Julekalender 2010: 11. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. For å gjøre hele prossessen mest mulig rettferdig, har jeg lagt ut en liste over alle filmene jeg har sett på kino i år, og som dermed er aktuelle kandidater for kalenderen. Listen finner du her. I år kjører vi hemmelig valg, sånn at ingen skal få noen fordeler ved å kikke på andres tips. Send dine personlige topp 4-tips i en melding til meg på Facebook, eller på elektronisk mail til rune_b_87@hotmail.com. Rekkefølgen teller, og du kan endre tipset helt fram til fristen, som settes til 14. desember (i løpet av dagen), sånn at alle må ha tippet før jeg begir meg inn på topp 10.

14. New York, I Love You

Regi: Fatih Akin, Yvan Attal, Randall Balsmeyer, Allen Hughes, Shunji Iwai, Wen Jiang, Shekhar Kapur, Joshua Marston, Mira Nair, Natalie Portman og Brett Ratner.

Manus: Hu Hong, Yao Meng, Israel Horowitz, Suketu Mehta, Shunji Iwai, Olivier Lécot, Jeff Nathanson, Alexandra Cassavettes, Stephen Winter, Anthony Minghella, Natalie Portman, Fatih Akin, Joshua Marston, Hall Powell, James C. Strouse, Tristan Carné og Yvan Attal.

Med (utvalg): Natalie Portman, Andy Garcia, Bradley Cooper, Ethan Hawke, James Caan, Rachel Bilson, Hayden Christensen, Christina Ricci, Orlando Bloom, Drea de Matteo, Julie Christie, John Hurt, Shia LaBeouf, Chris Cooper, Maggie Q, Robin Wright, Eli Wallach.

Land: USA

Spilletid: 103 min

Premiere: 26.12.09

Filmfans vil nok allerede ha trukket koblinger mellom denne og Paris, je t’aime, kortfilmsamlingen der en rekke kjente regissører fikk lage hver sin kjærlighetshistorie satt i kjærlighetens hovedstad. Og ja, det er en videreutvikling av konseptet, som nå skal foregå i verdens mest kjente by, New York.

Det er veldig vanskelig å gjengi noe handlingsreferat, forståelig nok. Den røde tråden er som sagt kjærlighet og New York. Vi følger en rekke små fortellinger, satt (uhyre) løst sammen med New Yorkiske overganger og noen små karakteroverlappinger. Unge som går på sitt første stevnemøte, et eldre ektepar som vandrer gjennom byen, tilfeldige møter og fornying av forhold. Vi får være med på en del i løpet av dette flettverket.

Jeg er veldig glad i konseptet. Fint å kunne få kortfilm på kino, og det er dessuten mye greiere om noe er litt mindre bra, for du vet at om ti minutter får du en helt ny historie. Så er det jo interessant å legge alt til samme by. Nå mener jeg vel kanskje at Paris-versjonen er hakket bedre, men New York, I Love You holder generelt veldig god standard. Selvfølgelig er det ikke alle segmentene som treffer like bra, men da er det jo en del av sjarmen at folk er ulike, og det du ikke liker kan kanskje noen andre sette mer pris på. En film som kan snakkes mye om etterpå.

De delene jeg fremdeles husker best (det er snart et år siden jeg så den) er en som omhandler et eldre ektepar som krangler seg gjennom byen, en om en aldrende kvinnelig operastjerne på et hotell, med Shia LaBeouf som gjør en skikkelig bra rolle, og en om et par som sitter og snakker sammen på en restaurant. Det er de jeg husker best, og de jeg likte best.

Filmen har mindre kjente regissørnavn enn Paris, je t’aime. Der Paris… kunne skilte med Coen-brødrene, Gus van Sant, Wes Craven og Alfonso Cuaron, er det få kjente navn på regilisten i New York, I Love You. Vi har Brett Ratner, en mann kanskje mest kjent for Rush Hour-filmene. I tillegg har vi selvsagt regidebuten til Natalie Portman. Egentlig skulle filmen også inneholde debuten til en annen kvinnelig skuespillerinne, nemlig Scarlett Johansson. Men innslaget hennes ble kuttet fra den ferdige filmen, uten at vi skal komme nærmere inn på hvorfor.

New York, I Love You er en interessant samling små fortellinger, til tider veldig vakker, både på innhold og visuelt. Masse flinke folk, både bak og foran kamera, og en fin filmopplevelse. Jeg håper de kommer til å fortsette denne serien, og utvide konseptet til flere byer!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.6/10 (11 814 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 4

Ser ut som jeg er litt alene i å rangere denne såpass høyt… Kommenter gjerne!

