Julekalender 09: 6. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Kom med forslag!

Angående konkurransen: Siste frist 12. desember, fram til da kan du endre på tipset ditt så mye du vil. Men du kan ikke bytte ut filmer etter at de har dukket opp i kalenderen.

Foreløpige deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og en tom plass.

Vi åpner dagens luke:

19. Capitalism: A Love Story

Regi: Michael Moore

Manus: Michael Moore

Med: Michael Moore

Land: USA

Spilletid: 127 min

Premiere: 13.11.09

Michael Moore er et navn de fleste kjenner, eller burde kjenne. Han er nok verdens mest kjente dokumentar-filmskaper, og har siden debuten med Roger & Me i 1989 gitt oss blant annet Bowling for Columbine, Fahrenheit 9/11 samt et par sesonger med tv-programmet The Awful Truth. Og selv om Bowling for Columbine står frem som den klart beste filmen, så kan du vanligvis forvente deg en underholdende kritikk av den høyrevridde politikken i USA.

I Capitalism: A Love Story tar Moore et oppgjør med kapitalismen, selve grunnstøtten i det frie amerikanske samfunnet. Han prøver å forklare hvordan finanskrisen kunne skje, finne ut hva som skjedde med bail-out-pengene USA betalte bankene, følger folk som sliter økonomisk, kritiserer Bush-administrasjonen, osv.

Det første som kan tale i mot denne filmen, er jo at det ikke alltid er grensesprengende stoff Moore gir oss her. Mye av det har vi sett versjoner av før. Bilindustrien og alle som fikk sparken i Flint og lignende steder? Begynner å bli en gjenganger. Vi har vel også sett Moore prøve å bare dure inn for å snakke med sjefen av et eller annet storselskap uten avtale tidligere?

«Listen, couldn’t you guys just let me in for once?»

Men som nevnt tidligere, det er god underholdning. Moore er en ekspert på å bruke manipulative virkemidler. Stemningsfulle triste scener med uskyldige ofre av samfunnet. Latterliggjøring av høyresiden, noe vi forøvrig lettere kan relatere til i Norge. Effektiv klipping av taler satt til musikk. Såklart er han en propagandamaskin. Men han tar som alltid opp noen veldig interessante poenger på veien. Det viktige er vel å ikke la seg overbevise om at alt i filmen er rene fakta, men prøve å være litt klar over triksene som blir brukt.

Det jeg synes er interessant, er hvordan Moore kan ta oppriktige uttalelser høyrepolitiske personer har kommet med om kapitalisme, og presentere dem til oss som åpenbart dumme påstander. Spesielt en tale der George W. Bush snakker varmt om kapitalismen faller på sin egen urimelighet. Når han så viser et klipp fra Fox News der de dekker en uttalelse fra Michelle Obama om at noen kanskje må gi opp litt av paien sin for at andre skal få, og kommentatoren Glenn Beck reagerer med: «But I want all my pie!», så ler vi av den egoistiske amerikaneren. Men faktum er jo at han er helt seriøs, og har mengder med mennesker som er enige med ham.

Moore har laget en forholdsvis god kritikk av kapitalismen, og her i Norge vil nok mange være enige med han. Hos oss har vi sett at det går ganske bra med et sosialdemokrati. Så får vi for amerikanernes del håpe de kan prøve litt mer på Franklin D. Roosevelts visjon for USA, som Moore viser oss mot slutten. Jeg ender opp med å regne dette som Moores nest beste dokumentar.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.0/10 (4 305 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 5

Legg gjerne igjen kommentar eller tips i konkurransen!

Takk for i dag, ha en trivelig dag!

Julekalender 08: 22. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: The Dark Knight, Cloverfield (4), Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading (5)

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, No Country for Old Men, Hot Rod (6), Quantum of Solace (17)

FRISTEN ER GÅTT UT.

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

3. There Will Be Blood

Regi: Paul Thomas Anderson

Manus: Paul Thomas Anderson, basert på en roman av Upton Sinclair.

Med: Daniel Day-Lewis, Paul Dano, Ciaran Hinds, Russell Harvard og David Willis.

Land: USA

Spilletid: 158 min

Utenom denne har jeg bare sett to filmer av de fem P. T. Anderson har laget, Magnolia og Boogie Nights. Magnolia er en av de beste «web-of-life»-filmene jeg vet om, og Boogie Nights er en veldig solid dramakomedie med et fantastisk skuespillerensemble. Anderson er en av de få auteurene som er virkelig dyktige til både manusskriving og regissering.

Vi følger Daniel Plainview (Day-Lewis) og veien hans til makt og penger. Han er oljeborer, full av karisma, men samtidig har han et underliggende hat mot andre mennesker, og han gjør det meste for å se konkurrenter tape. Han bruker sønnen sin som et salgstriks; han er tross alt familiemann. Etter informasjon fra Paul Sunday (Willis) flytter han seg til California for å kjøpe opp jord og få opp all oljen. Han lover mye til lokalsamfunnet, men etter hvert som han blir rikere trekker han seg mer og mer tilbake.

Først vil jeg prøve å beskrive hvor fascinerende denne filmen er. Dagen jeg så denne på kino hadde vi en kinomaraton. Først, rundt fire, så vi Juno (veldig bra). Rundt klokken seks gikk vi videre og så Jumper (ikke akkurat såå bra), før vi gikk inn til denne rundt åtte-halv ni. Og jeg satt sikkert med lettere åpen munn hele filmen. To timer og 38 minutter med fascinasjon. Filmen begynner jo med et betydelig strekk med bilder av en mann som borer etter olje alene, uten dialog, og jeg syns det var fantastisk.

Her er jo skuespillet i en klasse for seg, takket være Daniel Day-Lewis. Jeg tror ikke det vil møte for stor motstand om du argumenterer for at han er tidenes karakterskuespiller. Hvordan gjør han det? I denne rollen tror jeg fullt og helt på ham, og ikke bare det, han er så intens at jeg blir skremt av han. Årets skuespillerprestasjon, uten tvil. Men Paul Dano skal heller ikke glemmes, som du kanskje sist så med selvpålagt munnkurv i Little Miss Sunshine. Her spiller han presten med healer-egenskaper. Først tenkte jeg at han var litt overdrevet, men innen slutten av filmen var jeg mektig imponert også av han. Resten av skuespillet er solid, men disse to skiller seg ut.

Historien er veldig bra, og dette er typen historisk film som jeg hadde satt veldig stor pris på å få sett på skolen. Jeg vet ikke om den passer inn i noe pensum, men mer interessant introduksjon til oljeindustri, kapitalisme og religiøs fanatisme skal en lete lenge etter. Kanskje i KRL, eller heter det bare religionsundervisning nå?

Filmen jobber seg sakte framover, med bilder som henger lenge. Er det noe jeg skal dra ned på, så er det muligens at den kunne ha vært litt kortere. Men for all del, her er det nok av fin fotografering å se på, så jeg hadde ikke store problemer med det.

Slutten var også veldig bra, og fikk meg bare til å tenke «Ja, sånn skal den slutte!» inni meg mens den skjedde. Veldig passende avsluttet, med «I DRINK YOUR MILKSHAKE!» som et av de mer minneverdige sitatene fra filmåret.

Filmen vant to Oscar, Beste mannlige hovedrolle (fortjent til Day-Lewis) og Beste kinematografi (også fortjent). Ellers var den også nominert til Beste film, Beste regi, Beste manus basert på tidligere publisert materiale, Beste klipp, Beste art direction og Beste lydredigering. Anbefales til absolutt alle, tror jeg. Se den.

Dom:

DHF: 9/10 (Sterk)

IMDb: 8.3/10 (90 989 stemmer, plassert på 107. plass på Top 250)

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 6

Gratulerer til Ottar og Stein, godt tippet! Og nei, jeg rangerte altså ikke I Am Legend over den…

Legg gjerne igjen kommentar!