RSS

Stikkordarkiv: robin

Julekalender 2017: 18. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmetoniske julekalender, inne i sitt ellevte år! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene jeg har sett gitt ut i perioden 1. desember 2016-1. desember 2017. I år er det 125 filmer som konkurrerer om prisen, og en ny vil avsløres hver dag frem mot julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere, kjære lesere. Fristen for å levere bidrag gikk ut 12. desember, oversikt over deltakerne finner du i bunnen av dette innlegget. Nå til dagens film!

7. Blade Runner 2049

Regi: Denis Villeneuve

Manus: Hampton Fancher og Michael Green.

Med: Ryan Gosling, Harrison Ford, Ana de Armas, Jared Leto, Robin Wright, Sylvia Hoeks.

Land: USA/Storbritannia/Ungarn/Canada

Spilletid: 164 min

Premiere: 05.10.17

Blade Runner, regissert av Ridley Scott i 1982, er utvilsomt en av tidenes største science fiction-klassikere. Basert på en bok av Philip K. Dick og med Harrison Ford i hovedrollen på høyden av karrieren (rett etter to Star Wars-filmer og en Indiana Jones-film), så tok filmens neonlysende fremtids-Los Angeles og spørsmål om verdien av livet til kunstig intelligens sci-fi-fans med storm. Når det så annonseres en oppfølger 25 år etter, så vil de fleste (med rette) være litt skeptiske. Heldigvis blir Denis Villeneuve etter hvert navngitt som regissøren, og den samlede filmkjenner-skaren senker skuldrene betraktelig. Villeneuve har vist seg å beherske mange sjangre, og har laget gode filmer om alt fra skoleskytinger som faktisk har skjedd (Polytechnique), personlige hevnfortellinger (Prisoners), FBI-agenter på dopjakt i Mexico (Sicario) til kommunikasjonsproblemer med invaderende romvesen (Arrival).

Året er 2049, 30 år etter hendelsene i Blade Runner. De biologiske menneskekopiene kalt replikanter er integrert som slaver og tjenere i samfunnet. Replikanten K (Gosling) jobber for politiet i LA som Blade Runner, og jakter på andre replikanter som har stukket av. Under et oppdrag finner K nedgravde kroppsdeler etter en replikant som tilsynelatende døde under et keisersnitt. Siden replikanter ikke skal kunne formere seg, kan dette føre til store omveltninger i samfunnet. Under etterforskningen må K lete opp en tidligere Blade Runner som har vært sporløst forsvunnet i 30 år, Rick Deckard (Harrison Ford).

blade-runner-2049

Blade Runner 2049 deler mye med sin forgjenger. Av de mest åpenbare tingene er mye av de samme hovedtemaene. Hva er forskjellen på kunstig intelligens og «ekte»? Hvis den kunstige intelligensen kan utvikle følelser, hva skiller den fra et menneske? For ikke å snakke om situasjonen til K, en kunstig intelligens som jakter på andre kunstige intelligenser, og så går han hjem til sin holografiske kjæreste. Er følelsene hans ekte, eller bare resultatet av implementerte minner og kjemiske reaksjoner? Mye interessant å tenke over her.

Men der Blade Runner kun utspilte seg i et regntungt Los Angeles, så utvider 2049 horisontene. Denis Villeneuve utvider universet, og viser oss tåkelagte larvefarmer og et post-apokalyptisk Las Vegas, med et vakkert oransje skjær. I det store og hele er Blade Runner 2049 en fryd for øyet, på en måte originalen aldri klarte å levere. Utvilsomt årets peneste film, storslåtte landskap fra fugleperspektiv og klaustrofobiske bygater.

Historien er smart, og overforklarer ingenting. Filmen kommer til å kunne bli diskutert lenge, også dette i likhet med den første filmen, som fremdeles skaper diskusjon (det hjelper selvsagt heller ikke at Blade Runner etter hvert finnes i mange forskjellige klipp og versjoner, ettersom Ridley Scott aldri blir helt fornøyd…). Men tvetydigheten tar heldigvis ikke overhånd, det er et tilfredsstillende mysterium vi er med på å løse i løpet av de drøye 2,5 timene filmen pågår.

Harrison Ford fungerer bra i sin gamle rolle, men det merkes at vi ikke er på 80-tallet lenger. Heldigvis er Ryan Gosling mer enn beredt til å ta over stafettpinnen, og storspiller gjennom hele filmen. Ellers veldig overbevisende av filmens andre to store kunstige intelligenser, Ana de Armas som holografiske Joi, og Sylvia Hoeks som den skremmende Luv. Jared Leto får såvidt godkjent av meg i rollen som replikantenes skaper Niander Wallace, og scenene med ham er blant filmens få svakheter.

