Velkommen til Den Høye Fotografs filmiske julekalender! Hver dag vil en ny film avsløres, i nedtellingen til den beste filmen jeg har sett i løpet av året. Julekalenderen arrangeres i år for sekstende år på rad!
Det er i år hele 165 filmer som konkurrerer om denne aller gjeveste prisen, og den beste av de alle blir avslørt på julaften.
Som vanlig er det en tippekonkurranse for de som ønsker å glede seg litt ekstra til jul! Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er innen midnatt 12. desember, om to dager!
Manus: Joel Coen, basert på et teaterstykke av William Shakespeare.
Med: Denzel Washington, Frances McDormand, Alex Hassell, Bertie Carvel, Brendan Gleeson og Corey Hawkins.
Land: USA
Spilletid: 105 min
Premiere: 14.01.22
Macbeth (Washington) blir spådd at han skal bli konge av Skottland av tre hekser, og hans ambisiøse kone (McDormand) får ham til å handle. Med kongen på besøk i Macbeths slott, så ser de muligheten til å ta ham av dage. Men det skal vise seg vanskelig å leve med mord på samvittigheten.
The Tragedy of Macbeth er den første filmen Joel Coen regisserer alene. Han er som kjent en del av den (opp til nå) udelelige duoen Coen-brødrene. Sammen med Ethan Coen har han regissert en hel haug av klassikere (The Big Lebowski, Fargo, No Country For Old Men for å nevne tre). Og det er en bemerkelsesverdig film han har laget, kanskje spesielt visuelt. Et Shakespeare-stykke i svart-hvitt er kanskje ikke revolusjonerende i seg selv, men denne filmen ser virkelig spektakulær ut i sin enkelhet.
Hele filmen er filmet på sett i innendørs studio, og det skulle du ikke tro basert på en god del utendørs-scener. Kostymer og kulisser har også vært laget i svart-hvitt, og i enkelte scener er skygger malt på kulissene, for å gi lyssettingen et utenomjordisk preg. Det fungerer. Shakespeare-materiale som fremføres tro til teksten har alltid en ekstra utfordring med å nå gjennom i vår moderne tid, men denne versjonen er hvert fall vanskelig å ta øynene bort fra, det kommer man ikke unna.
Denzel Washington storspiller i hovedrollen, og ble belønnet med en nominasjon for Beste Mannlige Hovedrolle. Regissørens kone (siden 1984) Frances McDormand er også meget bra som Lady Macbeth. Ellers må man kanskje trekke fram Kathryn Hunter sin minneverdige tolkning av alle tre heksene som en av de beste prestasjonene i en film fylt av solid skuespill. Filmen ble også nominert til Oscar i kategoriene Beste kinematografi og Beste Produksjonsdesign, men vant ingen av dem.
Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.
Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Nå til dagens film!
Manus: Joel og Ethan Coen, delvis basert på fortellinger av Jack London og Stewart Edward White.
Med: Tim Blake Nelson, James Franco, Brendan Gleeson, Zoe Kazan, Liam Neeson og Tom Waits.
Land: USA
Spilletid: 133 min.
Premiere: 09.11.18
Ah, Coen-brødrene. Et jevnlig gjensyn for lesere av denne kalenderen, da de tydeligvis klarer å treffe meg veldig godt med både mørk humor og filmatisk stil. Årets bidrag ble sluppet på Netflix for en drøy måned siden, og er den attende filmen siden de startet opp med Blood Simple i 1984. Av de atten finner jeg egentlig seksten filmer jeg vil vurdere som veldig gode, og dermed er disse brødrene blant de mest konsistent dyktige filmskaperne noensinne. Blant mine øverste favoritter finner vi filmer som Fargo, No Country for Old Men, The Big Lebowski, O Brother, Where Art Thou? og Barton Fink.
Tittelen, The Ballad of Buster Scruggs, er den første historien i denne antologifilmen. Vi får servert seks forskjellige historier, som ikke henger sammen på noen annen måte enn at de alle finner sted i den ville vesten. Vi får møte Buster Scruggs, vestens raskeste revolver og fantastisk sanger. Vi får være med på mislykkede bankran, indianer-angrep mot karavane-tog, gullgraving i villmarken, teaterforestilling med en mann uten armer og ben, og et kammerspill i en diligence.
Der Coen-brødrenes forrige film, Hail, Caesar!, var en hyllest til den klassiske Hollywood-filmen, er denne en ren hyllest til western-sjangeren. De seks korte historiene er veldig forskjellige, kanskje for å reflektere de forskjellige typene western som finnes innen sjangeren. Buster Scruggs henvender seg direkte til kamera, karakterene stopper opp for sangnummer og det hele har lite realisme over seg. Mens «Meal Ticket», med Liam Neeson som en strevende omreisende underholder og hans arm- og ben-løse skuespiller, er ganske mørk, trist, og tett opp mot det virkelige liv på den tiden.
Uansett hvilken stil de går for, så skinner det gjennom at dette er en Coen-film. Humoren går fra mørk til beksvart, men det er alltid en undertone av humor tilstede. James Francos replikk i traileren over, i det han ser på nabomannen i galgen og spør «First time?», er et erkeeksempel på en Coen-vits.
Morsomhetene er likevel ikke alt som er verdt å merke seg her. Det er også veldig mye bra skuespill. Hver minste karakter er traktert på en overbevisende måte, selv om den bankansatte i «Near Algodones» nok stjeler det aller meste av showet. Vi får også Coens usedvanlige filmatiske stil, der du kan kjenne på kroppen hvor gjennomtenkt hvert eneste bilde er. Her er lite latt til tilfeldighetene, hver kamerabevegelse har sitt formål.
Tom Waits leverer også en veldig imponerende rolle, der han er helt alene som den gamle gullgraveren mot naturen. Å lage en kortfilm med kun en karakter uten at publikum mister interessen er nok lettere sagt enn gjort.
I en antologi-film er det naturlig at enkelte historier fungerer bedre enn andre, og det er også tilfellet her. På den ene siden er det fint, siden du vet at det snart kommer en ny historie om den du er inne i ikke fenger, men det er vanskelig å lage en film som sitter perfekt sammen som en helhet. Her er likevel de beste historiene mer enn nok til å sitte gjennom de som ikke fungerer like godt. Coen-brødrene kan rett og slett ikke annet enn å lage skikkelig bra film!
Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!
Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er gått ut, se oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget.. Nå til dagens film!
Med: Josh Brolin, George Clooney, Alden Ehrenreich, Ralph Fiennes, Scarlett Johansson, Tilda Swinton og Channing Tatum.
Land: Storbritannia/USA/Japan
Spilletid: 106 min.
Premiere: 04.03.16
Coen-brødrene bør være kjente typer i enhver filmkjenners liv, og spesielt for lesere av denne kalenderen. Med sin mørke humor, blikk for dramatisk fortellerkunst og evne til å få fantastiske prestasjoner ut av sine skuespillere har de laget kvalitetsfilm siden 80-tallet. Alle de fem siste filmene deres har havnet på det aktuelle årets kalender, og før det finner vi klassiske komedier som Fargo og The Big Lebowski. Med unntak av to diskutable filmer vil jeg påstå at de aldri har laget noe annet enn bra film.
I Hail, Caesar! befinner vi oss i Hollywood på 50-tallet. Filmbransjen er big business, og sentralt i det hele er Eddie Mannix (Brolin), en såkalt «fikser» for Capitol Pictures. Når Baird Whitlock (Clooney), den store stjernen i den episke filmen Hail, Caesar! blir kidnappet, må han prøve å ordne opp i det hele uten at pressen får fatt i for mye.
