RSS

Stikkordarkiv: vincent

Julekalender 2016: 8. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er 12. desember. Nå til dagens film!

17. La Loi du Marché (Markedets Lov)

Regi: Stéphane Brizé

Manus: Stéphane Brizé og Olivier Gorce.

Med: Vincent Lindon, Yves Ory, Karine de Mirbeck og Matthieu Schaller.

Land: Frankrike

Spilletid: 91 min

Premiere: 15.04.16

Med tanke på at dette er en fransk film, med fransk regissør, fransk manus-forfatter og franske skuespillere som har spilt i franske filmer som jeg ikke har sett, så kan jeg ikke introdusere det kreative teamet bak denne på en annen måte enn å liste opp tilfeldige franske titler fra IMDb. Så da drar jeg heller fram det kvalitetstegnet det er at Markedets Lov ble nominert til Gullpalmen i Cannes i fjor. Og det er nok derfor den fant veien fram til norske kinoer etter hvert.

Thierry (Lindon) har mistet jobben på fabrikken, og sliter med å finne ny. Han har leilighet, kone og barn, og blir mer og mer desperat. Han er 51 år, og tilbudene står ikke i kø i dagens arbeidsmarked i Frankrike. Han får etter hvert en jobb som sikkerhetsvakt i et supermarked, der han plutselig møter seg selv i døra i det sjefen ønsker at de skal tynne ned besetningen av kassadamer, og Thierry må være med og bestemme hvem som skal gå.

markedets-lov

Enda en film som holder seg tett opp mot det realistiske, og portretterer livet til en mann i arbeiderklassen som står i fare for å falle ned i en økonomisk krise. Thierry har alt mot seg, og selv det at han er overkvalifisert til jobber han søker på fører til at han kommer negativt ut. Og så, når han altså får seg en jobb, så blir vi invitert til å tenke over hvor mye en jobb er verdt. Skal man bite i det sure eplet og holde seg i en jobb som konstant tvinger en til å jobbe mot sin egen moral?

Vincent Lindon er utrolig bra i denne. Måten han spiller en skuffet og utslått mann, gir oss en masse følelser med umerkelige så endringer i det rolige ansiktet, gjør at det er lett å identifisere seg med Thierry, selv for oss som ikke har vært i samme jobbnød som han. Skuespillet er faktisk såpass godt at Lindon ble premiert med prisen for beste skuespiller under filmfestivalen i Cannes, og han vant også en Cesar-pris (Frankrikes Oscar-variant) under årets utdeling.

Markedets Lov er en interessant og trist film, og kan fortelle oss noe om samfunnet og de som faller litt utenfor. Det er ikke sikkert at det norske arbeidsmarkedet er likt som det franske, men at det finnes folk i lignende situasjoner her til lands er utvilsom sant.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6,8/10 (3 271 stemmer)

AVClub.com: B

Filmmagasinet: 4/6

VG: Ingen anmeldelse.

Dagbladet: Terningkast 5

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 8, 2016 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: 17. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Fristen for å være med er gått ut, og du får en oversikt av deltakerne i bunnen av dette innlegget.

8. Poulet aux Prunes

Regi: Vincent Paronnaud og Marjane Satrapi.

Manus: Vincent Paronnaud og Marjane Satrapi, basert på sistnevntes tegneserie.

Med: Mathieu Amalric, Maria De Medeiros, Chiara Mastroianni, Jamel Debbouze og Isabella Rossellini.

Land: Frankrike/Tyskland/Belgia

Spilletid: 93 min.

Premiere: 12.04.13

Filmtittelen betyr «Kylling med plommer» direkte oversatt, men filmen gikk på norske kinoer som «Den lidenskapelige fiolinisten». Paronnaud/Satrapi er vel nesten utelukkende kjent som regissørene av Persepolis, som i 2008 ble nominert til Oscar for Beste Animerte film. Ellers finner vi jo flere kjenninger blant de største rollene. Mathieu Amalric var skurken i Bond-filmen Quantum of Solace, Isabella Rossellini husker vi fra David Lynchs Blue Velvet, mens Maria De Medeiros var kjæresten til Bruce Willis i Pulp Fiction for 19 år siden.

Nasser-Ali er en dyktig fiolinist i Iran, og han har funnet sin perfekte fiolin. Men i en av de mange kranglene han har med kona si, ødelegger hun den. Etter å ha lett etter en erstatning som høres like bra ut, uten å finne den, bestemmer han seg for å gi opp, gå til sengs og bli der til han dør. Filmen følger hans siste åtte dager, fylt av syn av både fortid og framtid.

