Julekalender 2023: 17. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmorama av en julekalender! Hver dag vil en ny film avsløres, i nedtellingen til den beste filmen jeg har sett i løpet av året. Julekalenderen arrangeres i år for syttende år på rad!

Det er i år 103 filmer som konkurrerer om denne aller gjeveste prisen, og den beste av de alle blir avslørt på julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for de som ønsker å glede seg litt ekstra til jul! Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er gått ut, se oversikt over deltakerne i bunnen av innlegget.

8. Marcel the Shell with Shoes On

Regi: Dean Fleischer Camp

Manus: Dean Fleischer Camp, Jenny Slate og Nick Paley.

Med: Jenny Slate, Dean Fleischer Camp, Isabella Rossellini og Lesley Stahl.

Land: USA

Spilletid: 90 min

Premiere: 15.07.23

En animert mockumentary om skjellet Marcel (Slate), som bor i samme leilighet som filmskaperen Dean (Fleischer Camp), sammen med sin bestemor Connie (Rossellini). Dean er fascinert, og snakker mye med Marcel, og filmer ham. Dean legger ut en videosnutt av Marcel på nettet, og den går viralt. Marcel vil gjerne bruke sin nye berømmelse til å finne resten av familien sin, som forsvant fra leiligheten ved et pakke-uhell for en god stund siden.

Dette er kun den andre spillefilmen fra Dean Fleischer Camp, etter en annen dokumentar kalt Fraud. Ellers Har han en lang rekke kortfilmer, ofte på TV, bak seg. Han skapte noen kortfilmer om dette skjellet sammen med sin daværende kjæreste/kone, Jenny Slate. Slate har også stemmen til skjellet, på tross av at paret har gått fra hverandre før denne filmen ble laget.

Marcel the Shell with Shoes On er en herlig blanding av ekte bilder og stop motion-animasjon. I første rekke er Marcel sjarmerende fordi han er veldig søt, men etter hvert som vi følger ham blir historien mer og mer viktig, og mot slutten påvirkes følelsene dine på ekte av skjebnen til dette lille skjellet med sko og øye.

Stemmeleggingen er alfa og omega her, og Jenny Slate gjør en glimrende jobb som stemmen til Marcel. Slate har plenty med erfaring med stemmer fra morsomme animerte TV-serier, som f. eks. Big Mouth, Bob’s Burgers og The Great North. Så er det også morsomt at de har fått med seg en av Hollywoods kongelige med Isabella Rossellini som stemmen til Nana Connie.

Uansett så er det hvert fall sånn at denne filmen kjapt tar stegene fra nusselig morsomhet til inspirerende drama med massevis av små livsvisdommer å lære oss. Den ble nominert til Oscar for Beste Animerte Film, men vant ikke prisen. Men ikke la det senke humøret ditt. Jeg sier som Marcel:

«Guess why I smile a lot?» «Why?» «Uh… ’cause it’s worth it.»

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,7/10 (24 000 stemmer)

AVClub.com: A

Rottentomatoes.com: 98% fresh

Den store tippekonkurransen

Totalt har det kommet inn 26 tips, og det er fire flere enn i fjor! Veldig gøy at så mange deltar! Kun i 2020 har det vært med flere, og da var det 27.

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips i rekkefølge fra første til fjerde. Her kommer en repetisjon av vinnerkriteriene:

1. Den med flest riktige topp 4-tips vinner.
2. Dersom to har like mange riktige, vil summen av plasseringene legges sammen (Tipper du f.eks.  2., 3., 6., og 26. plass blir summen 37). Den med lavest sum vinner.
3. Hvis det fremdeles er uavgjort, vil den med høyest plasserte riktige tips vinne (Å tippe 1. plass er bedre enn 2. plass). Hvis begge har samme høyeste tips, vil nest-høyeste telle, osv.
4. Hvis to eller flere har levert samme fire filmer i sitt tips, så vil den med flest helt korrekte plasseringer vinne.
5. Hvis to eller flere har levert helt identiske vinnertips, deler de seieren.

