RSS

Stikkordarkiv: willis

Julekalender 08: 22. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: The Dark Knight, Cloverfield (4), Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading (5)

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, No Country for Old Men, Hot Rod (6), Quantum of Solace (17)

FRISTEN ER GÅTT UT.

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

3. There Will Be Blood

Regi: Paul Thomas Anderson

Manus: Paul Thomas Anderson, basert på en roman av Upton Sinclair.

Med: Daniel Day-Lewis, Paul Dano, Ciaran Hinds, Russell Harvard og David Willis.

Land: USA

Spilletid: 158 min

Utenom denne har jeg bare sett to filmer av de fem P. T. Anderson har laget, Magnolia og Boogie Nights. Magnolia er en av de beste «web-of-life»-filmene jeg vet om, og Boogie Nights er en veldig solid dramakomedie med et fantastisk skuespillerensemble. Anderson er en av de få auteurene som er virkelig dyktige til både manusskriving og regissering.

Vi følger Daniel Plainview (Day-Lewis) og veien hans til makt og penger. Han er oljeborer, full av karisma, men samtidig har han et underliggende hat mot andre mennesker, og han gjør det meste for å se konkurrenter tape. Han bruker sønnen sin som et salgstriks; han er tross alt familiemann. Etter informasjon fra Paul Sunday (Willis) flytter han seg til California for å kjøpe opp jord og få opp all oljen. Han lover mye til lokalsamfunnet, men etter hvert som han blir rikere trekker han seg mer og mer tilbake.

Først vil jeg prøve å beskrive hvor fascinerende denne filmen er. Dagen jeg så denne på kino hadde vi en kinomaraton. Først, rundt fire, så vi Juno (veldig bra). Rundt klokken seks gikk vi videre og så Jumper (ikke akkurat såå bra), før vi gikk inn til denne rundt åtte-halv ni. Og jeg satt sikkert med lettere åpen munn hele filmen. To timer og 38 minutter med fascinasjon. Filmen begynner jo med et betydelig strekk med bilder av en mann som borer etter olje alene, uten dialog, og jeg syns det var fantastisk.

Her er jo skuespillet i en klasse for seg, takket være Daniel Day-Lewis. Jeg tror ikke det vil møte for stor motstand om du argumenterer for at han er tidenes karakterskuespiller. Hvordan gjør han det? I denne rollen tror jeg fullt og helt på ham, og ikke bare det, han er så intens at jeg blir skremt av han. Årets skuespillerprestasjon, uten tvil. Men Paul Dano skal heller ikke glemmes, som du kanskje sist så med selvpålagt munnkurv i Little Miss Sunshine. Her spiller han presten med healer-egenskaper. Først tenkte jeg at han var litt overdrevet, men innen slutten av filmen var jeg mektig imponert også av han. Resten av skuespillet er solid, men disse to skiller seg ut.

Historien er veldig bra, og dette er typen historisk film som jeg hadde satt veldig stor pris på å få sett på skolen. Jeg vet ikke om den passer inn i noe pensum, men mer interessant introduksjon til oljeindustri, kapitalisme og religiøs fanatisme skal en lete lenge etter. Kanskje i KRL, eller heter det bare religionsundervisning nå?

Filmen jobber seg sakte framover, med bilder som henger lenge. Er det noe jeg skal dra ned på, så er det muligens at den kunne ha vært litt kortere. Men for all del, her er det nok av fin fotografering å se på, så jeg hadde ikke store problemer med det.

Slutten var også veldig bra, og fikk meg bare til å tenke «Ja, sånn skal den slutte!» inni meg mens den skjedde. Veldig passende avsluttet, med «I DRINK YOUR MILKSHAKE!» som et av de mer minneverdige sitatene fra filmåret.

Filmen vant to Oscar, Beste mannlige hovedrolle (fortjent til Day-Lewis) og Beste kinematografi (også fortjent). Ellers var den også nominert til Beste film, Beste regi, Beste manus basert på tidligere publisert materiale, Beste klipp, Beste art direction og Beste lydredigering. Anbefales til absolutt alle, tror jeg. Se den.

Dom:

DHF: 9/10 (Sterk)

IMDb: 8.3/10 (90 989 stemmer, plassert på 107. plass på Top 250)

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 6

Gratulerer til Ottar og Stein, godt tippet! Og nei, jeg rangerte altså ikke I Am Legend over den…

Legg gjerne igjen kommentar!

 
13 kommentarar

Posta av den desember 22, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 8

Da har det vært en litt lengre pause enn vanlig, faktisk en hel uke siden forrige innlegg kom ut. Det er en følge av at det er utrolig mye å gjøre på skolen for tiden. Men egentlig tror jeg ikke du som leser har merket noe særlig til det, på samme måte som jeg ikke tror du egentlig leser dette som står over overskriften heller. Viss du likevel gjør det, blir du belønnet med å få vite at dagens film er Pulp Fiction, rett før overskriften sier

Pulp Fiction (1994)

http://www.imdb.com/title/tt0110912/

Regi: Quentin Tarantino

Manus: Quentin Tarantino

Med: John Travolta, Samuel L. Jackson, Bruce Willis, Uma Thurman og Ving Rhames.

Spilletid: 154 min

Tarantino er også en av mine favorittregissører, og har faktisk bare lagd bra filmer. Han slo gjennom med Reservoir Dogs, fulgte opp med Pulp Fiction, og fortsatte så med Jackie Brown, Kill Bill vol. 1 og 2 og nå sist Death Proof. Han har en stor skare med ekstreme fans, og har pga suksessen fått lov å lage akkurat de filmene han vil, noe som fungerer ekstremt godt.

John Travolta ble gjort kul igjen med denne filmen, noe han ikke hadde vært siden slutten av 70-tallet omtrent, da med Grease og Saturday Night Fever. Karrieren hans etter Pulp Fiction har vel egentlig også vært så som så, men har i det minste fått inn et par gode filmer, som Get Shorty og Face/Off. Samuel L. Jackson’s evne til å være fullstendig gal samtidig som han er rolig ble definert av denne filmen. Det har han levd på, og spilt en eller annen form for badass i de fleste filmene etterpå, inkludert Shaft, nevnte Jackie Brown, Die Hard: With a Vengeance og Star Wars: Episode III – Revenge of the Sith (også nevnt). Ellers er det jo ikke småfolk i Bruce Willis (Sin City, The Sixth Sense og Die Hard), Ving Rhames (Dawn of the Dead (remake) og Mission: Impossible I, II og III) og Uma Thurman (Kill Bill vol. 1 og 2 og Gattaca).

Jules Winnifield (Jackson) og Vincent Vega (Travolta) er to torpedoer som jobber for gangsteren Marcellus Wallace (Rhames). De skal få tilbake en koffert som tilhører Wallace. Wallace har også bedt Vincent ta med kona hans (Thurman) ut som en tjeneste mens han selv er ute av byen. I tillegg er det en bokser, Butch Coolidge (Willis), som er betalt for å tape neste kamp av Wallace, og som bare vil forlate byen med kjæresten sin. Ved hjelp av mange tilfeldigheter bindes disse karakterene sammen til en historie.

Tarantino er en mester på dialog, og det er også en av filmens store styrker. Samtalene mellom folk er alltid underholdende skrevet, og selv om det kanskje gås omveier, så føles det ikke som om filmen sakkes ned. Spesielt samtalene som involverer Jackson og Travolta er noe av det beste som er festet på film, til tross for at innholdet stort sett er hverdagslige ting.

Fortellingen går ikke kronologisk tidsmessig, den hopper frem og tilbake i tid hele tiden, men det fungerer likevel veldig bra. En har ikke vansker med å forstå rekkefølgen på ting, og egentlig er ikke rekkefølgen på ting det viktigste i denne filmen. Det handler mest om karakterene.

I tillegg er kameraføringen veldig bra, det er for meg et kjennetegn på en Tarantino-film. Masse fine kjøringer, og steadycam som følger karakterene. Også kult med det klassiske «opp fra bagasjeromet»-shotet som Tarantino ofte bruker. Han har sett masse film, og vet utvilsomt hva han liker. Dette fører jo igjen til at han har en helt spesiell stil som er gjennomført i alle filmene hans. Det er litt vanskelig å beskrive den, men at den er tilstede er det ingen som kan si noe på.

Som alle andre Tarantino-filmene, har også denne et veldig bra soundtrack. Tarantino pleier å velge ut sanger, og det går mye i 70-tallsmusikk. En kan faktisk finne veldig gode sanger på åpningstekstene til både Pulp Fiction, Reservoir Dogs og Jackie Brown.

En ting som jeg må nevne til slutt, er den fantastiske scenen med Christopher Walken. Definitivt en av de beste Walken-scener jeg har sett, og det sier en del. Det jeg husker best fra første gang jeg så Pulp Fiction, er hvor genial jeg syntes den scenen var. At Tarantino bruker så lang tid på å la denne karen fortelle en historie, som egentlig koker ned til en slags punch line, altså en vits på 4,5 minutter. Aldri noe jeg lo så mye høyt av, men utrolig morsomt.

Pulp Fiction vant en Oscar for Beste manus skrevet direkte for film, og ble nominert til 6 andre, Beste mannlige hovedrolle (Travolta), Beste mannlige birolle (Jackson), beste kvinnelige birolle (Thurman), Beste klipp, Beste regi og Beste film. Om det kan kvalifisere som en kultfilm, er det i alle fall den mest populære. På IMDb har den 8.9/10 med 316 401 stemmer, og ligger på 6. plass på Top 250. Som alltid, se traileren nedenfor, og se filmen også!

Har du sett Pulp Fiction? Ja, da kan du legge igjen en kommentar, akkurat NÅ!

 
2 kommentarar

Posta av den oktober 19, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 21

Så er neste film i rekken klar. Nok en gang er det etter min mening en lett kvalitetsstigning fra forrige, selv om alle filmene på denne listen har fått karakteren 10/10 av meg, eller terningkast 6 om du vil. Men la oss ikke vente lenger, vi går rett på plass nummer 21:

The Sixth Sense (1999)

http://www.imdb.com/title/tt0167404/

Regi: M. Night Shyamalan

Manus: M. Night Shyamalan

Med: Bruce Willis, Haley Joel Osment, Toni Collette, Olivia Williams og Donnie Wahlberg.

Spilletid: 107 min

M. Night Shyamalan er sikkert en av de mer omdiskuterte regissørene i nyere tid. Født i India, men vokste opp i Pennsylvania, USA. Det kommer fram ved at han veldig ofte lager filmer som finner sted i Philadelphia, som da er den største byen i Pennsylvania. The Sixth Sense var filmen som satte rekordfart på karrieren til Shyamalan, og etter den enorme suksessen har han kanskje fått litt for frie tøyler. De følgende filmene har nemlig mer eller mindre synkende kvalitet. Etter The Sixth Sense kom først Unbreakable, etterfølgt av Signs. Begge gode filmer. Med The Village gav han oss fremdeles en god film etter min mening, men ikke på høyde med de tidligere. Lady in the Water gikk ned på et ok nivå, og den nylige The Happening var det desidert verste jeg har sett fra Shyamalan, med et til tider latterlig manus. Forhåpentligvis finner han tilbake til god gammel form igjen.

Hovedrollen i The Sixth Sense holdes av lille Haley Joel Osment (kanskje ikke fullt så liten nå lenger), som to år senere spilte i Steven Spielberg sin sci-fi AI: Artificial Intelligence, for så å forsvinne inn i en verden med stemmelegging av tegnefilmer og spill. Bruce Willis derimot, som har den andre hovedrollen, har på ingen måte mistet A-stjerne-statusen. Men så har han tross alt vært lenger i yrket, med filmer på samvittigheten som Die Hard, 3 Die Hardoppfølgere, Sin City og Pulp Fiction.

I The Sixth Sense finner vi Cole Sear (Osment), en liten gutt som kan se spøkelser. Ikke bare kan han se dem, det virker som om de oppsøker ham, og de er ikke klare over at de er døde. Naturlig nok er han livredd, og virker for omverdenen som en sykelig paranoid liten fyr med alvorlige vrangforestillinger. Selvfølgelig er ikke moren hans (Collette) komfortabel med det, og kontakter en ekspert for hjelp. Denne eksperten er Dr. Malcolm Crowe (Willis), og han bygger opp et spesielt bånd med Cole. Etterhvert forstår også Crowe at det kan være noe i det Cole forteller.

Det mest kjente fra The Sixth Sense er etter all sannsynlighet replikken «I see dead people.», hvisket av en vettskremt gutt. Den har vel blitt parodiert i hjel over tid, men det er egentlig litt av et konsept. En har ikke akkurat lyst å være i den situasjonen selv. Filmen får veldig godt fram hvor skremmende dette er, for det er sjelden noen koselige spøkelser som besøker lille Cole. De har ofte de kroppene de hadde i øyeblikket de døde, noe som kan gi noen ganske dystre bilder til tider. Jeg husker første gang jeg så denne. Da var jeg helt alene, det var mørkt ute, og jeg hadde fått beskjed om at dette var en av de skumleste filmene noensinne. Det etterlot jo såklart meg voldsomt på vakt, men fy flaten så effektivt det var. Er nok muligens den aller skumleste filmopplevelsen jeg har hatt.

Alle spiller veldig bra, spesielt Osment, og manuset er det beste Shyamalan har kommet opp med. I tillegg er jeg veldig tilhenger av den visuelle stilen til Shyamalan. Veldig elegant, om det går an å si det. Han bruker farger, spesielt rød, for å signalisere forskjellige ting. I denne kommer rødt gjerne sammen med spøkelser, men det går også igjen i senere filmer. Så må det absolutt trekkes fram at denne filmen har en helt genial slutt, som jeg er veldig glad jeg ikke visste om første gang jeg så den. En twist som er så overraskende, men likevel helt logisk, gir en helt fantastisk følelse. Faktisk en av favorittsluttene mine.

På IMDb har 188 150 stemmer gitt denne et gjennomsnitt på 8.2/10, noe som setter den på 136. plass på listen over de beste filmene noensinne. Den vant ingen Oscar-priser i 2000, men ble nominert til 6. Beste mannlige bi-rolle (Osment), Beste kvinnelige bi-rolle (Collette),  Beste klipp, Beste manus direkte for film, Beste regissør og Beste film. For meg står den som den klart beste filmen av Shyamalan, og også den beste grøsseren jeg har sett. Som alltid, kikk på trailer (den er fyllt med flotte creepy sitater. «Standing next to my window.» for eksempel), se filmen.

You ever feel the prickly things on the back of your neck? That’s them.

Har du sett denne veldig gode grøsseren? Så si i fra hva DU syns om den i kommentarene nedenfor.

 
2 kommentarar

Posta av den september 10, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,