Blade Runner 2049 er beviset på at Hollywood kan få det til, og ønsket om penger overgår ikke alltid de kunstneriske ambisjonene. En av tidenes beste oppfølgere? Så er det bare å glede seg til neste prosjekt fra Denis Villeneuve, mannen lager storslåtte og vakre filmer med mer nerve enn de fleste for tiden.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8,4/10 (158 750 stemmer, rangert som den 66. beste filmen noensinne)

AVClub.com: B+

Rotten Tomatoes: 87% fresh

Filmmagasinet: 6/6

VG: Terningkast 6

Dagbladet: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen

I år slår vi rekorden grundig, og har hele 22 deltakere i konkurransen! Veldig gøy at så mange ville være med! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass. En repetisjon av vinnerkriteriene:

  1. Den med flest riktige topp 4-tips vinner.
  2. Hvis det er uavgjort legges summen på alle fire tipsene sammen. Den med lavest totalsum vinner.
  3. Hvis det fremdeles er uavgjort vinner den som tippet den høyest plasserte filmen (å tippe førsteplass teller mer enn å tippe andreplass).
  4. Hvis det mot formodning fremdeles skulle være uavgjort vil den som har flest tips på riktig plassering vinne.

Audun: Blade Runner 2049 (7) – Logan – Baby Driver – Dunkirk

Bush: Dunkirk – Blade Runner 2049 (7) – Lion (12) – Logan

Casio: Thor: Ragnarok (11) – Dunkirk – Wonder Woman – Logan

Dabju: Blade Runner 2049 (7) – Logan – La La Land – Wonder Woman

Dagi: Dunkirk – Blade Runner 2049 (7) – Thor: Ragnarok (11) – Baby Driver

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Manchester by the Sea – Dunkirk – Logan – Baby Driver

Eirik: Dunkirk – Manchester by the Sea – Blade Runner 2049 (7) – Logan

HKH: Dunkirk – Manchester by the Sea – Nocturnal Animals – Valerian and the City of a Thousand Planets

Inge: Logan Lucky – Logan – Dunkirk – Baby Driver

Kelger: Dunkirk – Thor: Ragnarok (11) – La La Land – The Accountant

Line Victoria: Thor: Ragnarok (11) – Baby Driver – Dunkirk – Moonlight

Maria: Thor: Ragnarok (11) – La La Land – Lion (12) – Ghost in the Shell

May Linn: Blade Runner 2049 (7) – Dunkirk – Manchester by the Sea – Hell or High Water (9)

Michelle: Lion (12) – Logan – Manchester by the Sea – Dunkirk

Oda: Manchester by the Sea – La La Land – Dunkirk – Blade Runner 2049 (7)

Roy: La La Land – Blade Runner 2049 (7) – Dunkirk – Logan

Stein Galen: Dunkirk – Blade Runner 2049 (7) – Thor: Ragnarok (11) – The Killing of a Sacred Deer

Ståle: Dunkirk – Logan – Thor: Ragnarok (11) – Manchester by the Sea

Toejam: Lion (12) – Manchester by the Sea – Baby Driver – Dunkirk

Tone: Manchester by the Sea – Blade Runner 2049 (7) – Lion (12) – I, Daniel Blake

Tor Arne: Manchester by the Sea – Logan – Dunkirk – The Square

Ulrik: Moonlight – Dunkirk – Logan – Lion (12)

Og der har vi en av årets største favoritter avslørt. 10 stykker hadde Blade Runner 2049 på sin liste, og den var med det den tredje mest valgte filmen i årets konkurranse (sammen med Manchester by the Sea). Audun, Bush, Dabju, Dagi, Eirik, May Linn, Oda, Roy, Stein Galen og Tone får dermed muligheten til å plukke en færre i topp fire.

Spenningen øker desto mer for Dr. Hostesaft, HKH, Inge og Tor Arne, som nå er de eneste som fremdeles har mulighet til å få full pott, med fire riktige. De fire har til sammen 8 filmer fordelt over sine tips, og det er kun 6 filmer igjen i årets kalender. Hvilke to er utenfor kalenderen? Og er det fremdeles joker-filmer igjen som ingen har tippet?

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 18, 2017 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 14. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er gått ut. Du kan se en oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

11. Inside Llewyn Davis

Regi: Joel Coen og Ethan Coen.

Manus: Joel Coen og Ethan Coen.

Med: Oscar Isaac, Carey Mulligan, Justin Timberlake, Ethan Phillips, Robin Bartlett og John Goodman.

