RSS

Stikkordarkiv: stemning

Julekalender 2017: 5. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmetoniske julekalender, inne i sitt ellevte år! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene jeg har sett gitt ut i perioden 1. desember 2016-1. desember 2017. I år er det 125 filmer som konkurrerer om prisen, og en ny vil avsløres hver dag frem mot julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere, kjære lesere. Les mer om den her. Fristen for å levere svar er i løpet av dagen 12. desember. Nå til dagens film!

20. Paterson

Regi: Jim Jarmusch

Manus: Jim Jarmusch

Med: Adam Driver, Golshifteh Farahani og Rizwan Manji.

Land: USA/Frankrike/Tyskland

Spilletid: 118 min

Premiere: 10.02.17

Jim Jarmusch må regnes som en av kongene over indie-filmen (er det andre enn muligens Wes Anderson som er bedre likt av indie-fans?). Han har regissert filmer i over 35 år, fra Stranger Than Paradise og Down by Law, via Dead Man og Ghost Dog: The Way of the Samurai til de mer nylige Broken Flowers og vampyr-filmen Only Lovers Left Alive. Ikke alltid publikumsvennlig, og ikke nødvendigvis veldig kjent for de som holder seg til de største Hollywood-filmene, men en produktiv regissør med godt tak på sin egen stil.

Paterson (Driver) er poet og bussjåfør i byen Paterson i New Jersey, USA. Vi følger ham i en hverdagslig uke. Hans observasjoner på jobb, samtaler med den kunstneriske kjæresten Laura (Farahani), lufteturer med hunden og en og annen øl på den lokale baren. Han bruker de fleste pauser til å jobbe med diktene sine, men til tross for Lauras klokketro på diktekunsten hans, så sliter han en del med egen selvtillit.

paterson

Som i mange av Jarmusch sine filmer, så ofres en typisk fortellerteknikk for en rolig og stemningsfull stil. Du bør ha forstått det innen dette avsnittet, men dette er ikke filmen for deg som foretrekker høy spenning og livet som innsats. Men hvis du er interessert i å bli forført av avslappede, koselige og realistiske karakterer kan dette være noe for deg.

Adam Driver viser som vanlig at han har det som trengs, og at han etter den storslåtte skurkerollen i de nye Star Wars-filmene ikke har problemer med å komme ned på jorda igjen. Iranske Golshifteh Farahani holder seg på samme nivå, og ikke se bort fra å bli både frustrert over og forelsket i Laura i løpet av filmen. Paterson er full av lun og underfundig humor, litt pga karakteren Patersons møte med andre karakterer, men også som i slutten av traileren, der eieren av Patersons lokale bar er oppgitt over hvor vanskelig sjakk-kampen han spiller mot seg selv er.

Filmen handler også mye om poesi. Ikke det letteste å få ned på film, men Paterson har det rette tempoet, den rette stemningen. Hver gang vi presenteres med et av Patersons dikt, er et nytt fint lite øyeblikk. Musikken kommer frem, og teksten fra diktet hans skrives over skjermen mens han leser det opp. Noen enkle, andre dypere.

Paterson er en film om å lage kunst av det dagligdagse, og er du i riktig humør er det en veldig tilfredsstillende opplevelse.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,4/10 (39 273 stemmer)

AVClub.com: A

Rotten Tomatoes: 96% fresh

VG: Ingen anmeldelse.

Dagbladet: Terningkast 5

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 5, 2017 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 14. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er gått ut. Du kan se en oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

11. Inside Llewyn Davis

Regi: Joel Coen og Ethan Coen.

Manus: Joel Coen og Ethan Coen.

Med: Oscar Isaac, Carey Mulligan, Justin Timberlake, Ethan Phillips, Robin Bartlett og John Goodman.

Land: USA/Storbritannia/Frankrike

Spilletid: 104 min

Premiere: 28.02.14

Coen-brødrene trenger nok ikke noen introduksjon lenger, ikke om du har en sans for kvalitetsfilm og har sett litt fra de siste 30 årene. Brødreparet har regissert 15 filmer sammen (før denne), og uansett om det er intense thrillere eller tullete komedier, så fyller de filmene med noe av den samme vittigheten, skarpe dialoger og en utpreget visuell stil. For å nevne de absolutte høydepunktene for meg, så må vi innom Barton Fink, Fargo, The Big Lebowski og No Country for Old Men. Men for å være ærlig, så syns jeg de har til gode å lage en dårlig film (The Ladykillers er nok i svakeste laget, men fullstendig krise er det ikke), og dermed knytter det seg mye forventninger til en ny Coen-film for meg.

Vi følger visesanger Llewyn Davis (Isaac) gjennom en uke i New Yorks Greenwich Village på tidlig 60-tall. Det er som vanlig en iskald vinter i det store eplet, og med gitar og en (ufrivillig medbrakt) oransje katt beveger Davis seg rundt fra leilighet til leilighet og prøver å ordne opp i problemene i livet sitt, mange av dem helt klart egenproduserte.

Fattige visesangere må være sin egen røykmaskin.

Fattige visesangere må være sin egen røykmaskin.

Det finnes på en måte to typer Coen-filmer. Og da tenker jeg ikke først og fremst på seriøs og useriøs, som kanskje ble antydet lenger oppe. Den ene typen er ganske klart lagt fram, med en historie som er lettoppfattelig og med et «høyt» konsept. Den mer tradisjonelle fortellingen, som bygger seg opp mot en klar slutt. Den andre typen blir nok fort oppfattet som litt «tåkete», hovedsaklig filmer som handler om å bygge opp en stemning, og når slutten kommer vil mange føle det som litt uforløst. A Serious Man fra 2009 er nok et godt eksempel på denne stilen, og Inside Llewyn Davies er også plassert her.

Men for meg, så er det til tider midt i blinken. Den litt lune svarte humoren som ligger bak i det Davis går fra et lite nederlag til et nytt lite nederlag. Coen-brødrene er ikke redde for å la karakterene sine ha det kjipt, men de passer alltid på at de i hvert fall fortjener litt av det de får. Det hjelper også å ha den relative nykommeren Oscar Isaac i hovedrollen, og dette viser seg nok å være et gjennombrudd for ham. I tillegg er det greit å bli minnet på at multikunstneren Justin «N’Sync» Timberlake faktisk også er veldig dyktig på skuespill.

Dialogene driver filmen, og som nevnt tidligere er det et Coen-kjennemerke med disse lettere tilskrudde vittighetene som likevel føles som det mest naturlige i verden. Regissør-brødrene lever også opp til fordommene på den visuelle fronten, og denne filmen har virkelig nydelige bilder og lyssetting. Så ble den også nominert til Oscar for Beste Kinematografi. Dette kan være den av filmene deres som er penest å se på (selv om Miller’s Crossing også er der oppe).

Til slutt toppes det hele med at musikken er veldig bra, og jeg vil nesten påstå at du ikke trenger å like visesang en gang for å måtte innrømme det. Jeg legger ved «hovedsangen» (også brukt i traileren) som spilles av hovedrolleinnehaveren selv, sammen med Marcus Mumford. Dette er årets beste enkeltsang i en film, lett. Skru opp volumet!

Dom:

DHF: 8/10 (I morgen kommer 9’eren)

IMDb.com: 7.5/10 (64 601 stemmer)

AVClub.com: B+

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Interstellar, Fury, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl

CheerNina: Guardians of the Galaxy (12), The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, The Hunger Games: Mockingjay Part 1

Dabju: Interstellar, Gone Girl, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Guardians of the Galaxy (12)

HKH: Fury, The Wolf of Wall Street, Guardians of the Galaxy (12), Inside Llewyn Davies (11)

Inge(n): Guardians of the Galaxy (12), Interstellar, The Grand Budapest Hotel, Sin City: A Dame to Kill for

Maria-Manah: The Wolf of Wall Street, Fury, Les Combattants, Død Snø 2

Oda to Joy: Interstellar, The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Interstellar, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl, Her

Toejam: The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, Interstellar

HKH hadde tippet Inside Llewyn Davies, og får være fornøyd/misfornøyd med at den dukket opp. Han kan fremdeles få to rikitge, men alle de andre har fremdeles muligheten på tre eller fire riktige… Vil morgendagen avsløre enda en film fra tipsene, eller kommer det noe helt uventet?

 
2 kommentarar

Posta av den desember 14, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 4. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Følg denne lenken for å lese reglene og se hvilke filmer du kan velge blant i år. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er 12. desember. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

21. Homefront

Regi: Gary Fleder

Manus: Sylvester Stallone, basert på en roman av Chuck Logan.

Med: Jason Statham, James Franco, Izabela Vidovic, Winona Ryder og Kate Bosworth.

Land: USA

Spilletid: 100 min

Premiere: Ikke oppsatt på kino i Norge.

Fikk med meg denne på kino i England, av alle ting. Det var nok lurt, da den aldri dukket opp på de norske lerretene. Homefront er skrevet av action-legenden Sylvester Stallone. Han kan du jo si mye forskjellig om, men at mannen har teft for engasjerende greier er det liten tvil om. Husk også at han faktisk er Oscar-nominert for Beste manus (for Rocky)! Regissør Gary Fleder er nok ikke et navn mange kan si de kjenner, og det gjelder også meg. Men i en karriere fylt med TV-episoder, så finner du et lite knippe velkjente thrillere, som Kiss the Girls, Things to Do in Denver When You’re Dead, Don’t Say a Word og Runaway Jury.

Jason Statham spiller Phil Broker, en tidligere narko-agent som flytter til en liten by i sørstatene sammen med datteren sin Maddy (Vidovic). Alt han vil er å finne en rolig plass, men selvsagt drar fortiden hans ham inn i trøbbel, hovedsaklig med den lokale meth-produsenten med det sjarmerende kallenavnet Gator (Franco). Det starter med at Maddy slåss med feil gutt på skolen, men eskalerer kjapt ut av kontroll.

Dette er en film der du sannsynligvis vet hva du får, så du kan vite om du liker før du ser den. Grunnen til det er den tynnhårede britiske eks-landslags-stuperen Jason Statham. Her snakker vi en mann som har funnet ut hva han er god på, og så tydeligvis er fornøyd med å gjenta akkurat det på film så ofte som mulig. Noen action-stjerner prøver desperat å utvide karakter-horisontene sine, men Statham har spilt den samme tøffasen siden Lock, Stock and Two Smoking Barrels i 98. Han har liten rekkevidde, men trenger han det egentlig?

"That makes me feel unbelievably happy!"

«That makes me feel unbelievably happy!»

Så med solide Statham i den tradisjonelle rollen som motvillig helt (som må tvinges i aksjon), så kan vi se på de andre rundt ham. Datteren spilles godt nok, men filmen heves betraktelig av James Franco i skurkemodus. Franco er en av de mest uforutsigbare skuespillerne i Hollywood om dagen, kan sikkert være vanskelig å jobbe med til tider, men gir nesten alltid intense rolleprestasjoner. Så også her i Homefront, og det er den fine kjemien mellom Statham og Franco som gjør at filmen ender opp i min kalender i år.

Action-scenene er ikke det beste vi har sett fra Statham, men de fungerer, og forsterkes veldig av det vellykkede forsøket om å gjøre meg engasjert på vegne av Broker-familien. Det er så klart alfa og omega i en sånn type hevn-film (eller i det minste en «ta igjen»-film) at vi blir sure på skurkene, og for meg oppnådde Homefront det.

Kan ikke nødvendigvis anbefale denne til alle, men det er den beste Statham-actionrullen siden 2002.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.5/10 (61 636 stemmer)

AVClub.com: C-

Filmmagasinet: –

VG: –

Dagbladet: –

 
2 kommentarar

Posta av den desember 4, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,