Nasser-Ali-spelmann bytta bort kua ved første mulighet.

Nasser-Ali-spelmann bytta bort kua ved første mulighet.

Tankene går til tidligere franske suksesser som Amelie og Delicatessen. Nydelige bilder, absolutt filmkunst på sitt ypperste. Lyssettingen er spesielt fin, men nærmest alle scener inneholder bilder fine nok til å ha på veggen hjemme. Filmer bugner over av fantasi, med en herlig blanding av stilarter, og går innom de fleste følelser på den relativt korte spilletiden. Det er også en gjennomgående halvsvart humor som virkelig gjør seg.

Med tanke på at fortellingen er såpass absurd, så er det fint å ha bunnsolide skuespillere i hovedrollene. Dermed svelger i hvertfall jeg mye mer av det rare, men for all del, er du en som kun liker realistiske virkelighetsskildringer, bør du nok styre unna.

Dessverre gikk nok denne filmen på kino uten noe særlig besøkende, og det er mest synd med tanke på at det kanskje blir mindre sånne filmer framover. Mange ville satt pris på denne, selv om de aldri ville funnet den på egenhånd. Dette er nemlig den type rar og underlig film folk flest får via for eksempel Wes Anderson, bare bedre på det alvorlige planet, og med større variasjon. Så gi den en sjanse, spesielt om du likte nevnte Amelie.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7.0/10 (4 609 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

Konkurransen:

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), The Act of Killing (?), Iron Man 3 (?).

Azzi: Django Unchained (?), Epic (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Pioner (?).

CheerNina: The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Thor: The Dark World (?), Iron Man 3 (?), Django Unchained (?).

Dabju: Gravity (?), The Hunger Games: Catching Fire (?), Captain Phillips (?), Man of Steel (?).

HKH: De Rouille et d’os (Rust and Bone) (?), The Bling Ring (?), Django Unchained (?), Only God Forgives (?).

Inge(n): Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Cloud Atlas (?), Lincoln (?).

Lars Easthouse: Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Iron Man 3 (?), Man of Steel (?).

Maria-Manah: Gravity (?), Django Unchained (?), Gåten Ragnarok (?), Ender’s Game (?).

Marius Full-G: Django Unchained (?), Silver Linings Playbook (?), Eventyrland (?), Frances Ha (?).

Oda to Joy: Django Unchained (?), The Hunger Games: Catching Fire (?), Life of Pi (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?).

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: The Hunger Games: Catching Fire (?), Django Unchained (?), The World’s End (?), Jagten (?).

Stein Galen: The Act of Killing (?), Captain Phillips (?), Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?).

Toejam: The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Django Unchained (?), The World’s End (?), Silver Linings Playbook (?).

Fremdeles altså ingen som har fått et av tipsene sine avslørt… Lite action i konkurransen foreløpig.

 
Éin kommentar

Posta av den desember 17, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 24. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Det avholdes tippekonkurranse, der leserene prøver å gjette seg til årets topp 4. Fristen for innsending av bidrag er gått ut, og du kan følge deltakerene og framgangen i konkurransen i bunnen av dette innlegget.

1. Black Swan

Regi: Darren Aronofsky

Manus: Mark Heyman, Andres Heinz og John McLaughlin.

Med: Natalie Portman, Mila Kunis, Vincent Cassell, Barbara Hershey og Winona Ryder.

Land: USA

Spilletid: 108 min

Premiere: 04.02.11

Darren Aronofsky har dystre og intense filmer som sitt varemerke. Jeg har ennå ikke sett spillefilmdebuten hans, Pi, fra 1998, men hans neste, Requiem for a Dream, er nok kanskje den aller beste dop-relaterte filmen jeg har sett. Så tok han et lite hvilskjær med den tungrodde og visuelt slående The Fountain, før han kom tilbake for fullt med den hyper-realistiske og tragiske The Wrestler.

Nina får endelig prøve seg på hovedrollen i Svanesjøen, den mest ettertraktede rollen i ballettverdenen. Men rollen er vanskelig, og består både av en hvit svane, som skal være pen og pyntelig, og den ville og sensuelle svarte svanen. Nina er perfeksjonist, og klarer fint den hvite delen, men sliter med å slippe seg løs og oppnå instruktørens visjoner for den svarte delen. Når det så dukker opp en ny danser i troppen, Lily, og hun er usedvanlig god på nettopp den svarte svanen sine egenskaper, blir Nina mer og mer paranoid. Etter hvert begynner hun å bli usikker på om det som skjer rundt og med henne er hallusinasjoner eller ikke.

Alltid utrolig gøy med skikkelig godt lagde psykologiske thrillere, der en sitter og lurer hele filmen på hva som er ekte eller ikke. Black Swan er en av de mest intense filmene jeg har sett på veldig lenge. Musikken er flott og overdøvende, mens lydbildet til tider er ekkelt og forsterker ubehaget. For det er faktisk hvor ukomfortabel jeg var i kinosalen som er denne filmens beste side. Satt med vondt i magen i store deler av spilletiden, der overraskende skumle scener og brutal og grotesk vold alltid holder deg på tå hev.

Natalie Portman har alltid vært en dyktig dame (og jente, for de som husker Leon og Heat), men gjør her sin til nå beste rolle. Desto bedre blir vi dratt inn i hennes mareritt ved at hun er så attraktiv og har et «snill-og-grei»-image. Du blir liksom alltid på lag med Portman i filmene hennes. Og dermed er det ikke vanskelig for Cassell, Kunis og Hershey å spille slemme, utspekulerte og skremmende. Spesielt Hershey som Ninas mor er en bra prestasjon.

Aronofsky viderefører mye av kamerastilen fra The Wrestler, med vandrende kameraer som ofte følger en person bakfra. Jeg har så og si ingen interesse for ballett, men syns likevel at ballettscenene i denne filmen er noen av høydepunktene.

Slutten er på mange måter perfekt for meg, nøster opp trådene på en måte som gjør at det skal bli like gøy å se denne filmen om igjen. Filmen vant en Oscar for Beste kvinnelige hovedrolle (Portman), og var også nominert til Beste film, Beste regi, Beste foto og Beste klipp.

Dom:

DHF: 9/10 (sterk)

IMDb.com: 8.3/10 (194 087 stemmer, plassert som den 124. beste filmen noensinne)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 5

Konkurranse:

Her følger deltakerene alfabetisk,med tipsene i prioritert rekkefølge. Vinneren er den som klarer flest riktige i topp 4. Ved uavgjort teller summen av plasseringene til alle fire tipsene. Tipper en 1., 3., 7., og 25. plass, for eksempel, vil verdien bli 36. Lavest verdi er såklart best.

Audun: The King’s Speech (6), True Grit (2), The Fighter (3), Thor (26).

Bush: Super 8 (11), Oslo, 31. august (8), Johnny English Reborn (40), Drive (9).

Inge: The King’s Speech (6), The Greatest Movie Ever Sold (38), The Fighter (3), Sucker Punch (54).

Maria: True Grit (2), Hodejegerne (10), The King’s Speech (6), Captain America: The First Avenger (31).

Martin: Kongen av Bastøy (16), Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides (39), Kong Curling (53), Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (14).

Ottar Karsten Hostesaft: The King’s Speech (6), True Grit (2), Black Swan (1), The Town (7).

Stein Galen: The King’s Speech (6), Oslo, 31. august (8), Drive (9), Melancholia (30).

Ottar var den eneste som hadde med Black Swan. Resultatene blir som følger, beste mulige verdi er 1+2+3+4=10:

1. Ottar Karsten Hostesaft: 2 rette, samlet verdi 16.

2. Audun: 2 rette, samlet verdi 37.

3. Maria: 1 rett, samlet verdi 49.

4. Inge: 1 rett, samlet verdi 101.

5. Stein Galen: Ingen rette, samlet verdi 53.

6. Bush: Ingen rette, samlet verdi 68.

7. Martin: Ingen rette, samlet verdi 122.

Siden det er en tippekonkurranse hovedsaklig om topp 4, kommer Inge høyere med sin ene rette, til tross for at både Stein og Bush tippet bedre totalt sett. Om dette er noe dere synes er blodig urettferdig får dere klage, så endres kanskje reglene til neste år. Men samtidig så er det jo ikke sånn at du premieres om du velger ut tallene ved siden av de som kommer i lotto-trekningen…

Det er bare å gratulere Ottar med sin andre seier i DHFs julekalender, en sterk prestasjon som ingen har klart før ham! Regner med de andre er hevnlystne til neste år, og da er det masse snadder å se frem til. Jeg vil ønske alle mine lesere en god jul, og takk for følget!

 
5 kommentarar

Posta av den desember 24, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 2

Nest siste innlegg i denne serien, hvor jeg har presentert favorittfilmene mine en etter en. I dag skal det handle om den nest beste filmen jeg vet om. Andreplassen går til

Heat (1995)

http://www.imdb.com/title/tt0113277/

Regi: Michael Mann

Manus: Michael Mann

Med: Al Pacino, Robert De Niro, Val Kilmer, Jon Voight, Tom Sizemore, Diane Venora, Amy Brenneman og Ashley Judd.

Spilletid: 171 min

Så er vi altså tilbake til favorittregissøren min, allerede presentert en gang i innlegget om Collateral. Heat er det definitive mesterverket hans, faktisk en film han laget to ganger. Først med TV-filmen L.A. Takedown fra 1989, før han så gjorde den på nytt med Heat. Jeg har ikke sett den første, men alt tyder på at den er en svak versjon i forhold til Heat.

Dette er jo da også en av tre filmer hvor både De Niro og Pacino er på rollelisten. Først ute var The Godfather: Part II, uten at de noensinne spilte mot hverandre. Så kom altså Heat 21 år senere, der de har et par scener sammen, og nå i år kom Righteous Kill, der de spiller sammen gjennom nesten hele den halvgode filmen. De Niro og Pacino bli vel regnet som to av de beste skuespillerne noensinne, De Niro fra filmer som Taxi Driver, Raging Bull (mitt innlegg) og The Deer Hunter og Pacino fra filmer som The Godfather, Dog Day Afternoon og Scarface. I Heat har vi i tillegg store stjerner i Val Kilmer og Jon Voight. Legg også merke til Amy Brenneman, i Norge sikkert mest kjent for tv-serien Judging Amy, og en mindre rolle fra Dennis Haysbert, som spilte presidenten i de første sesongene av 24, for ikke å snakke om en ung Natalie Portman som Al Pacino’s stedatter.

Heat tar for seg begge sidene av loven. Neil McCauley (De Niro) leder en gruppe ranere som utfører et kupp mot en armert bil, men ting går galt når det nye medlemmet av teamet bestemmer seg for å skyte en av vaktene i bilen. Vincent Hanna (Pacino) og teamet hans blir satt på saken. Ranerne bestemmer seg for å gå for et siste ran før de gir seg, et stort bankran, og til tross for at de merker at politiet begynner å nærme seg, vil de gjennomføre det. Samtidig skjer det ting i både McCauley og Hanna sine privatliv. McCauley treffer en dame (Brenneman), og prøver å holde jobben sin hemmelig for henne, mens Hanna har problemer med kona, som har åpenlyse forhold til andre menn.

Dette er en film som er ganske lang, men det merker du absolutt ingenting til. Det er stappfullt av ting som skjer til alle tider, og det er en fin blanding av action og spenning på den ene siden og drama og personlige problemer på den andre. Det er kanskje en klassisk historie med politi og røver, men i såfall er det den klart beste versjonen av denne historien jeg har sett.

Skuespilet er helt glimrende. Pacino holder seg hele tiden på grensen til overspilling, med roping og underlige replikker. Men det funker i sammenheng med karakteren hans, og det er veldig underholdende å se på. De Niro spiller litt mer rolig, karakteren hans er veldig kalkulerende og kan ofte være kald. Når disse to møtes i den berømte restaurantscenen, så er det et fantastisk møte mellom to folk som egentlig er ganske like, til tross for å være på hver sin side av loven. Men for all del, her er det bare bra skuespill over hele linja. Solid arbeid av castet.

Visuelt sett er filmen helt nydelig. Spesielt godt liker jeg en scene i De Niro sin leilighet, der alt er veldig blått. Men som i Collateral, så får Mann LA til å se veldig bra ut, kanskje spesielt om natten.

Når det gjelder actionsekvensene, så vil jeg si at hele scenen som følger bankranet er den beste shootout-scenen jeg noensinne har sett. Helt genialt gjennomført, både når det gjelder kameraføring, skuespill, spenning, hele greia. Et klipp fra scenen, der Val Kilmer lader om våpenet sitt, har blitt brukt som eksempel for militære, som har fått beskjed at om en skuespiller kan gjøre det så fort, kan de det også.