Audun: Oppenheimer – Killers of the Flower Moon – Guardians of the Galaxy Vol. 3 – Spider-Man: Across the Spider-Verse

Bard&Randi: Oppenheimer – Spider-Man: Across the Spider-Verse – The Banshees of Inisherin – Killers of the Flower Moon

Christopher: Oppenheimer – Killers of the Flower Moon – The Fabelmans (10) – The Menu (11)

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Oppenheimer – The Whale (9) – Killers of the Flower Moon – Spider-Man: Across the Spider-Verse

Earl: Oppenheimer – The Banshees of Inisherin – The Covenant – Triangle of Sadness

Eirik H: Oppenheimer – John Wick: Chapter 4 – Killers of the Flower Moon – Guardians of the Galaxy Vol. 3

Eirik L: The Banshees of Inisherin – Spider-Man: Across the Spider-Verse – Oppenheimer – Guardians of the Galaxy Vol. 3

Georg: Oppenheimer – Killers of the Flower Moon – Aftersun – The Banshees of Inisherin

Gøran: Oppenheimer – The Covenant – Violent Night – Enola Holmes 2

Henrik: Guardians of the Galaxy Vol.  3 – The Whale (9) – Triangle of Sadness – The Menu (11)

Inge: Killers of the Flower Moon – The Fabelmans (10) – Oppenheimer – Dungeons and Dragons: Honor Among Thieves (12)

Kim: Oppenheimer – Killers of the Flower Moon – Guardians of the Galaxy Vol. 3 – Aftersun

Maria: Oppenheimer – Spider-Man: Across the Spider-Verse – Killers of the Flower Moon – The Banshees of Inisherin

Martin: Avatar: The Way of Water – Oppenheimer – John Wick: Chapter 4 – The Menu (11)

May Linn: The Menu (11) – Oppenheimer – Aftersun – The Fabelmans (10)

Michelle: Oppenheimer – Spider-Man: Across the Spider-Verse – Guardians of the Galaxy Vol. 3 – The Banshees of Inisherin

Miranda: Oppenheimer – Guardians of the Galaxy Vol. 3 – The Banshees of Inisherin – The Fabelmans (10)

Odd Harald: Oppenheimer – The Banshees of Inisherin – The Fabelmans (10) – Spider-Man: Across the Spider-Verse

Renate: Oppenheimer – The Banshees of Inisherin – Spider-Man: Across the Spider-Verse – Aftersun

Roy: Guardians of the Galaxy Vol 3 – Spider-Man: Across the Spider-Verse – Killers of the Flower Moon – Oppenheimer

Samuel: Killers of the Flower Moon – Oppenheimer – Guardians of the Galaxy Vol 3 – The Banshees of Inisherin

Stein Galen: Avatar: The Way of Water – Oppenheimer – Spider-Man: Across the Spider-Verse – The Fabelmans (10)

Thomas: Guardians of the Galaxy Vol. 3 – Oppenheimer – The Whale (9) – Avatar: The Way of Water

Toejam: Oppenheimer – The Banshees of Inisherin – Guardians of the Galaxy Vol. 3 – Triangle of Sadness

Tor Arne: Oppenheimer – Killers of the Flower Moon – Spider-Man: Across the Spider-Verse – The Banshees of Inisherin

Veli: Guardians of the Galaxy Vol. 3 – Oppenheimer – A Man Called Otto – Sisu

En ikke ukjent hendelse i julekalenderen, der det plutselig dukker opp en film i topp 10 som ingen har tippet. Dermed endrer ingenting seg i tippekonkurransen i dag, med unntak av forståelsen av at enda en film som er tippet vil måtte være utenfor årets 24 beste filmer for at dette skal gå opp…

A history of slashing, part 7

Jeg har lenge følt på et slags filmatisk hull i min karriere som filmtitter. Det finnes noen langtlevende filmserier med skrekkfilmer, der jeg er ganske lite bevandret. Jeg har valgt meg ut noen av disse seriene, og tenker å se alle filmene fra dem i kronologisk rekkefølge. En slags skrekkhistorie, med andre ord.

Seriene jeg har valgt meg ut er Halloween-serien (13 filmer), Friday the 13th-serien (12 filmer), A Nightmare on Elm Street-serien (9 filmer), Hellraiser-serien (11 filmer) og Child’s Play-serien (8 filmer). Både Halloween og Hellraiser har fått sitt foreløpig siste innslag dette året, noe som også var med på å inspirere prosjektet. Alle seriene strekker seg over 26 år eller lengre fra første til siste film.

Part 1: 1978-1984: The Golden Age

Part 2: 1984-1987: Player three has entered the game

Part 3: 1988: A violent year

Part 4: 1989-1992: Quantity, not quality

Part 5: 1993-1998: We love the 90s?

Part 6: 2000-2005: Into the new millennium

2007-2013: Let’s reboot!

Vi nærmer oss slutten på prosjektet, men vi har ennå ikke kommet til den uunngåelige fasen av noen av disse filmseriene: Å starte på nytt. Er det noe Hollywood-industrien har vært kjennetegnet av de siste tjue drøye årene, så er det en urokkelig vilje til å lage filmer om igjen, eller starte serier på nytt. I de seks filmene som kom ut i denne perioden, så er det hele fire av dem som er en slags omstart. La oss sjekke dem ut.

Helt på tampen av august 2007 var det Halloween som skulle gjenoppfinnes. Skrekkfilmentusiast og regissør av House of 1000 Corpses og The Devil’s Rejects, Rob Zombie, ble tilbudt jobben. Han hoppet på sjansen, men først etter å ha kontaktet John Carpenter for en slags tillatelse. Filmen er både en slags opprinnelsesfortelling for Michael Myers, samtidig som den er en gjeninnspilling av den originale filmen, og hovedsaklig følger den historien.

Den største forskjellen fra tidligere filmer er en umiddelbar økning i brutaliteten. Volden får mer plass, og det vises nærbilder av ting man tidligere ville klippet bort fra. Rob Zombie gir oss en troverdig og tragisk forklaring på Michael og hans utvikling til mentalt forstyrret seriemorder, og det er grunnen til at denne filmen fungerer ganske bra. Myers tar livet av 24 stykker i filmen, noe som altså er nesten femdobbelt av originalens fem ofre. Han er fremdeles like hardfør som tidligere, og overlever blant annet å bli skutt ganske ofte…

Det gikk jo fem år fra forrige Halloween-film, og det var ikke alltid en gjeninnspilling som var planene til produsentene. På grunn av Freddy vs. Jason-prosjektet, så var de flere forskjellige forslag om å lage en kombinasjon av Halloween og Hellraiser-filmene, men alle falt sammen. Det var kanskje like greit, selv om det jo utvilsomt hadde vært en interessant blanding! Uansett ble denne gjeninnspillingen ganske bra, og på IMDb.com har den 6,0/10. Det er jeg enig med, og gir den 6/10 selv.

Et par år senere var det så Friday the 13th sin tur. En gruppe produsenter, inkludert action-generalen Michael Bay, hadde hatt stor suksess med å nyinnspille The Texas Chainsaw Massacre og The Amityville Horror i de foregående årene, og jobbet en stund med å skaffe rettighetene til Friday the 13th. De fikk til slutt gjennomslag, og laget denne filmen som er en slags krysning av en nyinnspilling og en oppfølger.

Vi får en gjenfortelling av starten av historien, med Jasons mor som tar livet av de «skyldige» leirlederne og får sitt eget hode kuttet av, før vi hopper til nåtiden, og den voksne Jason som går i gang med litt dreping av nye grupper med unge, vakre mennesker. Hovedrollene bekles av Jared Padalecki og Danielle Panabaker, som begge er kjent fra TV-serier på kanalen CW (henholdsvis Supernatural og The Flash).

Også denne nyinnspillingen kjennetegnes av at selve drapene nå virker mer voldelige, brutale, og at det vises mer av dem. Dette har nok en del sammenheng med forbedret teknologi også, og at filmskaperne nå har muligheten til å få ting til å se realistisk ut. Jason dreper 14 stykker, og overlever selv både å bli stukket med machete, hengt med kjetting og å bli dratt inn i en slags kvern. Som film er dette mye bedre enn mange andre i serien, og jeg gir den en 5/10. På IMDb.com har den 5,5/10.

Samme år kom det også en oppfølger til nyinnspillingen av Halloween, som da naturlig nok ble kalt Halloween II. Historien fortsetter der den slapp, med mange av de samme skuespillerne. Malcom McDowell gjentar rollen som Dr. Loomis, og Brad Dourif (som jo også har stemmen til dukken Chucky, som nevnt i tidligere innlegg) spiller sheriffen. Se også etter Octavia Spencer som sykepleier og Margot «Lois Lane» Kidder.

Kjente fjes til tross, denne filmen er rett og slett for brutal til tider. Jeg er med på at Rob Zombie vil dyrke sin stil etter å ha fulgt «spillereglene» med en gjeninnspilling i forrige film, men her dras drap ut i det lengste, og hele opplevelsen kan bli litt nummende. Dess mer realistisk og brutale filmene blir, dess vanskeligere blir det å godta at disse morderene får «gå fri» uten noe særlig straff i form av å tape.

Michael Myers fortsetter som før, og tar livet av 18 mennesker og en hund i denne filmen. Den falt ikke i like god jord som den forrige hos publikum, og har 4,8/10 på IMDb.com. Selv gir jeg den 4/10, og merker at jeg har nådd et slags metningspunkt for Rob Zombie.

Året etter, i 2010, var det på tide med en ny versjon av A Nightmare on Elm Street. Også denne gangen er Michael Bay involvert på produksjonssiden, og for første gang er det ikke Robert Englund som spiller Freddy Krueger. Rollen gikk til Jackie Earle Haley, som sammen med nye digitale brannskade-effekter kanskje gir den mest skremmende versjonen av karakteren til nå. Ikke dermed sagt at han er bedre enn Robert Englund, men det er den mørkeste likevel.

Selve filmen er overraskende bra. Jeg ser at den ble slaktet av kritikerne, og innehar relativt beskjedne 5,2/10 på IMDb.com, men jeg syntes det var et forfriskende innslag. Man kan kritisere at den kun er en slags «greatest hits»-plate av serien, men i det minste er det godt filmet, og med meget bra produksjonsverdi. Også gøy å se Rooney Mara tidlig i karrieren, og sammen med Earle Haley er hun det beste innslaget i filmen. Mara hadde visstnok ikke en særlig positiv opplevelse med denne filmen, men heldigvis fortsatte hun med skuespill, og har senere levert gode prestasjoner i flere større og bedre filmer.

Elm Street-filmene har generelt hatt lavere antall døde enn de andre i dette prosjektet, mens de til gjengjeld ofte er mer instinktivt skremmende, siden de spiller på frykt og drømmer. I denne gjeninnspillingen er det fire dødsfall, og også her er det en hund i tillegg. Freddy Krueger overlever både en saks i øyet, sprøyte i halsen og å få strupen skåret over, men han er jo en overnaturlig skikkelse, da. Jeg gir filmen 6/10!

Vi hopper nok et år frem, og i 2011 er det på tide med et gjensyn med Pinhead i Hellraiser: Revelations. Den som derimot ikke skulle ta et gjensyn med Pinhead, var skuespiller Doug Bradley, som hadde spilt karakteren i alle filmene inntil denne niende filmen. I stedet ble rollen overlatt til Stephan Smith Collins, som på IMDb.com står oppført som «kjent fra» NCIS: Los Angeles, der han spilte karakteren «Salesperson» i en enkelt episode…

Det var en rimelig god grunn for Bradleys fravær. Han ble nemlig kontaktet med spørsmål om å være med i filmen midt i august, og fikk beskjed om at filmen skulle være ferdig innspilt innen midten av september. Han takket nei, og er nok glad for det i etterkant. Hele filmen var nemlig en forhastet sak som kun ble laget for å holde på rettighetene innad i studioet. Filmen ble til slutt vist på kino en eneste gang, før den ble utgitt på DVD.

Dette er katastrofalt dårlig, alt fra hvordan det lave budsjettet lyser gjennom alle bilder, den fullstendig latterlige versjonen av Pinhead-sminke sett på bildet over og det smertefullt dårlige skuespillet. Det er rett og slett en av de aller dårligste filmene jeg har sett noensinne. IMDb.com har filmen på 2,7/10, og jeg gir den en meget sjelden 1/10.

Den siste filmen i dagens innlegg er Curse of Chucky, som ble utgitt i 2013. Den sjette filmen i denne serien er også en slags reboot, da den går bort fra de mer komiske filmene som kom før, og går tilbake til en mørkere skrekkfilm, ikke ulikt de første to Child’s Play-filmene.

Brad Dourif er tilbake som stemmen til Chucky, og datteren hans, Fiona, spiller hovedrollen som Nica, som utsettes for den psykologiske torturen det er å oppleve at folk dør rundt deg rett etter at du fikk en ekkel dukke inn i huset. Historien fungerer overraskende bra, og effektene rundt de forskjellige drapene er grusomt effektive. Det virker som filmskaperne virkelig vil vise for fantasifulle de har vært med dødsscenene, for mange ganger tenker jeg at «det må da finnes en enklere måte for Chucky å ta knekken på folk enn dette?».

Hele ti stykker mister livet i løpet av filmen, og Chucky overlever å få hodet sitt hugget av, og å bli knivstukket. Jeg syns filmen fortjener 5/10, mens folket på IMDb.com stemmer den helt opp til 5,6/10.

Nå gjenstår kun en del av dette prosjektet, der jeg skal se på de siste syv filmene som har kommet siden 2013.