RSS

Stikkordarkiv: bruce

Julekalender 2014: 2. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Følg denne lenken for å lese reglene og se hvilke filmer du kan velge blant i år. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er 12. desember. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

23. Nebraska

Regi: Alexander Payne

Manus: Bob Nelson

Med: Bruce Dern, Will Forte, June Squibb, Stacy Keach og Bob Odenkirk.

Land: USA

Spilletid: 115 min

Premiere: 02.05.14

Alexander Payne har gjort seg kjent som en skaper av en rekke indie-perler, inkludert About Schmidt, Sideways og den glimrende The Descendants med George Clooney i hovedrollen. Filmene tar vanligvis form av et drama med lun, og gjerne litt svart, humor som pipler fram med jevne mellomrom.

Woody Grant (Dern) har «vunnet» en million dollar i en reklamekonkurranse, og blir på sine eldre dager plutselig besatt av å komme seg fra Montana til Nebraska, og kreve premien sin. Etter flere mislykkede forsøk på å stoppe ham, begir sønnen David (Forte) seg ut på turen sammen med ham. Men den lovede millionen får umiddelbart fram grådige blikk fra både lokalsamfunnet og slekta.

I Midtvesten slåss det skikkelig!

I Midtvesten slåss det skikkelig!

Det som umiddelbart slår meg som et meget lurt trekk i denne filmen, er hvordan Payne har dratt inn komikere i et par sentrale roller. Will Forte, hovedsaklig kjent fra Saturday Night Live, og Bob Odenkirk, også med stor sketsjebakgrunn, spiller her begge helt alvorlige roller. Og det pleier ofte å fungere ganske så godt med en sånn overgang. Samtidig er dette en film med mange morsomme øyeblikk, og da er det godt med folk som har den rette komiske timingen. Om Nebraska kan klassifiseres som en komedie kan nok diskuteres, men jeg humret jevnt og trutt gjennom hele filmen. Humoren kommer i første rekke fra karakterskildringene, og det er lett å kjenne igjen litt av typene vi finner i filmer som Fargo.

Filmen er som de fleste nok legger merke til filmet i svart-hvitt, noe som jo hører til sjeldenhetene i dagens filmverden. Jeg liker at det ofte gir mer tydelige kontraster i bildene, og ellers bare et annerledes inntrykk enn du er vant til, men det er ikke sånn at denne filmen kun fungerer uten farge. For min del hadde den vært akkurat like god med, men om regissøren vil lage film i svart-hvitt, så er det jo ingen grunn til å la være.

Skuespillet er realistisk til den minste birolle, men selvfølgelig er det Burce Dern i hovedrollen som briljerer. Det hele er en av de filmene der det som foregår er nokså trist, samtidig som det gir deg godfølelsen i kroppen. Underfundige greier som høstet en god del priser og nominasjoner. Bruce Dern vant Beste Hovedrolle i Cannes, og filmen ble nominert til 6 Oscar, uten å vinne noen av dem.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.8/10 (66 618 stemmer)

AVClub.com: C+

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 5

Advertisements
 
5 kommentarar

Posta av den desember 3, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 10. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Kom med forslag!

Angående konkurransen: Siste frist 12. desember, fram til da kan du endre på tipset ditt så mye du vil. Men du kan ikke bytte ut filmer etter at de har dukket opp i kalenderen.

Foreløpige deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og The Hangover.

Stein Galen: Inglourious Basterds, A Serious Man, Slumdog Millionaire og “ukjent festivalfilm”.

Vi nærmer oss halvveis, og dagens film er

15. Star Trek

Regi: J.J. Abrams

Manus: Roberto Orci og Alex Kurtzman, til en viss grad basert på tv-serien av Gene Roddenberry.

Med: Chris Pine, Zachary Quinto, Leonard Nimoy, Eric Bana, Bruce Greenwood, Karl Urban, Zoe Saldana, Simon Pegg, John Cho, Anton Yelchin og Winona Ryder.

Land: USA/Tyskland

Spilletid: 127 min

Premiere: 08.05.09

J.J Abrams begynner å bli en personlig favoritt etter hvert. Han har kun regissert en film før Star Trek, Mission: Impossible III, og den holdt den samme høye kvaliteten som de første to filmene i serien. Men det imponerende kommer når du tar en kikk på hva han har produsert. Han var mannen bak fjorårets fjerdeplass her på bloggen, Cloverfield. I tillegg har han skapt tv-seriene Lost og Fringe. Denne mannen kan science-fiction.

