RSS

Stikkordarkiv: coen

Julekalender 2018: 10. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Nå til dagens film!

15. The Ballad of Buster Scruggs

Regi: Joel og Ethan Coen.

Manus: Joel og Ethan Coen, delvis basert på fortellinger av Jack London og Stewart Edward White.

Med: Tim Blake Nelson, James Franco, Brendan Gleeson, Zoe Kazan, Liam Neeson og Tom Waits.

Land: USA

Spilletid: 133 min.

Premiere: 09.11.18

Ah, Coen-brødrene. Et jevnlig gjensyn for lesere av denne kalenderen, da de tydeligvis klarer å treffe meg veldig godt med både mørk humor og filmatisk stil. Årets bidrag ble sluppet på Netflix for en drøy måned siden, og er den attende filmen siden de startet opp med Blood Simple i 1984. Av de atten finner jeg egentlig seksten filmer jeg vil vurdere som veldig gode, og dermed er disse brødrene blant de mest konsistent dyktige filmskaperne noensinne. Blant mine øverste favoritter finner vi filmer som Fargo, No Country for Old Men, The Big Lebowski, O Brother, Where Art Thou? og Barton Fink.

Tittelen, The Ballad of Buster Scruggs, er den første historien i denne antologifilmen. Vi får servert seks forskjellige historier, som ikke henger sammen på noen annen måte enn at de alle finner sted i den ville vesten. Vi får møte Buster Scruggs, vestens raskeste revolver og fantastisk sanger. Vi får være med på mislykkede bankran, indianer-angrep mot karavane-tog, gullgraving i villmarken, teaterforestilling med en mann uten armer og ben, og et kammerspill i en diligence.

buster

Der Coen-brødrenes forrige film, Hail, Caesar!, var en hyllest til den klassiske Hollywood-filmen, er denne en ren hyllest til western-sjangeren. De seks korte historiene er veldig forskjellige, kanskje for å reflektere de forskjellige typene western som finnes innen sjangeren. Buster Scruggs henvender seg direkte til kamera, karakterene stopper opp for sangnummer og det hele har lite realisme over seg. Mens «Meal Ticket», med Liam Neeson som en strevende omreisende underholder og hans arm- og ben-løse skuespiller, er ganske mørk, trist, og tett opp mot det virkelige liv på den tiden.

Uansett hvilken stil de går for, så skinner det gjennom at dette er en Coen-film. Humoren går fra mørk til beksvart, men det er alltid en undertone av humor tilstede. James Francos replikk i traileren over, i det han ser på nabomannen i galgen og spør «First time?», er et erkeeksempel på en Coen-vits.

Morsomhetene er likevel ikke alt som er verdt å merke seg her. Det er også veldig mye bra skuespill. Hver minste karakter er traktert på en overbevisende måte, selv om den bankansatte i «Near Algodones» nok stjeler det aller meste av showet. Vi får også Coens usedvanlige filmatiske stil, der du kan kjenne på kroppen hvor gjennomtenkt hvert eneste bilde er. Her er lite latt til tilfeldighetene, hver kamerabevegelse har sitt formål.

Tom Waits leverer også en veldig imponerende rolle, der han er helt alene som den gamle gullgraveren mot naturen. Å lage en kortfilm med kun en karakter uten at publikum mister interessen er nok lettere sagt enn gjort.

I en antologi-film er det naturlig at enkelte historier fungerer bedre enn andre, og det er også tilfellet her. På den ene siden er det fint, siden du vet at det snart kommer en ny historie om den du er inne i ikke fenger, men det er vanskelig å lage en film som sitter perfekt sammen som en helhet. Her er likevel de beste historiene mer enn nok til å sitte gjennom de som ikke fungerer like godt. Coen-brødrene kan rett og slett ikke annet enn å lage skikkelig bra film!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,4/10 (35 940 stemmer)

AVClub.com: B

Rotten Tomatoes: 92% fresh

VG: Ingen anmeldelse

Dagbladet: Ingen anmeldelse

Advertisements
 
2 kommentarar

Posta av den desember 10, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2016: 14. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er gått ut, se oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget.. Nå til dagens film!

11. Hail, Caesar!

Regi: Joel og Ethan Coen.

Manus: Joel og Ethan Coen.

Med: Josh Brolin, George Clooney, Alden Ehrenreich, Ralph Fiennes, Scarlett Johansson, Tilda Swinton og Channing Tatum.

Land: Storbritannia/USA/Japan

Spilletid: 106 min.

Premiere: 04.03.16

Coen-brødrene bør være kjente typer i enhver filmkjenners liv, og spesielt for lesere av denne kalenderen. Med sin mørke humor, blikk for dramatisk fortellerkunst og evne til å få fantastiske prestasjoner ut av sine skuespillere har de laget kvalitetsfilm siden 80-tallet. Alle de fem siste filmene deres har havnet på det aktuelle årets kalender, og før det finner vi klassiske komedier som Fargo og The Big Lebowski. Med unntak av to diskutable filmer vil jeg påstå at de aldri har laget noe annet enn bra film.

I Hail, Caesar! befinner vi oss i Hollywood på 50-tallet. Filmbransjen er big business, og sentralt i det hele er Eddie Mannix (Brolin), en såkalt «fikser» for Capitol Pictures. Når Baird Whitlock (Clooney), den store stjernen i den episke filmen Hail, Caesar! blir kidnappet, må han prøve å ordne opp i det hele uten at pressen får fatt i for mye.

hail-caesar-2.jpg

I sitt fjerde samarbeid med Coen-brødrene, virker George Clooney som om han har blitt godt kjent med rollen som «den selvsikre idioten». Han er gjerne på sitt beste når han kan få lov å utfolde seg i roller som dette, og det skinner virkelig gjennom at han koser seg. Ellers så befolker som vanlig Coen-brødrene filmen med underlige karakterer som er grunnleggende humoristiske i sin natur. Alden Ehrenreich som western-stjernen som nærmest tvinges til å spille i et tradisjonelt kostymedrama er min favoritt, og scenen som vises i traileren her oppe er nok den morsomste enkeltscenen jeg så på kino i 2016. Å sette ham sammen med Ralph Fiennes som regissøren Laurence Laurentz er en like stor genistrek som selve navnet Laurence Laurentz.

Her er det masse å hente for fans av filmhistorie, med forseggjorte musikknumre hentet rett ut fra perioden. Du får både marinegutt-stepping med Channing Tatum i «No Dames», et musikknummer som hele tiden balanserer på kanten av latterligheten, og du får se Scarlett Johansson i et mer vannbasert synkronsvømmingsnummer. Her virker det som om Coen-brødrene hadde like lyst å lage disse numrene som å sette det som bakgrunn for handlingen.

Filmens handling virrer litt frem og tilbake, og er ikke like fokusert som andre av brødrenes filmer. Jeg syns heller ikke denne rekker opp til de aller beste de har laget før, og avslutningen føles ikke perfekt. Men det som hever filmen er den store rekken med enkeltscener som er veldig morsomme i seg selv, og de fine prestasjonene fra skuespillerne i disse scenene. Vil også trekke fram Tilda Swinton som to tvillingsøstre som begge jobber som reportere og forvirrer Eddie Mannix til de grader.

Dette er nok kanskje en film for deg som allerede er fan av Coen-brødrene, det er ikke filmen du skal starte med hvis du er ukjent med dem. Men for meg, som setter umåtelig stor pris på arbeidet deres, er dette veldig fornøyelige greier!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6,3/10 (73 655 stemmer)

AVClub.com: B-

Rottentomatoes.com: 85% fresh

Filmmagasinet: 4/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen

I år endte vi på 10 deltakere, en mer enn i fjor! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass.

Hvordan bestemmes vinneren?

  1. Hvem har flest riktige topp fire-tips?
  2. Hvis uavgjort legges plasseringene på alle fire sammen. Den med lavest totalsum vinner.
  3. Fremdeles uavgjort? Den som tippet den beste plasseringen i årets kalender vinner (å tippe førsteplass er bedre enn å tippe andreplass).
  4. Fremdeles uavgjort?? Den med flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audi Quattro: Star Wars – Deadpool – The Hateful Eight – Dr. Strange

Casio: The Revenant – Star Wars – The Hateful Eight – Kongens Nei

Snoop Dagi Dag: The Revenant – Deadpool – Room – Creed

HKH: The Hateful Eight – The Big Short – Deadpool – En Mann ved Navn Ove

Inge(n): Creed – Deadpool – The Big Short – Star Wars

Maria-Manah: Deadpool – Star Wars – Dr. Strange – Kongens Nei

Oda to Joy: Star Wars – Spotlight – The Revenant – Dr. Strange

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Star Wars – Spotlight – Room – The Big Short

Stein Galen: Star Wars – Dr. Strange – Captain America: Civil War – The Hateful Eight

Toejam: Dr. Strange – Saul Fia (Son of Saul) – Star Wars – Spotlight

Ingen hadde tippet verken dagens Hail, Caesar! eller gårsdagens Bone Tomahawk, så spenningen lever i like høy grad som før!

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 14, 2016 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 14. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er gått ut. Du kan se en oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

11. Inside Llewyn Davis

Regi: Joel Coen og Ethan Coen.

Manus: Joel Coen og Ethan Coen.

Med: Oscar Isaac, Carey Mulligan, Justin Timberlake, Ethan Phillips, Robin Bartlett og John Goodman.

Land: USA/Storbritannia/Frankrike

Spilletid: 104 min

Premiere: 28.02.14

Coen-brødrene trenger nok ikke noen introduksjon lenger, ikke om du har en sans for kvalitetsfilm og har sett litt fra de siste 30 årene. Brødreparet har regissert 15 filmer sammen (før denne), og uansett om det er intense thrillere eller tullete komedier, så fyller de filmene med noe av den samme vittigheten, skarpe dialoger og en utpreget visuell stil. For å nevne de absolutte høydepunktene for meg, så må vi innom Barton Fink, Fargo, The Big Lebowski og No Country for Old Men. Men for å være ærlig, så syns jeg de har til gode å lage en dårlig film (The Ladykillers er nok i svakeste laget, men fullstendig krise er det ikke), og dermed knytter det seg mye forventninger til en ny Coen-film for meg.

Vi følger visesanger Llewyn Davis (Isaac) gjennom en uke i New Yorks Greenwich Village på tidlig 60-tall. Det er som vanlig en iskald vinter i det store eplet, og med gitar og en (ufrivillig medbrakt) oransje katt beveger Davis seg rundt fra leilighet til leilighet og prøver å ordne opp i problemene i livet sitt, mange av dem helt klart egenproduserte.

Fattige visesangere må være sin egen røykmaskin.

Fattige visesangere må være sin egen røykmaskin.

Det finnes på en måte to typer Coen-filmer. Og da tenker jeg ikke først og fremst på seriøs og useriøs, som kanskje ble antydet lenger oppe. Den ene typen er ganske klart lagt fram, med en historie som er lettoppfattelig og med et «høyt» konsept. Den mer tradisjonelle fortellingen, som bygger seg opp mot en klar slutt. Den andre typen blir nok fort oppfattet som litt «tåkete», hovedsaklig filmer som handler om å bygge opp en stemning, og når slutten kommer vil mange føle det som litt uforløst. A Serious Man fra 2009 er nok et godt eksempel på denne stilen, og Inside Llewyn Davies er også plassert her.

Men for meg, så er det til tider midt i blinken. Den litt lune svarte humoren som ligger bak i det Davis går fra et lite nederlag til et nytt lite nederlag. Coen-brødrene er ikke redde for å la karakterene sine ha det kjipt, men de passer alltid på at de i hvert fall fortjener litt av det de får. Det hjelper også å ha den relative nykommeren Oscar Isaac i hovedrollen, og dette viser seg nok å være et gjennombrudd for ham. I tillegg er det greit å bli minnet på at multikunstneren Justin «N’Sync» Timberlake faktisk også er veldig dyktig på skuespill.

Dialogene driver filmen, og som nevnt tidligere er det et Coen-kjennemerke med disse lettere tilskrudde vittighetene som likevel føles som det mest naturlige i verden. Regissør-brødrene lever også opp til fordommene på den visuelle fronten, og denne filmen har virkelig nydelige bilder og lyssetting. Så ble den også nominert til Oscar for Beste Kinematografi. Dette kan være den av filmene deres som er penest å se på (selv om Miller’s Crossing også er der oppe).

Til slutt toppes det hele med at musikken er veldig bra, og jeg vil nesten påstå at du ikke trenger å like visesang en gang for å måtte innrømme det. Jeg legger ved «hovedsangen» (også brukt i traileren) som spilles av hovedrolleinnehaveren selv, sammen med Marcus Mumford. Dette er årets beste enkeltsang i en film, lett. Skru opp volumet!

Dom:

DHF: 8/10 (I morgen kommer 9’eren)

IMDb.com: 7.5/10 (64 601 stemmer)

AVClub.com: B+

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Interstellar, Fury, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl

CheerNina: Guardians of the Galaxy (12), The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, The Hunger Games: Mockingjay Part 1

Dabju: Interstellar, Gone Girl, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Guardians of the Galaxy (12)

HKH: Fury, The Wolf of Wall Street, Guardians of the Galaxy (12), Inside Llewyn Davies (11)

Inge(n): Guardians of the Galaxy (12), Interstellar, The Grand Budapest Hotel, Sin City: A Dame to Kill for

Maria-Manah: The Wolf of Wall Street, Fury, Les Combattants, Død Snø 2

Oda to Joy: Interstellar, The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Interstellar, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl, Her

Toejam: The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, Interstellar

HKH hadde tippet Inside Llewyn Davies, og får være fornøyd/misfornøyd med at den dukket opp. Han kan fremdeles få to rikitge, men alle de andre har fremdeles muligheten på tre eller fire riktige… Vil morgendagen avsløre enda en film fra tipsene, eller kommer det noe helt uventet?

 
2 kommentarar

Posta av den desember 14, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 23. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Det avholdes tippekonkurranse, der leserene prøver å gjette seg til årets topp 4. Fristen for innsending av bidrag er gått ut, og du kan følge deltakerene og framgangen i konkurransen i bunnen av dette innlegget.

2. True Grit

Regi: Joel Coen og Ethan Coen.

Manus: Joel Coen og Ethan Coen, basert på en bok av Charles Portis.

Med: Jeff Bridges, Hailee Steinfeld, Matt Damon og Josh Brolin.

Land: USA

Spilletid: 110 min

Premiere: 18.02.11

At Coen-brødrene er blant mine absolutte favorittregissører bør etter hvert være ganske kjent. Både A Serious Man, Burn After Reading og No Country For Old Men har dukket opp i denne kalenderen de siste årene, og filmografien før kalenderens tid er ikke akkurat noe verre den heller. Høydepunktene inkluderer Fargo, The Big Lebowski og Barton Fink, og etter 15 filmer har de fremdeles ikke vært under 7/10 etter min mening. En svart humor, litt dumme karakterer og overraskende voldsom vold karakteriserer filmene deres.

True Grit er en gjeninnspilling av en film med samme navn fra 1969, den gang med godeste John Wayne i hovedrollen (en rolle han for øvrig vant sin eneste Oscar for). Mattie Ross er en 14 år gammel jente på hevntokt. Faren hennes ble drept av skurken Tom Chaney, og Mattie vil ansette en dusørjeger for å få has på ham. Hun blir anbefalt «Rooster» Cogburn, en forfyllet U.S. Marshal, men bestemmer seg for å bli med på jakten for å passe på at Cogburn gjør en skikkelig jobb. Etter hvert får de følge med Labeouf, en Texas Ranger som også er på jakt etter Chaney. I den ville vesten kan alle få prøvd seg for å se om de har det som trengs; True Grit.

This aggression will not stand, man!

Coen-brødrene har etter hvert fått prøve seg i mange forskjellige sjangre. Western var de litt bortpå med No Country For Old Men, som foregikk i en slags ville vesten, men i emr moderne tid. Med True Grit skal vi tilbake til slutten av 1800-tallet, og en er rendyrket western. Dette klarer de fint, samtidig som det ikke er vanskelig å identifisere dette som en Coen-film.

Hailee Steinfeld er perfekt castet som den bestemte jenta, mens Brolin har byttet rolle fra helt i No Country til skurk her. Det klarer han bra. Jeff Bridges og Matt Damon har mer humoristiske roller, med Bridges overdrevne fyllskap og sluretale og Damons relativt dumme Ranger-karakter. Begge to er folk jeg setter stor pris på, og de tar med seg stjernekvalitet, samtidig som de er rutinerte og flinke nok til å fremstå som troverdige karakterer.

Fotoet er som vanlig en drøm, sammen med lyssettingen. Fotografen Roger Deakins har jobbet med Coen-brødrene på hele 10 filmer før denne, og for kjennere som vet hvor fulle Coen-filmer er av fantasifulle løsninger når det gjelder kameraføring og -vinkler, så betyr det at han sannsynligvis skal ha sin del av æren for at disse filmene blir så visuelt interessante som de er.

Historien holder interessen hele veien gjennom, og slutten er tilfredsstillende. Ikke at det trengs i en god Coen-film, der nok mange har irritert seg over åpne slutter gjennom årene. I tillegg holder selvfølgelig manuset den høye kvaliteten vi er vant til fra disse brødrene.

True Grit ble nominert til 10 Oscar-priser, uten å vinne en eneste (!). Nominasjonene var for Beste film, Beste regi, Beste mannlige hovedrolle, Beste kvinnelige birolle, Beste manus basert på annet materiale, Beste foto, Beste art direction, Beste kostymer, Beste lydredigering og Beste lydmiksing.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7.8/10 (101 046 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 4

Konkurranse:

Her følger deltakerene alfabetisk,med tipsene i prioritert rekkefølge. Vinneren er den som klarer flest riktige i topp 4. Ved uavgjort teller summen av plasseringene til alle fire tipsene. Tipper en 1., 3., 7., og 25. plass, for eksempel, vil verdien bli 36. Lavest verdi er såklart best.

Audun: The King’s Speech (6), True Grit (2), The Fighter (3), Thor (?).

Bush: Super 8 (11), Oslo, 31. august (8), Johnny English Reborn (?), Drive (9).

Inge: The King’s Speech (6), The Greatest Movie Ever Sold (?), The Fighter (3), Sucker Punch (?).

Maria: True Grit (2), Hodejegerne (10), The King’s Speech (6), Captain America: The First Avenger (?).

Martin: Kongen av Bastøy (16), Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides (?), Kong Curling (?), Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (14).

Ottar Karsten Hostesaft: The King’s Speech (6), True Grit (2), Black Swan (?), The Town (7).

Stein Galen: The King’s Speech (6), Oslo, 31. august (8), Drive (9), Melancholia (?).

Audun, Maria og Ottar hadde med True Grit i sine tips, Audun og Ottar på riktig plassering, til og med! Audun har altså truffet både med 2. og 3. plass, og må si seg veldig fornøyd om dagene.

 
5 kommentarar

Posta av den desember 23, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 14. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Fristen er gått ut.

Deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og The Hangover.

Stein Galen: Inglourious Basterds, A Serious Man, Slumdog Millionaire og “ukjent festivalfilm”.

Audun: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og It Might Get Loud.

Den ellevte beste filmen jeg så på kino i år er

11. A Serious Man

Regi: Ethan Coen og Joel Coen.

Manus: Ethan Coen og Joel Coen.

Med: Michael Stuhlbarg, Richard Kind, Fred Melamed, Sari Lennick, Aaron Wolff og Jessica McManus.

Land: USA/Stobritannia/Frankrike

Spilletid: 105 min

Premiere: 06.11.09

Listen med filmer mot slutten av traileren ovenfor burde vel tale for seg selv. Coen-brødrene har regissert 14 filmer, jeg ahr sett 13 av dem, og det er ingen jeg ikke har likt. Såklart er ikke alle på samme nivå, men jeg føler alle er et godt stykke over middels. De personlige favorittene er Barton Fink, Fargo, The Big Lebowski, No Country for Old Men og Burn After Reading. De to sistnevnte kom på henholdsvis andre og femte plass i fjorårets kalender. Så det er ikke særlig tvil om at jeg er kjempefan, og hadde store forventninger til A Serious Man.

Filmen finner sted i den amerikanske midtvesten i 1967. Professoren Larry Gopnik (Stuhlbarg) føler at livet raser sammen. Kona hans (Lennick) vil skille seg for å bli sammen med Sy Ableman (Melamed), en asiatisk student prøver å bestikke ham for bedre karakterer, naboen vil bygge på hans eiendom, broren hans har flyttet inn på sofaen hans og sønnen skal ha Bar Mitzvah’en sin snart. Han kan ikke forstå hvorfor han har fått alle disse problemene, og prøver å søke hjelp hos forskjellige rabbier.

Ingen kan anklage Coen-brødrene for å lage uoriginale filmer. Det fører såklart til at mange misliker det de lager, siden de ikke er vant til det. Her har vi en veldig fin film, som er veldig «rolig» og på en måte antiklimaktisk. Ting barre driver sakte videre, uten at hovedpersonen endrer særlig mye på oppførselen sin. «I didn’t do anything.» Det er Larry Gopniks mantra, og likevel går alt galt for ham. Det ligger et stilig budskap i det.

«Seriously?»

Filmen har en tilsynelatende urelatert prolog, som må være noe av det mest stemningsfulle jeg har sett på kino i år. Virker som en filmatisering av en jødisk myte fra 1800-tallet, og omhandler et ektepar som blir besøkt av det kona tror er en slags demon i kroppen til en avdød kjenning. Veldig bra åpningsscene. Vil også trekke fram den fantastiske historien om mannen med inskripsjoner på innsiden av tennene. Selv om jeg ante hvor det kom til å gå, var det deilig å merke hvor irriterende det føltes med «fasiten».

Skuespillet er veldig bra, og det uten noen stjerner i det hele tatt. Til stor kontrast fra Burn After Reading, der halve A-lista i Hollywood dukket opp. Men det er ikke noe dårlig tegn at de er ukjente for oss, alle i A Serious Man føles troverdige. Såklart er det nok litt enklere å virke troverdig i en såpass lavmælt film, men du skal ikke se mange filmer før du finner eksempler på folk som ikke klarer å spille normale mennesker. Så castet fortjener ros. Kamera-arbeidet er som vanlig lekkert og fint utført. Det er jo noe du nærmest garantert får om du skal se en Coen-film.

Men det som var viktigst i å gjøre filmen bra for meg, var den utrolig fine humoren som ligger og lurer i desperasjonen Gopnik føler. Det bygger seg opp til geniale komiske situasjoner, uten at det egentlig føles som en komedie. Det er faktisk sjelden jeg har ledd så hjertelig av en film. Historien er glimrende bygd opp.  Dette er av typen komedie der ting bare blir morsommere og morsommere etter hvert som filmen fortsetter, og det er jo den typen film Coen-brødrene er eksperter på.

Det som trekker ned er nok det at filmen føles litt for saktegående til tider. Men jeg er usikker på hvor mye det egentlig trekker ned, og trenger faktisk å se filmen en gang til. Jeg blir ikke overrasket om filmen får en høyere karakter etter flere gjennomsyn. Men for nå gikk det litt sakte, og filmen ender på ellevteplass, kvalitetsmessig i andre rekke for Coen å være.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.1/10 (4 731 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5 (er jo enig med karakteren, men anmelderen sier den ikke er særlig morsom?)

VG: Terningkast 5

For Stein Galen kom vel kanskje denne filmen sørgelig tidlig i desember, men jeg syns å huske at du først sa den ville komme blant topp 20, og det fikk du jo rett i.

Legg gjerne igjen en kommentar! Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
7 kommentarar

Posta av den desember 14, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 23. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: The Dark Knight, Cloverfield (4), Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood (3), Burn After Reading (5)

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood (3), WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, No Country for Old Men, Hot Rod (6), Quantum of Solace (17)

FRISTEN ER GÅTT UT.

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

2. No Country for Old Men

Regi: Joel og Ethan Coen

Manus: Joel og Ethan Coen, basert på en roman av Cormac McCarthy.

Med: Tommy Lee Jones, Javier Bardem, Josh Brolin, Woody Harrelson, Kelly MacDonald og Garret Dillahunt.

Land: USA

Spilletid: 122 min

Nok en film fra Coen-brødrene, som altså klarer å sikre seg to plasseringer innenfor topp 5 på et år. Enten er jeg altfor mye fan, eller så er rett og slett Coen-brødrene noen av de aller flinkeste som lager film for tiden. Det er den siste. Jeg nevnte jo favorittene mine av fimene deres i innlegget 20. desember, men slår til med noen andre favoritter: Raising Arizona, Miller’s Crossing og The Man Who Wasn’t There.

Llewelyn Moss (Brolin) kommer over en dophandel som har gått galt i ørkenen. En mengde lik og to millioner dollar i en veske. Moss bestemmer seg for å ta pengene selv. Dermed får han den psykopatiske morderen Anton Chigurh (Bardem) på nakken, som dreper seg nærmere og nærmere. I tillegg er sheriffen Ed Tom Bell (Lee Jones) på sporet og prøver å finne ut av hvem som står bak alle mordene.

Dette er enda en film som tar seg god tid, viser oss lange bilder av landskap og hvor de fleste karakterene tenker seg om før de snakker. Det er den ene typen Coen-stil en kan få, nemlig den alvorlige Coen-stilen. I motsetning til komediene, der ting går ganske kjapt, jobbes det her med mer dvelende dialog. Det er fullstendig herlig gjennomført.

Skuespillet er jo også her nærmest feilfritt. Tommy Lee Jones og Josh Brolin er veldig bra castet, og sitter som et par velplasserte skudd gjennom hele filmen. Men selve juvelen i filmen er selvfølgelig Javier Bardem i rollen som psykopaten Chigurh. Helt fantastisk spilt, nok en gang en karakter som klarer å skremme meg med intensiteten. Det hjelper selvfølgelig på at karakteren er såpass rolig og kontrollert. Scenen der han ber mannen i butikken å velge kron eller mynt er en av de desidert beste jeg har sett i hele år.

Ellers så må en nevne at denne filmen har spenningsdeler som faktisk kan gi litt sannhet til å sitte på kanten av setet. Coen-brødrene gjør en mesterlig jobb i å bygge opp spenningen, og gir oss også den nødvendige utbetalingen. Og som jeg sa i forrige Coen-innlegg: Filmene deres er aldri dårlig fotografert.

Det er minimalt med musikk brukt i filmen, kun et par steder er det lagt på en svak tone. Det går helt uproblematisk for min del. Hvis stemningen er til stede uten musikk, så trenger en ikke klistre på musikk. Den store «kontroversen» rundt filmen går vel kanskje på slutten. Jeg er enigi at den kommer litt brått på når det gjelder Moss-delen, men den faktiske slutten syns jeg er veldig passende, med den måten den virker i forhold til tittelen.

Jeg så denne på kino to ganger i år, uten at den var noe som helst dårligere andre gang. Den vant hele fire Oscar ved årets utdeling: Beste film, Beste regi, Beste manus basert på tidligere publisert materiale og Beste mannlige birolle (Bardem). I tillegg ble den nominert i kategoriene Beste kinematografi, Beste klipp, Beste lyd og Beste lydredigering. Den er for meg en sterk konkurrent til beste Coen-film, noe som sier ganske så mye. Anbefales. Punktum.

Dom:

DHF: 9/10 (Uhyre sterk, vil sannsynligvis bli 10/10 etter jeg har sett den flere ganger.)

IMDb: 8.3/10 (142 138 stemmer, plassert på 89. plass på Top 250)

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 6

Gratulerer til Ottar, Stein og Lars med riktig tips! Jeg avslutter med det som kanskje er mitt favorittsitat fra filmen:

Nervous Accountant: «Are you going to shoot me?»

Anton Chigurh: «That depends. Do you see me?»

Legg gjerne igjen kommentar!

 
3 kommentarar

Posta av den desember 23, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 20. desember

Først litt bloggnytt. I går slo bloggen besøksrekorden for andre gang denne måneden. Knuste, faktisk. Det endelige tallet ble 159 views, i forhold til forrige rekord, som var på usle 73. Og som om ikke det var nok, så rundet bloggen 5000 views totalt i går også! Yay! Nå tilbake til det forventede programmet.

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: The Dark Knight, Cloverfield, Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, No Country for Old Men, Hot Rod (6), Quantum of Solace (17)

FRISTEN ER GÅTT UT.

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

5. Burn After Reading

Regi: Joel og Ethan Coen

Manus: Joel og Ethan Coen

Med: George Clooney, Frances McDormand, John Malkovich, Tilda Swinton, Brad Pitt, Richard Jenkins, Elizabeth Marvel, David Rasche og J. K. Simmons.

Land: USA/England/Frankrike

Spilletid: 96 min

Å, Coen-brødrene. Der har du et par filmskapere jeg syns veldig mye godt om. De har gitt oss fantastiske filmer som Fargo, The Big Lebowski, Barton Fink, O Brother, Where Art Thou?… Listen bare fortsetter. De behersker både komedie og drama, men i de aller fleste filmene deres finnes et element av genial svart humor. Burn After Reading var den nye komedien, og ut fra traileren, så gledet jeg meg ganske mye.

Osbourne Cox (Malkovich) blir sparket fra CIA, og bestemmer seg for å skrive memoarene sine. Konen hans, Katie (Swinton), vil skille seg og kopierer alle de personlige filene hans over på en disk, både finansiell informasjon og tilfeldigvis manuskriptet. Disken blir gjenglemt på et treningsstudio, der Chad (Pitt) og Linda (McDormand) finner den. De tror at det er hemmelige CIA-filer, og prøver å selge cden tilbake til Cox. Det er starten på en mengde med forviklinger, som inkluderer russere og Katie Cox sin elsker Harry (Clooney), som også dater Linda.

Det eneste som egentlig er negativt med denne, er at den bruker ganske lang tid til å bygge opp. Det er ikke så mye morsomt i første del, vi må gjøres kjent med alle karakterene og forholdene dem imellom. Jeg ser nødvendigheten av dette, og vil egentlig ikke rette så mye kritikk mot det. Men faktum er at den resterende delen av filmen er desto mye bedre. Filmen utvikler seg mer og mer som en farse, og mer og mer morsomt blir det.

Det som er fint, er at det bare blir morsommere og morsommere dess lengre den foregår, og den aller siste scenen er den morsomste av de alle, jeg lo sammenhengende gjennom hele den scenen, tror jeg. Slutten av denne er kanskje noe av det morsomste jeg har sett av Coen-brødrene, og det sier en hel del.

Ellers så må det jo nevnes at historien har evnen til å overraske deg skikkelig, i det de slenger en utrolig vending inn omtrent midt i filmen, uten at jeg skal avsløre den her. Og som en kan forvente av Coen-brødrene, så bør en ha en ganske stor sans for svart humor for å kunne le av enkelte ting her. Jeg har det.

Skuespillet er absolutt vidunderlig av alle involverte, fra de store stjernene til de ukjente folkene i veldig små roller. Men kaken tar muligens J. K. Simmons, som CIA-sjef som sliter med å forstå sammenhengen i alt som skjer. Han er helt perfekt til denne typen rolle, og et stort pluss med filmen.

En annen ting som filmnerder alltid kan sette pris på med en Coen-film, er at den er veldig stilfullt og gjennomført bra filmet. Jeg har faktisk ennå til gode å se en dårlig filmet Coen-film. Det skjer rett og slett ikke. Manuset er forresten også bra, som alltid.

Burn After Reading er en skikkelig Coen-komedie. Altså svart, intelligent og original. Jeg kan ikke huske å ha sett noe lignende, og det begynner å bli litt av et kompliment i dagens filmverden. Anbefales varmt til alle Coen-fans.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb: 7.5/10 (38 115 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

Da er det bare å beklage for Ottar, som får sitt første bomskudd på topp 4. Legg gjerne igjen kommentar!

 
9 kommentarar

Posta av den desember 20, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,