RSS

Stikkordarkiv: bob

Julekalender 2014: 2. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Følg denne lenken for å lese reglene og se hvilke filmer du kan velge blant i år. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er 12. desember. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

23. Nebraska

Regi: Alexander Payne

Manus: Bob Nelson

Med: Bruce Dern, Will Forte, June Squibb, Stacy Keach og Bob Odenkirk.

Land: USA

Spilletid: 115 min

Premiere: 02.05.14

Alexander Payne har gjort seg kjent som en skaper av en rekke indie-perler, inkludert About Schmidt, Sideways og den glimrende The Descendants med George Clooney i hovedrollen. Filmene tar vanligvis form av et drama med lun, og gjerne litt svart, humor som pipler fram med jevne mellomrom.

Woody Grant (Dern) har «vunnet» en million dollar i en reklamekonkurranse, og blir på sine eldre dager plutselig besatt av å komme seg fra Montana til Nebraska, og kreve premien sin. Etter flere mislykkede forsøk på å stoppe ham, begir sønnen David (Forte) seg ut på turen sammen med ham. Men den lovede millionen får umiddelbart fram grådige blikk fra både lokalsamfunnet og slekta.

I Midtvesten slåss det skikkelig!

I Midtvesten slåss det skikkelig!

Det som umiddelbart slår meg som et meget lurt trekk i denne filmen, er hvordan Payne har dratt inn komikere i et par sentrale roller. Will Forte, hovedsaklig kjent fra Saturday Night Live, og Bob Odenkirk, også med stor sketsjebakgrunn, spiller her begge helt alvorlige roller. Og det pleier ofte å fungere ganske så godt med en sånn overgang. Samtidig er dette en film med mange morsomme øyeblikk, og da er det godt med folk som har den rette komiske timingen. Om Nebraska kan klassifiseres som en komedie kan nok diskuteres, men jeg humret jevnt og trutt gjennom hele filmen. Humoren kommer i første rekke fra karakterskildringene, og det er lett å kjenne igjen litt av typene vi finner i filmer som Fargo.

Filmen er som de fleste nok legger merke til filmet i svart-hvitt, noe som jo hører til sjeldenhetene i dagens filmverden. Jeg liker at det ofte gir mer tydelige kontraster i bildene, og ellers bare et annerledes inntrykk enn du er vant til, men det er ikke sånn at denne filmen kun fungerer uten farge. For min del hadde den vært akkurat like god med, men om regissøren vil lage film i svart-hvitt, så er det jo ingen grunn til å la være.

Skuespillet er realistisk til den minste birolle, men selvfølgelig er det Burce Dern i hovedrollen som briljerer. Det hele er en av de filmene der det som foregår er nokså trist, samtidig som det gir deg godfølelsen i kroppen. Underfundige greier som høstet en god del priser og nominasjoner. Bruce Dern vant Beste Hovedrolle i Cannes, og filmen ble nominert til 6 Oscar, uten å vinne noen av dem.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.8/10 (66 618 stemmer)

AVClub.com: C+

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 5

 
5 kommentarar

Posta av den desember 3, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 11. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Kom med forslag!

Angående konkurransen: Siste frist 12. desember, fram til da kan du endre på tipset ditt så mye du vil. Men du kan ikke bytte ut filmer etter at de har dukket opp i kalenderen.

Foreløpige deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og The Hangover.

Stein Galen: Inglourious Basterds, A Serious Man, Slumdog Millionaire og “ukjent festivalfilm”.

Bak dagens luke finner vi

14. A Christmas Carol

Regi: Robert Zemeckis

Manus: Robert Zemeckis, basert på boken av Charles Dickens.

Med: Jim Carrey, Gary Oldman, Colin Firth, Cary Elwes, Robin Wright Penn og Bob Hoskins.

Land: USA

Spilletid: 96 min

Premiere: 06.11.09

Robert Zemeckis slo gjennom på 80-tallet, med eventyrfilmen Romancing the Stone. Om ikke det er en kjent tittel for deg, så vil du garantert kjenne den neste han lagde, nemlig Back to the Future. Den fikk to oppfølgere, og står fremdeles som en av de mest underholdende familie-sci-fi-filmene noensinne. I 1994 lagde Zemeckis Forrest Gump, vant 6 Oscar og kan nå sannsynligvis lage akkurat det han vil. Etter mindre skuffelser som Contact og Cast Away, snudde han seg mot animasjonen. Til jul i 2004 kom The Polar Express, og tre år senere kom den atskillig voksnere, actionfylte og blodige Beowulf (som kapret 15. plassen i kalenderen det året). Og nå er det altså en nyinnspilling av A Christmas Carol han har animert.

Historien burde være velkjent. Ebenezer Scrooge (Carrey) er en usedvanlig gretten og gjerrig mann. Og julen hater han nesten mer enn alt. Han driver assistenten sin, Bob Cratchit (Oldman), veldig hardt, men Cratchit kan ikke gjøre annet en å akseptere det, siden han har en stor familie å fø på, inkludert lille Tim (også Oldman), som er veldig syk. På julekvelden blir Scrooge hjemsøkt av sin gamle forretningspartner Marley (Oldman igjen), som forteller ham at han kommer til å få besøk av tre ånder. De vil vise ham fortiden, nåtiden og fremtiden, i håp om at Scrooge kan forandre seg til det bedre.

Først av alt vil jeg si at jeg ikke syns den traileren jeg linker til er særlig bra. Ut fra den ser dette ut som standardisert klisjefylt Disney-familie-moro som voksne kun ser fordi barna absolutt vil se den. Egentlig er dette en film fylt med mye dysterhet og skikkelig skremmende scener til tider. Sånn skal det også være med denne historien. De lykkelige solskinnsdelene er mye lettere å svelge, for ikke å snakke om mer effektive, når vi har vært gjennom den mørke og dystre natten først. Traileren reklamerer og stort for at det er i 3D, og det er ikke den versjonen jeg har sett. Jeg unngår bevisst 3D, siden jeg syns det er slitsomt. La oss håpe det er en trend som forsvinner.

Animasjonen er veldig bra her. Jeg kan tenke meg at om du ser The Polar Express, så Beowulf og så denne, så vil du se en klar framgang i hvor realistisk de klarer å animere mennesker. Du ser at de har brukt mest tid på Scrooge i A Christmas Carol, og at de mindre karakterene kanskje er litt «glattere», men for det meste ser dette veldig veldig bra ut. Når det ikke er folk tilstede i bildet, så kan det til tider virke som om du ser på vanlig film.

«Not chains! Anything but chains!»

Skuespillet er også fantastisk. Såklart gjør Jim Carrey en god jobb som Scrooge og de tre åndene, og solide skuespillere som Gary oldman, Colin Firth og Bob Hoskins er ikke folk som gjør filmen din dårligere. Det er jo også litt artig at filmen bringer sammen Cary Elwes og Robin Wright Penn, som ikke har spilt i noe sammen siden fantasyklassikeren The Princess Bride. Men ikke tro at de bare bedriver stemmelegging her, for Zemeckis har brukt motion capture, og kan dermed bruke skuespillernes bevegelser i animasjonen sin. Dette legger du nok best merke til i Scrooge, da det ofte er lett å se at det er Carrey som styrer ham.

Setter også stor pris på at historien er veldig tro mot originalen, det syns jeg vanligvis er best. Føler det er viktig å vise en viss respekt til Dickens fortelling. Det jeg misliker litt er når filmen åpenbart går for å lage en spennende actionsekvens i 3D, og de lar den gå altfor lenge. Jeg forstår de har lyst å bruke teknologien, men det blir for dumt når jeg kan sitte og bli lei av en jaktscene, når det faktisk er mye mer interessant å ta historien videre.

Men totalt sett er det en veldig underholdende film, og noe av det kuleste Disney har kommet med på lenge. Synd for dem at når de endelig lager en skikkelig bra film, så er den strengt tatt litt for skummel for de minste, mens de voksne tror de er for gamle. Det ville ikke vært meg imot å la det bli en tradisjon å se denne hver jul.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.2/10 (6 042 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 4

Legg gjerne igjen en kommentar! Spesialtilbud i dag: Ordet er fritt!

Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
5 kommentarar

Posta av den desember 11, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 17. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: The Dark Knight, Cloverfield, Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, No Country for Old Men, Hot Rod, Quantum of Solace (17)

FRISTEN ER GÅTT UT.

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

8. I’m Not There

Regi: Todd Haynes

Manus: Todd Haynes og Oren Moverman

Med: Cate Blanchett, Ben Wishaw, Christian Bale, Richard Gere, Marcus Carl Franklin, Heath Ledger og Kris Kristofferson.

Land: USA/Tyskland

Spilletid: 135 min

Det er vanskelig å beskrive filmen. Det er 6 forskjellige skuespillere som portretterer Bob Dylan, i mer eller mindre overført betydning. I alle historiene er Dylan ved et veiskille i livet, og til sammen er dette et forsøk på å gi et fnugg av innsikt i det kompliserte livet til mannen. En annerledes musikerbiografi.

Jeg kan lite om Bob Dylan. Jeg regner ikke meg selv for Dylan-fan engang. Mitt inntrykk av musikken har vært at det varierer fra skikkelig bra til litt plagsomt. Men musikken i denne filmen er i hvertfall helt fantastisk, jeg satte veldig mye pris på den. Men som sagt, jeg kan lite om Dylan. Så hvor nøyaktig disse karakteriseringene treffer på han, eller deler av livet hans, det kan jeg ikke si noe særlig om.

Det jeg kan si noe om, er at jeg likte filmen veldig godt. Det må være noe med følelsen. Musikken, satt sammen med den rolige måten å legge fram historien på. Her har vi tid, og derfor bruker vi tid. Det er også en fryd å se de ulike skuespillerne leke seg i rollen som den samme personen, men på såpass vidt forskjellige måter. Selv syns jeg kanskje Cate Blanchett sin tolkning ble litt for mye etter en stund, at det begynte å bli litt småirriterende. Men Gere, Bale og unge Franklin imponerte meg stort. Eller, Bale er jeg blitt vant med skal være utrolig flink, så han innfridde kanskje mer enn han  imponerte.

Stilen på de forskjellige delene er jo åpenbart forskjellige, og det liker jeg. At det veksles mellom farger og svart-hvitt osv. Fotografen har gjort en usedvanlig fin jobb, en av årets beste når det gjelder fine bilder, spesielt på delen der Gere spiller Dylan. Den delen var også favorittdelen min av de seks, med åpningsdelen på en god andreplass.

Nei, dette er rett og slett en fin opplevelse, en film inspirert av Dylans mange liv, som den reklamerer for seg selv med. Hvordan Dylan-fans liker den, er jeg litt usikker på, men av de som så den med meg, så virket det som om de syns det var ganske bra. Jeg fikk hvertfall en god stemning i kroppen etter å ha sett denne, og to drøye timer fløy fort forbi. Forresten den eneste filmen jeg har sett på såkalt «luksuskino» i Stavanger, med gratis kaffe og twist, og gode lenestoler. Jeg gikk ut og tenkte: «Dette var vel verdt 140 kr.»

Filmen ble nominert til en Oscar, Beste kvinnelige birolle (Blanchett). Det har jeg ingen problemer med, hun spilte eksemplarisk. Det jeg slet med var at selve karakteren hennes begynte å gå meg litt på nervene.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb: 7.2/10 (14 840 stemmer)

VG: Terningkast 4 (Men det virker som om den eneste kritikken her er at det ikke er en standard biografifilm? What?)

Dagbladet: Terningkast 4

Fun Fact: Nå har det vært to filmer på rad med titler som begynner med «I’m». Litt forskjell, ja, men samme betydning. Artig, og sant. Ergo, fun fact. Legg gjerne igjen en kommentar!

 
9 kommentarar

Posta av den desember 17, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,