RSS

Stikkordarkiv: dylan

Julekalender 2012: 9. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Målet er å tippe hvilke filmer jeg har på de fire øverste plassene i år. Når du får lyst til å være med, følger du denne linken for å finne ut hvordan. Siste frist i løpet av dagen 12. desember.

16. The Perks of Being a Wallflower

Regi: Stephen Chbosky

Manus: Stephen Chbosky, basert på hans egen roman.

Med: Logan Lerman, Emma Watson, Ezra Miller og Paul Rudd.

Land: USA

Spilletid: 102 min

Premiere: 09.11.12

Stephen Chbosky er en regissør med kun en film under beltet fra før av, The Four Corners of Nowhere fra 1995. Men han er litt mer erfaren som forfatter, der han har skrevet manuset til filmversjonen av musikalen Rent, og var en av skaperne bak den relativt kortlevde tv-serien Jericho. The Perks of Being a Wallflower kan absolutt regnes som hans gjennombrudd som regissør, og den er altså basert på hans egen bok. Det hører vel med til sjeldenhetene at en forfatter får regissere filmversjonen av sin egen bok.

Charlie (Lerman) er 15 år, og skal begynne på high school. Han er en introvert type, som sliter med det sosiale og har få venner. Noe av bakgrunnen for dette er at hans beste venn tok sitt eget liv, men det viser seg også at han har undertrykte hemmeligheter fra sitt eget liv. Hledigvis vil tilfeldighetene det sånn at han blir trukket inn i vennegjengen til Patrick (Miller) og Sam (Watson), to andre «outsidere» i high school-miljøet. Er det det som skal til for å redde Charlie?

Er du klar for prøven i trylleforml... eh, fysikk, Harr... Charlie?

Er du klar for prøven i trylleforml… eh, fysikk, Harr… Charlie?

En av de bedre ungdomsfilmene jeg har sett. Den blander varme og dystre øyeblikk, og kommer ut av det på en ypperlig måte. Det til tross for at disse vennene Charlie får virkelig er krampe-indie og nær malen på en såkalt «hipster». Det kunne fort ødelagt filmen, men når hovedpersonen Charlie fungerer nærmest perfekt, og du tror på de sentrale og dype vennskapssamtalene, så lar du fort det andre passere.

Skuespillet er plettfritt, spesielt av ungdomstrioen i sentrum. Men vi skal også dra fram Paul Rudd som forståelsesfull engelsk-lærer, og Dylan McDermott som ikke fullt så forståelsesfull og frustrert far. Visuelt er det gjennomført, men ikke noe som stikker seg veldig fram, samtidig som musikkbruken er effektiv, men litt for tydelig. Det er litt feil når du merker deg at «akkurat denne typen sang er typisk for lignende filmer».

Men det klart sterkeste komplimentet jeg kan gi, er at jeg virkelig brydde meg om karakterene, og da spesielt Charlie. Her ble jeg både glad og trist, og det er jo strengt tatt det beste en film kan få til.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.5/10 (17 167 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 4

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 9, 2012 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHFs aller beste komiserie-favoritter! (15-11)

Listen fra forrige innlegg får sin naturlige fortsettelse i dette innlegget. Her vil jeg ta for meg komiseriene som kommer på plasseringene fra og med 15 til og med 11. Nå kunne jeg jo fortsatt med meningsløse utsettelser før den faktiske listen begynner igjen, men det dropper jeg.

15. Black Books

http://www.youtube.com/watch?v=wj5r9atKMLQ

(Får ikke sette klippet inn, så gjør deg selv en tjeneste og se det på Youtube)

Sendt på TV: 2000-2004

Antall episoder: 18

Fast inventar: Dylan Moran, Bill Bailey, Tamsin Greig.

I Norge finner du det på: Ingen kanaler…

Laget av: Channel 4

Bernard Black, en mann med en bokhandel, men også et hat mot kunder og boksalg generelt. Gjennom tre sesonger kunne vi følge Black, assistenten hans Manny og venninnen Fran på eventyr fylt med svart humor og farse-elementer. Med to så gode komikere som Dylan Moran og Bill Bailey, så var det nesten garantert at jeg ville like dette. Helt fra starten av var dette en kvalitetsserie, og med mange andre morsomme folk i gjesteroller holdt serien seg underholdende helt til siste slutt.

I neste klipp ser du barneboken de til slutt kom fram til (etter alt for mye vin):

http://www.youtube.com/watch?v=_QjbSfCQWrM

14. Fawlty Towers

Sendt på TV: 1975-1979

Antall episoder: 12

Fast inventar: John Cleese, Prunella Scales, Connie Booth, Andrew Sachs, Ballard Berkeley.

I Norge finner du det på: TVNorge

Laget av: BBC

Lett den eldste serien på listen, ferdig fire år før Blackadder begynte. Fawlty Towers er generelt regnet som en av de beste komiseriene, og er en av de få som har overlevd fra 70-tallet, og fremdeles har stor popularitet. John Cleese kom jo rett fra Monty Python-suksessen, og viste med denne serien hvorfor han bør regnes som en av de beste britiske komikerne noensinne.

Basil Fawlty har et utrolig stressende liv. Han driver sitt eget hotell sammen med den masete konen sin. En kort lunte sammen med eksentriske gjester og den såvidt engelsktalende tjeneren Manuel gjør livet vanskelig for ham. Utrolig bra britisk farse som er et must for alle som liker komiserier.

13. Curb Your Enthusiasm

Sendt på TV: 2000-

Antall episoder: Foreløpig 70

Fast inventar: Larry David, Cheryl Hines og Jeff Garlin.

I Norge finner du det på: Canal+

Laget av: HBO

En mer eller mindre selvbiografisk serie av og om Larry David. Larry David er nok mest kjent for å ha laget Seinfeld sammen med Jerry Seinfeld, men etterhvert begynner nok Curb Your Enthusiasm å bli såpass populært at det kan bli hans største grunn til kjendistilværelsen. Serien går ut på at Larry David roter seg opp i absurde, pinlige situasjoner pga sine moralske overbevisninger og meninger om hva som er rett. Det er nok en viss blanding av om situasjonene er David sin feil, eller de han møter, men uansett balanserer programmet perfekt på grensen mellom realistisk og urealistisk. Akkurat så sprøtt at det aldri har skjedd med deg, men ikke så sprøtt at det ikke faktisk kunne skjedd. Er du fan av Seinfeld, er dette programmet noe for deg. Hvor kan du ellers få så stor glede hver eneste gang karakterene begynner å rope?

12. Seinfeld

Sendt på TV: 1990-1998

Antall episoder: 180

Fast inventar: Jerry Seinfeld, Jason Alexander, Julia Louis-Dreyfus og Michael Richards.

I Norge finner du det på: Viasat 4

Laget av: NBC

Er vel egentlig kjent som den beste komiserien noensinne, men den kommer ikke helt opp hos meg. For all del, det er skikkelig bra, men det er altså mange serier jeg liker enda bedre. I 2002 kåret faktisk TV Guide Seinfeld til den beste tv-serien noensinne, så det skulle vel si sitt om hvor populær den er.

Humoren er mye den samme som vi senere skulle få se i Curb Your Enthusiasm. De henger seg ofte opp i småting, og en hel episode eskalerer fra det. Jeg liker også hvordan de ofte tar et spesielt problem, og så lar alle karakterene oppleve en eller annen variasjon av nettopp det problemet i løpet av episoden. Kramer var jo den karakteren som var heldig nok til å få være den «gale», og ble nok dermed automatisk den folk likte mest. Men personlig har jeg egentlig mest sans for Seinfeld selv. Serien er også full av små, men fantastiske gjesteroller, som George sin sjef, Steinbrenner. Jeg kan også nevne Suppenazisten, men en av mine favoritter er biblioteksdetektiven Mr. Bookman:

11. Family Guy

Sendt på TV: 1999-

Antall episoder: Foreløpig 141

Fast inventar: Seth MacFarlane, Alex Borstein, Seth Green og Mila Kunis.

I Norge finner du det på: Viasat 4

Laget av: Fox

Kun tre animerte show kommer med på listen, og dette er det nest beste. Family Guy er kjent for den absurde, ofte svarte, humoren, i tillegg til å klippe bort fra hovedhistorien til små sketsjer veldig ofte. Det er i disse sketsjene Family Guy er på sitt beste, med parodier og syrlige kritikker. Dessverre er det også derfor programmet ikke når høyere på listen. Det begynner etterhvert å bli litt irriterende når de alltid skal bygge opp vitsene sine på den samme måten. I senere tid, så føler jeg også kanskje at de ikke treffer så ofte med vitsene som før. For noen år siden var dette noe av det morsomste jeg kunne finne på TV, men i løpet av de siste to sesongene har det falt litt nedover på listen til en ellevteplass. Fremdeles helt klart verdt å følge med på, men ikke i den absolutte eliten av komedie på TV.

http://www.youtube.com/watch?v=2pNTrYd-4FQ

Der var vi ved enden av del 2 på denne listen, følg med videre for å få med deg de 10 beste komiseriene noensinne!

 
6 kommentarar

Posta av den januar 28, 2010 in tv

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 17. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: The Dark Knight, Cloverfield, Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, No Country for Old Men, Hot Rod, Quantum of Solace (17)

FRISTEN ER GÅTT UT.

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

8. I’m Not There

Regi: Todd Haynes

Manus: Todd Haynes og Oren Moverman

Med: Cate Blanchett, Ben Wishaw, Christian Bale, Richard Gere, Marcus Carl Franklin, Heath Ledger og Kris Kristofferson.

Land: USA/Tyskland

Spilletid: 135 min

Det er vanskelig å beskrive filmen. Det er 6 forskjellige skuespillere som portretterer Bob Dylan, i mer eller mindre overført betydning. I alle historiene er Dylan ved et veiskille i livet, og til sammen er dette et forsøk på å gi et fnugg av innsikt i det kompliserte livet til mannen. En annerledes musikerbiografi.

Jeg kan lite om Bob Dylan. Jeg regner ikke meg selv for Dylan-fan engang. Mitt inntrykk av musikken har vært at det varierer fra skikkelig bra til litt plagsomt. Men musikken i denne filmen er i hvertfall helt fantastisk, jeg satte veldig mye pris på den. Men som sagt, jeg kan lite om Dylan. Så hvor nøyaktig disse karakteriseringene treffer på han, eller deler av livet hans, det kan jeg ikke si noe særlig om.

Det jeg kan si noe om, er at jeg likte filmen veldig godt. Det må være noe med følelsen. Musikken, satt sammen med den rolige måten å legge fram historien på. Her har vi tid, og derfor bruker vi tid. Det er også en fryd å se de ulike skuespillerne leke seg i rollen som den samme personen, men på såpass vidt forskjellige måter. Selv syns jeg kanskje Cate Blanchett sin tolkning ble litt for mye etter en stund, at det begynte å bli litt småirriterende. Men Gere, Bale og unge Franklin imponerte meg stort. Eller, Bale er jeg blitt vant med skal være utrolig flink, så han innfridde kanskje mer enn han  imponerte.

Stilen på de forskjellige delene er jo åpenbart forskjellige, og det liker jeg. At det veksles mellom farger og svart-hvitt osv. Fotografen har gjort en usedvanlig fin jobb, en av årets beste når det gjelder fine bilder, spesielt på delen der Gere spiller Dylan. Den delen var også favorittdelen min av de seks, med åpningsdelen på en god andreplass.

Nei, dette er rett og slett en fin opplevelse, en film inspirert av Dylans mange liv, som den reklamerer for seg selv med. Hvordan Dylan-fans liker den, er jeg litt usikker på, men av de som så den med meg, så virket det som om de syns det var ganske bra. Jeg fikk hvertfall en god stemning i kroppen etter å ha sett denne, og to drøye timer fløy fort forbi. Forresten den eneste filmen jeg har sett på såkalt «luksuskino» i Stavanger, med gratis kaffe og twist, og gode lenestoler. Jeg gikk ut og tenkte: «Dette var vel verdt 140 kr.»

Filmen ble nominert til en Oscar, Beste kvinnelige birolle (Blanchett). Det har jeg ingen problemer med, hun spilte eksemplarisk. Det jeg slet med var at selve karakteren hennes begynte å gå meg litt på nervene.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb: 7.2/10 (14 840 stemmer)

VG: Terningkast 4 (Men det virker som om den eneste kritikken her er at det ikke er en standard biografifilm? What?)

Dagbladet: Terningkast 4

Fun Fact: Nå har det vært to filmer på rad med titler som begynner med «I’m». Litt forskjell, ja, men samme betydning. Artig, og sant. Ergo, fun fact. Legg gjerne igjen en kommentar!

 
9 kommentarar

Posta av den desember 17, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 16

Ok, ny film på listen, og nok en gang er det en komedie. En komedie som jeg har sett en hel haug med ganger, og som du også burde se en hel haug med ganger. Den 16. beste favorittfilmen min er

Shaun of the Dead (2004)

http://www.imdb.com/title/tt0365748/

Regi: Edgar Wright

Manus: Simon Pegg og Edgar Wright

Med: Simon Pegg, Kate Ashfield, Nick Frost, Lucy Davis og Dylan Moran.

Spilletid: 99 min

Edgar Wright og Simon Pegg er to av de som var bak komiserien Spaced. Så følgte de opp med denne, før de lagde en annen komedie, Hot Fuzz. I tillegg lagde Wright en artig liten trailer for den falske filmen Don’t til Grindhouse-prosjektet til Tarantino og Rodriguez.

Simon Pegg har tidligere spilt i sketsjeshowet Big Train, hatt småroller i Band of Brothers og Mission: Impossible III og i senere tid fått hovedroller i Run Fatboy Run og How to Lose Friends and Alienate People. Nick Frost er en av Pegg’s beste venner, og har vært med i både Spaced, Shaun og Hot Fuzz, i tillegg til et sketsjeshow, Man Stroke Woman. Lucy Davis kjenner vi fra The Office, og Dylan Moran er en god stand-up komiker, i tillegg til å virkelig skinne i rollen som Rufus the Thief i Notting Hill («I don’t have a book down my trousers.»).

Shaun of the Dead sitter ganske alene i sjangeren romantisk zombie-komedie. Shaun (Pegg) har problemer med kjæresten Liz (Ashfield). Hun føler de sitter fast, og slår opp. Shaun er knust, og som om ikke det var nok, så bryter altså en zombieepidemi ut i London. Shaun, og bestekameraten Ed (Frost) bestemmer seg for å ta ansvar og redde Shaun’s mor, Liz og kanskje til og med Liz sine venner Dianne (Davis) og David (Moran).

Mye av grunnen til at denne ble laget kan nok skyldes suksessen til Spaced, som er en av de morsomste komiserier noensinne, i tillegg til å være så stilig og bra laget at det nesten gjør vondt at det bare er 14 episoder. Eksempler som ikke klarer å fange en brøkdel av hvor bra serien er:

Uansett åpnet altså denne serien veien inn til filmparodier. Det som er så bra med Shaun of the Dead, er at i tillegg til at den parodierer filmer av alle sjangrer til øst og vest (selve tittelen er jo en variant av zombie-klassikeren Dawn of the Dead), så fungerer filmen absolutt som en god historie på egenhånd. Derfor trenger du ikke å ha sett noen av filmene de parodierer for å få glede av filmen, det er en frittstående komedie også. Men selvfølgelig er det alle parodiene som legger et ekstra lag av genialitet til opplevelsen.

Skuespillet er veldig bra, både med tanke på komisk timing og de mer dramatiske scenene. Her er det jo også en fordel at mange av birollene har mye dramatisk erfaring, for eksempel blir rollen som Shaun’s stefar spilt av Bill Nighy.

Mye av den visuelle stilen i filmen er også videreført fra Spaced, og begynner å bli et varemerke til regissøren (han brukte samme stil i Hot Fuzz). Det er også en av favorittingene mine med filmen. Det brukes gjerne en høy klipperytme for å vise hverdagslige ting, som for eksempel morgenstell. Dette skjer flere ganger gjennom filmen, og gjør det som ellers hadde vært en uinteressant transportetappe (som da sannsynligvis ikke ville vært med) til en underholdende og intens montasje. I tillegg bruker Wright ofte en rask panorering mot slutten av et klipp, og følger opp neste klipp med en fortsettelse av den samme kamerabevegelsen.

Det som i hovedsak gjør filmen morsom er bagatelliseringen av forferdelige ting. Ja, en zombie-epidemi er brutt ut, men det er ikke det viktigste for våre karakterer. I tillegg er det skrevet på en veldig smart måte, og en kan finne skjulte ting dypt nede i manus. Gjentatte linjer er lette å se, mens det at Shaun og Ed i en scene forklarer resten av filmen ved å snakke om hva slags drinker de skal drikke neste dag, er så obskurt at du nesten umulig kan merke det uten å bli fortalt det. Det er også to scener som har nøyaktig samme kamerabevegelser, en lang innstilling av Shaun som går til butikken. Eneste forskjellen er at den ene scenen skjer i begynnelsen av filmen, mens den andre skjer etter at zombie-epidemien har brutt ut (uten at Shaun vet det, vel å merke).

Shaun of the Dead er altså en film jeg alltid ler mye av, samtidig som historien får deg engasjert, og den til og med kanskje kan få deg litt trist i et par scener. Det er ikke alle komedier som kan skilte med det. På IMDb har den 8.0/10 med 94 440 stemmer, noe som gir den en 247. plass på listen over de beste filmene noensinne. Som alltid, sjekk ut traileren nedenfor (den er bra), og se filmen. Den er altfor bra til at du skal la være.

Har du allerede sett denne? Ikke vær redd for å legge igjen en kommentar, om du er enig eller uenig, om du er glad eller lei deg, om du foretrekker hamster eller marsvin. Alle er velkomne.

 
4 kommentarar

Posta av den september 23, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,