Land: USA/Storbritannia/Frankrike

Spilletid: 104 min

Premiere: 28.02.14

Coen-brødrene trenger nok ikke noen introduksjon lenger, ikke om du har en sans for kvalitetsfilm og har sett litt fra de siste 30 årene. Brødreparet har regissert 15 filmer sammen (før denne), og uansett om det er intense thrillere eller tullete komedier, så fyller de filmene med noe av den samme vittigheten, skarpe dialoger og en utpreget visuell stil. For å nevne de absolutte høydepunktene for meg, så må vi innom Barton Fink, Fargo, The Big Lebowski og No Country for Old Men. Men for å være ærlig, så syns jeg de har til gode å lage en dårlig film (The Ladykillers er nok i svakeste laget, men fullstendig krise er det ikke), og dermed knytter det seg mye forventninger til en ny Coen-film for meg.

Vi følger visesanger Llewyn Davis (Isaac) gjennom en uke i New Yorks Greenwich Village på tidlig 60-tall. Det er som vanlig en iskald vinter i det store eplet, og med gitar og en (ufrivillig medbrakt) oransje katt beveger Davis seg rundt fra leilighet til leilighet og prøver å ordne opp i problemene i livet sitt, mange av dem helt klart egenproduserte.

Fattige visesangere må være sin egen røykmaskin.

Fattige visesangere må være sin egen røykmaskin.

Det finnes på en måte to typer Coen-filmer. Og da tenker jeg ikke først og fremst på seriøs og useriøs, som kanskje ble antydet lenger oppe. Den ene typen er ganske klart lagt fram, med en historie som er lettoppfattelig og med et «høyt» konsept. Den mer tradisjonelle fortellingen, som bygger seg opp mot en klar slutt. Den andre typen blir nok fort oppfattet som litt «tåkete», hovedsaklig filmer som handler om å bygge opp en stemning, og når slutten kommer vil mange føle det som litt uforløst. A Serious Man fra 2009 er nok et godt eksempel på denne stilen, og Inside Llewyn Davies er også plassert her.

Men for meg, så er det til tider midt i blinken. Den litt lune svarte humoren som ligger bak i det Davis går fra et lite nederlag til et nytt lite nederlag. Coen-brødrene er ikke redde for å la karakterene sine ha det kjipt, men de passer alltid på at de i hvert fall fortjener litt av det de får. Det hjelper også å ha den relative nykommeren Oscar Isaac i hovedrollen, og dette viser seg nok å være et gjennombrudd for ham. I tillegg er det greit å bli minnet på at multikunstneren Justin «N’Sync» Timberlake faktisk også er veldig dyktig på skuespill.

Dialogene driver filmen, og som nevnt tidligere er det et Coen-kjennemerke med disse lettere tilskrudde vittighetene som likevel føles som det mest naturlige i verden. Regissør-brødrene lever også opp til fordommene på den visuelle fronten, og denne filmen har virkelig nydelige bilder og lyssetting. Så ble den også nominert til Oscar for Beste Kinematografi. Dette kan være den av filmene deres som er penest å se på (selv om Miller’s Crossing også er der oppe).

Til slutt toppes det hele med at musikken er veldig bra, og jeg vil nesten påstå at du ikke trenger å like visesang en gang for å måtte innrømme det. Jeg legger ved «hovedsangen» (også brukt i traileren) som spilles av hovedrolleinnehaveren selv, sammen med Marcus Mumford. Dette er årets beste enkeltsang i en film, lett. Skru opp volumet!

Dom:

DHF: 8/10 (I morgen kommer 9’eren)

IMDb.com: 7.5/10 (64 601 stemmer)

AVClub.com: B+

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Interstellar, Fury, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl

CheerNina: Guardians of the Galaxy (12), The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, The Hunger Games: Mockingjay Part 1

Dabju: Interstellar, Gone Girl, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Guardians of the Galaxy (12)

HKH: Fury, The Wolf of Wall Street, Guardians of the Galaxy (12), Inside Llewyn Davies (11)

Inge(n): Guardians of the Galaxy (12), Interstellar, The Grand Budapest Hotel, Sin City: A Dame to Kill for

Maria-Manah: The Wolf of Wall Street, Fury, Les Combattants, Død Snø 2

Oda to Joy: Interstellar, The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Interstellar, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl, Her

Toejam: The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, Interstellar

HKH hadde tippet Inside Llewyn Davies, og får være fornøyd/misfornøyd med at den dukket opp. Han kan fremdeles få to rikitge, men alle de andre har fremdeles muligheten på tre eller fire riktige… Vil morgendagen avsløre enda en film fra tipsene, eller kommer det noe helt uventet?

 
2 kommentarar

Posta av den desember 14, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2012: 23. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Se oversikt over deltakerne i bunnen av innlegget.

2. The Dark Knight Rises

Regi: Christopher Nolan

Manus: Jonathan Nolan, Christopher Nolan og David S. Goyer, basert på karakterer skapt av Bob Kane.

Med: Christian Bale, Tom Hardy, Anne Hathaway, Marion Cotillard, Joseph Gordon-Levitt, Gary Oldman, Michael Caine og Morgan Freeman.

Land: USA/Storbritannia

Spilletid: 165 min

Premiere: 25.07.12

Sannsynligvis den av årets filmer med mest forventninger knyttet til seg. Etter Batman Begins og The Dark Knight hadde Christopher Nolan vist at han har god kontroll på store actionfilmer, og endelig skulle den mørke trilogien hans avsluttes. Som om ikke det var nok press, så har filmene hans altså vunnet dene kalenderen i 2007 (The Prestige), 2008 (The Dark Knight) og 2010 (Inception).

Det er åtte år siden Batman (Bale) tok på seg skylden for Harvey Dent/Two-Face sine ugjerninger, og Bruce Wayne holder seg for seg selv på herregården sin. Men når terroristen Bane (Hardy) dukker opp for å ta over Gotham og «gi byen tilbake til folket», ser Wayne seg nødt til å ta på seg drakten igjen. Med politiet mot seg, og med innblanding av juveltyven Selina Kyle (Hathaway), blir Bane hans største utfordring noensinne.

"Stop using that silly voice!" Sagt i kor.

«Stop using that silly voice!» Sagt i kor.

Du aner med en gang at dette vil bli en storslått opplevelse i det filmen kommer til punktet der Bane skal introduseres. En spektakulær action-sekvens om bord i et fly, der vi både får se en voldsom, enorm og trunde skurk, og hvor stor påvirkning han har på sine tilhengere, da en av dem villig lar seg selv drepe for «saken». Vi får også første møte med stemmen hans, som kommer som en slags buldrende Sean Connery-etterligning fra bak en komplisert utseende maske. Som Batmans stemme, balanserer den helt på grensen til det litt tåpelige, men etter hvert som filmen fortsetter vokser den på deg, og føles helt naturlig når du kommer til avslutningen.

Men Tom Hardy er altså høydepunktet her, skuespillermessig. Hans Bane er nok det beste vi kunne fått til å følge etter Heath Ledgers vidunderlig gale Joker fra forrige film, selv om Bane selvfølgelig ikke kommer helt opp på det nivået. På en god andreplass finner vi Anne Hathaway som Selina «Catwoman» Kyle. Gøy å se en så flink skuespiller i praksis bli spurt om å spille en karakter som er «en god skuespiller». En fryd å se hvordan hun spinner omgivelsene til sin fordel, og veksler mellom ulike roller hele tiden.

Ikke for å ta noe fra Christian Bale som Batman, men han har jo faktisk en mer jordnær karakter (imponerende når du spiller en mann som kler seg ut som en flaggermus), og kjører litt mer på det jevne. Batman Begins var liksom hans store film, før de to oppfølgerne har basert seg mer på skurkene. Men han gjør såklart en solid jobb og har noen veldig fine scener med Michael Caine.

Det er actionsekvensene, og musikken i dem, som gjør denne filmen stor. I det Batman først blir avslørt, susende gjennom gatene på motorsykkelen sin, er det umiddelbare frysninger for meg. Og utover i filmen er det strødd med slike øyeblikk, storslåtte scener som gjerne involverer en hel by med innbyggere på en gang.

Ja, det er store og små logiske brister. Ja, det er en slags montasje som skal korte ned flere måneder med tid som gjør noe med tempoet i fortellingen som ikke er helt heldig. Men de gode øyeblikkene utveier lett de dårlige, og med en avslutning som setter suget i magen er dette blitt en fullverdig tredjefilm i en av de beste trilogiene noensinne, uansett sjanger. Så gjenstår det bare hvordan studioet vil ta serien videre, for de åpner jo for en slags fortsettelse. I såfall håper jeg de tar det i en ny retning, og går mer mot en detektiv-Batman. Det ville vært spennende å se, og nødvendig, for den store actionfilm-Batman’en har nok nådd sitt høydepunkt for en tid framover.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.7/10 (481 101 stemmer, plassert som 36. beste film på Top 250)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen 2012:

Med et rekordstort antall påmeldte i år (11), så blir det forhåpentligvis et tettere felt enn noensinne. Tipperne blir presentert alfabetisk.

Audun: The Dark Knight Rises (2), Beasts of the Southern Wild, Skyfall (10), The Avengers

DanJill: The Dark Knight Rises (2), Skyfall (10), The Avengers, The Intouchables

Hello Kitty: The Intouchables, Moonrise Kingdom, Looper, The Dark Knight Rises (2)

HKH: Kon Tiki (11), Immortals, Tinker Tailor Soldier Spy (12), The Dark Knight Rises (2)

Inge: The Dark Knight Rises (2), The Descendants (8), The Avengers, Kompani Orheim (5)

Kristian: The Dark Knight Rises (2), The Iron Lady, The Girl With the Dragon Tattoo, The Hunger Games (6)

Maria: Prometheus (7), The Dark Knight Rises (2), The Girl With the Dragon Tattoo, The Intouchables

Martin: Skyfall (10), Kon Tiki (11), The Hunger Games (6), The Avengers

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight Rises (2), The Intouchables, Skyfall (10), Kompani Orheim (5)

Stein Galen: Moonrise Kingdom, The Dark Knight Rises (2), The Intouchables, Skyfall (10)

Toejam: The Dark Knight Rises (2), The Avengers, Prometheus (7), Lawless (4)

10 av 11 tippere valgte ut denne, 6 av dere som beste film. Ekstra skryt til Maria og Stein Galen som satte den på riktig plassering også. Årets klareste favorittfilm blant deltakerne der altså, så får vi se i morgen hvilken film som vippet den av tronen, og hvem som vinner konkurransen i år!

 
4 kommentarar

Posta av den desember 23, 2012 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2012: 12. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Målet er å tippe hvilke filmer jeg har på de fire øverste plassene i år. Når du får lyst til å være med, følger du denne linken for å finne ut hvordan. Siste frist i løpet av dagen 12. desember.

13. Moneyball

Regi: Bennett Miller

Manus: Steve Zaillian, Aaron Sorkin og Stan Chervin, basert på en bok av Michael Lewis.

Med: Brad Pitt, Jonah Hill, Philip Seymour Hoffman, Robin Wright og Chris Pratt.

Land: USA

Spilletid: 133 min

Premiere: 06.01.12

Regissør Bennett Miller er i hovedsak kjent for biografi-dramaet Capote, men forfatterteamet bak manuset har desto flere filmer å skilte med på filmografien. Steve Zaillian har skrevet for bl. a. Schindlers List, Mission: Impossible, Gangs of New York og American Gangster, mens Aaron Sorkin har hatt en finger med i spillet på A Few Good Men, Facebook-filmen The Social Network og TV-seriene The West Wing og The Newsroom.

Billy Beane (Pitt) er manager for det fattigste baseball-laget på USAs toppnivå, the Oakland A’s. Han innser at han aldri vil kunne konkurrere med storlagene når det kommer til lønninger og å friste de beste spillerne, så han prøver seg på en helt ny metode. Ved hjelp av statistikk og analyse skal han kjøpe billigere spillere som til sammen utgjør et komplett lag, med alle de forskjellige ferdigheter som trengs på et baseball-lag.

"Your acting so far is superbad." Brad og Jonah ble aldri venner.

«Your acting so far is superbad.» Brad og Jonah ble aldri venner.

Sportsfilmer lider ofte av en forutsigbarhet, samtidig som de får en del engasjement og spenningsoppbygning gratis. Det er jo ikke uvanlig med en underdog-fortelling, men Moneyball gir en ny vri på det. Det handler litt om å overprestere for utøverne, men egentlig mest om å finne en matematisk løsning på sportsproblemene. Jeg syns baseball virker som en ganske kjedelig sport, men handlingen her gjorde det absolutt interessant.

Brad Pitt har alltid vist en glimrende evne til å velge riktige filmer for sin egen karriere. Her er han nok en gang den rette mannen til rett jobb, og han glir lett fra alvorligheter til tulling og vitsing med Jonah Hills karakter. Hill er jo foreløpig mest kjent som komiker, men som vanlig viser det seg at morsomme skuespillere er mye flinkere til å gjøre seriøse ting enn motsatt. Philip Seymour Hoffman gjør som alltid en fin figur i sin rolle som misfornøyd andretrener.

Det som tar denne filmen opp det ekstra hakket er scenene mellom Billy Beane og datteran hans. Hun blir spilt av en utrolig talentfull jente som liker å spille musikk, og høydepunktet for meg er scenen der Beane sitter og hører på henne spille sangen sin i en musikkforretning. Husker jeg fikk frysninger, og øyeblikket var like fint når jeg fant det på youtube mens jeg skrev dette innlegget.

Ble nominert til seks Oscar-priser (bl. a. Beste Film, Beste Mannlige hovedrolle (Pitt) og Beste Mannlige birolle (Hill)), men vant ingen.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.6/10 (134 136 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5 (Artikkelen ligger ikke på nettet)

VG: Terningkast 4

 
3 kommentarar

Posta av den desember 12, 2012 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 11. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. For å gjøre hele prossessen mest mulig rettferdig, har jeg lagt ut en liste over alle filmene jeg har sett på kino i år, og som dermed er aktuelle kandidater for kalenderen. Listen finner du her. I år kjører vi hemmelig valg, sånn at ingen skal få noen fordeler ved å kikke på andres tips. Send dine personlige topp 4-tips i en melding til meg på Facebook, eller på elektronisk mail til rune_b_87@hotmail.com. Rekkefølgen teller, og du kan endre tipset helt fram til fristen, som settes til 14. desember (i løpet av dagen), sånn at alle må ha tippet før jeg begir meg inn på topp 10.

14. New York, I Love You

Regi: Fatih Akin, Yvan Attal, Randall Balsmeyer, Allen Hughes, Shunji Iwai, Wen Jiang, Shekhar Kapur, Joshua Marston, Mira Nair, Natalie Portman og Brett Ratner.

Manus: Hu Hong, Yao Meng, Israel Horowitz, Suketu Mehta, Shunji Iwai, Olivier Lécot, Jeff Nathanson, Alexandra Cassavettes, Stephen Winter, Anthony Minghella, Natalie Portman, Fatih Akin, Joshua Marston, Hall Powell, James C. Strouse, Tristan Carné og Yvan Attal.

Med (utvalg): Natalie Portman, Andy Garcia, Bradley Cooper, Ethan Hawke, James Caan, Rachel Bilson, Hayden Christensen, Christina Ricci, Orlando Bloom, Drea de Matteo, Julie Christie, John Hurt, Shia LaBeouf, Chris Cooper, Maggie Q, Robin Wright, Eli Wallach.

Land: USA

Spilletid: 103 min

Premiere: 26.12.09

Filmfans vil nok allerede ha trukket koblinger mellom denne og Paris, je t’aime, kortfilmsamlingen der en rekke kjente regissører fikk lage hver sin kjærlighetshistorie satt i kjærlighetens hovedstad. Og ja, det er en videreutvikling av konseptet, som nå skal foregå i verdens mest kjente by, New York.

Det er veldig vanskelig å gjengi noe handlingsreferat, forståelig nok. Den røde tråden er som sagt kjærlighet og New York. Vi følger en rekke små fortellinger, satt (uhyre) løst sammen med New Yorkiske overganger og noen små karakteroverlappinger. Unge som går på sitt første stevnemøte, et eldre ektepar som vandrer gjennom byen, tilfeldige møter og fornying av forhold. Vi får være med på en del i løpet av dette flettverket.

Jeg er veldig glad i konseptet. Fint å kunne få kortfilm på kino, og det er dessuten mye greiere om noe er litt mindre bra, for du vet at om ti minutter får du en helt ny historie. Så er det jo interessant å legge alt til samme by. Nå mener jeg vel kanskje at Paris-versjonen er hakket bedre, men New York, I Love You holder generelt veldig god standard. Selvfølgelig er det ikke alle segmentene som treffer like bra, men da er det jo en del av sjarmen at folk er ulike, og det du ikke liker kan kanskje noen andre sette mer pris på. En film som kan snakkes mye om etterpå.

De delene jeg fremdeles husker best (det er snart et år siden jeg så den) er en som omhandler et eldre ektepar som krangler seg gjennom byen, en om en aldrende kvinnelig operastjerne på et hotell, med Shia LaBeouf som gjør en skikkelig bra rolle, og en om et par som sitter og snakker sammen på en restaurant. Det er de jeg husker best, og de jeg likte best.

Filmen har mindre kjente regissørnavn enn Paris, je t’aime. Der Paris… kunne skilte med Coen-brødrene, Gus van Sant, Wes Craven og Alfonso Cuaron, er det få kjente navn på regilisten i New York, I Love You. Vi har Brett Ratner, en mann kanskje mest kjent for Rush Hour-filmene. I tillegg har vi selvsagt regidebuten til Natalie Portman. Egentlig skulle filmen også inneholde debuten til en annen kvinnelig skuespillerinne, nemlig Scarlett Johansson. Men innslaget hennes ble kuttet fra den ferdige filmen, uten at vi skal komme nærmere inn på hvorfor.