I det som egentlig er den 11. filmen i Star Trek-serien, gjøres det en ny start. Vi begynner på nytt, og blir kastet inn i historien når et romulansk romskip angriper romskipet der George Kirk styrer skuta. Han ofrer seg for å redde flest mulig, inkludert sin gravide kone. Så følger vi unge James T. Kirks vei fra jorden til stjerneflåten og USS Enterprise. Samtidig følger vi også Spock fra barndommen av på planeten Vulcan, der han blir ertet for å være halvt menneske, halvt vulcan, og derfor har følelser. Når så alle er voksne og på plass i USS Enterprise, finner de ut at de tydeligvis ikke er kvitt romulanerne fra så lenge siden.

Jeg har aldri regnet meg selv som Star Trek-fan. Jeg har faktisk aldri sett noen av filmene, og heller aldri sett en hel episode av noen av tv-seriene. Derfor gikk jeg inn kun med kunnskapen jeg har fra popkulturelle referanser. Jeg visste halvveis hvem kaptein Kirk og Spock var, og kjente til teleporteringsmekanismen og frasen «Beam me up, Scotty!» (for øvrig en setning som visstnok aldri har blitt nevnt i Star Trek). Men det var ikke noe problem å henge med. Denne filmen er laget for å virkelig starte på nytt, og du trenger ikke være fan for å få noe ut av dette.

Ikke alle var like fornøyd med at filmen skulle handle om kaptein Kirk.

Skuespillerne er en forfriskende blanding av unge ukjente og litt mer erfarne, og jeg må si at de aller fleste gjør en god jobb. Det første jeg har å utsette er vel dialekten Simon Pegg bruker som Scotty, uten at jeg vet om det er meningen at han skal ha en såpass skotsk aksent. I tillegg syns jeg ikke karakteren til Karl Urban, Bones, var særlig bra. Han virket forholdsvis endimensjonelt gretten på meg. vet heller ikke hvor mye jeg likte unge James Kirk, men det kan tilgis.

Historien er spennende, og tar opp tidsreiser, som alltid er et spennende sci-fi-element, med mange stilige muligheter. Det er også en stor fallgruve, med tanke på hvor dårlig det kan håndteres. Men her brukes det på den rette måten. Skurken føles motivert nok, noe som alltid er viktig for hvor bra en actionfilm egentlig er, historiemessig.

Designet på skip, kostymer osv. er veldig bra. Skal du lage sci-fi, så er det visuelle naturligvis framtredende, og stygt design er det første du legger merke til. Når det gjelder kamera-arbeidet, så syns jeg kanskje det var litt mye bruk av spinnende kameraer og skråstilte bilder til tider, i tillegg til at det er en eller annen form for motlys gjennom så og si hele filmen. Var ikke alltid like kult med lens flare på skjermen. Men egentlig veldig effektivt og bra kamera-arbeid ellers.

Actionscenene sitter perfekt, og gir oss fantastisk romunderholdning. For det er det denne filmen i første rekke er. Utrolig god action i det ytre rom. En spennende reise som gav meg lyst til å se mer Star Trek, og spesielt oppfølgeren som garantert kommer til å komme om et år eller tre. Vi snakker ikke Star Wars-status ennå, men dette er klart bedre enn episode I og II.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.2/10 (104 274 stemmer, noe som plasserer den på 137. plass på Top 250)

Dagbladet: Terningkast 6

VG: Terningkast 5 (Hvem er du, og hva har du gjort med Jon Selås?)

Legg gjerne igjen en kommentar og/eller tips til konkurransen! Kun 2 dager igjen før fristen går ut!

Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
3 kommentarar

Posta av den desember 10, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 7

Jepp jepp jepp jepp jepp. La oss fortsette på listen over favorittfilmene mine. Passelig nok viste de faktisk Pulp Fiction på NRK3 i går, dagen etter at den ble presentert i innlegget mitt. Ikke akkurat tilfeldig, kan jeg tenke meg. Så du skal ikke se bort fra at NRK3 eller en annen kanal snart slår til og viser

Collateral (2004)

http://www.imdb.com/title/tt0369339/

Regi: Michael Mann

Manus: Stuart Beattie

Med: Tom Cruise, Jamie Foxx, Jada Pinkett Smith, Mark Ruffalo, Peter Berg og Bruce McGill.

