RSS

Stikkordarkiv: julie

De ti dårligste kinofilmene 2014

Vi er en kveld unna desember, og for folk som er enda mer glad i julekalendere enn selve julen, så er det dette som er kvelden før kvelden. Siden NRK ikke har planlagt en overveldende koslig helaften for å korte ned ventetiden, så stiller jeg opp med en kjapp nedtelling av de ti filmene jeg strengt tatt skulle holdt meg borte fra.

10. 47 Ronin

Keanu Reeves går nok en gang for «mest mulig monotont stemmeleie»-prisen i rollen som en samurai-type som må lede 46 andre samurai-typer i en hevnaksjon mot tatoverte menn, dragedamer og slække CGI-vesener. Litt poeng for produksjonsdesign, men Keanu står nok fortsatt med kun to skikkelig gode filmer på rullebladet. 3/10

Dette skjer sannsynligvis?

Dette skjer sannsynligvis?

9. Amnesia

Norsk film der Pia Tjelta er forfatter, i et forhold med en annen forfatter, som i tillegg er ganske voldelig av seg. Etter en krangel/slåsskamp på hyttetur slår kjæresten hodet sitt, og gjett hva? Han mister hukommelsen! Pia kan dermed lyve til ham om hvem han er, sånn at han kan bli en bedre kjæreste fra nå av. En thriller fylt av ulogiske valg av karakterene ødelegger hele premisset, og jeg hadde meldt meg godt og grundig ut før den veldig dramatiske slutten. 3/10

8. Sex Tape

Jason Segel og Cameron Diaz spiller et ektepar som spiller inn en sex-film for å gjøre ting litt mer spennende i hverdagen. Men så lastes den opp i «skyen», og plutselig har både venner og sjefer tilgang til filmen, og de må forte seg skikkelig mye for å hindre at de ser den! De prøver ganske hardt å gjøre dette morsomt, problemet er bare at om du ikke er helt ny til konseptet komedier, så har du sannsynligvis sett disse humoristiske situasjonene før. Unntatt den scenen der Jason Segel bryter seg inn et sted, og så er det en sint hund der som han må løpe fra. Den var ny for meg. 3/10

7. Qu’est-ce qu’ona fait au Bon Dieu?

Fransk film (trooor jeg), som i Norge var lansert som «Familiekaos». En komedie som handler om et konservativt (les: smårasistisk) katolsk ektepar som har fire døtre. Og når de giftes bort, går den første til en jøde, og den andre til en muslim. Som om ikke det var galt nok, så tar den tredje og finner seg en KINESER!?! Heldigvis har de en datter igjen, og de blir glade når de får høre at forloveden er katolikk. Men se for deg ansiktene deres når de møter ham og ser at han er av afrikansk opprinnelse! Han er med andre ord IKKE hvit i huden han heller.

Filmen balanserer de rasistiske foreldrene med at alle de fire kjærestene lever opp til sine stereotypiske trekk og samtidig blir konstant fornærmet av både rasistiske uttalelser og andre uttalelser generelt. Det er littegrann morsomt i begynnelsen, men etter den første scenen er det i praksis bare de samme vitsene om igjen og om igjen til det er ferdig. Får et ekstra poeng på skalaen for en scene der noen av ektemennene overivrig synger Marseillasen for å imponere svigerfar. 3/10

familiekoas

6. Brick Mansions

USA ventet ti år med å lage Banlieue 13 (som var satt til den fjerne framtiden i år 2010) på nytt. Paris Detroit er delvis innmurt for å holde kriminaliteten på innsiden. Den beste måten å stoppe en gangster-boss i å sprenge hele byen er ved å være skikkelig flink i parkour.

RZA har sjeldent sett mindre truende ut.

RZA har sjeldent sett mindre truende ut.

