RSS

Stikkordarkiv: creepy

Julekalender 2014: 21. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er gått ut. Du kan se en oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

4. Prisoners

Regi: Denis Villeneuve

Manus: Aaron Guzikowski

Med: Hugh Jackman, Jake Gyllenhaal, Viola Davis, Maria Bello, Terrence Howard, Melissa Leo og Paul Dano.

Land: USA

Spilletid: 153 min

Premiere: 20.12.13

Som tidligere i kalenderen (Dallas Buyers Club) så har regissøren et fransk-klingende navn, men det er bare fordi han kommer fra eneste delen av Canada som ikke er superhøflig, nemlig Quebec. Han lagde sin første langfilm i 1998, med Un 32 août sur terre, og følgte den opp to år senere med den mer nordiske tittelen Maelström. Begge i Canada. Der var også hans tredje film satt, en veldig sterk og realistisk skildring av en skoleskyting i Montreal i 1989. Filmen het Polytechnique, og de rette folkene begynte å få øynene opp for Villeneuve. I 2010 lagde han Incendies, om et tvillingpar som reiser til Midtøsten og nøster opp familiehistorien sin, og filmen ble nominert til Oscar for Beste Utenlandske film. Dermed ble det klart for å jobbe med store og kjente skuespillere i Prisoners.

I en forstad i Amerika er høsten på vei. Keller Dover (Jackman) tar med kona (Bello), sønnen og datteren til en av nabofamiliene, Franklin og Nancy Birch (Howard og Davis) og deres to barn. De to yngste døtrene spør om å få gå ut og leke, og en stund senere opplever foreldrene sitt verste mareritt. Begge to er forsvunnet, uten et spor. Det eneste hintet er at de lekte ved en mistenkelig bobil tidligere, som nå er borte. Politiet blir involvert, og detektiv Loki (Gyllenhaal) blir satt på saken. De fanger snart innehaveren av bobilen, mentalt tilbakestående Alex (Dano), som har IQ på linje med en 10-åring. Det er ingen beviser å finne, og etter 48 timer må politiet slippe ham fri igjen. Dover er overbevist om at Alex er skyldig, og bestemmer seg til slutt for å kidnappe ham, sperre ham inne og tvinge ham til å tilstå.

"Har du funnet henne ennå, Donnie Darko?"

«Har du funnet henne ennå, Donnie Darko?»

Med lange, rolige kamerabevegelser drar Villeneuve oss inn. Dette er en film som tar seg god tid inne i hver scene, og kan godt finne på å ta en omvei fordi den ser bedre ut og passer bedre inn i rytmen vi allerede er inne i. Når en film gjør dette, og historien samtidig holder på interessen, er det noe av det herligste som fins i en kinosal for meg. Settingen her er klassisk fra dyster krim, med regnver, nakne trær og en frustrert politimann som leter etter svar.

Men i tillegg til å være et krim-mysterium, så handler det om noe mer. Hva er du i stand til å gjøre, når det kommer til å beskytte dine nærmeste? Det er interessant å se karakterer som er i sin ytterste desperasjon, og hvordan de reagerer på helt forskjellige måter. Det er lett å sympatisere med Hugh Jackman når han føler at han må gjøre noe, men så vil jeg påstå at du skal være en kald fisk for å se på torturscenene uten å kjenne på at dette er skikkelig feil framgangsmåte.

Men selv om det er en forstyrrende historie med visuet slående bilder, så er det skuespillet som er i høysetet her. Vi har sett det før, både i Mystic River og Gone Baby Gone, filmer om barn som forsvinner gir noen av de beste skuespillerprestasjonene av sorg og panikk vi kan få. Så også her, der vi har glimrende hovedroller fra Jackman og Gyllenhaal, men minst like bra fra konene, spilt av Bello og Davis. Og igjen Paul Dano, som jeg nevnte i innlegget om 12 Years a Slave, kongen av ubehagelige karakterer. Lykke til med å komme deg gjennom scenen der han går tur med hunden uten å få vondt i magen.

Prisoners tviholder på deg i 2,5 time, og selv om jeg syns veien til avsløringen er bedre enn selve løsningen, så avslutter den med en knallsterk sistescene. Filmen ble nominert til Oscar for Beste Kinematografi, som jeg syns den burde vunnet over Gravity.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.1/10 (254 124 stemmer, plassert som den 247. beste filmen noensinne)

AVClub.com: B-

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Interstellar, Fury, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8)

CheerNina: Guardians of the Galaxy (12), The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, The Hunger Games: Mockingjay Part 1

Dabju: Interstellar, Gone Girl (8), The Hobbit: The Desolation of Smaug, Guardians of the Galaxy (12)

HKH: Fury, The Wolf of Wall Street (6), Guardians of the Galaxy (12), Inside Llewyn Davies (11)

Inge(n): Guardians of the Galaxy (12), Interstellar, The Grand Budapest Hotel, Sin City: A Dame to Kill for

Maria-Manah: The Wolf of Wall Street (6), Fury, Les Combattants, Død Snø 2

Oda to Joy: Interstellar, The Wolf of Wall Street (6), The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8)

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Interstellar, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8), Her (5)

Toejam: The Wolf of Wall Street (6), The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, Interstellar

Den første filmen i topp fire kom som en overraskelse på samtlige konkurransedeltakere. Jeg mistenker at det kan ha noe med at den sikkert er sett av mange færre enn de store favorittene. Så her er det bare en ting å gjøre, folkens: Få det sett!

 
3 kommentarar

Posta av den desember 21, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 21

Så er neste film i rekken klar. Nok en gang er det etter min mening en lett kvalitetsstigning fra forrige, selv om alle filmene på denne listen har fått karakteren 10/10 av meg, eller terningkast 6 om du vil. Men la oss ikke vente lenger, vi går rett på plass nummer 21:

The Sixth Sense (1999)

http://www.imdb.com/title/tt0167404/

Regi: M. Night Shyamalan

Manus: M. Night Shyamalan

Med: Bruce Willis, Haley Joel Osment, Toni Collette, Olivia Williams og Donnie Wahlberg.

Spilletid: 107 min

M. Night Shyamalan er sikkert en av de mer omdiskuterte regissørene i nyere tid. Født i India, men vokste opp i Pennsylvania, USA. Det kommer fram ved at han veldig ofte lager filmer som finner sted i Philadelphia, som da er den største byen i Pennsylvania. The Sixth Sense var filmen som satte rekordfart på karrieren til Shyamalan, og etter den enorme suksessen har han kanskje fått litt for frie tøyler. De følgende filmene har nemlig mer eller mindre synkende kvalitet. Etter The Sixth Sense kom først Unbreakable, etterfølgt av Signs. Begge gode filmer. Med The Village gav han oss fremdeles en god film etter min mening, men ikke på høyde med de tidligere. Lady in the Water gikk ned på et ok nivå, og den nylige The Happening var det desidert verste jeg har sett fra Shyamalan, med et til tider latterlig manus. Forhåpentligvis finner han tilbake til god gammel form igjen.

Hovedrollen i The Sixth Sense holdes av lille Haley Joel Osment (kanskje ikke fullt så liten nå lenger), som to år senere spilte i Steven Spielberg sin sci-fi AI: Artificial Intelligence, for så å forsvinne inn i en verden med stemmelegging av tegnefilmer og spill. Bruce Willis derimot, som har den andre hovedrollen, har på ingen måte mistet A-stjerne-statusen. Men så har han tross alt vært lenger i yrket, med filmer på samvittigheten som Die Hard, 3 Die Hardoppfølgere, Sin City og Pulp Fiction.

I The Sixth Sense finner vi Cole Sear (Osment), en liten gutt som kan se spøkelser. Ikke bare kan han se dem, det virker som om de oppsøker ham, og de er ikke klare over at de er døde. Naturlig nok er han livredd, og virker for omverdenen som en sykelig paranoid liten fyr med alvorlige vrangforestillinger. Selvfølgelig er ikke moren hans (Collette) komfortabel med det, og kontakter en ekspert for hjelp. Denne eksperten er Dr. Malcolm Crowe (Willis), og han bygger opp et spesielt bånd med Cole. Etterhvert forstår også Crowe at det kan være noe i det Cole forteller.

Det mest kjente fra The Sixth Sense er etter all sannsynlighet replikken «I see dead people.», hvisket av en vettskremt gutt. Den har vel blitt parodiert i hjel over tid, men det er egentlig litt av et konsept. En har ikke akkurat lyst å være i den situasjonen selv. Filmen får veldig godt fram hvor skremmende dette er, for det er sjelden noen koselige spøkelser som besøker lille Cole. De har ofte de kroppene de hadde i øyeblikket de døde, noe som kan gi noen ganske dystre bilder til tider. Jeg husker første gang jeg så denne. Da var jeg helt alene, det var mørkt ute, og jeg hadde fått beskjed om at dette var en av de skumleste filmene noensinne. Det etterlot jo såklart meg voldsomt på vakt, men fy flaten så effektivt det var. Er nok muligens den aller skumleste filmopplevelsen jeg har hatt.

Alle spiller veldig bra, spesielt Osment, og manuset er det beste Shyamalan har kommet opp med. I tillegg er jeg veldig tilhenger av den visuelle stilen til Shyamalan. Veldig elegant, om det går an å si det. Han bruker farger, spesielt rød, for å signalisere forskjellige ting. I denne kommer rødt gjerne sammen med spøkelser, men det går også igjen i senere filmer. Så må det absolutt trekkes fram at denne filmen har en helt genial slutt, som jeg er veldig glad jeg ikke visste om første gang jeg så den. En twist som er så overraskende, men likevel helt logisk, gir en helt fantastisk følelse. Faktisk en av favorittsluttene mine.

På IMDb har 188 150 stemmer gitt denne et gjennomsnitt på 8.2/10, noe som setter den på 136. plass på listen over de beste filmene noensinne. Den vant ingen Oscar-priser i 2000, men ble nominert til 6. Beste mannlige bi-rolle (Osment), Beste kvinnelige bi-rolle (Collette),  Beste klipp, Beste manus direkte for film, Beste regissør og Beste film. For meg står den som den klart beste filmen av Shyamalan, og også den beste grøsseren jeg har sett. Som alltid, kikk på trailer (den er fyllt med flotte creepy sitater. «Standing next to my window.» for eksempel), se filmen.

You ever feel the prickly things on the back of your neck? That’s them.

Har du sett denne veldig gode grøsseren? Så si i fra hva DU syns om den i kommentarene nedenfor.

 
2 kommentarar

Posta av den september 10, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,