RSS

Stikkordarkiv: harris

Julekalender 2018: 5. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Nå til dagens film!

20. Mission: Impossible – Fallout

Regi: Christopher McQuarrie

Manus: Christopher McQuarrie

Med: Tom Cruise, Henry Cavill, Ving Rhames, Simon Pegg, Rebecca Ferguson, Sean Harris, Angela Bassett, Michelle Monaghan og Alec Baldwin.

Land: USA/Kina/Frankrike/Norge

Spilletid: 147 min.

Premiere: 03.08.18

Vi er kommet til den sjette filmen i serien om agent Ethan Hunt hos IMF. Den originale TV-serien gikk over sju sesonger på 60- og 70-tallet, mens filmserien startet opp i 1996. Etter det har vi fått jevnlige bidrag, litt karakterer som kommer og går, men kjernen i filmene har hele tiden vært Tom Cruise. Serien er også kjent for å være en av de få som har klart å holde relativt jevnt høy kvalitet over en så lang rekke filmer. Regissøren av årets innslag, Christopher McQuarrie, regisserte også den forrige filmen i serien. Før det hadde han kun laget to filmer: Først The Way of the Gun i 2000, og så en lang pause før han startet sitt samarbeid med Cruise i 2012s Jack Reacher. Han er derimot også veldig kjent for å ha skrevet manuset til en av mine absolutte favoritt-filmer: The Usual Suspects.

The Syndicate, den skurkete organisasjonen som stod bak det meste i forrige film, har falt fra hverandre etter at Ethan Hunt (Cruise) fanget lederen deres, Solomon Lane (Harris). Restene av dem lever videre som en terroristgruppe, og lager fremdeles problemer. Etter at et forsøk på å kjøpe tre plutoniumskjerner slår feil for Hunt og teamet hans, kommer CIA på banen. Agenten August Walker (Cavill) blir satt til å være med Hunt og teamet hans for å forsikre at de får tak i plutoniumet igjen. Underveis i jakten dukker også MI6-agenten Isla Faust opp igjen (Ferguson), og forvikler det hele ytterligere.

mi fallout

M:I-Fallout ble en snakkis i Norge for langt flere enn de filminteresserte når det ble kjent at de tenkte å bruke Preikestolen til en av actionscenene i filmen. Det ble Tom Cruise-feber i Stavanger, mye debatt rundt helikopterbruk og hvor mye turisme dette kunne føre til, og litt fornærmelse når det ble kjent at Preikestolen i denne filmen ligger i fjellene mellom Pakistan og Afghanistan (uten noen tanke på at det kanskje hadde vært litt rart om agenter jaktet på hverandre i luften over Rogaland…). Det hele endte med Norgespremiere på filmen ute på selve fjellplatået, og en actionsekvens som kan ta pusten fra deg, og som har fått æren av å komme helt mot slutten av filmen.

Mission: Impossible-filmene har etter hvert fått en del kjennemerker. Teknologiske nyvinninger, utrolig realistiske forkledninger som gir hver film muligheten til minst ett øyeblikk der en karakter drar av seg ansiktet og avslører at det var en annen person enn vi trodde og kanskje aller mest spektakulære stunt og actionscener. Det hele får ofte en ekstra spiss av at vi har lært oss at Tom Cruise er en adrenalinjunkie uten like, og gjør de aller fleste stuntene sine selv. I Fallout brakk han ankelen i det han landet etter et hopp mellom to tak, og så er det også nettopp den tagningen der han brekker ankelen som har endt opp i det ferdige produktet. Det er hvert fall helt sikkert at det skaper en ekstra tillit til de spennende øyeblikkene i serien at vi vet hvordan Cruise jobber. Der vi kanskje hadde avfeid en annen film som overdrevet eller anklaget dem for data-effekter, så tror vi mer på Mission: Impossible.

Fallout har en historie full av forskjellige agenter, dobbeltroller og forkledninger. Det kunne blitt innviklet, men de klarer seg godt gjennom brasene. Det er lett nok å følge handlingen, selv om du selvsagt ville vært mye mer fortapt om du ikke har sett resten av serien. Cruise står fjellstøtt i hovedrollen, og selv om man kan si mye rart om privatpersonen, så er han en solid skuespiller. I motsetning til James Bond, som byttes jevnlig ut, så mistenker jeg at Ethan Hunt kommer til å forsvinne når Cruise gir seg.

Trekkplasteret er, som tidligere nevnt, de store sekvensene. Og Fallout øker innsatsen der vi ikke trodde det var mulig. Helikopterjakt i Asia, elleville motorsykkelscener midt i Paris, velkoreografert nevekamp på et overdådig nattklubb-toalett, og mer til. Filmen leverer spenning, drama og humor, og tross en spilletid på nesten 2,5 time så blir det sjelden kjedelig.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,9/10 (175 076 stemmer)

AVClub.com: A-

Rotten Tomatoes: 97% fresh

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 6

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 5, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 17. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er gått ut. Du kan se en oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

8. Gone Girl

Regi: David Fincher

Manus: Gillian Flynn, basert på sin egen roman.

Med: Ben Affleck, Rosamund Pike, Neil Patrick Harris, Tyler Perry, Carrie Coon og Kim Dickens.

Land: USA

Spilletid: 149 min

Premiere: 03.10.14

David Fincher er på sitt beste en av de aller beste regissørene noensinne. Det er ikke dermed sant at han alltid er på det toppnivået, men filmene hans er alltid noe man kan snakke om, og han er Hollywoods «go to-guy» for beksvarte, smarte krim-thrillere. Etter å ha startet karrieren som musikkvideo-regissør, fikk han en sjanse på den tredje filmen i Alien-franchiset. Dessverre ble hans kreative visjon overkjørt av «maskineriet», og filmen skuffet etter de to sterke foreløperne. Men bare tre år senere lagde Fincher sin beste film, og min favorittkrim, Seven. Den dystre seriemorderhistorien åpnet dørene for Fincher, og etter fiffige The Game kom hans neste innertier; den fortjent bejublede Fight Club.

Mens Fight Club har vokst seg til å bli en enorm kultklassiker, så ble hans neste, Panic Room, mer av et hvileskjær, før han var tilbake på sin vanlige krimhøyde i sannhetsbaserte Zodiac. Etter den har det ikke vært samme kvalitet etter min mening, selv om The Curious Case of Benjamin Button, The Social Network og amerikaniseringen av The Girl with the Dragon Tattoo alle har et ganske høyt bunn-nivå, og alle skaper mye blest når de blir lansert. Likevel er det mest spennende med Gone Girl at det virker som et steg tilbake til de store øyeblikkene for Fincher.

Nick og Amy Dunne (Affleck og Pike) har et tilsynelatende perfekt ekteskap. Men i det Nick melder Amy savnet på deres fem-års bryllupsdag, så begynner ting å skurre. Økende press fra politiet og en mediastorm uten like gjør at idyllen begynner å slå sprekker. Nick virker mer og mer mistenksom, og det alle lurer på, er om han rett og slett har drept konen sin.

Hva mener du med "Ikke det beste valget for Batman"?!?

Hva mener du med «Ikke det beste valget for Batman»?!?

Det er vanskelig å skrive noe særlig om historien uten å avsløre interessante detaljer som helt sikkert vil ødelegge for deg som ennå ikke har sett filmen, derfor skal jeg være så kryptisk jeg klarer. Filmen er mesterlig oppbygd. Den gir oss hint og opplysninger, små dråper av mysteriet, bare for å holde tilbake store sjokkerende øyeblikk. Fincher lykkes i å holde oss publikummere i villrede om hva Nick faktisk har gjort eller ikke ganske lenge. I begynnelsen kommer det en del flashback som på meg virket ganske stivt spilt, men det blir til en viss grad forklart senere i filmen, og det meste kan tilgis når du leverer en såpass god avslutning som Gone Girl. Jeg fikk vondt i magen allerede et kvarter før slutt, og det aller siste bildet gav meg bokstavelig talt frysninger på ryggen. Det er en deilig/ekkel måte å avslutte en filmopplevelse på.

Affleck har sakte men sikkert jobbet seg opp min respekt igjen, etter en rekke forsøk på å spille helterollen i dårlige superheltfilmer, krigsfilmer og romantiske komedier. Men så viste han seg som en veldig habil regissør, lagde tre gode filmer, spilte et par gode roller i dem, og her er vi altså til der jeg vil ha Affleck. I en sårbar hovedperson, som gjerne kan framstå usympatisk mye av tiden, men egentlig virker god på bunn. Det er ikke dermed sagt at jeg friskmelder Affleck som Batman neste år, men i denne typen rolle liker jeg ham veldig godt!

Rosamund Pike leverer også formidabelt i den andre hovedrollen. Hun har kanskje mindre tid på lerretet enn Affleck, men rollen hennes er jo vel så viktig, og minst like vanskelig å spille, med mange nyanser lagt inn. Samtidig som vi har flinke folk i birollene. Mange av dem ikke de store stjernene, men Fincher er flink på å velge folk han vet kan gjøre det som han vil, så slipper han samtidig for mye stjernenykker. Et potensielt problem på forhånd var om Neil Patrick Harris ville kunne spille noe i en film uten at jeg tenkte Barney Stinson fra How I Met Your Mother. Stort sett går det heldigvis fint. Jeg klarte ikke å legge det helt vekk, men når scenene drar seg til, så glemmes også hans tidligere roller.

Fotografiet er som vanlig i en Fincher-film elegant (han har jobbet med fotograf Jeff Cronenweth siden Fight Club). Ikke direkte flashy, ganske dystre og mørke lyssettinger (vi kjenner oss igjen i Fincher generelt, og Zodiac/Seven spesielt). På musikksiden samarbeider han igjen med Trent Reznor, og soundtracket er stemningsskapende som bare det, det.

Jeg må konkludere med at Fincher er tilbake i storform, og har laget sin tredje beste film, kun slått av Seven og Fight Club. Gone Girl er nominert til 4 Golden Globes neste år, og kommer nok til å dukke opp i noen Oscar-kategorier også, vil jeg tro.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.4/10 (157 139 stemmer, plassert som den 93. beste filmen noensinne)

AVClub.com: A-

Filmmagasinet: Står ikke karakter.

VG: Terningkast 5

Dagbladet: –

Den store tippekonkurransen

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Interstellar, Fury, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8)

CheerNina: Guardians of the Galaxy (12), The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, The Hunger Games: Mockingjay Part 1

Dabju: Interstellar, Gone Girl (8), The Hobbit: The Desolation of Smaug, Guardians of the Galaxy (12)

HKH: Fury, The Wolf of Wall Street, Guardians of the Galaxy (12), Inside Llewyn Davies (11)

Inge(n): Guardians of the Galaxy (12), Interstellar, The Grand Budapest Hotel, Sin City: A Dame to Kill for

Maria-Manah: The Wolf of Wall Street, Fury, Les Combattants, Død Snø 2

Oda to Joy: Interstellar, The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8)

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Interstellar, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8), Her

Toejam: The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, Interstellar

Både Audun Quattro, Dabju, Oda to Joy og Dr. Ottar Karsten Hostesaft hadde Gone Girl i sin topp fire, og tre nye deltakere mister sin drøm om å ha tippet fire av fire riktige. Trist, men sant. Det er nå kun Maria-Manah og fjorårets vinner Toejam som har den muligheten ved like, og de har KUN The Wolf of Wall Street som felles film, begge med den på første plass. Blir det en av de to, eller vil en av de andre slå tilbake?

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 17, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2012: 15. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Se oversikt over deltakerne i bunnen av innlegget.

10. Skyfall

Regi: Sam Mendes

Manus: Neal Purvis, Robert Wade og John Logan, basert på karakterer av Ian Fleming.

Med: Daniel Craig, Judi Dench, Javier Bardem, Ralph Fiennes og Noamie Harris.

Land: Storbritannia/USA

Spilletid: 143 min

Premiere: 26.10.12

Den 23. filmen i serien om James Bond, og den tredje med Daniel Craig i hovedrollen. Denne gangen med Sam Mendes som regissør, en mann kjent mer for drama enn action (American Beauty, Road to Perdition, Revolutionary Road).

James Bond er på jakt etter en liste med de hemmelige identitetene til MI6’s agenter i felten, men da agenten Eve (Harris) treffer han med et feilplassert skudd går listen tapt, og Bond er antatt død. M (Dench) blir tilbudt å gå av for å ha mistet listen, men nekter å gjøre det før saken er avsluttet. Bond dukker opp igjen, og får i oppdrag å få tilbake listen. Det viser seg at mannen som har den har en fortid med M, og er ute etter hevn.

I swear I'll get the guy who killed The Iron Giant.

I swear I’ll get the guy who killed The Iron Giant.

Skyfall fortsetter serien med «nye Bond», som begynte med Craigs første film som Bond, Casino Royale. Et steg mot en mørkere og mer realistisk Bond, som tidligere nevnt i kalenderen kanskje inspirert av Bourne-filmene. Casino Royale gikk glatt inn på topp tre-listen over Bond-filmer, mens oppfølgeren Quantum of Solace manglet en skikkelig skurk.

Dette tar heldigvis Skyfall et oppgjør med, og introduserer Silva, en genial, lettere overspilt og mer eller mindre gal skurk. Med andre ord passer han perfekt inn i en serie som inneholder eksentrikere som Goldfinger og Blofeld. Silva spilles av en blondhåret Javier Bardem (føles også som et typisk Bond-skurk-trekk, å ha en hårfarge som ser ut som om den er på feil person), og han gjør stort sett hele filmen. Også har han sin personlige vendetta å gjennomføre. Det betyr at filmen ikke blir den helt store action-festen, men mer en jakt og kamp mellom to menn.

Filmen ser veldig bra ut, spesielt avslutningen i Skottland er et nydelig stykke arbeid, med flammebelyst islandskap. Ellers var det herlig å få såpass mange retro-spark i løpet av filmen. Vi blir gjenintrodusert for Q, som har med gadgets, uten at de blir for høyteknologiske. Vi får se Bond kjøre Aston Martin DB5, en av de klassiske Bond-bilene fra Goldfinger (det gikk et hørbart lykke-sukk gjennom kinosalen når den garasjedøren åpnet seg), og det sendes noen vittigheter i retning Goldeneyes eksploderende penn og katapultseter. Vi får se Bond skyte pistol-løpet, og i tillegg sender Adeles tittelsang umiddelbart tankene tilbake til Shirley Bassey.

Det mangler litt på tempoet i den delen av filmen der Bond reiser til Kina, men dette er nok en av de fem beste Bond-filmene. En fin blanding av nye Bond og med avslutningen et åpenbart steg tilbake mot de gode gamle også. Kan det være at de fleste Bond-fans kan finne noe å bli enige om nå? Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.0/10 (160 391 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen 2012:

Med et rekordstort antall påmeldte i år (11), så blir det forhåpentligvis et tettere felt enn noensinne. Tipperne blir presentert alfabetisk.

Audun: The Dark Knight Rises, Beasts of the Southern Wild, Skyfall (10), The Avengers

DanJill: The Dark Knight Rises, Skyfall (10), The Avengers, The Intouchables

Hello Kitty: The Intouchables, Moonrise Kingdom, Looper, The Dark Knight Rises

HKH: Kon Tiki (11), Immortals, Tinker Tailor Soldier Spy (12), The Dark Knight Rises

Inge: The Dark Knight Rises, The Descendants, The Avengers, Kompani Orheim

Kristian: The Dark Knight Rises, The Iron Lady, The Girl With the Dragon Tattoo, The Hunger Games

Maria: Prometheus, The Dark Knight Rises, The Girl With the Dragon Tattoo, The Intouchables

Martin: Skyfall (10), Kon Tiki (11), The Hunger Games, The Avengers

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight Rises, The Intouchables, Skyfall (10), Kompani Orheim

Stein Galen: Moonrise Kingdom, The Dark Knight Rises, The Intouchables, Skyfall (10)

Toejam: The Dark Knight Rises, The Avengers, Prometheus, Lawless

Fem av dere tippet Skyfall, et av de mest populære tipsene. Og strengt tatt ikke så dumt, når vi er innenfor topp ti er det rimelig jevnt. Det etterlater kun fem av dere med mulighet for å treffe fire av fire riktige.

 
6 kommentarar

Posta av den desember 15, 2012 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2012: 3. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Målet er å tippe hvilke filmer jeg har på de fire øverste plassene i år. Når du får lyst til å være med, følger du denne linken for å finne ut hvordan. Siste frist i løpet av dagen 12. desember.

22. Sherlock Holmes: A Game of Shadows

Regi: Guy Ritchie

Manus: Michele og Kieran Mulroney, basert på romankarakterer av Sir Arthur Conan Doyle.

Med: Robert Downey Jr., Jude Law, Noomi Rapace, Rachel McAdams, Jared Harris og Stephen Fry.

Land: USA

Spilletid: 129 min

Premiere: 25.12.11

Sherlock Holmes er en karakter som begynner å bli tolket så ofte at han nesten kan telle som en sjanger, som zombier eller vampyrer. For øyeblikket er han altså å få se i to TV-serier (den helt godkjente amerikanske varianten Elementary, og Sherlock, BBCs versjon som er så bra at det er vanskelig å sette ord på det) og en filmserie. Det er det andre innslaget i filmserien som omtales i dagens innlegg. A Game of Shadows er, som den forrige regissert av britisk gangsterfilms posterboy Guy Ritchie (Snatch, Lock, Stock and Two Smoking Barrels).

Sherlock Holmes (Downey Jr.) etterforsker eksplosjoner i London alene, siden hans trofaste følgesvenn Dr. Watson (Law) skal gifte seg og dermed har lagt forstørrelsesglasset på hylla. Holmes finner spor som antyder at hans kanskje største fiende, professor Moriarty (Harris), står bak eksplosjonene og en større plan om å starte krig i Europa. Moriarty liker ikke at Holmes blander seg, og vil ta det ut over Watson og hans nye kone. Derfor blir det et siste oppdrag sammen for Holmes og Watson, med hjelp av sigøyner-spådamen Somza Heron (Rapace).

Skal det være en spådom? Eller kanskje en tatovering av et fabeldyr?

Skal det være en spådom? Eller kanskje en tatovering av et fabeldyr?

Holmes-puristene sitter nok fremdeles og rister litt på hodet for seg selv, men filmen har fremdeles nok av de «faste» elementene til at jeg ikke syns at det gjør noe at det er en veldig oppfrisket versjon av innholdet. Her florerer det med sakte film, velkoreografert slåssing og løping fra eksplosjoner. Kjemien mellom Downey Jr. og, ja, egentlig alle, men spesielt Law, er fin og lett. Noomi Rapace skjemmer seg ikke bort i det internasjonale gjennombruddet sitt, og selv om Jared Harris nok ikke vil gå inn på listen over beste skurker med sin Moriarty, så ser han i det minste skikkelig sleip ut.

Historien glir ikke like lett som i den første filmen, og derfor må filmen også finne seg i en lavere plassering. Men det blir sjelden kjedelig med Downeys Holmes, så da gjør det kanskje ikke så mye at jeg hadde lyst til at den skulle være enda smartere?

Dom:

DHF: 7/10

IMDb.com: 7.5/10 (167 736 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 3

 

 
2 kommentarar

Posta av den desember 3, 2012 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 12. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

13. The Way Back

Regi: Peter Weir

Manus: Peter Weir og Keith R. Clarke, basert på en bok av Slawomir Rawicz.

Med: Jim Sturgess, Ed Harris, Colin Farrell, Mark Strong og Saoirse Ronan.

Land: USA/De Forente Arabiske Emirater/Polen

Spilletid: 133 min

Premiere: 25.03.11

Peter Weir har regissert helt siden slutten av 60-tallet, og har hatt noen ganske populære filmer opp gjennom årene. Den veldig gode krigsfilmen Gallipoli tok for seg australiere i første verdenskrig, og hadde Mel Gibson i en av hovedrollene. Noen år senere regisserte Weir Harrison Ford i Witness, og Dead Poets Society vant Oscar for Beste manus i 1990. 8 år senere lagde han sin kanskje beste og mest kjente film, The Truman Show, og så gikk det noen år før vi fikk Master and Commander: The Far Side of the World. Weir har blitt nominert til Oscar hele 6 ganger, men har foreløpig ikke vunnet.

En gulag i Sibir i 1941 må rage ganske høyt på listen over de verste stedene å tilbringe tid. Polakken Janusz er fengslet etter å ha blitt angitt av konen sin på falskt grunnlag. Han bestemmer seg for å rømme, og under dekke av en snøstorm klarer han og 6 andre å stikke av. Men det holder ikke å bare rømme, nå må de finne veien helt til India for å være i sikkerhet. En vei gjennom snø og is, ørken og fjell. Utfordringene står i kø. Hvor mye skal til før en må forlate en reisekamerat for å redde seg selv? Kan en virkelig stole på fanger når det trengs?

Historien har vi nok sikkert hørt versjoner av før, og det er ikke altfor vanskelig å gjette hvordan det slutter. Men jeg kan ikke huske å ha sett noen film som tar for seg en såpass lang reise, og heldigvis er det basert på en sann historie. Jeg er ikke sikker på akkurat hvor sann historien er, men det burde iallfall ikke være lov å lage denne typen filmer om det ikke har skjedd i virkeligheten.

Først det negative. Jeg kan tenke meg at mange syns dette blir litt langdrygt og kjedelig. For min del så var det på vippepunktet, men filmen endte med å dra meg inn i en slags tilstand der jeg holdt interessen, og satte mer og mer pris på hvor lang tid denne reisen tok. En ting jeg var redd for var at de engelske skuespillerene skulle snakke engelsk med aksent gjennom hele filmen. Heldigvis viste det seg at Ed Harris skulle spille amerikaner, sånn at det ble naturlig at karakterene snakket engelsk med hverandre.

Som sagt ble jeg lettere hypnotisert av filmen. Det er som om at prøvelsene karakterene må gjennom spiller inn på deg som publikum, og under de lange ørkensekvensene kan en rett og slett bli tørr i halsen. Det er flinke skuespillere med. Ed Harris er en gammel traver som tar med seg tyngde, mens Jim Sturgess er en litt undervurdert type som jeg har sansen for. Colin Farrell gjør ikke sin beste rolle her, noen ganger treffer han og andre ganger ikke.

Det klart beste med filmen er fotoet og de nydelige omgivelsene. I løpet av de drøye to timene med overlevelseskamp får vi komme innom mange forskjellige økosystemer, og som tilhenger av naturdokumentarer var det et høydepunkt. Det er også da vi ser de store avstandene som blir tilbakelagt, og grunnen til at dette er en historie verdt å få med seg. Filmen ble nominert til årets Oscar for Beste sminke, sannsynligvis mest på grunn av uttørkede ørkenmennesker og andre mer eller mindre ekle skader og sår.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.3/10 (27 390 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 4

 
2 kommentarar

Posta av den desember 12, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHFs aller beste komiserie-favoritter! (20-16)

Det er på høy tid at jeg deler mine (åpenbart) vel ansette meninger om komedie og humor med folket. I fire deler vil jeg gi deg en liste over de beste komiseriene jeg har sett og rullet på gulvet foran. Om noen lurer på hvorfor sketsje-programmer ikke er med, så er det fordi jeg i denne listen kun tar med tv-serier som mer eller mindre forteller en sammenhengende historie over minst en episode. Vi får heller komme tilbake til sketsjebaserte programmer ved en senere anledning. Nå videre til den første delen av listen, som vil avsløre plasseringene fra 20 til og med 16:

20. How I Met Your Mother

Sendt på TV: 2005-

Antall episoder: Foreløpig 102

Fast inventar: Josh Radnor, Jason Segel, Alyson Hannigan, Neil Patrick Harris og Cobie Smulders.

I Norge finner du det på: TV3 og Viasat 4

Laget av: CBS

Av sitcoms med latterspor er dette noe av det beste tv har å by på, i hvertfall av det som går for øyeblikket. Serien avhenger mye på hvor morsom Neil Patrick Harris er i rollen som Barney Stinson, men den gamle kjenningen Jason Segel (for oss som har sett på Freaks and Geeks) er også god drahjelp. Ellers er det stilig hvor bra showet er på kontinuitet i detaljene, og de tar ofte opp igjen ting som skjedde i tidligere sesonger og gir oss et nytt perspektiv på dem.

Det største problemet er at det er en typisk amerikansk studio-sitcom, og at det dermed er altfor mange scener der alt skal tas alvorlig. Konseptet med hele serien er også et irritasjonsmoment i seg selv, da det er en far som forteller barna sine historien om hvordan han traff moren deres. Det har allerede ført til utallige luregrep der de later som om at noen i serien er moren, men det viser seg selvfølgelig at det skal hales ut lenger. Foreløpig klarer de seg helt fint, og det er morsomt, men jeg forutser at denne serien vil bli dårlig og kjedelig før de slutter den av.

Ta en kikk på Barney Stinsons video-cv:

19. Peep Show

http://www.youtube.com/watch?v=4q6KdTzoy2E

(Det går ikke å legge Peep Show-videoer inn i bloggen, men jeg anbefaler å trykke på linken og ta en titt på Youtube)

Sendt på TV: 2003-

Antall episoder: Foreløpig 36

Fast inventar: David Mitchell og Robert Webb

I Norge finner du det på: Tidligere NRK3, sendes ikke nå.

Laget av: Channel 4

Er vel en av de eneste seriene jeg vet om som kan skilte med et helt originalt konsept på stilen. Hele serien er nemlig i førstepersons synspunkt. Du er altså absolutt alltid inne i hodet til noen, vanligvis de to hovedpersonene, men også en hel haug med andre. Humoren er av typen som ligger litt å lurer. Ikke så mange åpenbare vitser, men mer morsomme situasjoner med tankene til hovedpersonene som kommentarer. Spesielt David Mitchell er en komiker jeg har sansen for. Karakteren hans har et kynisk syn på verden, finner alltid noe å klage på, samtidig er han utrolig usikker på seg selv.

18. Blackadder

Sendt på TV: 1983-1989

Antall episoder: 28

Fast inventar: Rowan Atkinson, Tim McInnerny og Tony Robinson.

I Norge finner du det på: Tidligere NRK, sendes ikke nå.

Laget av: BBC

En klassisk britisk komiserie med Rowan Atkinson i en rolle han er ganske så perfekt til. Det er vanskelig å finne bedre fornærmelser enn de vi får servert av Edmund Blackadder og hans etterkommere. Jeg syns også det er stilig at hver av de fire sesongene finner sted i en ny historisk epoke, selv om oppsettet og humoren er ganske lik i alle. Også en del poeng for å ha med Stephen Fry i et par av sesongene.

17. Futurama

Sendt på TV: 1999-2003

Antall episoder: 72

Fast inventar: Billy West, Katey Sagal og John Di Maggio.

I Norge finner du det på: Viasat 4

Laget av: Fox

Fra mannen som skapte The Simpsons kom denne rombaserte tegneserien rett før årtusenskiftet. Historien om Fry, som på nyttårsaften 1999 sovner i et nedfrysningsapparat og tiner opp 1000 år senere, for så å bli med i transportselskapet til sin egen fjerne slektning.

Jeg har aldri helt kommet inn i Simpsons, og selv om det kan være veldig morsomt det også, så er det Futurama som i mine øyne er den beste Matt Groening-serien. Å sette alt tusen år fram i tid setter opp til en hel mengde vitser om vår kultur, noe de også benytter seg av veldig ofte.

16. Parks and Recreation

Sendt på TV: 2009-

Antall episoder: Foreløpig 21

Fast inventar: Amy Poehler, Rashida Jones, Paul Schneider, Chris Pratt og Aziz Ansari.

I Norge finner du det på: Ingen kanaler, foreløpig.

Laget av: NBC

En ganske så ny serie som jeg har falt for. Det er i mockumentary-stil, og om du har sans for den amerikanske versjonen av The Office, så kommer du sannsynligvis til å like denne også. Den er satt til byråkratiet i lokalpolitikken, med en gjeng med mer eller mindre absurde karakterer. Amy Poehler er veldig bra og pinlig i hovedrollen, og ellers kan jeg trekke fram sjefen hennes som ikke liker regjering og som egentlig hadde likt det bedre om alt han jobber med hadde vært privatisert.

Inneholder også en fantastisk britisk aksent i en av episodene:

Følg med i tiden framover for å få med deg resten av denne listen, som sannsynligvis blir din komiserie-bibel.

 
8 kommentarar

Posta av den januar 26, 2010 in tv

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 12. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: Cloverfield, The Dark Knight, Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, Hot Rod, Quantum of Solace (17), (tom plass)

KAN DU BEDRE? SISTE FRIST FOR INNLEVERING AV TIPS ER 15. DESEMBER.

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

13. Gone Baby Gone

Regi: Ben Affleck

Manus: Ben Affleck og Aaron Stockard, basert på en roman av Dennis Lehane.

Med: Casey Affleck, Michelle Monaghan, Morgan Freeman, Ed Harris, John Ashton og Amy Ryan.

Land: USA

Spilletid: 114 min

Ben Affleck er vel hovedsaklig kjent som skuespiller, og har egentlig ikke et så godt rykte på seg. Han er mer kjent for å spille i veldig variable filmer, og de er ofte variable på grunn av hans dårlige skuespill. Men eg tror det har mye med casting å gjøre, siden han kan fungere veldig godt, om han bare får de rette rollene. Med Gone Baby Gone gjør han sin langfilm-regidebut, den eneste regien han har gjort med unntak av kortfilmen I Killed My Lesbian Wife, Hung Her on a Meat Hook, and Now I Have a Three-Picture Deal at Disney (seriøst, den heter det). Med seg har han fått et ganske så stort stjernelag, ledet an av broren Casey Affleck.

En fire år gammel jente forsvinner fra huset sitt i et av de tøffeste nabolagene i Boston. Politiet sliter, og tanten til den lille jenta ber privatdetektivene Patrick Kenzie (Affleck) og Angie Gennaro (Monaghan) prøve å finne henne. De vil først ikke ha saken, men lar seg overtale, siden de kjenner nabolaget veldig godt. De må lete seg gjennom gjenger, dophandlere og pedofile for å se om de kan løse saken.

Om du har sett Mystic River, så vil du nok kjenne deg litt igjen her. Denne er basert på en bok av samme forfatter som skrev boken Mystic River var basert på. Han har tydeligvis spesialisert seg på fortellinger om manglende familimedlemmer. Ikke det at det ikke fungerer, det gjør det så absolutt, selv om det nok ikke er like bra som Mystic River. Historien er trist og realistisk, helt til vi nærmer oss slutten, og twisten skal forklare oss hva som har skjedd. Det er det jeg likte minst med filmen. Jeg syntes det ble litt «far fetched», for å bruke engelsk. Men ellers en veldig bra historie, som for øvrig kanskje kom på et litt uheldig tidspunkt, midt inne i Madeleine-saken.

Skuespillet er helt perfekt. Casey Affleck viser at han er en mye bedre skuespiller enn broren sin, mens resten av castet er ren kvalitet. Kanskje med et lite unntak av Amy Ryan, som spiller jentas mor. Hun tipper litt over i overspill noen ganger. Men det er så mye bra skuespill her, at det tilgir jeg glatt.

Det er et godt manus, Ben Affleck har jo vært delaktig i et Oscarvinnende manus før, så dette har han tydeligvis litt peiling på, når han først gjør det. I tillegg har han også gjort en god regijobb ellers, og fotorafen skal ha skryt for fine bilder.

Ellers vet jeg ikke helt hva mer jeg skal skrive, dette var en av de tidligste filmene jeg så, og den har derfor begynt å falme litt, minnemessig. Burde nok se den igjen, for dette er en gjennomført god alvorlig film, av typen som vi alle har godt av å se med jevne mellomrom. Det høres kanskje litt for negativt ut, men dessverre er den jo hakket mindre god en Mystic River, så om du ikke har sett den, vil jeg kanskje anbefale den over denne. Men for all del, Gone Baby Gone er en veldig god film, som sagt. Den ble nominert til en Oscar ved utdelingen tidlig i år, og da var det faktisk Amy Ryan som ble nominert for beste kvinnelige birolle. Så der er jeg kanskje litt uenig med «akademiet».

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: 7.9/10 (43 955 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 5

Legg gjerne igjen kommentar!

 
4 kommentarar

Posta av den desember 12, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,