Alt av Walt, del 10

Etter å ha sett 53 skrekkfilmer nærmest på rad over det siste halve året, så trengs det en slags filmatisk ganerenser i mitt liv. Og hvorfor ikke gå for noen skikkelig traumatiske opplevelser, og se gjennom en haug med Disney-filmer? Det virket som en selvsagt løsning. Men hvis jeg skal gjøre det, så vil jeg gjøre det skikkelig. Det betyr at vi skal innom alle klassikerne, men også innom oppfølgere og sånn.

På veien er det noen ting vi må måle, for å få en viss oversikt over disse Disney-filmene. Ikke nødvendigvis hvilken av dem som er best, men kanskje hvilke av dem som er mest Disney? Jeg har bestemt at hver film får poeng i fem forskjellige kategorier:

Fortelling. Hvor god er historien vi blir fortalt?

Musikken. Hvor gode er sangene?

Stemmer. Hvor gode er skuespillerprestasjonene i dubbingen?

Skurken. Hvor god er skurken? Her hjelper det å være skremmende, men også om skurken er realistisk og en god karakter man kan forstå.

Sidekick. Om det er en medhjelper til skurken eller helten, en god Disney-film trenger noen gode biroller, ofte humoristiske.

Det er mulig å hente 10 poeng i hver kategori, og dermed maksimalt 50 poeng for hver film.

1999-2002: Post-renessanse del 1

Etter store suksesser i renessansen på 90-tallet, går Disney inn i en litt mindre suksessfull periode i etterkant. Denne perioden kjennetegnes ikke av særlig mange fellestrekk, det fortelles mange forskjellige historier i mange forskjellige stiler. Disney begynner også å eksperimentere med data-animasjon, gjerne inspirert av Pixars suksess med Toy Story 1 og 2. Litt av den manglende suksessen i tiden fremover kan kanskje også skyldes på den enorme suksessen til parallelle konkurrenter som Harry Potter-serien og Ringenes Herre-filmene.

1999: Fantasia 2000

Disney ønsker det nye millenniumet velkommen med en oppfølger til sin egen klassiker fra 1940. Produksjonen av filmen hadde vært en del av planene deres i årevis, men først etter at den første filmen ble en suksess på videomarkedet i 1991 ble det bestemt at de skulle gå for det. Fantasia 2000 inneholder en av de samme vignettene som den forrige filmen (Mikke Mus som trollmannens læregutt), men er ellers nye sekvenser. Dette var den første Hollywood-filmen som ble sluppet på IMAX-kinoer.

Fortellingen: Her er det ikke noen sammenhengende historie, da hvert segment er sin egen lille novellefilm. Først og fremst stemningsbaserte vignetter. 3/10

Musikken: Vakker klassisk musikk, fremført av Chicago symfoni-orkester, og fort høydepunktet med filmen. Flere kjente verker, mens selv de jeg ikke kjente fra før er fine valg til sine segmenter. Min favoritt denne gangen er Pomp and Circumstance. 8/10

Stemmer: Ingen stemmer å fokusere på, da dette i veldig stor grad er bilder satt til musikk. 1/10

Skurk: Det er heller ikke noen skurk å se gjennom filmen, og rett og slett lite minneverdige fæle karakterer også. Det finnes et kjipt troll-i-eske i den ene fortellingen, og det hindrer stryk-karakteren. 2/10

Sidekicks: Heller ingen sidekicks å finne, hvert fall ikke i den tradisjonelle Disney-filmens ånd. 1/10

Disneyscore: 15/50

2000: An Extremely Goofy Movie

Oppfølgeren til A Goofy Movie fra 1995, og samtidig avslutningen av en TV-serie med de samme karakterene. Som den første filmen, så er ikke denne Langbein-historien en av Disneys klassikere, men jeg tar den likevel med i dette innlegget, da den ikke hører til sammen med rett-til-video-oppfølgere av klassikerne heller.

Fortellingen: Langbein havner på samme universitet som sønnen Max, til sistnevntes store ergrelse. En helt grei oppfølger til den ganske underholdende første filmen, men fortellingen når aldri det samme nivået på følelsene fra forrige gang. 5/10

Musikken: Den første filmen hadde en god del sanger fremført av karakterene innad i filmen, men denne gangen får vi ikke det. Det er en god del pop-sanger som brukes i filmen, men sammenlignet med forrige film blir det utvilsomt en skuffelse, sånn musikalsk sett. Den beste sangen her er Shake Your Groove Thing. 4/10

Stemmer: Stemmene fra første film beholdes, og her er det lite å utsette. Den klassiske Langbein-stemmen er sjarmerende som alltid, og resten av karakterene er også bedre spilte enn man kanskje skulle tro. 8/10

Skurk: Bradley Uppercrust III er skurken i denne filmen. En arrogant type som hovedsaklig er villig til å jukse på mange måter for å vinne en X-Games-konkurranse. Det er liten tvil om at han er en vemmelig type, men han setter seg ikke veldig sterkt i minnet heller. 5/10

Sidekick: Helt greie sidekicks i Max sin vennegjeng, selv om de fungerte bedre som karakterer i første film. Skurken har også en muskelmann som sidekick i karakterer Tank. 5/10

Disneyscore: 27/50

2000: Dinosaur

Dinosaur var den første 3D-animerte filmen fra Disney, med datanimerte karakterer foran ekte bakgrunner. Filmen var den dyreste dataanimerte filmen noensinne da den kom ut, men tjente penger og var den femte mest innbringende filmen fra dette året. Ideen for filmen kom allerede i 1986, og regissør Paul Verhoeren (RoboCop, Basic Instinct) var faktisk en av dem som var med i den prosessen.

Fortellingen: Et dinosaur-egg ender opp hos en lemurfamilie, og etter en meteor ødelegger hjemmet deres må dinosauren og hans nye familie finne veien til et nytt sted å bo. Ikke en revolusjonerende ny historie, med andre ord, men litt fokus på egen identitet og hvordan et samfunn trenger andre ting enn bare kynisme tar det i det minste et steg over å kun handle om en vanskelig reise. 5/10

Musikken: James Newton Howard lager filmmusikken til Dinosaur, den første av tre filmer han lagde musikken til i denne perioden. Howard er en dyktig komponist, men i konkurranse med klassiske Disney-låter i den vanlige musikal-stilen blir dette litt anonymt. Det beste sporet for min del er «The Egg Travels». 4/10

Stemmer: Det er ikke de store, kjente skuespillerne å finne på rollelisten denne gangen. D.B. Sweeney spiller hovedrollen som Aladar, og gjør en helt fin jobb. Ellers er det litt gøy å få med seg Hayden Panettiere i en litt mindre rolle, og en av mine TV-helter Michael T. Weiss (fra The Pretender) dukker opp i en eeenda mindre rolle. Totalt sett er det nok litt å gå på stemmemessig her. 5/10

Skurk: Her har vi på en måte to skurker. Vi har en utvendig trussel i rovdinosaurer kalt Carnotauruser, og en slags innvendig trussel i Kron, lederen av dinosaur-flokken vi møter i filmen. Han gjør en del kritikkverdige vurderinger, for å si det mildt, og er veldig sta i tillegg. Det er ikke en veldig god karakter, og enkelte av feilene han gjør blir litt for store, slik at jeg tas ut av historien litt. 4/10

Sidekick: Vi får en del halvkjekke karakterer som sidekicks her, og først og fremst hovedpersonens adoptivfamilie med lemurer. Helt fine og småmorsomme typer. 5/10

Disneyscore: 23/50

2000: The Emperor’s New Groove

Den tredje Disney-filmen sluppet i år 2000, og denne gangen en fortelling satt til Inka-riket i Sør-Amerika. Filmen var i produksjon helt fra 1994, og gikk fra å være en mer klassisk Disney-musikal kalt Kingdom of the Sun, til å bli en klarere definert komedie, uten så mye sang og dans. Filmen skuffet på kino, men tjente inn masse penger på video, og har fått status som en slags kultklassiker i etterkant.

Fortellingen: Keiser Kuzco er utrolig bortskjemt, men er ikke klar over det selv. På grunn av magiske konsekvenser av at et forgiftnings-attentat slår feil, så forvandles han til en lama. Veien tilbake til menneske er også en solid dannelsesreise for den unge rikingen. Dette er i mine øyne en av de bedre fortellingene Disney har laget. Stappfull med kjapp humor og vittige replikker, som likevel hele tiden har karakterenes vekst i bunn. Sjelden man bryr seg såpass mye om karakterene i en såpass tullete film. 9/10

Musikken: Sting var opprinnelig leid inn til å skrive sangene til musikal-versjonen av denne filmen, men nesten ingenting av det arbeidet har endt opp i sluttproduktet. Det er kun to sanger igjen, men han ble hvert fall nominert til Oscar for My Funny Friend and Me. Det har gitt oss en film der musikken bare er helt grei, og min favoritt er startnummeret Perfect World, fremført av Tom Jones. 5/10

Stemmer: Stemmene er også en stor del av suksessen til filmen. Humoren heves av mye knivskarp timing fra kjente komikere som David Spade og John Goodman. I tillegg har vi en av de mest ikoniske stemmeleggerne i Patrick Warburton, og sanglegenden Eartha Kitt også. På tross av alt denne kvaliteten er The Emperor’s New Groove en av de filmene som er enda morsommere med norske stemmer, faktisk. 9/10

Skurk: Yzma er Kuzcos rådgiver, som i all hemmelighet ønsker tronen for seg selv. Hun er slu og nådeløs, og ser relativt skummel ut (rent visuelt går jo tankene til en annen klassisk skurk, nemlig Cruella de Vil). Hun får likevel ikke helt topp-karakter, da hun er altfor klønete og utsettes for altfor mye komisk straff underveis til at hun virkelig er truende. 7/10

Sidekick: Kronk, Yzmas muskelmann og hjelper, er et av Disney-historiens beste sidekick. En utrolig morsom karakter, med et hjerte av gull. Bare synd han er for dum til å forstå at hans oppdragsgiver ikke nødvendigvis er så god som ham. Det er ellers en fin samling med morsomme småkarakterer å kose seg med også. 10/10

Disneyscore: 40/50

2001: Atlantis: The Lost Empire

Atlantis: The Lost Empire var en film Disney startet produksjonen av etter The Hunchback of Notre Dame. Denne gangen ville de gå bort fra musikal-stilen, og heller lage et eventyr inspirert av fortellingene til Jules Verne. Filmen kom ut på kino i konkurranse mot Shrek på animasjonsfronten, og Lara Croft: TOmb Raider på eventyrfronten, og ble en økonomisk skuffelse. Den tjente penger, men Disney avlyste likevel en planlagt TV-serie og to forskjellige fornøyelsespark-attraksjoner basert på filmen.

Fortellingen: En fantastisk eventyrfortelling lagt til 1914, og forsøket på å etterligne Jules Verne sine romaner er godt gjennomført. Mye bra spenning og fascinerende Atlantis-verden å oppdage for oss seere. Gjerne den Disney-filmen som fungerer best for meg som voksen, og skulle gjerne sett dette gjort om til en «ekte» eventyrfilm siktet inn på et eldre marked. 9/10

Musikken: James Newton Howard er tilbake som komponist, etter å ha fått god tilbakemelding på jobben han gjorde på Dinosaur. Denne filmen har heller ikke sanger, så det blir litt trekk for det, men selve filmmusikken er ganske god, og over middels. Jeg liker best sporet The City of Atlantis. 6/10

Stemmer: Det er hovedrolleinnehaver Michael J. Fox som er den klart mest kjente skuespilleren som bidrar med sin stemme her. Han gjør en god jobb han, og det er ingen store svake punkter ellers. Men heller ikke noe som utmerker seg veldig i positiv retning. Gøy å få Leonard «Spock» Nimoy som kongen av Atlantis. 6/10

Skurk: Vi er tilbake til en litt mer klassisk Disney-skurk, med Commander Rourke. Han er leder av teamet som skal finne Atlantis, men det viser seg at de er ute etter krystallen som gir lengre liv, for å selge den til høyeste bud. Penger er jo alltids en grei motivasjon, og Rourke er en hensynsløs fyr som er villig til å utføre folkemord for litt ekstra cash. Truende og troverdig, men litt enkel karakter likevel. 7/10

Sidekick: Teamet som er på eventyr er fylt opp av interessante og forskjellige karakterer. Disse bærer mye av filmen, og driver plottet både for de gode og de onde karakterene. De får alle mulighet til å skinne på sin måte i løpet av filmen, og gruppen er altså godt balansert på den måten. 8/10

Disneyscore: 36/50

2002: Lilo & Stitch

Denne science-fiction-varianten er den siste filmen i dette innlegget, og var en av de større suksessene fra denne tidsperioden. Den ble også nominert til Oscar for Beste Animerte Film, men tapte (ganske forståelig) mot den glimrende Spirited Away. Karakteren Stitch ble faktisk skapt helt tilbake i 1985, av en av regissørene Chris Sanders. Men han skullle måtte komme seg et godt stykke oppover i Disney-systemet før han ble spurt om det var noe han selv ville utvikle til en film.

Fortellingen: En fin blanding av en ganske tragisk familiehistorie og helsprø sci-fi-komedie. Lilo og søsteren/reserveforelderen er gode karakterer, og kampen mot barnevernet føles nesten litt for ekte for en Disney-film. Heldigvis kommer Stitch og andre romvesener og gjør det hele litt mindre seriøst, selv om det som står på spill blir desto større. 7/10

Musikken: Her er det mye innslag av Hawaii-musikk og Elvis-musikk, og filmen er ikke en musikal. Det blir dermed helt greit, og mitt favorittspor blir Burning Love. 5/10

Stemmer: Mange morsomme stemmer her, og regissør Chris Sanders bærer mye av filmen med sin Stitch. Ikke så mange kjente skuespillere å finne, kanskje med unntak av Ving Rhames som den storvokste sosial-arbeideren. Det er solid arbeid på de fleste, og man merker at enkelte av disse som har stemmene til romvesener virkelig har kunnet kose seg. 7/10

Skurk: Kaptein Gantu er den som er hovedskurken her, der han prøver å fange Stitch og ta ham inn i fangenskap. En ganske grei karakter, som handler mye ut fra plikten sin, men er villig til å bøye noen regler. Han ser passe skummel ut, og føles som en trussel, men er nok ikke av de mest minneverdige skurkene likevel. 6/10

Sidekick: Her har vi en morsom «odd couple»-duo i romvesenene Dr. Jumba Jookiba, den gale vitenskapsmannen som skapte Stitch, og Agent Pleakley, som er teamets ekspert på jorden. De spiller godt mot hverandre, og gir mye bra humor. De er også relativt viktige for handlingen. 6/10

Disneyscore: 31/50

De ti dårligste filmene 2021

Så er vi her igjen, kvelden før kvelden. I morgen er det 1. desember, og julekalenderen raser i gang med sitt vante tempo, med filmer av høy kvalitet på rekke og rad. Men hvorfor skal vi bare hylle de fine opplevelsene? Skal vi bare sette pris på godt håndtverk som på mesterlig vis manipulerer oss til å le og gråte, eller skal vi rulle en runde eller to i gjørma først? Det har alltid vært mitt argument at uten de verste filmene, så ville jeg ikke satt like mye pris på de beste. Så på en måte setter jeg pris på vær eneste film på den følgende listen, samtidig som jeg virkelig ikke satte pris på dem også…

Her kommer en nedtelling av de ti dårligste filmene jeg så i løpet av 2021:

10. Space Jam: A New Legacy

Den første Space Jam-filmen, med Michael Jordan i hovedrollen, traff meg midt i barndommen. Det er nå 25 år siden den kom ut, og filmstudioene husket nok godt hvordan filmen tjente et godt stykke over 200 millioner dollar på kino. Så hva er ikke mer naturlig enn å lage en ny film, for å på ny kunne tjene masse penger? Siden Michael Jordan også er blitt 25 år eldre, har de hanket inn verdens største basketball-stjerne, Lebron James. Dessverre har han tilnærmet null tilstedeværelse, og de aller fleste replikkene faller flatt. Litt ablegøyer fra hans tegnede venner slår an, men dette var dessverre ikke verdt det. 4/10

9. Willy’s Wonderland

Nicolas Cage har en karriere som aldri slutter å overraske. De siste årene har han vært med på noen skikkelig underlige filmer, men flere av de har tjent på å ha ham med. Det virker som at Cage har funnet seg til rette med at han fungerer aller best når han spiller en karakter som står på kanten av galskap-stupet, og som tar en godt byks fremover i løpet av filmen. I Willy’s Wonderland spiller han en vaktmester av meget få ord, som får jobben med å vaske en nedstengt fornøyelsespark i løpet av en natt. Problemet er bare at de animatroniske dyremaskotene som var barnas underholdning er kommet til live, og Cage må drepe dem en etter en på utrolig voldelig vis. Konseptet er artig, men dessverre er selve kampene litt dårlig gjennomført, og filmen sliter med å finne balansen mellom det komiske og forsøket på å gjøre Cage til rå actionhelt. 4/10

8. Venom: Let There Be Carnage

Enda en oppfølger, og enda en nedtur. Nå var ikke jeg den største tilhengeren av den første Venom-filmen heller, men denne er hakket under. Et overraskende sterkt skuespiller-lag, med Tom Hardy, Michelle Williams og Woody Harrelson, men her var det lite gode prestasjoner å hente. Jeg forstår heller ikke helt humoren til selve Venom-vesenet, slik at de mange forsøkene på å være morsomme ikke fungerer på meg. Det mest spennende med filmen var scenen etter rulleteksten, og til og med den delen gjør meg ganske betenkt. 3/10

7. Cinderella

En slitsom moderne musikal-versjon av historien om Askepott, med Camilla Cabello i hovedrollen. Dette er nesten full score på bingobrettet for «hvorfor jeg er skeptisk til musikaler på film». Men der slike musikaler gjerne kan være godt likt av folk flest, så er denne også mislikt av de fleste andre. 3/10

6. F9: The Fast Saga

The Fast and the Furious-filmene har tatt villere og villere vendinger i løpet av serien. Fra å være en hardbarket thriller om gateløp og kapring av trailere fulle av DVD-spillere (ja, faktisk), til å bli superhelt-filmer der biler er kreftene til alle involverte. Vin Diesel er udødelig, og i F9 er de komiske sidekarakterene Roman og Tej så meta at de konstant skal minne oss på at det er usannsynlig at de skal klare dette uten å dø. I denne filmen kjører de også en bil til verdensrommet (ja, faktisk). Problemet er når de vil at vi skal kjøpe de dramatiske og hjerteskjærende scenene om familie, rett etter at en bil har blitt kjørt på et tau og slengt seg over en enorm dal og sluppet seg ned på andre siden. Du kan ikke få troverdig drama samtidig med latterlig overdreven action, dessverre. Men men, gleder meg til F11: Full Screen! 3/10

5. Godmothered

En Disney-film der vi endelig får se perspektivet til den gode feen. Eller, i det minste en god fe fra den gode fe-skolen, som sendes ut i «praksis» og vil hjelpe en ekte familie. Kanskje urettferdig å forvente for mye av det som plasseres solid i kategorien familiefilm, men det er så mange morsomheter her som gjør vondt å se på at den fortjener plassen sin på listen over årets verste. 3/10

4. Honest Thief

Liam har endelig fått fatt i agenten som skaffer ham alle actionfilmene.

Enda en thriller der Liam Neeson spiller en tøff, men rettferdig type. Denne gangen en bankraner som gjerne vil gi tilbake alle pengene han har stjålet, for å kunne starte et nytt liv med sin nye kjæreste. Så flaks at han aldri brukte noe av pengene! Så uflaks at FBI-agentene ikke tror på ham, og at noen andre FBI-agenter vil stjele pengene til seg selv!

Etter den store suksessen med Taken, så virker det som hele karrieren til Liam Neeson er en rekke lignende roller, der manuset er litt dårligere, budsjettet er litt lavere og alle involverte bryr seg litt mindre for hver gang. 3/10

3. Home Sweet Home Alone

Ting som ingen noensinne har sagt:

«Åh, etter Hjemme Alene 3, 4 og 5, så er det likevel et tomrom inne i meg. Jeg skulle ønske Disney hadde laget en ny, oppdatert Hjemme Alene-film!»

«Jeg syns de første Hjemme Alene-filmene var altfor drøye med fellene sine. Det så rett og slett litt farlig ut! Skulle ønske fellene var litt mer vennlige.»

«Hovedpersonen i Hjemme Alene er altfor lett å relatere seg til. Jeg hadde likt det mye bedre om hovedpersonen var en liten drittsekk det er skikkelig vanskelig å like!»

Likevel har altså denne filmen blitt laget. Noen burde skamme seg. 2/10

2. Spiral: From the Book of Saw

Saw-serien ble utspilt lenge før den ble avsluttet, slik at den ironisk nok led en sakte og pinefull død, både kunstnerisk og kommersielt. Men det holder ikke, Saw skal gjenopplives mot sin vilje, med en sprøyte Chris Rock rett inn i hjertet! En halv-lovende trailer og regissøren fra Saw 2, 3 og 4 til tross, dette ble et enormt mageplask for alle involverte. Chris Rock leverer ikke et troverdig sekund gjennom hele filmen, og Samuel L. Jackson er også bemerkelsesverdig dårlig. Dette var ikke verdt det, men kanskje det var en straff til filmpublikummet for ikke å leve livet til det fulle? 2/10

1. Handsome: A Netflix Mystery Movie

Jeff Garlin, sikkert kjent for en del som manageren til Larry David i Curb Your Enthusiasm, spiller hovedrollen og regisserer denne filmen om en detektiv som heter Handsome. Han er ikke så flink, men ganske selvsikker. Det gjelder både for karakteren og tilsynelatende for regissøren også, for at dette skal være en komedie er egentlig en tragedie. Du merker at de har prøvd å legge inn morsomme situasjoner, men poengene er så utrolig late, og timingen er ikke noe sted å finne. Du blir liksom bare oppgitt av at de ikke har fått til noe bedre, og så skjer det om igjen i alle filmens scener… Årets verste filmopplevelse for meg. 2/10

Og med det er nedtellingen av årets verste filmer over, og vi gjør oss klar til å starte på de beste i stedet!

Julekalender 2019: 4. desember

Velkommen til år tretten av Den Høye Fotografs filmunderlige julekalender! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 83 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen for å bli med i tippekonkurransen er i løpet av torsdag 12. desember.

21. The Peanut Butter Falcon

Regi: Tyler Nilson og Michael Schwartz.

Manus: Tyler Nilson og Michael Schwartz.

Med: Zack Gottsagen, Shia Labeouf, Dakota Johnson, John Hawkes, Thomas Haden Church og Bruce Dern.

Land: USA

Spilletid: 97 min.

Premiere: 09.08.19

En ung mann kalt Zak (Gottsagen) rømmer fra pleiehjemmet der han bor. Han har tenkt å komme seg til wrestling-skolen til The Salt Water Redneck (Haden Church), og oppfylle sin livslange drøm om å bli fribryter. Problemet er bare at Zak har Downs syndrom, og Eleanor (Johnson) og de andre pleierne har noen innvendinger på om han kan reise rundt på egenhånd eller ikke. De starter jakten på rømlingen, samtidig som Zak møter en annen mann på reisefot, Tyler (Labeouf). Sammen bestemmer de seg for å legge ut på en reise.

Tyler Nilson og Michael Schwartz er ganske ubeskrevne blad i filmverdenen, med The Peanut Butter Falcon som sin første spillefilm. De to har samarbeidet på en del kortfilmer, både på manus- og regi-siden. The Peanut Butter Falcon er en moderne versjon av Mark Twains fortelling om Huckleberry Finn.

I utgangspunktet er det litt mystisk hvordan disse ukjente regissørene har klart å få med seg disse store navnene på skuespiller-listen, men du forstår raskt hvorfor de har blitt dratt mot denne historien. Filmen er til en hvis grad basert på hovedrolle-innehaver Zack Gottsagen sitt ønske om å bli skuespiller. Regissørene traff på ham på en skuespiller-leir for funksjonshemmede, og han klarte altså å overtale dem til å bygge en film rundt ham. Og for en gullgruve han er! Både sjarmerende og morsom, han bringer massevis av godfølelse til fortellingen.

Shia Labeouf har hatt en noe broket karriere, og ikke alt han har foretatt seg utenfor filmlerretet har vært like forståelig. Det samme kan kanskje sies om Dakota Johnson, som har bygget mye av sitt navn på sin deltakelse i 50 Shades of Grey-serien. Her viser de begge at de kan levere på høyt nivå. Spesielt Labeouf gir oss en av sine beste roller. Han har en underliggende intensitet, og det er naturlig å tenke at han deler en god del av karaktertrekkene til sin rolle Tyler i virkeligheten. Kjemien mellom ham og Zack er glimrende.

Et annet bra gjennomført element er hvordan filmen bruker noen korte flashbacks for å etablere forholdet mellom Labeouf og karakteren hans sin bror (spilt av Jon Bernthal). Disse flashbackene er en meget sentral del av Labeoufs karakter, og de er brukt så effektivt og elegant. Med minimalt av replikker formidler de likevel en følelse og et samhold en manusforfatter fort kunne «skrevet i hjel».

The Peanut Butter Falcon er både en vellykket road movie og gjerne årets beste kandidat til å gi deg en god og varm følelse innvendig. Filmen har vunnet flere publikumspriser på forskjellige filmfestivaler den har deltatt på, og høyest henger nok den den vant på SXSW Film Festival. Den har ikke hatt norsk kinopremiere enda, men er satt opp til å komme ut 17. april neste år. Det anbefaler jeg at du prøver å få med deg!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,7/10 (19 214 stemmer)

AVClub.com: B

Rotten Tomatoes: 95% fresh

Julekalender 2013: The Shitlist

Som en oppvarming til årets julekalender kommer her en liten oppsummering av de ti verste filmene jeg dessverre så på kino i år. I en lekker nedtelling skal vi ende opp med den aller aller minst fantastiske nederst i dette innlegget. God fornøyelse!

 

10. Holy Motors

Lett den mest absurde filmen i år, om ikke noensinne. Vi følger Mr. Oscar gjennom en dag, en tydelig rik mann som går ut til en limousin for å komme seg til jobb. En jobb som består i å spille en rekke forskjellige roller over hele byen, tilsynelatende uten nærmere mål og mening enn å være så merkelig som mulig. Fullt av kostymeskift og med en slags meta-tilnærming det er vanskelig å få tak på. Dette er filmen som mange filmkjennere vil nikke anerkjennende av, og påstå at du ikke forstår meningen som ligger bak, men i det filmen avslutter med en garasje full av snakkende limousiner, så har jeg meldt meg ut for lenge siden. Det fine fotoet er alt som er igjen. 3/10

9. Hannah Arendt

Vi har sluppet opp for gode biografi-filmer. Mindre og mindre interessante personer skal pakkes opp og brettes ut. Hannah Arendt er jo utvilsomt en viktig og smart kvinne, og filmen er full av bra skuespill og alt det vanlige, men det er jo så utrolig kjedelig! 3/10

8. After Earth

Will Smith og lille Karate Kid-Smith i samme film! Og regissert av M. Night Shyamalan, mannen med karrieren som synker fortere enn en mafioso med betongsko. Smithene er begge noen flinkiser av noen skuespillere, men det hjelper ikke når karakterene er skrevet som folk det er vanskelig å like, og alle actionsekvensene på denne hyperfarlige framtidsjorden består av å løpe vekk fra litt skumle dyr. Ikke det verste Shyamalan har funnet på, men et bra forsøk likevel. 3/10

7. To the Wonder

Terrence Malick er verdens fremste «stemnings»-filmskaper. Med gode situasjoner og sterke øyeblikk i bunn kan det bli imponerende, The Thin Red Line er et godt eksempel på det. Men når vi får en to timer lang montasje av øyeblikk der Ben Affleck og tidligere Bond-dame Olge Kurylenko ser på flott natur til svulstig musikk og voice-over replikker om noe annet enn det som skjer i bildene, da blir det for slitsomt for meg. 3/10

6. Mormor og de 8 ungene

Med på listen kun pga et ønske om å se Radioresepsjonens Steinar Sagen utfolde seg i sang og dans. Til tross for en gjennomført flau kjærlighetsvise han synger til sin nye bil, så leverer denne lite. Koselig, ja, men akkurat den type musikal jeg har store problemer med, der folk tar en pause i handlingen for å synge og danse sammen, for så å fortsette der de slapp etterpå. 3/10

5. Beautiful Creatures

Håper det snart ikke finnes flere Twilight-kloner å lage film av. 3/10

4. Texas Chainsaw 3D

3D er i de aller fleste tilfeller en uting, og trengs i hvertfall ikke i dårlige remake-sequels av skrekkfilmer. Dette blir for forutsigbart, og er bare en dårligere versjon av den samme filmen vi hadde for 10 år siden. 3/10

3. Spring Breakers

Historien om fire amerikanske collegejenter som havner i trøbbel og fengsel, før James Franco med cornrows kommer og rekrutterer de til kriminelle liv. Med et såpass høyt konsept er det overraskende ofte kjedelig, og etter endt film sitter du igjen med følelsen av at dette ikke var noe som helst, egentlig. 2/10

2. G.I. Joe: Retaliation

Så praktisk at dette møtet ble holdt i et rom med videoovervåkning av alle de forskjellige landenes atombombe-siloer, sånn at vi kunne se når de ble skutt ut! Dette er jo selvfølgelig en tøysefilm, og det omfavner den også selv. Men der den første filmen i serien i det minste hadde en ganske intens og underholdende actionsekvens i Paris (?, gidder ikke sjekke), så er det aldri noe som helst på spill i actionscenene i denne. Derfor blir det bare action overload, og når alt annet er dritt, så har G. I. Joe: Retaliation ingenting å spille på. 2/10

1. Scary Movie 5 (eller Scary MoVie om du vil, din tittelnazi)

Jeg lengter tilbake til da en parodifilm faktisk inneholdt humor. Vi snakker Airplane!, Hot Shots!, The Naked Gun osv. Etter at Scary Movie viste sitt halvmorsomme åsyn, har vi fått en bølge av de minst morsomme komediene siden The Pianist. Det som kjennetegner dem er å avslutte tittelen med «Movie», og det er urovekkende mange av dem. Scary Movie 2, 3 og 4, Date Movie, Epic Movie, Disaster Movie, Superhero Movie, i tillegg til Meet the Spartans, en film dårligere enn kreft.

Parodistilen til disse filmene er å spille inn en kjent scene fra en annen film, men i slutten av scenen, så blir kanskje noen sparket i skrittet! Eller hva om en ku falt i hodet på dem?!? Humor!

Jeg lo ingen ganger i løpet av Scary Movie 5, og om du syns dette er morsomt er jeg nødt til å unngå deg i uoverskuelig framtid til jeg har glemt det igjen. Prøvde å finne et passende klipp på youtube, men ble for sint, så du får lete selv…

 

Nå gleder jeg meg til å starte kalenderen i morgen, og skrive litt om filmer jeg har satt mer pris på frå året som har gått. Vi snakkes. Eller ses. Leses. Blogges?

DHF’s favorittfilmer – 24

Er kommet skikkelig godt i gang med denne listen over favorittfilmene mine, og nå kommer det sannelig et nytt innlegg, det tredje på 4 dager. Det er ikke sikkert at denne farten blir opprettholdt gjennom hele listen, men nyt det mens det varer… På 24. plass finner vi:

United 93 (2006)

http://www.imdb.com/title/tt0475276/

Regi: Paul Greengrass

Manus: Paul Greengrass

Med: J. J. Johnson, Gary Commock, Polly Adams og Opal Alladin.

Spilletid: 111 min

Paul Greengrass er mannen bak filmer som Bloody Sunday, The Bourne Supremacy og The Bourne Ultimatum. United 93 kom midt i mellom de to Bourne-filmene, som et glimrende drama basert på virkeligheten mellom to fartsfylte actionthrillere. Mannen fikser definitivt forskjellige sjangere. Skuespillerne i United 93 har som felles kjennetegn at de ikke er kjente fjes.

11. September 2001. Hvem husker ikke hvor de var da? Et forferdelig terrorangrep på USA, som har ført til produksjonen av to filmer. World Trade Center er en helt ok affære, men United 93 er mange hakk høyere kvalitetsmessig. Den tar for seg det fjerde flyet som ble kapret. Det som aldri traff målet sitt, men styrtet i bakken i Pennsylvania. Passasjerene ombord klarte å holde en viss telefonkontakt med familiene sine og fant ut hva som skjedde, og klarte å stoppe terroristenes plan.

Dette gir en veldig sterk film. Selv om du vet hva som skal skje, er dette noe av det mest intense og spennende jeg har sett. Og i tillegg skal du være ganske kald for å ikke bli rørt av alle de triste scenene. Paul Greengrass regisserer veldig bra, og benytter seg av håndholdte kameraer, som vi også kjenner fra Bourne-filmene. Jeg har alltid syns at det funker veldig bra, så lenge det brukes med måtehold. Her er det veldig effektivt, og filmen føles helt ekte for meg som seer.

Det faktum at ingen av skuespillerne er noe særlig kjente, synes jeg også var et godt valg. Dermed slipper vi å få noe gjenkjenningsfaktor som distraherer, og karakterene i filmen virker også ekte. Dette er rett og slett en av de filmene der jeg satt lenge og bare stirret på rulleteksten. Det er alltid et bra tegn.

United 93 har 7.9/10 på IMDb, med 37 406 stemmer. Den ble nominert til Oscar for Beste regi og Beste klipping, men vant ingen. Litt synd, for denne filmen trenger all den reklame den kan få. Som alltid kan du se traileren nedenfor, og så kan du få sett filmen så fort som mulig, takk.

Har du kanskje allerede sett United 93? Hva syns du? Sleng igjen en kommentar.