I sitt fjerde samarbeid med Coen-brødrene, virker George Clooney som om han har blitt godt kjent med rollen som «den selvsikre idioten». Han er gjerne på sitt beste når han kan få lov å utfolde seg i roller som dette, og det skinner virkelig gjennom at han koser seg. Ellers så befolker som vanlig Coen-brødrene filmen med underlige karakterer som er grunnleggende humoristiske i sin natur. Alden Ehrenreich som western-stjernen som nærmest tvinges til å spille i et tradisjonelt kostymedrama er min favoritt, og scenen som vises i traileren her oppe er nok den morsomste enkeltscenen jeg så på kino i 2016. Å sette ham sammen med Ralph Fiennes som regissøren Laurence Laurentz er en like stor genistrek som selve navnet Laurence Laurentz.
Her er det masse å hente for fans av filmhistorie, med forseggjorte musikknumre hentet rett ut fra perioden. Du får både marinegutt-stepping med Channing Tatum i «No Dames», et musikknummer som hele tiden balanserer på kanten av latterligheten, og du får se Scarlett Johansson i et mer vannbasert synkronsvømmingsnummer. Her virker det som om Coen-brødrene hadde like lyst å lage disse numrene som å sette det som bakgrunn for handlingen.
Filmens handling virrer litt frem og tilbake, og er ikke like fokusert som andre av brødrenes filmer. Jeg syns heller ikke denne rekker opp til de aller beste de har laget før, og avslutningen føles ikke perfekt. Men det som hever filmen er den store rekken med enkeltscener som er veldig morsomme i seg selv, og de fine prestasjonene fra skuespillerne i disse scenene. Vil også trekke fram Tilda Swinton som to tvillingsøstre som begge jobber som reportere og forvirrer Eddie Mannix til de grader.
Dette er nok kanskje en film for deg som allerede er fan av Coen-brødrene, det er ikke filmen du skal starte med hvis du er ukjent med dem. Men for meg, som setter umåtelig stor pris på arbeidet deres, er dette veldig fornøyelige greier!
Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.
Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er gått ut. Du kan se en oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget. Men nok prat, la oss begynne å snakke!
Med: Oscar Isaac, Carey Mulligan, Justin Timberlake, Ethan Phillips, Robin Bartlett og John Goodman.
Land: USA/Storbritannia/Frankrike
Spilletid: 104 min
Premiere: 28.02.14
Coen-brødrene trenger nok ikke noen introduksjon lenger, ikke om du har en sans for kvalitetsfilm og har sett litt fra de siste 30 årene. Brødreparet har regissert 15 filmer sammen (før denne), og uansett om det er intense thrillere eller tullete komedier, så fyller de filmene med noe av den samme vittigheten, skarpe dialoger og en utpreget visuell stil. For å nevne de absolutte høydepunktene for meg, så må vi innom Barton Fink, Fargo, The Big Lebowski og No Country for Old Men. Men for å være ærlig, så syns jeg de har til gode å lage en dårlig film (The Ladykillers er nok i svakeste laget, men fullstendig krise er det ikke), og dermed knytter det seg mye forventninger til en ny Coen-film for meg.
Vi følger visesanger Llewyn Davis (Isaac) gjennom en uke i New Yorks Greenwich Village på tidlig 60-tall. Det er som vanlig en iskald vinter i det store eplet, og med gitar og en (ufrivillig medbrakt) oransje katt beveger Davis seg rundt fra leilighet til leilighet og prøver å ordne opp i problemene i livet sitt, mange av dem helt klart egenproduserte.
Fattige visesangere må være sin egen røykmaskin.
Det finnes på en måte to typer Coen-filmer. Og da tenker jeg ikke først og fremst på seriøs og useriøs, som kanskje ble antydet lenger oppe. Den ene typen er ganske klart lagt fram, med en historie som er lettoppfattelig og med et «høyt» konsept. Den mer tradisjonelle fortellingen, som bygger seg opp mot en klar slutt. Den andre typen blir nok fort oppfattet som litt «tåkete», hovedsaklig filmer som handler om å bygge opp en stemning, og når slutten kommer vil mange føle det som litt uforløst. A Serious Man fra 2009 er nok et godt eksempel på denne stilen, og Inside Llewyn Davies er også plassert her.
Men for meg, så er det til tider midt i blinken. Den litt lune svarte humoren som ligger bak i det Davis går fra et lite nederlag til et nytt lite nederlag. Coen-brødrene er ikke redde for å la karakterene sine ha det kjipt, men de passer alltid på at de i hvert fall fortjener litt av det de får. Det hjelper også å ha den relative nykommeren Oscar Isaac i hovedrollen, og dette viser seg nok å være et gjennombrudd for ham. I tillegg er det greit å bli minnet på at multikunstneren Justin «N’Sync» Timberlake faktisk også er veldig dyktig på skuespill.
Dialogene driver filmen, og som nevnt tidligere er det et Coen-kjennemerke med disse lettere tilskrudde vittighetene som likevel føles som det mest naturlige i verden. Regissør-brødrene lever også opp til fordommene på den visuelle fronten, og denne filmen har virkelig nydelige bilder og lyssetting. Så ble den også nominert til Oscar for Beste Kinematografi. Dette kan være den av filmene deres som er penest å se på (selv om Miller’s Crossing også er der oppe).
Til slutt toppes det hele med at musikken er veldig bra, og jeg vil nesten påstå at du ikke trenger å like visesang en gang for å måtte innrømme det. Jeg legger ved «hovedsangen» (også brukt i traileren) som spilles av hovedrolleinnehaveren selv, sammen med Marcus Mumford. Dette er årets beste enkeltsang i en film, lett. Skru opp volumet!
Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).
Hvordan vinner du?
1. Ha flest riktige i topp fire.
2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.
3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).
4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.
Audun Quattro: Interstellar, Fury, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl
CheerNina: Guardians of the Galaxy (12), The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, The Hunger Games: Mockingjay Part 1
Dabju: Interstellar, Gone Girl, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Guardians of the Galaxy (12)
HKH: Fury, The Wolf of Wall Street, Guardians of the Galaxy (12), Inside Llewyn Davies (11)
Inge(n): Guardians of the Galaxy (12), Interstellar, The Grand Budapest Hotel, Sin City: A Dame to Kill for
Maria-Manah: The Wolf of Wall Street, Fury, Les Combattants, Død Snø 2
Oda to Joy: Interstellar, The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl
Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Interstellar, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl, Her
Toejam: The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, Interstellar
HKH hadde tippet Inside Llewyn Davies, og får være fornøyd/misfornøyd med at den dukket opp. Han kan fremdeles få to rikitge, men alle de andre har fremdeles muligheten på tre eller fire riktige… Vil morgendagen avsløre enda en film fra tipsene, eller kommer det noe helt uventet?
Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.
Det avholdes tippekonkurranse, der leserene prøver å gjette seg til årets topp 4. Fristen for innsending av bidrag er gått ut, og du kan følge deltakerene og framgangen i konkurransen i bunnen av dette innlegget.
Manus: Joel Coen og Ethan Coen, basert på en bok av Charles Portis.
Med: Jeff Bridges, Hailee Steinfeld, Matt Damon og Josh Brolin.
Land: USA
Spilletid: 110 min
Premiere: 18.02.11
At Coen-brødrene er blant mine absolutte favorittregissører bør etter hvert være ganske kjent. Både A Serious Man, Burn After Reading og No Country For Old Men har dukket opp i denne kalenderen de siste årene, og filmografien før kalenderens tid er ikke akkurat noe verre den heller. Høydepunktene inkluderer Fargo, The Big Lebowski og Barton Fink, og etter 15 filmer har de fremdeles ikke vært under 7/10 etter min mening. En svart humor, litt dumme karakterer og overraskende voldsom vold karakteriserer filmene deres.
True Grit er en gjeninnspilling av en film med samme navn fra 1969, den gang med godeste John Wayne i hovedrollen (en rolle han for øvrig vant sin eneste Oscar for). Mattie Ross er en 14 år gammel jente på hevntokt. Faren hennes ble drept av skurken Tom Chaney, og Mattie vil ansette en dusørjeger for å få has på ham. Hun blir anbefalt «Rooster» Cogburn, en forfyllet U.S. Marshal, men bestemmer seg for å bli med på jakten for å passe på at Cogburn gjør en skikkelig jobb. Etter hvert får de følge med Labeouf, en Texas Ranger som også er på jakt etter Chaney. I den ville vesten kan alle få prøvd seg for å se om de har det som trengs; True Grit.
This aggression will not stand, man!
Coen-brødrene har etter hvert fått prøve seg i mange forskjellige sjangre. Western var de litt bortpå med No Country For Old Men, som foregikk i en slags ville vesten, men i emr moderne tid. Med True Grit skal vi tilbake til slutten av 1800-tallet, og en er rendyrket western. Dette klarer de fint, samtidig som det ikke er vanskelig å identifisere dette som en Coen-film.
Hailee Steinfeld er perfekt castet som den bestemte jenta, mens Brolin har byttet rolle fra helt i No Country til skurk her. Det klarer han bra. Jeff Bridges og Matt Damon har mer humoristiske roller, med Bridges overdrevne fyllskap og sluretale og Damons relativt dumme Ranger-karakter. Begge to er folk jeg setter stor pris på, og de tar med seg stjernekvalitet, samtidig som de er rutinerte og flinke nok til å fremstå som troverdige karakterer.
Fotoet er som vanlig en drøm, sammen med lyssettingen. Fotografen Roger Deakins har jobbet med Coen-brødrene på hele 10 filmer før denne, og for kjennere som vet hvor fulle Coen-filmer er av fantasifulle løsninger når det gjelder kameraføring og -vinkler, så betyr det at han sannsynligvis skal ha sin del av æren for at disse filmene blir så visuelt interessante som de er.
Historien holder interessen hele veien gjennom, og slutten er tilfredsstillende. Ikke at det trengs i en god Coen-film, der nok mange har irritert seg over åpne slutter gjennom årene. I tillegg holder selvfølgelig manuset den høye kvaliteten vi er vant til fra disse brødrene.
True Grit ble nominert til 10 Oscar-priser, uten å vinne en eneste (!). Nominasjonene var for Beste film, Beste regi, Beste mannlige hovedrolle, Beste kvinnelige birolle, Beste manus basert på annet materiale, Beste foto, Beste art direction, Beste kostymer, Beste lydredigering og Beste lydmiksing.
Her følger deltakerene alfabetisk,med tipsene i prioritert rekkefølge. Vinneren er den som klarer flest riktige i topp 4. Ved uavgjort teller summen av plasseringene til alle fire tipsene. Tipper en 1., 3., 7., og 25. plass, for eksempel, vil verdien bli 36. Lavest verdi er såklart best.
Audun: The King’s Speech (6), True Grit (2), The Fighter (3), Thor (?).
Bush: Super 8 (11), Oslo, 31. august (8), Johnny English Reborn (?), Drive (9).
Inge: The King’s Speech (6), The Greatest Movie Ever Sold (?), The Fighter (3), Sucker Punch (?).
Maria: True Grit (2), Hodejegerne (10), The King’s Speech (6), Captain America: The First Avenger (?).
Martin: Kongen av Bastøy (16), Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides (?), Kong Curling (?), Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (14).
Ottar Karsten Hostesaft: The King’s Speech (6), True Grit (2), Black Swan (?), The Town (7).
Stein Galen: The King’s Speech (6), Oslo, 31. august (8), Drive (9), Melancholia (?).
Audun, Maria og Ottar hadde med True Grit i sine tips, Audun og Ottar på riktig plassering, til og med! Audun har altså truffet både med 2. og 3. plass, og må si seg veldig fornøyd om dagene.
denhoyefotograf.wordpress.com 