A history of slashing: Part 2

Jeg har lenge følt på et slags filmatisk hull i min karriere som filmtitter. Det finnes noen langtlevende filmserier med skrekkfilmer, der jeg er ganske lite bevandret. Jeg har valgt meg ut noen av disse seriene, og tenker å se alle filmene fra dem i kronologisk rekkefølge. En slags skrekkhistorie, med andre ord.

Seriene jeg har valgt meg ut er Halloween-serien (13 filmer), Friday the 13th-serien (12 filmer), A Nightmare on Elm Street-serien (9 filmer), Hellraiser-serien (11 filmer) og Child’s Play-serien (8 filmer). Både Halloween og Hellraiser har fått sitt foreløpig siste innslag dette året, noe som også var med på å inspirere prosjektet. Alle seriene strekker seg over 26 år eller lengre fra første til siste film.

Part 1: 1978-1984: The Golden Age

1984-1987: Player three has entered the game

Etter at Halloween-serien og Friday the 13th-serien hadde byttet på hvem sin tur det var til å skremme publikum i noen år, så var det nå på tide med første film i en ny serie. A Nightmare on Elm Street ble sluppet i 1984, skrevet og regissert av Wes Craven. Craven har fått rykte på seg for å være litt av en skrekk-mester, og allerede på dette tidspunktet hadde han oppnådd en del suksess med The Last House on the Left og The Hills Have Eyes.

A Nightmare on Elm Street introduserte den legendariske skurken Freddy Krueger, en forbrent barnemorder med en hanske med knivblader på fingrene. Han ble brent ihjel av foreldrene til ofrene sine, og hjemsøker nå drømmene til innbyggerne på Elm Street, med makten til å drepe dem via disse drømmene. Det betyr at serien har en god del mer fantasifulle skrekk-scenarier enn Halloween og Friday the 13th, siden Krueger ikke trenger å forholde seg til virkeligheten på samme måte som Michael Myers eller Jason Vorhees.

Filmen er Johnny Depp sin aller første rolle (se bildet over), og han dør på spektakulært hvis ved å bli dratt ned gjennom sin egen seng. Sånn generelt har filmen færre drap enn de jeg har sett til nå, med kun fire som tas livet av. Men et par av dødsfallene i denne er nok blant de mest forstyrrende til nå, likevel. Freddy Krueger virker umiddelbart nokså hardfør, og overlever både å bli brent opp (på ny…), og å tilsynelatende bli fratatt kreftene sine. Vi får også servert en absurd overraskelsesslutt, der alt ser bra ut, men så er hovedpersonene våre fanget i en bil som er Freddy Krueger (?), før skurken selv kommer hoppende gjennom et vindu i døren for å drepe et intetanende offer.

Interessant å merke seg at dette var en av de første filmene produsert av filmstudioet New Line Cinema, som hvert fall jeg i senere tid først og fremst forbinder med mega-suksessen Ringenes Herre. A Nightmare on Elm Street var en stor finansiell suksess, og studioet ble lenge omtalt som «The House that Freddy Built». Filmen har endt opp med 7,4/10 på IMDb.com, en karakter som sikkert blir høyere på grunn av filmens legende-status. Selv syns jeg den fortjener 6/10.

Året etter, 1985, var vi tilbake til Friday the 13th: A New Beginning. Tommy, den lille gutten spilt av Corey Feldman i forrige film, gjør en kort opptreden i starten av filmen, før vi hopper frem i tid. Tommy er nå en ung mann med mye psykisk bagasje. Kanskje ikke så unaturlig siden han drepte en seriemorder som liten gutt. Han er nå havnet på et slags hjem for ungdommer, men sliter med mareritt om Jason. Og plutselig er nevnte Jason tilbake, i full vigør!

Filmen gjør sitt beste for å prøve å være litt morsom, først og fremst med Ethel og Junior (på bildet over). De er to stereotypiske hillbilly-typer som skriker mye til hverandre, og det er faktisk så utrolig slitsomt at jeg ble oppriktig lettet når Junior blir halshugd mens han kjører på motorsykkelen sin. Ellers er det fullt av scener der karakterer sier altfor mye her, helt fra åpningsscenen der to kamerater hoier og skriker mens de graver opp et lik, til avslutningen der den typiske blondinen rømmer fra Jason og skriker på innpust og utpust i flere minutter sammenhengende. Det er den klart dårligste av filmene til nå i prosjektet, med 4,7/10 på IMDb.com, og jeg ble såpass irritert at jeg gir det 2/10.

Jason blir både påkjørt og stukket litt med motorsag i armen, uten at det påvirker ham nevneverdig. Han tar nemlig knekken på rekordhøye 19 mennesker i løpet av denne filmen, før det avsløres at det ikke var Jason likevel, men en ambulanse-sjåfør som ble gal, og latet som han var den legendariske morderen. A New Beginning er også spesiell fordi den inneholder to drap som ikke gjennomføres av skurken, og er dermed litt ekstra voldelig.

Senere samme år var det klart for A Nightmare on Elm Street 2: Freddy’s Revenge. Filmprodusentene kastet seg rundt etter fjorårets suksess, og lager en ny historie satt til samme gate.

Denne gangen møter vi Jesse, som har flyttet inn i huset handlingen foregikk i første film. Han ser Freddy Krueger i drømmene sine, og skurken vil gjerne ha Jesse til å drepe for ham. Det går som det må gå, og snart kontrollerer Freddy den unge mannen slik han selv ønsker.

På et tidspunkt ble filmen omtalt som «den mest homofile skrekkfilmen», og har blitt en kultfilm i enkelte homo-miljøer. Hovedrolle-innehaver Mark Patton er homofil, men var ikke åpen om det under denne innspillingen. Det er unektelig en del homoerotiske undertoner her. Hovedpersonen Jesse er med på svette brytekamper, møter gymlæreren sin lærkledd på homsebar, og nevnte gymlærer piskes på bar rumpe med håndkle i dusjen før han tas av dage.

Filmen er mye mer voldelig enn den første i rekken, med 10 drap. De fleste av disse skjer etter at Freddy har brutt seg inn i vår virkelighet og dreper en gjeng med ungdommer på en basseng-fest. Freddy blir selv på et tidspunkt brent opp, men dukker opp i en lignende sjokk-avslutning som sist. Filmen som helhet er helt grei, den får 5/10 av meg, og ligger på 5,4/10 på IMDb.com.

Året etter kom det ett nytt bidrag i sagaen om Jason, med Friday the 13th Part VI: Jason Lives. Tommy, det lille barnet som drepte Jason i den fjerde filmen, får ikke fred fra minnene. Han har bestemt seg for å grave opp Jasons lik og kremere restene, men i stedet blir han grepet av raseri, stikker en metallstang gjennom liket, og et lynnedslag vekker Jason til live igjen. Ergerlig.

Tommy må dermed prøve å lokke Jason ut på dypt vann i Crystal Lake, feste en kjetting til ham og sende ham til bunns. Etter å ha skutt ham med hagle, druknet ham og skjært litt i ham med påhengsmotor, så er han tilsynelatende ferdig. Men tror du ikke at Jason åpner øynene sine helt til slutt likevel…?

Det er fremdeles omtrent like voldelig som i forrige Friday the 13th-film, med totalt 18 drepte. Men det som skiller denne fra forrige film er at de komiske øyeblikkene faktisk treffer litt. To barn ligger under en seng på leirskolen, og bevitner Jason (tilbake fra de døde) som terroriserer alle rundt dem, og så kommer det tørt fra han ene: «So, what were you gonna be when you grew up?» Det er jo skikkelig morsomt, og noe jeg ikke har fått fra noen av de andre filmene i prosjektet så langt.

Men for all del, en veldig god film er det fremdeles ikke, men den får 5/10 av meg. IMDb.com-publikummet er litt mer positive, og ligger på 6,0/10.

I februar 1987 kommer dette prosjektets siste film som er eldre enn meg, nemlig A Nightmare on Elm Street 3: Dream Warriors. Det første jeg la merke til da jeg startet denne var noen veldig interessante valg av font og farge på tittelkortet:

Wes Craven er tilbake som manusforfatter av denne filmen, etter at han visstnok var meget misfornøyd med hvordan del 2 endte opp. Han har faktisk også fått hjelp av Frank Darabont, mest kjent for å ha regissert både The Shawshank Redemption og The Green Mile. Både Robert Englund, som spiller Freddy Krueger, og John Saxon, som spiller politimann og far i denne og første film, skrev hvert sitt manus som et forslag til denne filmen, men ingen av dem ble valgt.

På skuespiller-siden er jo denne filmen rene stjernehimmelen sammenlignet med andre skrekkfilmer. I tillegg til Patricia Arquette og Laurence Fishburne i sentrale roller, så finner vi også Hollywood-legende Zsa-Zsa Gabor i en liten rolle som seg selv i denne filmen.

En gjeng ungdommer som sliter med søvntraumer tar opp kampen mot Freddy Krueger med hjelp av Nancy, hovedpersonen fra første film. Dødsscener og drømmesekvensene er fremdeles ganske urovekkende, noe som er Nightmare-filmene sin største styrke. Det dør 6 mennesker i denne filmen, og Freddy Krueger får også virkelig gjennomgå. Han blir knivstukket, får en jernstang gjennom magen, blir stukket med sin egen hanske og blir begravet i hellig jord. Av en eller annen grunn tror jeg ikke vi er helt ferdige med ham likevel…

På IMDb.com har filmen 6,6/10, som er en respektabel rating. Selv syns jeg nok ikke den er fullt så god, og gir denne også 5/10.

Til slutt i dette innlegget tar vi for oss enda en ny serie som da startet i 1987. Jeg snakker om Clive Barker’s Hellraiser. Filmen er basert på Barkers egen novelle, og omhandler en mystisk gåte-boks, som hvis den løses tilkaller såkalte Cenobites. Disse vesnene er en slags skrekkelige demoner so ikke klarer å skille mellom nytelse og smerte, og torturerer sine ofre endeløst.

Syv mennesker blir drept i løpet av filmen, men den inneholder kanskje de drøyeste scenene med blod og kroppsdeler fra prosjektets filmer til nå. Dette er ikke for sarte sjeler. Men effektene er jo strengt tatt meget gode, spesielt på den gjenoppståtte Frank, som blir mer og mer hel dess mer blod han får tilgang på. Filmen ble visstnok kuttet ned en god del også, for å blidgjøre sensuren.

I motsetning til de fleste skurkene i filmene til nå, så virker det egentlig ikke som det er så mye å gjøre mot Pinhead og resten av gjengen på bildet over. Det beste man kan håpe på er å distrahere eller lure dem. Derfor er det heller lite av scener der skurkene overlever tilsynelatende dødelige angrep.

Jeg gir Hellraiser en finfin 6/10, og på IMDb.com har den hele 6,9/10, noe som gjør den til den tredje høyest rangerte filmen av de 13 jeg har sett til nå. Filmen slutter med en helt absurd scene, der en uteligger gjør seg om til en slags skjelett-drage, plukker med seg gåte-boksen og frakter den tilbake dit den startet. Virkelig rare greier.

Følg med neste gang for en titt på året 1988, året der alle skulle være med!