New York, I Love You er en interessant samling små fortellinger, til tider veldig vakker, både på innhold og visuelt. Masse flinke folk, både bak og foran kamera, og en fin filmopplevelse. Jeg håper de kommer til å fortsette denne serien, og utvide konseptet til flere byer!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.6/10 (11 814 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 4

Ser ut som jeg er litt alene i å rangere denne såpass høyt… Kommenter gjerne!

 

 
3 kommentarar

Posta av den desember 11, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 11. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Kom med forslag!

Angående konkurransen: Siste frist 12. desember, fram til da kan du endre på tipset ditt så mye du vil. Men du kan ikke bytte ut filmer etter at de har dukket opp i kalenderen.

Foreløpige deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og The Hangover.

Stein Galen: Inglourious Basterds, A Serious Man, Slumdog Millionaire og “ukjent festivalfilm”.

Bak dagens luke finner vi

14. A Christmas Carol

Regi: Robert Zemeckis

Manus: Robert Zemeckis, basert på boken av Charles Dickens.

Med: Jim Carrey, Gary Oldman, Colin Firth, Cary Elwes, Robin Wright Penn og Bob Hoskins.

Land: USA

Spilletid: 96 min

Premiere: 06.11.09

Robert Zemeckis slo gjennom på 80-tallet, med eventyrfilmen Romancing the Stone. Om ikke det er en kjent tittel for deg, så vil du garantert kjenne den neste han lagde, nemlig Back to the Future. Den fikk to oppfølgere, og står fremdeles som en av de mest underholdende familie-sci-fi-filmene noensinne. I 1994 lagde Zemeckis Forrest Gump, vant 6 Oscar og kan nå sannsynligvis lage akkurat det han vil. Etter mindre skuffelser som Contact og Cast Away, snudde han seg mot animasjonen. Til jul i 2004 kom The Polar Express, og tre år senere kom den atskillig voksnere, actionfylte og blodige Beowulf (som kapret 15. plassen i kalenderen det året). Og nå er det altså en nyinnspilling av A Christmas Carol han har animert.

Historien burde være velkjent. Ebenezer Scrooge (Carrey) er en usedvanlig gretten og gjerrig mann. Og julen hater han nesten mer enn alt. Han driver assistenten sin, Bob Cratchit (Oldman), veldig hardt, men Cratchit kan ikke gjøre annet en å akseptere det, siden han har en stor familie å fø på, inkludert lille Tim (også Oldman), som er veldig syk. På julekvelden blir Scrooge hjemsøkt av sin gamle forretningspartner Marley (Oldman igjen), som forteller ham at han kommer til å få besøk av tre ånder. De vil vise ham fortiden, nåtiden og fremtiden, i håp om at Scrooge kan forandre seg til det bedre.

Først av alt vil jeg si at jeg ikke syns den traileren jeg linker til er særlig bra. Ut fra den ser dette ut som standardisert klisjefylt Disney-familie-moro som voksne kun ser fordi barna absolutt vil se den. Egentlig er dette en film fylt med mye dysterhet og skikkelig skremmende scener til tider. Sånn skal det også være med denne historien. De lykkelige solskinnsdelene er mye lettere å svelge, for ikke å snakke om mer effektive, når vi har vært gjennom den mørke og dystre natten først. Traileren reklamerer og stort for at det er i 3D, og det er ikke den versjonen jeg har sett. Jeg unngår bevisst 3D, siden jeg syns det er slitsomt. La oss håpe det er en trend som forsvinner.

Animasjonen er veldig bra her. Jeg kan tenke meg at om du ser The Polar Express, så Beowulf og så denne, så vil du se en klar framgang i hvor realistisk de klarer å animere mennesker. Du ser at de har brukt mest tid på Scrooge i A Christmas Carol, og at de mindre karakterene kanskje er litt «glattere», men for det meste ser dette veldig veldig bra ut. Når det ikke er folk tilstede i bildet, så kan det til tider virke som om du ser på vanlig film.

«Not chains! Anything but chains!»

Skuespillet er også fantastisk. Såklart gjør Jim Carrey en god jobb som Scrooge og de tre åndene, og solide skuespillere som Gary oldman, Colin Firth og Bob Hoskins er ikke folk som gjør filmen din dårligere. Det er jo også litt artig at filmen bringer sammen Cary Elwes og Robin Wright Penn, som ikke har spilt i noe sammen siden fantasyklassikeren The Princess Bride. Men ikke tro at de bare bedriver stemmelegging her, for Zemeckis har brukt motion capture, og kan dermed bruke skuespillernes bevegelser i animasjonen sin. Dette legger du nok best merke til i Scrooge, da det ofte er lett å se at det er Carrey som styrer ham.

Setter også stor pris på at historien er veldig tro mot originalen, det syns jeg vanligvis er best. Føler det er viktig å vise en viss respekt til Dickens fortelling. Det jeg misliker litt er når filmen åpenbart går for å lage en spennende actionsekvens i 3D, og de lar den gå altfor lenge. Jeg forstår de har lyst å bruke teknologien, men det blir for dumt når jeg kan sitte og bli lei av en jaktscene, når det faktisk er mye mer interessant å ta historien videre.

Men totalt sett er det en veldig underholdende film, og noe av det kuleste Disney har kommet med på lenge. Synd for dem at når de endelig lager en skikkelig bra film, så er den strengt tatt litt for skummel for de minste, mens de voksne tror de er for gamle. Det ville ikke vært meg imot å la det bli en tradisjon å se denne hver jul.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.2/10 (6 042 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 4

Legg gjerne igjen en kommentar! Spesialtilbud i dag: Ordet er fritt!

Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
5 kommentarar

Posta av den desember 11, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 5. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Kom med forslag!

Angående konkurransen: Siste frist 12. desember, fram til da kan du endre på tipset ditt så mye du vil. Men du kan ikke bytte ut filmer etter at de har dukket opp i kalenderen.

Foreløpige deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og en tom plass.

I dag er det 5. desember, og her er dagens film:

20. State of Play

Regi: Kevin Macdonald

Manus: Matthew Michael Carnahan, Tony Gilroy og Billy Ray, basert på en tv-serie av Paul Abbott.

Med: Russell Crowe, Ben Affleck, Rachel McAdams, Helen Mirren, Robin Wright Penn og Jason Bateman.

Land: USA/Storbritannia/Frankrike

Spilletid: 127 min

Premiere: 01.05.09

Kevin Macdonald har laget noen filmer før State of Play, den mest kjente er nok kanskje The Last King of Scotland, en film som fikk 22. plass i denne kalenderen i 2007. Her har han fått lage en remake av en kritikerrost britisk miniserie, ut fra en manusadapsjon av folk som har skrevet The Bourne Ultimatum, Michael Clayton og The Kingdom. Og med store stjerner i hovedrollene så dette utvilsomt ut som noe å få med seg i begynnelsen av mai.

Filmen handler om journalisten Cal McAffrey (Crowe), som lukter en konspirasjon når assistenten til kongressmannen Stephen Collins (Affleck) faller foran et tog på vei til en kontroversiell høring i Kongressen.  Collins har tatt et standpunkt mot PointCorp, som vil sette opp muligheten for avlytting av alle amerikanske telefoner. McAffrey mener det kan være en sammenheng med mordet på en tyv ikke lenge før, og slår seg sammen med den nyansatte og ambisiøse bloggeren i avisen, Della Frye (McAdams), for å nøste opp de løse trådene.

Det lages en del av disse politiske thrillerene, med vekslende hell. De kan ofte ende opp som ganske middelmådige, med bra skuespill i en historie som egentlig er ganske kjedelig. Det er ikke tilfelle med State of Play. Selv om det kanskje ikke er veldig mange grensesprengende originale elementer i den, så er det gjennomført bra kvalitet.

Skuespillet er overbevisende. Crowe og McAdams fungerer vedig bra som et team, og Helen Mirren er også tilnærmet perfekt i rollen som sjefen deres i Washington Globe. Ben Affleck er jo alltid bra når han får roller han passer til, og denne er midt i blinken. Også får vi en flott og morsom birolle av Arrested Development-yndlingen Jason Bateman.

«Listen… I just saw Pearl Harbor again, and… And I’m not sure I want to keep working with you.»

Manuset er bra på alle måter, men det er jo å forvente når en ser på forfatterene, spesielt Tony Gilroy er blitt en av de som alltid ser ut til å skrive bra thrillere. I tillegg så er bildene fine, og spenningsscenene sitter som skudd, spesielt en som finner sted i en parkeringsgarasje (for øvrig en av mine yndlings-settinger for filmscener, av en eller annen ubestemmelig grunn).

Om det er noe som tar bort poeng, så er det jo det jeg nevnte med at du har sett lignende før, samt at de kjører den faste twisten eller to. Men du vet hva du får, og innen sin sjanger er State of Play det beste jeg har sett i år.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.4/10 (23 437 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

Legg gjerne igjen en kommentar, og gjerne et tips til konkurransen også!

Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
5 kommentarar

Posta av den desember 5, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,