Et av yndlingssitatene mine er Neil McCauley’s motto: «Don’t let yourself get attached to anything you are not willing to walk out on in 30 seconds flat if you feel the heat around the corner.» Det fører opp til en veldig bra scene senere i filmen, hvor McCauley må sette regelen sin på prøve.

Det som er så fint med at vi følger både McCauley og Hanna, er at vi egentlig ikke vet helt hvem vi skal holde med. Vi har definitivt empati for begge. Vi vil at McCauley skal klare å gjennomføre ranet og komme seg bort, samtidig som vi vil at det moralsk rette skal skje, at Hanna fanger ham. Denne bkandingsfølelsen følger oss gjennom hele filmen, helt frem til slutten. Slutten, som er en av de beste jeg vet om. Helt perfekt, etter min mening. Moby sin sang, «God moving over the face of the waters», begynner å spille, vi får de siste replikkene, og et overveldende bra siste bilde. Jeg føler at filmen er avsluttet, og selv om jeg er lei for at den ikke varte lenger, så ser jeg at det var den åpenbare plassen å stoppe det på.

Heat er en moderne klassiker, som ikke ble nominert til en eneste Oscar. Om jeg har sagt i tidligere innlegg at filmer ble snytt, så er det ingenting mot denne. Her burde det vært Beste film, Beste regissør, Beste kinematografi, garantert Beste lyd, minst et par skuespillernominasjoner (De Niro, Kilmer). Oscarutdelingen i 1996 er nærmest en skandale for å ha oversett denne og for det meste Se7en (mitt innlegg). I det minste får også Heat god karakter på IMDb, 8.2/10 med 109 782 stemmer. Det gir den 134. plass på top 250 (som jeg selvfølgelig også syns er altfor lavt). Som alltid, se traileren nedenfor.

Fun fact om mine favorittfilmer av Michael Mann: Heat begynner på en undergrunnsstasjon og slutter på en flyplass, Collateral begynner på en flyplass og slutter på en undergrunnsstasjon. For øvrig bruker også Neil McCauley fra Heat og Vincent fra Collateral så og si like grå dresser, og de benytter seg av samme teknikk når de kvitter seg med folk. To i brystet, en i hodet.

Har du sett Heat? Da er du en av de heldige som kan legge igjen en begrunnet kommentar nedenfor. Viss du ikke har sett den må du legge igjen en ubegrunnet kommentar.

 
4 kommentarar

Posta av den november 5, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 7

Jepp jepp jepp jepp jepp. La oss fortsette på listen over favorittfilmene mine. Passelig nok viste de faktisk Pulp Fiction på NRK3 i går, dagen etter at den ble presentert i innlegget mitt. Ikke akkurat tilfeldig, kan jeg tenke meg. Så du skal ikke se bort fra at NRK3 eller en annen kanal snart slår til og viser

Collateral (2004)

http://www.imdb.com/title/tt0369339/

Regi: Michael Mann

Manus: Stuart Beattie

Med: Tom Cruise, Jamie Foxx, Jada Pinkett Smith, Mark Ruffalo, Peter Berg og Bruce McGill.

Spilletid: 120 min

Michael Mann er kanskje regissøren jeg omtaler som favoritten min, i hvertfall når det kommer til den visuelle looken på filmer. Der jeg syns han får til stilen sin aller best er Miami Vice, men The Insider og Heat er andre eksempler. I tillegg kan han skryte av å ha laget Ali, The Last of the Mohicans, Thief og den første filmen om Hannibal Lecter, Manhunter. Den ble kanskje overskygget av The Silence of the Lambs, pga den geniale rolletolkningen til Anthony Hopkins, men Manhunter er absolutt en god film.

I hovedrollene finner vi Tom Cruise (Magnolia, Rain Man) og Jamie Foxx (Ray, Jarhead). I tillegg har vi Jada Pinkett Smith (The Matrix Reloaded), som da er kona til Will Smith. Se også opp for Bruce «Jack Dalton» McGill, og Jason Statham og Javier Bardem (No Country for Old Men) i småroller.

Vincent (Cruise) er en leiemorder som skal drepe fem mennesker i Los Angeles i løpet av en natt. Han bestemmer seg for å bruke en drosje til å kjøre seg rundt. Den uheldige drosjeføreren blir Max (Foxx), som egentlig skulle ha taxijobben som en mellomting til han fikk spart opp penger til et limousinfirma, men så har han blitt sittende fast i jobben. Max forstår etterhvert hva som foregår, og blir et gissel, sikkerhet (collateral) som Vincent må beholde til han er ferdig med oppdraget.

Dette er etter min mening en av Cruise’s aller beste roller, om ikke den beste. Nå som det i senere tid har kommet fram at mannen er splitter pine gal personlig, så tar ikke det akkurat bort noe av prestasjonen som iskald leiemorder. Det som er så fint med karakteren, er at han har masse argumenter for å rettferdiggjøre det han gjør. Underlig nok er han jo akkurat det Max trenger for å våkne fra tilværelsen sin. Jamie Foxx spiller også veldig bra i rollen som Max. Det er disse to hovedrolleinnehaverne som bærer hele filmen, og de gjør en fantastisk jobb. Resten av castet er fullstendig troverdig, men så er det ikke fullt så mye som kreves av de heller.

Helt siden jeg hørte om filmen første gang, syns jeg det virket som en utrolig interessant historie. Nå ble det dessverre aldri til at jeg fikk sett denne på kino, selv om jeg hadde veldig lyst. Men jeg husker at jeg så den på dvd med et par kamerater da den kom ut, også så jeg den faktisk igjen alene neste dag. Jeg syns fremdeles det er en av de bedre historier jeg har sett på film, i det minste blant de som holder det innenfor såpass få karakterer.

Dynamikken inne i den drosjen er helt enestående, og ulik noe annet jeg har vært borti. Manuset er veldig bra, og samtalene mellom Vincent og Max er rett og slett en fryd å se på. Det er sjelden en kan bli så involvert i begge karakterene når de har så forskjellige synspunkt.

Det visuelle er som sagt noe av det jeg liker aller best med Mann sine filmer. Mesteparten av Collateral er spilt inn digitalt, altså ikke på film. Mann sier det hjalp dem å spille inn filmen i lite lys, siden digital video fungerer bedre enn film med lave lysmengder. Jeg syns det ser helt vidunderlig ut. Det er nesten umulig å forklare, men det er noe med fargene, spesielt på himmelen, og teksturen på ting som jeg liker veldig godt.

Så vil jeg gjerne vise fram det som er en av favorittscenene mine fra filmen:

Selvfølgelig er det tatt ut av sammenheng, og fungerer mye bedre i filmen. Stemningen i scenen er helt utrolig, når bilen bare stopper, og disse prærieulvene kommer løpende over gaten. Begge de to i bilen ser ut til å ha en dypere forståelse av det som skjer, og «Shadow on the sun», begynner å spille. Jeg vet ikke helt hva det skal bety, men jeg vet jeg liker scenen veldig godt.

I tillegg til alt som er nevnt, har filmen noen veldig gode og spennende actionsekvenser, der ingenting føles særlig sikkert. Det er definitivt en bra ting.

Filmen ble nominert til 2 Oscar, Beste klipp og Beste mannlige birolle (Foxx). Det mener jeg nesten er ran på høylys dag. For meg var dette lett den beste filmen i 2004, og Tom Cruise spiller en fantastisk rolle, som burde fått en nominasjon. På IMDb har den 7.8/10 med 81 102 stemmer, også overraskende lavt. Så jeg vil si dette er en undervurdert moderne klassiker. Se traileren nedenfor, og se denne filmen.

Har du usedvanlig god smak? Har du sett Collateral? Da er det bare å legge igjen sin positive kommentar der du sier hvor god den er.

 
3 kommentarar

Posta av den oktober 22, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 8

Da har det vært en litt lengre pause enn vanlig, faktisk en hel uke siden forrige innlegg kom ut. Det er en følge av at det er utrolig mye å gjøre på skolen for tiden. Men egentlig tror jeg ikke du som leser har merket noe særlig til det, på samme måte som jeg ikke tror du egentlig leser dette som står over overskriften heller. Viss du likevel gjør det, blir du belønnet med å få vite at dagens film er Pulp Fiction, rett før overskriften sier

Pulp Fiction (1994)

http://www.imdb.com/title/tt0110912/

Regi: Quentin Tarantino

Manus: Quentin Tarantino

Med: John Travolta, Samuel L. Jackson, Bruce Willis, Uma Thurman og Ving Rhames.

Spilletid: 154 min

Tarantino er også en av mine favorittregissører, og har faktisk bare lagd bra filmer. Han slo gjennom med Reservoir Dogs, fulgte opp med Pulp Fiction, og fortsatte så med Jackie Brown, Kill Bill vol. 1 og 2 og nå sist Death Proof. Han har en stor skare med ekstreme fans, og har pga suksessen fått lov å lage akkurat de filmene han vil, noe som fungerer ekstremt godt.

John Travolta ble gjort kul igjen med denne filmen, noe han ikke hadde vært siden slutten av 70-tallet omtrent, da med Grease og Saturday Night Fever. Karrieren hans etter Pulp Fiction har vel egentlig også vært så som så, men har i det minste fått inn et par gode filmer, som Get Shorty og Face/Off. Samuel L. Jackson’s evne til å være fullstendig gal samtidig som han er rolig ble definert av denne filmen. Det har han levd på, og spilt en eller annen form for badass i de fleste filmene etterpå, inkludert Shaft, nevnte Jackie Brown, Die Hard: With a Vengeance og Star Wars: Episode III – Revenge of the Sith (også nevnt). Ellers er det jo ikke småfolk i Bruce Willis (Sin City, The Sixth Sense og Die Hard), Ving Rhames (Dawn of the Dead (remake) og Mission: Impossible I, II og III) og Uma Thurman (Kill Bill vol. 1 og 2 og Gattaca).

Jules Winnifield (Jackson) og Vincent Vega (Travolta) er to torpedoer som jobber for gangsteren Marcellus Wallace (Rhames). De skal få tilbake en koffert som tilhører Wallace. Wallace har også bedt Vincent ta med kona hans (Thurman) ut som en tjeneste mens han selv er ute av byen. I tillegg er det en bokser, Butch Coolidge (Willis), som er betalt for å tape neste kamp av Wallace, og som bare vil forlate byen med kjæresten sin. Ved hjelp av mange tilfeldigheter bindes disse karakterene sammen til en historie.

Tarantino er en mester på dialog, og det er også en av filmens store styrker. Samtalene mellom folk er alltid underholdende skrevet, og selv om det kanskje gås omveier, så føles det ikke som om filmen sakkes ned. Spesielt samtalene som involverer Jackson og Travolta er noe av det beste som er festet på film, til tross for at innholdet stort sett er hverdagslige ting.

Fortellingen går ikke kronologisk tidsmessig, den hopper frem og tilbake i tid hele tiden, men det fungerer likevel veldig bra. En har ikke vansker med å forstå rekkefølgen på ting, og egentlig er ikke rekkefølgen på ting det viktigste i denne filmen. Det handler mest om karakterene.

I tillegg er kameraføringen veldig bra, det er for meg et kjennetegn på en Tarantino-film. Masse fine kjøringer, og steadycam som følger karakterene. Også kult med det klassiske «opp fra bagasjeromet»-shotet som Tarantino ofte bruker. Han har sett masse film, og vet utvilsomt hva han liker. Dette fører jo igjen til at han har en helt spesiell stil som er gjennomført i alle filmene hans. Det er litt vanskelig å beskrive den, men at den er tilstede er det ingen som kan si noe på.

Som alle andre Tarantino-filmene, har også denne et veldig bra soundtrack. Tarantino pleier å velge ut sanger, og det går mye i 70-tallsmusikk. En kan faktisk finne veldig gode sanger på åpningstekstene til både Pulp Fiction, Reservoir Dogs og Jackie Brown.

En ting som jeg må nevne til slutt, er den fantastiske scenen med Christopher Walken. Definitivt en av de beste Walken-scener jeg har sett, og det sier en del. Det jeg husker best fra første gang jeg så Pulp Fiction, er hvor genial jeg syntes den scenen var. At Tarantino bruker så lang tid på å la denne karen fortelle en historie, som egentlig koker ned til en slags punch line, altså en vits på 4,5 minutter. Aldri noe jeg lo så mye høyt av, men utrolig morsomt.

Pulp Fiction vant en Oscar for Beste manus skrevet direkte for film, og ble nominert til 6 andre, Beste mannlige hovedrolle (Travolta), Beste mannlige birolle (Jackson), beste kvinnelige birolle (Thurman), Beste klipp, Beste regi og Beste film. Om det kan kvalifisere som en kultfilm, er det i alle fall den mest populære. På IMDb har den 8.9/10 med 316 401 stemmer, og ligger på 6. plass på Top 250. Som alltid, se traileren nedenfor, og se filmen også!

Har du sett Pulp Fiction? Ja, da kan du legge igjen en kommentar, akkurat NÅ!

 
2 kommentarar

Posta av den oktober 19, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 11

Nytt innlegg enda en gang. Denne gangen skal jeg presentere det som er den beste boksefilmen. Ikke Cinderella Man. Ikke Ali. Ikke The Boxer. Heller ikke Rocky. Den aller beste boksefilmen er utvilsomt

Raging Bull (1980)

http://www.imdb.com/title/tt0081398/

Regi: Martin Scorsese

Manus: Paul Schrader og Mardik Martin (basert på selvbiografi)

Med: Robert De Niro, Cathy Moriarty, Joe Pesci og Frank Vincent.

Spilletid: 129 min

Martin Scorsese er en annen av favorittregissørene mine. Han brukte Robert De Niro i et utall filmer, inkludert Goodfellas, Taxi Driver og Casino. Scorsese har laget utrolig mange bra filmer, og vant en æresoscar noen år tilbake. Han regnes som en av regissørene som skapte en kvalitetsendring i Hollywood på 70-tallet, sammen med for eksempel Francis Ford Coppola (The Godfather). I nyere tid har han slått seg sammen med Leonardo Di Caprio noen ganger, med vellykkede resultat.

De Niro regnes som en av de beste skuespillerne noensinne, og det med rette. Det var som sagt samarbeidet med Scorsese gjennom 8 filmer at han ble kjent og anerkjent. Han fikk et gjennombrudd i Mean Streets, før han spilte den unge Vito Corleone i The Godfather Part II, og karrieren var i gang. Joe Pesci er også en kjent gjenganger i gangsterfilmene til Scorsese, i tillegg til mer koselige ting som My Cousin Vinny eller Home Alone.

Raging Bull forteller oss den sanne livshistorien til bokseren Jake La Motta. Sinnet og temperamentet hans hjelper han til en fantastisk boksekarriere, og han er den første som klarer å slå legendariske Sugar Ray Robinson. Men om den rasende oksen fungerer godt som bokser, så fungerer han ikke like godt som familiemann.

Dette er etter min mening De Niro’s aller beste prestasjon. Han spiller La Motta på en fullstendig overbevisende måte, både på veien opp og kanskje spesielt på veien ned igjen. Han la på seg det som da var rekordmye vekt (ca 30 kg) for å spille La Motta på sine eldre dager. Rekorden ble senere slått av Vincent D’Onofrio på Full Metal Jacket, men det bli ikke mindre imponerende av den grunn.

Filmen er i svart-hvitt, og benytter det på en veldig god måte. Den ser fantastisk bra ut, og boksekampene har hver sin egen stil og tone. Størrelsen på ringen det blir bokset i blir endret fra kamp til kamp, for å reflektere stemningen i kampen. Kampene er for øvrig også veldig bra koreografert og filmet. I tillegg må jeg trekke fram en helt genial kameraføring, der kameraet på kran følger La Motta helt inne fra garderoben, ut gangen og inn på stadion, hvor det løftes opp og gir oversikten. Her kan du se åpningssekvensen, som også er veldig bra.

Jeg liker det faktum at filmen ikke er den typiske heltehistorien der alt går bra. Sånne type filmer fungerer ofte godt, og kanskje spesielt innen denne sjangeren, men Raging Bull er realistisk og dyster, og tjener mye på det. Kanskje den aller beste framvisningen av «medaljens bakside» jeg har sett.

Lydeffektene er også veldig bra, blant annet brukte de pistolskudd til å lydlegge blitsene som gikk av under kamper. Etter at filmen var ferdig, ødela lydteknikerne opptakene, sånn at de ikke skulle bli brukt igjen. Andre litt morsomme ting er at de brukte sjokolade som blod, for at det skulle vise bedre på svart-hvit film, og at De Niro deltok i tre ekte boksekamper i Brooklyn som forberedelse, og vant to av dem.

Filmen vant 2 Oscar, Beste mannlige hovedrolle (De Niro) og Beste klipp, og ble i tillegg nominert til 6 Oscar til; Beste mannlige birolle (Pesci), Beste kvinnelige birolle (Moriarty), Beste Kinematografi, Beste lyd, Beste Regissør og Beste film. På IMDb har den en rating på 8.4/10 med 67 618 stemmer, og er dermed på 71. plass på top 250. Se traileren nedenfor, og få sett denne klassikeren så fort som mulig!

Har du sett Raging Bull? Legg igjen en kommentar med din mening om den!

 
4 kommentarar

Posta av den oktober 7, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,