Spilletid: 120 min

Michael Mann er kanskje regissøren jeg omtaler som favoritten min, i hvertfall når det kommer til den visuelle looken på filmer. Der jeg syns han får til stilen sin aller best er Miami Vice, men The Insider og Heat er andre eksempler. I tillegg kan han skryte av å ha laget Ali, The Last of the Mohicans, Thief og den første filmen om Hannibal Lecter, Manhunter. Den ble kanskje overskygget av The Silence of the Lambs, pga den geniale rolletolkningen til Anthony Hopkins, men Manhunter er absolutt en god film.

I hovedrollene finner vi Tom Cruise (Magnolia, Rain Man) og Jamie Foxx (Ray, Jarhead). I tillegg har vi Jada Pinkett Smith (The Matrix Reloaded), som da er kona til Will Smith. Se også opp for Bruce «Jack Dalton» McGill, og Jason Statham og Javier Bardem (No Country for Old Men) i småroller.

Vincent (Cruise) er en leiemorder som skal drepe fem mennesker i Los Angeles i løpet av en natt. Han bestemmer seg for å bruke en drosje til å kjøre seg rundt. Den uheldige drosjeføreren blir Max (Foxx), som egentlig skulle ha taxijobben som en mellomting til han fikk spart opp penger til et limousinfirma, men så har han blitt sittende fast i jobben. Max forstår etterhvert hva som foregår, og blir et gissel, sikkerhet (collateral) som Vincent må beholde til han er ferdig med oppdraget.

Dette er etter min mening en av Cruise’s aller beste roller, om ikke den beste. Nå som det i senere tid har kommet fram at mannen er splitter pine gal personlig, så tar ikke det akkurat bort noe av prestasjonen som iskald leiemorder. Det som er så fint med karakteren, er at han har masse argumenter for å rettferdiggjøre det han gjør. Underlig nok er han jo akkurat det Max trenger for å våkne fra tilværelsen sin. Jamie Foxx spiller også veldig bra i rollen som Max. Det er disse to hovedrolleinnehaverne som bærer hele filmen, og de gjør en fantastisk jobb. Resten av castet er fullstendig troverdig, men så er det ikke fullt så mye som kreves av de heller.

Helt siden jeg hørte om filmen første gang, syns jeg det virket som en utrolig interessant historie. Nå ble det dessverre aldri til at jeg fikk sett denne på kino, selv om jeg hadde veldig lyst. Men jeg husker at jeg så den på dvd med et par kamerater da den kom ut, også så jeg den faktisk igjen alene neste dag. Jeg syns fremdeles det er en av de bedre historier jeg har sett på film, i det minste blant de som holder det innenfor såpass få karakterer.

Dynamikken inne i den drosjen er helt enestående, og ulik noe annet jeg har vært borti. Manuset er veldig bra, og samtalene mellom Vincent og Max er rett og slett en fryd å se på. Det er sjelden en kan bli så involvert i begge karakterene når de har så forskjellige synspunkt.

Det visuelle er som sagt noe av det jeg liker aller best med Mann sine filmer. Mesteparten av Collateral er spilt inn digitalt, altså ikke på film. Mann sier det hjalp dem å spille inn filmen i lite lys, siden digital video fungerer bedre enn film med lave lysmengder. Jeg syns det ser helt vidunderlig ut. Det er nesten umulig å forklare, men det er noe med fargene, spesielt på himmelen, og teksturen på ting som jeg liker veldig godt.

Så vil jeg gjerne vise fram det som er en av favorittscenene mine fra filmen:

Selvfølgelig er det tatt ut av sammenheng, og fungerer mye bedre i filmen. Stemningen i scenen er helt utrolig, når bilen bare stopper, og disse prærieulvene kommer løpende over gaten. Begge de to i bilen ser ut til å ha en dypere forståelse av det som skjer, og «Shadow on the sun», begynner å spille. Jeg vet ikke helt hva det skal bety, men jeg vet jeg liker scenen veldig godt.

I tillegg til alt som er nevnt, har filmen noen veldig gode og spennende actionsekvenser, der ingenting føles særlig sikkert. Det er definitivt en bra ting.

