Julekalender 2023: 9. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmorama av en julekalender! Hver dag vil en ny film avsløres, i nedtellingen til den beste filmen jeg har sett i løpet av året. Julekalenderen arrangeres i år for syttende år på rad!

Det er i år 103 filmer som konkurrerer om denne aller gjeveste prisen, og den beste av de alle blir avslørt på julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for de som ønsker å glede seg litt ekstra til jul! Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er innen midnatt 12. desember.

16. She Said

Regi: Maria Schrader

Manus: Rebecca Lenkiewicz, basert på en roman av Jodi Kantor og Megan Twohey.

Med: Zoe Kazan, Carey Mulligan, Patricia Clarkson og Andre Braugher.

Land: Japan/USA

Spilletid: 129 min

Premiere: 18.11.22

Den sanne historien om journalistene Jodi Kantor og Megan Twohey, og deres arbeid for å avsløre Harvey Weinstein-skandalen. Journalistene fikk tips om seksuelle overgrep fra filmprodusenten Weinstein mot unge skuespillere, men sliter med å få folk til å uttale seg under eget navn. Undersøkelsene deres bringer dem til et system som beskytter overgripere i filmindustrien, og det blir viktigere og viktigere å kunne bevise dette i saken de skriver, for å kunne beskytte fremtidige ofre mest av alt.

Maria Schrader har regissert She Said, som er den første engelsk-språklige filmen hun har laget. Hun er opprinnelig fra Tyskland, og har en lang karriere som skuespiller bak seg. På filmografien finner vi filmene Liebesleben, Vor der Morgenröte og Ich bin dein Mensch. Jeg har ikke sett noen av dem, men spesielt sistnevnte ser ut til å ha blitt godt mottatt.

Det var jo bare et spørsmål om tid før den største skandalen om seksuelle overgrep i Hollywood skulle bli til film. Harvey Weinstein fikk anklager mot seg fra til sammen 80 kvinner, og hvem vet hvor mange som ikke har uttalt seg. Weinstein-skandalen var en av hovedfaktorene for #metoo-bevegelsen, og Weinstein selv er nå dømt for voldtekt og skal sitte i fengsel i til sammen 39 år. Så for de som kjenner til saken, så vet vi hvor mye som står på spill for disse journalistene. Vi vet hva følgene skal bli. Så hva om de ikke hadde klart det de gjorde? Tanken er ubehagelig, for å si det mildt.

Zoe Kazan og Carey Mulligan spiller en dynamisk duo, og fungerer skikkelig godt sammen. Det er også godt å være «hjemme» hos kollegene deres i New York Times, i motsetning til all motgangen de møter blant vitner, tidligere Weinstein-ansatte og lignende.

She Said er god på å sette trykk på de dramatiske øyeblikkene i saken, de gangene det er litt enten eller. En film om undersøkende journalister sitt arbeid kan møte utfordringer her, og She Said kan kanskje ikke skilte med fullt så banebrytende avsløringer som det vi får se i All the President’s Men eller Spotlight. Men som film syns jeg faktisk den holder dette nivået. Og så er det alltid deilig å se en film der den som er ansvarlig for forferdelige handlinger tas, og settes til ansvar.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,3/10 (36 000 stemmer)

AVClub.com: C+

Rottentomatoes.com: 88% fresh

Filmpolitiet: Terningkast 5

Julekalender 2014: 14. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er gått ut. Du kan se en oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

11. Inside Llewyn Davis

Regi: Joel Coen og Ethan Coen.

Manus: Joel Coen og Ethan Coen.

Med: Oscar Isaac, Carey Mulligan, Justin Timberlake, Ethan Phillips, Robin Bartlett og John Goodman.

Land: USA/Storbritannia/Frankrike

Spilletid: 104 min

Premiere: 28.02.14

Coen-brødrene trenger nok ikke noen introduksjon lenger, ikke om du har en sans for kvalitetsfilm og har sett litt fra de siste 30 årene. Brødreparet har regissert 15 filmer sammen (før denne), og uansett om det er intense thrillere eller tullete komedier, så fyller de filmene med noe av den samme vittigheten, skarpe dialoger og en utpreget visuell stil. For å nevne de absolutte høydepunktene for meg, så må vi innom Barton Fink, Fargo, The Big Lebowski og No Country for Old Men. Men for å være ærlig, så syns jeg de har til gode å lage en dårlig film (The Ladykillers er nok i svakeste laget, men fullstendig krise er det ikke), og dermed knytter det seg mye forventninger til en ny Coen-film for meg.