Der den originalen franske filmen var den første til å bruke parkour/urban running som action-element, og derfor hadde to av bakmennene til bevegelsen som hovedrolleinnehavere, velger Brick Mansions å bytte den ene av dem ut med Paul Walker. Og for all del, det var tragisk at Walker døde i en bilulykke, men han blir dessverre ikke en bedre skuespiller av det, uansett hvor mye man skulle ønske det. Dette er svakt. Se heller originalen! 3/10

5. Lucy

Luc Besson har gitt oss noen action-klassikere, men her velger han å basere filmen sin på en setning som ofte blir sagt, men som åpenbart ikke stemmer: «Vi mennesker bruker bare 10% av hjernen vår.»

Scarlett Johansson spiller tittelrollen, og etter en ganske bra innledning der hun får noe dop implantert i magen for å smugle det bedre med seg, går alt galt. Posen med dop sprekker, og det viser seg at dette dopet øker hjernebruken, etter hvert helt opp til 100%. Hva betyr det i praksis, spør du kanskje? Det betyr at hun nå kan styre folk og omgivelser med hjernen sin. Sånn, ferdig. Dette er den mest effektive måten jeg har sett noen drepe spenning på siden Nicholas Cage kunne se noen minutter fram i tid i Next. Hvordan skal noe gå galt nå?

Lucy er årets beste eksempel på en av mine egne favorittsetninger: «Dette blir for dumt.»

lucy

4. Grace of Monaco

Hovedkonflikten i denne filmen er om Grace Kelly (Nicole Kidman) klarer å slutte å ville være skuespiller og heller oppføre seg som en prinsesse. Og resultatet er, tro det eller ei, en god del kjedeligere en det høres ut. 2/10

3. Miss Julie

Liv Ullmann regisserer et Strindberg-stykke med tre utrolig talentfulle skuespillere i rollene. Dette er vel en oppskrift på suksess? Ja, det burde det jo være. Men i stedet blir det hele totalt utdatert, der karakterene ser ut til å overreagere på det aller meste, og skifte totalt sinnsstemning gjentatte ganger uten at det er noen tegn på hvorfor de gjør det. I tillegg er skuespillet såpass lidenskapelig at spesielt Colin Farrell er konstant andpusten, selv om han knapt nok har beveget seg den siste timen.

Det hele topper seg med frøken Julies eget latterlig overspilte sammenbrudd, og et fuglemord som er noe av det rareste jeg har sett på kino i år. 2/10

2. The Other Woman

Cameron Diaz slår til igjen, og er i to av årets ti dårligste filmer! Imponerende. I denne «komedien» finner tre kvinner ut at mannen de er sammen med samme mann. De bestemmer seg for å ta hevn.

Jeg innser at denne filmen nok er tenkt som en såkalt «chick flick», men det forundrer meg hvor lavt standarden i såfall blir satt i sjangeren. Dette er noe av det lateste du kan finne innen film. Oppbrukte vitser over hele linja og dødsynden: komedie spilt som komedie. I tillegg blir jo alle de tre «sterke» kvinnekarakterene framstilt som komplette idioter, spesielt Leslie Manns konekarakter. Men toppen av latskap? Å bruke «Girls just wanna have fun» som montasjemusikk… 2/10

1. Kill Buljo 2

Nei nei nei. Den første var lavmål. Den andre er fremdeles lavmål. Dette er Norges variant av alle parodi-filmene fra Hollywood som slutter med «Movie». Jeg la til og med merke til at de ved et tidspunkt bare tok en vits fra Ace Ventura og oversatte den til norsk. Hvis du vil lage en komedie, ta nå i det minste å finn på de enkle vitsene selv. Se dette klippet:

Jeg hviler min sak, som de sier. 1/10

Følg med fra i morgen av for å se hvilke 24 filmer som ikke var dårligst, men best!

 
Kommenter innlegget

Posta av den november 30, 2014 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 11. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. For å gjøre hele prossessen mest mulig rettferdig, har jeg lagt ut en liste over alle filmene jeg har sett på kino i år, og som dermed er aktuelle kandidater for kalenderen. Listen finner du her. I år kjører vi hemmelig valg, sånn at ingen skal få noen fordeler ved å kikke på andres tips. Send dine personlige topp 4-tips i en melding til meg på Facebook, eller på elektronisk mail til rune_b_87@hotmail.com. Rekkefølgen teller, og du kan endre tipset helt fram til fristen, som settes til 14. desember (i løpet av dagen), sånn at alle må ha tippet før jeg begir meg inn på topp 10.

