RSS

Stikkordarkiv: blanchett

Julekalender 2017: 14. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmetoniske julekalender, inne i sitt ellevte år! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene jeg har sett gitt ut i perioden 1. desember 2016-1. desember 2017. I år er det 125 filmer som konkurrerer om prisen, og en ny vil avsløres hver dag frem mot julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere, kjære lesere. Fristen for å levere bidrag gikk ut 12. desember, oversikt over deltakerne finner du i bunnen av dette innlegget. Nå til dagens film!

11. Thor: Ragnarok

Regi: Taika Waititi

Manus: Eric Pearson, Craig Kyle og Christopher Yost.

Med: Chris Hemsworth, Tom Hiddleston, Mark Ruffalo, Cate Blanchett, Tessa Thompson og Jeff Goldblum.

Land: USA

Spilletid: 130 min

Premiere: 27.10.17

Årets tredje film fra Marvel-universet er den syttende filmen i det vidt omspennende, men fremdeles tett sammenknyttede og rimelig oversiktlige, filmnettverket. Det er også den tredje filmen torden-guden har fått være hovedfokuset. Thor-filmene har hatt et litt større fokus på humor og «fisk på land»-historier enn resten av Marvel-filmene, og de kjører på videre med å ansette New Zealandske Taika Waititi som regissør. Han har en karriere bygget på litt underlige komedier, først som regissør av noen episoder i den fantastiske musikal-komi-serien Flight of the Conchords, og så i flere filmer. Eagle vs Shark, Hunt for the Wilderpeople og What We Do in the Shadows. Sistnevnte, som er en mockumentary om et kollektiv med vampyrer, er nok filmen som har gitt ham sjansen hos Marvel.

Thor (Hemsworth) er på leting etter evighetssteinene (ofte grunnen til problemer og enorme krefter i Marvel-universet), men finner lite. Når han kommer tilbake til Åsgard finner han Loke (Hiddleston) som styrer kongeriket forkledd som Odin. Thor tvinger broren til å være med å finne faren, og når de finner ham (i Norge!) advarer ham dem om at dødsgudinnen Hela (Blanchett) vil komme tilbake for å ta over Åsgard. Hela dukker opp, knuser hammeren til Thor, og på vei tilbake til Åsgard går noe galt. Thor havner på en fremmed planet, fanges og tvinges til gladiatorkamp. Kan han komme seg fri og tilbake for å hindre verdens undergang, eller Ragnarok, om du vil?

thor

Thor: Ragnarok klarer ikke helt å fikse det vanligste problemet med Marvel-filmene, mangelen på en skikkelig engasjerende skurk. Cate Blanchett gjør sitt beste, og det er ikke hennes feil, men Ragnarok, som de andre Thor-filmene (og mange av de andre i serien), lager mye bedre heltekarakterer enn skurkekarakterer. Den eneste skikkelig gode skurken vi har fått er vel kanskje Loke, og selv ham er for lengst gjort om til jokeren i Marvel-kortstokken, mannen drevet av sjalusi og egoisme. Så selv om Loke er med her, så teller ikke det som en god skurk.

Heldigvis er det nok av helter å bli glad i her. Jeg sier det igjen, dette er belønningen Marvel får etter å ha bygget opp et delt filmunivers over de siste ti årene. Thor kan møte Hulken på en fjern planet og legge ut på en slags road-movie/buddy cop-hybrid. Han kan lete etter Odin og havne i huset til Dr. Strange (Benedict Cumberbatch), som forvirrer vettet av ham med sin lek med dimensjoner.

Det er mye bra humor her, og det er lett å lage morsomme situasjoner siden de fleste karakterene har en fortid i tidligere filmer som man kan spille på. Thors selvsikkerhet (han er tross alt en gud, så helt malplassert er den ikke) er for eksempel en kilde til mye komikk, både på hans egen og andres vegne.

Det er tydelig at regissør Waititi har fått ganske frie tøyler, og det fører til en artig utvidelse av Thors univers. Planeten han havner på er gjennomført rart designet, og Jeff Goldblum føles som et veldig naturlig valg som Grandmaster, mannen er jo som født til å spille underlige og lett overdrevne eksentrikere. Regissør Waititi dukker også opp på skuespiller-siden, med stemmen til steinvesenet Korg. En annen nydelig liten detalj er teaterstykket i filmen Loke har fått satt opp for å vise sitt eget heltemot, der de tre hovedrollene er Odin (Sam Neill), Thor (Luke Hemsworth (broren til den ekte Thor)) og Loke (Matt Damon).

De fleste Marvel-filmene slår ganske så godt an blant publikum, og det samme gjelder for Thor: Ragnarok. Filmen har tjent over 800 millioner dollar på kino. For meg var det årets beste Marvel-film, men tre av tre dukker altså opp i kalenderen. Kan trenden fortsette neste år? Tre filmer slippes (Black Panther, Avengers: Infinity War og Ant-Man and the Wasp), og jeg må nok innrømme at jeg fremdeles har høye forventninger.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8,1/10 (165 004 stemmer)

AVClub.com: B

Rotten Tomatoes: 92% fresh

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 5

Aftenposten: 5/6

Den store tippekonkurransen

I år slår vi rekorden grundig, og har hele 22 deltakere i konkurransen! Veldig gøy at så mange ville være med! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass. En repetisjon av vinnerkriteriene:

  1. Den med flest riktige topp 4-tips vinner.
  2. Hvis det er uavgjort legges summen på alle fire tipsene sammen. Den med lavest totalsum vinner.
  3. Hvis det fremdeles er uavgjort vinner den som tippet den høyest plasserte filmen (å tippe førsteplass teller mer enn å tippe andreplass).
  4. Hvis det mot formodning fremdeles skulle være uavgjort vil den som har flest tips på riktig plassering vinne.

Audun: Blade Runner 2049 – Logan – Baby Driver – Dunkirk

Bush: Dunkirk – Blade Runner 2049 – Lion (12) – Logan

Casio: Thor: Ragnarok (11) – Dunkirk – Wonder Woman – Logan

Dabju: Blade Runner 2049 – Logan – La La Land – Wonder Woman

Dagi: Dunkirk – Blade Runner 2049 – Thor: Ragnarok (11) – Baby Driver

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Manchester by the Sea – Dunkirk – Logan – Baby Driver

Eirik: Dunkirk – Manchester by the Sea – Blade Runner 2049 – Logan

HKH: Dunkirk – Manchester by the Sea – Nocturnal Animals – Valerian and the City of a Thousand Planets

Inge: Logan Lucky – Logan – Dunkirk – Baby Driver

Kelger: Dunkirk – Thor: Ragnarok (11) – La La Land – The Accountant

Line Victoria: Thor: Ragnarok (11) – Baby Driver – Dunkirk – Moonlight

Maria: Thor: Ragnarok (11) – La La Land – Lion (12) – Ghost in the Shell

May Linn: Blade Runner 2049 – Dunkirk – Manchester by the Sea – Hell or High Water

Michelle: Lion (12) – Logan – Manchester by the Sea – Dunkirk

Oda: Manchester by the Sea – La La Land – Dunkirk – Blade Runner 2049

Roy: La La Land – Blade Runner 2049 – Dunkirk – Logan

Stein Galen: Dunkirk – Blade Runner 2049 – Thor: Ragnarok (11) – The Killing of a Sacred Deer

Ståle: Dunkirk – Logan – Thor: Ragnarok (11) – Manchester by the Sea

Toejam: Lion (12) – Manchester by the Sea – Baby Driver – Dunkirk

Tone: Manchester by the Sea – Blade Runner 2049 – Lion (12) – I, Daniel Blake

Tor Arne: Manchester by the Sea – Logan – Dunkirk – The Square

Ulrik: Moonlight – Dunkirk – Logan – Lion (12)

Sju tippere hadde Thor: Ragnarok i sin topp fire, og er nok kanskje skuffet over å se den dukke opp så tidlig. 12 av 22 tippere har nå fått avslørt et av sine tips, og kan på det beste oppnå tre riktige treff i topp fire. Ekstra uheldig må man kunne si Maria er, som har fått to avslørt av to mulige, og må satse alt på at La La Land og Ghost in the Shell er blant de fire øverste. Hvis de er det, så finnes det mange scenarioer der hun tar hjem seieren likevel, så alt er fremdeles helt åpent.

Verdt å nevne at ingen har tippet fire av fire i noen av de tidligere kalenderårene. Seieren har blitt hanket inn med enten 2 eller 3 rette. 2007-2010 og 2012-2014 hadde vinneren 3 rette, mens 2011 og 2015-2016 har det holdt med 2 rette. Før årets kalender har følgende vunnet kalenderen:

Dr. Ottar Karsten Hostesaft (2008, 2011, 2015-2016)

Toejam (2012-2014)

Dabju (2007)

Audun (2009)

Bush (2010)

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 14, 2017 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 23. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er gått ut. Du kan se en oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

2. The Hobbit: The Desolation of Smaug

Regi: Peter Jackson

Manus: Fran Walsh, Philippa Boyens, Peter Jackson og Guillermo del Toro, basert på en roman av J.R.R. Tokien,

Med: Martin Freeman, Ian McKellen, Richard Armitage, Orlando Bloom, Evangeline Lilly, Lee Pace, Cate Blanchett og Benedict Cumberbatch.

Land: USA/New Zealand

Spilletid: 161 min

Premiere: 11.12.13

Så er vi tilbake med den andre filmen i en ny Tolkien-trilogi. Denne følger etter fjorårets The Hobbit: An Unexpected Journey. Regissør er igjen Peter Jackson, som med den enorme braksuksessen etter de tre filmene i Ringenes Herre fikk lov til å realisere noen drømmeprosjekter (King Kong og The Lovely Bones). Men det er jo minst like interessant å se tilake på filmene han lagde før han ble den offisielle Tolkien-guruen, da det dreide seg om skrekk, bod og gørr i filmer som Bad Taste og Braindead. Også verdt å sjekke den falske dokumentaren Forgotten Silver. En god stund så det ut som om Guillermo del Toro skulle få regissere Hobbiten-filmene, men da det drøyde ut, så ble plutselig Jackson nødt til å sette seg i førersetet på den nye trilogien selv.

