RSS

Stikkordarkiv: 1999

DHF’s favorittfilmer – 6

Ja, da tar vi et nytt steg videre mot toppen på listen over favorittfilmene mine. Vi vandrer fra den forholdsvis realistiske Collateral og over i en mye mer fantastisk verden. 6. plass på listen er

The Matrix (1999)

http://www.imdb.com/title/tt0133093/

Regi: Andy og Larry Wachowski

Manus: Andy og Larry Wachowski

Med: Keanu Reeves, Laurence Fishburne, Carrie-Anne Moss, Hugo Weaving, Gloria Foster og Joe Pantoliano.

Spilletid: 136 min

Wachowski-brødrene, eller Wachowski-søsknene om en skal tro på ryktene som sier at Larry har byttet kjønn, har en ganske kort karriere regimessig. De begynte med Bound, før det tok virkelig av med The Matrix. Den fikk to oppfølgere, The Matrix Reloaded og The Matrix Revolutions, begge i 2003. Oppfølgerne fikk mye kritikk, og er generelt mye dårligere likt enn den første. Personlig syns jeg alle tre er veldig bra, selv om den første likevel er i en klasse for seg. I år kom den siste filmen deres, Speed Racer, som ikke var noe særlig å skryte av.

Hovedrollen i The Matrix bekles av Keanu Reeves. På forhånd var han kjent fra Point Break, Dracula og Speed. Han får hjelp av Laurence Fishburne, som også har spilt i Apocalypse Now, Mystic River og Bobby, Carrie-Anne Moss, fra Memento (tidligere nevnt på listen) og Disturbia og Hugo Weaving, som ellers kan ses i Lord of the Rings-trilogien og V for Vendetta.

Thomas Anderson (Reeves) har en vanlig kontorjobb, men driver med hacking om natten under kallenavnet Neo. En natt blir han kontaktet av Trinity (Moss), som etter hvert leder ham til Morpheus (Fishburne). Han skal dras inn i en ny verden. Det viser seg at verden som vi kjenner den egentlig er et slags dataprogram, og at menneskene er plugget inn i dette mens roboter høster energi fra kroppene våre. Ute i den virkelige verden er det få frie mennesker igjen, som bedriver motstandskampen mot robotene og gjennomsøker matrisen (the matrix) etter den utvalgte som skal redde menneskeheten.

Det høres innviklet ut, og det er det også. Første gang jeg så den var jeg vel rundt 13 år, og det kan trygt sies at jeg ikke forstod noe særlig som helst. For å illustrere kan vi ta en kikk på 5 av de første minuttene fra filmen:

Til å begynne med tror jeg jeg må ha avskrevet Trinity’s ferdigheter som vanlig strekking av virkeligheten, action-filmer er jo fulle av det. I det hun hopper over en hel gate ble jeg forvirret, og når hun løper inn i telefonkiosken og så forsvinner mens lastebilen smadrer den var jeg helt borte. Men jeg så den igjen og igjen, og nå tror jeg jeg har en ganske god forståelse av filmen.

Det er jo historien som er det mest fantastiske med filmen. Det er en genial ide bak dette her, noe som er vanskelig å komme på, men samtidig er det jo umulig å motbevise. Det tror jeg tiltaler folk. Hvem vet, kanskje er det nettopp sånn som i filmen? Dette var en film som var så original at den måtte sees.

I tillegg er det ikke til å komme unna hvor stor innflytelse filmen har hatt. Den regnes som oppfinneren av «bullet time», med det som har blitt en verdensberømt scene (se nedenfor). De visuelle effektene var helt banebrytende, og står seg veldig godt i dag, på tross av nesten 10 år med drastisk framgang. I tillegg har den banet vei for kamera som snurrer rundt handlingen og mer slow motion i actionfilmer.

Filmen er fylt med filosofi og ganske dype ideer, samtidig som det er en fullblods actionfilm med noen fantastiske actionscener. Her får vi kampsport i stor skala, i tillegg til en av de beste shoot-out-scenene noensinne.

Skuespillet er varierende, med veldig gode roller av Weaving som Smith og Pantoliano som Cypher. Keanu Reeves er jo dessverre ikke helt i toppsjiktet, men han fungerer greit i denne, siden han egentlig ikke trenger å spille så altfor mye vanskelig stoff. Manuset er vel også et litt mindre sterkt punkt, men det er absolutt greit, og i visse scener er det veldig bra. Agent Smith’s monolog til Morpheus, for eksempel.

Wachowski-brødrene skal definitivt ha skryt for visjonen, i tillegg til at det er mange veldig kule bilder her. En personlig favoritt er bildet av helikopteret langt nedenfra, mens kulehylsene regner ned over kameraet.

The Matrix vant 4 Oscar, for Beste visuelle effekter, Beste lyd, Beste lydeffektklipping og Beste klipp. På IMDb har den 8.6/10 med 296 778 stemmer, noe som plasserer den på 30. plass på Top 250. Jeg merker at jeg ikke klarer å forklare godt nok hvor bra denne filmen faktisk er. Det var en av de første filmene som fikk meg til å tenke på den lenge etter å ha sett den, og skal nok ha en del av takken for at jeg er såpass interessert i film i dag. Se traileren nedenfor, og om du ikke har sett filmen er det faktisk litt merkelig. Alle har vel sett The Matrix?

Om du er en av de normale, som har sett den, legg igjen en kommentar med din mening.

Advertisements
 
2 kommentarar

Posta av den oktober 25, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 21

Så er neste film i rekken klar. Nok en gang er det etter min mening en lett kvalitetsstigning fra forrige, selv om alle filmene på denne listen har fått karakteren 10/10 av meg, eller terningkast 6 om du vil. Men la oss ikke vente lenger, vi går rett på plass nummer 21:

The Sixth Sense (1999)

http://www.imdb.com/title/tt0167404/

Regi: M. Night Shyamalan

Manus: M. Night Shyamalan

Med: Bruce Willis, Haley Joel Osment, Toni Collette, Olivia Williams og Donnie Wahlberg.

Spilletid: 107 min

M. Night Shyamalan er sikkert en av de mer omdiskuterte regissørene i nyere tid. Født i India, men vokste opp i Pennsylvania, USA. Det kommer fram ved at han veldig ofte lager filmer som finner sted i Philadelphia, som da er den største byen i Pennsylvania. The Sixth Sense var filmen som satte rekordfart på karrieren til Shyamalan, og etter den enorme suksessen har han kanskje fått litt for frie tøyler. De følgende filmene har nemlig mer eller mindre synkende kvalitet. Etter The Sixth Sense kom først Unbreakable, etterfølgt av Signs. Begge gode filmer. Med The Village gav han oss fremdeles en god film etter min mening, men ikke på høyde med de tidligere. Lady in the Water gikk ned på et ok nivå, og den nylige The Happening var det desidert verste jeg har sett fra Shyamalan, med et til tider latterlig manus. Forhåpentligvis finner han tilbake til god gammel form igjen.

Hovedrollen i The Sixth Sense holdes av lille Haley Joel Osment (kanskje ikke fullt så liten nå lenger), som to år senere spilte i Steven Spielberg sin sci-fi AI: Artificial Intelligence, for så å forsvinne inn i en verden med stemmelegging av tegnefilmer og spill. Bruce Willis derimot, som har den andre hovedrollen, har på ingen måte mistet A-stjerne-statusen. Men så har han tross alt vært lenger i yrket, med filmer på samvittigheten som Die Hard, 3 Die Hardoppfølgere, Sin City og Pulp Fiction.

I The Sixth Sense finner vi Cole Sear (Osment), en liten gutt som kan se spøkelser. Ikke bare kan han se dem, det virker som om de oppsøker ham, og de er ikke klare over at de er døde. Naturlig nok er han livredd, og virker for omverdenen som en sykelig paranoid liten fyr med alvorlige vrangforestillinger. Selvfølgelig er ikke moren hans (Collette) komfortabel med det, og kontakter en ekspert for hjelp. Denne eksperten er Dr. Malcolm Crowe (Willis), og han bygger opp et spesielt bånd med Cole. Etterhvert forstår også Crowe at det kan være noe i det Cole forteller.

Det mest kjente fra The Sixth Sense er etter all sannsynlighet replikken «I see dead people.», hvisket av en vettskremt gutt. Den har vel blitt parodiert i hjel over tid, men det er egentlig litt av et konsept. En har ikke akkurat lyst å være i den situasjonen selv. Filmen får veldig godt fram hvor skremmende dette er, for det er sjelden noen koselige spøkelser som besøker lille Cole. De har ofte de kroppene de hadde i øyeblikket de døde, noe som kan gi noen ganske dystre bilder til tider. Jeg husker første gang jeg så denne. Da var jeg helt alene, det var mørkt ute, og jeg hadde fått beskjed om at dette var en av de skumleste filmene noensinne. Det etterlot jo såklart meg voldsomt på vakt, men fy flaten så effektivt det var. Er nok muligens den aller skumleste filmopplevelsen jeg har hatt.

Alle spiller veldig bra, spesielt Osment, og manuset er det beste Shyamalan har kommet opp med. I tillegg er jeg veldig tilhenger av den visuelle stilen til Shyamalan. Veldig elegant, om det går an å si det. Han bruker farger, spesielt rød, for å signalisere forskjellige ting. I denne kommer rødt gjerne sammen med spøkelser, men det går også igjen i senere filmer. Så må det absolutt trekkes fram at denne filmen har en helt genial slutt, som jeg er veldig glad jeg ikke visste om første gang jeg så den. En twist som er så overraskende, men likevel helt logisk, gir en helt fantastisk følelse. Faktisk en av favorittsluttene mine.

På IMDb har 188 150 stemmer gitt denne et gjennomsnitt på 8.2/10, noe som setter den på 136. plass på listen over de beste filmene noensinne. Den vant ingen Oscar-priser i 2000, men ble nominert til 6. Beste mannlige bi-rolle (Osment), Beste kvinnelige bi-rolle (Collette),  Beste klipp, Beste manus direkte for film, Beste regissør og Beste film. For meg står den som den klart beste filmen av Shyamalan, og også den beste grøsseren jeg har sett. Som alltid, kikk på trailer (den er fyllt med flotte creepy sitater. «Standing next to my window.» for eksempel), se filmen.

You ever feel the prickly things on the back of your neck? That’s them.

Har du sett denne veldig gode grøsseren? Så si i fra hva DU syns om den i kommentarene nedenfor.

 
2 kommentarar

Posta av den september 10, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,