A history of slashing, part 7

Jeg har lenge følt på et slags filmatisk hull i min karriere som filmtitter. Det finnes noen langtlevende filmserier med skrekkfilmer, der jeg er ganske lite bevandret. Jeg har valgt meg ut noen av disse seriene, og tenker å se alle filmene fra dem i kronologisk rekkefølge. En slags skrekkhistorie, med andre ord.

Seriene jeg har valgt meg ut er Halloween-serien (13 filmer), Friday the 13th-serien (12 filmer), A Nightmare on Elm Street-serien (9 filmer), Hellraiser-serien (11 filmer) og Child’s Play-serien (8 filmer). Både Halloween og Hellraiser har fått sitt foreløpig siste innslag dette året, noe som også var med på å inspirere prosjektet. Alle seriene strekker seg over 26 år eller lengre fra første til siste film.

Part 1: 1978-1984: The Golden Age

Part 2: 1984-1987: Player three has entered the game

Part 3: 1988: A violent year

Part 4: 1989-1992: Quantity, not quality

Part 5: 1993-1998: We love the 90s?

Part 6: 2000-2005: Into the new millennium

2007-2013: Let’s reboot!

Vi nærmer oss slutten på prosjektet, men vi har ennå ikke kommet til den uunngåelige fasen av noen av disse filmseriene: Å starte på nytt. Er det noe Hollywood-industrien har vært kjennetegnet av de siste tjue drøye årene, så er det en urokkelig vilje til å lage filmer om igjen, eller starte serier på nytt. I de seks filmene som kom ut i denne perioden, så er det hele fire av dem som er en slags omstart. La oss sjekke dem ut.

Helt på tampen av august 2007 var det Halloween som skulle gjenoppfinnes. Skrekkfilmentusiast og regissør av House of 1000 Corpses og The Devil’s Rejects, Rob Zombie, ble tilbudt jobben. Han hoppet på sjansen, men først etter å ha kontaktet John Carpenter for en slags tillatelse. Filmen er både en slags opprinnelsesfortelling for Michael Myers, samtidig som den er en gjeninnspilling av den originale filmen, og hovedsaklig følger den historien.

Den største forskjellen fra tidligere filmer er en umiddelbar økning i brutaliteten. Volden får mer plass, og det vises nærbilder av ting man tidligere ville klippet bort fra. Rob Zombie gir oss en troverdig og tragisk forklaring på Michael og hans utvikling til mentalt forstyrret seriemorder, og det er grunnen til at denne filmen fungerer ganske bra. Myers tar livet av 24 stykker i filmen, noe som altså er nesten femdobbelt av originalens fem ofre. Han er fremdeles like hardfør som tidligere, og overlever blant annet å bli skutt ganske ofte…

Det gikk jo fem år fra forrige Halloween-film, og det var ikke alltid en gjeninnspilling som var planene til produsentene. På grunn av Freddy vs. Jason-prosjektet, så var de flere forskjellige forslag om å lage en kombinasjon av Halloween og Hellraiser-filmene, men alle falt sammen. Det var kanskje like greit, selv om det jo utvilsomt hadde vært en interessant blanding! Uansett ble denne gjeninnspillingen ganske bra, og på IMDb.com har den 6,0/10. Det er jeg enig med, og gir den 6/10 selv.

Et par år senere var det så Friday the 13th sin tur. En gruppe produsenter, inkludert action-generalen Michael Bay, hadde hatt stor suksess med å nyinnspille The Texas Chainsaw Massacre og The Amityville Horror i de foregående årene, og jobbet en stund med å skaffe rettighetene til Friday the 13th. De fikk til slutt gjennomslag, og laget denne filmen som er en slags krysning av en nyinnspilling og en oppfølger.

Vi får en gjenfortelling av starten av historien, med Jasons mor som tar livet av de «skyldige» leirlederne og får sitt eget hode kuttet av, før vi hopper til nåtiden, og den voksne Jason som går i gang med litt dreping av nye grupper med unge, vakre mennesker. Hovedrollene bekles av Jared Padalecki og Danielle Panabaker, som begge er kjent fra TV-serier på kanalen CW (henholdsvis Supernatural og The Flash).

Også denne nyinnspillingen kjennetegnes av at selve drapene nå virker mer voldelige, brutale, og at det vises mer av dem. Dette har nok en del sammenheng med forbedret teknologi også, og at filmskaperne nå har muligheten til å få ting til å se realistisk ut. Jason dreper 14 stykker, og overlever selv både å bli stukket med machete, hengt med kjetting og å bli dratt inn i en slags kvern. Som film er dette mye bedre enn mange andre i serien, og jeg gir den en 5/10. På IMDb.com har den 5,5/10.

Samme år kom det også en oppfølger til nyinnspillingen av Halloween, som da naturlig nok ble kalt Halloween II. Historien fortsetter der den slapp, med mange av de samme skuespillerne. Malcom McDowell gjentar rollen som Dr. Loomis, og Brad Dourif (som jo også har stemmen til dukken Chucky, som nevnt i tidligere innlegg) spiller sheriffen. Se også etter Octavia Spencer som sykepleier og Margot «Lois Lane» Kidder.

Kjente fjes til tross, denne filmen er rett og slett for brutal til tider. Jeg er med på at Rob Zombie vil dyrke sin stil etter å ha fulgt «spillereglene» med en gjeninnspilling i forrige film, men her dras drap ut i det lengste, og hele opplevelsen kan bli litt nummende. Dess mer realistisk og brutale filmene blir, dess vanskeligere blir det å godta at disse morderene får «gå fri» uten noe særlig straff i form av å tape.

Michael Myers fortsetter som før, og tar livet av 18 mennesker og en hund i denne filmen. Den falt ikke i like god jord som den forrige hos publikum, og har 4,8/10 på IMDb.com. Selv gir jeg den 4/10, og merker at jeg har nådd et slags metningspunkt for Rob Zombie.

Året etter, i 2010, var det på tide med en ny versjon av A Nightmare on Elm Street. Også denne gangen er Michael Bay involvert på produksjonssiden, og for første gang er det ikke Robert Englund som spiller Freddy Krueger. Rollen gikk til Jackie Earle Haley, som sammen med nye digitale brannskade-effekter kanskje gir den mest skremmende versjonen av karakteren til nå. Ikke dermed sagt at han er bedre enn Robert Englund, men det er den mørkeste likevel.

Selve filmen er overraskende bra. Jeg ser at den ble slaktet av kritikerne, og innehar relativt beskjedne 5,2/10 på IMDb.com, men jeg syntes det var et forfriskende innslag. Man kan kritisere at den kun er en slags «greatest hits»-plate av serien, men i det minste er det godt filmet, og med meget bra produksjonsverdi. Også gøy å se Rooney Mara tidlig i karrieren, og sammen med Earle Haley er hun det beste innslaget i filmen. Mara hadde visstnok ikke en særlig positiv opplevelse med denne filmen, men heldigvis fortsatte hun med skuespill, og har senere levert gode prestasjoner i flere større og bedre filmer.

Elm Street-filmene har generelt hatt lavere antall døde enn de andre i dette prosjektet, mens de til gjengjeld ofte er mer instinktivt skremmende, siden de spiller på frykt og drømmer. I denne gjeninnspillingen er det fire dødsfall, og også her er det en hund i tillegg. Freddy Krueger overlever både en saks i øyet, sprøyte i halsen og å få strupen skåret over, men han er jo en overnaturlig skikkelse, da. Jeg gir filmen 6/10!

Vi hopper nok et år frem, og i 2011 er det på tide med et gjensyn med Pinhead i Hellraiser: Revelations. Den som derimot ikke skulle ta et gjensyn med Pinhead, var skuespiller Doug Bradley, som hadde spilt karakteren i alle filmene inntil denne niende filmen. I stedet ble rollen overlatt til Stephan Smith Collins, som på IMDb.com står oppført som «kjent fra» NCIS: Los Angeles, der han spilte karakteren «Salesperson» i en enkelt episode…

Det var en rimelig god grunn for Bradleys fravær. Han ble nemlig kontaktet med spørsmål om å være med i filmen midt i august, og fikk beskjed om at filmen skulle være ferdig innspilt innen midten av september. Han takket nei, og er nok glad for det i etterkant. Hele filmen var nemlig en forhastet sak som kun ble laget for å holde på rettighetene innad i studioet. Filmen ble til slutt vist på kino en eneste gang, før den ble utgitt på DVD.

Dette er katastrofalt dårlig, alt fra hvordan det lave budsjettet lyser gjennom alle bilder, den fullstendig latterlige versjonen av Pinhead-sminke sett på bildet over og det smertefullt dårlige skuespillet. Det er rett og slett en av de aller dårligste filmene jeg har sett noensinne. IMDb.com har filmen på 2,7/10, og jeg gir den en meget sjelden 1/10.

Den siste filmen i dagens innlegg er Curse of Chucky, som ble utgitt i 2013. Den sjette filmen i denne serien er også en slags reboot, da den går bort fra de mer komiske filmene som kom før, og går tilbake til en mørkere skrekkfilm, ikke ulikt de første to Child’s Play-filmene.

Brad Dourif er tilbake som stemmen til Chucky, og datteren hans, Fiona, spiller hovedrollen som Nica, som utsettes for den psykologiske torturen det er å oppleve at folk dør rundt deg rett etter at du fikk en ekkel dukke inn i huset. Historien fungerer overraskende bra, og effektene rundt de forskjellige drapene er grusomt effektive. Det virker som filmskaperne virkelig vil vise for fantasifulle de har vært med dødsscenene, for mange ganger tenker jeg at «det må da finnes en enklere måte for Chucky å ta knekken på folk enn dette?».

Hele ti stykker mister livet i løpet av filmen, og Chucky overlever å få hodet sitt hugget av, og å bli knivstukket. Jeg syns filmen fortjener 5/10, mens folket på IMDb.com stemmer den helt opp til 5,6/10.

Nå gjenstår kun en del av dette prosjektet, der jeg skal se på de siste syv filmene som har kommet siden 2013.

A history of slashing: Part 1

Jeg har lenge følt på et slags filmatisk hull i min karriere som filmtitter. Det finnes noen langtlevende filmserier med skrekkfilmer, der jeg er ganske lite bevandret. Jeg har valgt meg ut noen av disse seriene, og tenker å se alle filmene fra dem i kronologisk rekkefølge. En slags skrekkhistorie, med andre ord.

Seriene jeg har valgt meg ut er Halloween-serien (13 filmer), Friday the 13th-serien (12 filmer), A Nightmare on Elm Street-serien (9 filmer), Hellraiser-serien (11 filmer) og Child’s Play-serien (8 filmer). Både Halloween og Hellraiser har fått sitt foreløpig siste innslag dette året, noe som også var med på å inspirere prosjektet. Alle seriene strekker seg over 26 år eller lengre fra første til siste film.

1978-1984: The Golden Age

Skrekkfilmer, og også såkalte slasher-filmer, går såklart lenger tilbake i tid enn 1978 sin Halloween. Men filmen blir likevel av mange regnet som starten på en gullalder for sjangeren. De første syv filmene i prosjektet er alle fra seriene Halloween og Friday the 13th, med Halloween som førstemann ut.

John Carpenter har regissert massevis av kultklassikere (The Thing, Escape From New York, Big Trouble in Little China, They Live), og han er også kjent for å ofte lage synth-musikk til filmene sine. Så er også tilfelle med Halloween, som er en av de første spillefilmene han lagde. Det drivende temaet i filmmusikken er nok et av de mest kjente musikkstykkene fra skrekkfilm.

I Halloween introduseres vi for Michael Myers, som dreper sin egen søster som liten gutt, i en lang sekvens filmet fra den lille guttens synsvinkel. Dette skal være et stilgrep vi får se en del i disse første filmene i prosjektet mitt, denne ubehagelige følelsen av å være «inni» morderen. Etter hvert hopper vi frem i tid, Michael er blitt voksen, og ved overføring fra fengselet rømmer han, og stikker til sine gamle hjemtrakter for å få drept littegrann.

Halloween er filmdebuten til Jamie Lee Curtis, som skal dukke jevnlig opp i løpet av serien. Curtis er for øvrig datter av to skuespillere, Tony Curtis og Janet Leigh. Sistnevnte hadde hovedrollen i en annen legendarisk skrekkfilm (og sannsynligvis en inspirasjon til Halloween); Alfred Hitchcocks Psycho fra 1960.

Carpenter viste filmen sin til de forskjellige studioene uten musikk, og det var ingen som ville distribuere filmen. Så da lagde Carpenter musikk til filmen selv, viste den på noen kinoer, og ryktene begynte å gå. Til slutt endte filmen opp med å tjene over 70 millioner dollar, og var lenge den mest suksessfulle studio-uavhengige filmen i USA. Dette, sammen med arven filmen har etterlatt seg i form av oppfølgere og inspirasjon til andre skrekkfilmer, gjør at den holdes høyt av mange skrekkfans. Den har til og med ratingen 7,7/10 på IMDb.com, som for meg virker altfor høyt. Det er ikke en så skummel film som man kanskje skulle tro, og selv syns jeg ikke den fortjener mer enn 5/10.

Allerede i den første filmen opplever vi den typiske situasjonen der skurken virker nærmest udødelig. Michael Myers blir stukket med strikkepinne, stukket med kniv og skutt seks ganger før han faller ned fra andre etasje. Ingenting av dette tar (naturlig nok) knekken på ham, og han lever videre, bare for å kunne av-leve flere tenåringer en annen gang. Til informasjon blir det tatt livet av fem mennesker og en hund i den første filmen.

To år senere kommer Friday the 13th ut. Åpenbart direkte inspirert av Halloween, men med en litt annen setting, og enda mer fokus på ungdom, sex og blodig vold. Filmen føles billigere enn Halloween, men vet samtidig veldig godt hva den selv er. Filmen dobler antallet døde, med 10 mennesker drept i løpet av 90 kjappe minutter.

Av skuespillere er det jo umulig å ikke legge merke til Kevin Bacon i en tidlig rolle, men det er vanskelig å argumentere for at det var prestasjonen i denne filmen han kunne basere en karriere i Hollywood på.

Ikke ulikt Jamie Lee Curtis i Halloween, så har Friday the 13th også en såkalt «Final girl». Jenta som overlever hele filmens strabaser, og må kjempe mot skurken til slutt, og som gjerne overlever det også, men ender opp med rimelig frynsete nerver. Det spesielle med den første Friday the 13th-filmen er jo gjerne twisten rundt nettopp skurken. Det viser seg jo at det ikke er den etter hvert legendariske morderen Jason Vorhees som dreper folk i den første filmen, men rett og slett moren hans, i en koselig genser. Hun er ute på hevntokt etter at ansatte på Camp Crystal Lake lot sønnen drukne for mange år siden. Så er det en velkjent dobbeltwist involvert, der vi i en drømmeaktig scene til slutt i filmen får se det som ser ut som en zombie trekke seg opp av innsjøen og dra vår overlevende hovedperson ned fra kanoen sin. Jason lever likevel! Denne scenen var ikke med i manuset opprinnelig, og serien leker litt med tanken om det faktisk skjedde i denne og neste film, men som vi alle vet så ender Jason opp som en til de grader virkelig karakter med evnen til å ta mange folk av dage.

Jeg syns denne filmen er helt på høyde med Halloween, og vil gi den også 5/10. Brukerne på IMDb.com liker den også helt greit, og har den på 6,4/10. Filmen var en stor suksess, og tjente inn nesten 60 millioner dollar på et budsjett på rett over en halv million dollar. Filmskaperne smidde mens jernet var varmt, og gav ut Friday the 13th Part II allerede neste år.

Alice, som tydeligvis ikke ble dratt ned i Crystal Lake av zombie-Jason likevel, er med i den første scenen i filmen, helt til hun finner det avkuttede hodet til Jasons mor i kjøleskapet, og kjapt blir drept av en usett morder. Med alt det ute av verden, så kan vi hoppe fem år frem i tid, og med en ny gjeng ungdommer på Camp Crystal Lake, som kan drepes en etter en. Jason løper rundt med en sekk på hodet, og klarer å ta livet av 9 mennesker og en hund. Selv blir han hogget litt i med en machete, men det trenger man jo strengt tatt ikke å dø av.

Filmen er ganske grei den, syns også denne fortjener 5/10. Effektfullt og creepy når de finner alteret Jason har laget for sin egen mor, med hodet hennes utstilt mellom levende lys. Koselig! Det er også her filmens avgjørende kamp finner sted. IMDb.com synes forresten også denne filmen er bedre enn jeg syns, med 6,0/10 som nåværende rating.

Skrekkfilm-fans trengte ikke vente mer enn fem måneder før det var oktober, og dermed Halloween. Halloween II kom også ut i 1981. Filmen fortsetter akkurat der den første slutter, eller, egentlig gjenforteller den hele slutten fra første film, sånn i tilfelle du ikke fikk med deg Halloween før du satte deg ned for å se Halloween II. Michael Myers går gjennom gatene, ute for å drepe, mens politiet og legen hans (som var han som skjøt Myers i første film) prøver å finne ham.

Laurie (Jamie Lee Curtis) er fremdeles med oss, og flyttes til sykehuset. Men Myers finner frem, og ser virkelig ut til å være ute etter akkurat henne, mens han dreper folk på veien dit. Gjennom drømmer og eksposisjon får vi vite at Laurie er Michaels yngre søster, og at han ser ut til å ha et ønske om å «fullføre» familien sin.

Dette er den beste filmen i prosjektet foreløpig, syns jeg. Det er fremdeles spenningspotensiale som ikke brukes fullt ut, men jeg tar det litt på 80-tallskontoen, og begrenset budsjett. Jeg vil gi den 6/10, mens på IMDb.com har den 6,5/10.

Volden øker også, og Myers dreper 11 mennesker i denne filmen. Ny rekord! Han blir også selv desto mer hardfør. I Halloween II blir han skutt av legen sin igjen, så skutt i begge (!) øynene (!) av Laurie (noe som egentlig bare blender ham…), før han til slutt blir sprengt og brent opp. Tilsynelatende slutten på Michael Myers, med andre ord. Blir spennende å se hva resten av filmene tar for seg.

På denne tiden kom disse filmene titt og ofte, og allerede neste år, i 1982, er Friday the 13th tilbake med Part III. Det virker som filmskaperne har lite tro på å dra inn publikum, og de flesker til med 3D-film denne gangen. Som mange 3D-filmer, så lider filmen av å være bygd opp rundt artige gimmick-shots som skal være gøy å se i 3D, og som ikke fungerer i nærheten av like bra når man ser filmen på en helt vanlig skjerm. Det klareste eksempelet på det må være når Jason klemmer hodet til en karakter så hardt at ett av øyeeplene hans spretter ut, rett mot skjermen.

Filmen finner sted rett etter hendelsene i Part II, men naturlig nok med en ny gruppe ungdommer som terroriseres av Jason. Jeg syns den er den dårligste i prosjektet til nå, på tross av at jeg leser at noen fans regner den som en av de bedre oppfølgerne i serien. Det lover kanskje dårlig for min del. Jeg gir den 4/10, mens IMDb.com har den på 5,6/10.

Det er først i denne tredje filmen at Jason tar på seg hockeymasken som er kjennetegnet hans, og med 12 mord så er det også hans voldeligste opptreden til nå. Jason overlever selv både å bli hengt og å bli hogget i hodet med en øks. Ellers syntes jeg det var små-interessant å få vite at det var nettopp denne filmen som tok over kinotoppen fra E.T. the Extra-Terrestrial etter omtrent to måneder.

Bare to måneder senere kommer Halloween III: Season of the Witch ut på kino, og også i Halloween-serien har filmskaperne bestemt seg for å prøve nye ting. Her er det nemlig ingen Michael Myers lenger, men en helt frittstående film med en blanding av trolldom, science fiction og en plan om å drepe massevis av barn ved hjelp av å selge forheksende Halloween-masker.

I etterpåklokskapens lys virker det rart å utelukke det som er trekkplasteret for serien, men det viser seg at tanken hele tiden var at Halloween-serien skulle være en slags antologi av skrekkfortellinger basert rundt høytiden. Halloween III tjente penger, men ikke i forhold til forgjengerne, og Michael Myers skulle fort bli tatt inn i varmen igjen.

Når det er sagt, så er dette en helt grei film. Ideen er ganske sprø, men produksjonsverdien på Halloween-filmene virker alltid å være høyere enn Friday the 13th-filmene. Jeg syns den fortjener 5/10, og med en score på 5,1/10 fra IMDb, så er det det enigste jeg har vært med folket til nå.

Det er bare seks mennesker som dør i løpet av denne filmen, og ting går med andre ord relativt rolig for seg, sånn rent skrekkmessig. Men scenen der en av de forheksede Halloween-maskene testes på et barn er plenty forstyrrende den, og med en dyster cliffhanger-slutt så blir det passe uggen stemning likevel.

Det skulle gå to år til neste film i serien, den ambisiøst navngitte Friday the 13th: The Final Chapter. Også denne filmen fortsetter rett der Part III slapp, med en antatt død Jason som plutselig har forsvunnet fra likhuset, og dukker opp igjen ved Crystal Lake for å drepe flere ungdommer.

The Final Chapter har hele to skuespillere som du gjerne kjenner igjen fra andre steder. Crispin Glover (mest kjent som faren til Marty McFly i Tilbake til Fremtiden-filmene) leverer en andpusten og høylytt rolleprestasjon som en av de kåte tenåringene som blir straffet av Jason for sine synder, og barnestjernen Corey Feldman (som var stor på 80-tallet med Gremlins, The Goonies og Stand By Me) spiller faktisk ganske godt i deler av filmen, før han i en absurd avslutning innbitt klipper av seg håret, barberer skallen og kommer ned trappene «forkledd» som Jason for å forvirre skurken lenge nok til at de kan få drept ham.

Jason er i storslag i sitt siste kapittel, og tar knekken på rekordbeløpet 13 mennesker. Til gjengjeld får han et TV knust over hodet sitt, og faller sakte ned på en machete som dermed stikker gjennom hodet hans. Han våkner selvfølgelig likevel til live igjen, men det er det bare Corey Feldman som ser, og han hamrer rasende løs på Jason med macheten mens søsteren hans står forferdet ved siden av.

Denne filmen er også hakket under de andre, syns jeg, og jeg gir igjen 4/10. Brukerne på IMDb liker den bedre, og ender på 6,0/10, noe som egentlig er ganske respektabelt ut fra forutsetningene. Vi vet jo nå at dette faktisk IKKE var det siste kapittelet i serien, og at vi skal få enda mer Jason i tiden fremover…

I neste kapittel av A history of slashing: Freddy Krueger dukker opp!