14. New York, I Love You

Regi: Fatih Akin, Yvan Attal, Randall Balsmeyer, Allen Hughes, Shunji Iwai, Wen Jiang, Shekhar Kapur, Joshua Marston, Mira Nair, Natalie Portman og Brett Ratner.

Manus: Hu Hong, Yao Meng, Israel Horowitz, Suketu Mehta, Shunji Iwai, Olivier Lécot, Jeff Nathanson, Alexandra Cassavettes, Stephen Winter, Anthony Minghella, Natalie Portman, Fatih Akin, Joshua Marston, Hall Powell, James C. Strouse, Tristan Carné og Yvan Attal.

Med (utvalg): Natalie Portman, Andy Garcia, Bradley Cooper, Ethan Hawke, James Caan, Rachel Bilson, Hayden Christensen, Christina Ricci, Orlando Bloom, Drea de Matteo, Julie Christie, John Hurt, Shia LaBeouf, Chris Cooper, Maggie Q, Robin Wright, Eli Wallach.

Land: USA

Spilletid: 103 min

Premiere: 26.12.09

Filmfans vil nok allerede ha trukket koblinger mellom denne og Paris, je t’aime, kortfilmsamlingen der en rekke kjente regissører fikk lage hver sin kjærlighetshistorie satt i kjærlighetens hovedstad. Og ja, det er en videreutvikling av konseptet, som nå skal foregå i verdens mest kjente by, New York.

Det er veldig vanskelig å gjengi noe handlingsreferat, forståelig nok. Den røde tråden er som sagt kjærlighet og New York. Vi følger en rekke små fortellinger, satt (uhyre) løst sammen med New Yorkiske overganger og noen små karakteroverlappinger. Unge som går på sitt første stevnemøte, et eldre ektepar som vandrer gjennom byen, tilfeldige møter og fornying av forhold. Vi får være med på en del i løpet av dette flettverket.

Jeg er veldig glad i konseptet. Fint å kunne få kortfilm på kino, og det er dessuten mye greiere om noe er litt mindre bra, for du vet at om ti minutter får du en helt ny historie. Så er det jo interessant å legge alt til samme by. Nå mener jeg vel kanskje at Paris-versjonen er hakket bedre, men New York, I Love You holder generelt veldig god standard. Selvfølgelig er det ikke alle segmentene som treffer like bra, men da er det jo en del av sjarmen at folk er ulike, og det du ikke liker kan kanskje noen andre sette mer pris på. En film som kan snakkes mye om etterpå.

De delene jeg fremdeles husker best (det er snart et år siden jeg så den) er en som omhandler et eldre ektepar som krangler seg gjennom byen, en om en aldrende kvinnelig operastjerne på et hotell, med Shia LaBeouf som gjør en skikkelig bra rolle, og en om et par som sitter og snakker sammen på en restaurant. Det er de jeg husker best, og de jeg likte best.

Filmen har mindre kjente regissørnavn enn Paris, je t’aime. Der Paris… kunne skilte med Coen-brødrene, Gus van Sant, Wes Craven og Alfonso Cuaron, er det få kjente navn på regilisten i New York, I Love You. Vi har Brett Ratner, en mann kanskje mest kjent for Rush Hour-filmene. I tillegg har vi selvsagt regidebuten til Natalie Portman. Egentlig skulle filmen også inneholde debuten til en annen kvinnelig skuespillerinne, nemlig Scarlett Johansson. Men innslaget hennes ble kuttet fra den ferdige filmen, uten at vi skal komme nærmere inn på hvorfor.

New York, I Love You er en interessant samling små fortellinger, til tider veldig vakker, både på innhold og visuelt. Masse flinke folk, både bak og foran kamera, og en fin filmopplevelse. Jeg håper de kommer til å fortsette denne serien, og utvide konseptet til flere byer!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.6/10 (11 814 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 4

Ser ut som jeg er litt alene i å rangere denne såpass høyt… Kommenter gjerne!

 

 
3 kommentarar

Posta av den desember 11, 2010 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,