Jeg har lenge følt på et slags filmatisk hull i min karriere som filmtitter. Det finnes noen langtlevende filmserier med skrekkfilmer, der jeg er ganske lite bevandret. Jeg har valgt meg ut noen av disse seriene, og tenker å se alle filmene fra dem i kronologisk rekkefølge. En slags skrekkhistorie, med andre ord.
Seriene jeg har valgt meg ut er Halloween-serien (13 filmer), Friday the 13th-serien (12 filmer), A Nightmare on Elm Street-serien (9 filmer), Hellraiser-serien (11 filmer) og Child’s Play-serien (8 filmer). Både Halloween og Hellraiser har fått sitt foreløpig siste innslag dette året, noe som også var med på å inspirere prosjektet. Alle seriene strekker seg over 26 år eller lengre fra første til siste film.
Part 1: 1978-1984: The Golden Age
Part 2: 1984-1987: Player three has entered the game
1988: A Violent Year
I denne kronologiske vandringen gjennom utvalgte skrekkfilm-serier, så har det etter hvert blitt tettere og tettere befolket. I de første seks årene vekslet vi mellom Halloween og Friday the 13th, før vi altså endelig fikk med Freddy Krueger og A Nightmare on Elm Street på laget. Helt på slutten av forrige innlegg, i 1987, så dukket også den første filmen i Hellraiser-serien opp. Og med det hadde vi nesten alle, kun Child’s Play var fraværende. Den starter opp i 1988, og er en del av dagens innlegg. Men det mest oppsiktsvekkende for meg, mens jeg satte sammen listene med de forskjellige filmene i alle disse seriene, var at i året 1988, så ble det for første og eneste gang gitt ut en film i hver av de fem seriene i løpet av samme år. Med andre ord et veldig voldelig år, og en glede for mange skrekkfilmfans på den tiden (regner jeg med…).
Året tok litt tid før det kom i gang, men 13. mai var det på tide med Friday the 13th Part VII: The New Blood. Jason endte forrige film lenket til en stein på bunnen av Crystal Lake, og man skulle kanskje tro at vi hadde sett det siste av ham på en stund. Men i del 7 omfavner filmskaperne virkelig ham som en zombiefisert drapsmaskin, og setter ham til og med opp mot en hovedperson som har evnen til telekinese!
Mye av filmen følger pent og pyntelig i sporene til sine forgjengere, om enn med litt dårligere kvalitet i en del av leddene. Men når vi går mot en avslutning der en jente igjen og igjen skal bruke sine usynlige krefter til å prøve å stoppe Jason, så blir det veldig repetitivt. Selv ikke når jenta knuser masken med kreftene sine og avslører Jasons råtnede zombie-fjes blir det skikkelig spennende.
Produsenten av The New Blood, Barbara Sachs, var fast bestemt på å lage en Friday-film verdig en Oscar. Det sies at hun til og med prøvde å få den italienske mesteren Federico Fellini til å regissere, uten særlig hell. Denne filmen var også lenge foreslått til å være et oppgjør mellom Friday the 13th sin Jason og A Nightmare on Elm Streets Freddy. Det ble ikke enighet mellom filmstudioene, da A Nightmare on Elm Street-serien på denne tiden tjente mye bedre enn Friday the 13th, og ikke trengte samarbeidet. Og dermed forsvant den ideen for alltid (eller… la oss vente og se).
I stedet ble det altså Jason vs Carrie, uten at det slo særlig an hos meg. På IMDb.com har filmen 5,2/10, men jeg gir den ikke ett øre over 3/10. Til gjengjeld dreper Jason hele 15 folk, så du får valuta for pengene. Som udødelig vesen tåler han også desto mer juling, han blir knust av et fallende tak, faller gjennom en trapp, blir hengt og faller ned en etasje. Han blir satt fyr på, er inne i et hus som eksploderer, og blir til slutt skutt. Lite stopper Jason, som likevel havner tilbake i Crystal Lake takket være den telekinetiske jentas avdøde far, som dukker opp og redder dagen.
Sommeren kom og gikk, og 19. august var det nettopp A Nightmare on Elm Street 4: The Dream Master sin tur. Tenåringsgjengen som var på sykehus på grunn av søvntraumer i forrige film er nå «sluppet ut», og lever vanlige liv og går på high school og greier. Men de klarer ikke å kvitte seg med Freddy fra drømmene, og han begynner å drepe dem en etter en igjen.
Forskjellen denne gangen er at Alice får drømme-kreftene til dem Freddy dreper, og blir etter hvert en verdig motstander for selv Freddy i drømmeriket. Til slutt finner hun et smutthull ingen hadde fått med seg (på tross av at det er en del av rimet alle barna synger om Freddy), og tvinger morderen til å se sitt eget speilbilde. Det får sjelene han har tatt inn i seg til å gjøre opprør, og de river ham i filler innenfra, med spesial-effekter som rett og slett fremdeles er imponerende (og forstyrrende).
(Legg merke til de fantastiske karakterene «Tøff jente som er redd for insekter» og «Smart jente med astma» ovenfor.)
Filmen er ikke så veldig bra, og når kanskje lavpunktet når Alice bruker karate-kreftene hun har fått av en av sine drepte venner til å slåss ukoordinert og keitete mot Freddy i drømmeriket. Freddy tåler som kjent en del han også, og i akkurat denne filmen blir han knust av en haug fallende biler, får en energistråle skutt gjennom brystet, og blir altså til slutt revet i stykker av massevis av sjeler. Han tar bare livet av 6 stykker, og er med det relativt rolig i forhold til Jason fra Friday-filmene.
Det går nedover med karakterene til denne serien også, og filmen har 5,6/10 på IMDb.com. Jeg gir den 4/10, og håper på dette tidspunktet på en generell kvalitetsøkning i filmene, selv om jeg vet at jeg har laget meg et prosjekt der det vil bli noen tunge tider…
Bare et par måneder senere, 21. oktober, var Halloween 4: The Return of Michael Myers på kino. Her er det verdt å minnes at det nå var seks år siden forrige film i serien, som i tillegg var helt uten seriens karakteristiske skurk. Derfor ganske naturlig å nevne at han er tilbake rett i tittelen, i tilfelle usikkerheten skulle snike seg inn. Michael Myers har rett og slett tilbrakt ti år i koma etter hendelsene fra forrige film. Men når han skal flyttes til et nytt sykehus, og hører tydeligvis at han har en syv år gammel niese. Han våkner opp, dreper ambulanse-personellet og begir seg på nytt til Haddonfield for å bli kvitt slekta.
Massevis av typiske Halloween-greier foregår. Michael Myers dreper seg gjennom det meste, og overlever både å bli påkjørt, skutt og å falle ned i en gruve. Han dreper selv 15 stykker, men filmens mest forstyrrende øyeblikk er likevel slutten, der det etter en ryddig og fin avslutning avsløres at Michaels niese dreper fostermoren sin ikledd en maske, og dermed ser ut til å ha blitt «smittet» av onkelens galskap.
Det hele heves av Dr. Loomis desperate rop i det han finner dette ut, men akkurat hvordan denne utviklingen skjedde hos den lille jenta kommer litt brått på oss som seere. Uansett, kanskje en spennende utvikling i serien? Vi får se! Filmen er hvert fall helt grei, og med det den beste 1988 hadde å by på til nå. Jeg gir den 5/10, mens den på IMDb.com strekker seg enda litt høyere med 5,8/10.
Bare tre uker senere skulle vi få den første introduksjonen til en ny serie. Child’s Play kom ut 9. november. Et ganske helsprøtt konsept helt fra starten av, i det vi følger seriemorderen «The Lakeshore Strangler» på flukt gjennom gatene fra en politimann. Morderens getaway-driver (veeeeldig usikker på hvorfor akkurat denne jobben finnes) svikter ham, og han blir skutt. Han finner veien inn i en lekebutikk, og i det han blør til døde starter han å messe voodoo-magi for å overføre sjelen sin til en «Good Guy»-dukke som faller ned foran ham. Akkurat dette med voodoo-greiene blir ikke forklart før omtrent midt i filmen, og var noe jeg var meget forvirret over en god stund, men man skal kanskje ikke forstå alt heller…
Uansett så lever seriemorderen videre i denne dokka, som kjøpes i gave til en liten gutt. Moren hans (som er moren fra TV-serien 7th Heaven) aner fred og ingen fare, og Chucky (som dokka nå kaller seg) forteller av en eller annen grunn til den seks år gamle gutten at den er levende. Men ingen tror på gutten, naturlig nok. Heller ikke når barnepasseren faller ut av et vindu med hammer-merker i hodet, men etter hvert er det noen som finner ut av ting.
Chucky klarer ikke å la være å bare drepe litt, samtidig som han vil ha hevn over enkelte personer. Han finner også ut at han sakte men sikkert er i ferd med å bli ekte igjen, men vil være fanget inne i dokka, med mindre han voodoo-magier seg inn i gutten som eier ham. Mye sprø greier skjer, og Chucky overlever å bli skutt, å bli brent opp og å bli skutt i deler (bokstavelig talt). Men til slutt får de has på ham ved å skyte ham i det nå ekte hjertet hans. Sånn drapsmessig er det bare fire mennesker som tas knekken på.
Til tross for mye latterlige scener, så er filmen ofte gøy å se på. Hvis man har satt seg ned for å se en film om en dokke som dreper folk, så må man jo også akseptere at det strekkes litt i realismen her og der… Jeg gir filmen 6/10, mens den på IMDb.com også ligger greit an med 6,6/10.
Helt på tampen av året, 23. desember, så kom den koselige julefilmen Hellbound: Hellraiser II. Her får vi en direkte fortsettelse av historien fra den første, med Kirsty lagt inn på mental-sykehus etter de forferdelige hendelsene hun måtte bevitne i forrige film. Dessverre er hovedlegen på sykehuset villig til å både leke med feil leker og ofre litt pasienter for å restaurere demonifiserte lik.
Det går, som du kanskje kan tenke deg, sånn passe. Snart er Pinhead og de andre Cenobites’ene vekket, og de er på jakt etter Kirsty for å lære henne om smerte og fornøyelser. Men nå blir de også satt opp mot denne legen, som først fanges i denne underverdenen, men så nærmest tar den over og blir mektigere enn dem alle.
I enkelte scener skinner det lave budsjettet gjennom, men jeg er likevel overrasket over hvor god denne filmen er. Jeg har sett noen av dem før, og denne likte jeg ikke i det hele tatt første gang. Denne gangen syns jeg situasjonene og forestillingene de settes i er mye mer skremmende. Så skal det sies at de to første filmene i Hellraiser-serien lett har vært de ekleste av alle jeg har sett i dette prosjektet. All ære til de som står bak spesial-effektene, for her er det blod, organer, kroker og kniver som kan få seerne til å ynke seg i avsky også i 2023. Lett å si at et sykt sinn trengs for å komme opp med dette her, men når man først skal lage en visjon av helvete, så trengs kanskje tung skyts?
Det er foreløpig ingen måte å stoppe Cenobites på i disse filmene, og derfor ser det ikke ut som de prøver så mye heller. Det handler mer om å flykte. Til gjengjeld er drapstallet utrolig høyt, med 30 drepte i løpet av filmen. Det tilsvarer omtrent en hvert tredje minutt. Heldigvis er det noen gruppedrap, sånn at du får litt avbrudd innimellom…
Jeg gir filmen en overraskende 6/10, men ser at den også på IMDb.com har 6,4/10, som er generelt sterkt for en skrekkfilm.
Neste gang vil vi følge disse filmene inn i 90-tallet, og jeg antar at både budsjetter og kvalitet fort kan synke. Jeg grugleder meg!
denhoyefotograf.wordpress.com 
