De ti dårligste filmene 2021

Så er vi her igjen, kvelden før kvelden. I morgen er det 1. desember, og julekalenderen raser i gang med sitt vante tempo, med filmer av høy kvalitet på rekke og rad. Men hvorfor skal vi bare hylle de fine opplevelsene? Skal vi bare sette pris på godt håndtverk som på mesterlig vis manipulerer oss til å le og gråte, eller skal vi rulle en runde eller to i gjørma først? Det har alltid vært mitt argument at uten de verste filmene, så ville jeg ikke satt like mye pris på de beste. Så på en måte setter jeg pris på vær eneste film på den følgende listen, samtidig som jeg virkelig ikke satte pris på dem også…

Her kommer en nedtelling av de ti dårligste filmene jeg så i løpet av 2021:

10. Space Jam: A New Legacy

Den første Space Jam-filmen, med Michael Jordan i hovedrollen, traff meg midt i barndommen. Det er nå 25 år siden den kom ut, og filmstudioene husket nok godt hvordan filmen tjente et godt stykke over 200 millioner dollar på kino. Så hva er ikke mer naturlig enn å lage en ny film, for å på ny kunne tjene masse penger? Siden Michael Jordan også er blitt 25 år eldre, har de hanket inn verdens største basketball-stjerne, Lebron James. Dessverre har han tilnærmet null tilstedeværelse, og de aller fleste replikkene faller flatt. Litt ablegøyer fra hans tegnede venner slår an, men dette var dessverre ikke verdt det. 4/10

9. Willy’s Wonderland

Nicolas Cage har en karriere som aldri slutter å overraske. De siste årene har han vært med på noen skikkelig underlige filmer, men flere av de har tjent på å ha ham med. Det virker som at Cage har funnet seg til rette med at han fungerer aller best når han spiller en karakter som står på kanten av galskap-stupet, og som tar en godt byks fremover i løpet av filmen. I Willy’s Wonderland spiller han en vaktmester av meget få ord, som får jobben med å vaske en nedstengt fornøyelsespark i løpet av en natt. Problemet er bare at de animatroniske dyremaskotene som var barnas underholdning er kommet til live, og Cage må drepe dem en etter en på utrolig voldelig vis. Konseptet er artig, men dessverre er selve kampene litt dårlig gjennomført, og filmen sliter med å finne balansen mellom det komiske og forsøket på å gjøre Cage til rå actionhelt. 4/10

8. Venom: Let There Be Carnage

Enda en oppfølger, og enda en nedtur. Nå var ikke jeg den største tilhengeren av den første Venom-filmen heller, men denne er hakket under. Et overraskende sterkt skuespiller-lag, med Tom Hardy, Michelle Williams og Woody Harrelson, men her var det lite gode prestasjoner å hente. Jeg forstår heller ikke helt humoren til selve Venom-vesenet, slik at de mange forsøkene på å være morsomme ikke fungerer på meg. Det mest spennende med filmen var scenen etter rulleteksten, og til og med den delen gjør meg ganske betenkt. 3/10

7. Cinderella

En slitsom moderne musikal-versjon av historien om Askepott, med Camilla Cabello i hovedrollen. Dette er nesten full score på bingobrettet for «hvorfor jeg er skeptisk til musikaler på film». Men der slike musikaler gjerne kan være godt likt av folk flest, så er denne også mislikt av de fleste andre. 3/10

6. F9: The Fast Saga

The Fast and the Furious-filmene har tatt villere og villere vendinger i løpet av serien. Fra å være en hardbarket thriller om gateløp og kapring av trailere fulle av DVD-spillere (ja, faktisk), til å bli superhelt-filmer der biler er kreftene til alle involverte. Vin Diesel er udødelig, og i F9 er de komiske sidekarakterene Roman og Tej så meta at de konstant skal minne oss på at det er usannsynlig at de skal klare dette uten å dø. I denne filmen kjører de også en bil til verdensrommet (ja, faktisk). Problemet er når de vil at vi skal kjøpe de dramatiske og hjerteskjærende scenene om familie, rett etter at en bil har blitt kjørt på et tau og slengt seg over en enorm dal og sluppet seg ned på andre siden. Du kan ikke få troverdig drama samtidig med latterlig overdreven action, dessverre. Men men, gleder meg til F11: Full Screen! 3/10

5. Godmothered

En Disney-film der vi endelig får se perspektivet til den gode feen. Eller, i det minste en god fe fra den gode fe-skolen, som sendes ut i «praksis» og vil hjelpe en ekte familie. Kanskje urettferdig å forvente for mye av det som plasseres solid i kategorien familiefilm, men det er så mange morsomheter her som gjør vondt å se på at den fortjener plassen sin på listen over årets verste. 3/10

4. Honest Thief

Liam har endelig fått fatt i agenten som skaffer ham alle actionfilmene.

Enda en thriller der Liam Neeson spiller en tøff, men rettferdig type. Denne gangen en bankraner som gjerne vil gi tilbake alle pengene han har stjålet, for å kunne starte et nytt liv med sin nye kjæreste. Så flaks at han aldri brukte noe av pengene! Så uflaks at FBI-agentene ikke tror på ham, og at noen andre FBI-agenter vil stjele pengene til seg selv!

Etter den store suksessen med Taken, så virker det som hele karrieren til Liam Neeson er en rekke lignende roller, der manuset er litt dårligere, budsjettet er litt lavere og alle involverte bryr seg litt mindre for hver gang. 3/10

3. Home Sweet Home Alone

Ting som ingen noensinne har sagt:

«Åh, etter Hjemme Alene 3, 4 og 5, så er det likevel et tomrom inne i meg. Jeg skulle ønske Disney hadde laget en ny, oppdatert Hjemme Alene-film!»

«Jeg syns de første Hjemme Alene-filmene var altfor drøye med fellene sine. Det så rett og slett litt farlig ut! Skulle ønske fellene var litt mer vennlige.»

«Hovedpersonen i Hjemme Alene er altfor lett å relatere seg til. Jeg hadde likt det mye bedre om hovedpersonen var en liten drittsekk det er skikkelig vanskelig å like!»

Likevel har altså denne filmen blitt laget. Noen burde skamme seg. 2/10

2. Spiral: From the Book of Saw

Saw-serien ble utspilt lenge før den ble avsluttet, slik at den ironisk nok led en sakte og pinefull død, både kunstnerisk og kommersielt. Men det holder ikke, Saw skal gjenopplives mot sin vilje, med en sprøyte Chris Rock rett inn i hjertet! En halv-lovende trailer og regissøren fra Saw 2, 3 og 4 til tross, dette ble et enormt mageplask for alle involverte. Chris Rock leverer ikke et troverdig sekund gjennom hele filmen, og Samuel L. Jackson er også bemerkelsesverdig dårlig. Dette var ikke verdt det, men kanskje det var en straff til filmpublikummet for ikke å leve livet til det fulle? 2/10

1. Handsome: A Netflix Mystery Movie

Jeff Garlin, sikkert kjent for en del som manageren til Larry David i Curb Your Enthusiasm, spiller hovedrollen og regisserer denne filmen om en detektiv som heter Handsome. Han er ikke så flink, men ganske selvsikker. Det gjelder både for karakteren og tilsynelatende for regissøren også, for at dette skal være en komedie er egentlig en tragedie. Du merker at de har prøvd å legge inn morsomme situasjoner, men poengene er så utrolig late, og timingen er ikke noe sted å finne. Du blir liksom bare oppgitt av at de ikke har fått til noe bedre, og så skjer det om igjen i alle filmens scener… Årets verste filmopplevelse for meg. 2/10

Og med det er nedtellingen av årets verste filmer over, og vi gjør oss klar til å starte på de beste i stedet!

Julekalender 08: 22. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: The Dark Knight, Cloverfield (4), Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading (5)

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, No Country for Old Men, Hot Rod (6), Quantum of Solace (17)

FRISTEN ER GÅTT UT.

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

3. There Will Be Blood

Regi: Paul Thomas Anderson

Manus: Paul Thomas Anderson, basert på en roman av Upton Sinclair.

Med: Daniel Day-Lewis, Paul Dano, Ciaran Hinds, Russell Harvard og David Willis.

Land: USA

Spilletid: 158 min

Utenom denne har jeg bare sett to filmer av de fem P. T. Anderson har laget, Magnolia og Boogie Nights. Magnolia er en av de beste «web-of-life»-filmene jeg vet om, og Boogie Nights er en veldig solid dramakomedie med et fantastisk skuespillerensemble. Anderson er en av de få auteurene som er virkelig dyktige til både manusskriving og regissering.

Vi følger Daniel Plainview (Day-Lewis) og veien hans til makt og penger. Han er oljeborer, full av karisma, men samtidig har han et underliggende hat mot andre mennesker, og han gjør det meste for å se konkurrenter tape. Han bruker sønnen sin som et salgstriks; han er tross alt familiemann. Etter informasjon fra Paul Sunday (Willis) flytter han seg til California for å kjøpe opp jord og få opp all oljen. Han lover mye til lokalsamfunnet, men etter hvert som han blir rikere trekker han seg mer og mer tilbake.

Først vil jeg prøve å beskrive hvor fascinerende denne filmen er. Dagen jeg så denne på kino hadde vi en kinomaraton. Først, rundt fire, så vi Juno (veldig bra). Rundt klokken seks gikk vi videre og så Jumper (ikke akkurat såå bra), før vi gikk inn til denne rundt åtte-halv ni. Og jeg satt sikkert med lettere åpen munn hele filmen. To timer og 38 minutter med fascinasjon. Filmen begynner jo med et betydelig strekk med bilder av en mann som borer etter olje alene, uten dialog, og jeg syns det var fantastisk.

Her er jo skuespillet i en klasse for seg, takket være Daniel Day-Lewis. Jeg tror ikke det vil møte for stor motstand om du argumenterer for at han er tidenes karakterskuespiller. Hvordan gjør han det? I denne rollen tror jeg fullt og helt på ham, og ikke bare det, han er så intens at jeg blir skremt av han. Årets skuespillerprestasjon, uten tvil. Men Paul Dano skal heller ikke glemmes, som du kanskje sist så med selvpålagt munnkurv i Little Miss Sunshine. Her spiller han presten med healer-egenskaper. Først tenkte jeg at han var litt overdrevet, men innen slutten av filmen var jeg mektig imponert også av han. Resten av skuespillet er solid, men disse to skiller seg ut.

Historien er veldig bra, og dette er typen historisk film som jeg hadde satt veldig stor pris på å få sett på skolen. Jeg vet ikke om den passer inn i noe pensum, men mer interessant introduksjon til oljeindustri, kapitalisme og religiøs fanatisme skal en lete lenge etter. Kanskje i KRL, eller heter det bare religionsundervisning nå?

Filmen jobber seg sakte framover, med bilder som henger lenge. Er det noe jeg skal dra ned på, så er det muligens at den kunne ha vært litt kortere. Men for all del, her er det nok av fin fotografering å se på, så jeg hadde ikke store problemer med det.

Slutten var også veldig bra, og fikk meg bare til å tenke «Ja, sånn skal den slutte!» inni meg mens den skjedde. Veldig passende avsluttet, med «I DRINK YOUR MILKSHAKE!» som et av de mer minneverdige sitatene fra filmåret.

Filmen vant to Oscar, Beste mannlige hovedrolle (fortjent til Day-Lewis) og Beste kinematografi (også fortjent). Ellers var den også nominert til Beste film, Beste regi, Beste manus basert på tidligere publisert materiale, Beste klipp, Beste art direction og Beste lydredigering. Anbefales til absolutt alle, tror jeg. Se den.

Dom:

DHF: 9/10 (Sterk)

IMDb: 8.3/10 (90 989 stemmer, plassert på 107. plass på Top 250)

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 6

Gratulerer til Ottar og Stein, godt tippet! Og nei, jeg rangerte altså ikke I Am Legend over den…

Legg gjerne igjen kommentar!

Julekalender 08: 17. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: The Dark Knight, Cloverfield, Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, No Country for Old Men, Hot Rod, Quantum of Solace (17)

FRISTEN ER GÅTT UT.

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

8. I’m Not There

Regi: Todd Haynes

Manus: Todd Haynes og Oren Moverman

Med: Cate Blanchett, Ben Wishaw, Christian Bale, Richard Gere, Marcus Carl Franklin, Heath Ledger og Kris Kristofferson.

Land: USA/Tyskland

Spilletid: 135 min

Det er vanskelig å beskrive filmen. Det er 6 forskjellige skuespillere som portretterer Bob Dylan, i mer eller mindre overført betydning. I alle historiene er Dylan ved et veiskille i livet, og til sammen er dette et forsøk på å gi et fnugg av innsikt i det kompliserte livet til mannen. En annerledes musikerbiografi.

Jeg kan lite om Bob Dylan. Jeg regner ikke meg selv for Dylan-fan engang. Mitt inntrykk av musikken har vært at det varierer fra skikkelig bra til litt plagsomt. Men musikken i denne filmen er i hvertfall helt fantastisk, jeg satte veldig mye pris på den. Men som sagt, jeg kan lite om Dylan. Så hvor nøyaktig disse karakteriseringene treffer på han, eller deler av livet hans, det kan jeg ikke si noe særlig om.

Det jeg kan si noe om, er at jeg likte filmen veldig godt. Det må være noe med følelsen. Musikken, satt sammen med den rolige måten å legge fram historien på. Her har vi tid, og derfor bruker vi tid. Det er også en fryd å se de ulike skuespillerne leke seg i rollen som den samme personen, men på såpass vidt forskjellige måter. Selv syns jeg kanskje Cate Blanchett sin tolkning ble litt for mye etter en stund, at det begynte å bli litt småirriterende. Men Gere, Bale og unge Franklin imponerte meg stort. Eller, Bale er jeg blitt vant med skal være utrolig flink, så han innfridde kanskje mer enn han  imponerte.

Stilen på de forskjellige delene er jo åpenbart forskjellige, og det liker jeg. At det veksles mellom farger og svart-hvitt osv. Fotografen har gjort en usedvanlig fin jobb, en av årets beste når det gjelder fine bilder, spesielt på delen der Gere spiller Dylan. Den delen var også favorittdelen min av de seks, med åpningsdelen på en god andreplass.

Nei, dette er rett og slett en fin opplevelse, en film inspirert av Dylans mange liv, som den reklamerer for seg selv med. Hvordan Dylan-fans liker den, er jeg litt usikker på, men av de som så den med meg, så virket det som om de syns det var ganske bra. Jeg fikk hvertfall en god stemning i kroppen etter å ha sett denne, og to drøye timer fløy fort forbi. Forresten den eneste filmen jeg har sett på såkalt «luksuskino» i Stavanger, med gratis kaffe og twist, og gode lenestoler. Jeg gikk ut og tenkte: «Dette var vel verdt 140 kr.»

Filmen ble nominert til en Oscar, Beste kvinnelige birolle (Blanchett). Det har jeg ingen problemer med, hun spilte eksemplarisk. Det jeg slet med var at selve karakteren hennes begynte å gå meg litt på nervene.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb: 7.2/10 (14 840 stemmer)

VG: Terningkast 4 (Men det virker som om den eneste kritikken her er at det ikke er en standard biografifilm? What?)

Dagbladet: Terningkast 4

Fun Fact: Nå har det vært to filmer på rad med titler som begynner med «I’m». Litt forskjell, ja, men samme betydning. Artig, og sant. Ergo, fun fact. Legg gjerne igjen en kommentar!