Filmen ble nominert til 2 Oscar, Beste klipp og Beste mannlige birolle (Foxx). Det mener jeg nesten er ran på høylys dag. For meg var dette lett den beste filmen i 2004, og Tom Cruise spiller en fantastisk rolle, som burde fått en nominasjon. På IMDb har den 7.8/10 med 81 102 stemmer, også overraskende lavt. Så jeg vil si dette er en undervurdert moderne klassiker. Se traileren nedenfor, og se denne filmen.

Har du usedvanlig god smak? Har du sett Collateral? Da er det bare å legge igjen sin positive kommentar der du sier hvor god den er.

 
3 kommentarar

Posta av den oktober 22, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 8

Da har det vært en litt lengre pause enn vanlig, faktisk en hel uke siden forrige innlegg kom ut. Det er en følge av at det er utrolig mye å gjøre på skolen for tiden. Men egentlig tror jeg ikke du som leser har merket noe særlig til det, på samme måte som jeg ikke tror du egentlig leser dette som står over overskriften heller. Viss du likevel gjør det, blir du belønnet med å få vite at dagens film er Pulp Fiction, rett før overskriften sier

Pulp Fiction (1994)

http://www.imdb.com/title/tt0110912/

Regi: Quentin Tarantino

Manus: Quentin Tarantino

Med: John Travolta, Samuel L. Jackson, Bruce Willis, Uma Thurman og Ving Rhames.

Spilletid: 154 min

Tarantino er også en av mine favorittregissører, og har faktisk bare lagd bra filmer. Han slo gjennom med Reservoir Dogs, fulgte opp med Pulp Fiction, og fortsatte så med Jackie Brown, Kill Bill vol. 1 og 2 og nå sist Death Proof. Han har en stor skare med ekstreme fans, og har pga suksessen fått lov å lage akkurat de filmene han vil, noe som fungerer ekstremt godt.

John Travolta ble gjort kul igjen med denne filmen, noe han ikke hadde vært siden slutten av 70-tallet omtrent, da med Grease og Saturday Night Fever. Karrieren hans etter Pulp Fiction har vel egentlig også vært så som så, men har i det minste fått inn et par gode filmer, som Get Shorty og Face/Off. Samuel L. Jackson’s evne til å være fullstendig gal samtidig som han er rolig ble definert av denne filmen. Det har han levd på, og spilt en eller annen form for badass i de fleste filmene etterpå, inkludert Shaft, nevnte Jackie Brown, Die Hard: With a Vengeance og Star Wars: Episode III – Revenge of the Sith (også nevnt). Ellers er det jo ikke småfolk i Bruce Willis (Sin City, The Sixth Sense og Die Hard), Ving Rhames (Dawn of the Dead (remake) og Mission: Impossible I, II og III) og Uma Thurman (Kill Bill vol. 1 og 2 og Gattaca).

Jules Winnifield (Jackson) og Vincent Vega (Travolta) er to torpedoer som jobber for gangsteren Marcellus Wallace (Rhames). De skal få tilbake en koffert som tilhører Wallace. Wallace har også bedt Vincent ta med kona hans (Thurman) ut som en tjeneste mens han selv er ute av byen. I tillegg er det en bokser, Butch Coolidge (Willis), som er betalt for å tape neste kamp av Wallace, og som bare vil forlate byen med kjæresten sin. Ved hjelp av mange tilfeldigheter bindes disse karakterene sammen til en historie.

Tarantino er en mester på dialog, og det er også en av filmens store styrker. Samtalene mellom folk er alltid underholdende skrevet, og selv om det kanskje gås omveier, så føles det ikke som om filmen sakkes ned. Spesielt samtalene som involverer Jackson og Travolta er noe av det beste som er festet på film, til tross for at innholdet stort sett er hverdagslige ting.

Fortellingen går ikke kronologisk tidsmessig, den hopper frem og tilbake i tid hele tiden, men det fungerer likevel veldig bra. En har ikke vansker med å forstå rekkefølgen på ting, og egentlig er ikke rekkefølgen på ting det viktigste i denne filmen. Det handler mest om karakterene.

I tillegg er kameraføringen veldig bra, det er for meg et kjennetegn på en Tarantino-film. Masse fine kjøringer, og steadycam som følger karakterene. Også kult med det klassiske «opp fra bagasjeromet»-shotet som Tarantino ofte bruker. Han har sett masse film, og vet utvilsomt hva han liker. Dette fører jo igjen til at han har en helt spesiell stil som er gjennomført i alle filmene hans. Det er litt vanskelig å beskrive den, men at den er tilstede er det ingen som kan si noe på.

