjøre meg engasjert på vegne av Broker-familien. Det er så klart alfa og omega i en sånn type hevn-film (eller i det minste en «ta igjen»-film) at vi blir sure på skurkene, og for meg oppnådde Homefront det.

Kan ikke nødvendigvis anbefale denne til alle, men det er den beste Statham-actionrullen siden 2002.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.5/10 (61 636 stemmer)

AVClub.com: C-

Filmmagasinet: –

VG: –

Dagbladet: –

 
2 kommentarar

Posta av den desember 4, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,