A history of slashing, part 6

Jeg har lenge følt på et slags filmatisk hull i min karriere som filmtitter. Det finnes noen langtlevende filmserier med skrekkfilmer, der jeg er ganske lite bevandret. Jeg har valgt meg ut noen av disse seriene, og tenker å se alle filmene fra dem i kronologisk rekkefølge. En slags skrekkhistorie, med andre ord.

Seriene jeg har valgt meg ut er Halloween-serien (13 filmer), Friday the 13th-serien (12 filmer), A Nightmare on Elm Street-serien (9 filmer), Hellraiser-serien (11 filmer) og Child’s Play-serien (8 filmer). Både Halloween og Hellraiser har fått sitt foreløpig siste innslag dette året, noe som også var med på å inspirere prosjektet. Alle seriene strekker seg over 26 år eller lengre fra første til siste film.

Part 1: 1978-1984: The Golden Age

Part 2: 1984-1987: Player three has entered the game

Part 3: 1988: A violent year

Part 4: 1989-1992: Quantity, not quality

Part 5: 1993-1998: We love the 90s?

2000-2005: Into the new millennium

Etter en 90-tall fylt med opp og nedturer på skrekkfilm-fronten, så skulle de første årene av det nye årtusenet fylles med en lett blanding av nyskapninger og godt opptrådde stier. Vi skal ta en titt på de åtte filmene i mitt prosjekt som ble sluppet i dette tidsrommet, hvorav hele fire stykker er fra Hellraiser-serien. Hvis du tenker at dette betyr at akkurat den serien er inne i sin gullalder og smir mens jernet er varmt, så kan jeg avkrefte dette…

Vi starter med en Hellraiser-film, nemlig Hellraiser: Inferno. Den kom ut mot slutten av år 2000, og er den første i serien som ble sluppet direkte på video. Den er et slags forsøk på å koble sammen to sjangre, med en hardkokt, korrupt politimann som etterforsker mord og så blir dratt inn i alt dette med Pinhead og gjengen. Ellers er det jo verdt å merke seg at dette er regi-debuten til Scott Derrickson, som senere har hatt mye større suksess med filmer som The Exorcism of Emily Rose, Doctor Strange og The Black Phone.

Filmen har, som sett over, fremdeles noen ganske forstyrrende sminke/effekt-øyeblikk, og skal ha for en original ide og utførelse. Til Hellraiser-film å være er det relativt få dødsfall, med kun 16 stykk, men noen ganger handler det mer om fantasifull utførelse enn mengde i disse filmene…

Selv syns jeg den klarer seg ganske godt, og gir den 5/10, mens den har 5,4/10 på IMDb.com. Altså helt godkjent, og gjerne bedre enn man skulle tro. Men dessverre skulle kvaliteten falle fort i prosjektet mitt.

Den neste på listen er nemlig den tiende filmen i Friday the 13th-serien. Siden de holder seg til romertall (hvert fall generelt, både nummer 4, 5 og 9 dropper det), så fikk den selvsagt tittelen Jason X. Dette er gjerne en av de mest kjente filmene i serien, da det er den der Jason fryses ned og vekkes til live på et romskip i år 2455. En ganske vill utvikling for en karakter som så vidt har tatt turen inn til Manhattan… Romskipet har en gjeng med unge studenter om bord, slik at Jason føler seg hjemme. I løpet av filmen blir også Jason regenerert som en slags cyborg-versjon av seg selv.

Filmen er ganske dårlig, tro det eller ei. Det sies at den først og fremst ble laget for å holde liv i Jason-interessen mens studioet prøvde å få til den lenge etterlengtede sammenslåingen med morder-kollegaen Freddy Krueger (mer om det senere). Filmen fikk ikke all verden til mottakelse, men har klart å karre seg til 4,4/10 på IMDb.com. Selv gir jeg den en generøs 3/10. Jason selv er i storform, da, og tar livet av rekordhøye 25 stykker, alt mens han overlever å bli skutt i biter, sprengt og brent opp mens han faller inn i atmosfæren… Filmnerder kan forresten være på utkikk etter body horror-regissør David Cronenberg i rollen som Dr. Wimmer.

Neste film kom ut i 2002, og er en overraskende oppfølger. Vi snakker om Halloween: Resurrection, og det er ikke det faktum at den kommer ut i juli som er det mest overraskende. Nei, det er jo dette at Jamie Lee Curtis i hovedrollen jo faktisk kuttet hodet av Michael Myers forrige gang. Men det viser seg raskt at Myers hadde byttet plass med en ambulansearbeider og tatt på ham masken sin. Ikke tenk for mye på det.

Ikke tenk for mye på bildet over, heller, for den saks skyld. Uansett, Laurie Strode sitter på mental-sykehus, men er forberedt på at Michael Myers skal komme tilbake. Og når han gjør det, så går han altså rett i fellen hennes. Men klok av skade, så bestemmer hun seg for å ta av ham masken for å unngå å drepe flere uskyldige ambulansesjåfører. Det eneste hun ikke har tenkt på er at for å kunne ta av ham masken, så må hun komme i nærheten av ham, og hun blir tilsynelatende drept.

Dette spinnes så videre inn i en ny historie, der en gjeng ungdommer går med på å delta på det nettbaserte TV-programmet «Dangertainment», der de skal være i Michael Myers hus en hel natt. Det går som det må gå… Filmen inneholder en ung Katee Sackhoff, i tillegg til modell-legende Tyra Banks og rapperen Busta Rhymes. Sistnevnte leverer noe av det dårligste skuespillet jeg har sett på en stund! 10 stykker blir drept i filmen, og Myers dør tilsynelatende i en elektrisk brann. Dette er seriens dårligste film, og jeg gir den 3/10. På IMDb.com har den også veldig lav score, med 3,9/10.

Nei, la oss gå rett videre! Senere samme år (sånn rett rundt halloween-tider, faktisk), så kommer den neste Hellraiser-filmen: Hellraiser: Hellseeker. Vi er kommet til den sjette filmen i serien, og dette er også den siste i serien hvor forfatteren bak bøkene, Clive Barker, har hatt noe påvirkning over historien i filmene.

Denne gangen får vi et innblikk i det personlige helvetet til Trevor Gooden, en mann som overlevde en bilulykke, men nå er mistenkt for å ha drept kona si i den nevnte bilulykken. Som en ekstra overraskelse, så er kona hans Kirsty Cotton, altså den samme karakteren som var hovedpersonen i de to første filmene i serien. Kirsty spilles også her av Ashley Laurence. Hellseeker er nok en øvelse i «hva er virkelig, og hva er i hodet mitt», og for meg fungerer denne litt verre enn de tidligere filmene. Jeg ser at den har 4,9/10 på IMDb.com, men selv gav jeg den kun 3/10.

Vi får en overraskende avslutning som det ikke var altfor vanskelig å se komme, men ingenting i filmen klarer å formidle de mer sjokkerende delene av dette filmuniverset. Det er også bare fem stykker som dør i filmen, det laveste antallet så langt.

Året etterpå, i 2003, kom endelig Freddy vs. Jason. Denne filmen ble først påtenkt helt tilbake i 1987, men gikk gjennom store produksjonsproblemer gjennom de neste 15 årene. Pådriveren for filmen var Sean Cunningham fra Friday the 13th-serien, men han møtte for eksempel motstand fra Nightmare on Elm Street-regissør Wes Craven, som ikke syntes at hans Freddy Krueger-karakter skulle «dras ned på nivået til» Jason Vorhees.

Men filmen ble altså til slutt laget, og ble jo en kassasuksess for studioet. Den tjente inn over 100 millioner dollar på kino, og ble hvert fall satt mye pris på av skrekkfilm-fansen. Historien med at Freddy bruker Jason for å få innpass i folks drømmer igjen er fin nok den, men gjennomførelsen er litt så som så. Jeg gir filmen en hederlig 5/10, mens den har 5,7/10 på IMDb.com.

Hele 35 folk dør i filmen, og både Freddy og Jason overlever det meste. Akkurat hvem som er vinner av duellen blir aldri endelig avslørt. Freddy har på et tidspunkt overtatt macheten til Jason, mens Jason hugger av Freddys arm, og stikker knivhansken gjennom eierens egen mage. Begge ser ut til å dø, men dagen etter kommer Jason opp av innsjøen med Freddys hode i hendene, og Freddy ler. Hvem vet hvem som vant?

I 2004 skal vi tilbake til dukkene våre, med Seed of Chucky. Som vi husker fra forrige film, så sluttet den med at Chucky’s brud Tiffany fødte et lite dukkefoster som drepte en politimann rett før filmen sluttet. Vi møter dette fosteret igjen som en barnedukke som utnyttes på det groveste av en buktaler på et slags freakshow. Han ser et klipp fra en Hollywood-filmatisering av Chucky-historien, og dermed er vi i gang med en meta-fortelling i denne serien også!

Seed of Chucky fortsetter i samme stil som forrige film, solid plassert i sjangeren komedie, selv om det er ganske mørkt innhold, såklart. Jennifer Tilly spiller seg selv, som da spiller en av rollene i filmatiseringen av Chucky, samtidig som hun har stemmen til Tiffany-dukken. Rapperen Redman spiller også seg selv, og skal regissere en filmversjon av bibelen. Jeg har jo selv kost meg med at Brad Dourif, for meg mest kjent som Grima Wormtongue i Ringenes Herre-filmene, har stemmen til Chucky, men her har han jammen meg klart å lokke Billy Boyd med på laget som stemmen til Glen/Glenda (i seg selv er navnet til barnedukken en fin referanse til filmen Glen or Glenda). Billy Boyd er også kjent fra Ringenes Herre, der han hadde rollen som hobbiten Pippin. Jeg liker tanken på at Brad Dourif enten har overtalt ham, eller i det minste foreslått ham til filmens produsenter.

Seed of Chucky kan bli ganske drøy til tider, og dukkene tar livet av 12 stykker, noen ganger med overbevisende effekter. Jeg syntes faktisk at dette var overraskende morsomt, og setter karakteren til 5/10. Dermed er jeg marginalt høyere enn folket ellers på IMDb.com, som har satt den til 4,9/10.

Så tar vi turen et år til frem i tid, til 2005. Da slippes Hellraiser: Deader og Hellraiser: Hellworld. Dette er film nummer syv og åtte i serien, og de ble sluppet med tre måneders mellomrom. Begge filmene er regissert av Rick Bota, og er filmet samtidig i Romania. Det rare med situasjonen er at de to filmene virkelig ikke har noe med hverandre å gjøre, foruten det at de begge er i Hellraiser-serien. Historiene er helt vidt forskjellige, og bare Doug Bradley, som spiller Pinhead, opptrer i en stor rolle i begge filmene.

Det var tydeligvis en viktig del av kontrakten som gav filmcrewet muligheten til å filme i Romania som gjorde at det ble laget to filmer, og det gjør jo hvert fall at Hellraiser-filmene etter hvert blir en ganske løst sammenhengende historie.

Deader handler om en hardbarket journalist spilt av Kari Wuhrer (for meg udødeliggjort som spesialagenten «Tanya» i dataspillet Red Alert 2), som bestemmer seg for å etterforske og lage en sak om en kult i Romania som tilsynelatende får folk til å ta selvmord og så vekker dem til live igjen. Det viser seg selvsagt at mystiske ting skjer, og det åpnes portaler til smerte og nytelse og alt det andre Pinhead holder på med.

I Hellworld handler det om et slags dataspill, som igjen fører til en hedonistisk LARP-fest der hovedpersonene utsettes for sitt eget personlige helvete. Det viktigste for den jevne filmtitter her er jo den imponerende gjengen skuespillere de har samlet her. Ofte får man gjerne en skuespiller som slo an senere, men her har de hvert fall tre (se bildet over)! Khary Payton ble senere å se som King Ezekiel i The Walking Dead. Katheryn Winnick slo mer an som viking-dronningen Lagertha i serien Vikings. Og Henry Cavill er nesten vanskelig å kjenne igjen, men han har jo senere endt opp som både Geralt i The Witcher og selveste Supermann i en rekke filmer. I tillegg får vi også med Lance Henriksen på kjøpet, kanskje mest kjent fra Aliens.

Verken Deader eller Hellworld får mer enn 4/10 fra meg, og IMDb.com er ikke helt uenige med det, med henholdsvis 4,4 og 4,2/10. Men for den jevne filmtitter vil jo hvert fall Hellworld ha en større verdi, siden man får se noen kjente skuespillere prøve seg tidlig i karrieren.

Neste gang vil flere av seriene gjenoppfinne seg selv!