 

Julekalender 08: 17. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: The Dark Knight, Cloverfield, Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, No Country for Old Men, Hot Rod, Quantum of Solace (17)

FRISTEN ER GÅTT UT.

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

8. I’m Not There

Regi: Todd Haynes

Manus: Todd Haynes og Oren Moverman

Med: Cate Blanchett, Ben Wishaw, Christian Bale, Richard Gere, Marcus Carl Franklin, Heath Ledger og Kris Kristofferson.

Land: USA/Tyskland

Spilletid: 135 min

Det er vanskelig å beskrive filmen. Det er 6 forskjellige skuespillere som portretterer Bob Dylan, i mer eller mindre overført betydning. I alle historiene er Dylan ved et veiskille i livet, og til sammen er dette et forsøk på å gi et fnugg av innsikt i det kompliserte livet til mannen. En annerledes musikerbiografi.

Jeg kan lite om Bob Dylan. Jeg regner ikke meg selv for Dylan-fan engang. Mitt inntrykk av musikken har vært at det varierer fra skikkelig bra til litt plagsomt. Men musikken i denne filmen er i hvertfall helt fantastisk, jeg satte veldig mye pris på den. Men som sagt, jeg kan lite om Dylan. Så hvor nøyaktig disse karakteriseringene treffer på han, eller deler av livet hans, det kan jeg ikke si noe særlig om.

Det jeg kan si noe om, er at jeg likte filmen veldig godt. Det må være noe med følelsen. Musikken, satt sammen med den rolige måten å legge fram historien på. Her har vi tid, og derfor bruker vi tid. Det er også en fryd å se de ulike skuespillerne leke seg i rollen som den samme personen, men på såpass vidt forskjellige måter. Selv syns jeg kanskje Cate Blanchett sin tolkning ble litt for mye etter en stund, at det begynte å bli litt småirriterende. Men Gere, Bale og unge Franklin imponerte meg stort. Eller, Bale er jeg blitt vant med skal være utrolig flink, så han innfridde kanskje mer enn han  imponerte.

Stilen på de forskjellige delene er jo åpenbart forskjellige, og det liker jeg. At det veksles mellom farger og svart-hvitt osv. Fotografen har gjort en usedvanlig fin jobb, en av årets beste når det gjelder fine bilder, spesielt på delen der Gere spiller Dylan. Den delen var også favorittdelen min av de seks, med åpningsdelen på en god andreplass.

Nei, dette er rett og slett en fin opplevelse, en film inspirert av Dylans mange liv, som den reklamerer for seg selv med. Hvordan Dylan-fans liker den, er jeg litt usikker på, men av de som så den med meg, så virket det som om de syns det var ganske bra. Jeg fikk hvertfall en god stemning i kroppen etter å ha sett denne, og to drøye timer fløy fort forbi. Forresten den eneste filmen jeg har sett på såkalt «luksuskino» i Stavanger, med gratis kaffe og twist, og gode lenestoler. Jeg gikk ut og tenkte: «Dette var vel verdt 140 kr.»

Filmen ble nominert til en Oscar, Beste kvinnelige birolle (Blanchett). Det har jeg ingen problemer med, hun spilte eksemplarisk. Det jeg slet med var at selve karakteren hennes begynte å gå meg litt på nervene.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb: 7.2/10 (14 840 stemmer)

VG: Terningkast 4 (Men det virker som om den eneste kritikken her er at det ikke er en standard biografifilm? What?)

Dagbladet: Terningkast 4

Fun Fact: Nå har det vært to filmer på rad med titler som begynner med «I’m». Litt forskjell, ja, men samme betydning. Artig, og sant. Ergo, fun fact. Legg gjerne igjen en kommentar!

DHF’s favorittfilmer – 8

Da har det vært en litt lengre pause enn vanlig, faktisk en hel uke siden forrige innlegg kom ut. Det er en følge av at det er utrolig mye å gjøre på skolen for tiden. Men egentlig tror jeg ikke du som leser har merket noe særlig til det, på samme måte som jeg ikke tror du egentlig leser dette som står over overskriften heller. Viss du likevel gjør det, blir du belønnet med å få vite at dagens film er Pulp Fiction, rett før overskriften sier

Pulp Fiction (1994)

http://www.imdb.com/title/tt0110912/

Regi: Quentin Tarantino

Manus: Quentin Tarantino

Med: John Travolta, Samuel L. Jackson, Bruce Willis, Uma Thurman og Ving Rhames.

Spilletid: 154 min

Tarantino er også en av mine favorittregissører, og har faktisk bare lagd bra filmer. Han slo gjennom med Reservoir Dogs, fulgte opp med Pulp Fiction, og fortsatte så med Jackie Brown, Kill Bill vol. 1 og 2 og nå sist Death Proof. Han har en stor skare med ekstreme fans, og har pga suksessen fått lov å lage akkurat de filmene han vil, noe som fungerer ekstremt godt.

John Travolta ble gjort kul igjen med denne filmen, noe han ikke hadde vært siden slutten av 70-tallet omtrent, da med Grease og Saturday Night Fever. Karrieren hans etter Pulp Fiction har vel egentlig også vært så som så, men har i det minste fått inn et par gode filmer, som Get Shorty og Face/Off. Samuel L. Jackson’s evne til å være fullstendig gal samtidig som han er rolig ble definert av denne filmen. Det har han levd på, og spilt en eller annen form for badass i de fleste filmene etterpå, inkludert Shaft, nevnte Jackie Brown, Die Hard: With a Vengeance og Star Wars: Episode III – Revenge of the Sith (også nevnt). Ellers er det jo ikke småfolk i Bruce Willis (Sin City, The Sixth Sense og Die Hard), Ving Rhames (Dawn of the Dead (remake) og Mission: Impossible I, II og III) og Uma Thurman (Kill Bill vol. 1 og 2 og Gattaca).

Jules Winnifield (Jackson) og Vincent Vega (Travolta) er to torpedoer som jobber for gangsteren Marcellus Wallace (Rhames). De skal få tilbake en koffert som tilhører Wallace. Wallace har også bedt Vincent ta med kona hans (Thurman) ut som en tjeneste mens han selv er ute av byen. I tillegg er det en bokser, Butch Coolidge (Willis), som er betalt for å tape neste kamp av Wallace, og som bare vil forlate byen med kjæresten sin. Ved hjelp av mange tilfeldigheter bindes disse karakterene sammen til en historie.

Tarantino er en mester på dialog, og det er også en av filmens store styrker. Samtalene mellom folk er alltid underholdende skrevet, og selv om det kanskje gås omveier, så føles det ikke som om filmen sakkes ned. Spesielt samtalene som involverer Jackson og Travolta er noe av det beste som er festet på film, til tross for at innholdet stort sett er hverdagslige ting.

Fortellingen går ikke kronologisk tidsmessig, den hopper frem og tilbake i tid hele tiden, men det fungerer likevel veldig bra. En har ikke vansker med å forstå rekkefølgen på ting, og egentlig er ikke rekkefølgen på ting det viktigste i denne filmen. Det handler mest om karakterene.

I tillegg er kameraføringen veldig bra, det er for meg et kjennetegn på en Tarantino-film. Masse fine kjøringer, og steadycam som følger karakterene. Også kult med det klassiske «opp fra bagasjeromet»-shotet som Tarantino ofte bruker. Han har sett masse film, og vet utvilsomt hva han liker. Dette fører jo igjen til at han har en helt spesiell stil som er gjennomført i alle filmene hans. Det er litt vanskelig å beskrive den, men at den er tilstede er det ingen som kan si noe på.

Som alle andre Tarantino-filmene, har også denne et veldig bra soundtrack. Tarantino pleier å velge ut sanger, og det går mye i 70-tallsmusikk. En kan faktisk finne veldig gode sanger på åpningstekstene til både Pulp Fiction, Reservoir Dogs og Jackie Brown.

En ting som jeg må nevne til slutt, er den fantastiske scenen med Christopher Walken. Definitivt en av de beste Walken-scener jeg har sett, og det sier en del. Det jeg husker best fra første gang jeg så Pulp Fiction, er hvor genial jeg syntes den scenen var. At Tarantino bruker så lang tid på å la denne karen fortelle en historie, som egentlig koker ned til en slags punch line, altså en vits på 4,5 minutter. Aldri noe jeg lo så mye høyt av, men utrolig morsomt.

Pulp Fiction vant en Oscar for Beste manus skrevet direkte for film, og ble nominert til 6 andre, Beste mannlige hovedrolle (Travolta), Beste mannlige birolle (Jackson), beste kvinnelige birolle (Thurman), Beste klipp, Beste regi og Beste film. Om det kan kvalifisere som en kultfilm, er det i alle fall den mest populære. På IMDb har den 8.9/10 med 316 401 stemmer, og ligger på 6. plass på Top 250. Som alltid, se traileren nedenfor, og se filmen også!

Har du sett Pulp Fiction? Ja, da kan du legge igjen en kommentar, akkurat NÅ!