RSS

Stikkordarkiv: trond

Julekalender 2013: 5. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

20. Jeg er din

Regi: Iram Haq

Manus: Iram Haq

Med: Amrita Acharia, Ola Rapace, Prince Singh, Rabia Noreen og Trond Fausa Aurvåg.

Land: Norge

Spilletid: 98 min.

Premiere: 16.08.13

Årets første norske kalenderfilm kommer fra norsk-pakistanske Iram Haq, som vi først ble kjent med som skuespiller i Borettslaget på NRK. Senere spilte hun blant annet hovedrollen i Import-eksport. Jeg er din er regidebuten hennes, om du ser bort fra kortfilmen Skylappjenta. Med på laget har hun skuespillerne Amrita Acharia og Ola Rapace (tidligere gift med Noomi), som har hatt mindre roller i henholdsvis Game of Thrones og Bond-filmen Skyfall.

Filmen handler om Mina, en norsk-pakistansk dame som bor i Oslo med sønnen Felix. Siden hun og faren har gått fra hverandre, blir hun nesten daglig møtt av motvilje fra den tradisjonelle familien, der spesielt moren er veldig negativ til Minas livsvalg. Mina selv leter etter kjærligheten, men er ikke videre flink til å velge kjæresteemner. Lite ser ut til å gå hennes vei, da hun tilfeldigvis møter Jesper (Rapace), en svensk filmregissør. De starter et avstandsforhold, som jo er lettere sagt enn gjort.

Ikke la avstanden bli større enn dette.

Ikke la avstanden bli større enn dette.

Hele filmen står og faller på Mina. Heldigvis spiller Acharia solid og veldig sjarmerende. Det er absolutt et tegn på styrke for filmen at vi har empati for henne på tross av at hun gjør mange rare valg. Ola Rapace gjør også sakene bra, men jeg er mer imponert over Rabia Noreen som Minas mor. Hun leverer rett og slett en av årets kjipeste skurkeroller. Trond Fausa Aurvåg er også bra som en fantastisk egoistisk mann.

Fine bilder gjennom hele filmen, spesielt enkelte nattscener er herlige å se på. En fin stemning går gjennom hele filmen, basert på Minas energi og livlighet. Til tider nesten en tragedie i mine øyne, veldig personlig og ekte. Dette ble også verdsatt da filmen ble annonsert som Norges kandidat til neste års Oscar-utdeling, så får vi se om den ender opp med å bli nominert eller ikke.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.7/10 (56 stemmer)

VG: Terningkast 3

Dagbladet: Terningkast 4

Advertisements
 
3 kommentarar

Posta av den desember 6, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 9. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

16. Kongen av Bastøy

Regi: Marius Holst

Manus: Mette M. Bølstad, Lars Saabye Christensen, Dennis Magnusson og Eric Schmid.

Med: Stellan Skarsgård, Benjamin Helstad, Kristoffer Joner og Trond Nilssen.

Land: Norge/Frankrike/Sverige/Polen

Spilletid: 120 min

Premiere:  17.12.10

Marius Holst debuterte med Ti kniver i hjertet i 1994. 7 år senere lagde han Øyenstikker, før vi i 2007 fikk innvandringsdramaet Blodsbånd. Filmen er basert på en sann historie, og gjort om til et manus av blant andre forfatteren Lars Saabye Christensen, som etter hvert begynner å få en del på film- og tv-cv, både som bidragsyter eller kildemateriale.

Erling blir sendt til Bastøy i Olsofjorden i 1915, til en skole for problembarn. Han har store problemer med å akseptere skolebestyreren og de andre ansatte som autoritetspersoner, og lager trøbbel fra første stund. Ungdommene blir utsatt for både psykisk og fysisk misbruk, og brukes mer som billig arbeidskraft enn elever. En tragisk hendelse fører til at Erling leder sine medelever i et voldelig opprør for å ta kontrollen over Bastøy.

17. mai var som vanlig en festdag uten sidestykke.

