Over det siste halve året har jeg gjennomført et enormt filmatisk skrekkfilm-prosjekt. Jeg har sett gjennom alle filmene i seriene Halloween, Friday the 13th, A Nightmare on Elm Street, Hellraiser og Child’s Play. Totalt 53 filmer, utgitt over en periode på 44 år. Les om hver av filmene i tidligere innlegg:
La oss ta en titt på skurkene som dominerer disse seriene, og litt statistikk rundt dem!
Michael Myers (Halloween)
En seks år gammel gutt dreper sin egen tenåringssøster en Halloween-aften, og ender opp på institusjon. Han slutter å snakke, og som voksen slipper han ut, og returnerer til hjembyen for å drepe alle rester av familien sin (og de som eventuelt kommer i veien (der «i veien» er veldig løst definert etter hvert)). Tilsynelatende menneskelig, men virker nesten umulig å skade. Foretrekker å bruke stor kniv, men er åpen for det meste som involverer stor kraft.
Antall filmer: 12 (deltar ikke i Halloween III: Season of the Witch)
Antall drap: 167+3 hunder (13,9 pr film)
Burde ha dødd: 46 ganger
Gjennomsnittlig filmrating (Rune): 5,17 av 10
Gjennomsnittlig filmrating (IMDb.com): 5,59 av 10
Runes tre favoritter: Halloween (2018), Halloween Kills (2021), Halloween II (1981)
Jason Vorhees (Friday the 13th)
Et barn drukner på sommerleir ved Crystal Lake. Moren mener at uansvarlige leirledere har skylden, og dreper en hel gjeng av dem. I et mareritt blir den eneste overlevende dratt ned i innsjøen av den druknede sønnen, Jason Vorhees. Det viser seg derimot at barnet overlevde, og bruker resten av sitt liv til å utøve morderisk hevn over alt og alle som begir seg i nærheten. Til tider har Jason fått overnaturlige krefter og kan gjenopplives ved behov. Foretrekker å bruke machete, men kan utvide arsenalet til tider. Får sin ikoniske hockey-maske først i den tredje filmen.
Antall filmer: 12
Antall drap: 212+1 hund (17,7 pr film)
Burde ha dødd: 35 ganger
Gjennomsnittlig filmrating (Rune): 3,83 av 10
Gjennomsnittlig filmrating (IMDb.com): 5,34 av 10
Runes tre favoritter: Friday the 13th Part VI: Jason Lives (1986), Freddy vs. Jason (2003), Friday the 13th Part II (1981)
Freddy Krueger (A Nightmare on Elm Street)
Freddy Krueger var en forferdelig barnemorder, som på et eller annet vis unngikk fengsel. Det førte til at en del av foreldrene til ofrene hans fanget ham i et hus og brant det opp. Nå dukker Freddy opp som en ondsinnet ånd og dreper sine ofre gjennom livaktige mareritt. Foretrekker å ta livet av folk på fantasifulle og nye måter hver gang, men hansken med kniver på fingrene er en klassiker, og blir brukt flittig.
Antall filmer: 9
Antall drap: 77+1 hund og 1 hamster (8,6 pr film)
Burde ha dødd: 24 ganger (men er jo teknisk sett død allerede)
Gjennomsnittlig filmrating (Rune): 5,11 av 10
Gjennomsnittlig filmrating (IMDb.com): 5,78 av 10
Runes tre favoritter: A Nightmare on Elm Street (1984), Wes Craven’s New Nightmare (1994), A Nightmare on Elm Street (2010)
Pinhead (Hellraiser)
Den britiske soldaten Elliott Spencer er kaptein i første verdenskrig. Krigens grusomheter gjør at han mister viljen til å leve, og tilkaller de demoniske vesenene cenobites via en gåtefull boks. Han blir innlemmet i rekkene deres, og ender opp som en slags yppersteprest. Han blir tilkalt om noen åpner boksen, og henter menneskene til tortur og nytese. Han leder masse forskjellige skrekkelige cenobites. I boken og første film har ikke karakteren noe navn, og ble kalt Pinhead av produksjonsteamet. Selv om forfatter Clive Barker ikke satte pris på navnet, så satte det seg. Pinhead foretrekker å dra folk fra hverandre med store kroker festet på lange kjettinger.
Antall filmer: 11
Antall drap: 384 (34,9 pr film (men bør kanskje nevnes at 270 av ofrene skjer i samme film))
Burde ha dødd: 2 ganger (men er teknisk sett død allerede)
Gjennomsnittlig filmrating (Rune): 4,18 av 10
Gjennomsnittlig filmrating (IMDb.com): 5,06 av 10
Runes tre favoritter: Hellraiser II (1988), Hellraiser (1987), Hellraiser (2022)
Chucky (Child’s Play)
Charles Lee Ray er en seriemorder på flukt fra politiet. I det han løper inn i en lekebutikk blir han skutt, men før han dør rekker han å gjennomføre en voodoo-seremoni. Sjelen hans blir overført til en «Good Guy»-dukke. Han prøver senere å finne en passende person å overføre sjelen sin til, for å unngå å måtte bli i dukken for alltid. Chucky bruker ofte kniv, men er også tilhenger av å bruke omgivelsene til å ta livet av sine ofre, for å gjøre opp for at han ikke er så stor av størrelse.
Antall filmer: 8
Antall drap: 65+1 katt (8,1 pr film)
Burde ha dødd: 26 ganger (men får mye fripass fordi han er en dukke)
Gjennomsnittlig filmrating (Rune): 4,63 av 10
Gjennomsnittlig filmrating (IMDb.com): 5,58 av 10
Runes tre favoritter: Child’s Play (1988), Seed of Chucky (2004), Curse of Chucky (2013)
Og med det kan jeg avslutte mitt skrekkfilm-prosjekt. Nå blir det videre til noe minst like traumatisk, nemlig Disneyfilmer…
Jeg har lenge følt på et slags filmatisk hull i min karriere som filmtitter. Det finnes noen langtlevende filmserier med skrekkfilmer, der jeg er ganske lite bevandret. Jeg har valgt meg ut noen av disse seriene, og tenker å se alle filmene fra dem i kronologisk rekkefølge. En slags skrekkhistorie, med andre ord.
Seriene jeg har valgt meg ut er Halloween-serien (13 filmer), Friday the 13th-serien (12 filmer), A Nightmare on Elm Street-serien (9 filmer), Hellraiser-serien (11 filmer) og Child’s Play-serien (8 filmer). Både Halloween og Hellraiser har fått sitt foreløpig siste innslag dette året, noe som også var med på å inspirere prosjektet. Alle seriene strekker seg over 26 år eller lengre fra første til siste film.
I dette innlegget vil vi ta for oss de siste syv filmene fra disse seriene. Og igjen blir det nye forsøk på å blåse liv i serien, da disse tre filmene inneholder et par nye starter på serier, og en gjenopplivningstrilogi av Halloween. Akkurat hvordan seriene vil leve fremover er uklart, men jeg har vanskelig for å tro at vi ikke vil få et gjensyn med noen av, om ikke alle, disse skurkene.
Forrige innlegg ble avsluttet med Curse of Chucky i 2013, og selv om det skulle gå fire år, så kom det ingen filmer i noen av de andre seriene i mellomtiden. Så når vi kom til 2017, var det klart for oppfølgeren Cult of Chucky. Filmen bringer tilbake karakteren Andy Barclay, som var barnet i de to første filmene i serien. Han spilles av den samme skuespilleren som i de gamle filmene.
Vi har også med oss Fiona Dourif, hovedrolleinnehaveren fra forrige film (og altså datteren til Brad Dourif, som har Chuckys stemme). Hennes karakter er nå på mentalsykehus etter at hun har påstått at en dukke drepte hele familien hennes forrige gang. Men kombinasjonen mentale forstyrrelser og forheksede sjeler fanget i dukker viser seg å være litt komplisert, og en mann med splittet personlighet fører til at vi i denne filmen får mange Chucky-dukker på likt.
Filmen i seg selv er av det svakere slaget. Jeg gir den 4/10, mens den holder 5,2/10 på IMDb.com. Det er 8 dødsfall i løpet av filmen, og noen av dem er meget brutale. Igjen virker det som de har fått tak i et par meget realistiske hode-proteser, som de bruker for alt det er verdt.
Året etter kommer Hellraiser: Judgment, den tiende filmen i serien. Regissør og manusforfatter er Gary Tunnicliffe, en selverklært superfan som hadde jobbet med sminke og spesialeffekter på Hellraiser-filmene siden den tredje i rekken. Etter å ha foreslått en rekke ting gjennom en årrekke, så åpnet endelig muligheten seg, nok en gang fordi filmselskapet Dimension var nødt å lage en ny film i serien for å beholde rettighetene.
Tunnicliffe spiller også selv karaktere The Auditor (til venstre på bildet over), i en historie med en slags overnaturlig domstol, som dømmer syndere til evig lidelse ved Pinhead og andre skrekkelige vesener. Dette kombineres med en krimfortelling, der tre politietterforskere prøver å finne seriemorderen som baserer drapene sine på de ti bud. Som vanlig i Hellraiser-serien er dette rimelig forstyrrende greier, men på tross av massevis av blod og pining, så er det «bare» seks stykker som dør i denne filmen.
Det skulle ikke mye til å overgå forrige film, som er en av de dårligste jeg har sett, sånn generelt, men Judgment er ikke helt det store likevel. Med 4,3/10 på IMDb.com, og 3/10 fra meg, så er det ikke en uforbeholden anbefaling fra meg å få med seg denne heller…
Men i oktober samme året, er det en film jeg gjerne vil anbefale! For tredje gang i prosjektet kommer det en film som rett og slett bare heter Halloween. Først den originale i 1978, så gjeninnspillingen fra 2007. Men 2018-versjonen er ikke en nyinnspilling, men heller et nytt forsøk på film nummer to i serien. Det vil altså si at den ignorerer alt fra de andre oppfølgerne i serien, og kun forholder seg til den aller første.
Jamie Lee Curtis er tilbake som Laurie Strode, og har et anstrengt forhold til datteren, etter å ha forberedt henne på et mulig Michael Myers-angrep hele barndommen. Da fangetransporten fra fengselet krasjer, så blir tre generasjoner Strode nødt til å bekjempe sin morderiske slektning nok en gang. Det hele er skrevet og regissert av David Gordon Green, som først og fremst var kjent for å jobbe med komedie på film og TV.
Resultatet er lett den beste filmen i hele dette prosjektet mitt, spør du meg. Godt manus, godt skuespill, lyssetting og kameraarbeid er av høy klasse, og viktigst av alt: Michael Myers drap har fokus på spenning og forventning i stedet for å vise mest mulig voldelig innhold. IMDb.com gir filmen 6,5/10, som er det høyeste i serien siden Halloween II i 1981, og jeg gir den rett og slett 8/10! Dette var bra greier. Det drepes hele 17 stykker i løpet av filmen, og Myers selv overlever både å bli skutt, påkjørt, få fingrene skutt av og å bli brent opp i kjelleren. Artig at Laurie Strode kastes av balkongen i 2. etasje, og i det Myers skal se ned til henne etterpå, så har hun forsvunnet. En motsatt versjon av den samme scenen i den første filmen.
I 2019 er det Child’s Play som skal få sin nyinnspilling. En slags modernisert versjon, der det er Chucky’s feilslåtte teknologi som åpner for at han blir en morderisk leke som skaper problemer for Andy Barclay. Filmen har Aubrey Plaza i rollen som moren til Andy, Brian Tyree Henry som politimann, og selveste Mark «Luke Skywalker» Hamill som stemmen til Chucky. Filmen er regissert av nordmannen Lars Klevberg.
Historien var nok helt sikkert moden for modernisering, da jeg tror det ville blitt hakket vanskeligere å selge voodoo-overføring av sjeler en gang til. Filmen kommer dermed inn i litt mer Terminator-aktig stemning, der det er kunstig intelligens og feilslått teknologi som er mest skremmende. Chucky vil bare beskytte eieren sin, og det funker ganske godt med barn sentralt i fortellingen igjen.
Totalt sett er det likevel en ganske unødvendig gjenoppfinnelse, og filmen blir aldri mer enn sånn passe bra. Jeg ender med en karakter på 4/10, mens folket på IMDb.com likte den bedre, og gir den hele 5,7/10. Chucky tar livet av seks stykket og en katt, og blir selv både demontert, skutt og får hodet revet av.
Så skal vi tilbake til Halloween igjen, med oppfølgeren Halloween Kills. Denne filmen fra 2021 er en direkte oppfølger fra 2018s Halloween, med det samme teamet både bak og foran kamera. Historien fortsetter også akkurat der den slapp. På slutten av forrige film ender Myers opp innestengt i en brennende kjeller, og det ser ut til at dette skal ordne seg. Dessverre kommer det irriterende brannvesenet opp, og sørger for at Myers får en mulighet til å komme seg ut. Han takker dem ved å drepe et helt team med brannmenn som av en eller annen grunn samlet skal slåss tilbake mot ham i stedet for å flykte.
Ellers utforsker filmen gruppementalitet, og introduserer mange overlevende karakterer fra den originale filmen. Fremst i rekken er Tommy Doyle, som i denne filmen spilles av Anthony Michael Hall (og for eksempel ble gestaltet av Paul Rudd i den sjette Halloween-filmen (som da altså ikke er en del av den offisielle fortellingen i denne oppfølgeren)). Sentralt i Halloween Kills er nemlig det at innbyggerne av Haddonfield nå er klare til å ta et oppgjør med Myers, og rett og slett bestemmer seg for å ta knekken på ham sammen.
På IMDb.com får filmen 5,5/10, et solid steg ned fra den forrige filmen, og selv om jeg også syns denne er hakket under, så syns jeg fremdeles dette er stilig gjennomført og interessant. Jeg gir den 7/10. Myers ender til slutt i konfrontasjon med mobben, og etter tidligere å ha blitt knivstukket tre ganger og stukket med høygaffel, så overlever han en hel rekke av slag, skudd og stikk etter hvert som han bankes i bakken. For han dør selvsagt ikke, han kommer tilbake igjen, og ender opp med å drepe hele 29 stykk i denne filmen…
Vi er kommet frem til 2022, og nok en gang skal en serie sparkes i gang på nytt. Hellraiser er basert på samme bok som den originale filmen fra 1987, selv om det er mange endringer fra den filmen. Først og fremst, og mest merkbart, er nok det faktum at Pinhead er i kvinnelig form denne gangen.
En merkbar forskjell fra tidligere filmer i serien er at det for en gangs skyld ser ut til å ha blitt lagt igjen en del penger til denne produksjonen, som hever kvaliteten på både skuespill, produksjonsdesign, sminke og effekter. Historien, som etter hvert blir en jakt på en måte å unngå «gjelden» hovedpersonen har til Pinhead og hennes monstre, har en sterkere nerve enn på lenge. Karakterene er ganske tynne, dessverre, men filmen er en god nyinnspilling, og det er helt fint at den er blitt laget.
Det dør syv stykker i filmen, og for en gangs skyld får vi oppleve at en cenobite blir tatt knekken på, ved hjelp av kjettingene og krokene vi så ofte har sett blitt brukt på stakkars mennesker. På IMDb.com har filmen 6,0/10, og jeg er helt enig, og gir den 6/10 jeg også.
Et par uker senere, for ca. et halvt år siden, kom den siste filmen i dette prosjektet ut. Det var den avsluttende delen på den nye Halloween-trioligen, Halloween Ends. Igjen er David Gordon Green regissør, og Jamie Lee Curtis er fremdeles med som Laurie Strode. Filmen handler også mye om hennes barnebarn, Allyson, som faller for det sosiale utskuddet Corey, akkurat i det hans utenforskap fører ham på en mørk vei til å bli en slags medhjelper til Michael Myers.
En effektiv og ekkel åpninssekvens til tross, så blir det litt rart at en avsluttende Halloween-film har såpass lite fokus på Michael Myers som denne har. David Gordon Green klarer å bygge en dyster konklusjon, og karakterene er troverdige og gode. Men av de 13 menneskene som dør i filmen, så står Myers kun bak tre av dem. Men det er vanskelig å komme unna at han tilsynelatende ser ut til å bli tatt knekken på denne gangen, men kniver i bryst, hender, strupen og håndledd kuttet over og kvernet i biter…
Jeg tror denne filmen hadde fungert bedre om man ikke hadde store forventninger etter to gode Halloween-filmer, og jeg føler meg littegrann snytt for en episk avslutning. Den har en del gode kvaliteter, men jeg ender på 5/10. Dermed er jeg også helt enig med folket på IMDb.com, som har den på 5,0/10 de også.
Og med det har jeg kommet meg gjennom alle filmene i prosjektet! Nå gjenstår bare en statistisk oppsummering, så er det videre til noe som forhåpentligvis har hakket mindre blod og gørr en stund…
Jeg har lenge følt på et slags filmatisk hull i min karriere som filmtitter. Det finnes noen langtlevende filmserier med skrekkfilmer, der jeg er ganske lite bevandret. Jeg har valgt meg ut noen av disse seriene, og tenker å se alle filmene fra dem i kronologisk rekkefølge. En slags skrekkhistorie, med andre ord.
Seriene jeg har valgt meg ut er Halloween-serien (13 filmer), Friday the 13th-serien (12 filmer), A Nightmare on Elm Street-serien (9 filmer), Hellraiser-serien (11 filmer) og Child’s Play-serien (8 filmer). Både Halloween og Hellraiser har fått sitt foreløpig siste innslag dette året, noe som også var med på å inspirere prosjektet. Alle seriene strekker seg over 26 år eller lengre fra første til siste film.
I forrige innlegg tok vi for oss 1988, og vi har nå blitt introdusert for alle fem seriene vi ser gjennom i dette prosjektet. Til nå har jeg delt ut mange 5/10 og 6/10, men jeg har jo lenge ventet på at kvaliteten naturlig nok blir lavere etter hvert som budsjettene synker.
Og kvaliteten skulle umiddelbart falle etter 1988, selv om det ikke var budsjettets skyld. Sommeren 1989 kom Friday the 13th Part VIII: Jason Takes Manhattan, den dyreste av filmene i serien på produksjonstidspunktet. Det er virkelig en ganske absurd film, som starter med at et tenåringspar koser seg ombord på en husbåt på Crystal Lake. Mannen forteller om Jason, og kler seg ut som seriemorderen for å skremme dama si. Og er det ikke typisk at ankeret kommer borti noen kabler som elektrifiserer Jason tilbake i live, og han kan komme rett opp og overta kostymet til fyren.
Neste dag skal en båt seile til New York med en haug med high school-elever ombord. Ikke vet jeg hvorfor Jason ender opp på denne båten, og hva båtforbindelsen mellom New York og Crystal Lake er (jeg tviler litt på at de seiler vassdragene fra innsjøen til Atlanterhavet), men det er ikke så viktig. De drepes selvfølgelig en etter en, men noen kommer seg i land i New York. Endelig på land så tar filmen massevis av vendinger. De overlevende konfronteres ganske raskt med noen kriminelle junkies som kidnapper den ene dama. Bokser-gutten fra båten prøver å bokse på Jason, men Jason bokser hodet hans rett av (!) med ett slag i stedet. Den kidnappede jenta reddes av at Jason dreper junkiene, og det avsløres at jenta ble dyttet i Crystal Lake av onkelen sin som barn. En overraskende twist, som egentlig ikke har så mye mening.
Jason er på sitt mest morderiske, og tar livet av 19 stykk (i tillegg til 22 andre som han muligens tar livet av mens kameraet peker i en annen retning). Selv blir han skutt gjentatte ganger, får giftig syre kastet på ansiktet og oversvømmes og smeltes av giftig avfall. Dette kan han vel ikke komme tilbake fra? Dessverre er filmen helt latterlig dårlig, og dette er et glimrende eksempel på hvordan man skal suge all spenning ut av scener ved å avsløre ting på feil måte. Jeg gir den 2/10, men på IMDb.com har den i det minste samlet seg til 4,5/10.
Bare et par uker senere var det klart for A Nightmare on Elm Street 5: The Dream Child, og om ikke annet så begynner hvert fall titlene til disse filmene å bli ganske lange etter hvert. Selve filmen er like kort som den pleier, men denne gangen skal vi altså utforske Freddy Krueger fra et barne- og graviditetsperspektiv. Det var kun et år siden forrige film i serien, som tjente rekordmye penger. Nightmare-franchiset var på sitt høyeste punkt, og produsentene tenkte å tjene på at tenåringene som hadde sett den første filmen for fem år siden nå var i ferd med å etablere egne familier.
Filmen fortsetter litt etter der den forrige slapp, med karakteren Alice som fremdeles ikke blir kvitt Freddy, på tross av at hun fjernet ham forrige gang. Denne gangen drømmer hun seg til et barn som stikker av gårde til kirken der Freddy ble drept, og plutselig er han tilbake likevel… Nightmare-filmene skal ha litt poeng for at de forteller en historie over flere filmer, og drapsscenene er ofte mer gjennomtenkte og tematiske enn i de andre seriene.
Til gjengjeld er ikke Freddy fullt så effektiv som noen av de andre, og han tar kun knekken på tre stykker i løpet av filmen. Men som nevnt er alle disse tre ganske minneverdige. Selv blir han revet i filler på et tidspunkt, så får vi se om han klarer å overleve det også. Filmen har 5,0/10 på IMDb.com, og jeg er helt enig i den karakteren. 5/10 fra meg også.
Vi er ikke ferdige med 1989 enda, for i oktober kom den femte filmen i serien om Michael Myers: Halloween 5: The Revenge of Michael Myers (akkurat som han ikke har hevnet seg i alle de foregående filmene, liksom…). Filmen ble hastelaget for å komme ut i oktober ett år etter forrige film, og hadde en humpete vei å gå. Manuset ble skrevet om flere ganger, men vi ender opp med å følge Michaels morderiske niese fra forrige film, som nå er blitt traumatisert og stum.
Filmen går kjapt bort fra å introdusere niesen som en ny skummel karakter, og faller inn i seriens typiske stil. Michael Myers går rundt og dreper, og mange tilfeldige kommer i veien. Det hele begynner å bli litt gjentagende, og når filmen i tillegg begynner med en slags «tidligere på»-sekvens for å vise hvordan Myers døde sist gang, så kan man gå litt lei. Michael Myers overlever faktisk hele seks hendelser som kunne drept ham i denne filmen. Han blir påkjørt, skutt, faller ned i en gruvesjakt, blir sprengt, er involvert i et bilkræsj og blir skutt med et bedøvelsesgevær. Han er en hardfør type, og tar knekken på 12 mennesker denne gangen, samt en hund (den tredje hunden som blir drept i løpet av prosjektets 21 første filmer. Hundene klarer seg dermed overraskende greit, syns jeg).
Det dårligste bidraget i serien til nå, og jeg ender på 4/10. IMDb.com går også under 5, og filmen ligger på 4,9/10. Det skulle gå seks år før de prøvde seg med neste Halloween-film.
De to neste filmene i prosjektet er begge fra serien om dokken Chucky. Child’s Play 2 kom ut i november 1990, mens Child’s Play 3 kom ut i august 1991. Den første av de to finner sted et par år etter første film, i det Chucky dessverre gjenopplives med en feil i opprydningsarbeidet hos lekefabrikken. Gutten Andy er nå i fosterhjem, og de nye foreldrene hans stiller seg også tvilende til hele denne «levende dukke»-teorien. Det går som det må gå, og Chucky klarer til slutt å gjennomføre voodoo-ritualet sitt. Men heldigvis for Andy fungerer det ikke, og seriemorderen innser at han er fanget i dukkekroppen enda lengre.
Chucky dreper 7 mennesker i denne andre filmen, og overlever både å bli kastet gjennom bilvindu, ødelagt av en dukkemaskin, ødelagt av smeltet plast og sprengt av å bli fylt med luft. Filmen er for øvrig fremdeles ganske gøy, på tross av tåpeligheter, og jeg er villig til å vurdere den til 5/10. På IMDb.com har den 5,9/10.
Selv om Child’s Play 3 kom ut bare ni måneder etter nummer 2, så finner handlingen sted hele åtte år senere. Andy er blitt tenåring og sendt på en militærskole. Good Guy-dukkene skal i produksjon igjen, og litt av blodet fra Chucky kommer seg inn i den resirkulerte plasten. Han blir dermed gjenopplivet. Farlig å tenke på miljøet! Ellers er gjerne det største mysteriet at disse Good Guy-dukkene er en enorm kassasuksess i dette filmuniverset, for det er helt uforståelig sett fra publikumssiden, hvert fall.
Den nye settingen er et ganske underlig sted for Chucky. Vi får for eksempel oppleve at dukken kaster en håndgranat som en ung elev må kaste seg over for å beskytte de andre. Det er også litt tatt ut av det blå at et omreisende karneval holder til ganske i nærheten, slik at vi kan få en avslutning i skrekk-kabinettet. Chucky dreper seks stykker denne gangen, og selv får han ansiktet skåret av med en ljå, blir skutt igjen og igjen og rives i filler i en stor vifte. Kvaliteten synker i alle ledd, og på IMDb.com faller vi ned til 5,1/10. Selv syns jeg serien har brukt opp det meste av humoren, og jeg gir den 4/10. En veldig morsom ting som jeg ikke kom på å nevne da jeg skrev om den første filmen i forrige innlegg, er at stemmen til dukken er ingen ringere enn Brad Dourif. Han er Oscar-nominert for One Flew Over the Cuckoo’s Nest, men for min del aller mest kjent for å spille den vemmelige og manipulerende Grima Wormtongue fra Ringenes Herre-filmene.
Igjen skal vi bare vente et par uker før neste skrekkfilm stod på trappene. I september 1991 var det på tide med Freddy’s Dead: The Final Nightmare. Ut fra tittelen skulle man kanskje tro at dette er en koselig film uten problemer med Freddy Krueger, men så feil kan man altså ta. Med det som da må ha virket som en ganske futuristisk åpningstekst får vi beskjed at Freddy har drept så og si alle tenåringene i Springwood, men en har sluppet unna.
Den siste gjenlevende tenåringen finner hjelp utenfor byen. Han tror først han er spart fordi han er Freddy Kruegers ukjente barn, men det viser seg via en twist at Kruegers barn er en av tenåringsjentene som hjelper til. Det hele ender med at Freddy blir slått ut med balltre, stukket med sin egen knivhanske og sprengt i biter med en hjemmelaget bombe. «Freddy’s dead» sier datteren hans med glede, og avslører det tittelen gjorde helt fra starten av. Før vi kommer så langt har Freddy rukket å ta livet av fem mennesker og et hamster. Selve drapsscenene er fremdeles hakket mer oppfinnsomme enn i de konkurrerende seriene, men at han lokker gameren inn i et TV-spill (spilt av Breckin Meyer, kjent fra Clueless og Road Trip) og dreper ham der, kjennes som ethåpløst forsøk på å være hippe og moderne.
Filmen har også Yaphet Kotto i en nokså stor rolle, og han kjenner du gjerne fra Alien, eller som skurken i Bond-filmen Live and Let Die. Filmen er blant de dårligste i serien, og jeg gir den 4/10. På IMDb.com har den 4,7/10.
Den siste filmen i dette innlegget er Hellraiser III: Hell on Earth. Den kom ut i september 1992. Pinhead er nå fanget i en statue, men heldigvis får en eksentrisk ung nattklubb-eier fatt i den, og han begynner etter hvert å mate den med unge kvinner han har invitert hjem. Det slipper løs de demon-aktige Cenobitesene, og en virkelig massakre starter. Det telles at 270 mennesker blir drept i denne filmen! Til sammenligning har det blitt drept 252 mennesker i løpet av alle de andre 24 filmene jeg har sett i prosjektet til nå.
Filmen opprettholder mye av den drøye «body horror»-tematikken fra de forrige to filmene, men skuespillet er mange hakk verre denne gangen. Filmen får 4/10 av meg, selv om den har 5,5/10 på IMDb.com. Mye vold holder dessverre ikke om det ikke er morsomt, interessant eller spennende å se på. Pinhead blir jo faktisk beseiret i denne filmen, da han sendes tilbake til helvete. Så det er i det minste en liten fremgang å spore.
Neste gang skal vi se på hvordan disse fem seriene manøvrerte seg gjennom 90-tallet.
Jeg har lenge følt på et slags filmatisk hull i min karriere som filmtitter. Det finnes noen langtlevende filmserier med skrekkfilmer, der jeg er ganske lite bevandret. Jeg har valgt meg ut noen av disse seriene, og tenker å se alle filmene fra dem i kronologisk rekkefølge. En slags skrekkhistorie, med andre ord.
Seriene jeg har valgt meg ut er Halloween-serien (13 filmer), Friday the 13th-serien (12 filmer), A Nightmare on Elm Street-serien (9 filmer), Hellraiser-serien (11 filmer) og Child’s Play-serien (8 filmer). Både Halloween og Hellraiser har fått sitt foreløpig siste innslag dette året, noe som også var med på å inspirere prosjektet. Alle seriene strekker seg over 26 år eller lengre fra første til siste film.
I denne kronologiske vandringen gjennom utvalgte skrekkfilm-serier, så har det etter hvert blitt tettere og tettere befolket. I de første seks årene vekslet vi mellom Halloween og Friday the 13th, før vi altså endelig fikk med Freddy Krueger og A Nightmare on Elm Street på laget. Helt på slutten av forrige innlegg, i 1987, så dukket også den første filmen i Hellraiser-serien opp. Og med det hadde vi nesten alle, kun Child’s Play var fraværende. Den starter opp i 1988, og er en del av dagens innlegg. Men det mest oppsiktsvekkende for meg, mens jeg satte sammen listene med de forskjellige filmene i alle disse seriene, var at i året 1988, så ble det for første og eneste gang gitt ut en film i hver av de fem seriene i løpet av samme år. Med andre ord et veldig voldelig år, og en glede for mange skrekkfilmfans på den tiden (regner jeg med…).
Året tok litt tid før det kom i gang, men 13. mai var det på tide med Friday the 13th Part VII: The New Blood. Jason endte forrige film lenket til en stein på bunnen av Crystal Lake, og man skulle kanskje tro at vi hadde sett det siste av ham på en stund. Men i del 7 omfavner filmskaperne virkelig ham som en zombiefisert drapsmaskin, og setter ham til og med opp mot en hovedperson som har evnen til telekinese!
Mye av filmen følger pent og pyntelig i sporene til sine forgjengere, om enn med litt dårligere kvalitet i en del av leddene. Men når vi går mot en avslutning der en jente igjen og igjen skal bruke sine usynlige krefter til å prøve å stoppe Jason, så blir det veldig repetitivt. Selv ikke når jenta knuser masken med kreftene sine og avslører Jasons råtnede zombie-fjes blir det skikkelig spennende.
Produsenten av The New Blood, Barbara Sachs, var fast bestemt på å lage en Friday-film verdig en Oscar. Det sies at hun til og med prøvde å få den italienske mesteren Federico Fellini til å regissere, uten særlig hell. Denne filmen var også lenge foreslått til å være et oppgjør mellom Friday the 13th sin Jason og A Nightmare on Elm Streets Freddy. Det ble ikke enighet mellom filmstudioene, da A Nightmare on Elm Street-serien på denne tiden tjente mye bedre enn Friday the 13th, og ikke trengte samarbeidet. Og dermed forsvant den ideen for alltid (eller… la oss vente og se).
I stedet ble det altså Jason vs Carrie, uten at det slo særlig an hos meg. På IMDb.com har filmen 5,2/10, men jeg gir den ikke ett øre over 3/10. Til gjengjeld dreper Jason hele 15 folk, så du får valuta for pengene. Som udødelig vesen tåler han også desto mer juling, han blir knust av et fallende tak, faller gjennom en trapp, blir hengt og faller ned en etasje. Han blir satt fyr på, er inne i et hus som eksploderer, og blir til slutt skutt. Lite stopper Jason, som likevel havner tilbake i Crystal Lake takket være den telekinetiske jentas avdøde far, som dukker opp og redder dagen.
Sommeren kom og gikk, og 19. august var det nettopp A Nightmare on Elm Street 4: The Dream Master sin tur. Tenåringsgjengen som var på sykehus på grunn av søvntraumer i forrige film er nå «sluppet ut», og lever vanlige liv og går på high school og greier. Men de klarer ikke å kvitte seg med Freddy fra drømmene, og han begynner å drepe dem en etter en igjen.
Forskjellen denne gangen er at Alice får drømme-kreftene til dem Freddy dreper, og blir etter hvert en verdig motstander for selv Freddy i drømmeriket. Til slutt finner hun et smutthull ingen hadde fått med seg (på tross av at det er en del av rimet alle barna synger om Freddy), og tvinger morderen til å se sitt eget speilbilde. Det får sjelene han har tatt inn i seg til å gjøre opprør, og de river ham i filler innenfra, med spesial-effekter som rett og slett fremdeles er imponerende (og forstyrrende).
(Legg merke til de fantastiske karakterene «Tøff jente som er redd for insekter» og «Smart jente med astma» ovenfor.)
Filmen er ikke så veldig bra, og når kanskje lavpunktet når Alice bruker karate-kreftene hun har fått av en av sine drepte venner til å slåss ukoordinert og keitete mot Freddy i drømmeriket. Freddy tåler som kjent en del han også, og i akkurat denne filmen blir han knust av en haug fallende biler, får en energistråle skutt gjennom brystet, og blir altså til slutt revet i stykker av massevis av sjeler. Han tar bare livet av 6 stykker, og er med det relativt rolig i forhold til Jason fra Friday-filmene.
Det går nedover med karakterene til denne serien også, og filmen har 5,6/10 på IMDb.com. Jeg gir den 4/10, og håper på dette tidspunktet på en generell kvalitetsøkning i filmene, selv om jeg vet at jeg har laget meg et prosjekt der det vil bli noen tunge tider…
Bare et par måneder senere, 21. oktober, var Halloween 4: The Return of Michael Myers på kino. Her er det verdt å minnes at det nå var seks år siden forrige film i serien, som i tillegg var helt uten seriens karakteristiske skurk. Derfor ganske naturlig å nevne at han er tilbake rett i tittelen, i tilfelle usikkerheten skulle snike seg inn. Michael Myers har rett og slett tilbrakt ti år i koma etter hendelsene fra forrige film. Men når han skal flyttes til et nytt sykehus, og hører tydeligvis at han har en syv år gammel niese. Han våkner opp, dreper ambulanse-personellet og begir seg på nytt til Haddonfield for å bli kvitt slekta.
Massevis av typiske Halloween-greier foregår. Michael Myers dreper seg gjennom det meste, og overlever både å bli påkjørt, skutt og å falle ned i en gruve. Han dreper selv 15 stykker, men filmens mest forstyrrende øyeblikk er likevel slutten, der det etter en ryddig og fin avslutning avsløres at Michaels niese dreper fostermoren sin ikledd en maske, og dermed ser ut til å ha blitt «smittet» av onkelens galskap.
Det hele heves av Dr. Loomis desperate rop i det han finner dette ut, men akkurat hvordan denne utviklingen skjedde hos den lille jenta kommer litt brått på oss som seere. Uansett, kanskje en spennende utvikling i serien? Vi får se! Filmen er hvert fall helt grei, og med det den beste 1988 hadde å by på til nå. Jeg gir den 5/10, mens den på IMDb.com strekker seg enda litt høyere med 5,8/10.
Bare tre uker senere skulle vi få den første introduksjonen til en ny serie. Child’s Play kom ut 9. november. Et ganske helsprøtt konsept helt fra starten av, i det vi følger seriemorderen «The Lakeshore Strangler» på flukt gjennom gatene fra en politimann. Morderens getaway-driver (veeeeldig usikker på hvorfor akkurat denne jobben finnes) svikter ham, og han blir skutt. Han finner veien inn i en lekebutikk, og i det han blør til døde starter han å messe voodoo-magi for å overføre sjelen sin til en «Good Guy»-dukke som faller ned foran ham. Akkurat dette med voodoo-greiene blir ikke forklart før omtrent midt i filmen, og var noe jeg var meget forvirret over en god stund, men man skal kanskje ikke forstå alt heller…
Uansett så lever seriemorderen videre i denne dokka, som kjøpes i gave til en liten gutt. Moren hans (som er moren fra TV-serien 7th Heaven) aner fred og ingen fare, og Chucky (som dokka nå kaller seg) forteller av en eller annen grunn til den seks år gamle gutten at den er levende. Men ingen tror på gutten, naturlig nok. Heller ikke når barnepasseren faller ut av et vindu med hammer-merker i hodet, men etter hvert er det noen som finner ut av ting.
Chucky klarer ikke å la være å bare drepe litt, samtidig som han vil ha hevn over enkelte personer. Han finner også ut at han sakte men sikkert er i ferd med å bli ekte igjen, men vil være fanget inne i dokka, med mindre han voodoo-magier seg inn i gutten som eier ham. Mye sprø greier skjer, og Chucky overlever å bli skutt, å bli brent opp og å bli skutt i deler (bokstavelig talt). Men til slutt får de has på ham ved å skyte ham i det nå ekte hjertet hans. Sånn drapsmessig er det bare fire mennesker som tas knekken på.
Til tross for mye latterlige scener, så er filmen ofte gøy å se på. Hvis man har satt seg ned for å se en film om en dokke som dreper folk, så må man jo også akseptere at det strekkes litt i realismen her og der… Jeg gir filmen 6/10, mens den på IMDb.com også ligger greit an med 6,6/10.
Helt på tampen av året, 23. desember, så kom den koselige julefilmen Hellbound: Hellraiser II. Her får vi en direkte fortsettelse av historien fra den første, med Kirsty lagt inn på mental-sykehus etter de forferdelige hendelsene hun måtte bevitne i forrige film. Dessverre er hovedlegen på sykehuset villig til å både leke med feil leker og ofre litt pasienter for å restaurere demonifiserte lik.
Det går, som du kanskje kan tenke deg, sånn passe. Snart er Pinhead og de andre Cenobites’ene vekket, og de er på jakt etter Kirsty for å lære henne om smerte og fornøyelser. Men nå blir de også satt opp mot denne legen, som først fanges i denne underverdenen, men så nærmest tar den over og blir mektigere enn dem alle.
I enkelte scener skinner det lave budsjettet gjennom, men jeg er likevel overrasket over hvor god denne filmen er. Jeg har sett noen av dem før, og denne likte jeg ikke i det hele tatt første gang. Denne gangen syns jeg situasjonene og forestillingene de settes i er mye mer skremmende. Så skal det sies at de to første filmene i Hellraiser-serien lett har vært de ekleste av alle jeg har sett i dette prosjektet. All ære til de som står bak spesial-effektene, for her er det blod, organer, kroker og kniver som kan få seerne til å ynke seg i avsky også i 2023. Lett å si at et sykt sinn trengs for å komme opp med dette her, men når man først skal lage en visjon av helvete, så trengs kanskje tung skyts?
Det er foreløpig ingen måte å stoppe Cenobites på i disse filmene, og derfor ser det ikke ut som de prøver så mye heller. Det handler mer om å flykte. Til gjengjeld er drapstallet utrolig høyt, med 30 drepte i løpet av filmen. Det tilsvarer omtrent en hvert tredje minutt. Heldigvis er det noen gruppedrap, sånn at du får litt avbrudd innimellom…
Jeg gir filmen en overraskende 6/10, men ser at den også på IMDb.com har 6,4/10, som er generelt sterkt for en skrekkfilm.
Neste gang vil vi følge disse filmene inn i 90-tallet, og jeg antar at både budsjetter og kvalitet fort kan synke. Jeg grugleder meg!
denhoyefotograf.wordpress.com 