Reisefølget vårt med de 13 dvergene, Bilbo og Gandalf har kommet seg forbi Tåkefjellene, Bilbo en viss ring rikere. Nå må de skaffe seg hjelp fra en mystisk skikkelse i bjørneform, før turen går gjennom den gufne Myrkskogen. Dersom de klarer å komme seg til Ensomfjellet er det på tide at Bilbo gjør det han er tatt med for å gjøre, nemlig å stjele steinen som symboliserer dvergenes kongedømme fra den enorme dragen Smaug.

"Nobody tosses a... many dwarves."

«Nobody tosses a… many dwarves.»

Det er nesten så jeg føler jeg må gå i umiddelbar forsvarsposisjon, så mye motvilje får disse filmene av enkelte. Min bakgrunn med Tolkien-universet strekker seg en god del år tilbake. Jeg leste Ringenes Herre og Hobbiten rundt år 2000, og elsket dem. Jeg har alltid vært glad i fantasi, og detaljrikdommen og de store eventyrene i disse bøkene var midt i blinken for meg. Så, året etter, kommer den første av Ringenes Herre-filmene ut. Grensesprengende effekter, en så tro versjon av bøkene som er mulig å få laget på film (effektivt, i det minste), og som fan og 14-åring, var jeg så sentralt i målgruppen som det gikk an å bli. Ringenes Herre-trilogien er filmer jeg fremdeles regner blant mine absolutte favoritter, og jeg har sett alle et utall ganger. De aller fleste andre har også sett dem, og de er generelt veeeldig godt likt.

Så kommer den første Hobbiten-filmen, og de kan jo umulig leve opp til sine storebrødre. Kritikken kommer. Er det nødvendig med tre filmer? Det er for mye data-animerte bilder, osv. Som leser av boken syns jeg ikke det er noe problem med tre filmer. Ja, de har lagt til ting. Jeg vet ikke om vi egentlig trenger Legolas i disse filmene, men samtidig er det det samme om det er han eller en annen tilfeldig alve-karakter som svinger seg rundt i action-sekvensene. Det jeg kanskje syns er mest unødvendig, er det påklistrede kjærlighetsplotet mellom alven Tauriel og dvergen Kili. Men ellers så kjenner jeg jo at kjernen i historien er der, den er riktig, og den treffer på alle de viktige punktene. Og det, sammen med den fantastiske følelsen jeg får av å besøke dette universet igjen, og alle dets vesener, veier opp for nesten alt tull og tøys.

I denne andrefilmen utvides castet fra den første filmen. Vi treffer innbyggerne i Laketown, der Luke Evans gjør en god rolle som helten Bard, og Stephen Fry er stort sett akseptabel som en slags ordfører. Filmens beste nye karakter er for meg alvekongen Thranduil, glimrende spilt av Lee Pace (også kjent som skurk i Guardians of the Galaxy tidligere i kalenderen). Han dukket vel litt opp i første film også, men det er her han får skinne, der han styrer i myrkskog, og er den kjipeste alven vi har sett i denne verdenen, selv om man også forstår ham.

Ellers mye bra skuespill her. Martin Freeman er fremdeles tidenes funn i rollen som Bilbo. Ian McKellen (Med i både 3. og 2. plassen i årets kalender) er Gandalf, og Richard Armitage blir stadig stødigere i helterollen som Thorin Oakenshield. Og så har vi selvsagt Benedict Cumberbatch, som stemmegir to roller i disse filmene. Han spiller the Necromancer (som selvfølgelig senere skal bli til (spoiler) Sauron), i tillegg til å ha stemmen til denne filmens høydepunkt: Smaug.

Dragen Smaug er alt jeg kunne ønsket meg. Stilig design, en ekte følelse av størrelse og med mørk og skremmende stemme. I konfrontasjonen med Bilbo, en scene (som i likhet med den første filmens gåtescene med Gollum) er veldig tro mot boken, så får Smaug også gode replikker. Spenningen er til å ta og føle på, og frysningene kommer i det filmen slutter med en cliffhanger som du vet må komme.

