RSS

Stikkordarkiv: movie

Julekalender 2019: 4. desember

Velkommen til år tretten av Den Høye Fotografs filmunderlige julekalender! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 83 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen for å bli med i tippekonkurransen er i løpet av torsdag 12. desember.

21. The Peanut Butter Falcon

Regi: Tyler Nilson og Michael Schwartz.

Manus: Tyler Nilson og Michael Schwartz.

Med: Zack Gottsagen, Shia Labeouf, Dakota Johnson, John Hawkes, Thomas Haden Church og Bruce Dern.

Land: USA

Spilletid: 97 min.

Premiere: 09.08.19

En ung mann kalt Zak (Gottsagen) rømmer fra pleiehjemmet der han bor. Han har tenkt å komme seg til wrestling-skolen til The Salt Water Redneck (Haden Church), og oppfylle sin livslange drøm om å bli fribryter. Problemet er bare at Zak har Downs syndrom, og Eleanor (Johnson) og de andre pleierne har noen innvendinger på om han kan reise rundt på egenhånd eller ikke. De starter jakten på rømlingen, samtidig som Zak møter en annen mann på reisefot, Tyler (Labeouf). Sammen bestemmer de seg for å legge ut på en reise.

Tyler Nilson og Michael Schwartz er ganske ubeskrevne blad i filmverdenen, med The Peanut Butter Falcon som sin første spillefilm. De to har samarbeidet på en del kortfilmer, både på manus- og regi-siden. The Peanut Butter Falcon er en moderne versjon av Mark Twains fortelling om Huckleberry Finn.

peanut butter falcon.jpg

I utgangspunktet er det litt mystisk hvordan disse ukjente regissørene har klart å få med seg disse store navnene på skuespiller-listen, men du forstår raskt hvorfor de har blitt dratt mot denne historien. Filmen er til en hvis grad basert på hovedrolle-innehaver Zack Gottsagen sitt ønske om å bli skuespiller. Regissørene traff på ham på en skuespiller-leir for funksjonshemmede, og han klarte altså å overtale dem til å bygge en film rundt ham. Og for en gullgruve han er! Både sjarmerende og morsom, han bringer massevis av godfølelse til fortellingen.

Shia Labeouf har hatt en noe broket karriere, og ikke alt han har foretatt seg utenfor filmlerretet har vært like forståelig. Det samme kan kanskje sies om Dakota Johnson, som har bygget mye av sitt navn på sin deltakelse i 50 Shades of Grey-serien. Her viser de begge at de kan levere på høyt nivå. Spesielt Labeouf gir oss en av sine beste roller. Han har en underliggende intensitet, og det er naturlig å tenke at han deler en god del av karaktertrekkene til sin rolle Tyler i virkeligheten. Kjemien mellom ham og Zack er glimrende.

Et annet bra gjennomført element er hvordan filmen bruker noen korte flashbacks for å etablere forholdet mellom Labeouf og karakteren hans sin bror (spilt av Jon Bernthal). Disse flashbackene er en meget sentral del av Labeoufs karakter, og de er brukt så effektivt og elegant. Med minimalt av replikker formidler de likevel en følelse og et samhold en manusforfatter fort kunne «skrevet i hjel».

The Peanut Butter Falcon er både en vellykket road movie og gjerne årets beste kandidat til å gi deg en god og varm følelse innvendig. Filmen har vunnet flere publikumspriser på forskjellige filmfestivaler den har deltatt på, og høyest henger nok den den vant på SXSW Film Festival. Den har ikke hatt norsk kinopremiere enda, men er satt opp til å komme ut 17. april neste år. Det anbefaler jeg at du prøver å få med deg!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,7/10 (19 214 stemmer)

AVClub.com: B

Rotten Tomatoes: 95% fresh

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 3, 2019 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: The Shitlist

Som en oppvarming til årets julekalender kommer her en liten oppsummering av de ti verste filmene jeg dessverre så på kino i år. I en lekker nedtelling skal vi ende opp med den aller aller minst fantastiske nederst i dette innlegget. God fornøyelse!

 

10. Holy Motors

Lett den mest absurde filmen i år, om ikke noensinne. Vi følger Mr. Oscar gjennom en dag, en tydelig rik mann som går ut til en limousin for å komme seg til jobb. En jobb som består i å spille en rekke forskjellige roller over hele byen, tilsynelatende uten nærmere mål og mening enn å være så merkelig som mulig. Fullt av kostymeskift og med en slags meta-tilnærming det er vanskelig å få tak på. Dette er filmen som mange filmkjennere vil nikke anerkjennende av, og påstå at du ikke forstår meningen som ligger bak, men i det filmen avslutter med en garasje full av snakkende limousiner, så har jeg meldt meg ut for lenge siden. Det fine fotoet er alt som er igjen. 3/10

9. Hannah Arendt

Vi har sluppet opp for gode biografi-filmer. Mindre og mindre interessante personer skal pakkes opp og brettes ut. Hannah Arendt er jo utvilsomt en viktig og smart kvinne, og filmen er full av bra skuespill og alt det vanlige, men det er jo så utrolig kjedelig! 3/10

8. After Earth

Will Smith og lille Karate Kid-Smith i samme film! Og regissert av M. Night Shyamalan, mannen med karrieren som synker fortere enn en mafioso med betongsko. Smithene er begge noen flinkiser av noen skuespillere, men det hjelper ikke når karakterene er skrevet som folk det er vanskelig å like, og alle actionsekvensene på denne hyperfarlige framtidsjorden består av å løpe vekk fra litt skumle dyr. Ikke det verste Shyamalan har funnet på, men et bra forsøk likevel. 3/10

7. To the Wonder

Terrence Malick er verdens fremste «stemnings»-filmskaper. Med gode situasjoner og sterke øyeblikk i bunn kan det bli imponerende, The Thin Red Line er et godt eksempel på det. Men når vi får en to timer lang montasje av øyeblikk der Ben Affleck og tidligere Bond-dame Olge Kurylenko ser på flott natur til svulstig musikk og voice-over replikker om noe annet enn det som skjer i bildene, da blir det for slitsomt for meg. 3/10

6. Mormor og de 8 ungene

Med på listen kun pga et ønske om å se Radioresepsjonens Steinar Sagen utfolde seg i sang og dans. Til tross for en gjennomført flau kjærlighetsvise han synger til sin nye bil, så leverer denne lite. Koselig, ja, men akkurat den type musikal jeg har store problemer med, der folk tar en pause i handlingen for å synge og danse sammen, for så å fortsette der de slapp etterpå. 3/10

5. Beautiful Creatures

Håper det snart ikke finnes flere Twilight-kloner å lage film av. 3/10

4. Texas Chainsaw 3D

3D er i de aller fleste tilfeller en uting, og trengs i hvertfall ikke i dårlige remake-sequels av skrekkfilmer. Dette blir for forutsigbart, og er bare en dårligere versjon av den samme filmen vi hadde for 10 år siden. 3/10

3. Spring Breakers

Historien om fire amerikanske collegejenter som havner i trøbbel og fengsel, før James Franco med cornrows kommer og rekrutterer de til kriminelle liv. Med et såpass høyt konsept er det overraskende ofte kjedelig, og etter endt film sitter du igjen med følelsen av at dette ikke var noe som helst, egentlig. 2/10

2. G.I. Joe: Retaliation

Så praktisk at dette møtet ble holdt i et rom med videoovervåkning av alle de forskjellige landenes atombombe-siloer, sånn at vi kunne se når de ble skutt ut! Dette er jo selvfølgelig en tøysefilm, og det omfavner den også selv. Men der den første filmen i serien i det minste hadde en ganske intens og underholdende actionsekvens i Paris (?, gidder ikke sjekke), så er det aldri noe som helst på spill i actionscenene i denne. Derfor blir det bare action overload, og når alt annet er dritt, så har G. I. Joe: Retaliation ingenting å spille på. 2/10

1. Scary Movie 5 (eller Scary MoVie om du vil, din tittelnazi)

Jeg lengter tilbake til da en parodifilm faktisk inneholdt humor. Vi snakker Airplane!, Hot Shots!, The Naked Gun osv. Etter at Scary Movie viste sitt halvmorsomme åsyn, har vi fått en bølge av de minst morsomme komediene siden The Pianist. Det som kjennetegner dem er å avslutte tittelen med «Movie», og det er urovekkende mange av dem. Scary Movie 2, 3 og 4, Date Movie, Epic Movie, Disaster Movie, Superhero Movie, i tillegg til Meet the Spartans, en film dårligere enn kreft.

Parodistilen til disse filmene er å spille inn en kjent scene fra en annen film, men i slutten av scenen, så blir kanskje noen sparket i skrittet! Eller hva om en ku falt i hodet på dem?!? Humor!

Jeg lo ingen ganger i løpet av Scary Movie 5, og om du syns dette er morsomt er jeg nødt til å unngå deg i uoverskuelig framtid til jeg har glemt det igjen. Prøvde å finne et passende klipp på youtube, men ble for sint, så du får lete selv…

 

Nå gleder jeg meg til å starte kalenderen i morgen, og skrive litt om filmer jeg har satt mer pris på frå året som har gått. Vi snakkes. Eller ses. Leses. Blogges?

 
2 kommentarar

Posta av den november 30, 2013 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 24

Er kommet skikkelig godt i gang med denne listen over favorittfilmene mine, og nå kommer det sannelig et nytt innlegg, det tredje på 4 dager. Det er ikke sikkert at denne farten blir opprettholdt gjennom hele listen, men nyt det mens det varer… På 24. plass finner vi:

United 93 (2006)

http://www.imdb.com/title/tt0475276/

Regi: Paul Greengrass

Manus: Paul Greengrass

Med: J. J. Johnson, Gary Commock, Polly Adams og Opal Alladin.

Spilletid: 111 min

Paul Greengrass er mannen bak filmer som Bloody Sunday, The Bourne Supremacy og The Bourne Ultimatum. United 93 kom midt i mellom de to Bourne-filmene, som et glimrende drama basert på virkeligheten mellom to fartsfylte actionthrillere. Mannen fikser definitivt forskjellige sjangere. Skuespillerne i United 93 har som felles kjennetegn at de ikke er kjente fjes.

11. September 2001. Hvem husker ikke hvor de var da? Et forferdelig terrorangrep på USA, som har ført til produksjonen av to filmer. World Trade Center er en helt ok affære, men United 93 er mange hakk høyere kvalitetsmessig. Den tar for seg det fjerde flyet som ble kapret. Det som aldri traff målet sitt, men styrtet i bakken i Pennsylvania. Passasjerene ombord klarte å holde en viss telefonkontakt med familiene sine og fant ut hva som skjedde, og klarte å stoppe terroristenes plan.

Dette gir en veldig sterk film. Selv om du vet hva som skal skje, er dette noe av det mest intense og spennende jeg har sett. Og i tillegg skal du være ganske kald for å ikke bli rørt av alle de triste scenene. Paul Greengrass regisserer veldig bra, og benytter seg av håndholdte kameraer, som vi også kjenner fra Bourne-filmene. Jeg har alltid syns at det funker veldig bra, så lenge det brukes med måtehold. Her er det veldig effektivt, og filmen føles helt ekte for meg som seer.

Det faktum at ingen av skuespillerne er noe særlig kjente, synes jeg også var et godt valg. Dermed slipper vi å få noe gjenkjenningsfaktor som distraherer, og karakterene i filmen virker også ekte. Dette er rett og slett en av de filmene der jeg satt lenge og bare stirret på rulleteksten. Det er alltid et bra tegn.

United 93 har 7.9/10 på IMDb, med 37 406 stemmer. Den ble nominert til Oscar for Beste regi og Beste klipping, men vant ingen. Litt synd, for denne filmen trenger all den reklame den kan få. Som alltid kan du se traileren nedenfor, og så kan du få sett filmen så fort som mulig, takk.

Har du kanskje allerede sett United 93? Hva syns du? Sleng igjen en kommentar.

 
3 kommentarar

Posta av den september 1, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 25

Jeg fortsetter oppover på listen over mine favorittfilmer. Har du ikke sett disse, så er det på høy tid. Filmen som kommer som nummer 25 på rankeringen min, er:

Gladiator (2000)

http://www.imdb.com/title/tt0172495/

Regi: Ridley Scott

Manus: David Franzoni

Med: Russell Crowe, Joaquin Phoenix, Connie Nielsen, Oliver Reed, Richard Harris, Derek Jacobi og Djimon Hounsou

Spilletid: 155 min

Ridley Scott er en av mine favorittregissører. Han står bak filmer som Alien, Blade Runner, American Gangster og Black Hawk Down. Alle veldig gode filmer, men for meg er det Gladiator som er hans beste. I hovedrollen har vi nok en gang Russell Crowe (se forrige innlegg), i tillegg til Joaquin Phoenix, som du kanskje har sett i Signs, We Own the Night, eller som Johnny Cash i Walk the Line.

Gladiator finner sted ca 200 år e. Kr. Den romerske generalen Maximus Decimus Meridius (Crowe) leder hæren fram til seier over de germanske barbarene fra nord. For dette blir han belønnet av den døende keiser Marcus Aurelius (Harris) til å styre Romerriket midlertidig. Aurelius ser helst at Senatet skal få ta makten tilbake etterhvert.  Men Aurelius har en sønn, Commodus (Phoenix), som ikke ser fullt så positivt på det. Commodus dreper faren sin, og tar makten. Når så Maximus nekter å tilby sin troskap til Commodus, blir generalen dømt til henrettelse. Han unnslipper så vidt, men når han kommer tilbake til gården sin, finner han familien sin drept. Han blir tatt til fange som slave, solgt til en gladiatortrener, der han etterhvert kommer nærmere og nærmere Colosseum i Roma.

Dette er en storslått film nesten uten like, med mye av æren for at hele sjangeren har fått en opplivning de siste årene. Russell Crowe gjør en veldig god rolle, kanskje hans beste. I tillegg har jeg alltid vært imponert over Joaquin Phoenix i denne filmen, kanskje kun overgått skuespillmessig i den nevnte rollen som Johnny Cash.

Vi får fantastiske slag og underholdende scener fra gladiatorringen, store dramatiske vendinger og intriger, alt krydret med herlige replikker. Får frysninger hver eneste gang Crowe setter i gang en av talene sine. Den beste, og mest kjente, replikken går som følger: «My name is Maximus Decimus Meridius, commander of the Armies of the North, General of the Felix Legions, loyal servant to the true emperor, Marcus Aurelius. Father to a murdered son, husband to a murdered wife. And I will have my vengeance, in this life or the next.» I tillegg har den fantastisk bra filmmusikk:

Gladiator er intens og episk underholdning fra det gamle romerriket. På IMDb har den fått en rating på 8.3/10 fra 206 365 brukere, noe som plasserer den på 124. plass på listen over de beste filmene noensinne. Den ble nominert til 12 Oscar i 2001, og vant 5 av dem (Beste film, Beste mannlige hovedrolle, Beste kostyme, Beste visuelle effekter og Beste lyd). Se traileren nedenfor, og se filmen. Det er verdt det, sterkt anbefalt.

Du kan forresten kanskje høre på musikken i den traileren fra rundt 0:15, og høre hvor Pirates of the Caribbean-musikken egentlig kommer fra.

Har du sett filmen? Legg gjerne igjen hva du syns om den i en kommentar.

 
3 kommentarar

Posta av den august 31, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s Favorittfilmer – 26

Jeg fikk det plutselig for meg å presentere favorittfilmene mine. Og hvor passer det bedre enn på en blogg? Ingen steder, er svaret på det. Så se fram mot en subjektiv liste med knallfilmer som du absolutt burde se. Er aldri noe lett å skulle rangere favorittfilmer, så rekkefølgen blir litt så som så. Hovedtanken er likevel at det skal ende opp med de aller beste mot slutten. Så da kjører vi i gang med nummer 26:

3:10 to Yuma (2007)

http://www.imdb.com/title/tt0381849/

Regi: James Mangold

Manus: Halsted Welles og Michael Brandt

Med: Russell Crowe, Christian Bale, Logan Lerman, Ben Foster og Peter Fonda

Spilletid: 122 min

Det nest nyeste tilskuddet på listen over mine favorittfilmer er denne western-perlen. Den er en remake av en film med samme navn fra 1957. Regissøren, James Mangold, har tidligere regissert Walk the Line og Identity, begge gode filmer. Russell Crowe burde de fleste kjenne til etterhvert, har spilt i L.A. Confidential og American Gangster, samt et par filmer til som kommer til å dukke opp på listen min. Christian Bale har stått frem som et alternativ til en av de beste skuespillerne i bransjen nå, med filmer som The Prestige, American Psycho samt rollen som Batman i Batman Begins og The Dark Knight.

Ben Wade (Crowe) er en legendarisk skurk i den gamle vesten, som brutalt raner pengetransporten til jernbaneselskapet. Dan Evans (Bale) er en fattig rancher som er desperat etter penger. Når så Wade blir tatt til fange kort etter, melder Evans seg frivillig som en av dem som skal frakte skurken til toget, for god betaling. Men Wade’s gjeng har ikke tenkt å gi seg så lett.

Vi blir tatt med på en fartsfylt reise fra første stund, og tempoet holdes godt oppe gjennom hele filmen. Veldig gode actionsekvenser er en stor del av underholdningen her, men i tillegg er den nydelig å se på. Crowe og Bale pleier sjelden å skuffe, og gjør det heller ikke her. Spesielt Bale er helt bunnsolid som alltid. Veldig bra skuespill gjennom hele filmen totalt sett, men kanskje ekstra verdt å merke seg Ben Foster i rollen som galmann og skurk Charlie Prince.

Den eneste tingen å utsette i min bok, er at jeg kanskje syns det mangler litt motivasjon for enkelte karakterers handling mot slutten.

3:10 to Yuma har fått karakteren 8.0/10 (over 65 000 stemmer) på IMDb, og ble nominert til 2 Oscar (filmmusikk og lyd), noe som etter min mening er større landeveisrøveri enn Ben Wade noensinne begår. En moderne klassiker, og den beste western jeg har sett. Sjekk ut traileren nedenfor, og få deretter tak i filmen, og se den. Anbefales på det sterkeste.

Har du sett filmen? Legg gjerne igjen ditt synspunkt i en kommentar.

 
5 kommentarar

Posta av den august 28, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,