Vi følger visesanger Llewyn Davis (Isaac) gjennom en uke i New Yorks Greenwich Village på tidlig 60-tall. Det er som vanlig en iskald vinter i det store eplet, og med gitar og en (ufrivillig medbrakt) oransje katt beveger Davis seg rundt fra leilighet til leilighet og prøver å ordne opp i problemene i livet sitt, mange av dem helt klart egenproduserte.

Fattige visesangere må være sin egen røykmaskin.

Det finnes på en måte to typer Coen-filmer. Og da tenker jeg ikke først og fremst på seriøs og useriøs, som kanskje ble antydet lenger oppe. Den ene typen er ganske klart lagt fram, med en historie som er lettoppfattelig og med et «høyt» konsept. Den mer tradisjonelle fortellingen, som bygger seg opp mot en klar slutt. Den andre typen blir nok fort oppfattet som litt «tåkete», hovedsaklig filmer som handler om å bygge opp en stemning, og når slutten kommer vil mange føle det som litt uforløst. A Serious Man fra 2009 er nok et godt eksempel på denne stilen, og Inside Llewyn Davies er også plassert her.

Men for meg, så er det til tider midt i blinken. Den litt lune svarte humoren som ligger bak i det Davis går fra et lite nederlag til et nytt lite nederlag. Coen-brødrene er ikke redde for å la karakterene sine ha det kjipt, men de passer alltid på at de i hvert fall fortjener litt av det de får. Det hjelper også å ha den relative nykommeren Oscar Isaac i hovedrollen, og dette viser seg nok å være et gjennombrudd for ham. I tillegg er det greit å bli minnet på at multikunstneren Justin «N’Sync» Timberlake faktisk også er veldig dyktig på skuespill.

Dialogene driver filmen, og som nevnt tidligere er det et Coen-kjennemerke med disse lettere tilskrudde vittighetene som likevel føles som det mest naturlige i verden. Regissør-brødrene lever også opp til fordommene på den visuelle fronten, og denne filmen har virkelig nydelige bilder og lyssetting. Så ble den også nominert til Oscar for Beste Kinematografi. Dette kan være den av filmene deres som er penest å se på (selv om Miller’s Crossing også er der oppe).

Til slutt toppes det hele med at musikken er veldig bra, og jeg vil nesten påstå at du ikke trenger å like visesang en gang for å måtte innrømme det. Jeg legger ved «hovedsangen» (også brukt i traileren) som spilles av hovedrolleinnehaveren selv, sammen med Marcus Mumford. Dette er årets beste enkeltsang i en film, lett. Skru opp volumet!

Dom:

DHF: 8/10 (I morgen kommer 9’eren)

IMDb.com: 7.5/10 (64 601 stemmer)

AVClub.com: B+

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Interstellar, Fury, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl

CheerNina: Guardians of the Galaxy (12), The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, The Hunger Games: Mockingjay Part 1

Dabju: Interstellar, Gone Girl, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Guardians of the Galaxy (12)

HKH: Fury, The Wolf of Wall Street, Guardians of the Galaxy (12), Inside Llewyn Davies (11)

Inge(n): Guardians of the Galaxy (12), Interstellar, The Grand Budapest Hotel, Sin City: A Dame to Kill for

Maria-Manah: The Wolf of Wall Street, Fury, Les Combattants, Død Snø 2

Oda to Joy: Interstellar, The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Interstellar, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl, Her

Toejam: The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, Interstellar

HKH hadde tippet Inside Llewyn Davies, og får være fornøyd/misfornøyd med at den dukket opp. Han kan fremdeles få to rikitge, men alle de andre har fremdeles muligheten på tre eller fire riktige… Vil morgendagen avsløre enda en film fra tipsene, eller kommer det noe helt uventet?

Julekalender 2010: 11. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. For å gjøre hele prossessen mest mulig rettferdig, har jeg lagt ut en liste over alle filmene jeg har sett på kino i år, og som dermed er aktuelle kandidater for kalenderen. Listen finner du her. I år kjører vi hemmelig valg, sånn at ingen skal få noen fordeler ved å kikke på andres tips. Send dine personlige topp 4-tips i en melding til meg på Facebook, eller på elektronisk mail til rune_b_87@hotmail.com. Rekkefølgen teller, og du kan endre tipset helt fram til fristen, som settes til 14. desember (i løpet av dagen), sånn at alle må ha tippet før jeg begir meg inn på topp 10.

14. New York, I Love You

Regi: Fatih Akin, Yvan Attal, Randall Balsmeyer, Allen Hughes, Shunji Iwai, Wen Jiang, Shekhar Kapur, Joshua Marston, Mira Nair, Natalie Portman og Brett Ratner.

Manus: Hu Hong, Yao Meng, Israel Horowitz, Suketu Mehta, Shunji Iwai, Olivier Lécot, Jeff Nathanson, Alexandra Cassavettes, Stephen Winter, Anthony Minghella, Natalie Portman, Fatih Akin, Joshua Marston, Hall Powell, James C. Strouse, Tristan Carné og Yvan Attal.

Med (utvalg): Natalie Portman, Andy Garcia, Bradley Cooper, Ethan Hawke, James Caan, Rachel Bilson, Hayden Christensen, Christina Ricci, Orlando Bloom, Drea de Matteo, Julie Christie, John Hurt, Shia LaBeouf, Chris Cooper, Maggie Q, Robin Wright, Eli Wallach.

Land: USA

Spilletid: 103 min

Premiere: 26.12.09

Filmfans vil nok allerede ha trukket koblinger mellom denne og Paris, je t’aime, kortfilmsamlingen der en rekke kjente regissører fikk lage hver sin kjærlighetshistorie satt i kjærlighetens hovedstad. Og ja, det er en videreutvikling av konseptet, som nå skal foregå i verdens mest kjente by, New York.

Det er veldig vanskelig å gjengi noe handlingsreferat, forståelig nok. Den røde tråden er som sagt kjærlighet og New York. Vi følger en rekke små fortellinger, satt (uhyre) løst sammen med New Yorkiske overganger og noen små karakteroverlappinger. Unge som går på sitt første stevnemøte, et eldre ektepar som vandrer gjennom byen, tilfeldige møter og fornying av forhold. Vi får være med på en del i løpet av dette flettverket.

Jeg er veldig glad i konseptet. Fint å kunne få kortfilm på kino, og det er dessuten mye greiere om noe er litt mindre bra, for du vet at om ti minutter får du en helt ny historie. Så er det jo interessant å legge alt til samme by. Nå mener jeg vel kanskje at Paris-versjonen er hakket bedre, men New York, I Love You holder generelt veldig god standard. Selvfølgelig er det ikke alle segmentene som treffer like bra, men da er det jo en del av sjarmen at folk er ulike, og det du ikke liker kan kanskje noen andre sette mer pris på. En film som kan snakkes mye om etterpå.

De delene jeg fremdeles husker best (det er snart et år siden jeg så den) er en som omhandler et eldre ektepar som krangler seg gjennom byen, en om en aldrende kvinnelig operastjerne på et hotell, med Shia LaBeouf som gjør en skikkelig bra rolle, og en om et par som sitter og snakker sammen på en restaurant. Det er de jeg husker best, og de jeg likte best.

Filmen har mindre kjente regissørnavn enn Paris, je t’aime. Der Paris… kunne skilte med Coen-brødrene, Gus van Sant, Wes Craven og Alfonso Cuaron, er det få kjente navn på regilisten i New York, I Love You. Vi har Brett Ratner, en mann kanskje mest kjent for Rush Hour-filmene. I tillegg har vi selvsagt regidebuten til Natalie Portman. Egentlig skulle filmen også inneholde debuten til en annen kvinnelig skuespillerinne, nemlig Scarlett Johansson. Men innslaget hennes ble kuttet fra den ferdige filmen, uten at vi skal komme nærmere inn på hvorfor.

New York, I Love You er en interessant samling små fortellinger, til tider veldig vakker, både på innhold og visuelt. Masse flinke folk, både bak og foran kamera, og en fin filmopplevelse. Jeg håper de kommer til å fortsette denne serien, og utvide konseptet til flere byer!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.6/10 (11 814 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 4

Ser ut som jeg er litt alene i å rangere denne såpass høyt… Kommenter gjerne!