Ellers leverer filmen på tre hovedpunkter i historien. Møtet med Beorn, forvirringen i Myrkskog med kamp mot kjempe-edderkopper og møtet med Myrkskog-alvene og den påfølgende flukten i tønner nedover elven, der Legolas ablegøyer er mindre plagsomme enn de har vært ved andre anledninger. Filmen er totalt sett hakket bedre enn den første, og har stor gjensynsverdi. Den ble nominert til tre Oscar, i kategoriene Beste Lyd-miksing, Beste Lyd-redigering og Beste Visuelle Effekter.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.0/10 (354 195 stemmer)

AVClub.com: B-

Filmmagasinet: 3/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4

Den store tippekonkurransen

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Interstellar, Fury, The Hobbit: The Desolation of Smaug (2), Gone Girl (8)

CheerNina: Guardians of the Galaxy (12), The Hobbit: The Desolation of Smaug (2), X-Men: Days of Future Past (3), The Hunger Games: Mockingjay Part 1

Dabju: Interstellar, Gone Girl (8), The Hobbit: The Desolation of Smaug (2), Guardians of the Galaxy (12)

HKH: Fury, The Wolf of Wall Street (6), Guardians of the Galaxy (12), Inside Llewyn Davies (11)

Inge(n): Guardians of the Galaxy (12), Interstellar, The Grand Budapest Hotel, Sin City: A Dame to Kill for

Maria-Manah: The Wolf of Wall Street (6), Fury, Les Combattants, Død Snø 2

Oda to Joy: Interstellar, The Wolf of Wall Street (6), The Hobbit: The Desolation of Smaug (2), Gone Girl (8)

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Interstellar, The Hobbit: The Desolation of Smaug (2), Gone Girl (8), Her (5)

Toejam: The Wolf of Wall Street (6), The Hobbit: The Desolation of Smaug (2), X-Men: Days of Future Past (3), Interstellar

Hele seks stykker hadde tro på Hobbiten, og tre av dere hadde også satt den på andreplass! Ekstra godt gjort av CheerNina, Dr. Hostesaft og Toejam! Dermed har både CheerNina og Toejam to riktige til nå, og et tips til gode. Vil morgendagen inneholde The Hunger Games? Interstellar? I såfall vil en av dem klare tre riktige. Det er også flere av de andre som kan komme opp på to riktige, men ikke uten at disse to har en bedre «samling» i tipsene sine. Så det kommer ned til det for i morgen: Hva var årets beste film? The Hunger Games: Mockinjay Part 1 eller Interstellar?

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 23, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 17. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: The Dark Knight, Cloverfield, Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, No Country for Old Men, Hot Rod, Quantum of Solace (17)

FRISTEN ER GÅTT UT.

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

8. I’m Not There

Regi: Todd Haynes

Manus: Todd Haynes og Oren Moverman

Med: Cate Blanchett, Ben Wishaw, Christian Bale, Richard Gere, Marcus Carl Franklin, Heath Ledger og Kris Kristofferson.

Land: USA/Tyskland

Spilletid: 135 min

Det er vanskelig å beskrive filmen. Det er 6 forskjellige skuespillere som portretterer Bob Dylan, i mer eller mindre overført betydning. I alle historiene er Dylan ved et veiskille i livet, og til sammen er dette et forsøk på å gi et fnugg av innsikt i det kompliserte livet til mannen. En annerledes musikerbiografi.

Jeg kan lite om Bob Dylan. Jeg regner ikke meg selv for Dylan-fan engang. Mitt inntrykk av musikken har vært at det varierer fra skikkelig bra til litt plagsomt. Men musikken i denne filmen er i hvertfall helt fantastisk, jeg satte veldig mye pris på den. Men som sagt, jeg kan lite om Dylan. Så hvor nøyaktig disse karakteriseringene treffer på han, eller deler av livet hans, det kan jeg ikke si noe særlig om.

Det jeg kan si noe om, er at jeg likte filmen veldig godt. Det må være noe med følelsen. Musikken, satt sammen med den rolige måten å legge fram historien på. Her har vi tid, og derfor bruker vi tid. Det er også en fryd å se de ulike skuespillerne leke seg i rollen som den samme personen, men på såpass vidt forskjellige måter. Selv syns jeg kanskje Cate Blanchett sin tolkning ble litt for mye etter en stund, at det begynte å bli litt småirriterende. Men Gere, Bale og unge Franklin imponerte meg stort. Eller, Bale er jeg blitt vant med skal være utrolig flink, så han innfridde kanskje mer enn han  imponerte.

Stilen på de forskjellige delene er jo åpenbart forskjellige, og det liker jeg. At det veksles mellom farger og svart-hvitt osv. Fotografen har gjort en usedvanlig fin jobb, en av årets beste når det gjelder fine bilder, spesielt på delen der Gere spiller Dylan. Den delen var også favorittdelen min av de seks, med åpningsdelen på en god andreplass.

Nei, dette er rett og slett en fin opplevelse, en film inspirert av Dylans mange liv, som den reklamerer for seg selv med. Hvordan Dylan-fans liker den, er jeg litt usikker på, men av de som så den med meg, så virket det som om de syns det var ganske bra. Jeg fikk hvertfall en god stemning i kroppen etter å ha sett denne, og to drøye timer fløy fort forbi. Forresten den eneste filmen jeg har sett på såkalt «luksuskino» i Stavanger, med gratis kaffe og twist, og gode lenestoler. Jeg gikk ut og tenkte: «Dette var vel verdt 140 kr.»

Filmen ble nominert til en Oscar, Beste kvinnelige birolle (Blanchett). Det har jeg ingen problemer med, hun spilte eksemplarisk. Det jeg slet med var at selve karakteren hennes begynte å gå meg litt på nervene.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb: 7.2/10 (14 840 stemmer)

VG: Terningkast 4 (Men det virker som om den eneste kritikken her er at det ikke er en standard biografifilm? What?)

Dagbladet: Terningkast 4

Fun Fact: Nå har det vært to filmer på rad med titler som begynner med «I’m». Litt forskjell, ja, men samme betydning. Artig, og sant. Ergo, fun fact. Legg gjerne igjen en kommentar!

 
9 kommentarar

Posta av den desember 17, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 1

Så er vi kommet fram til siste innlegg i dene serien på 26. Jeg har presentert alle filmene som jeg kaller mine favoritter. Nå har det seg sånn at jeg har måttet jukse litt med tallene, for det er rett og slett ikke så lett for meg å skille mellom kvaliteten på disse filmene. Det fører til at dette siste innlegget inneholder tre filmer. Det er selvfølgelig snakk om

The Lord of the Rings:

The Fellowship of the Ring (2001)

http://www.imdb.com/title/tt0120737/

The Two Towers (2002)

http://www.imdb.com/title/tt0167261/

The Return of the King

http://www.imdb.com/title/tt0167260/

Regi: Peter Jackson

Manus: Peter Jackson, Fran Walsh og Philippa Boyens, basert på en bok av J. R. R. Tolkien.

Med: Viggo Mortensen, Elijah Wood, Ian McKellen, Sean Astin, Orlando Bloom, John Rhys-Davies, Andy Serkis, Billy Boyd, Dominic Monaghan, Liv Tyler, Ian Holm, Christopher Lee, Sean Bean, Hugo Weaving, Cate Blanchett, Bernard Hill, Brad Dourif, David Wenham, Miranda Otto, John Noble og Karl Urban.

Spilletid: 558 min (9 t og 18 min)

Det er ingen overdrivelse i det hele tatt å si at disse tre filmene helt alene har gjort Peter Jackson til en regissør som nå får lage akkurat hva han vil. Tidligere var han kjent for skrekkfilmer med lavt budsjett og mye blod og gørr, som Braindead og Bad Taste, den falske dokumentaren Forgotten Silver og den Oscarnominerte Heavenly Creatures. Etter megasuksessen med The Lord of the Rings har han laget sitt eget ønskeprosjekt, en ny versjon av King Kong, i tillegg til at et slags thrillerdrama kalt The Lovely Bones er på vei i 2009.

Castet til trilogien inneholder en mengde av talentfulle skuespillere, både nye stjerneskudd som Orlando Bloom og Elijah Wood, mer erfarne folk som Viggo Mortensen, Liv Tyler og Sean Bean og kan til og med slå i bordet med å ha hele tre sir’er med, Ian McKellen, Ian Holm og Christopher Lee.

Det er vanskelig å oppsummere alle historielinjene fra tre filmer i et avsnitt, men hovedsaklig dreier The Lord of the Rings seg om ferden den lille hobbiten Frodo (Wood) må ut på for å ødelegge en ring så mektig at den vil snu hele Middle Earth over til ondskapen om den ikke blir ødelagt. På veien får han hjelp av trollmannen Gandalf (McKellen), den rettmessige kongen over menneskene, Aragorn (Mortensen), alven Legolas (Bloom), dvergen Gimli (Rhys-Davies), kongssønn Boromir (Bean) og hobbitene Sam (Astin), Merry (Monaghan) og Pippin (Boyd). De blir delt opp på veien, og hver blit involvert i det siste og avgjørende sammenstøtet mellom godt og ondt på sin egen måte.

Jeg leste boken av Tolkien før filmene kom, på barneskolen en gang. Jeg var automatisk storfan, og når jeg hørte den skulle filmatiseres, syntes jeg det var en av de beste ideer jeg noensinne hadde hørt. Jeg hadde billett til premieren på den første, 17. desember 2001, klokken 17.00 eller rundt deromkring. Premieren gikk samtidig over hele verden på den første, på de to neste ble den vist fra midnatt i hver tidssone. Jeg vet ikke hva jeg forventet av filmen, men når jeg gikk ut var jeg helt lamslått over hvor genialt det jeg hadde sett var. Litt mindre enn et år senere fikk jeg frysninger på et helt nytt nivå når jeg fikk se traileren for The Two Towers for første gang, og et år etter det igjen hadde jeg det fullstendig storveis på første rad i kinosalen i Kopervik i det jeg fikk se den mest overlegne trilogien noensinne bli avsluttet akkurat sånn den burde.

Historien er jo et klassisk eventyr, men den finner jo også mye styrke i subplotene, Aragorns kjærlighetshistorie og ikke minst stoltheten og håpløsheten som finnes i Gondors kongehus, der både kongen Denethor og sønnene hans Boromir og Faramir er av de klart mest interessante karakterene i filmene. Den verdenen Tolkien har skapt, er og blir den ultimate arbeidstegningen for fantasy, og de fleste andre låner kraftig fra hans arbeid.

Hvis det er noen filmer som skal konkurrere med Star Wars-filmene i detaljrikdom, så er det disse. Og LOTR vinner også den kampen lett. Har du sett noe særlig av ekstramateriale på dvd’ene så kan du ikke være uenig med meg. Alle kostymer og våpen er lagd til filmen, med inskripsjoner og utskjæringer til minste detalj. Det er også gjort en fantastisk jobb med prostetisk sminke, der orkene er av de beste eksemplene. Stort sett alle «skurkene» ser jo helt fantastiske ut. Nedenfor en video fra åpningen av den første filmen, der vi ser litt av dette.

Her ser vi jo også litt av de utrolig gode visuelle effektene de bruker. LOTR gjorde nyvinninger på området, og brukte en ny programvare for å simulere store mengder vesener under slag. I tillegg perfeksjonerte de «motion capture»-teknologi for å skape karakteren Gollum, som spilles av Andy Serkis, mens selve kroppen på filmen kun er dataskapte bilder laget etter Serkis faktiske bevegelser. I tillegg brukte de også smarte løsninger for å få rikitg størrelsesforhold mellom mennesker og hobbiter, ved å lure oss perspektivmessig, eller faktisk lage to like set, med forskjellig størrelse.

Skuespillet er veldig bra etter min mening. Jeg vil trekke fram Ian McKellen, som gjør det spesielt bra som Gandalf, ellers syns jeg Sean Bean er en veldig bra Boromir. Men generelt sett er det veldig bra skuespill over hele linja, ingenting som jeg reagerer på eller syns er dårlig.

Det mange klager på er vel muligens hvor lange filmene er. Jeg er kanskje ikke den rette å spørre, siden jeg koser meg i verdenen, og bare vil tilbringe mest mulig tid der (liker veldig godt de utvidede versjonene av filmene på dvd). Men jeg kan være enig med at det blir litt lang tid sammen med entene i The Two Towers. Såklart har det sammenheng med at de konstant kutter vekk fra det utrolig spennende slaget i Helm’s Deep, men egentlig trengs det jo for å forklare ting framover i historien, og det gir også et lett drag av komedie. Ellers får jo slutten(e) på The Return of the King mye kritikk, folk mener at det er altfor mange slutter etter hverandre. Jeg er uenig, og ser egentlig ikke noen annen måte å gjøre det på enn det er blitt gjort. Det er altfor mange historier vi vil vite hvordan ender til at vi kan kutte ut noen av de scenene.

Musikken er jo også noe av det bedre som er blitt laget til storslåtte filmer de siste årene, den fungerer veldig godt sammen med lyddesignet, som resten av filmen er det veldig profesjonelt og detaljert gjort. Dette får en også eksempler på på dvdene, der du kan se scener med alle lydlagene individuelt.

Kort sagt en trilogi med filmer som jeg er utrolig glad i, og har sett et utall ganger. Av de mange favorittscenene mine, så kan jeg nevne Boromirs dødsscene. Eller, egentlig først den scenen der Boromir prøver å ta ringen fra Frodo, og så satt sammen med den faktiske dødskampen, som du kan se nedenfor. Legg forresten merke til den vanvittig stilige kamerabevegelsen ned gjennom hele skogen ganske i begynnelsen her.

Den andre jeg vil vise er fra The Return of the King, og er helt fantastisk klippet. Jeg vil applaudere den som kom på å sette sammen de to scenene på den måten, det kunne ikke fungert bedre.

Kritikerne gav for det meste LOTR den skryten de fortjener, og det haglet seksere på terningen. Oscarmessig gikk det også ganske så bra, der The Fellowship of the Ring vant for Beste kinematografi, Beste visuelle effekter, Beste sminke og Beste musikk (også nominert til 9 andre Oscar), The Two Towers vant for Beste lydredigering og Beste visuelle effekter (nominert til 4 andre) og The Return of the King tok fullstendig kaka med Beste lydmiksing, Beste setdekorasjon, Beste kostymer, Beste sminke, Beste musikk, Beste originalsang, Beste klipp, Beste visuelle effekter, Beste manus basert på annet materiale, Beste regissør OG Beste film (11 totalt). Det kan vel kanskje argumenteres for at The Return of the King fikk litt betalt for hele trilogien på en måte, men i såfall syns jeg det er helt på sin plass. Vel fortjent.

På IMDb gjør de det også bra. The Two Towers har 8.6/10 med 259 107 stemmer, og ligger på 31. plass på top 250. The Fellowship of the Ring ligger litt høyere, på 20. plass. Ratingen er 8.7/10 med 311 448 stemmer. Aller høyest av trilogien ligger The Return of the King, med 8.8/10 etter 282 349 stemmer, noe som setter den på 14. plass. Forresten litt spesielt at den tredje filmen har flere stemmer enn den andre, noe som kanskje kan komme av at The Return of the King lå veldig høyt oppe tidligere, og folk som ikke har sett den stemmer 1/10 for å få den lenger ned på listen uten å ha sett den. Det er jo en uheldig bivirkning av IMDb-systemet. Nedenfor har jeg som vanlig funnet fram trailere for filmene.

(digger den musikken fra Requiem for a Dream, selv om den er overbrukt etterhvert.)

Om du har sett denne trilogien, de beste filmene jeg har sett, så legg igjen en kommentar! Jeg avslutter med Theoden, kongen av Rohan, sine ord når alt ser mørkt og håpløst ut i møte med de overveldende styrkene til Saruman:

Where is the horse and the rider?
Where is the horn that was blowing?
They have passed like rain on the mountains.
Like wind in the meadow.
The days have gone down in the west.
Behind the hills, into shadow.
How did it come to this?

 
3 kommentarar

Posta av den november 9, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 23. desember

Kalendereksposisjon: En ny film, bedre og bedre, fram mot jul, slik at Runes ”best of 2007”-liste avsløres. Utvalgt fra filmene Rune har sett på kino i år.

I dag er det 23. desember (også kjent blant folk som lille julaften), dermed får dere den nest beste filmen 2007:

#2 – Hot Fuzz

http://www.imdb.com/title/tt0425112/

Trailer:

Regi: Edgar Wright

Manus: Edgar Wright og Simon Pegg

Med: Simon Pegg, Nick Frost, Jim Broadbent, Timothy Dalton og Paddy Considine

Spilletid: 121 minutt

Først kom Spaced. Det var en til tider hysterisk morsom komiserie med en særdeles stilig utførelse. Så gikk teamet over til filmens verden, med Shaun of the Dead, en parodi på zombie-sjangeren. Det er for øvrig den tredje beste komedien jeg noensinne har sett, kun bak Monty Python’s to beste (Holy Grail og Life of Brian). Så når denne Hot Fuzz kom ut, hadde jeg ikke akkurat lave forventninger til Wright/Pegg. Kunne de innfri?

Sgt. Nicholas Angel er den beste politimannen i byen. Faktisk er han så sinnsykt god at han får resten av London-politiet til å se dårlige ut i forhold. Derfor blir han forflyttet til Sandford, den roligste byen i landet. Her blir han gående med Danny Butterman, som liker action-filmer veldig godt og har store forventninger til denne London-purken. Men det viser seg at Sandford ikke er så rolig som alle skal ha det til…

Nå er det ingen hemmelighet at jeg er stor fan av disse folka fra før av, men dette er genialt. Jeg tror jeg lo i en eller annen form gjennom hele filmen når jeg så den på kino. Du kan dele filmen inn i to deler. Den første er en fantastisk morsom del med oppbygning av historien, spekket med parodier til alle kanter. Den andre er en fantastisk morsom del med nonstop action, spekket med parodier til alle kanter.

Pegg har faktisk nok skuespillertalent til å spille alvorlige roller, i min mening, og Paddy Considine hadde jo en rolle i The Bourne Ultimatum (nummer 7 kalenderen), noe som er et kvalitetstegn i seg selv. I tillegg har vi jo Timothy Dalton, som, hvis du kke var klar over det, har spilt selveste James Bond i et par filmer. Og for ikke å snakke om alle smårollene besatt av forholdsvis store stjerner som Martin Freeman, Steve Coogan, Bill Nighy, Stephen Merchant, Peter Jackson og Cate Blanchett.

Det er som sagt fullt av parodier, og filmer som Bad Boys II og Point Break er hovedinspirasjonen. Men selvfølgelig er det nok av referanser til tidligere arbeid, spesielt Shaun of the Dead (barre sammenlign denne med denne). Litt som i Shaun, er det også her noen vanvittig drøye mord, med plenty blod og gørr for de fleste. For meg blir det et morsomt poeng i seg selv med så overdrevne dødsscener. Og aldri har jeg ledd så mye av at en gammel dame blir sparket i fjeset (det er sikkert første gang jeg ler av akkurat det, når jeg tenker meg om).

Det som er interessant her, er jo at historien faktisk er spennende nok til å fungere skikkelig, til tross for at det stort sett er overdrevent tøys vi blir servert. Det er ganske fint. I tillegg så vil jeg gi positiv omtale av overgangseffektene de bruker mellom scener, med den kjappe kuttingen og lydeffektene som jeg har blitt ganske glad i etter hvert.

Er det noe negativt, så må det i såfall være at den er littegrann for lang. Andre har nok mer problemer med det enn meg, fordi de forventet en mer actionfylt film enn de fikk. Jeg er enig i at den kunne vært litt kortere, men jeg kjedet meg aldri i løpet av de to timene.

Jeg anbefaler absolutt denne, og se gjerne Shaun of the Dead først, for å få full glede av opplevelsen. For å runde av anmeldelsen, slenger jeg med det som må være den beste traileren noensinne. Vet ikke helt om jeg kan stå for den påstanden selv engang, men jeg sier det allikevel.

Den Høye Fotograf’s dom: 9/10 (veldig veldig veldig nært 10/10, kan være den rundes oppover når jeg har sett den litt flere ganger)

Andres dom:

IMDb: 8.1/10 (akkurat nå nummer 201 på listen over de beste filmene noensinne)

VG: Terningkast 3 (med tidenes korteste anmeldelse overbeviser ikke. Det eneste Jon Selås sier er at det tar for lang tid før det skjer noe. Utålmodige mannen.)

Dagbladet: Terningkast 4 (men seriøst; les anmeldelsen. Det er ikke et negativt ord å se. Underlig med terningkast 4)

Dette innlegget er nok mitt mest gjennomlinkede til nå. Men det har vært gøy å finne fram de relevante linkene, og jeg vil absolutt si det er verdt det å trykke seg innom noen videoer.

Kommentarer og synspunkter mottas med ellevill glede og hysterisk latter, følg med i morgen for den beste filmen jeg så på kino i 2007!

 
5 kommentarar

Posta av den desember 23, 2007 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 8. desember

Som tidligere nevnt har jeg sett mange filmer på kino dette året. Her på bloggen kommer det til å være en julekalender med nedtelling av de beste filmene jeg har sett på kino i år. En ny hver dag, bedre og bedre, helt til julaften, da den beste filmen på kino i 2007 vil bli avslørt. I dag er det åttende desember, dermed får dere den 18. beste filmen 2007:

#18 – Babel

http://www.imdb.com/title/tt0449467/

Trailer:

Regi: Alejandro González Iñarritu

Manus: Guillermo Arriaga

Med: Brad Pitt, Cate Blanchett, Adriana Barraza og Gael García Bernal

Spilletid: 143 minutt

Fra regissøren og manusforfatteren av 21 Grams og Amores Perros, kommer en ny film med flere historier som flettes sammen.

Dette var den første filmen jeg så i år, så detaljene begynner å bli litt svake, men jeg prøver å oppsummere handlingen likevel. Det er tre historier som blir satt sammen i denne filmen. Den ene følger et amerikansk par, Richard og Susan, på ferie i Marokko, da noe forferdelig skjer. Susan blir skutt, av en tilfeldig kule som ingen vet hvor kommer fra. Richard prøver desperat å få medisinsk hjelp, men sliter med språkproblemer. Den andre historien finner sted i USA, der Richard og Susan’s barnepike skal i bryllup over grensen til Mexico, og hun velger å ta med seg barna. Her dukker det opp problemer når de skal tilbake igjen til USA, siden de ikke har papirene i orden. Den tredje historien foregår i Japan, der vi følger en forvirret jente og faren hennes, som solgte en rifle til en bonde i Marokko for en stund siden.

For å være en såkalt ”web of life”-film, så er det ikke særlig sterke bånd mellom historiene, spesielt den tredje historien (i Japan) henger kun løst sammen med de to andre. Likevel gjøres det opp for med at de bindes sammen av temaet kommunikasjonsvansker. Det er jo også her tittelen har sin inspirasjon fra, nærmere bestemt den bibelske historien om det babelske tårn, som var grunnen til at vi snakker forskjellige språk i dag. Ellers har ikke Babel noen bånd til bibelfortellingen.

Veldig bra skuespill her, spesielt Brad Pitt og Cate Blanchett imponerer, men gode roller av de fleste andre. Fint å se barneskuespillere som funker bra, det er ofte et irritasjonsmoment for meg når barneskuespillerne virker helt unaturlige.

Mye håndholdt kamera, som funker greit. Mange klager på det, men for meg utgjør det ikke noe problem.

Skal jeg klage på noe, så må det være lengden, nok en gang. 2 timer og 23 minutter er ganske lenge, og filmen mangler den farten som slike filmer ofte har. Det er det som er fordelen med flere historier i en film, man trenger bare å følge med hver historie litt om gangen, og så blir man litt glad når man ser at historiene treffer hverandre. Her treffer jo historiene ikke hverandre så mye, og det blir litt for mye dødtid. Filmen etablerer også fint det som jeg kanskje har hatt mistanke om, at japanere ser ut til å være et merkelig folkeslag (ikke for å generalisere, men kom igjen; alt tyder på det).

Totalt sett en ganske interessant film, med en slutt som kan tolkes, og det er jo alltid fint.

Den Høye Fotograf’s dom: 8/10

Andres dom:

IMDb: 7.7/10

VG: Terningkast 6

Dagbladet: Terningkast 6

Fantastisk kritikk der altså, bare å anbefale!

Kommentarer og synspunkter blir mottatt med glede. Følg med i morgen for plass nummer 17, og sleng deg gjerne med konkurransen: Tipp topp 4 i Den Høye Fotograf’s julekalender!

 
3 kommentarar

Posta av den desember 8, 2007 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , ,