RSS

Stikkordarkiv: musikal

Julekalender 2019: 8. desember

Velkommen til år tretten av Den Høye Fotografs filmunderlige julekalender! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 83 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen for å bli med i tippekonkurransen er i løpet av torsdag 12. desember.

17. Rocketman

Regi: Dexter Fletcher

Manus: Lee Hall

Med: Taron Egerton, Jamie Bell, Richard Madden og Bryce Dallas Howard.

Land: Storbritannia/Canada/USA

Spilletid: 121 min.

Premiere: 29.05.19

Elton John (Egerton) sitter i en gruppesamtale på en rehabilitasjonklinikk for dop, og forteller livet sitt i flashback. Helt fra oppveksten i Storbritannia på 50-tallet, med en tilbakeholden og negativ mor, og hele veien til å være en av de mest berømte artistene i verden. En musikalsk reise, men også med nok av personlige kriser og avhengighet.

Dexter Fletcher vil nok for de fleste være mer kjent som skuespiller enn som regissør. Han hadde en av de mange rollene i Lock, Stock and Two Smoking Barrels, og var også en god del med i Band of Brothers. Han startet regi-karrieren i 2011 med Wild Bill, men flere har sannsynligvis sett Eddie the Eagle (her startet også samarbeidet med Taron Egerton). Enda flere igjen har sett fjorårets Bohemian Rhapsody, og det var nettopp Dexter Fletcher som kom inn og fullførte filmen da det stormet som verst rundt den opprinnelige regissøren Bryan Singer. Å ro den filmen godt i land var nok en beroligende faktor for alle som var bekymret for kvaliteten på Rocketman. Her så de at regissøren så ut til å kunne lage god musikkfilm.

rocketman.gif

Jeg har vanskelig for å forstå hvordan man kan gå fra en visning av Rocketman og ikke være utrolig imponert over Taron Egerton. Skuespilleren er hovedsaklig kjent fra Kingsman-filmene, en lunkent mottatt Robin Hood og et ganske hjertevarmt blikk på Eddie the Eagle, men her feier han vekk all tvil. Fyren er skikkelig dyktig, og i tillegg til at han portretterer Elton John på en meget bra måte (Elton selv har velsignet filmen på alle måter), så slår han til og med til med sangprestasjoner på et like høyt nivå!

Resten av castet er også sterkt. Richard Madden får fjernet seg litt fra sin heltemodige rolle i Game of Thrones, og får virkelig skrudd på den ekleste typen sjarm. Jamie Bell vil få sympatien din som Eltons mangeårige låtskriver-kompanjong Bernie Taupin, og Bryce Dallas Howard overbeviser som Eltons forferdelige mor. En utakknemlig rolle å spille, men utrolig viktig for å få oss godt over på Eltons side før han begynner å bli mer og mer ufordragelig etter hvert som narkotikaen påvirker ham i feil retning.

Rocketman er i grenseland mellom biografisk drama og musikal. Der tidligere nevnte Bohemian Rhapsody var nærmere et rent biografisk drama der Queen framførte sine sanger på scenen i filmen, så glir Rocketman mer over i musikalens verden, og har synge/danse-numre der sangene glir frem fra bakgrunnen og «fremføres» av Elton John, med koreografert dans og bevegelse rundt ham på alle kanter. Vanligvis ikke mitt favorittgrep, og ofte grunnen til at en musikal ikke slår helt hjem hos meg. Fordelen er jo selvfølgelig en mye større visuell kreativ frihet for filmskaperne, der de plutselig har tillatelse til at «hva som helst» skjer under fremførelsen av sangen. Og det bruker filmen til sin store styrke. De scenene som gjør mest inntrykk er nettopp disse koreograferte sangnumrene. Det kan være små ting som når hele rommet blir vektløst i et langt øyeblikk i en av de tidlige klubb-opptredenene, men det kan også være hele sekvenser der Elton blir dratt fra sykeseng til opptreden mens en sang blir fremført.

En selvsagt slager for de som er fans av musikken, men det kan lett argumenteres for at filmen er en god opplevelse for de aller fleste som kan like en musikalsk biografi-film.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,4/10 (81 079 stemmer)

AVClub.com: C+

Rotten Tomatoes: 89% fresh

VG: Terningkast 4

Filmpolitiet: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 3

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 8, 2019 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: 11. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

14. Les Misérables

Regi: Tom Hooper

Manus: William Nicholson, Alain Boublil, Claude-Michel Schönberg og Herbert Kretzmer, basert på scenemusikalen av Boublil og Schönberg, som igjen var basert på romanen av Victor Hugo.

Med: Hugh Jackman, Russell Crowe, Anne Hathaway, Amanda Seyfried, Sacha Baron Cohen, Helena Bonham Carter, Eddie Redmayne, Aaron Tveit og Samantha Barks.

Land: USA/Storbritannia

Spilletid: 158 min.

Premiere: 18.01.13

Les Misérables, skrevet av Victor Hugo og gitt ut i 1862, er regnet som en av 1800-tallets største romaner. Musikalen ble satt opp for første gang i Paris i 1980, West End i 1985 og kom til Broadway i mitt fødeår, 1987. Den er nok regnet som en av de mest kjente musikalene noensinne, og boken har blitt laget film- og TV-versjon av hele fem ganger før årets forsøk. Det er den britiske regissøren Tom Hooper som står bak, en mann som stort sett har drevet med forskjellige TV-serier, men fikk et enormt gjennombrudd med The King’s Speech for tre år siden. Den sanket inn 4 Oscar, blant annet for Beste Film og Beste Regi.

Jean Valjean (Jackman) har i flere tiår vært på flukt og gjemt seg for politimannen Javert (Crowe). Han har klart å «forkle» seg som en annen mann, og adoptert til seg datteren Cosette (Seyfried) fra en meget uheldig fabrikkvinne (Hathaway).I det det går mot opprør i Paris forelsker Cosette seg i en av opprørerne, mens Valjean slites mellom å beskytte henne og seg selv, og å bli med i opprøret mot overmakten.

"Hiv o'hoi, skjegg og lite hår."

«Hiv o’hoi, skjegg og lite hår.»

Denne filmen har en stor ulempe i forhold til hva som skal til for å komme inn på mine kalendere. Det er en musikal. I de aller fleste tilfeller en tullesjanger, der blandingen av musikk, dans og drama nesten hver eneste gang tar meg ut av historien. Likevel er det altså nok sterke sider til at den klatrer helt opp på 14. plass.

På den negative siden finner vi i hovedsak en ting: snakkesynging. Dette er en musikal av typen «absolutt alt skal synges». Ikke den verste typen (som er «nå stopper vi handlingen for å synge og danse også plukker vi opp handlingen etterpå»), men det fører likevel til at mange replikker blir sunget uten at det er noen melodilinje der, og det blir slitsomt i lengden. Så til skrytet.

For meg er det ikke tvil. Les Misérables er i en egen klasse når det gjelder sangmateriale. Her bugner det over av nydelige sanger, sanger som helt på egenhånd kan få deg til å bli rørt uansett hvilken situasjon du er i når du hører dem. I tillegg er det selvfølgelig en flott, dramatisk og voldsomt tragisk historie.

Skuespillet er også av aller ypperste klasse. Hugh Jackman, Russel Crowe og Anne Hathaway er de største stjernene, og også de som leverer de beste prestasjonene. Spesielt Hathaway, som også meget fortjent vant årets Oscar for Beste kvinnelige birolle. Tom Hooper har gjort et godt valg ved å la alle synge sangene live foran kamera, som jo er mye vanskeligere å få til enn å mime og legge sangen til etterpå (både for lyd og skuespillere), men som gir mye vakrere og mer intense og autentiske sangopplevelser.

Fotoet, sammen med kulisser, kostymer og koreografi, er utrolig flott, og gir sannsynligvis de fineste bildene jeg har sett fra en musikal, og høyt der oppe innen alle sjangre, egentlig. Alt samlet gjør det at 2,5 time flyr forbi fortere enn man skulle tro. I tillegg til Oscaren til Hathaway, vant filmen også for Beste sminke og Beste lydmiksing, og var også nominert til fem andre, inkludert Beste film.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.6/10 (163 393 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

 
Éin kommentar

Posta av den desember 11, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: The Shitlist

Som en oppvarming til årets julekalender kommer her en liten oppsummering av de ti verste filmene jeg dessverre så på kino i år. I en lekker nedtelling skal vi ende opp med den aller aller minst fantastiske nederst i dette innlegget. God fornøyelse!

 

10. Holy Motors

Lett den mest absurde filmen i år, om ikke noensinne. Vi følger Mr. Oscar gjennom en dag, en tydelig rik mann som går ut til en limousin for å komme seg til jobb. En jobb som består i å spille en rekke forskjellige roller over hele byen, tilsynelatende uten nærmere mål og mening enn å være så merkelig som mulig. Fullt av kostymeskift og med en slags meta-tilnærming det er vanskelig å få tak på. Dette er filmen som mange filmkjennere vil nikke anerkjennende av, og påstå at du ikke forstår meningen som ligger bak, men i det filmen avslutter med en garasje full av snakkende limousiner, så har jeg meldt meg ut for lenge siden. Det fine fotoet er alt som er igjen. 3/10

9. Hannah Arendt

Vi har sluppet opp for gode biografi-filmer. Mindre og mindre interessante personer skal pakkes opp og brettes ut. Hannah Arendt er jo utvilsomt en viktig og smart kvinne, og filmen er full av bra skuespill og alt det vanlige, men det er jo så utrolig kjedelig! 3/10

8. After Earth

Will Smith og lille Karate Kid-Smith i samme film! Og regissert av M. Night Shyamalan, mannen med karrieren som synker fortere enn en mafioso med betongsko. Smithene er begge noen flinkiser av noen skuespillere, men det hjelper ikke når karakterene er skrevet som folk det er vanskelig å like, og alle actionsekvensene på denne hyperfarlige framtidsjorden består av å løpe vekk fra litt skumle dyr. Ikke det verste Shyamalan har funnet på, men et bra forsøk likevel. 3/10

7. To the Wonder

Terrence Malick er verdens fremste «stemnings»-filmskaper. Med gode situasjoner og sterke øyeblikk i bunn kan det bli imponerende, The Thin Red Line er et godt eksempel på det. Men når vi får en to timer lang montasje av øyeblikk der Ben Affleck og tidligere Bond-dame Olge Kurylenko ser på flott natur til svulstig musikk og voice-over replikker om noe annet enn det som skjer i bildene, da blir det for slitsomt for meg. 3/10

6. Mormor og de 8 ungene

Med på listen kun pga et ønske om å se Radioresepsjonens Steinar Sagen utfolde seg i sang og dans. Til tross for en gjennomført flau kjærlighetsvise han synger til sin nye bil, så leverer denne lite. Koselig, ja, men akkurat den type musikal jeg har store problemer med, der folk tar en pause i handlingen for å synge og danse sammen, for så å fortsette der de slapp etterpå. 3/10

5. Beautiful Creatures

Håper det snart ikke finnes flere Twilight-kloner å lage film av. 3/10

4. Texas Chainsaw 3D

3D er i de aller fleste tilfeller en uting, og trengs i hvertfall ikke i dårlige remake-sequels av skrekkfilmer. Dette blir for forutsigbart, og er bare en dårligere versjon av den samme filmen vi hadde for 10 år siden. 3/10

3. Spring Breakers

Historien om fire amerikanske collegejenter som havner i trøbbel og fengsel, før James Franco med cornrows kommer og rekrutterer de til kriminelle liv. Med et såpass høyt konsept er det overraskende ofte kjedelig, og etter endt film sitter du igjen med følelsen av at dette ikke var noe som helst, egentlig. 2/10

2. G.I. Joe: Retaliation

Så praktisk at dette møtet ble holdt i et rom med videoovervåkning av alle de forskjellige landenes atombombe-siloer, sånn at vi kunne se når de ble skutt ut! Dette er jo selvfølgelig en tøysefilm, og det omfavner den også selv. Men der den første filmen i serien i det minste hadde en ganske intens og underholdende actionsekvens i Paris (?, gidder ikke sjekke), så er det aldri noe som helst på spill i actionscenene i denne. Derfor blir det bare action overload, og når alt annet er dritt, så har G. I. Joe: Retaliation ingenting å spille på. 2/10

1. Scary Movie 5 (eller Scary MoVie om du vil, din tittelnazi)

Jeg lengter tilbake til da en parodifilm faktisk inneholdt humor. Vi snakker Airplane!, Hot Shots!, The Naked Gun osv. Etter at Scary Movie viste sitt halvmorsomme åsyn, har vi fått en bølge av de minst morsomme komediene siden The Pianist. Det som kjennetegner dem er å avslutte tittelen med «Movie», og det er urovekkende mange av dem. Scary Movie 2, 3 og 4, Date Movie, Epic Movie, Disaster Movie, Superhero Movie, i tillegg til Meet the Spartans, en film dårligere enn kreft.

Parodistilen til disse filmene er å spille inn en kjent scene fra en annen film, men i slutten av scenen, så blir kanskje noen sparket i skrittet! Eller hva om en ku falt i hodet på dem?!? Humor!

Jeg lo ingen ganger i løpet av Scary Movie 5, og om du syns dette er morsomt er jeg nødt til å unngå deg i uoverskuelig framtid til jeg har glemt det igjen. Prøvde å finne et passende klipp på youtube, men ble for sint, så du får lete selv…

 

Nå gleder jeg meg til å starte kalenderen i morgen, og skrive litt om filmer jeg har satt mer pris på frå året som har gått. Vi snakkes. Eller ses. Leses. Blogges?

 
2 kommentarar

Posta av den november 30, 2013 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 2. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene. Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

24. Sweeney Todd: The Demon Barber of Fleet Street

Regi: Tim Burton

Manus: John Logan, basert på en musikal av Stephen Sondheim og Hugh Wheeler.

Med: Johnny Depp, Helena Bonham Carter, Alan Rickman, Timothy Spall og Sacha Baron Cohen.

Land: USA/England

Spilletid: 116 min

Tim Burton har blitt en kulthelt uten like, spesielt for alle goth-folk og lignende. Ikke at de tar feil, han er virkelig flink på å lage mørke filmer som samtidig er morsomme og underholdende. Han har tidligere laget Batman, Edward Scissorhands og det som er min favorittfilm av hans, Ed Wood. Johnny Depp spiller i hele 6 av filmene hans, og en av dem er altså Sweeney Todd.

Den onde dommer Turpin (Rickman) får Benjamin Barker (Depp) sendt i eksil for en forbrytelse han ikke har begått, sånn at dommeren selv kan ta konen til Barker. År senere kommer Barker tilbake som Sweeney Todd, og finner ut at konen er død, og datteren er i Turpins varetekt. Han blir rasende og besatt på å få hevn. Han får hjelp av Mrs. Lovett (Carter) og starter som barberer for å drepe alle som på en eller annen måte har satt ham i denne situasjonen.

Det er en klassisk Burton-film i stil og innhold, i tillegg til at Depp spiller. I tillegg er det en musikal, som du kanskje fikk ut av traileren der oppe. Jeg pleier ikke å være så altfor glad i musikaler, men denne taklet jeg forholdsvis greit. Sangene er til tider ganske morsomme, og de inneholder for det meste fulle replikker som driver handlingen videre. Det hjelper også at historien er såpass mørk og dyster, sånn at det ikke blir en typisk musikal, som generelt pleier å være helt overlykkelige affærer.

Depp spiller veldig bra, og synger også ganske bra. Carter spiller også bra, hun får en del roller i Burton sine filmer, kanskje fordi de er forlovet og har to barn. Ikke at jeg tror det er som med Kate Capshaw i Indiana Jones and the Temple of Doom, Carter er nemlig ganske så flink. Men det aller beste skuespilleriet får vi som så ofte før fra Alan Rickman. Han er perfekt i rollen som den ondsinnede skurken Turpin, kynisk og sarkastisk som alltid.

Som sagt, sangene fungerer godt, og det var mange jeg likte her. Noen ganger kan det bli litt mye, men for det meste fungerer det godt. Kinematografien er fantasifull, og en kan nok en gang merke at det er Burton som har laget filmen. Veldig mange fine sett og kulisser i filmen også, som gir oss et stilig 1800-talls London.

Jeg vil gjerne vise et kort klipp fra filmen, der vi får høre både Depp og Rickman synge, i det som jeg husker som en av de beste sangene fra filmen. Dette er bare et kort utdrag, men det var ikke all verden å finne på youtube.

Også Sweeney Todd vant en Oscar på årets utdeling, for Beste art direction, i tillegg til nominasjoner i kategoriene Beste mannlige hovedrolle og Beste kostymer.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: 7.8/10 (76 966 stemmer)

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Ingen anmeldelse på nett. (Svakt…)

Legg gjerne igjen en kommentar med ditt synspunkt!

 
10 kommentarar

Posta av den desember 3, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,