RSS

Stikkordarkiv: irland

Julekalender 2016: 21. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er gått ut, se oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget.. Nå til dagens film!

4. Room

Regi: Lenny Abrahamson

Manus: Emma Donoghue, basert på sin egen roman.

Med: Brie Larsson, Jacob Tremblay, Joan Allen, William H. Macy og Sean Bridgers.

Land: Irland/Canada/Storbritannia/USA

Spilletid: 118 min.

Premiere: 19.02.16

Lenny Abrahamson er mindre svenskfødt enn navnet høres ut, han er derimot fra Irland. Jeg har ikke sett en eneste av hans tidligere filmer, og faktisk bare hørt om en av dem, den siste. Han startet hvertfall i 2004, med Adam & Paul, og holdt seg til irske filmer en stund fremover. Men så, ti år etter spillefilmdebuten, fikk han lage Frank. Ut fra det jeg har hørt et slags underlig komidrama om en musiker, men han fikk med seg noen ganske kjente navn på laget, som Michael Fassbender og Maggie Gyllenhaal. Kanskje var det indie-suksessen han opplevde her som førte ham til sjansen å regissere filmversjonen av Emma Donoghues bestselger-roman.

Jack (Tremblay) og Ma (Larson) bor i Rommet, som for Jack er hele verden. Han er født og oppvokst i fangenskap uten å vite det, men i realiteten er Ma kidnappet av en mann som holder henne fanget i et lite lydisolert skur i hagen, og har satt barn på henne. Men etter hvert som Jack blir eldre, og nå har fylt fem, så bestemmer Ma seg for å prøve å gjennomføre en risikabel rømningsplan ved hjelp av sønnen. Planen lykkes, de kommer seg fri, og Jack må nå bli kjent med en hel verden som han ikke engang visste eksisterte.

room

Regissør Abrahamson så visstnok over 2000 barneskuespillere før han kom frem til Jacob Tremblay, og man kan vel trygt si at det var verdt letingen. Den unge mannen var egentlig 8 år under innspillingen, og har erfaring fra bransjen, men ingenting i nærheten av dette. Dette er godt mulig en av de største barneprestasjonene i filmhistorien, føler hvert fall du kan plassere den trygt på en topp ti-liste. Så klart gjør det også jobben lettere for Tremblay når han får spille mot en så dyktig dame som Brie Larson, som leverer sitt livs skuespillerprestasjon til nå.

Filmen leverer i begge sine halvdeler. I den første får vi være med på livet deres i fangenskap, og kjenne på små og store gleder og skuffelser. Selvfølgelig forferdelig trist, siden vi som seere forstår hvor mye Ma legger til rette for at Jack ikke skal forstå hvilken situasjon de begge er i. Og noen enormt ubehagelige øyeblikk hver gang deres fangevokter kommer «på besøk». I denne delen får vi også masse oppfinnsomme visuelle løsninger, som effektivt forteller oss om «verdenen» vi befinner oss i.

Selve rømningssekvensen (føler ikke jeg avslører noe ved å si at den lykkes, livet på utsiden er godt over halve filmen) er vanvittig spennende, helt fra planen klekkes, til scenene der politiet prøver å finne ut av hva og hvor Jack kommer fra. Du får et fantastisk rush når mor og sønn gjenforenes. Når filmen fortsetter på utsiden, dukker det opp nye problemer. Jack må lære seg alt, og Ma sliter naturlig nok med ettervirkninger av den forferdelig traumatiske, lange opplevelsen hun har gått gjennom. Her får vi flere rørende og sterke scener på løpende bånd, og Brie Larson tar etter min mening over mer og mer som den sterkeste skuespilleren i filmen.

Room ble nominert til Oscar for Beste Film, Beste Regi og Beste Manus (basert på tidligere utgitt materiale), men vant bare en; Beste Kvinnelige Hovedrolle gikk til Brie Larson. Hun vant også både Golden Globe, Screen Actor’s Guild Award, Critic’s Choice Award OG BAFTA-prisen for rollen sin, og tok vel strengt tatt storeslem her.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8,2/10 (191 302 stemmer, rangert som den 132. beste filmen noensinne)

AVClub.com: B+

Rottentomatoes.com: 94% fresh

Filmmagasinet: 5/6

VG: Ingen anmeldelse.

Dagbladet: Terningkast 4

Den store tippekonkurransen

I år endte vi på 10 deltakere, en mer enn i fjor! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass.

Hvordan bestemmes vinneren?

  1. Hvem har flest riktige topp fire-tips?
  2. Hvis uavgjort legges plasseringene på alle fire sammen. Den med lavest totalsum vinner.
  3. Fremdeles uavgjort? Den som tippet den beste plasseringen i årets kalender vinner (å tippe førsteplass er bedre enn å tippe andreplass).
  4. Fremdeles uavgjort?? Den med flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audi Quattro: Star Wars – Deadpool (10) – The Hateful Eight (8) – Dr. Strange

Casio: The Revenant – Star Wars – The Hateful Eight (8) – Kongens Nei

Snoop Dagi Dag: The Revenant – Deadpool (10) – Room (4) – Creed

HKH: The Hateful Eight (8) – The Big Short (7) – Deadpool (10) – En Mann ved Navn Ove

Inge(n): Creed – Deadpool (10) – The Big Short (7) – Star Wars

Maria-Manah: Deadpool (10) – Star Wars – Dr. Strange – Kongens Nei

Oda to Joy: Star Wars – Spotlight (9) – The Revenant – Dr. Strange

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Star Wars – Spotlight (9) – Room (4) – The Big Short (7)

Stein Galen: Star Wars – Dr. Strange – Captain America: Civil War – The Hateful Eight (8)

Toejam: Dr. Strange – Saul Fia (Son of Saul) – Star Wars – Spotlight (9)

Da var første poenggivende film avslørt, og det var to av årets deltakere som dermed skrev seg opp på den foreløpige toppscorerlisten. Snoop Dagi Dag og Dr. Ottar Karsten Hostesaft, en nykommer og en tredobbelt tidligere mester og veteran i gamet. Vil noen slå tilbake? Vil det forbli uavgjort? Eller vil noen feste grepet i morgen? Følg med, følg med!

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 20, 2016 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 10

Da er vi endelig kommet så langt som til topp 10 på listen over favorittfilmene mine. Det betyr at de følgende innleggene vil handle om den absolutte kremen av film. Selvsagt kun etter mitt syn, men om du vet hva som er godt for deg, så er mitt syn ditt syn. Plass nummer 10 er

The Departed (2006)

http://www.imdb.com/title/tt0407887/

Regi: Martin Scorsese

Manus: William Monahan

Med: Leonardo DiCaprio, Matt Damon, Jack Nicholson, Mark Wahlberg, Martin Sheen, Ray Winstone, Vera Farmiga, Anthony Anderson og Alec Baldwin.

Spilletid: 151 min

Dette er da den andre og øverste filmen av Martin Scorsese. Som sagt i forrige innlegg er han en av favorittregissørene mine. Generelt sett er Goodfellas og Taxi Driver regnet som de to beste filmene hans (henholdsvis 15. og 38. plass på top 250), og selv om begge disse er solide 9/10-filmer etter min mening, er det altså The Departed og Raging Bull som er mine favoritter.

The Departed har litt av et stjernelag på skuespillersiden, med litt eldre storheter som Nicholson (One Flew Over the Cuckoo’s Nest, The Shining), Sheen (Apocalypse Now) og Baldwin (Glengarry Glen Ross), i tillegg til de yngre som DiCaprio (Blood Diamond, The Aviator), Damon (Good Will Hunting, The Bourne Identity) og Wahlberg (Boogie Nights).

The Departed handler om to unge menn i Boston’s politiopplæring. Billy Costigan (DiCaprio) kommer fra dårlige kår, og blir valgt ut til å gå inn undercover. Politiet vil få has på Frank Costello (Nicholson), lederen av den irske mafiaen. Det de ikke vet, er at Colin Sullivan (Damon) også nettopp har blitt politimann, og hans lojalitet ligger hos Costello. Når så Sullivan blir satt opp til å lede gruppen som skal fange ham selv, og Costello ber han om å finne ut hvem muldvarpen i gjengen hans er, er det duket for forvirring og dobbeltspill med livet som innsats.

Først bør det vel nevnes at filmen er en remake av en trilogi fra Hong Kong, med navnet Infernal Affairs (den første). Den har en skare av fans som er rasende over den nye, dårlige versjonen. Jeg har sett begge to, og Infernal Affairs er en god film, men rett og slett ikke i nærheten av så bra som The Departed. Sånn ser i alle fall jeg det.

Scorsese er jo en mester innen sjangeren, og dette er toppen av kransekaka. En fantastisk historie, som aldri slutter å være spennende gjennom 2,5 time, som i tillegg har en slutt som slår pusten ut av deg. Det er vel kanskje slutten som har fått en del kritikk blant de som ikke liker filmen, men for meg fungerte det så det suste, og jeg syntes det var veldig passende i forhold til resten av filmen.

Skuespillet er det absolutt ingenting å si på. Absolutt en av Wahlbergs beste roller, og Nicholson passer utrolig godt som mafiasjef. Men de aller beste prestasjonen syns jeg DiCaprio gjør. Han tar virkelig steget inn som en kvalitetsskuespiller med denne filmen her.

Masse stilige kameraføringer, og ikke bare tradisjonelt. Er blandt annet noen kjappe kjøringer under dialogscener, som egentlig ikke er vanlig, men det brukes bra her. Apropos dialog, så er jo manuset glimrende. Føles veldig naturlig, men er samtidig «krydret» med allslags utrolig morsomme replikker, ofte levert av Wahlbergs karakter.

The Departed var den beste filmen jeg så på kino i 2006, og jeg så den i tillegg to ganger. Jeg er rimelig sikker på at dette kommer til å forbli en klassiker langt fram i tid. Den vant fire Oscar; Beste film, Beste regi, Beste klipp og Beste manus basert på annet materiale. Fire av de aller beste prisene å få, med andre ord. I tillegg ble Wahlberg nominert til Beste mannlige birolle, men vant ikke. På IMDb har den en rating på 8.5/10 med 187 156 stemme, og den er dermed på 45. plass på top 250.

Se trailer:

Få sett denne filmen, den er steinbra. Nei, bedre enn stein. Har du sett den? Legg igjen din egen lille tanke om den i en kommentar!

 
2 kommentarar

Posta av den oktober 10, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 18

Ja, da er det allerede på tide med neste film, og hold dere fast: Nok en komedie. Så spenn setebeltet, for her blir det humpetitten, humpetatten humpetuttenteia. Mhm. Plass nummer 18 på listen over favorittfilmene mine er ingen ringere enn:

Life of Brian (1979)

http://www.imdb.com/title/tt0079470/

Regi: Terry Jones

Manus: Graham Chapman, John Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones og Michael Palin.

Med: Graham Chapman, John Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones og Michael Palin.

Spilletid: 94 min

Ja, så er kanskje listen litt overbefolket av Monty Python i disse siste to innleggene, men det er vel verdt det. Life of Brian var den tredje spillefilmen de produserte, etter forrige innleggs And Now for Something Completely Different og Monty Python and the Holy Grail. Regijobben har nå falt over fra en outsider til Python-medlem Terry Jones, som også regisserte senere (og siste) Python-film The Meaning of Life (sammen med Terry Gilliam), og den litt mindre suksessfulle, men likevel fornøyelige, Erik the Viking.

Life of Brian omhandler, logisk nok, Brian. Brian blir født på julaften i det vi kjenner som år 0. Han blir født i en stall. I Betlehem. Det bør vel ringe en bjelle, men tilfeldigvis er dette stallen som ligger rett på siden av den Jesus blir født i. De tre vise menn går feil, og presenterer gaver til Brian, før de finner ut hvor den egentlige frelseren de leter etter er, tar alt tilbake og går dit. Brian vokser opp, og på et eller annet mystisk vis en får en gruppe ideen om at han er frelseren jødene har ventet på. Til tross for heftige protester klarer Brian ikke å overbevise dem om at det ikke er tilfelle. Senere melder også Brian seg inn i en separatistgruppe som driver en veldig lite effektiv motstandskamp mot romerne, for å prøve å kjempe for frihet for folket sitt.

Filmen er fylt av satire over det meste, med mange referanser til mer moderne tid, men det morsomste for meg er alle de vidunderlige karaktere Python-gjengen kommer med, og den sketsjeaktige måten å fortelle historien på. Barnslig humor, som den romerske generalen ved navn Biggus Dickus, blir vendt på til du ikke kan annet enn å le deg fillete innen du får vite hva konen hans heter.

Egentlig er det ganske imponerende kulisser og locations til tider også, noe som kanskje ikke er en direkte nødvendighet i komedier, men det er absolutt en fin ting å ha. Det er også bare å sette pris på det plutselige avbruddet vi får med Terry Gilliams animasjon. Det er jo et vant grep for den vante Python-seer, men i Life of Brian er det et usedvanlig fantastisk og tilfeldig utbrudd vi får, og også en av yndlingsscenene mine i filmen, spesielt reaksjonen fra en av smårollene. Også fantastisk med alle de forskjellige separatistgruppene for jøder mot romerne; The Judean People’s Front, The Peoples» Front of Judea, the Judean Popular People’s Front and the Popular Front of Judea (He’s over there).

Life of Brian ble faktisk forbudt i et år i Norge, pga anklager om blasfemi. I tillegg var det mange områder i England og flere stater i USA som var veldig imot filmen, for ikke å snakke om Irland, der den forble forbud i åtte år. I Sverige ble filmen markedsført med: «Filmen som er så morsom at den er forbudt i Norge!». Kontroversen har vel om noe bare gitt gratis reklame til filmen, selv om Python-medlemmene ikke mener den er blasfemisk. Kritisk til kirken og ulike religiøse grupper, ja, og Jesus dukker opp et par ganger, men begge gangene er det ingen vitser direkte rettet mot han. En scene har fått spesielt hard medfart, nemlig scenen som omhandler en rekke menn festet på kors, men som mange har bemerket, var dette en ganske vanlig henrettelsesmetode på denne tiden, og derfor ikke en parodi av den bibelske hendelsen vi kjenner så godt.

Det er vanskelig å beskrive hvor morsom en film er, så jeg fant fram noen flotte sitater:

«All right, but apart from the sanitation, medicine, education, wine, public order, irrigation, roads, the fresh water system and public health, what have the Romans ever done for us?»

og

Brian: «Please, please, please listen! I’ve got one or two things to say.»
The Crowd: «Tell us! Tell us both of them!»
Brian: «Look, you’ve got it all wrong! You don’t NEED to follow ME, You don’t NEED to follow ANYBODY! You’ve got to think for your selves! You’re ALL individuals!»
The Crowd: «Yes! We’re all individuals!»
Brian: «You’re all different!»
The Crowd: «Yes, we are all different!»
Man in crowd: «I’m not…»

Life of Brian er rett og slett en av de mest populære komediene noensinne, og har du ikke sett den, så er det faktisk en du burde se, om ikke annet for å kunne være med i samtalen om noen har det koselig og nevner det de likte best i den. På IMDb har den en rating på 8.2/10 etter 71 534 stemmer, noe som plasserer den på 144. plass på listen over de beste filmene noensinne. Ta og sjekk ut traileren, selv om den er typisk for litt eldre trailere (dårlig), og få sett denne klassikeren.

Har du sett filmen? Legg igjen en kommentar med dine meninger. Alltid gøy å høre hva andre syns!

 
3 kommentarar

Posta av den september 16, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 3. desember

Som tidligere nevnt har jeg sett mange filmer på kino dette året. Her på bloggen kommer det til å være en julekalender med nedtelling av de beste filmene jeg har sett på kino i år. En ny hver dag, bedre og bedre, helt til julaften, da den beste filmen på kino i 2007 vil bli avslørt.

Ottar Karsten Hostesaft har lagt fram et tips om hvilke filmer han tror vil befinne seg på de fire øverste plassene. Uten å sette noen rekkefølge, har han tippet ”Death Proof”, ”The Prestige”, ”American Gangster” og ”The Bourne Ultimatum”. Viss du, som leser, har lyst til å tippe hva som blir topp 4, så kan du gjøre det i en kommentar. Den som vinner får en ufattelig god følelse innvendig.

Men i dag er det tredje desember, dermed får dere den 23. beste filmen, 2007:

#23 – The Wind That Shakes the Barley

http://www.imdb.com/title/tt0460989/

Trailer:

Regi: Ken Loach

Manus: Paul Laverty

Med: Cillian Murphy, Padraic Delaney, Liam Cunningham og Orla Fitzgerald

Spilletid: 127 minutt

”Vinden som ryster kornet” er den norske oversettelsen av tittelen på denne irske filmen som kom ut i 2006. Faktisk vant den gullpalmen på filmfestivalen i Cannes 2006. Det er som regel litt av et kvalitetsstempel.

Handlingen finner sted i Irland rundt 1920. To brødre, Damien og Teddy, har litt forskjellige syn på ting. Teddy er med i motstandskampen mot britene, som leder av et geriljateam. Damien derimot, har fått utdannelse innen medisin, og vil gjerne reise til London og fortsette opplæringen sin. Men like før Damien skal reise, får han se den forferdelige volden irene blir utsatt for, og han bestemmer seg for å bli med i Teddy’s gruppe.

Dette er nok en alvorlig film, som kan være ganske deprimerende til tider. Engelskmennene er framstilt som de store skurkene, og det funker for så vidt greit. Jeg har egentlig ikke nok kunnskap om perioden til å vite hvordan ting var, men filmen fungerer helt klart bedre med klare skurker. Cillian Murphy gjør nok en veldig bra skuespillerprestasjon, han er et virkelig talent, men det er strengt tatt få av skuespillerne som ikke overbeviser her.

Viss jeg skal nevne noe som trekker det litt ned, må det være det at den ikke helt nådde fram til meg. Jeg hadde problemer med å leve meg inn i handlingen. Det er ganske viktig for meg når det gjelder filmer som dette, og egentlig filmer generelt. Men om du er interessert i Irlands histore er nok dette filmen for deg.

Den Høye Fotograf’s dom: 8/10

Andres dom:

IMDb: 7.7/10

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 5

Kommentarer og synspunkter blir mottatt med glede. Følg med i morgen for plass nummer 22.

 
6 kommentarar

Posta av den desember 3, 2007 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , ,