RSS

Stikkordarkiv: dårlig

De ti dårligste filmene 2018

Åjadda, mørket siger på. November er ikke bare her, den er nesten forbi. Og vi vet alle hva det betyr. Det betyr at vi har 24 dager med herlige filmanbefalinger foran oss. Det er visstnok noen som venter på julaften også, men jeg regner med at det først og fremst er fordi de er spente på årets beste film…

Men, vi trenger en oppvarming! Og før vi skal inn i desembers koselige førjulstid er vi nødt til å tråkke gjennom sølehavet som er årets ti dårligste filmer. Jeg kunne bedt dere holde dere unna, men siden jeg har sett dem, så vil jeg gjerne trekke alle andre under med meg. Se disse filmene!

10. Jurassic World: Fallen Kingdom

jurassic_world_fallen_kingdom

Oppfølgeren til Jurassic World er den femte filmen i serien om mennesker som gjør ting de ikke burde rundt dinosaurer de ikke burde klonet. Effektene blir selvsagt bedre og bedre, bare synd at karakterene blir verre og verre. Filmen misforstår sitt eget konsept, og nå har de skapt en ny og enda villere dinosaur enn de som egentlig fantes. Med det tar de jo bort mye av appellen ved å lage en dinosaurfilm. Vil vi egentlig se et nytt monster de har funnet på? Også minuspoeng for å lokke med Jeff Goldblum i traileren, og så er det så vidt han er med i det hele tatt… 4/10

9. Venom

For de uinnvidde: Venom er en skurk i Spider-Man-universet. Problemet her er bare at de som lager denne filmen ikke nødvendigvis har rettighetene til karakteren Spider-Man. Derfor dukker ikke han opp, det blir bare med skurken, som da må slåss mot en enda verre skurk. Gjerne greit hvis den andre skurken er samme type vesen som Venom selv, det er mest interessant. Tom Hardy er helt på viddene her (for første gang?), og mumler seg gjennom smertefullt lite morsomme humor-øyeblikk. Alt er likevel ikke like dårlig, og Riz Ahmed gjør så godt han kan med sin onde millionær-rolle, på tross av enkelte klisjefester i manusavdelingen. 4/10

8. Ex Libris: The New York Public Library

ex libris

Ikke nødvendigvis en dårlig film, denne dokumentaren om biblioteket i New York. Men det handler mer om at det er en veldig saktegående film som er innom det som føles som alt av ting som foregår i dette bygget. Enkelte deler er veldig interessante, mens andre er utrolig kjedelige. Spilletiden på 3 timer og 17 minutter er også liiiiiiiiittegrann for lang. 4/10

7. Death Wish

death wish.jpg

Bruce Willis låner sin manglende karisma til denne remaken av hevnfilmen fra 70-tallet. Her er det lite å hente, og det er nok fort gode gamle Bruce sin feil. Det lukter ikke mye Die Hard av fyren lenger, og mer «dette gjorde jeg for pengene». 4/10

6. Austerlitz

Nok en dokumentar jeg fikk plukket med meg på filmfestivalen i Tromsø i år. Interessant nok konsept: Hvordan oppfører folk seg når de besøker konsentrasjonleire fra andre verdenskrig? Til tider kan dette også fungere, men utførelsen er virkelig en prøvelse. Her har vi statiske bilder som holdes over veldig lang tid. Det som filmes er tilsynelatende tilfeldig, ingen fortellerstemme, ikke noe overordnet narrativ i det hele tatt. Ganske slitsomt i lengden, selv om det var enkelte deler der det var verdt å være med. 3/10

5. The Great Buddha +

great buddha.jpg

Denne filmen har latterlig høy karakter på IMDb.com. 7,6! Riktignok med få stemmer, men jeg kan virkelig ikke forstå det. Trøttende historie med karakterer jeg rett og slett misliker store deler av tiden. 3/10

4. Rampage

rampage.jpg

Dwayne «The Rock» Johnson må stoppe noen enorme dyr som er smittet med noe rare greier fra å ødelegge en stor amerikansk by. Jeg forstår at Johnson kan surfe på sjarmen sin gjennom de aller fleste situasjoner, men kan noen være så snille og gi ham noen dytt i riktig retning? Jeg har ikke fått sett hans andre blockbuster i år (Skyscraper), men mistenker jo at den også fort kunne gjort det godt på denne listen. 3/10

3. Anon

anon

I en fremtidsverden finnes det ingen anonymitet lenger. Alle kan se informasjon om deg på netthinnen sin når de møter deg. Men så treffer politimannen Clive Owen en dame som ikke har noe informasjon festet til seg, og må finne ut hva som skjer. Høres passe spennende ut, men det hele føles like tomt som blikket til Clive Owen her. Som en slags episode av Black Mirror uten noe særlig brodd. Ja, litt anonymt, rett og slett… 3/10

2. The Meg

Jason Statham. En kjempestor hai. Det er grunnideen bak denne filmen. Dessverre er det ikke så latterlig og gøy som det kunne/burde vært. I en verden der vi allerede har fått en hel rekke filmer om tornadoer som frakter haier rundt omkring, så blir dette veldig ordinært. En sånn film som dette kan ta seg mange friheter, men det er en ting som ikke er greit: Å være kjedelig. The Meg er kjedelig. 2/10

1. The 15:17 to Paris

paris.jpg

Tenk at årets verste film kommer fra ingen ringere enn regissør Clint Eastwood. En filmlegende som har gjort det meste, men som også har vist seg å bli en noe spesiell type på sine eldre dager. Her tar han for seg den sanne historien om tre amerikanere som stopper en terrorist på et tog til Paris. Greit nok, men han gjør det som kanskje er tidenes dårligste casting-valg. Han velger å bruke de ekte mennene til å spille seg selv. De er alle mildt sagt elendige skuespillere, og Clint klarer ikke å løfte de noe med regien sin han heller. Til tider føles det som du sitter og ser på en religiøs propaganda-film, for det er veldig viktig for Clint at det er Guds vilje som har ført disse mennene til dette toget på dette tidspunktet.

