Julekalender 2023: 2. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmorama av en julekalender! Hver dag vil en ny film avsløres, i nedtellingen til den beste filmen jeg har sett i løpet av året. Julekalenderen arrangeres i år for syttende år på rad!

Det er i år 103 filmer som konkurrerer om denne aller gjeveste prisen, og den beste av de alle blir avslørt på julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for de som ønsker å glede seg litt ekstra til jul! Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er innen midnatt 12. desember.

23. Creed III

Regi: Michael B. Jordan

Manus: Keenan Coogler, Zach Baylin og Ryan Coogler.

Med: Michael B. Jordan, Tessa Thompson, Jonathan Majors, Wood Harris, Phylicia Rashad og Mila Davis-Kent.

Land: USA

Spilletid: 116 min

Premiere: 03.03.23

Adonis Creed (Jordan) har kommet til toppen i bokseverdenen, og velger etter hvert å trekke seg tilbake fra boksingen. En dag dukker det opp et gufs fra fortiden, når Damian (Majors) tar kontakt. De var barndomsvenner, og Damian har et lengre opphold i fengsel bak seg. Da de var yngre var de begge store boksetalenter, og Damian er kommet for å få sin sjanse blant de store. Det vil han ha hjelp av Adonis for å få til.

Som tittelen kanskje avslører, så er dette den tredje filmen sentrert rundt Creed-karakteren. For de som ikke kjenner til dette fenomenet, så er denne trilogien altså en spin-off av den seks filmer lange Rocky-serien. I de første Rocky-filmene var en av hans store rivaler Apollo Creed, og det er sønnen hans som er hovedpersonen i disse nye filmene. Sylvester Stallone stilte selv opp i rollen som en noe aldrende Rocky i både Creed og Creed II, og ble til og med nominert til en Oscar for Beste Mannlige Birolle for den første av dem. Den første Creed-filmen ble regissert av Ryan Coogler, som senere gikk videre til Marvel-universet og Black Panther-filmene, men denne siste filmen er faktisk spillefilm-debuten som regissør for Michael B. Jordan.

Den første filmen i serien hadde jeg en god dose skepsis til, men ble positivt overrasket. Det var en solid boksefilm som ikke drev rovdrift på Rocky-filmene, men heller føltes som et kjærlighetsbrev med masse nye impulser. Den andre filmen fortsatte den gode trenden, hadde noen fantastiske øyeblikk, men var gjerne hakket dårligere sånn jevnt over. Så kommer denne tredje filmen, og tar for min del steget opp som den beste av de tre.

Michael B. Jordan har vokst naturlig inn i rollen, og er blitt en karakter det er lett å holde med, gjerne på tross av noen dårlige valg. Tessa Thompson er med å bære filmen som kona hans Bianca, og forholdet mellom dem og datteren holder filmen jordnær. Så har vi Jonathan Majors som den store antagonisten Damian. Han er utvilsomt imponerende, og har den siste tiden vært en hurtig stigende stjerne i Hollywood, med flere store roller på rad. Så dukket det opp noen anklaget om vold i hjemmet, og det hele har blitt litt ubehagelig. Jeg vet ikke om det hjelper at han spiller en ganske kynisk og voldelig type i denne filmen, det sender hvert fall tankene til anklagene. Samtidig så er det jo litt greit å slippe å ha masse medfølelse med karakteren, slik at det blir for mye konflikt mellom følelsen for skuespiller og karakter.

Konflikten mellom de to er godt bygd opp. Det gis troverdig bakgrunn som passer inn i historien hittil, og ikke føles plastret over tidligere etablert forhistorie. Utviklingen fra motvillig hjelpsomhet, innom anspent gjenopptakelse av vennskap og til mer og mer fiendtlige hendelser er troverdig, og ikke minst frustrerende.

Så går filmen over i den tradisjonelle boksefilmen, med en god del kjente steg man skal gjennom. Men det er effektivt fortalt dette også, og boksekampene føles intense og ser bra ut. Noe av det føles som velbrukte klisjeer, men en oppskrift finnes kanskje for en grunn? Så lenge de klarer å manipulere følelsene mine i riktig retning, så er det hvert fall godt håndtverk, selv om det ikke er den mest originale ideen. Det ser for øvrig ut som at det går mot en Creed IV også, så det er bare å glede seg.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6,7/10 (87 000 stemmer)

AVClub.com: B

Rottentomatoes.com: 88% fresh

Filmpolitiet: Terningkast 4

Julekalender 2011: 22. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Det avholdes tippekonkurranse, der leserene prøver å gjette seg til årets topp 4. Fristen for innsending av bidrag er gått ut, og du kan følge deltakerene og framgangen i konkurransen i bunnen av dette innlegget.

3. The Fighter

Regi: David O. Russell

Manus: Scott Silver, Paul Tamasy, Eric Johnson og Keith Dorrington.

Med: Mark Wahlberg, Christian Bale, Amy Adams og Melissa Leo.

Land: USA

Spilletid: 116 min

Premiere: 11.02.11

David O. Russell er hovedsaklig kjent for to filmer, Three Kings og I Heart Huckabees. Jeg har kun sett førstnevnte, som er en interessan krigsfilmvariant der tre soldater går på gulljakt etter den første gulf-krigen. Å ta et steg inn i boksesjangeren er altså noe nytt for han. Det er det også for den første av manusforfatterene, Scott Silver, selv om han har vært borti litt inspirerende greier før, som 8 Mile.

The Fighter er basert på den sanne historien om (halv)brødreparet Dickie Eklund og Micky Ward, begge boksere. Dicky er kjent for sin tittelkamp mot Sugar Ray Leonard, der han klarte å slå han ned, men til slutt tapte kampen. Etter hvert har han tatt over rollen som trener for Micky, som setter stor tillit til broren og moren sine meninger omkring boksekarrieren hans. Etter hvert som det endelig løsner for Micky, får Dickie større og større dop-problemer. Konflikter mellom Mickys nye kjæreste og familien setter lys på at de kanskje har forskjellige motiver for Mickys suksess.

"This guy...Can you believe he played a teacher in The Happening?"

Jeg er veldig glad i boksefilmer. Favorittene inkluderer Raging Bull, Cinderella Man og Rocky. Lite som slår spenningstoppene en får i en avgjørende boksekamp på slutten av filmer. Det er lett å lage underdog-helter og overlegne «skurker», og engasjementet river meg med til et nivå som kan nå opp til de beste «ekte» sportseventene. Så også med The Fighter, som gjør det meget godt i denne avdelingen. Følger fint reglene til sjangeren uten å bli for klisjefylt.

Skuespillet er veldig bra. Mark Wahlberg overrasker med litt mer bredde enn vi er vant til å få, og Melissa Leo er irriterende (med positivt fortegn) i rollen som moren. Amy Adams gjør det også skarpt, men det har vi blitt vant med. Noe annet vi har blitt vant med er hvor fantastisk det kan være å se Christian Bale forandre seg selv fysisk til en ny rolle. En kan bli svimmel av å se på bilder fra filmografien hans, og se hvordan kroppen blir presset til forskjellige ytterpunkter i The Machinist og Batman Begins (6 måneder mellom disse filmeperiodene).

Men det er ikke bare en fysisk endring han har gjort for å nærme seg Dickie Eklund. I løpet av filmen føler du kanskje at karakteren er litt overdreven, men i det slutten viser et klipp med den ekte Dickie forstår du hvor utrolig nær Bale er å gjenskape eks-bokseren.

Fint filmet og med godt koreograferte boksekamper, dette er god nok boksefilm til å mette behovet mitt for en ny periode. Bale vant Oscar for Beste mannlge birolle (så til de grader fortjent), mens Melissa Leo vant tilsvarende pris for kvinner. Filmen var også nominert til Beste film, Beste regi, Beste klipp, Beste originale manus og nok en nominasjon for Beste kvinnelige birolle (Adams).

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.0/10 (90 076 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 4

Konkurranse:

Her følger deltakerene alfabetisk,med tipsene i prioritert rekkefølge. Vinneren er den som klarer flest riktige i topp 4. Ved uavgjort teller summen av plasseringene til alle fire tipsene. Tipper en 1., 3., 7., og 25. plass, for eksempel, vil verdien bli 36. Lavest verdi er såklart best.

Audun: The King’s Speech (6), True Grit (?), The Fighter (3), Thor (?).

Bush: Super 8 (11), Oslo, 31. august (8), Johnny English Reborn (?), Drive (9).

Inge: The King’s Speech (6), The Greatest Movie Ever Sold (?), The Fighter (3), Sucker Punch (?).

Maria: True Grit (?), Hodejegerne (10), The King’s Speech (6), Captain America: The First Avenger (?).

Martin: Kongen av Bastøy (16), Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides (?), Kong Curling (?), Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (14).

Ottar Karsten Hostesaft: The King’s Speech (6), True Grit (?), Black Swan (?), The Town (7).

Stein Galen: The King’s Speech (6), Oslo, 31. august (8), Drive (9), Melancholia (?).

Audun og Inge hadde begge The Fighter, også til og med på tredjeplass begge to. Stor respekt for helt rette tips! Spesiell tilfeldighet: Dagens og gårsdagens innlegg hadde norsk premiere på samme dag. 11. februar var en god filmdag i år.

DHF’s favorittfilmer – 1

Så er vi kommet fram til siste innlegg i dene serien på 26. Jeg har presentert alle filmene som jeg kaller mine favoritter. Nå har det seg sånn at jeg har måttet jukse litt med tallene, for det er rett og slett ikke så lett for meg å skille mellom kvaliteten på disse filmene. Det fører til at dette siste innlegget inneholder tre filmer. Det er selvfølgelig snakk om

The Lord of the Rings:

The Fellowship of the Ring (2001)

http://www.imdb.com/title/tt0120737/

The Two Towers (2002)

http://www.imdb.com/title/tt0167261/

The Return of the King

http://www.imdb.com/title/tt0167260/

Regi: Peter Jackson

Manus: Peter Jackson, Fran Walsh og Philippa Boyens, basert på en bok av J. R. R. Tolkien.

Med: Viggo Mortensen, Elijah Wood, Ian McKellen, Sean Astin, Orlando Bloom, John Rhys-Davies, Andy Serkis, Billy Boyd, Dominic Monaghan, Liv Tyler, Ian Holm, Christopher Lee, Sean Bean, Hugo Weaving, Cate Blanchett, Bernard Hill, Brad Dourif, David Wenham, Miranda Otto, John Noble og Karl Urban.

Spilletid: 558 min (9 t og 18 min)

Det er ingen overdrivelse i det hele tatt å si at disse tre filmene helt alene har gjort Peter Jackson til en regissør som nå får lage akkurat hva han vil. Tidligere var han kjent for skrekkfilmer med lavt budsjett og mye blod og gørr, som Braindead og Bad Taste, den falske dokumentaren Forgotten Silver og den Oscarnominerte Heavenly Creatures. Etter megasuksessen med The Lord of the Rings har han laget sitt eget ønskeprosjekt, en ny versjon av King Kong, i tillegg til at et slags thrillerdrama kalt The Lovely Bones er på vei i 2009.

Castet til trilogien inneholder en mengde av talentfulle skuespillere, både nye stjerneskudd som Orlando Bloom og Elijah Wood, mer erfarne folk som Viggo Mortensen, Liv Tyler og Sean Bean og kan til og med slå i bordet med å ha hele tre sir’er med, Ian McKellen, Ian Holm og Christopher Lee.

Det er vanskelig å oppsummere alle historielinjene fra tre filmer i et avsnitt, men hovedsaklig dreier The Lord of the Rings seg om ferden den lille hobbiten Frodo (Wood) må ut på for å ødelegge en ring så mektig at den vil snu hele Middle Earth over til ondskapen om den ikke blir ødelagt. På veien får han hjelp av trollmannen Gandalf (McKellen), den rettmessige kongen over menneskene, Aragorn (Mortensen), alven Legolas (Bloom), dvergen Gimli (Rhys-Davies), kongssønn Boromir (Bean) og hobbitene Sam (Astin), Merry (Monaghan) og Pippin (Boyd). De blir delt opp på veien, og hver blit involvert i det siste og avgjørende sammenstøtet mellom godt og ondt på sin egen måte.

Jeg leste boken av Tolkien før filmene kom, på barneskolen en gang. Jeg var automatisk storfan, og når jeg hørte den skulle filmatiseres, syntes jeg det var en av de beste ideer jeg noensinne hadde hørt. Jeg hadde billett til premieren på den første, 17. desember 2001, klokken 17.00 eller rundt deromkring. Premieren gikk samtidig over hele verden på den første, på de to neste ble den vist fra midnatt i hver tidssone. Jeg vet ikke hva jeg forventet av filmen, men når jeg gikk ut var jeg helt lamslått over hvor genialt det jeg hadde sett var. Litt mindre enn et år senere fikk jeg frysninger på et helt nytt nivå når jeg fikk se traileren for The Two Towers for første gang, og et år etter det igjen hadde jeg det fullstendig storveis på første rad i kinosalen i Kopervik i det jeg fikk se den mest overlegne trilogien noensinne bli avsluttet akkurat sånn den burde.

Historien er jo et klassisk eventyr, men den finner jo også mye styrke i subplotene, Aragorns kjærlighetshistorie og ikke minst stoltheten og håpløsheten som finnes i Gondors kongehus, der både kongen Denethor og sønnene hans Boromir og Faramir er av de klart mest interessante karakterene i filmene. Den verdenen Tolkien har skapt, er og blir den ultimate arbeidstegningen for fantasy, og de fleste andre låner kraftig fra hans arbeid.

Hvis det er noen filmer som skal konkurrere med Star Wars-filmene i detaljrikdom, så er det disse. Og LOTR vinner også den kampen lett. Har du sett noe særlig av ekstramateriale på dvd’ene så kan du ikke være uenig med meg. Alle kostymer og våpen er lagd til filmen, med inskripsjoner og utskjæringer til minste detalj. Det er også gjort en fantastisk jobb med prostetisk sminke, der orkene er av de beste eksemplene. Stort sett alle «skurkene» ser jo helt fantastiske ut. Nedenfor en video fra åpningen av den første filmen, der vi ser litt av dette.

Her ser vi jo også litt av de utrolig gode visuelle effektene de bruker. LOTR gjorde nyvinninger på området, og brukte en ny programvare for å simulere store mengder vesener under slag. I tillegg perfeksjonerte de «motion capture»-teknologi for å skape karakteren Gollum, som spilles av Andy Serkis, mens selve kroppen på filmen kun er dataskapte bilder laget etter Serkis faktiske bevegelser. I tillegg brukte de også smarte løsninger for å få rikitg størrelsesforhold mellom mennesker og hobbiter, ved å lure oss perspektivmessig, eller faktisk lage to like set, med forskjellig størrelse.

Skuespillet er veldig bra etter min mening. Jeg vil trekke fram Ian McKellen, som gjør det spesielt bra som Gandalf, ellers syns jeg Sean Bean er en veldig bra Boromir. Men generelt sett er det veldig bra skuespill over hele linja, ingenting som jeg reagerer på eller syns er dårlig.

Det mange klager på er vel muligens hvor lange filmene er. Jeg er kanskje ikke den rette å spørre, siden jeg koser meg i verdenen, og bare vil tilbringe mest mulig tid der (liker veldig godt de utvidede versjonene av filmene på dvd). Men jeg kan være enig med at det blir litt lang tid sammen med entene i The Two Towers. Såklart har det sammenheng med at de konstant kutter vekk fra det utrolig spennende slaget i Helm’s Deep, men egentlig trengs det jo for å forklare ting framover i historien, og det gir også et lett drag av komedie. Ellers får jo slutten(e) på The Return of the King mye kritikk, folk mener at det er altfor mange slutter etter hverandre. Jeg er uenig, og ser egentlig ikke noen annen måte å gjøre det på enn det er blitt gjort. Det er altfor mange historier vi vil vite hvordan ender til at vi kan kutte ut noen av de scenene.

Musikken er jo også noe av det bedre som er blitt laget til storslåtte filmer de siste årene, den fungerer veldig godt sammen med lyddesignet, som resten av filmen er det veldig profesjonelt og detaljert gjort. Dette får en også eksempler på på dvdene, der du kan se scener med alle lydlagene individuelt.

Kort sagt en trilogi med filmer som jeg er utrolig glad i, og har sett et utall ganger. Av de mange favorittscenene mine, så kan jeg nevne Boromirs dødsscene. Eller, egentlig først den scenen der Boromir prøver å ta ringen fra Frodo, og så satt sammen med den faktiske dødskampen, som du kan se nedenfor. Legg forresten merke til den vanvittig stilige kamerabevegelsen ned gjennom hele skogen ganske i begynnelsen her.

Den andre jeg vil vise er fra The Return of the King, og er helt fantastisk klippet. Jeg vil applaudere den som kom på å sette sammen de to scenene på den måten, det kunne ikke fungert bedre.

Kritikerne gav for det meste LOTR den skryten de fortjener, og det haglet seksere på terningen. Oscarmessig gikk det også ganske så bra, der The Fellowship of the Ring vant for Beste kinematografi, Beste visuelle effekter, Beste sminke og Beste musikk (også nominert til 9 andre Oscar), The Two Towers vant for Beste lydredigering og Beste visuelle effekter (nominert til 4 andre) og The Return of the King tok fullstendig kaka med Beste lydmiksing, Beste setdekorasjon, Beste kostymer, Beste sminke, Beste musikk, Beste originalsang, Beste klipp, Beste visuelle effekter, Beste manus basert på annet materiale, Beste regissør OG Beste film (11 totalt). Det kan vel kanskje argumenteres for at The Return of the King fikk litt betalt for hele trilogien på en måte, men i såfall syns jeg det er helt på sin plass. Vel fortjent.

På IMDb gjør de det også bra. The Two Towers har 8.6/10 med 259 107 stemmer, og ligger på 31. plass på top 250. The Fellowship of the Ring ligger litt høyere, på 20. plass. Ratingen er 8.7/10 med 311 448 stemmer. Aller høyest av trilogien ligger The Return of the King, med 8.8/10 etter 282 349 stemmer, noe som setter den på 14. plass. Forresten litt spesielt at den tredje filmen har flere stemmer enn den andre, noe som kanskje kan komme av at The Return of the King lå veldig høyt oppe tidligere, og folk som ikke har sett den stemmer 1/10 for å få den lenger ned på listen uten å ha sett den. Det er jo en uheldig bivirkning av IMDb-systemet. Nedenfor har jeg som vanlig funnet fram trailere for filmene.

(digger den musikken fra Requiem for a Dream, selv om den er overbrukt etterhvert.)

Om du har sett denne trilogien, de beste filmene jeg har sett, så legg igjen en kommentar! Jeg avslutter med Theoden, kongen av Rohan, sine ord når alt ser mørkt og håpløst ut i møte med de overveldende styrkene til Saruman:

Where is the horse and the rider?
Where is the horn that was blowing?
They have passed like rain on the mountains.
Like wind in the meadow.
The days have gone down in the west.
Behind the hills, into shadow.
How did it come to this?