Jeg føler av og til det er lett å få en film som dette til å bli virkningsfull. Det er jo ikke noe problem å generere sympati for «fanger» som blir behandlet dårlig, det er bare å framstille skurkene som så fæle som mulig. Men kunsten er å gjøre det på en troverdig måte, å balansere publikum mellom sinne og sterke ønsker om rettferdig hevn, uten at vi faller ut av historien. Det har Kongen av Bastøy klart. Det gir en god følelse når jeg lar meg engasjere så mye av historien at jeg fryder meg over elever som gjør opprør mot skolen, til tross for min arbeidsplass i nettopp skolen.

En veldig overbevisende gjeng med unge skuespillere, ledet an av Benjamin Helstad og Trond Nilssen i sine mer ledende roller. Mye av filmen står og faller på at de er interessante å se på og føles ekte. Spesielt Helstad gjør jobben sin bra her, og har noen gnistrende scener mot både Stellan Skarsgård og Kristoffer Joner. Skarsgård har såklart bredde til å spille det meste, og det er jo fint å se han på svensk fra tid til annen, selv om han dukker opp ganske ofte i titler fra Hollywood for tiden. Kristoffer Joner har på en måte tatt en reise mot litt ekle og usympatiske karakterer, og dette er ikke noe unntak. En svært god rolle fra han også.

Bildene har få farger, og bidrar til å skape en kald og ukoselig stemning gjennom filmen. Fotoet er flott, spesielt scenene på isen har en ekstra kvalitet ved seg. Filmen vant tre Amanda-priser, for Årets norske kinofilm, Årets musikk og Årets mannlige birolle (Trond Nilssen).

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.5/10 (1 252 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

9 dager inn i kalenderen, og den tredje norske filmen. For den som lurer kan jeg opplyse om at ca 1 av 4 filmer jeg så på kino i år var norske. Så får vi se om kalenderen inneholder samme andel.

 
7 kommentarar

Posta av den desember 9, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

De 10 dårligste kinofilmene 2010

Hei hei! Nå begynner julekalenderen min med nedtelling av årets beste filmer etter hvert å bli til en tradisjon. Javel, sier du, og spør hvor mange folk som må gjøre noe for at det skal regnes som en tradisjon. En, svarer jeg. Og i år som i tidligere år, så tjuvstarter jeg kalenderen med en liste over de dårligste filmene jeg har sett på kino i løpet av året, en nedtelling som begynner med minst verst og slutter med verst verst. Som vanlig finner jeg ut på slutten av året at jeg egentlig har vært rimelig fornøyd med de fleste filmene jeg har sett. Om det betyr at jeg er flink til å nesten bare se de gode filmene, eller om jeg er uhyre lite kresen, har jeg ikke bestemt meg for. Men nå begynner vi. Tjohei!

10. Four Lions

En av tre selvmordsbombere syntes faktisk at Muhammed-tegningene var litt morsomme.

En komedie om selvmordsbombere høres kanskje for svart ut. Og det er vel nettopp det det blir. Filmen begynner ganske greit, og gir oss en del morsomme situasjoner og karakterer. Men etter hvert sklir det ut i nesten kun slapstick. Og når filmen mot slutten lar både skyldige og uskyldige dø i allsalgs eksplosjoner, så passer det heller dårlig sammen med den tøysete følelsen som er satt opp.

Jeg er veldig glad i svart humor, men her ble det for svart, og for lite humor. Og humoren som var, blir jeg lei lenge før filmen faktisk er ferdig. Men den får poeng for å være original, og å ha en underholdende første halvdel.

Svak 5/10

9. Das Weisse Band

 

I am a zerious german boy. Let me tell you a long story.

Det kommer vel kanskje som en overraskelse at denne filmen havner på denne listen, og ikke i kalenderen. 7.9/10 på IMDb, nominert til 2 Oscar, blant annet Beste utenlandske film og regissert av den respekterte Michael Haneke. Jeg har bare sett en annen film av Michael Haneke. Det var den utrolig kjedelige og overtydelige Funny Games US. Og etter Das Weisse Band, er jeg slett ikke overbevist om at jeg bør respektere han noe særlig.

For jada, det ser flott ut. Det er bra skuespill, og det fanger sikkert opp både stemningen og tidsfølelsen fra merkelige Tyskland. Men selv om jeg husker at det handlet om noen mystiske dødsfall, så har jeg egenlig glemt ut hva som skjer i filmen, for den er så slitsomt saktegående og rett og slett kjedelig. Nesten 2,5 timer med gravalvorlige tyskere fra tidlig 1900-tall. Nei, det blir for mye.

Svaaaak 5/10

8. Predators

 

Ikke lag en oppfølger til dette…

Jeg hadde noen forhåpninger til den nyeste filmen i Predator-franchiset. En filmrekke som liksom ikke fikk blitt en trilogi en gang før den skulle suges inn i Alien vs. Predator-greiene. Og når Robert Rodriguez (Sin City, Planet Terror) plutselig var i produsent-rollen ble jeg enda mer optimistisk. Men når du ser rollelisten forstår du at det umulig kan leve opp til originalen fra 80-tallet. En film der han som spilte Apollo Creed i Rocky-filmene var pingla i gjengen. I denne nye versjonen har vi Adrien Brody, Eric Forman fra That ’70s Show og en mann med det snurrige navnet Mahershalalhashbaz Ali.

Til tross for noen fine action-scener, blir denne filmen lett å glemme. Jeg føler meg i hvert fall sikker på at det ikke fins noen som foretrekker den nye over originalen. Ingen jeg har lyst til å se film med, i det minste…

4/10

7. From Paris With Love

 

Tyst! Jeg ER ung og kul!

Enda en actionfilm fra hjernen til Luc Besson. Mannen som nylig gav oss den fantastiske Taken sliter med å forstå hva vi faktisk liker. John Travolta er vel en av de skuespillerne jeg syns funker aller minst som hardbarka. Ja, han kan dra i land en playboy-aktig bad guy, som i Pulp Fiction, Get Shorty eller Swordfish, for den saks skyld, men skikkelig hard? Stemmer bare ikke. Han prøvde seg som skurk i fjorårets The Taking of Pelham 123, og fungerer like dårlig som antihelten her.

Der Taken hadde en glimrende hevnhistorie, en skikkelig skuespiller i hovedrollen og skikkelig hardtslående action-scener, stiller From paris With Love opp med en latterlig klisjehistorie, desperate skuespillere som nekter å gi slipp på roller de burde slutte med og action-scener som er så overdrevne at det bare blir teit. Og tittelen er bare lov hvis du parodierer Bond-filmer. From paris With Love tar dessverre seg selv mer eller mindre seriøst.

Svak 4/10

6. The Last Airbender

 

"Hva brenner du, Slumdog Millionaire?" "Karrieren min."

Ryktene kom fra USA lenge før filmen ble satt opp på kino i Norge. Dette var en av de dårligste filmene noensinne. Siden jeg gikk inn med det i tankene, så endte den nok opp bedre i mitt syn enn den kunne gjort. En ting er i hvert fall klart: Shyamalan har mistet grepet. The Sixth Sense er en av favorittfilmene mine. Jeg er også stor fan av både Unbreakable og Signs. Jeg syns til og med The Village var ganske ok. Han er jo utvilsomt en teknisk flink regissør. Men at han fremdeles får lov å skrive sine egne manus etter The Happening er jo et mye mer interessant mysterium enn det vi fikk presentert i nettopp The Happening.

The Last Airbender har et utrolig dårlig manus. Det er det ingen tvil om. Det virker heller ikke som om Shyamalan har vært særlig kresen når det kommer til skuespillerprestasjoner. Hvis de har satt sammen de rette stavelsene, så trengs ikke noe særlig med verken følelse eller innlevelse. Og selv om det høres veldig spennende ut med kamp mellom folk som kontrollerer hvert sitt element, så klarer filmen lett å gjøre det kjedelig. Av alle mulighetene som åpnes, så velges nesten kun de enkleste løsningene.

I Shyamalans neste prosjekt, Devil, har han kun kommet opp med historien, og latt noen andre regissere. Hadde det vært opp til meg, hadde han gjort det motsatte. Uansett, The Last Airbender seiler lett inn som hans dårligste og kjedeligste film.

3/10

5. Valhalla Rising

 

One-Eye just realized he forgot the safety word.