Men bare togangrepet er jo ikke nok til å lage film av, så her må det utvides. Da føler tydeligvis Clint at det mest naturlige er å følge disse gutta på backpackerturen deres rundt om i Europa, selv om den egentlig ikke bringer NOE SOM HELST til filmen. Vennskapet mellom dem utvikles ikke, vi lærer ikke mer om dem på et personlig plan, det hele er helt uforståelig for meg. Vi får en sekvens på 20 minutter der vi følger to av dem gjennom Venezia, der de kun snakker om at de kanskje skulle spist pizza til middag i dag og tar ca. 30 selfies av seg selv foran forskjellige attraksjoner. Hvorfor har ingen sagt fra til Clint om hvor dumt dette er?!? 1/10

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den november 30, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , ,

De ti dårligste filmene 2017

Nå er vi her, dere. Helt på slutten av november måned, på terskelen til desember og advent. Vi kan nok alle være enige om at det aller beste med førjulstiden er å se hva undertegnede har rangert som årets 24 beste filmer. Men om julekalenderen er rosinen i kransekaka, så er det vel så viktig med dagens liste. En skikkelig «hvem, hva, hvor» over det kjipeste som har kommet fra diverse produksjonsselskaper i inn- og utland. Jeg gir dere herved 2017s ti dårligste filmer.

10. Geostorm

Husker du The Day After Tomorrow? Armageddon? Deep Impact? Nei? 2012, da, den husker du vel? Nei? Bra for deg, da kan du se denne filmen uten å legge merke til at den er en blek kopi av alle sammen (ja, til og med en blek kopi av 2012). Effektene holder ikke helt mål, Gerard Butler spiller genial astronaut-forsker som samtidig finner ut av regjeringens konspirasjoner og vi får en hel rekke scener som eksemplet over: En person vi har null informasjon om får øye på et helt vilt værfenomen, alle løper. Men ingen vi som publikum føler med, dessverre. 3/10

9. All Eyez on Me

all eyez

Biografi-filmen om rapperen 2pac er rotete. Vi får ikke være lenge nok i noen scener til at de setter seg, her skal vi raskt bringes videre til neste avgjørende øyeblikk i artistens liv, og så det neste, og det neste. Det må også regnes som en svakhet at filmen egentlig ikke lykkes i å få meg «på lag» med 2pac, han virker til tider ganske usympatisk. Det beste er nok at de har klart å finne en skuespiller som er veldig lik han han skal spille, men det er ikke et veldig stort kompliment, er det vel? 3/10

8. CHIPS

Sentrale personer i Hollywood har fått med seg at 21 Jump Street var en action-komedie basert på en TV-serie, og den tjente penger. Derfor har vi i år fått både Baywatch og CHIPS, som begge er nøyaktig det samme, bare mye dårligere utført. Det viser seg nemlig at folk som lager filmer etter formel nesten aldri forstår hva det var som gjorde at det fungerte til å begynne med.  Her får vi et motorsykkel-politi-team, og så er en av dem skikkelig god på motorsykkel, men elendig politimann, mens han andre er dyktig FBI-agent, bare at han ikke kan kjøre motorsykkel! På tross av dette bunnsolide konseptet handler flesteparten av vitsene om peniser, og humoren treffer sjelden. Taglinen til filmen er «Chip happens», fordi selvfølgelig er den det. 3/10

7. The Great Wall

great wall

Hva hvis kineserne ikke bygde den kinesiske mur for å holde ute mongolere og andre krigerske folkeslag, men i stedet lagde den som et vern mot bølge etter bølge med fantastiske monstre? Og hva hvis de har klart å beskytte seg helt til nå, men plutselig trenger de Matt Damon likevel, fordi han er hvit og hvis ikke han er med er det ikke sikkert at folk i vesten vil høre denne historien. Tenk at enorme slag med folk som svinger seg i tau og alt kan bli såpass kjedelig. 3/10

6. The Bye Bye Man

En nokså typisk moderne skrekkfilm, som først og fremst blir dratt noe så utrolig ned av en av de verste titlene jeg har sett. Jeg forstår at man kan bli desperat etter en ny, dyster skikkelse som skal få det til å grøsse nedover ryggen, men «The Bye Bye Man»?!? Når konseptet i tillegg fungerer slik at denne mannen kommer etter dem som sier eller tenker navnet hans, så er dette som filmversjonen av de aller dårligste skrekk-kjedebrevene du ser på internett med jevne mellomrom. 3/10

5. Toni Erdmann

toni erdmann

Her er jeg i utakt med kritikere og publikum, for denne kuriositeten ligger på knallsterke 7,5/10 på IMDb.com. Men i mine øyne var dette rart og slitsomt, og ikke minst bekreftet det mange av mine fordommer om tysk humor. Jeg forstår rett og slett ikke når filmen prøver å være morsom, og når den prøver å være alvorlig. Når man da leser anmeldelser som beskriver dette som hysterisk morsomt, så vet man ikke helt hva man skal tro. Er jeg rar, eller er det de andre? 3/10

4. Det Norske Hus

En norsk film om å lære seg hva som trengs hvis du skal bli norsk statsborger. Rikelig med absurd humor, men aldri Monty Python-sprø. Her er det kun avmålt, underfundig humor. Jeg syns ideen bak er ganske god, men mye av humoren treffer ganske dårlig, og som langfilm blir det ganske trettende etter hvert. Jeg var hvert fall lei  av å «møte min nasjonale identitet i døra» lenge før opplevelsen var ferdig. 3/10

3. Jigsaw

jigsaw

7 år etter «Saw 3D: The Final Chapter» innrømmer produsentene at de løy, det var et kapittel til. Den første Saw-filmen blåste meg helt ærlig av banen, og jeg syns det er en ypperlig thriller. Saw II holdt kvaliteten rimelig godt ved like, men så har kvaliteten falt jevnlig over de resterende fem filmene. Likevel kjente jeg meg litt klar for en ny tur med diabolske feller og en morder motivert av rettferdighet. Skuffelsen var uunngåelig. Her er det flust av logiske brister, både i karaktermotivasjon og selve fellene. Absolutt ikke verdt gjensynet. 2/10

2. Collateral Beauty

Det er noe med Will Smith og inspirerende fortellinger. Han fikk det til med The Pursuit of Happyness i 2006, men da han skulle gjenta bedriften i Seven Pounds to år senere, syntes jeg det falt helt i fisk. Nå er han tilbake, som en inspirerende type som mister datteren sin. For å jobbe gjennom sorgen skriver Smithern brev til døden, tiden og kjærligheten, og vips! så er de på plass i menneskelige skikkelser, sånn at Willy kan få snakke ut om ting sammen med dem.

Masse flinke skuespillere, veldig tåpelig historie-ide. Krampe-feel-good over hele linja. 2/10

1. Office Christmas Party

En annen sjanger som vel har utspilt sin rolle etter hvert er komedien der en fest går helt av hengslene. Ingen har klart å fylle tomrommet etter The Hangover, og spesielt ikke Office Christmas Party. Selv om den har masse navn på rollelisten som har vist seg å være morsomme før (men jeg setter spørsmålstegn ved Jason Bateman. Er han egentlig morsom, eller var bare Arrested Development morsomt? Det kommer stadig mer bevis på utrolig dårlige komedier med Bateman i en sentral rolle…), så klarer ikke filmen å gi meg noe særlig humrestoff. Og når selve historien i tillegg er satt sammen med det som virker som minste mulige innsats fra manusforfatterne, så er det rett og slett tungt å sitte gjennom. Jeg hadde så lyst å le, men har ikke nok godvilje i kroppen til å redde dette.  Faktisk årets dårligste film. 2/10

Ingen filmer gjorde seg fortjent til jumbokarakter i år, men jeg anbefaler likevel på det dypeste at du holder deg unna denne listen… Nå er det bare å følge med i desember for åfå med seg 24 tips til virkelig gode filmopplevelser!

 
2 kommentarar

Posta av den november 30, 2017 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

9 år med middelmådige filmanmeldelser: Historien om DHFs julekalender, del 3.

I anledning det 10. året med nedtelling av årets beste kinofilmer på denne siden tar vi en nostalgisk vandring gjennom årene som har vært. I dette innlegget tar vi for oss 2010 og 2011. Følg linkene for 2007 og 2008/2009.

2010

Vi var kommet til kalenderens fjerde år, og jeg hadde ikke så god tid til å gå på kino. Endte opp med 69 filmer, som altså likevel var mer enn nok til å gjennomføre en nedtelling. Norge stilte sterkt igjen, med fire filmer i kalenderen. Nokas, En ganske snill mann, Trolljegeren og Keeper’n til Liverpool.

Vi fikk gjenfortellinger av historier i Robin Hood, The A-Team og The Will Smiths Kid Karate Kid, Ryan Reynolds begravd i en boks i Buried, terrorist-komedie i Four Lions, M. Night Shyamalan ødela The Last Airbender for alle håpefulle og Sylvester Stallone leverte sitt mest tydelige «Jada, jeg forstår hva dere ønsker fra meg.» med The Expendables.

I tillegg bør vi vel nevne Facebook-filmen The Social Network og en hvis blå romreise kalt Avatar, fremdeles den mest innbringende filmen noensinne.

Filmen du dessverre ikke så dette året: Lebanon

En sterk krigsfilm fra den første Libanon-krigen i 1982. Vi tilbringer store deler av tiden inne i en tanks, og må være med på valgene disse unge soldatene blir tvunget til å ta i en uoversiktlig situasjon.

De dårligste tre:

The Switch

the-switch

Jason Bateman er involvert i den tredje dårligste filmen for andre år på rad, men jeg lover at jeg fremdeles liker deg, Jason! Men verken han eller Jennifer Aniston klarer å redde dette togkrasjet.

Kommandør Treholt og Ninja-troppen

kommandor-treholt-ninjatroppen-bilde-6-640x360

Et eksempel på at sprø humor kanskje trenger å bindes fast til et eller annet halvveis normalt, for så å sette det opp mot det rare. I stedet faller hele tingen gjennom. Engelsk tittel er «Norwegian Ninja», som jeg tror åpner opp for å skuffe et helt nytt internasjonalt publikum som umulig kan sette pris på Trond-Viggo Torgersen som Kong Olav V.

Kurt Josef Wagle og legenden om fjordheksa

Her har dere åpningen på filmen, og så kan dere vurdere selv om dere vil oppsøke den for å fortsette… Denne ble laget av de samme som stod bak Kill Buljo-filmene. Som en slags parodi på The Blair Witch Project er denne filmen umorsom på måter jeg ikke ante var mulig. Sky den som både pest og kolera.

De beste fire:

4. Moon

moon.png

En mystisk science-fiction-film med Sam Rockwell i hovedrollen. Han bærer hele filmen selv, der han vandrer rundt alene og høster energi på månen. Såklart viser det seg at det er mer i kulissene enn du tror. Sjekk ut Kevin Sacey som datamaskinens stemme. Fun fact: Regissert av David Bowies sønn.

3. Kick-Ass

kick-ass.jpg

En veldig morsom variant på superhelt-filmen, der vi finner ut hva som skjer om vanlige mennesker blir inspirert og vil prøve seg som bekjempere av kriminalitet. Masse gøy, og noe så sjeldent som en bra prestasjon fra Nicholas Cage!

2. Scott Pilgrim vs. The World

scott-pilgrim-v-the-world

Årets store overraskelse, spesielt for konkurranse-deltakerne. Hysterisk morsom film fra Edgar Wright, basert på en tegneserie ved samme navn. Visuelt er filmen mer underholdende enn det aller meste, spekket med referanser til tv-spill og generelt bobler den over av fortellerglede.

1. Inception

Christopher Nolan fortsetter sin triumfferd med sin tredje førsteplass på fire år. Det er fantastisk hvor godt den mannen har klart å lage filmer tilpasset min smak. Store konsepter, gjerne med innslag av science fiction, gjort om til underholdende actionfilmer med solide skuespillerprestasjoner. Inception er etter min mening lære-eksemplet på hvordan man bør lage en blockbuster i Hollywood.

Konkurransevinner: Bush (gjettet 1., 3., 4. og 8. plass)

2011

I kalenderens femte år ble det igjen 69 filmer på kino. Harry Potter kom til sin ende med Deathly Hallows Part 2 og Colin Firth sjarmerte oss som den stammende kongen i The King’s Speech. I superhelt-sjangeren leverte Captain America og Thor varene greit, mens Green Lantern falt gjennom. X-Men startet på nytt med X-Men: First Class.

Vi fikk en skuffende oppfølger til 80-talls-klassikeren Tron, og en unødvendig fjerde film i Pirates of the Caribbean-serien. På det norske markedet fikk vi vemodig drama i Olso, 31. august og fartsfylt spenning i Hodejegerne. Knerten giftet seg, samtidig som Fast Five endelig omfavnet at Fast and the Furious-serien er på sitt beste som fullstendig latterlige action-filmer. Årets beste tittel gikk til Cowboys & Aliens, uten at filmen klarte å leve opp til navnets underholdningsverdi.

Filmen du dessverre ikke så dette året: Mennesker i solen

En norsk komedie der verden bokstavelig talt går under, uten at de fire hovedpersonene syns det bør stå i veien for å snakke om sine egne problemer. Måten Ingar Helge Gimle leverer linjen «Det burde stått her det, under andre opplysninger: Her regner det blod!» bør være grunn nok til å sjekke ut denne.

De dårligste tre:

Hjelp, vi er russ

hjelp-vi-er-russ

2011 gav oss både denne og Hjelp, vi er i filmbransjen. Selv om sistnevnte heller ikke var noe å hoppe i taket for, så er det Hjelp, vi er russ som er den kjipeste hjelp-filmen for året.

Umeå4ever

umea4ever

Nok en skuffende norsk komedie, der Vegar Hoel reiser til Sverige for å treffe igjen barndomskjæresten.

Essential Killing

essential-killing

Bli vant til å se på dette ansiktet, skjegget, jakken, og alle andre detaljer du får tid til å legge merke til. Årets verste film kunne trengt litt flere essential killings, og litt mindre av en mann som vandrer, puster og peser i snølandskap. Filmen varer i 83 minutt, men hvis du klarer å gjette det har du mye bedre tidssans enn meg.

De beste fire:

4. Jeg reiser alene

jeg-reiser-alene

Oppfølgeren til den glimrende Mannen som elsket Yngve fungerer enda bedre for meg, og balanserer humor med rørende drama. Masse flinke skuespillere, og årets beste norske film!

3. The Fighter

fighter

Marky Mark Wahlberg inspirerer oss som tittelens slåsskjempe, men du er egentlig kommet for å se Christian Bale slanke seg halvveis i hjel og nok en gang forvandle seg til en ny overbevisende karakter.

2. True Grit

true-grit-5

Coen-brødrene dukker opp igjen, denne gangen med en western med Jeff Bridges, Matt Damon, Josh Brolin og nykommeren Hailee Steinfeld. Full av svart humor og flotte bilder, en sjeldent velkommen remake (originalt en John Wayne-film).

1. Black Swan

Darren Aronofskys mørke og desorienterende psykologiske thriller beveger seg inn i underbevisstheten til ballettdanseren spilt av Natalie Portman. Vakker og skremmende om hverandre, dette var både en stor kino-opplevelse og noe man ikke nødvendigvis vil utsette seg for altfor ofte. Uansett årets beste film!

Konkurransevinner: Ottar Karsten Hostesaft (gjettet 1., 2., 6. og 7. plass)

 
2 kommentarar

Posta av den november 27, 2016 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , ,

Noen tanker om gode og dårlige filmtrailere.

I mitt virke som filmnerd blir det en del kinobesøk. Før hver film vises det som regel et par trailere, og når du har såpass høy frekvens på kinobesøkene som meg, så ser du gjerne de samme trailerne om igjen en del ganger. Det jeg umiddelbart legger merke til, er den sprikende kvaliteten på underholdningsverdien i traileren. Noen kan jeg se utallige ganger og få frysninger på ryggen likevel, mens andre er kjedelige omtrent 30 sekunder ut i første møte. Og da jeg her en dag ble servert min vanlige to-retters trailer-meny og innså at den var delt opp i høstens klart dårligste trailer, etterfulgt av en av de aller beste, begynte jeg å fundere på hva som var hemmeligheten.

La oss først ta den dårlige. Jeg vet det kan virke avskrekkende at jeg har utropt den som høstens store taper allerede, men prøv å gå inn med et åpent sinn. Jeg gir deg: Love, Rosie.

Hvorfor fungerer ikke dette? Er det fordi det er en klisjefylt film vi har sett mange mange (mange) ganger før (la gå, det er jo ganske lenge siden AUGUST…)? Ja, litt, men ikke egentlig. Det er heller ikke fordi det virker som en umorsom komedie. Eller fordi alt ser ut som om det er blitt gjort etter en oppskrift, helt ned til de fotogene pappfigurene de har stilt opp til hovedrollene sine. Det er fordi at etter å ha sett disse to minuttene, er det ikke lenger nødvendig for meg å se filmen, jeg vet uansett hva som skjer.

La oss gå gjennom det vi har lært:

Rosie og Alex er bestevenner, men Alex er forelsket i henne. Han er utrolig dårlig til å skjule det, men Rosies karakter er enten blind eller ondskapsfull. Hvilken av de to går ikke traileren inn på, så det er nok noe som utdypes i filmen.

"Jeg har heller ikke lyst å risikere det gode vennskapet vårt."

«Jeg har heller ikke lyst å risikere det gode vennskapet vårt.»

Så kommer den morsomme delen, der det pinlige kondom-uhellet foregår! Heldigvis blir det ikke for pinlig eller morsomt, siden avsløringen foregår i en telefonsamtale. Uansett, umiddelbart går vi videre til viktige nyheter. Alex har fått plass på Harvard i Boston! Rosie skal vel bli med? Å nei, nyheten hennes var at hun var gravid!

Alex reiser til USA. Rosie får et barn. De savner hverandre. Alex får en kjæreste, noe vi får vite ved at kjæresten annonserer ekteskapet de skal inngå. Rosie innser hvor dum hun har vært. Men det er ikke slutt! Rosie avholder sin monolog, der hun endelig forteller Alex at hun egentlig elsker ham.

Hva er igjen av denne filmen? Kun Alex sitt endelige valg. Filmen i seg selv kan jo vokse til å i beste fall bli en helt grei romantisk dramedie, men traileren er noe av det mest lettvinte jeg har sett.

Så videre til det som møtte meg rett etterpå, og som selvsagt ble enda bedre sett i sammenheng med min nylige forferdelige opplevelse. David Finchers nyeste krim-thriller: Gone Girl.

Jeg liker virkelig godt hvordan de forskjellige virkemidlene brukes til å endre vår oppfatning av historien i løpet av denne ganske effektive traileren. Fra en start der vi skal lete etter en savnet dame, før mer og mer ukoselige glimt fra eksteskapet bygger opp til et glimt fra en krangel, og etter det får vi intense øyeblikk fra politiets, medias og folkets mistanke til damens ektemann, spilt av Ben Affleck. Og i det det sjokkerende avsltuningsbildet av kvinnens druknede lik fader over i tittelen, og vi hører Afflecks insistering på at han er uskyldig, så er det ikke en avsløring, men en påminnelse om hva som er det interessante spørsmålet i denne filmen. Gjorde han det? Og i forhold til dette spørsmålet er denne traileren i en perfekt balansegang. Hvor skal man klippe vekk fra den krangelen der mannen tilsynelatende skal til å utøve vold mot kona si? Det er snakk om noen få frames fra eller til, så har publikum «bestemt» seg for at han er skyldig, noe de selvsagt vil unngå. Musikken er også et bra valg. En klassisk kjærlighetsballade, men legg merke til hvordan den utover i traileren får flere innslag av forvridde toner og ubehagelige effekter.

Så klart er disse to trailerne for filmer i veldig forskjellige sjangre, men det interessante er at begge filmene er basert på bøker. Derfor er det en god del mennesker som vet hvordan hver historie slutter. Men er det grunn nok til å avsløre det i reklamen når det skal lages film? Jeg syns ikke det. Poenget er i hvert fall at en av disse filmene får jeg veldig lyst til å se, og det har ingenting med sjanger å gjøre, det handler om hvor dyktige de som har laget reklamen er.

Til slutt, et par andre trailer-godbiter fra den siste tiden:

 
Kommenter innlegget

Posta av den oktober 2, 2014 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: The Shitlist

Som en oppvarming til årets julekalender kommer her en liten oppsummering av de ti verste filmene jeg dessverre så på kino i år. I en lekker nedtelling skal vi ende opp med den aller aller minst fantastiske nederst i dette innlegget. God fornøyelse!

 

10. Holy Motors

Lett den mest absurde filmen i år, om ikke noensinne. Vi følger Mr. Oscar gjennom en dag, en tydelig rik mann som går ut til en limousin for å komme seg til jobb. En jobb som består i å spille en rekke forskjellige roller over hele byen, tilsynelatende uten nærmere mål og mening enn å være så merkelig som mulig. Fullt av kostymeskift og med en slags meta-tilnærming det er vanskelig å få tak på. Dette er filmen som mange filmkjennere vil nikke anerkjennende av, og påstå at du ikke forstår meningen som ligger bak, men i det filmen avslutter med en garasje full av snakkende limousiner, så har jeg meldt meg ut for lenge siden. Det fine fotoet er alt som er igjen. 3/10

9. Hannah Arendt

Vi har sluppet opp for gode biografi-filmer. Mindre og mindre interessante personer skal pakkes opp og brettes ut. Hannah Arendt er jo utvilsomt en viktig og smart kvinne, og filmen er full av bra skuespill og alt det vanlige, men det er jo så utrolig kjedelig! 3/10

8. After Earth

Will Smith og lille Karate Kid-Smith i samme film! Og regissert av M. Night Shyamalan, mannen med karrieren som synker fortere enn en mafioso med betongsko. Smithene er begge noen flinkiser av noen skuespillere, men det hjelper ikke når karakterene er skrevet som folk det er vanskelig å like, og alle actionsekvensene på denne hyperfarlige framtidsjorden består av å løpe vekk fra litt skumle dyr. Ikke det verste Shyamalan har funnet på, men et bra forsøk likevel. 3/10

7. To the Wonder

Terrence Malick er verdens fremste «stemnings»-filmskaper. Med gode situasjoner og sterke øyeblikk i bunn kan det bli imponerende, The Thin Red Line er et godt eksempel på det. Men når vi får en to timer lang montasje av øyeblikk der Ben Affleck og tidligere Bond-dame Olge Kurylenko ser på flott natur til svulstig musikk og voice-over replikker om noe annet enn det som skjer i bildene, da blir det for slitsomt for meg. 3/10

6. Mormor og de 8 ungene

Med på listen kun pga et ønske om å se Radioresepsjonens Steinar Sagen utfolde seg i sang og dans. Til tross for en gjennomført flau kjærlighetsvise han synger til sin nye bil, så leverer denne lite. Koselig, ja, men akkurat den type musikal jeg har store problemer med, der folk tar en pause i handlingen for å synge og danse sammen, for så å fortsette der de slapp etterpå. 3/10

5. Beautiful Creatures

Håper det snart ikke finnes flere Twilight-kloner å lage film av. 3/10

4. Texas Chainsaw 3D

3D er i de aller fleste tilfeller en uting, og trengs i hvertfall ikke i dårlige remake-sequels av skrekkfilmer. Dette blir for forutsigbart, og er bare en dårligere versjon av den samme filmen vi hadde for 10 år siden. 3/10

3. Spring Breakers

Historien om fire amerikanske collegejenter som havner i trøbbel og fengsel, før James Franco med cornrows kommer og rekrutterer de til kriminelle liv. Med et såpass høyt konsept er det overraskende ofte kjedelig, og etter endt film sitter du igjen med følelsen av at dette ikke var noe som helst, egentlig. 2/10

2. G.I. Joe: Retaliation

Så praktisk at dette møtet ble holdt i et rom med videoovervåkning av alle de forskjellige landenes atombombe-siloer, sånn at vi kunne se når de ble skutt ut! Dette er jo selvfølgelig en tøysefilm, og det omfavner den også selv. Men der den første filmen i serien i det minste hadde en ganske intens og underholdende actionsekvens i Paris (?, gidder ikke sjekke), så er det aldri noe som helst på spill i actionscenene i denne. Derfor blir det bare action overload, og når alt annet er dritt, så har G. I. Joe: Retaliation ingenting å spille på. 2/10

1. Scary Movie 5 (eller Scary MoVie om du vil, din tittelnazi)

Jeg lengter tilbake til da en parodifilm faktisk inneholdt humor. Vi snakker Airplane!, Hot Shots!, The Naked Gun osv. Etter at Scary Movie viste sitt halvmorsomme åsyn, har vi fått en bølge av de minst morsomme komediene siden The Pianist. Det som kjennetegner dem er å avslutte tittelen med «Movie», og det er urovekkende mange av dem. Scary Movie 2, 3 og 4, Date Movie, Epic Movie, Disaster Movie, Superhero Movie, i tillegg til Meet the Spartans, en film dårligere enn kreft.

Parodistilen til disse filmene er å spille inn en kjent scene fra en annen film, men i slutten av scenen, så blir kanskje noen sparket i skrittet! Eller hva om en ku falt i hodet på dem?!? Humor!

Jeg lo ingen ganger i løpet av Scary Movie 5, og om du syns dette er morsomt er jeg nødt til å unngå deg i uoverskuelig framtid til jeg har glemt det igjen. Prøvde å finne et passende klipp på youtube, men ble for sint, så du får lete selv…

 

Nå gleder jeg meg til å starte kalenderen i morgen, og skrive litt om filmer jeg har satt mer pris på frå året som har gått. Vi snakkes. Eller ses. Leses. Blogges?

 
2 kommentarar

Posta av den november 30, 2013 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 16. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. Fristen for å være med har gått ut, og oversikten over de syv deltakerne og deres tips finner du under dagens innlegg.

9. Avatar

Regi: James Cameron

Manus: James Cameron

Med: Sam Worthington, Zoe Saldana, Sigourney Weaver, Stephen Land, Michelle Rodriguez og Giovanni Ribisi.

Land: USA/Storbritannia

Spilletid: 162 min

Premiere: 18.12.09

James Cameron er en av Hollywoods mest kjente pengemaskiner, og han har kommet opp med noen av de mest suksessrike filmene i historien. Han slo gjennom med The Terminator i 1984, og fulgte opp med Aliens to år senere. Senere lagde han også Terminator 2, og var dermed med på å sette i gang to av de største science-fiction-franchisene. Og selvsagt skal vi ikke glemme Titanic, verdens til nylig mest suksessrike film økonomisk. Den spilte inn 1,8 milliarder dollar på verdensbasis.

I år 2154 har vi funnet en ny befolket planet. Eller mer en måne. Pandora. Blant svevende øyer og jungelaktig flora og fauna, finner vi folkeslaget Na’vi. Rundt omkring i skogene deres finner vi det utrolig verdifulle stoffet «unobtainium», som kan brukes som en energikilde. Menneskene vil grave det fram, men sliter med det diplomatiske. Inn i dette kommer Jake Sully, en eks-marine i rullestol. Han er sendt opp fordi tvillingbroren hans egentlig skulle vært der, men døde. Jake passer den genetiske profilen, og kan bruke sin avdøde brors avatar. Avatarene er Na’vi-kropper, som er dyrket fram på den måten at et menneske kan legges i koma, og styre kroppen ved hjelp av sin egen hjerne. På denne måten håper militæret å få lettere kontakt med de ekte Na’vi-ene og komme i gang med graveprossessen så fort som mulig. men før Jake vet ordet av det, har han utviklet tette bånd med Na’vi-ene og naturreligionen deres, og han sliter med å velge side i det som ser ut til å gå mot væpnet konflikt.

Denne filmen hadde nærmest en umenneskelig hype å leve opp til, spesielt når anmeldelsene og reaksjonene begynte å komme inn. Og for å ta de overbevisende sidene først; den er veldig overbevisende… Storslåtte bilder, fantastisk detaljrikdom, helt naturtro visuelle effekter. Dette er en milepæl i effekthistorien.

For meg som naturdokumentar-entusiast, var det et stort høydepunkt med hvor mye de hadde lagt i dyrelivet. Alle slags vesener og skapninger var en fryd å følge med på, om det var de mer sentrale eller smådyr du kanskje bare så en gang. Du kan egentlig ikke gjøre annet enn å måpe gjennom mye av filmen, det er rett og slett for mye å ta inn.

Yo listen up, here's the story. About a little guy that lived in a blue world. And all day and all night and everything he sees is just blue, like him, inside and outside.

I tillegg kan James Cameron sine action-scener, og når de først kommer, så gjør de det på en fantastisk måte. Intens og berg- og dalbaneaktig, spennende og underholdende. Na’vi på flygende øgledyr mot mennesker i viftehelikoptre, marines i vandrende robot-drakter, det er mye gøy å ta av her.

Historien er erketypisk, og trenger egentlig ikke være så mye mer enn det. Såklart har vi hørt denne fortellingen før, men filmen er først og fremst et utstillingsvindu, og det største kravet som stilles til historien er nok at det skal henge på greip. Og det gjør det for så vidt. Men jeg reagerer litt på hvor uelegant det er gjennomført til tider. En ting er den åpenbare kritikken mot USAs utenrikspolitikk, den er jo grei nok, men de smører jo rimelig tjukt på for at alle skal forstå det. I tillegg begår de jo min dødssynd nummer en i film, nemlig eksposisjon i dialog. Og det skjer mer enn en gang, og i veldig grove former. Ellers må jeg også få klage litt over noen dårlige karakterer, dynamikken mellom den ultratøffe skurkesoldaten og Sigourney Weavers politisk korrekte Na’vi-forkjemper-doktor blir for åpenlys. Det er med andre ord en god del endimensjonale karakterer, som har store roller i historien.

Så jeg syns ikke det er en toppfilm. Det er åpenbart en veldig vakker film, som fikk 2,5 time til å fly forbi som ingenting, men det skal mer full klaff til på alle områder før vi tar oss opp i det høyeste toppsjiktet. Filmen vant tre Oscar i år, for Beste cinematography, Beste visual effects og Beste art direction. Og som jeg hintet til i det første avsnittet, tok denne filmen over for Titanic som den mest suksessrike filmen gjennom tidene økonomisk. Den endte opp på hele 2,78 milliarder dollar, nesten en milliard mer enn Titanic. James Cameron står med andre ord bak de to «rikeste» filmene noensinne, og kan få lage absolutt hva han vil, det er jeg sikker på. For øyeblikket ser det ut som om det kan bli Avatar 2 og 3, men det kan bli noen år til.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.3/10 (279 008 stemmer, for øyeblikket plassert som den 135. beste filmen noensinne.)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

KONKURRANSEN:

Her følger deltakerene, i alfabetisk rekkefølge. Det gjelder altså å ha flest riktige i topp fire, ved uavgjort teller rekkefølgen. Plasseringene til filmene står i parantes.

Audun: 1. Inception (?) 2. Avatar (9) 3. Shutter Island (10) 4. Moon (?)

Bush: 1. Inception (?) 2. Up in the Air (?) 3. Moon (?) 4. Kick-Ass (?)

Eirik: 1. The Expendables (?) 2. Inception (?) 3. She’s Out of My League (?) 4. Kick-Ass (?)

Henrik: 1. Inception (?) 2. Avatar (9) 3. Nokas (?) 4. Fantastic Mr. Fox (?)

Maria: 1. Kick-Ass (?) 2. Inception (?) 3. Shutter Island (10) 4. Trolljegeren (20)

Ottar: 1. Inception (?) 2. The Social Network (?) 3. Moon (?) 4. Avatar (9)

Stein: 1. Inception (?) 2. Shutter Island (10) 3. Avatar (9) 4. The Social Network (?)

Hele fire av sju deltakere trodde jeg skulle ha med Avatar på min topp fire, og det viste seg at skulle straffe seg… Men mitt spørsmål blir jo om dere da alle synes dette egentlig er en toppfilm, eller om dere bare trodde jeg hadde veldig sansen for den? Har DHF havnet i utakt med det jevne publikum?

 
10 kommentarar

Posta av den desember 16, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

De 10 dårligste kinofilmene 2010

Hei hei! Nå begynner julekalenderen min med nedtelling av årets beste filmer etter hvert å bli til en tradisjon. Javel, sier du, og spør hvor mange folk som må gjøre noe for at det skal regnes som en tradisjon. En, svarer jeg. Og i år som i tidligere år, så tjuvstarter jeg kalenderen med en liste over de dårligste filmene jeg har sett på kino i løpet av året, en nedtelling som begynner med minst verst og slutter med verst verst. Som vanlig finner jeg ut på slutten av året at jeg egentlig har vært rimelig fornøyd med de fleste filmene jeg har sett. Om det betyr at jeg er flink til å nesten bare se de gode filmene, eller om jeg er uhyre lite kresen, har jeg ikke bestemt meg for. Men nå begynner vi. Tjohei!

10. Four Lions

En av tre selvmordsbombere syntes faktisk at Muhammed-tegningene var litt morsomme.

En komedie om selvmordsbombere høres kanskje for svart ut. Og det er vel nettopp det det blir. Filmen begynner ganske greit, og gir oss en del morsomme situasjoner og karakterer. Men etter hvert sklir det ut i nesten kun slapstick. Og når filmen mot slutten lar både skyldige og uskyldige dø i allsalgs eksplosjoner, så passer det heller dårlig sammen med den tøysete følelsen som er satt opp.

Jeg er veldig glad i svart humor, men her ble det for svart, og for lite humor. Og humoren som var, blir jeg lei lenge før filmen faktisk er ferdig. Men den får poeng for å være original, og å ha en underholdende første halvdel.

Svak 5/10

9. Das Weisse Band

 

I am a zerious german boy. Let me tell you a long story.

Det kommer vel kanskje som en overraskelse at denne filmen havner på denne listen, og ikke i kalenderen. 7.9/10 på IMDb, nominert til 2 Oscar, blant annet Beste utenlandske film og regissert av den respekterte Michael Haneke. Jeg har bare sett en annen film av Michael Haneke. Det var den utrolig kjedelige og overtydelige Funny Games US. Og etter Das Weisse Band, er jeg slett ikke overbevist om at jeg bør respektere han noe særlig.

For jada, det ser flott ut. Det er bra skuespill, og det fanger sikkert opp både stemningen og tidsfølelsen fra merkelige Tyskland. Men selv om jeg husker at det handlet om noen mystiske dødsfall, så har jeg egenlig glemt ut hva som skjer i filmen, for den er så slitsomt saktegående og rett og slett kjedelig. Nesten 2,5 timer med gravalvorlige tyskere fra tidlig 1900-tall. Nei, det blir for mye.

Svaaaak 5/10

8. Predators

 

Ikke lag en oppfølger til dette…

Jeg hadde noen forhåpninger til den nyeste filmen i Predator-franchiset. En filmrekke som liksom ikke fikk blitt en trilogi en gang før den skulle suges inn i Alien vs. Predator-greiene. Og når Robert Rodriguez (Sin City, Planet Terror) plutselig var i produsent-rollen ble jeg enda mer optimistisk. Men når du ser rollelisten forstår du at det umulig kan leve opp til originalen fra 80-tallet. En film der han som spilte Apollo Creed i Rocky-filmene var pingla i gjengen. I denne nye versjonen har vi Adrien Brody, Eric Forman fra That ’70s Show og en mann med det snurrige navnet Mahershalalhashbaz Ali.

Til tross for noen fine action-scener, blir denne filmen lett å glemme. Jeg føler meg i hvert fall sikker på at det ikke fins noen som foretrekker den nye over originalen. Ingen jeg har lyst til å se film med, i det minste…

4/10

7. From Paris With Love

 

Tyst! Jeg ER ung og kul!

Enda en actionfilm fra hjernen til Luc Besson. Mannen som nylig gav oss den fantastiske Taken sliter med å forstå hva vi faktisk liker. John Travolta er vel en av de skuespillerne jeg syns funker aller minst som hardbarka. Ja, han kan dra i land en playboy-aktig bad guy, som i Pulp Fiction, Get Shorty eller Swordfish, for den saks skyld, men skikkelig hard? Stemmer bare ikke. Han prøvde seg som skurk i fjorårets The Taking of Pelham 123, og fungerer like dårlig som antihelten her.

Der Taken hadde en glimrende hevnhistorie, en skikkelig skuespiller i hovedrollen og skikkelig hardtslående action-scener, stiller From paris With Love opp med en latterlig klisjehistorie, desperate skuespillere som nekter å gi slipp på roller de burde slutte med og action-scener som er så overdrevne at det bare blir teit. Og tittelen er bare lov hvis du parodierer Bond-filmer. From paris With Love tar dessverre seg selv mer eller mindre seriøst.

Svak 4/10

6. The Last Airbender

 

"Hva brenner du, Slumdog Millionaire?" "Karrieren min."

Ryktene kom fra USA lenge før filmen ble satt opp på kino i Norge. Dette var en av de dårligste filmene noensinne. Siden jeg gikk inn med det i tankene, så endte den nok opp bedre i mitt syn enn den kunne gjort. En ting er i hvert fall klart: Shyamalan har mistet grepet. The Sixth Sense er en av favorittfilmene mine. Jeg er også stor fan av både Unbreakable og Signs. Jeg syns til og med The Village var ganske ok. Han er jo utvilsomt en teknisk flink regissør. Men at han fremdeles får lov å skrive sine egne manus etter The Happening er jo et mye mer interessant mysterium enn det vi fikk presentert i nettopp The Happening.

The Last Airbender har et utrolig dårlig manus. Det er det ingen tvil om. Det virker heller ikke som om Shyamalan har vært særlig kresen når det kommer til skuespillerprestasjoner. Hvis de har satt sammen de rette stavelsene, så trengs ikke noe særlig med verken følelse eller innlevelse. Og selv om det høres veldig spennende ut med kamp mellom folk som kontrollerer hvert sitt element, så klarer filmen lett å gjøre det kjedelig. Av alle mulighetene som åpnes, så velges nesten kun de enkleste løsningene.

I Shyamalans neste prosjekt, Devil, har han kun kommet opp med historien, og latt noen andre regissere. Hadde det vært opp til meg, hadde han gjort det motsatte. Uansett, The Last Airbender seiler lett inn som hans dårligste og kjedeligste film.

3/10

5. Valhalla Rising

 

One-Eye just realized he forgot the safety word.

En viking-film om den voldelige krigeren One-Eye (spilt av Mads Mikkelsen), som holdes som fange av noen andre vikinger, og brukes til gladiatorkamper. Han bryter seg fri, og slår seg sammen med noen kristne vikinger på en reise.

Denne filmen sanker alle poengene sine på at den ser helt fantastisk ut visuelt. Helt glimrende foto. Men, det skjer jo så og si ingenting! Mads Mikkelsen sin karakter er stum, men det betyr ikke at de andre står for mye snakking. Her er det helt stille for det meste av tiden, mens folk ser utover, innover, oppover og nedover. Av og til slåss noen, med ultravoldelige bilder. Men så går de igjen. Vi får nesten ingen informasjon. Ingen karakterer å bli kjent med eller identifisere oss med. Dette er den filmen jeg har hatt mest problemer med å holde meg våken gjennom i løpet av hele året. Og den er ikke lang, kun 93 minutter.

3/10

4. Brødrene Dal og Vikingsverdets Forbannelse

 

Ikke si det. Benedicte Adrian er rett bak meg, er hun ikke?

Som stor fan av i hvert fall de tre første seriene med Brødrene Dal, var jeg litt bekymret når jeg hørte om denne filmen. En filmatisering av et scene-show på Tusenfryd? Som ventet, så ble det ikke særlig bra. Trond Kirkvaag er med på storskjerm, og prøver å hjelpe de to andre med å komme seg hjem fra vikingtiden.

Humoren fungerer mye dårligere når det er på scene. Borte er de tørre ordspillene som jeg liker best. Igjen er det barre de mest tydelige vitsene, åpenbart siktet inn mot barn. I tillegg blir det ikke bedre av at de har kuttet vekk alt latteren fra publikum i etterarbeidet, sånn at det er masse merkelige pauser etter en del av replikkene.

I tillegg ser det ikke særlig fint ut med en flerkameraproduksjon på film. Det hadde nok kanskje vært bedre å ikke gi ut dette på kino i det hele tatt. Jeg foretrekker å huske tilbake til de gamle tv-seriene.

Svak 3/10

3. The Switch

 

Jason Bateman klarer ikke å huske hvorfor han sa ja til dette. Pengene var det ja. Pengene.

Uffameg. For en slitsom komedie. Jennifer Aniston begynner vi vel å bli vant med at skal være med i alle de kjedeligste romantiske komediene. Men at Jason Bateman, den geniale «straight face»-karakteren fra Arrested Development, skal fanges inn i sånne ting, er synd. Konseptet er at Jennifer skal få barn med en sæd-donor. Og så tar bestevennen Bateman og søler ut sæd-prøven. Og så tar han bare og bytter ut prøven med sine egne små soldater! Uten å fortelle Jennifer om det! Hahaaaa! Tipp om ungen ender opp med å ligne på bateman sin karakter? Både fysisk og psykisk! Hysterisk!

Det føles ikke som det er noe originalt i dette i det hele tatt, og alle involverte ser ut til å være klar over det. I tillegg er ikke vitsene særlig morsomme, og derfor er det ikke noen grunn til å se filmen lenger.

2/10

2. Kommandør Treholt og Ninjatroppen

 

"Fint å lene seg på en statue?" "Ja, bevares. Fint det."

En utrolig absurd komedie-aktig film om Arne Treholt, norsk ninja i kong Olavs tjeneste. Sammen med resten av ninjatroppen, beskytter Treholt oss mot skumlinger under den kalde krigen.

Det som redder dette fra bånnkarakter er mest Trond-Viggo Torgersen i rollen som kong Olav. Han er helt fantastisk, og det er nesten verdt å se filmen bare på grunn av ham. Men resten av filmen er bare veldig rar. Det er vanskelig å forstå hvordan de tenkte seg dette. Det ser lavbudsjett-aktig ut, men åpenbart med vilje. Humoren er en blanding av å sette disse fiktive karakterene inn i ekte historiske hendelser, og bare helt vilt tilfeldige ting. Men det fungerer dessverre ikke. At en person er rar, gjør ikke at han automatisk blir morsom.

Jeg er tilhenger av galskapshumor, og alt det absurde Monty Python har kommet opp med, men dette her gikk enten langt over hodet på meg, eller så falt det helt flatt. Og om det er meningen at det skal gå an å engasjere seg i historien, så er det i hvert fall helt umulig.

2/10

1. Kurt Josef Wagle og Legenden om Fjordheksa

 

Hvorfor ler du ikke? Ser du ikke den psykisk utviklingshemmede nordlendingen i badekaret?

Jeg har aldri vært noen fan av disse karene her. Kill Buljo var ikke morsom. Død Snø var et kult konsept, men komidelen var også der veldig lite morsom. Og denne mockumentary’en var heller ikke morsom. Den er teit. De har tidligere sagt at de har hentet inspirasjon fra filmer som Airplane! og lignende, men det kan jeg ikke se igjen i humoren. Her går det mest i underbukse-humor og dårlige ordspill.

Det eneste lyspunktet i filmen er Kristoffer Joner, som spiller en pedofil lærer. Han har noen små artige øyeblikk. Ellers er dette bare sorgen, og nok et bevis på at kulturforskjellen er for stor mellom nord og sør til at jeg skal synes dette er morsomt. Jeg kårer det til den dårligste kinofilmen jeg så i 2010.

Svak 2/10

Heldigvis har jeg altså unngått rene 1/10-filmer i år, så det er jo fint å tenke på på sene høstkvelder. I morgen kommer jeg tilbake med den 24. beste filmen fra kinoåret 2010. Håper du er tilbake da!

 
2 kommentarar

Posta av den november 30, 2010 in Film, Kritikk

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,