Som alle andre Tarantino-filmene, har også denne et veldig bra soundtrack. Tarantino pleier å velge ut sanger, og det går mye i 70-tallsmusikk. En kan faktisk finne veldig gode sanger på åpningstekstene til både Pulp Fiction, Reservoir Dogs og Jackie Brown.

En ting som jeg må nevne til slutt, er den fantastiske scenen med Christopher Walken. Definitivt en av de beste Walken-scener jeg har sett, og det sier en del. Det jeg husker best fra første gang jeg så Pulp Fiction, er hvor genial jeg syntes den scenen var. At Tarantino bruker så lang tid på å la denne karen fortelle en historie, som egentlig koker ned til en slags punch line, altså en vits på 4,5 minutter. Aldri noe jeg lo så mye høyt av, men utrolig morsomt.

Pulp Fiction vant en Oscar for Beste manus skrevet direkte for film, og ble nominert til 6 andre, Beste mannlige hovedrolle (Travolta), Beste mannlige birolle (Jackson), beste kvinnelige birolle (Thurman), Beste klipp, Beste regi og Beste film. Om det kan kvalifisere som en kultfilm, er det i alle fall den mest populære. På IMDb har den 8.9/10 med 316 401 stemmer, og ligger på 6. plass på Top 250. Som alltid, se traileren nedenfor, og se filmen også!

Har du sett Pulp Fiction? Ja, da kan du legge igjen en kommentar, akkurat NÅ!

 
2 kommentarar

Posta av den oktober 19, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 20

Da har forhåpentligvis plass nummer 21 fått sunket inn, altså den beste grøsseren jeg har sett. Punktum. Vi går videre, og vandrer inn i en litt annen sjanger. Without further ado, 20. plassen på listen over mine favorittfilmer!

Cinderella Man (2005)

http://www.imdb.com/title/tt0352248/

Regi: Ron Howard

Manus: Cliff Hollingsworth

Med: Russell Crowe, Renée Zellweger, Paul Giamatti, Craig Bierko, Paddy Considine og Bruce McGill.

Spilletid: 144 min

Ron Howard er en regissør som ofte blir beskyldt for å lage litt vel sentimentale historier med påklistret happy ending. En slags fattigmanns Spielberg, kan en kanskje si. Det kan faktisk godt stemme. Jeg har barre sett en håndfull av filmene hans, men for meg virker han som en som har god peiling på hva han driver med, og har laget mange gode filmer. A Beautiful Mind (vant 4 Oscar), Apollo 13 (vant 2 Oscar) og Ransom. Nå nylig er han vel mest kjent for filmversjonen av The Da Vinci Code, som dessverre ikke var fullt så bra.

Russell Crowe dukker jo opp for tredje gang på denne topplisten over favorittfilmene mine, og trenger kanskje ikke noen nærmere introduksjon (eventuelt se her og her). Renée Zellweger er kanskje mest kjent gjennom filmer som Jerry Maguire, Bridget Jones’s Diary, Chicago og Cold Mountain, mens Paul Giamatti har spilt i Sideways og The Illusionist. Flinke folk i rollene her altså. Legg også merke til Bruce McGill, som jeg alltid kommer til å tenke på som gode gamle Jack Dalton i tv-serien MacGyver.

I Cinderella Man møter vi bokseren James J. Braddock. Han var en storhet på slutten av 1920-tallet, men som for så mange andre gikk det skikkelig galt for han da aksjemarkedet knakk sammen i 30-årene. Den amerikanske depresjonen har slått til, og Braddock sliter virkelig. Han har en familie han må ta vare på, han har tapt mange kamper, brukket hånden og er generelt i dårlig stand til å slåss. Han er så mye underdog som han kan bli, men han må satse alt på å fortsette, for han kan ikke gi opp familien. Han kjemper seg oppover på listene igjen, før han velger å møte verdensmesteren i tungvekt, Max Baer, som var kjent for å ha drept to menn i ringen. Filmen er basret på en sann historie.

Boksefilmer er en sjanger jeg setter pris på. Skal du se en skikkelig god sportsfilm, så må det nesten bli en boksefilm. Her får jeg en skikkelig underdog, en som er veldig lett å stille seg bak. Dermed blir jeg også veldig engasjert. Det er det som gjør denne filmen så fantastisk flott. Jeg sitter og bryr meg enormt om hvordan det skal gå for Braddock, også kalt «Cinderella Man», hvis du lurer på hvor tittelen kommer fra. Det er en veldig fin historie vi blir fortalt. Noen vil kanskje klage på at «skurkene» er for endimensjonale, men det er nettopp det jeg syns er litt fint her. Som om jeg ikke hadde nok sympati for Braddock, så hjelper det godt med en motstander man kan hate. Engasjementet stiger ytterligere.

Filmen ser også veldig bra ut visuelt, med noen stilige visuelle grep for å vise skader ved et par anledninger. Husker faktisk jeg hadde hørbare utbrudd første gang jeg så den skadescenen. Boksekampene er fint lagt opp og koreografert på en effektiv måte. I tillegg er 30-tallet gjenskapt på en måte som overbeviser meg, uten at jeg er noen ekspert på akkurat det området.

Nøyaktig hvor korrekt det er gjengitt i forhold til den faktiske historien det er basert på, er jeg mindre sikker på. Men det er heller ikke så viktig, spør du meg. Jeg vil heller se en film som beveger meg på en eller annen måte enn en som er helt korrekt gjengitte fakta. Jeg vil påstå at i løpet av Cinderella Man vil de fleste kunne ha fått føle både tristhet og glede, sinne og tilfredsstillelse.

48 057 stemmer på IMDb gir et gjennomsnitt på 8.0/10, noe som er veldig bra, og egentlig kvalifiserer til topp 250-lista. Det er en spesiell formel som benyttes for å regne ut mer rettferdige gjennomsnitt, og det er nok derfor Cinderella Man ikke befinner seg på lista. Den ble nominert til 3 Oscar, for Beste klipp, Beste sminke og Beste mannlige bi-rolle (Giamatti). Vant dessverre ingen, men står for meg som den nest beste boksefilmen jeg har sett. Sjekk ut traileren nedenfor, og se filmen.

Til tross for at det faktisk er en litt dårlig lagd trailer, så fikk jeg lyst å se filmen igjen likevel. Har du sett Cinderella Man? Klarer du å tippe hvilken film som får tittelen den beste boksefilmen i et senere innlegg? Legg igjen en kommentar med dine synspunkter og svar. Takk!

 
2 kommentarar

Posta av den september 12, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 21

Så er neste film i rekken klar. Nok en gang er det etter min mening en lett kvalitetsstigning fra forrige, selv om alle filmene på denne listen har fått karakteren 10/10 av meg, eller terningkast 6 om du vil. Men la oss ikke vente lenger, vi går rett på plass nummer 21:

The Sixth Sense (1999)

http://www.imdb.com/title/tt0167404/

Regi: M. Night Shyamalan

Manus: M. Night Shyamalan

Med: Bruce Willis, Haley Joel Osment, Toni Collette, Olivia Williams og Donnie Wahlberg.

Spilletid: 107 min

M. Night Shyamalan er sikkert en av de mer omdiskuterte regissørene i nyere tid. Født i India, men vokste opp i Pennsylvania, USA. Det kommer fram ved at han veldig ofte lager filmer som finner sted i Philadelphia, som da er den største byen i Pennsylvania. The Sixth Sense var filmen som satte rekordfart på karrieren til Shyamalan, og etter den enorme suksessen har han kanskje fått litt for frie tøyler. De følgende filmene har nemlig mer eller mindre synkende kvalitet. Etter The Sixth Sense kom først Unbreakable, etterfølgt av Signs. Begge gode filmer. Med The Village gav han oss fremdeles en god film etter min mening, men ikke på høyde med de tidligere. Lady in the Water gikk ned på et ok nivå, og den nylige The Happening var det desidert verste jeg har sett fra Shyamalan, med et til tider latterlig manus. Forhåpentligvis finner han tilbake til god gammel form igjen.

Hovedrollen i The Sixth Sense holdes av lille Haley Joel Osment (kanskje ikke fullt så liten nå lenger), som to år senere spilte i Steven Spielberg sin sci-fi AI: Artificial Intelligence, for så å forsvinne inn i en verden med stemmelegging av tegnefilmer og spill. Bruce Willis derimot, som har den andre hovedrollen, har på ingen måte mistet A-stjerne-statusen. Men så har han tross alt vært lenger i yrket, med filmer på samvittigheten som Die Hard, 3 Die Hardoppfølgere, Sin City og Pulp Fiction.

I The Sixth Sense finner vi Cole Sear (Osment), en liten gutt som kan se spøkelser. Ikke bare kan han se dem, det virker som om de oppsøker ham, og de er ikke klare over at de er døde. Naturlig nok er han livredd, og virker for omverdenen som en sykelig paranoid liten fyr med alvorlige vrangforestillinger. Selvfølgelig er ikke moren hans (Collette) komfortabel med det, og kontakter en ekspert for hjelp. Denne eksperten er Dr. Malcolm Crowe (Willis), og han bygger opp et spesielt bånd med Cole. Etterhvert forstår også Crowe at det kan være noe i det Cole forteller.

Det mest kjente fra The Sixth Sense er etter all sannsynlighet replikken «I see dead people.», hvisket av en vettskremt gutt. Den har vel blitt parodiert i hjel over tid, men det er egentlig litt av et konsept. En har ikke akkurat lyst å være i den situasjonen selv. Filmen får veldig godt fram hvor skremmende dette er, for det er sjelden noen koselige spøkelser som besøker lille Cole. De har ofte de kroppene de hadde i øyeblikket de døde, noe som kan gi noen ganske dystre bilder til tider. Jeg husker første gang jeg så denne. Da var jeg helt alene, det var mørkt ute, og jeg hadde fått beskjed om at dette var en av de skumleste filmene noensinne. Det etterlot jo såklart meg voldsomt på vakt, men fy flaten så effektivt det var. Er nok muligens den aller skumleste filmopplevelsen jeg har hatt.

Alle spiller veldig bra, spesielt Osment, og manuset er det beste Shyamalan har kommet opp med. I tillegg er jeg veldig tilhenger av den visuelle stilen til Shyamalan. Veldig elegant, om det går an å si det. Han bruker farger, spesielt rød, for å signalisere forskjellige ting. I denne kommer rødt gjerne sammen med spøkelser, men det går også igjen i senere filmer. Så må det absolutt trekkes fram at denne filmen har en helt genial slutt, som jeg er veldig glad jeg ikke visste om første gang jeg så den. En twist som er så overraskende, men likevel helt logisk, gir en helt fantastisk følelse. Faktisk en av favorittsluttene mine.

På IMDb har 188 150 stemmer gitt denne et gjennomsnitt på 8.2/10, noe som setter den på 136. plass på listen over de beste filmene noensinne. Den vant ingen Oscar-priser i 2000, men ble nominert til 6. Beste mannlige bi-rolle (Osment), Beste kvinnelige bi-rolle (Collette),  Beste klipp, Beste manus direkte for film, Beste regissør og Beste film. For meg står den som den klart beste filmen av Shyamalan, og også den beste grøsseren jeg har sett. Som alltid, kikk på trailer (den er fyllt med flotte creepy sitater. «Standing next to my window.» for eksempel), se filmen.

You ever feel the prickly things on the back of your neck? That’s them.

Har du sett denne veldig gode grøsseren? Så si i fra hva DU syns om den i kommentarene nedenfor.

 
2 kommentarar

Posta av den september 10, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 23

Så er vi her allerede, en ny film på listen, og vi kommer høyere og høyere. I dag er det den 23. beste filmen jeg har sett som skal presenteres. Og det er:

The Dark Knight (2008)

http://www.imdb.com/title/tt0468569/

Regi: Christopher Nolan

Manus: Jonathan Nolan og Christopher Nolan

Med: Christian Bale, Heath Ledger, Aaron Eckhart, Michael Caine, Maggie Gyllenhaal, Gary Oldman og Morgan Freeman

Spilletid: 152 min

En annen av mine absolutte favorittregissører, Christopher Nolan, kom i år med den andre filmen i rekken om Batman, etter Batman Begins. I tillegg har han en veldig imponerende liste med filmer bak seg, som Memento, Insomnia og The Prestige. Skuespillerne i The Dark Knight er et stjernelag uten like, med Christian Bale (nevnte The Prestige, 3:10 to Yuma (tidligere på blogglisten min)), Heath Ledger (Brokeback Mountain, I’m Not There), Aaron Eckhart (Thank You for Smoking), Michael Caine (også The Prestige, Children of Men), Maggie Gyllenhaal (Donnie Darko, Stranger Than Fiction), Gary Oldman (Leon, Harry Potter 3-5) og Morgan Freeman (The Shawshank Redemption, Se7en). Disse nye Batman-filmene er om mulig på linje med Ocean’s-filmene når det gjelder stjernespekkede cast.

I The Dark Knight fortsetter sagaen om Batman (Bale), Gothams beskytter. Denne gangen er hans store motstander The Joker (Ledger), en tilsynelatende fullstendig gal og anarkistisk skurk. For å sitere Batmans butler Alfred (Caine): «Some people just want to watch the world burn.» Batmans kjærlighetsinteresse fra den første filmen, Rachel Dawes (Gyllenhaal), er blitt sammen med Harvey Dent (Eckhart). Dent er district attorney (en slags hovedadvokat? Fant ikke noen logisk oversettelse), og veldig ambisiøs i tillegg. Sammen med løytnant Gordon (Oldman) fra politiet og med Batmans hjelp vil han renske gatene i Gotham for kriminalitet.

Batman Begins var den beste filmen basert på en tegneserie jeg hadde sett når den kom ut for 3 år siden. The Dark Knight topper den på alle måter. Helt fra første øyeblikk drar den deg inn, med en helt fortreffelig ransscene.  The Joker får intet mindre enn to av de beste introduksjonsscenene jeg har sett, for å ikke å snakke om latteren! Egentlig er hver eneste scene som involver jokeren noe av det beste og mest underholdende jeg har sett. Dette er en fantastisk spennende actionfilm med gode karakterer og en historie som ikke er redd for å snu og vende på ting. Nolan har utvilsomt gjort det igjen.

Skuespillmessig er dette helt perfekt. Heath Ledger spiller en så skremmende Joker at det er vanskelig å blinke med øynene når man ser ham på skjermen. Jeg glemmer helt at dette er en skuespiller, og håper inderlig på en Oscar. Veldig veldig synd at Ledger døde kort etter filmen var ferdig innspilt. Bale spiller Batman med samme sikkerhet som før, umulig å finne noe å klage på der. Aaron Eckhart forsvinner kanskje litt mellom de to store rollene, men dersom en tar seg tid til å legge merke til det, vil jeg si at hans rolleprestasjon er opp i mot like god som Ledgers. Det var også et bra trekk å bytte ut Katie Holmes med Maggie Gyllenhaal i rollen som Rachel Dawes, til tross for at jeg egentlig er i mot å bytte ut skuespillere i oppfølgere. Om Michael Caine, Gary OIdman og Morgan Freeman er det lite å si. Sikre som banken, slik de alltid er.

Visuelt er det veldig fint å se på, det virker som om stilen er videreført fra Batman Begins. Og så skader det ikke med de fantastiske kostymene. Spesielt er dressen til The Joker veldig stilig. Batmobilen fra forrige film er fremdeles med, men det er en twist med denne også. I tillegg må jeg si at det så virkelig vondt ut å bli slått av Batman i denne filmen. Utrolig harde slag han ga fra seg, kanskje mye takket være bra lyddesign. Musikken er også veldig bra. Mange ganger er det lite musikk, og så kommer den på akkurat de rette øyeblikkene, og man får en god følelse inni seg. Liker også veldig godt den spenningstonen som blir brukt, uharmoniske toner som barre stiger og stiger.

Filmen får nesten bare skryt overalt. IMDb’s brukere gir den 9.1/10 (260 763 stemmer), noe som plasserer den på 3. plass på listen over de beste filmene noensinne. Nå går jo denne faktisk på kino ennå, så ingen Oscarnominasjoner foreløpig. Jeg blir sjokkert hvis ikke denne drar inn en del nominasjoner, men hvor mange får vi vente og se på. Ta og sjekk ut trailerene nedenfor. Jeg klarte ikke velge en, så du får to forskjellige. Så kan du se Batman Begins, og følge opp med å se The Dark Knight på kino mens du ennå har sjansen. Jeg har sett den to ganger allerede.

Why so serious?

Har du sett den? Gi din mening i kommentarene nedenfor!

 
7 kommentarar

Posta av den september 3, 2008 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,