En viking-film om den voldelige krigeren One-Eye (spilt av Mads Mikkelsen), som holdes som fange av noen andre vikinger, og brukes til gladiatorkamper. Han bryter seg fri, og slår seg sammen med noen kristne vikinger på en reise.

Denne filmen sanker alle poengene sine på at den ser helt fantastisk ut visuelt. Helt glimrende foto. Men, det skjer jo så og si ingenting! Mads Mikkelsen sin karakter er stum, men det betyr ikke at de andre står for mye snakking. Her er det helt stille for det meste av tiden, mens folk ser utover, innover, oppover og nedover. Av og til slåss noen, med ultravoldelige bilder. Men så går de igjen. Vi får nesten ingen informasjon. Ingen karakterer å bli kjent med eller identifisere oss med. Dette er den filmen jeg har hatt mest problemer med å holde meg våken gjennom i løpet av hele året. Og den er ikke lang, kun 93 minutter.

3/10

4. Brødrene Dal og Vikingsverdets Forbannelse

 

Ikke si det. Benedicte Adrian er rett bak meg, er hun ikke?

Som stor fan av i hvert fall de tre første seriene med Brødrene Dal, var jeg litt bekymret når jeg hørte om denne filmen. En filmatisering av et scene-show på Tusenfryd? Som ventet, så ble det ikke særlig bra. Trond Kirkvaag er med på storskjerm, og prøver å hjelpe de to andre med å komme seg hjem fra vikingtiden.

Humoren fungerer mye dårligere når det er på scene. Borte er de tørre ordspillene som jeg liker best. Igjen er det barre de mest tydelige vitsene, åpenbart siktet inn mot barn. I tillegg blir det ikke bedre av at de har kuttet vekk alt latteren fra publikum i etterarbeidet, sånn at det er masse merkelige pauser etter en del av replikkene.

I tillegg ser det ikke særlig fint ut med en flerkameraproduksjon på film. Det hadde nok kanskje vært bedre å ikke gi ut dette på kino i det hele tatt. Jeg foretrekker å huske tilbake til de gamle tv-seriene.

Svak 3/10

3. The Switch

 

Jason Bateman klarer ikke å huske hvorfor han sa ja til dette. Pengene var det ja. Pengene.

Uffameg. For en slitsom komedie. Jennifer Aniston begynner vi vel å bli vant med at skal være med i alle de kjedeligste romantiske komediene. Men at Jason Bateman, den geniale «straight face»-karakteren fra Arrested Development, skal fanges inn i sånne ting, er synd. Konseptet er at Jennifer skal få barn med en sæd-donor. Og så tar bestevennen Bateman og søler ut sæd-prøven. Og så tar han bare og bytter ut prøven med sine egne små soldater! Uten å fortelle Jennifer om det! Hahaaaa! Tipp om ungen ender opp med å ligne på bateman sin karakter? Både fysisk og psykisk! Hysterisk!

Det føles ikke som det er noe originalt i dette i det hele tatt, og alle involverte ser ut til å være klar over det. I tillegg er ikke vitsene særlig morsomme, og derfor er det ikke noen grunn til å se filmen lenger.

2/10

2. Kommandør Treholt og Ninjatroppen

 

"Fint å lene seg på en statue?" "Ja, bevares. Fint det."

En utrolig absurd komedie-aktig film om Arne Treholt, norsk ninja i kong Olavs tjeneste. Sammen med resten av ninjatroppen, beskytter Treholt oss mot skumlinger under den kalde krigen.

Det som redder dette fra bånnkarakter er mest Trond-Viggo Torgersen i rollen som kong Olav. Han er helt fantastisk, og det er nesten verdt å se filmen bare på grunn av ham. Men resten av filmen er bare veldig rar. Det er vanskelig å forstå hvordan de tenkte seg dette. Det ser lavbudsjett-aktig ut, men åpenbart med vilje. Humoren er en blanding av å sette disse fiktive karakterene inn i ekte historiske hendelser, og bare helt vilt tilfeldige ting. Men det fungerer dessverre ikke. At en person er rar, gjør ikke at han automatisk blir morsom.

Jeg er tilhenger av galskapshumor, og alt det absurde Monty Python har kommet opp med, men dette her gikk enten langt over hodet på meg, eller så falt det helt flatt. Og om det er meningen at det skal gå an å engasjere seg i historien, så er det i hvert fall helt umulig.

2/10

1. Kurt Josef Wagle og Legenden om Fjordheksa

 

Hvorfor ler du ikke? Ser du ikke den psykisk utviklingshemmede nordlendingen i badekaret?

Jeg har aldri vært noen fan av disse karene her. Kill Buljo var ikke morsom. Død Snø var et kult konsept, men komidelen var også der veldig lite morsom. Og denne mockumentary’en var heller ikke morsom. Den er teit. De har tidligere sagt at de har hentet inspirasjon fra filmer som Airplane! og lignende, men det kan jeg ikke se igjen i humoren. Her går det mest i underbukse-humor og dårlige ordspill.

Det eneste lyspunktet i filmen er Kristoffer Joner, som spiller en pedofil lærer. Han har noen små artige øyeblikk. Ellers er dette bare sorgen, og nok et bevis på at kulturforskjellen er for stor mellom nord og sør til at jeg skal synes dette er morsomt. Jeg kårer det til den dårligste kinofilmen jeg så i 2010.

Svak 2/10

Heldigvis har jeg altså unngått rene 1/10-filmer i år, så det er jo fint å tenke på på sene høstkvelder. I morgen kommer jeg tilbake med den 24. beste filmen fra kinoåret 2010. Håper du er tilbake da!

 
2 kommentarar

Posta av den november 30, 2010 in Film, Kritikk

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 9. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: Cloverfield, Wanted, The Dark Knight, (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, Hot Rod, Quantum of Solace (17), (tom plass)

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

16. deUSYNLIGE

Regi: Erik Poppe

Manus: Harald Rosenløw-Eeg

Med: Pål Sverre Valheim Hagen, Trine Dyrholm, Trond Espen Seim og Ellen Dorrit Petersen.

Land: Norge

Spilletid 115 min

En av de mest kritikerroste norske filmene dette året, fra regissør Erik Poppe. Tidligere har han laget to filmer, Schpaaa, som jeg ikke har sett, og Hawaii, Oslo, som jeg syntes var veldig bra. Harald Rosenløw-Eeg begynner å ha skrevet en del filmer, med varierende resultat (Blodsbånd, bra, Uro, sånn passe).

Et barn blir bortført fra utenfor en kafe. Agnes (Dyrholm), moren, prøver å fortsette livet, og 8 år senere har hun og mannen hennes, Jon (Seim), adoptert to barn.  Jan Thomas (Valheim Hagen) er en av de to som bortførte barnet, og har vært i fengsel i disse årene, der han har oppdaget et stort musikalsk talent. Når han slipper ut på prøve, får han prøve seg som organist i en kirke. Der treffer han Anna (Petersen), prest og alenemor, som han etter hvert får bedre og bedre kontakt med. Agnes vet ikke at Jan Thomas er sluppet ut, og sjokket blir stort når hun omviser en skoleklasse i kirken, og kjenner igjen den nye organisten.

Grunnen til at dette fungerer så bra er at det er en veldig engasjerende historie. En bryr seg veldig om karakterene, og det skader ikke akkurat at den er gjennomført velspilt. Valheim Hagen er det nye stjerneskuddet i norsk film, og spiller også en av hovedrollene i Jernanger (som jeg hadde praksis på, og som kommer på nyåret). I deUSYNLIGE spiller han også veldig godt. Trond Espen Seim gjør en av sine beste roller, og scenen der de to møtes er en av de beste scenene i filmen. Imponerende skuespill der.

Musikken er veldig fin, den inneholder naturlig nok mye orgelmusikk, siden Jan Thomas jobber som organist. Dette er noen veldig fine sekvenser, med veldig fin musikk, samtidig som det er bra filmet. Fikk frysninger mer enn en gang i løpet av filmen. Kameraarbeidet er veldig bra, det kunne jeg ikke unngå å legge merke til, og det gjøres mange interessante løsninger. For å ta et eksempel syns jeg det er veldig stilig når de filmer en som er rett under vannflaten, med kameraet opp ned. Det gir en kul effekt. Ellers er det noen utrolig nære bilder i ufokus med jevne mellomrom som jeg ikke helt forstår hensikten med, men det tar absolutt ikke bort stemningen, fører heller mer til filmen.

Det største problemet jeg har er det at de skal fortelle historien fra både Jan Thomas og Agnes sitt synspunkt. Det fungerer utrolig godt i enkelte scener, men totalt sett syntes jeg jeg ble tatt ut av Jan Thomas sin historie akkurat i det jeg var kommet fullstendig inn i den, for så å måtte være med Agnes og familien hennes for lenge.

Men faktum er at det er en solid film. Trist, men likevel engasjerende, og den får deg til å tenke. Flott film, en av de bedre norske de siste årene.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: 7.8/10 (151 stemmer)

VG: Terningkast 6

Dagbladet: Terningkast 5

Legg gjerne igjen kommentar. Maser igjen på dabju og Lars om siste filmtips, selv om jeg begynner å tvile på om de leser det som står helt her nede.

 
4 kommentarar

Posta av den desember 9, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 9. desember

Som tidligere nevnt har jeg sett mange filmer på kino dette året. Her på bloggen kommer det til å være en julekalender med nedtelling av de beste filmene jeg har sett på kino i år. En ny hver dag, bedre og bedre, helt til julaften, da den beste filmen på kino i 2007 vil bli avslørt. I dag er det niende desember, dermed får dere den 17. beste filmen 2007:

#17 – Tatt av Kvinnen

http://www.imdb.com/title/tt0780621/

Trailer:

Regi: Petter Næss

Manus: Johan Bogaeus og Erlend Loe (bok)

Med: Trond Fausa Aurvåg, Marian Saastad Ottesen, Henrik Mestad og Peter Stormare

Spilletid: 90 minutt

Petter Næss er vel en av de norske regissørene som har gjort det best med filmene sine, spesielt med Elling og Elsk Meg i Morgen. Her lager han en versjon av Erlend Loes populære bok.

En mann, kun kjent som ”Han”, har det ganske fint. Men en kvinne, Marianne, dukker opp livet hans. Hun kommer hjem til han, uinvitert, og snakker mye. Han vet ikke helt hvordan han skal forholde seg til henne, og søker råd fra en svenske i svømmehallen. Etter hvert utvikler det seg et forhold mellom Han og Marianne, og Han vurderer om han kanskje er forelsket. Marianne er den som bestemmer det meste, og selv om Han ikke alltd liker det, så virker det alltid logisk at Marianne har rett.

Trond Fausa Aurvåg er fantastisk dyktig, og rollen han gjør i denne minner litt om den han gjorde i Den Brysomme Mannen. Det hjelper nok på at han har spilt denne rollen i teateroppsetningen også, men det er likevel imponerende, og han har veldig god komisk timing. Marian Saastad Ottesen er ikke fullt like effektiv, og blekner litt i sammenligning. Det kan være et minus for henne at karakteren er såpass irriterende, sånn at jeg ubevisst misliker henne fra begynnelsen av… Peter Stormare er veldig bra.

Du merker litt at det er basert på en bok, for det er litt merkelig oppbygning av historien. Det gjør at jeg ikke klarer helt å leve meg inn i det. Karakterene vingler liksom litt fram og tilbake. Men til gjengjeld, så er det veldig morsomt. Du kan se eksempler på humoren i traileren ovenfor, og jeg syns iallfall at det er kjempemorsomt. Spesielt scenen med kommoden og når Han treffer en fransk dame er veldig bra.

I tillegg syns jeg det ser veldig bra ut, spesielt syns jeg det var stilig med stupescenene de hadde, og scenene i svømmehallen generelt. Av de fire norske filmene jeg har sett på kino dette året, er Tatt av Kvinnen den klart beste.

Den Høye Fotograf’s dom: 8/10

Andres dom:

IMDb: 7.5/10

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 5

Kommentarer og synspunkter blir mottatt med glede. Følg med i morgen for plass nummer 16, og sleng deg gjerne med konkurransen: Tipp topp 4 i Den Høye Fotograf’s julekalender!

 
7 kommentarar

Posta av den desember 9, 2007 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , ,