RSS

Stikkordarkiv: politikk

Julekalender 2019: 9. desember

Velkommen til år tretten av Den Høye Fotografs filmunderlige julekalender! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 83 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen for å bli med i tippekonkurransen er i løpet av torsdag 12. desember.

16. Vice

Regi: Adam McKay

Manus: Adam McKay

Med: Christian Bale, Amy Adams, Steve Carell, Sam Rockwell, Alison Pill og Eddie Marsan.

Land: USA

Spilletid: 132 min.

Premiere: 01.02.19

Vice er fortellingen om Dick Cheney (Bale), visepresident av USA under George W. Bush (Rockwell) fra 2001-2009. Filmen hopper frem og tilbake i Cheneys liv, fra hans spede start som praktikant i det hvite hus under Nixon, helt fram til hans rolle som viktig bakmann av invasjonen av Afghanistan og Irak, og videre.

Adam McKay slo seg opp på 2000-tallet med en rekke av de morsomste komediene tiåret hadde å by på. Han var jevnlig samarbeidspartner med Will Ferrell, og står sammen med han bak Anchorman (og oppfølgeren), Tallageda Nights, Step Brothers og The Other Guys. Men så, for noen år siden, dukket plutselig The Big Short opp. Fremdeles utvilsomt morsom, men med et grunnlag i relevant og skarp satire, fylt med flinke skuespillere. Filmen vant Oscar for Beste Manus (basert på annet materiale), og ble også nominert for blant annet Beste Film og Beste Regi.

vice

Vice er en naturlig videreutvikling for Adam McKay etter The Big Short. Han ser ut til å ha forlatt de absurde komediene til fordel for å sette lys på det absurde som skjer i amerikansk politikk. Man kan ikke påstå at det hele er forsøkt å bli gjort på en objektiv måte, men samtidig er det ikke vanskelig å se for seg at dette er altfor nært sannheten til at det går an å tenke på uten å bli litt uvel. Andre filmer, som Oliver Stones «W.«, fokuserte mer på George W. Bush sin tilsynelatende enkelhet og landsens sjarm, mens vi her får et innblikk i den kalde kalkulerende hjernen bak, som med glede tok på seg så mye ansvar som mulig i skyggene.

Samtidig er fremdeles Vice en morsom film, om enn bare fordi det er den letteste reaksjonen for oss som publikum. Et høydepunkt for meg er en falsk slutt midt i filmen (før Bush sitt presidentsskap) der vi får servert en epilog om hvordan Cheney pensjonerte seg i ro og mak og levde lykkelig resten av livet, bare for å bli dratt inn igjen og minnet på at det strengt tatt er nå problemene virkelig starter. Jeg liker også fiffig kryssklipping der samtalen mellom Bush og Cheney klippes sammen med fluefisking. Mye av de samme uventede grepene som gjorde The Big Short til en så fornøyelig opplevelse, fungerer til filmens favør her også. Til og med fortellerstemmen viser seg å være et lite ess i ermet når vi kommer så langt.

Christian Bale må kunne regnes som en av vår tids beste skuespillere, og det er nesten skremmende å se hvor mye han endrer på kroppen sin fra rolle til rolle. Akkurat i denne filmen har jeg forstått at han har blitt godt hjulpet av sminke også, men jeg har uansett ingen problemer med å forstå ham som denne kalde «skurken». Steve Carrell er også glimrende som forsvarsminister Donald Rumsfeld, og Amy Adams gir en veldig nødvendig dimensjon av menneskelighet til Bales Cheney.

Ikke ulikt The Big Short, Vice er filmen som er morsom, men som egentlig er forferdelig skummel. En film mange sannsynligvis velger bort, men som de samtidig hadde hatt godt av å se. Den ble nominert til hele åtte Oscar-priser, inkludert Beste Film, Beste Regi, Beste Manus og tre skuespiller-priser (Bale, Adams, Rockwell). Til slutt gikk den kun hjem med en, for Beste Sminke. Gjerne ufortjent lite.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,2/10 (94 151 stemmer)

AVClub.com: C

Rotten Tomatoes: 66% fresh

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

Filmpolitiet: Terningkast 5

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 9, 2019 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2016: 1. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er 12. desember. Nå til dagens film!

24. Weiner

Regi: Josh Kriegman og Elyse Steinberg.

Manus: Josh Kriegman, Elyse Steinberg og Eli B. Despres.

Med: Anthony Weiner og Huma Abedin

Land: USA

Spilletid: 96 min

Premiere: 07.10.16

Dokumentar-film som er regidebuten til begge regissørene. De har fortid innen reality-tv og nyhetsprogrammer. Weiner hadde premiere på årets filmfestival i Sundance, der den vant juryprisen for beste dokumentar, før den så ble sluppet på kino.

Anthony Weiner ble en kjent skikkelse i USA etter sex-skandalen om han ble avslørt. Til tross for at han er gift med Huma Abedin, en av Hillary Clintons nærmeste rådgivere, hadde han vært utro med flere kvinner. Bildet på skandalen var et bilde, bokstavelig talt, av Weiners penis som ble sendt fra hans Twitter-konto. Etter skandalen trekker han seg fra jobben i den amerikanske kongressen, men bestemmer seg senere for å stille til valg som New Yorks borgermester. Filmen følger hans kampanje.

weiner.jpg

Weiner er en klassisk flue-på-veggen-dokumentar. Vi får være med inn i (de til tider veldig stusslige) kampanje-kontorene, og oppleve hvordan en skandale kan plukke fra hverandre alt sammen over tid. Det er enkelte scener der jeg blir sjokkert over at Weiner ikke ber kamera-folkene gå ut, men desto bedre for filmen at vi får være med i de trykkende pinlige stillhetene.

Det spørs om dette hadde fungert så godt hvis ikke Weiner hadde vært en så karismatisk skikkelse. Arkivklippene fra hans politiske karriere er engasjerende som bare det, og du forstår godt hvordan han kan bli godt likt. Filmen er også på det morsomste når vi får se Weiner gå fra parade til parade, bytte det ene flagget med det andre, og er på lag med alle minoriteter i byen på likt. I den beste enkeltscenen møter han opp til et møte til en fiendtlig forsamling, men klarer på imponerende vis å få applaus ut av dem, nesten basert på taleevner alene.

Dette er muligens også grunnen til at det går som det går for Weiner. Han er litt for glad i oppmerksomhet, og gjør valg som får deg til å vurdere om han har noe særlig kontakt med virkeligheten. Han klarer hvert fall ikke se konsekvensene av egne handlinger. Mest synd er det på kona, som til og med får kritikk av pressen når hun velger å støtte mannen.

Det kan være vanskelig å selge inn en politisk dokumentar til et publikum, men Weiner ble fortjent satt opp på kino, og er underholdende tvers gjennom. For å sitere juryen på Sundance: «A fast paced verite film that unfolds like a modern Shakespearean tragedy.»

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,7/10 (4 059 stemmer)

AVClub.com: A-

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 6

Dagbladet: Terningkast 5

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 1, 2016 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2012: 5. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Målet er å tippe hvilke filmer jeg har på de fire øverste plassene i år. Når du får lyst til å være med, følger du denne linken for å finne ut hvordan. Siste frist i løpet av dagen 12. desember.

20. The Ides of March

Regi: George Clooney

Manus: George Clooney, Grant Heslov og Beau Willimon, basert på sistnevntes skuespill Farragut North.

Med: Ryan Gosling, George Clooney, Philip Seymour Hoffman, Paul Giamatti, Evan Rachel Wood, Marisa Tomei og Jeffrey Wright.

Land: USA

Spilletid: 101 min

Premiere: 24.02.12

George Clooney, kanskje mest kjent som den dårligste Batman på film, har fra før av regissert tre filmer. Fra debuten med Confessions of a Dangerous Mind, var det innom den politisk orienterte Good Night, and Good Luck, og så den romantiske sportskomedien Leatherheads. Nå er han altså tilbake i politikken igjen, og har vært grei nok til å gi hovedrollen til noen andre (uten at han tar steget lenger bort enn til den nest største rollen).

Stephen Meyers (Gosling) har ansvaret for presidentkampanjen til guvernør Mike Morris (Clooney). Han har klokketro på politikken, men det skal kompliseres. Han blir tilbudt jobb av motstanderen, involverer seg romantisk med en praktikant på kampanjen. Hemmeligheter kommer fram, og Stephen må velge mellom karriere og prinsipp. I den amerikanske politikken er det ingen helter.

Har du sett at ansiktene våre passer HELT sammen??? Sykt.

Har du sett at ansiktene våre passer HELT sammen??? Sykt.

Dette er så vidt jeg kan kunne se den filmen som hadde størst tiltrekningspotensiale på det kvinnelige publikummet, kanskje bortsett fra et eller annet Twilight-relatert. Men i motsetning til eplekjekkasene i Twilight, leverer jo faktisk både Gosling og Clooney veldig godt skuespilli det aller meste de holder på med. Og med kvalitetsfolk som Hoffman, Giamatti, Wood og Tomei i birollene, så er ensemblet filmens største styrke. Det er null problem å leve seg godt inn i de mange dramatiske scenene vi får servert.

Som i gårsdagens film, er også dette en historie du nok har sett mye av før. Det at politikken forderver ideologiske «gode» karakterer har vi sett før, og det er nok det jeg i hovedsak holder mot filmen. Derfor når heller ikke denne helt opp, men det er definitivt et kvalitetsarbeid, og George Clooney viser igjen og igjen at han vet hva han driver med, og lager filmer som det absolutt er verdt å se. Dette er ikke helt oppe med Good Night, and Good Luck, men vi nærmer oss.

Dom:

DHF: 7/10

IMDb.com: 7.2/10 (95 645 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 4

 
2 kommentarar

Posta av den desember 5, 2012 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 18

Ja, da er det allerede på tide med neste film, og hold dere fast: Nok en komedie. Så spenn setebeltet, for her blir det humpetitten, humpetatten humpetuttenteia. Mhm. Plass nummer 18 på listen over favorittfilmene mine er ingen ringere enn:

Life of Brian (1979)

http://www.imdb.com/title/tt0079470/

Regi: Terry Jones

Manus: Graham Chapman, John Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones og Michael Palin.

Med: Graham Chapman, John Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones og Michael Palin.

Spilletid: 94 min

Ja, så er kanskje listen litt overbefolket av Monty Python i disse siste to innleggene, men det er vel verdt det. Life of Brian var den tredje spillefilmen de produserte, etter forrige innleggs And Now for Something Completely Different og Monty Python and the Holy Grail. Regijobben har nå falt over fra en outsider til Python-medlem Terry Jones, som også regisserte senere (og siste) Python-film The Meaning of Life (sammen med Terry Gilliam), og den litt mindre suksessfulle, men likevel fornøyelige, Erik the Viking.

Life of Brian omhandler, logisk nok, Brian. Brian blir født på julaften i det vi kjenner som år 0. Han blir født i en stall. I Betlehem. Det bør vel ringe en bjelle, men tilfeldigvis er dette stallen som ligger rett på siden av den Jesus blir født i. De tre vise menn går feil, og presenterer gaver til Brian, før de finner ut hvor den egentlige frelseren de leter etter er, tar alt tilbake og går dit. Brian vokser opp, og på et eller annet mystisk vis en får en gruppe ideen om at han er frelseren jødene har ventet på. Til tross for heftige protester klarer Brian ikke å overbevise dem om at det ikke er tilfelle. Senere melder også Brian seg inn i en separatistgruppe som driver en veldig lite effektiv motstandskamp mot romerne, for å prøve å kjempe for frihet for folket sitt.

Filmen er fylt av satire over det meste, med mange referanser til mer moderne tid, men det morsomste for meg er alle de vidunderlige karaktere Python-gjengen kommer med, og den sketsjeaktige måten å fortelle historien på. Barnslig humor, som den romerske generalen ved navn Biggus Dickus, blir vendt på til du ikke kan annet enn å le deg fillete innen du får vite hva konen hans heter.

Egentlig er det ganske imponerende kulisser og locations til tider også, noe som kanskje ikke er en direkte nødvendighet i komedier, men det er absolutt en fin ting å ha. Det er også bare å sette pris på det plutselige avbruddet vi får med Terry Gilliams animasjon. Det er jo et vant grep for den vante Python-seer, men i Life of Brian er det et usedvanlig fantastisk og tilfeldig utbrudd vi får, og også en av yndlingsscenene mine i filmen, spesielt reaksjonen fra en av smårollene. Også fantastisk med alle de forskjellige separatistgruppene for jøder mot romerne; The Judean People’s Front, The Peoples» Front of Judea, the Judean Popular People’s Front and the Popular Front of Judea (He’s over there).

Life of Brian ble faktisk forbudt i et år i Norge, pga anklager om blasfemi. I tillegg var det mange områder i England og flere stater i USA som var veldig imot filmen, for ikke å snakke om Irland, der den forble forbud i åtte år. I Sverige ble filmen markedsført med: «Filmen som er så morsom at den er forbudt i Norge!». Kontroversen har vel om noe bare gitt gratis reklame til filmen, selv om Python-medlemmene ikke mener den er blasfemisk. Kritisk til kirken og ulike religiøse grupper, ja, og Jesus dukker opp et par ganger, men begge gangene er det ingen vitser direkte rettet mot han. En scene har fått spesielt hard medfart, nemlig scenen som omhandler en rekke menn festet på kors, men som mange har bemerket, var dette en ganske vanlig henrettelsesmetode på denne tiden, og derfor ikke en parodi av den bibelske hendelsen vi kjenner så godt.

Det er vanskelig å beskrive hvor morsom en film er, så jeg fant fram noen flotte sitater:

«All right, but apart from the sanitation, medicine, education, wine, public order, irrigation, roads, the fresh water system and public health, what have the Romans ever done for us?»

og

Brian: «Please, please, please listen! I’ve got one or two things to say.»
The Crowd: «Tell us! Tell us both of them!»
Brian: «Look, you’ve got it all wrong! You don’t NEED to follow ME, You don’t NEED to follow ANYBODY! You’ve got to think for your selves! You’re ALL individuals!»
The Crowd: «Yes! We’re all individuals!»
Brian: «You’re all different!»
The Crowd: «Yes, we are all different!»
Man in crowd: «I’m not…»

Life of Brian er rett og slett en av de mest populære komediene noensinne, og har du ikke sett den, så er det faktisk en du burde se, om ikke annet for å kunne være med i samtalen om noen har det koselig og nevner det de likte best i den. På IMDb har den en rating på 8.2/10 etter 71 534 stemmer, noe som plasserer den på 144. plass på listen over de beste filmene noensinne. Ta og sjekk ut traileren, selv om den er typisk for litt eldre trailere (dårlig), og få sett denne klassikeren.

Har du sett filmen? Legg igjen en kommentar med dine meninger. Alltid gøy å høre hva andre syns!

 
3 kommentarar

Posta av den september 16, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 17. desember

Kalendereksposisjon: En ny film, bedre og bedre, fram mot jul, slik at Runes ”best of 2007”-liste avsløres. Utvalgt fra filmene Rune har sett på kino i år.

I dag er det 17. desember, og dere fården 8. beste filmen 2007:

#8 – Blood Diamond

http://www.imdb.com/title/tt0450259/

Trailer:

Regi: Edward Zwick

Manus: Charles Leavitt

Med: Leonardo DiCaprio, Djimon Hounsou, Jennifer Connelly og Arnold Vosloo

Spilletid: 143 minutt

Fra regissøren av Glory og The Last Samurai kommer altså Blood Diamond. Den kom egentlig ut i fjor, men jeg så den på kino i år. I årets Oscarutdeling var Blood Diamond nominert til 5 priser, men vant dessverre ingen.

Historien finner sted i Sierra Leone på 90-tallet. Det er borgerkrig, kaos, og stor forretning i utvinning, salg og smugling av såkalte blod-diamanter. Det er her vi møter Danny Archer, en hvit sør-afrikaner. Mens han sitter i fengsel for smugling av diamanter, hører han om en sjelden rosa diamant, som fiskeren Solomon Vandy har funnet. Når Danny kommer ut, finner han Solomon, som kun er interessert i å finne tilbake til familien sin etter at han ble tatt bort og tvunget til å jobbe i diamantfeltene. Danny overbeviser han om at om de bare finner diamanten, kan han hjelpe han med å finne familien hans. Dette sender dem ut på en vill jakt, på flykt fra militæret. Den idealistiske journalisten Maddy Bowen trer også hjelpende til.

Det er ikke ofte du får gode actionhistorier som samtidig tar opp politiske spørsmål. Men dette er nettopp det. Actionscenene er veldig gode, og filmen setter søkelys på den korrupte og utnyttende diamantindustrien i Sierra Leone. Jeg tror fast på at actionfilmer kan være gode måter å ta opp viktige saker på, hvis det barre gjøres slik som dette.

Skuespillet er fullstendig overbevisende. Jeg har hørt klager på at Leonardo DiCaprio ikke gjør en så bra sør-afrikansk dialekt, men jeg vet ikke nok om det til å gjøre en vurdering. Den som virkelig imponerer her er derimot Djimon Hounsou, som kanskje burde få vunnet Oscaren for beste birolle (til tross for Alan Arkin’s veldig gode rolle i Little Miss Sunshine). Jennifer Connelly er flink som vanlig, og det er alltid gøy å se selveste Mumien (Arnold Vosloo) etter heltene våre.

Totalt er dette en ganske så realistisk, og jeg vil kanskje til og med påstå viktig, film, med stor underholdningsverdi. I tillegg får den deg til å tenke, og det er plenty å snakke om etter å ha sett den. En litt underlig slutt, som jeg ikke helt klarer å bestemme meg for om jeg liker.

Den Høye Fotograf’s dom: 9/10

Andres dom:

IMDb: 8.0/10

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

Kommentarer og synspunkter mottas med glede, og følg med i morgen for plass nummer 7!

 
11 kommentarar

Posta av den desember 17, 2007 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,