Velkommen til år tretten av Den Høye Fotografs filmunderlige julekalender! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 83 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.
Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen for å bli med i tippekonkurransen er i løpet av torsdag 12. desember.
Med: Christian Bale, Amy Adams, Steve Carell, Sam Rockwell, Alison Pill og Eddie Marsan.
Land: USA
Spilletid: 132 min.
Premiere: 01.02.19
Vice er fortellingen om Dick Cheney (Bale), visepresident av USA under George W. Bush (Rockwell) fra 2001-2009. Filmen hopper frem og tilbake i Cheneys liv, fra hans spede start som praktikant i det hvite hus under Nixon, helt fram til hans rolle som viktig bakmann av invasjonen av Afghanistan og Irak, og videre.
Adam McKay slo seg opp på 2000-tallet med en rekke av de morsomste komediene tiåret hadde å by på. Han var jevnlig samarbeidspartner med Will Ferrell, og står sammen med han bak Anchorman (og oppfølgeren), Tallageda Nights, Step Brothers og The Other Guys. Men så, for noen år siden, dukket plutselig The Big Short opp. Fremdeles utvilsomt morsom, men med et grunnlag i relevant og skarp satire, fylt med flinke skuespillere. Filmen vant Oscar for Beste Manus (basert på annet materiale), og ble også nominert for blant annet Beste Film og Beste Regi.
Vice er en naturlig videreutvikling for Adam McKay etter The Big Short. Han ser ut til å ha forlatt de absurde komediene til fordel for å sette lys på det absurde som skjer i amerikansk politikk. Man kan ikke påstå at det hele er forsøkt å bli gjort på en objektiv måte, men samtidig er det ikke vanskelig å se for seg at dette er altfor nært sannheten til at det går an å tenke på uten å bli litt uvel. Andre filmer, som Oliver Stones «W.«, fokuserte mer på George W. Bush sin tilsynelatende enkelhet og landsens sjarm, mens vi her får et innblikk i den kalde kalkulerende hjernen bak, som med glede tok på seg så mye ansvar som mulig i skyggene.
Samtidig er fremdeles Vice en morsom film, om enn bare fordi det er den letteste reaksjonen for oss som publikum. Et høydepunkt for meg er en falsk slutt midt i filmen (før Bush sitt presidentsskap) der vi får servert en epilog om hvordan Cheney pensjonerte seg i ro og mak og levde lykkelig resten av livet, bare for å bli dratt inn igjen og minnet på at det strengt tatt er nå problemene virkelig starter. Jeg liker også fiffig kryssklipping der samtalen mellom Bush og Cheney klippes sammen med fluefisking. Mye av de samme uventede grepene som gjorde The Big Short til en så fornøyelig opplevelse, fungerer til filmens favør her også. Til og med fortellerstemmen viser seg å være et lite ess i ermet når vi kommer så langt.
Christian Bale må kunne regnes som en av vår tids beste skuespillere, og det er nesten skremmende å se hvor mye han endrer på kroppen sin fra rolle til rolle. Akkurat i denne filmen har jeg forstått at han har blitt godt hjulpet av sminke også, men jeg har uansett ingen problemer med å forstå ham som denne kalde «skurken». Steve Carrell er også glimrende som forsvarsminister Donald Rumsfeld, og Amy Adams gir en veldig nødvendig dimensjon av menneskelighet til Bales Cheney.
Ikke ulikt The Big Short, Vice er filmen som er morsom, men som egentlig er forferdelig skummel. En film mange sannsynligvis velger bort, men som de samtidig hadde hatt godt av å se. Den ble nominert til hele åtte Oscar-priser, inkludert Beste Film, Beste Regi, Beste Manus og tre skuespiller-priser (Bale, Adams, Rockwell). Til slutt gikk den kun hjem med en, for Beste Sminke. Gjerne ufortjent lite.
Velkommen til Den Høye Fotografs filmetoniske julekalender, inne i sitt ellevte år! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene jeg har sett gitt ut i perioden 1. desember 2016-1. desember 2017. I år er det 125 filmer som konkurrerer om prisen, og en ny vil avsløres hver dag frem mot julaften.
Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere, kjære lesere. Fristen for å levere bidrag gikk ut 12. desember, oversikt over deltakerne finner du i bunnen av dette innlegget. Nå til dagens film!
Manus: Tom Ford, basert på en roman av Austin Wright.
Med: Amy Adams, Jake Gyllenhaal, Michael Shannon, Aaron Taylor-Johnson og Isla Fisher.
Land: USA
Spilletid: 116 min
Premiere: 18.11.16
Tom Ford har ikke alltid vært regissør, men er rett og slett mer kjent som klesdesigner. Han har jobbet som kreativ direktør hos store merker som Gucci og Yves Saint Laurent, og slapp sitt eget klesmerke i 2006. Han startet sitt eget produksjons-selskap i filmbransjen, og debuterte senere som regissøren av A Single Man. Filmen ble godt mottatt, men det tok altså hele 7 år før Ford fikk laget sin neste film, Nocturnal Animals.
Susan Morrow (Adams) er eier av et kunst-galleri, og hennes andre ekteskap er på hell. En dag får hun tilsendt manuskriptet til en bok kalt «Nocturnal Animals» («Nattdyr»), skrevet av hennes eks-mann, Edward (Gyllenhaal). Nattdyr var kallenavnet hans på henne, og boken er også dedikert til henne. Hun begynner å lese, og vi blir tatt med inn i bokens verden, der Tony (Gyllenhaal) må se sin kone (Fisher) og datter kidnappet, og desperat prøver å finne dem og de som tok dem. Boken er brutal og skremmende realistisk, og mens Susan leser prøver hun å finne ut hva det hele skal bety.
Nocturnal Animals er todelt. Du har det som skjer i «den ekte verden», og det som skjer i Edwards bok. Såklart er det som skjer i boken en slags metafor for hva Edward mener skjedde med forholdet hans med Susan, men det er likevel to forskjellige filmer i en film. I den ekte verden får vi et mer varsomt drama, rolige scener, tilbakeblikk til starten av forholdet og hvordan det hele gikk galt. Denne delen er den som mest tydelig avslører regissørens bakgrunn som designer. Her er det mye fargedetaljer, nøye utvalgte rom og kameravinkler. Kameraet dveler mye ved Amy Adams, og klarer å unngå at hennes mange reaksjonsbilder til hva hun nettopp har lest blir for kjedelig. Scenene fra «den ekte verden» er realistisk spilt, scenene der Adams og Gyllenhaal har sammen er meget bra, og Laura Linney utmerker seg også som Susans mor.
Den andre filmen vi får, der vi tas med inn i boken Susan leser, er en intens og ubehagelig thriller. Gyllenhaal spiller her også, som et slags tegn på at hovedpersonen i Edwards bok, Tony, egentlig er ham selv. Han har med seg kone og barn på biltur, og konen er ikke spilt av Amy Adams, men av hennes nesten like kjente dobbeltgjenger-skuespillerinne Isla Fisher. Scenen som ender med kidnappingen av kone og barn er forferdelig å sitte gjennom. Du merker umiddelbart hvor lite kontroll Tony har. Gjengen på tre menn som halvveis mobber, halvveis virker som alvorlige kriminelle er ledet an av Ray (Taylor-Johnson). Han er spilt som den ultimate skurk, en person med forferdelige personlighetstrekk og dårlig moral, men som er direkte stolt av begge deler. I «den ekte verden» kunne man kritisert karakteren for å være litt for mye av det gode, men innad i en fiksjonell bok syns jeg det fungerer som bare det. Ray må være en av de minstlikandes karakterene i filmhistorien.
Michael Shannon er også helt fantastisk som den døende detektiven Bobby Andes, en alvorlig mann som tørster etter rettferdighet, og på grunn av sin situasjon føler han ikke nødvendigvis han trenger å holde seg innenfor lovverket for å få nevnte rettferdighet. Delen av filmen som er inni boken er mindre glatt-polert og uendelig mye mørkere. Forfatteren har åpenbart jobbet gjennom noen ganske smertefulle følelser under arbeidet med boken.
Det beste med Nocturnal Animals er hvordan den suger deg inn. Filmen klarer for meg å simulere hvordan en god bok kan få deg til å glemme tid og sted. Jeg glemmer i praksis at det Susan leser om i eks-mannens bok ikke er det som faktisk «skjer» i filmen. Filmen klarer å dra meg inn i historien inni historien. Det er et veldig sterkt kvalitetstegn, og noe jeg er usikker på om har skjedd meg tidligere. Jeg mener ikke filmen er perfekt, men den er stilfull, vakker, utrolig spennende, velspilt og med akkurat den type slutt jeg egentlig foretrekker.
Nocturnal Animals vant juryprisen i filmfestivalen i Venezia, Aaron Taylor-Johnson vant en Golden Globe for Beste mannlige birolle i film. Filmen ble også nominert til Golden Globe for Beste film og Beste manus, og Michael Shannon ble nominert til en Oscar for Beste mannlige birolle.
En noe lunket mottakelse av norske kritikere der altså, uten at jeg ombestemmer meg av den grunn! Så til konkurransen:
Den store tippekonkurransen
I år slår vi rekorden grundig, og har hele 22 deltakere i konkurransen! Veldig gøy at så mange ville være med! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass. En repetisjon av vinnerkriteriene:
Den med flest riktige topp 4-tips vinner.
Hvis det er uavgjort legges summen på alle fire tipsene sammen. Den med lavest totalsum vinner.
Hvis det fremdeles er uavgjort vinner den som tippet den høyest plasserte filmen (å tippe førsteplass teller mer enn å tippe andreplass).
Hvis det mot formodning fremdeles skulle være uavgjort vil den som har flest tips på riktig plassering vinne.
Kun en av tipperne hadde klart å få med seg årets førsteplass i sitt tips, og det var HKH. Gratulerer! Det kan naturligvis legge en demper på stemningen at han samtidig får vite at Valerian havnet på en litt kjipere 60. plass. Av andre tippede kan vi nevne de som ble tippet flere ganger. Universelt godt likte La La Land er til tider nettopp den type musikal jeg misliker ganske sterkt, så på tross av en glimrende avslutning og noen catchy sanger, så havner den helt nede på 64. plass. Moonlight er et litt uheldig tips. God film, får 8/10, men havner på 28. plass, og utenfor kalenderen. Det samme med Wonder Woman på 30. plass, og kanskje aller kjipest for Kelger, som hadde med The Accountant. Hadde den havnet en plass høyere opp hadde han kunnet bytte den ut lenge før fristen.
Men, la oss få rangert disse deltakerne offisielt!
Dr. Ottar Karsten Hostesaft (3 rette, totalsum 14)
Audun (3 rette, totalsum 16)
Inge (3 rette, totalsum 44)
Tor Arne (2 rette, totalsum 17)
Eirik (2 rette, totalsum 18)
Ståle (2 rette, totalsum 22)
Michelle (2 rette, totalsum 23)
Toejam (2 rette, totalsum 24)
Bush ( 2 rette, totalsum 25)
Dagi (2 rette, totalsum 25)
Ulrik ( 2 rette, totalsum 46)
Line Victoria ( 2 rette, totalsum 46)
Casio ( 2 rette, totalsum 47)
HKH (2 rette, totalsum 70)
Roy (2 rette, totalsum 77)
May Linn ( 1 rett, totalsum 25)
Stein Galen ( 1 rett, totalsum 56)
Oda (1 rett, totalsum 80)
Dabju (1 rett, totalsum 103)
Kelger (1 rett, totalsum 104)
Tone (0 rette, totalsum 67)
Maria (0 rette, totalsum 164)
Den Høye Fotograf gratulerer hjertelig med nok en seier til kalender-ekspert Dr. Ottar Karsten Hostesaft! Han er blitt et ekte kalender-power-house, nå med 5 titler av 11 mulige! Han må kontakte sekretariatet for å kreve inn sin premie.
Ingen klarte fire av fire i år heller, men la oss se på beste mulige poengsummer. Med tre riktige vil beste mulige totalsum være 11, så både Ottar og Audun leverer veldig nær perfekt i år. Med to riktige vil beste mulige totalsum være 14, og vi ser Tor Arne og Eirik har begge meget godt samlede tips. Legg også merke til May Linn, som havner et stykke ned på lista med kun 1 rett, men har bedre totalsum enn de fem som ligger over henne på listen.
Det er utrolig jevnt nedover listen, og 6.-10. plass er det veldig lite som skiller. Vi har også to par som ligger likt med antall rette og totalsum, og det har spilt inn hvem som har det høyest rangerte tipset. Bush slår Dagi (Logan over Baby Driver) og Ulrik slår Line Victoria (Logan over Baby Driver her også). Vi ser også at jevnheten sprer seg helt ned til 19.-20. plass, der Dabju og Kelger, begge med ett riktig tips, likevel havner nesten helt likt på totalsummen.
Til slutt vil jeg gjerne takke for følget! Veldig gøy for meg at noen har lyst å følge med på kalenderen, og årets respons på konkurransen har vært utrolig gøy. Håper at alle 22 vil være med igjen neste år, og at enda noen nye prøver seg!
Ønsker alle mine lesere en god jul, så snakkes vi neste desember!
Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!
Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er 12. desember. Nå til dagens film!
Manus: Eric Heisserer, basert på en novelle av Ted Chiang.
Med: Amy Adams, Jeremy Renner, Forest Whitaker og Michael Stuhlbarg.
Land: USA
Spilletid: 116 min
Premiere: 11.11.16
Denis Villeneuve har de siste årene stått frem som en av de mest spennende regissørene for tiden. Kanadieren slo gjennom med Incendies i 2010, om et tvillingpar som reiser til Midtøsten for å lete opp familiens historie, men året før var han allerede på plass med en ubehagelig og glimrende svart-hvitt-film om en skoleskyting, Polytechnique. Etter det har han blant annet laget Sicario, og selvfølgelig Prisoners, som kom på fjerde plass i denne kalenderen i 2014.
12 romskip kommer til jorden, og plasserer seg rundt omkring på kloden. Folk blir, naturlig nok, ganske redde og usikre. Louise Banks (Adams) er ekspert på språk, og blir kontaktet av myndighetene for å prøve å forstå romvesnene. Det virker nemlig som de er snakkesalige, men vi har ingen forutsetninger for å forstå dem, eller motsatt. Det blir et slags kappløp, der det er opp til Banks å prøve å kommunisere med dem før USA, eller en av de andre landene som har fått besøk, bestemmer seg for å ta til vold først for sikkerhets skyld.
Konseptet bak filmen er veldig interessant. Hvis vesener fra en annen planet og galakse skulle komme her til jorden, vil det være ufattelig liten sannsynlighet for at de kan kommunisere med oss med en gang. De vil også måtte være oss teknologisk overlegne i veldig stor grad, vi er ikke i nærheten av å kunne reise så langt avgårde.
Arrival er en spennende science-fiction-film, men ikke en actionfilm. Fokuset holdes på hovedrollene og det språklige arbeidet deres, og så ligger trusselen om global krig mot romvesener i bakgrunnen. Det er et forfriskende valg. Villeneuve tar seg god tid, og lar oss utforske de fascinerende kvalitetene han har gitt romskipet og heptapodene, som romvesenene kalles. Bare sånne småting som at tyngdekraften endrer retning inne i romskipet, og den lange gangen man må gå inn for å møte heptapodene, er filmsnacks for en sci-fi-fan. Designet på vesnene er også passe hemmelighetsfullt, vi ser ikke hele vesenet, men får pekepinner her og der. Det blir også holdt godt tilbake hvor mektige heptapodene er, og det hjelper også å holde nerven og spenningen i live.
Adams spiller flott, og klarer fint å bære filmen alene, men jeg har egentlig lite å utsette på medhjelperne hennes også. Både Renner og Whitaker føles riktige i rollene sine, og Renner leverer mye god komisk timing for å lette litt på trykket fra tid til annen. Slutten syntes jeg var en elegant løsning, og noe du kan bli sittende og tenke over i etterkant.
Arrival er sci-fi-filmen for deg som er gått litt lei av overspektakulære action-scener, og heller skulle ønske at de lagde flere filmer som Blade Runner, uten sammenligning på andre områder enn stemningen og muligheten til å tenke over et interessant konsept. Når først Blade Runner er nevnt, så må man også minne om at regissør Denis Villeneuve sitter med ansvaret for oppfølgeren til 80-talls-klassikeren, som kommer ut neste høst. Ut fra Arrival, så kan jeg være mindre skeptisk til den filmen enn jeg normalt ville vært.
Dom:
DHF: 8/10
IMDb.com: 8,4/10 (70 661 stemmer, for øyeblikket plassert på 93. plass over tidenes beste filmer)
Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.
Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er gått ut. Du kan se en oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget. Men nok prat, la oss begynne å snakke!
Med: Joaquin Phoenix, Scarlett Johansson, Amy Adams, Rooney Mara og Olivia Wilde.
Land: USA
Spilletid: 126 min
Premiere: 14.02.14
Spike Jonze er en fantasifull mann, som har vært heldig nok til at han får la den fantasien utfolde seg på film. Han har regissert 40 titler i karrieren, men bare fire av dem er langfilmer. Resten er kortfilmer og musikkvideoer. Så en skikkelig kinofilm fra Jonze er en sjelden glede, spesielt med tanke på at han koker opp de rareste konseptene (i stil med Michel Gondry og Terry Gilliam). Hva med en hemmelig dør i et kontorbygg som leder inn til hjernen til Hollywood-stjerne John Malkovich? Being John Malkovich. Hva med en film om en manusforfatter som skriver en film om en manusforfatter som sliter med å skrive en film basert på en komplisert bok? Adaptation. Eller kanskje en film om en gutt som blir fraktet til et fantasiland befolket av store, koselige og hårete monstre som vil ha ham som deres konge? Where the Wild Things Are.
I en ganske nær framtid møter vi Theodore (Phoenix), som jobber som forfatter av personlige brev som kan kjøpes og sendes til dine nærmeste. Han er også i ferd med å skilles, og kjenner me på ensomheten. Han bestemmer seg for å bestille det nye operativsystemet OS1, verdens første operativsystem med kunstig intelligens.Hvert enkelt produkt blir innstilt til dine behov etter noen start-spørsmål, og etter det er operativsystemet i praksis sin egen bevissthet, som i tillegg til å ha informasjons-superkrefter også kan være nysgjerrig, lære seg nye ting og snakke med brukeren om hva som helst. Theodore vokser nærmere og nærmere med Samantha (Johansson), som er navnet på hans operativsystem. Etter hvert finner de ut at de er forelsket i hverandre, og Theodore rives mellom lykke og tvil. Det er en fantastisk følelse, men er det «ekte»?
En av nedturene med å være sammen med et operativsystem var at det aldri gikk an å slette søkehistorikken. Aldri.
Joaquin Phoenix er tilbake! Etter en mildt sagt bisarr periode der han ga opp skuespill, la an fullskjegg og starter rap-karriere, gikk han tilbake til skuespillet og sa at hele greia hadde vært et slags absurd kunst-prosjekt. Uvisst om det stemmer eller ikke, men fint for oss som publikummere at han ville spille litt mer i film! Fra fjorårets imponerende prestasjon i The Master, og så til Her, så ser det ut som om han får interessante roller å velge mellom. Kanskje de mest interessante i bransjen. Store utfordringer for ham som skuespiller, og så takler han det helt perfekt.
I Her består store deler av filmen bare av han, som i praksis snakker ut i luften, og bare får svar av Scarlett Johanssons stemme. Det høres unektelig sprøtt ut, men gi det til en regissør som Jonze, og du sitter igjen med årets varmeste film. En kjærlighetshistorie der den ene parten er usynlig, og som likevel er mer rørende og engasjerende enn alle andre romantiske filmer fra hele året? Man må jo nesten bare applaudere. For forholdet mellom de to fungerer som bare det. Operativsystemet Samantha er en virtuell drømedame, smart, varm og omtenksom, men «hun» er ikke laget for å være en perfekt partner. Det føles heller som en tilfeldighet at hun og Theodor passer så bra sammen, en tilfeldighet på linje med alle andre forhold mellom to mennesker.
Kameraføringen inneholder mye fine nærbilder, og fargene er tett knyttet opp til hovedpersonen Theodores følelser. I tillegg får vi musikk laget av indie-bandet over alle indie-band, Arcade Fire. Totalt blir det nok en magisk Spike Jonze-opplevelse, og i konkurranse om å være hans beste film (sammen med Adaptation). Filmen ble nominert til 5 Oscar, og vant for Best Originale Manus.
Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).
Hvordan vinner du?
1. Ha flest riktige i topp fire.
2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.
3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).
4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.
Audun Quattro: Interstellar, Fury, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8)
CheerNina: Guardians of the Galaxy (12), The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, The Hunger Games: Mockingjay Part 1
Dabju: Interstellar, Gone Girl (8), The Hobbit: The Desolation of Smaug, Guardians of the Galaxy (12)
HKH: Fury, The Wolf of Wall Street (6), Guardians of the Galaxy (12), Inside Llewyn Davies (11)
Inge(n): Guardians of the Galaxy (12), Interstellar, The Grand Budapest Hotel, Sin City: A Dame to Kill for
Maria-Manah: The Wolf of Wall Street (6), Fury, Les Combattants, Død Snø 2
Oda to Joy: Interstellar, The Wolf of Wall Street (6), The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8)
Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Interstellar, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8), Her (5)
Toejam: The Wolf of Wall Street (6), The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, Interstellar
Kun Dr. Hostesaft hadde tro på Her, og var bare en stakkarslig plassering unna med sitt tips om fjerdeplass. Da er vi klare for å gå inn på de faktiske topp fire i morgen, nettet vil begynne å snøre seg inn, og bare vinneren blir sittende igjen!
Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.
Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Følg denne lenken for å lese reglene og se hvilke filmer du kan velge blant i år. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er 12. desember. Men nok prat, la oss begynne å snakke!
Med: Christian Bale, Amy Adams, Bradley Cooper, Jennifer Lawrence, Jeremy Renner, Louis CK og Michael Pena.
Land: USA
Spilletid: 138 min
Premiere: 28.02.14
En film med store forventninger knyttet til seg, hovedsaklig på grunn av regissør og skuespillere involvert. David O. Russell kommer direkte fra to store kvalitetsfilmer som begge ble nominert til en bråte med Oscars, inkludert Beste Film-nominasjoner. Vi snakker om boksefilmen The Fighter, og så den enda bedre Silver Linings Playbook. Når du i tillegg samler såpass mange skuespillere som er i det såkalte skuddet, ledet av nåtidens beste method actor Christian Bale (kanskje med et hederlig unntak i Daniel Day Lewis), i en film med skikkelige Scorsese-aktige trekk, så føles det som om noe stort er i vente.
Bale spiller svindleren Irving Rosenfeld. Sammen med en superluring av en svindlepartner i Sydney (Amy Adams) blir han tvunget til å jobbe for den nokså helsprø FBI-agenten Richie DiMaso (Cooper). Han drar dem med inn i en farlig verden av mafiafolk og politikere i New Jersey, og i tillegg er Rosenfelds uforutsigbare kone (Lawrence) en konstant trussel.
«Hvis du deler det nakenbildet jeg sendte deg, så avslører jeg hele greia!»
Skuespillet er for det meste høydepunktet med denne opplevelsen, med et merkelig unntak i Amy Adams, som skuffer ganske stort i sin rolle. Men Bale, Cooper, Lawrence og Renner er akkurat der de skal være. Spesielt Bale er som vanlig imponerende med sin evne til å fysisk endre seg selv. Han har de siste årene vekslet mellom å spille en helt greit trent Batman, og enten radmagre eller (i dette tilfellet) halvfeite karakterer. Med en latterlig dandering av hentesveisen foran speilet setter han standarden for karakteren i første scene, og kjører løpet ut.
Teknisk er filmen vellaget, og uten at jeg har noen personlige referanser, så føles det i hvert fall som om vi befinner oss rundt skiftet mellom 70- og 80- tallet. Men fortellingen har en svakhet i forhold til andre store svindler-filmer. Vi som publikummere er like forvirret som de som skal lures til enhver tid. Jeg mener ikke at filmen trenger å avsløre alt, men til tider er det en fordel å i det minste vite hva planen er.
Dermed skuffer American Hustle litt, men den surfer likevel på nok kvalitet til at en plass i kalenderen er uunngåelig for meg. Mye på grunn av de store øyeblikkene, som når Coopers FBI-agent bobler over av glede etter at noen innrømmer noe kriminelt på tape (den scenen fører igjen til dette fantastiske klippet).
På tross av min lille skuffelse ble filmen nominert til 10 Oscar, inkludert Beste Film, men vant ingen av de.
denhoyefotograf.wordpress.com 