RSS

Stikkordarkiv: movie

Julekalender 2013: The Shitlist

Som en oppvarming til årets julekalender kommer her en liten oppsummering av de ti verste filmene jeg dessverre så på kino i år. I en lekker nedtelling skal vi ende opp med den aller aller minst fantastiske nederst i dette innlegget. God fornøyelse!

 

10. Holy Motors

Lett den mest absurde filmen i år, om ikke noensinne. Vi følger Mr. Oscar gjennom en dag, en tydelig rik mann som går ut til en limousin for å komme seg til jobb. En jobb som består i å spille en rekke forskjellige roller over hele byen, tilsynelatende uten nærmere mål og mening enn å være så merkelig som mulig. Fullt av kostymeskift og med en slags meta-tilnærming det er vanskelig å få tak på. Dette er filmen som mange filmkjennere vil nikke anerkjennende av, og påstå at du ikke forstår meningen som ligger bak, men i det filmen avslutter med en garasje full av snakkende limousiner, så har jeg meldt meg ut for lenge siden. Det fine fotoet er alt som er igjen. 3/10

9. Hannah Arendt

Vi har sluppet opp for gode biografi-filmer. Mindre og mindre interessante personer skal pakkes opp og brettes ut. Hannah Arendt er jo utvilsomt en viktig og smart kvinne, og filmen er full av bra skuespill og alt det vanlige, men det er jo så utrolig kjedelig! 3/10

8. After Earth

Will Smith og lille Karate Kid-Smith i samme film! Og regissert av M. Night Shyamalan, mannen med karrieren som synker fortere enn en mafioso med betongsko. Smithene er begge noen flinkiser av noen skuespillere, men det hjelper ikke når karakterene er skrevet som folk det er vanskelig å like, og alle actionsekvensene på denne hyperfarlige framtidsjorden består av å løpe vekk fra litt skumle dyr. Ikke det verste Shyamalan har funnet på, men et bra forsøk likevel. 3/10

7. To the Wonder

Terrence Malick er verdens fremste «stemnings»-filmskaper. Med gode situasjoner og sterke øyeblikk i bunn kan det bli imponerende, The Thin Red Line er et godt eksempel på det. Men når vi får en to timer lang montasje av øyeblikk der Ben Affleck og tidligere Bond-dame Olge Kurylenko ser på flott natur til svulstig musikk og voice-over replikker om noe annet enn det som skjer i bildene, da blir det for slitsomt for meg. 3/10

6. Mormor og de 8 ungene

Med på listen kun pga et ønske om å se Radioresepsjonens Steinar Sagen utfolde seg i sang og dans. Til tross for en gjennomført flau kjærlighetsvise han synger til sin nye bil, så leverer denne lite. Koselig, ja, men akkurat den type musikal jeg har store problemer med, der folk tar en pause i handlingen for å synge og danse sammen, for så å fortsette der de slapp etterpå. 3/10

5. Beautiful Creatures

Håper det snart ikke finnes flere Twilight-kloner å lage film av. 3/10

4. Texas Chainsaw 3D

3D er i de aller fleste tilfeller en uting, og trengs i hvertfall ikke i dårlige remake-sequels av skrekkfilmer. Dette blir for forutsigbart, og er bare en dårligere versjon av den samme filmen vi hadde for 10 år siden. 3/10

3. Spring Breakers

Historien om fire amerikanske collegejenter som havner i trøbbel og fengsel, før James Franco med cornrows kommer og rekrutterer de til kriminelle liv. Med et såpass høyt konsept er det overraskende ofte kjedelig, og etter endt film sitter du igjen med følelsen av at dette ikke var noe som helst, egentlig. 2/10

2. G.I. Joe: Retaliation

Så praktisk at dette møtet ble holdt i et rom med videoovervåkning av alle de forskjellige landenes atombombe-siloer, sånn at vi kunne se når de ble skutt ut! Dette er jo selvfølgelig en tøysefilm, og det omfavner den også selv. Men der den første filmen i serien i det minste hadde en ganske intens og underholdende actionsekvens i Paris (?, gidder ikke sjekke), så er det aldri noe som helst på spill i actionscenene i denne. Derfor blir det bare action overload, og når alt annet er dritt, så har G. I. Joe: Retaliation ingenting å spille på. 2/10

1. Scary Movie 5 (eller Scary MoVie om du vil, din tittelnazi)

Jeg lengter tilbake til da en parodifilm faktisk inneholdt humor. Vi snakker Airplane!, Hot Shots!, The Naked Gun osv. Etter at Scary Movie viste sitt halvmorsomme åsyn, har vi fått en bølge av de minst morsomme komediene siden The Pianist. Det som kjennetegner dem er å avslutte tittelen med «Movie», og det er urovekkende mange av dem. Scary Movie 2, 3 og 4, Date Movie, Epic Movie, Disaster Movie, Superhero Movie, i tillegg til Meet the Spartans, en film dårligere enn kreft.

Parodistilen til disse filmene er å spille inn en kjent scene fra en annen film, men i slutten av scenen, så blir kanskje noen sparket i skrittet! Eller hva om en ku falt i hodet på dem?!? Humor!

Jeg lo ingen ganger i løpet av Scary Movie 5, og om du syns dette er morsomt er jeg nødt til å unngå deg i uoverskuelig framtid til jeg har glemt det igjen. Prøvde å finne et passende klipp på youtube, men ble for sint, så du får lete selv…

 

Nå gleder jeg meg til å starte kalenderen i morgen, og skrive litt om filmer jeg har satt mer pris på frå året som har gått. Vi snakkes. Eller ses. Leses. Blogges?

Advertisements
 
2 kommentarar

Posta av den november 30, 2013 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 24

Er kommet skikkelig godt i gang med denne listen over favorittfilmene mine, og nå kommer det sannelig et nytt innlegg, det tredje på 4 dager. Det er ikke sikkert at denne farten blir opprettholdt gjennom hele listen, men nyt det mens det varer… På 24. plass finner vi:

United 93 (2006)

http://www.imdb.com/title/tt0475276/

Regi: Paul Greengrass

Manus: Paul Greengrass

Med: J. J. Johnson, Gary Commock, Polly Adams og Opal Alladin.

Spilletid: 111 min

Paul Greengrass er mannen bak filmer som Bloody Sunday, The Bourne Supremacy og The Bourne Ultimatum. United 93 kom midt i mellom de to Bourne-filmene, som et glimrende drama basert på virkeligheten mellom to fartsfylte actionthrillere. Mannen fikser definitivt forskjellige sjangere. Skuespillerne i United 93 har som felles kjennetegn at de ikke er kjente fjes.

11. September 2001. Hvem husker ikke hvor de var da? Et forferdelig terrorangrep på USA, som har ført til produksjonen av to filmer. World Trade Center er en helt ok affære, men United 93 er mange hakk høyere kvalitetsmessig. Den tar for seg det fjerde flyet som ble kapret. Det som aldri traff målet sitt, men styrtet i bakken i Pennsylvania. Passasjerene ombord klarte å holde en viss telefonkontakt med familiene sine og fant ut hva som skjedde, og klarte å stoppe terroristenes plan.

Dette gir en veldig sterk film. Selv om du vet hva som skal skje, er dette noe av det mest intense og spennende jeg har sett. Og i tillegg skal du være ganske kald for å ikke bli rørt av alle de triste scenene. Paul Greengrass regisserer veldig bra, og benytter seg av håndholdte kameraer, som vi også kjenner fra Bourne-filmene. Jeg har alltid syns at det funker veldig bra, så lenge det brukes med måtehold. Her er det veldig effektivt, og filmen føles helt ekte for meg som seer.

Det faktum at ingen av skuespillerne er noe særlig kjente, synes jeg også var et godt valg. Dermed slipper vi å få noe gjenkjenningsfaktor som distraherer, og karakterene i filmen virker også ekte. Dette er rett og slett en av de filmene der jeg satt lenge og bare stirret på rulleteksten. Det er alltid et bra tegn.

United 93 har 7.9/10 på IMDb, med 37 406 stemmer. Den ble nominert til Oscar for Beste regi og Beste klipping, men vant ingen. Litt synd, for denne filmen trenger all den reklame den kan få. Som alltid kan du se traileren nedenfor, og så kan du få sett filmen så fort som mulig, takk.

Har du kanskje allerede sett United 93? Hva syns du? Sleng igjen en kommentar.

 
3 kommentarar

Posta av den september 1, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 25

Jeg fortsetter oppover på listen over mine favorittfilmer. Har du ikke sett disse, så er det på høy tid. Filmen som kommer som nummer 25 på rankeringen min, er:

Gladiator (2000)

http://www.imdb.com/title/tt0172495/

Regi: Ridley Scott

Manus: David Franzoni

Med: Russell Crowe, Joaquin Phoenix, Connie Nielsen, Oliver Reed, Richard Harris, Derek Jacobi og Djimon Hounsou

Spilletid: 155 min

Ridley Scott er en av mine favorittregissører. Han står bak filmer som Alien, Blade Runner, American Gangster og Black Hawk Down. Alle veldig gode filmer, men for meg er det Gladiator som er hans beste. I hovedrollen har vi nok en gang Russell Crowe (se forrige innlegg), i tillegg til Joaquin Phoenix, som du kanskje har sett i Signs, We Own the Night, eller som Johnny Cash i Walk the Line.

Gladiator finner sted ca 200 år e. Kr. Den romerske generalen Maximus Decimus Meridius (Crowe) leder hæren fram til seier over de germanske barbarene fra nord. For dette blir han belønnet av den døende keiser Marcus Aurelius (Harris) til å styre Romerriket midlertidig. Aurelius ser helst at Senatet skal få ta makten tilbake etterhvert.  Men Aurelius har en sønn, Commodus (Phoenix), som ikke ser fullt så positivt på det. Commodus dreper faren sin, og tar makten. Når så Maximus nekter å tilby sin troskap til Commodus, blir generalen dømt til henrettelse. Han unnslipper så vidt, men når han kommer tilbake til gården sin, finner han familien sin drept. Han blir tatt til fange som slave, solgt til en gladiatortrener, der han etterhvert kommer nærmere og nærmere Colosseum i Roma.

Dette er en storslått film nesten uten like, med mye av æren for at hele sjangeren har fått en opplivning de siste årene. Russell Crowe gjør en veldig god rolle, kanskje hans beste. I tillegg har jeg alltid vært imponert over Joaquin Phoenix i denne filmen, kanskje kun overgått skuespillmessig i den nevnte rollen som Johnny Cash.

Vi får fantastiske slag og underholdende scener fra gladiatorringen, store dramatiske vendinger og intriger, alt krydret med herlige replikker. Får frysninger hver eneste gang Crowe setter i gang en av talene sine. Den beste, og mest kjente, replikken går som følger: «My name is Maximus Decimus Meridius, commander of the Armies of the North, General of the Felix Legions, loyal servant to the true emperor, Marcus Aurelius. Father to a murdered son, husband to a murdered wife. And I will have my vengeance, in this life or the next.» I tillegg har den fantastisk bra filmmusikk:

Gladiator er intens og episk underholdning fra det gamle romerriket. På IMDb har den fått en rating på 8.3/10 fra 206 365 brukere, noe som plasserer den på 124. plass på listen over de beste filmene noensinne. Den ble nominert til 12 Oscar i 2001, og vant 5 av dem (Beste film, Beste mannlige hovedrolle, Beste kostyme, Beste visuelle effekter og Beste lyd). Se traileren nedenfor, og se filmen. Det er verdt det, sterkt anbefalt.

Du kan forresten kanskje høre på musikken i den traileren fra rundt 0:15, og høre hvor Pirates of the Caribbean-musikken egentlig kommer fra.

Har du sett filmen? Legg gjerne igjen hva du syns om den i en kommentar.

 
3 kommentarar

Posta av den august 31, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s Favorittfilmer – 26

Jeg fikk det plutselig for meg å presentere favorittfilmene mine. Og hvor passer det bedre enn på en blogg? Ingen steder, er svaret på det. Så se fram mot en subjektiv liste med knallfilmer som du absolutt burde se. Er aldri noe lett å skulle rangere favorittfilmer, så rekkefølgen blir litt så som så. Hovedtanken er likevel at det skal ende opp med de aller beste mot slutten. Så da kjører vi i gang med nummer 26:

3:10 to Yuma (2007)

http://www.imdb.com/title/tt0381849/

Regi: James Mangold

Manus: Halsted Welles og Michael Brandt

Med: Russell Crowe, Christian Bale, Logan Lerman, Ben Foster og Peter Fonda

Spilletid: 122 min

Det nest nyeste tilskuddet på listen over mine favorittfilmer er denne western-perlen. Den er en remake av en film med samme navn fra 1957. Regissøren, James Mangold, har tidligere regissert Walk the Line og Identity, begge gode filmer. Russell Crowe burde de fleste kjenne til etterhvert, har spilt i L.A. Confidential og American Gangster, samt et par filmer til som kommer til å dukke opp på listen min. Christian Bale har stått frem som et alternativ til en av de beste skuespillerne i bransjen nå, med filmer som The Prestige, American Psycho samt rollen som Batman i Batman Begins og The Dark Knight.

Ben Wade (Crowe) er en legendarisk skurk i den gamle vesten, som brutalt raner pengetransporten til jernbaneselskapet. Dan Evans (Bale) er en fattig rancher som er desperat etter penger. Når så Wade blir tatt til fange kort etter, melder Evans seg frivillig som en av dem som skal frakte skurken til toget, for god betaling. Men Wade’s gjeng har ikke tenkt å gi seg så lett.

Vi blir tatt med på en fartsfylt reise fra første stund, og tempoet holdes godt oppe gjennom hele filmen. Veldig gode actionsekvenser er en stor del av underholdningen her, men i tillegg er den nydelig å se på. Crowe og Bale pleier sjelden å skuffe, og gjør det heller ikke her. Spesielt Bale er helt bunnsolid som alltid. Veldig bra skuespill gjennom hele filmen totalt sett, men kanskje ekstra verdt å merke seg Ben Foster i rollen som galmann og skurk Charlie Prince.

Den eneste tingen å utsette i min bok, er at jeg kanskje syns det mangler litt motivasjon for enkelte karakterers handling mot slutten.

3:10 to Yuma har fått karakteren 8.0/10 (over 65 000 stemmer) på IMDb, og ble nominert til 2 Oscar (filmmusikk og lyd), noe som etter min mening er større landeveisrøveri enn Ben Wade noensinne begår. En moderne klassiker, og den beste western jeg har sett. Sjekk ut traileren nedenfor, og få deretter tak i filmen, og se den. Anbefales på det sterkeste.

Har du sett filmen? Legg gjerne igjen ditt synspunkt i en kommentar.

 
5 kommentarar

Posta av den august 28, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

The World of the Movie

Som dere alle sikkert har fått med dere, ble det en gang laget en flott dokumentar ved navnet The World of the Movie. Ikke? Vel, det ble det. På videregående, som et prosjekt i faget engelsk. Denne dokumentaren består mest i at jeg og 4 andre (Lars (link til høyre), Martin, Christopher og Eirik) snakker litt om hvordan filmer lages, og så satte vi det sammen med masse klipp og eksempler fra spillefilmer, eller så lagde vi eksemplene selv. Det var utrolig gøy, og innlegget i dag er satt av til å presentere de klippene fra denne dokumentaren som er tilgjengelige på Youtube.

Det første klippet er rett og slett åpningen av filmen, eller «opening credits», som vi liker å kalle det. Den er veldig koselig. Legg merke til at det produseres av D.U.M & VF, som har sammenheng med Lars. Dette var før DHF.

Noen som tok den med at jeg holder en hammer? Helt spontan humor. Og introduksjonen med Lars er filmet i den store salen i Karmøy kino, så vet du hvordan den ser ut.

Neste video er det vi satte sammen selv for å illustrere en typisk slåssescene i en actionfilm. For deg som har peiling, kikk etter aksebrudd på aksebrudd i allerede de første klippene. For deg som ikke har peiling, kikk etter kontinuitetsfeil (nesten umulige å finne). Dette er blitt akkurat passe latterlig, spør du meg:

Alle som var med på produksjonen spilte i denne scenen, så her var det fantasifull filming med vinkler og diverse. Favorittøyeblikket må være uttrykket til Lars etter at Bush snur seg og ser han. Det er også fint at Bush gir seg selv en liten applaus etter voldsorgien, og det er bare å være enig med Martin; That’s what I call hard…..core action *eksplosjon fra Independence Day*

Vi skal videre til et veldig kort klipp der vi forteller om location:

Nå må du barre spørre deg selv om to ting. 1: Finnes det en merkeligere måte å beskrive et sett på enn «an illusionary enviroment»? 2: Viss vi hadde tatt bort ordene New Zealand og Vedavågen fra videoen, ville du merket overgangen? Svaret er nei, på begge spørsmålene.

Kjapt videre til vår forklaring av storyboards. Her satt faktisk Lars og jeg og tegnet storyboards til scener vi ville filme. Lars tegner til actionsekvensen du så litt tidligere, og jeg tegner til en scene der vi skal kaste en pai med krem på i ansiktet til noen (planleggingen til denne scenen var en gjennongangsting i filmen). Det at vi faktisk brukte disse som storyboards gjør det enda bedre.

Under innspillingen av denne scenen hadde vi det så utrolig koselig, og det skinner igjennom, syns jeg. Jeg blir åpenbart avkuttet mens jeg forklarer storyboards, du hører meg faktisk si «Yeah, you use it in big budget movies, and…» før musikken kommer opp. Ellers syns jeg det er helt fantastisk når Lars sier «It’s not very detailed, it’s just a rough sketch.», og hele greia med ørene liker jeg også veldig godt.

Siste video for i dag er hentet fra ekstramaterialet på dvden til filmen. Det er tabberullen, eller kanskje mer en fun reel, som vi har kalt det, tror jeg. Her får du også et glimt av den berømte Pie-in-face scenen, som selvsagt finnes inne på selve The World of the Movie. Og ja, det skal være svart bilde noen sekunder, hør på musikken i mens. Snurr fun reel:

Martin’s fall (ved 1.12 i videoen) er en øyeblikkelig klassiker og har vært en glede for oss alle mang en gang.

Det var altså alt for denne gang, men jeg kommer som alltid snarlig tilbake. Woohoo!

 
2 kommentarar

Posta av den mai 12, 2008 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Trailere og vignett, rett og slett.

Først og fremst et stort «woo» for å være ferdig med eksamen for i år. Woo.

Sånn, da kan jeg gå videre og presentere noen flere av disse nye videoene på Youtube. I dag blir det noen trailere og en vignett. For i 2005 var jeg og engelsk-klassen min på videregående en tur i London. Dette lot jo ikke jeg gå i fra meg til å lage en reisefilm, med det treffende navnet «2005: A London Odyssey». Når den filmen så var ferdig redigert, følte jeg den trengte en trailer eller tre. Det ble kjapt tre trailere der ja, for å lage trailere er faktisk ganske gøy.

Den første traileren har stilen til en skrekkfilm, ta en kikk:

Jeg vet ikke helt va som skjer mot slutten der, men ut fra lyden må jeg anta at en baby blir drept av en sirkelsag. Nightvision på kameraet mitt er jo dessverre ikke så altfor bra. Klarer du forresten å finne bildet av Ruben Mannes? Der skremmes jo underbevisstheten din i det minste.

Trailer nummer to trengte en ny stil. Jeg ville lage helt forskjellige trailere til samme film, holde massene i full forvirring om hvordan filmen egentlig skulle bli. Så den andre traileren ble for eventyrfilmen 2005: ALO.

Dette er kanskje den av trailerne jeg er mest fornøyd med, siden den reiser seg til et såpass episk høydepunkt. Om Sindre Skjøld noensinne skulle komme til å snuble over denne, så unnskylder jeg for lydredigeringen. Jeg var ung og urutinert.

Den tredje og siste traileren fikk formen som en road movie a la Road Trip:

Alle vet jo at de typiske delene av en sånn trailer er punk-musikk og fantasifulle bildeoverganger, og her ser en bildet gå fra siden, toppen, på skrått, fra midten, ja alle overganger du kan tenke deg! Når jeg la denne ut på Youtube fikk jeg faktisk en mail fra Universal via Youtube som fortalte meg at jeg brukte musikk som de hadde copyright på, men de lar meg ha den ute viss de får ha litt reklame på siden for videoen. Det syns jeg er greit, og det var spennende å få en sånn mail.

Siste video for i dag er vignetten til programmet Lesekroken. Lesekroken var programmet vi lagde til særemne i norsk på videregående, med emnet humor. Programmet inneholdt intervjuer med forfatterne av bøkene vi hadde lest innen emnet, spilt av oss selv. Jeg er faktisk veldig glad i denne vignetten, men ikke føl noe press for å like den.

Min favorittdel er klippet 21 sekunder inn, der Frode står rett ved en hylle og så går bak den. Vet ikke helt hvorfor, men det er morsomt for meg.

Det er fremdeles noen videoer igjen upresentert på Youtube, og jeg har noen igjen på harddisken min også, så forvent flere blogginnlegg snarlig. I’m out!

I’M BACK!!

No, seriously, I’m out.

 
2 kommentarar

Posta av den mai 1, 2008 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , ,