RSS

Stikkordarkiv: boksing

Julekalender 2011: 22. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Det avholdes tippekonkurranse, der leserene prøver å gjette seg til årets topp 4. Fristen for innsending av bidrag er gått ut, og du kan følge deltakerene og framgangen i konkurransen i bunnen av dette innlegget.

3. The Fighter

Regi: David O. Russell

Manus: Scott Silver, Paul Tamasy, Eric Johnson og Keith Dorrington.

Med: Mark Wahlberg, Christian Bale, Amy Adams og Melissa Leo.

Land: USA

Spilletid: 116 min

Premiere: 11.02.11

David O. Russell er hovedsaklig kjent for to filmer, Three Kings og I Heart Huckabees. Jeg har kun sett førstnevnte, som er en interessan krigsfilmvariant der tre soldater går på gulljakt etter den første gulf-krigen. Å ta et steg inn i boksesjangeren er altså noe nytt for han. Det er det også for den første av manusforfatterene, Scott Silver, selv om han har vært borti litt inspirerende greier før, som 8 Mile.

The Fighter er basert på den sanne historien om (halv)brødreparet Dickie Eklund og Micky Ward, begge boksere. Dicky er kjent for sin tittelkamp mot Sugar Ray Leonard, der han klarte å slå han ned, men til slutt tapte kampen. Etter hvert har han tatt over rollen som trener for Micky, som setter stor tillit til broren og moren sine meninger omkring boksekarrieren hans. Etter hvert som det endelig løsner for Micky, får Dickie større og større dop-problemer. Konflikter mellom Mickys nye kjæreste og familien setter lys på at de kanskje har forskjellige motiver for Mickys suksess.

"This guy...Can you believe he played a teacher in The Happening?"

Jeg er veldig glad i boksefilmer. Favorittene inkluderer Raging Bull, Cinderella Man og Rocky. Lite som slår spenningstoppene en får i en avgjørende boksekamp på slutten av filmer. Det er lett å lage underdog-helter og overlegne «skurker», og engasjementet river meg med til et nivå som kan nå opp til de beste «ekte» sportseventene. Så også med The Fighter, som gjør det meget godt i denne avdelingen. Følger fint reglene til sjangeren uten å bli for klisjefylt.

Skuespillet er veldig bra. Mark Wahlberg overrasker med litt mer bredde enn vi er vant til å få, og Melissa Leo er irriterende (med positivt fortegn) i rollen som moren. Amy Adams gjør det også skarpt, men det har vi blitt vant med. Noe annet vi har blitt vant med er hvor fantastisk det kan være å se Christian Bale forandre seg selv fysisk til en ny rolle. En kan bli svimmel av å se på bilder fra filmografien hans, og se hvordan kroppen blir presset til forskjellige ytterpunkter i The Machinist og Batman Begins (6 måneder mellom disse filmeperiodene).

Men det er ikke bare en fysisk endring han har gjort for å nærme seg Dickie Eklund. I løpet av filmen føler du kanskje at karakteren er litt overdreven, men i det slutten viser et klipp med den ekte Dickie forstår du hvor utrolig nær Bale er å gjenskape eks-bokseren.

Fint filmet og med godt koreograferte boksekamper, dette er god nok boksefilm til å mette behovet mitt for en ny periode. Bale vant Oscar for Beste mannlge birolle (så til de grader fortjent), mens Melissa Leo vant tilsvarende pris for kvinner. Filmen var også nominert til Beste film, Beste regi, Beste klipp, Beste originale manus og nok en nominasjon for Beste kvinnelige birolle (Adams).

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.0/10 (90 076 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 4

Konkurranse:

Her følger deltakerene alfabetisk,med tipsene i prioritert rekkefølge. Vinneren er den som klarer flest riktige i topp 4. Ved uavgjort teller summen av plasseringene til alle fire tipsene. Tipper en 1., 3., 7., og 25. plass, for eksempel, vil verdien bli 36. Lavest verdi er såklart best.

Audun: The King’s Speech (6), True Grit (?), The Fighter (3), Thor (?).

Bush: Super 8 (11), Oslo, 31. august (8), Johnny English Reborn (?), Drive (9).

Inge: The King’s Speech (6), The Greatest Movie Ever Sold (?), The Fighter (3), Sucker Punch (?).

Maria: True Grit (?), Hodejegerne (10), The King’s Speech (6), Captain America: The First Avenger (?).

Martin: Kongen av Bastøy (16), Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides (?), Kong Curling (?), Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (14).

Ottar Karsten Hostesaft: The King’s Speech (6), True Grit (?), Black Swan (?), The Town (7).

Stein Galen: The King’s Speech (6), Oslo, 31. august (8), Drive (9), Melancholia (?).

Audun og Inge hadde begge The Fighter, også til og med på tredjeplass begge to. Stor respekt for helt rette tips! Spesiell tilfeldighet: Dagens og gårsdagens innlegg hadde norsk premiere på samme dag. 11. februar var en god filmdag i år.

Advertisements
 
2 kommentarar

Posta av den desember 22, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 5. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: Cloverfield, Wanted, The Dark Knight, (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

20. Blod & Ære

(av mangel på IMDb-side (!), linker jeg til filmweb på denne)

Regi: Håvard Bustnes

Manus: Bjørn-Erik Hanssen og Håvard Bustnes

Med: Ole Klemetsen m/familie og diverse motstandere og støttespillere.

Land: Norge

Spilletid: 85 min

Blod & Ære er en norsk dokumentar om Team Klemetsen. Om Ole Klemetsen sin ferd oppover i boksesystemet, konflikter med det norske bokseforbundet, familiens sigøynerrøtter og det familien driver med nå, nemlig å jobbe som omreisende musikanter.

Jeg føler ikke jeg trenger mer beskrivelse av handlingen. Jeg visste egentlig veldig lite om Ole Klemetsen sin karriere på forhånd. Jeg fulgte ikke noe særlig med på boksing når han hadde sin storhetstid, så det var mest at jeg kjente navnet, og så stoppet det med det. Så når jeg nå fikk et første innblikk i disse fantastiske historiene, så ble jeg ganske engasjert, og i tillegg var jeg jo ikke sikker på hvem som skulle vinne kampene de viste klipp fra.

Sportsdokumentarer fungerer ganske bra på meg, siden jeg er generelt sportsinteressert. Men denne dokumentaren handler om mer enn sport. Det viktigste er nemlig forholdet mellom Ole og faren, som trente ham gjennom det meste av karrieren. Nå reiser de som sagt rundt og spiller i bryllup og lignende sammen med Ole’s bror. Det gjøres noen herlige kontrastklipp mellom luksuslivet i Las Vegas til musikantlivet på bygde-Norge.

Men selv om filmen både rører og til tider er veldig morsom, så er det sportsklippene som jeg husker best, og for eksempel det vi ser i traileren, der faren synger mobbesang til en motstander, som så tar av og hopper på han.

Det som trekker ned er det at det blir litt langsomt for min smak, til tross for at filmen kun varer i 1 time og 25 minutter. Det blir fokusert for mye på sigøynerdelen, som jeg mister litt interessen for etter hvert. Men for all del, den beste dokumentaren jeg har sett på veldig lenge, og jeg anbefaler den både sterkt og varmt.

Filmen vinner litt priser, blant annet vant den Amandaprisen for Beste dokumentar i år.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: Som sagt ikke noen side for filmen, verken på tittel, Ole Klemetsen eller regissøren. Første gang jeg har opplevd det.

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Ingen anmeldelse på nett.

Legg gjerne igjen en kommentar, selv om jeg tror det er få lesere som har sett denne. Dere burde!

 
7 kommentarar

Posta av den desember 5, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 9

Vi begynner virkelig å bærme oss toppen på denne listen. Hah, bærme. Det er ikke noe ord. Vi begynner virkelig å Nærme oss toppen på denne listen over favorittfilmene mine. På den veldig attraktive niendeplassen finner vi

Snatch. (2000)

http://www.imdb.com/title/tt0208092/

Regi: Guy Ritchie

Manus: Guy Ritchie

Med: Jason Statham, Stephen Graham, Brad Pitt, Vinnie Jones, Dennis Farina, Rade Serbedzija, Lennie James og Benicio Del Toro.

Spilletid: 104 min

Guy Ritchie er nok en regissør jeg vil omtale som en favoritt. Snatch. er den beste filmen hans, men han har også laget Lock, Stock and Two Smoking Barrels og Revolver, to veldig gode filmer. I tillegg laget han kalkunen Swept Away med kona Madonna i hovedrollen, men har nylig gått tilbake til gangstersjangeren med RocknRolla som kommer til Norge senere i år.

Blant de mest kjente skuespillerne finner vi selvsagt Brad Pitt, allerede nevnt i denne listen, Jason Staham, som har blitt kongen av lette actionfilmer med ting som The Transporter (bra!) og Crank (ok), i tillegg til Vinnie Jones, en tdligere fotballspiller og ekte badass.

Snatch. begynner med at en enorm diamant blir stjålet, men den forsvinner. Avi (Farina), som skulle få diamanten, må reise til England for å finne den sammen med Doug the Head og Bullet Tooth Tony (Jones). Turkish (Statham) driver med ulovlig boksepromotering sammen med partneren Tommy (Graham). Når bokseren deres Gorgeous George blir slått ut av sigøyneren Mickey (Pitt), velger de å få Mickey til å sloss i stedet. Det gir dem problemer med gangsteren Brick Top. Han styrer boksingens underverden, og er ikke fornøyd når Mickey ikke taper når han skal. Samtidig prøver tre småskurker å rane bookmakeren til Brick Top. Snart er alle blandet sammen med hverandre for å få tak i den største diamanten de noensinne har sett.

Dette er sånn mange historier skal flettes sammen. Det fins mange gode eksempler i sjangeren, men ingen fullt så underholdende. Ritchie fortsetter i samme stil som i Lock, Stock and Two Smoking Barrels, men gjør det enda bedre. Det er kjempegøy, spennende og ikke minst utrolig morsomt. For det er mye bra komedie her, spesielt i scenene som involverer sigøynerne.

En av de beste tingene ved Guy Ritchie sine filmer er den visuelle stilen. Det brukes en veldig kjapp klipperytme til tider, og masse stlige overganger. I Snatch. bruker han også kryssklipping, som i denne scenen der han setter hund som jakter på hare opp mot gangstere som jakter på småskurk (begynner 0.58):

Vil gjerne også dra fram et eksempel til av samme grunn. Dette er nesten helt i begynnelsen, åpningstekstene, som egentlig introduserer alle hovedkarakterene som er involvert. Legg merke til alle jump cut’ene og de stilige overgangene. Selv i scener der folk blir introdusert er denne filmen veldig underholdende.

I tillegg har filmen noen veldig stilig filmede boksekamper, med fantasifulle løsninger også der. Poenget mitt er vel rett og slett at stilen til Guy Ritchie er veldig interessant og gøy å se på. Det ligger liksom et ønske om fart og spenning under hele filmen. Og det funker jo særdeles bra.

Skuespillet er kanskje ikke de store dramatiske rollene, men alle gjør en god jobb. Spesielt Brad Pitt har tydelig hatt det morsomt med karakteren sin. Statham spiller rollen han passer best til, er vel kanskje ikke så mange andre han kan spille. Del Toro har en ganske liten rolle, men det aksepterer jeg siden han har et veldig morsomt lite musikalsk avbrudd som blir gjentatt for å vise hans forhold til gambling.

I tillegg har Snatch. en bra slutt med en twist som fungerer veldig bra. Rett og slett en film jeg kan se om igjen og om igjen og aldri bli lei. På IMDb har den 8.2/10 med 122 950 stemmer, og ligger på 161. plass på top 250. Som alltid, se traileren nedenfor, og ta nå og få sett denne fantastiske filmen. Du vil ikke angre på det.

Har du sett Snatch.? Legg igjen en kommentar og si i fra hvor rett jeg har. Eller feil.

 
3 kommentarar

Posta av den oktober 12, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 20

Da har forhåpentligvis plass nummer 21 fått sunket inn, altså den beste grøsseren jeg har sett. Punktum. Vi går videre, og vandrer inn i en litt annen sjanger. Without further ado, 20. plassen på listen over mine favorittfilmer!

Cinderella Man (2005)

http://www.imdb.com/title/tt0352248/

Regi: Ron Howard

Manus: Cliff Hollingsworth

Med: Russell Crowe, Renée Zellweger, Paul Giamatti, Craig Bierko, Paddy Considine og Bruce McGill.

Spilletid: 144 min

Ron Howard er en regissør som ofte blir beskyldt for å lage litt vel sentimentale historier med påklistret happy ending. En slags fattigmanns Spielberg, kan en kanskje si. Det kan faktisk godt stemme. Jeg har barre sett en håndfull av filmene hans, men for meg virker han som en som har god peiling på hva han driver med, og har laget mange gode filmer. A Beautiful Mind (vant 4 Oscar), Apollo 13 (vant 2 Oscar) og Ransom. Nå nylig er han vel mest kjent for filmversjonen av The Da Vinci Code, som dessverre ikke var fullt så bra.

Russell Crowe dukker jo opp for tredje gang på denne topplisten over favorittfilmene mine, og trenger kanskje ikke noen nærmere introduksjon (eventuelt se her og her). Renée Zellweger er kanskje mest kjent gjennom filmer som Jerry Maguire, Bridget Jones’s Diary, Chicago og Cold Mountain, mens Paul Giamatti har spilt i Sideways og The Illusionist. Flinke folk i rollene her altså. Legg også merke til Bruce McGill, som jeg alltid kommer til å tenke på som gode gamle Jack Dalton i tv-serien MacGyver.

I Cinderella Man møter vi bokseren James J. Braddock. Han var en storhet på slutten av 1920-tallet, men som for så mange andre gikk det skikkelig galt for han da aksjemarkedet knakk sammen i 30-årene. Den amerikanske depresjonen har slått til, og Braddock sliter virkelig. Han har en familie han må ta vare på, han har tapt mange kamper, brukket hånden og er generelt i dårlig stand til å slåss. Han er så mye underdog som han kan bli, men han må satse alt på å fortsette, for han kan ikke gi opp familien. Han kjemper seg oppover på listene igjen, før han velger å møte verdensmesteren i tungvekt, Max Baer, som var kjent for å ha drept to menn i ringen. Filmen er basret på en sann historie.

Boksefilmer er en sjanger jeg setter pris på. Skal du se en skikkelig god sportsfilm, så må det nesten bli en boksefilm. Her får jeg en skikkelig underdog, en som er veldig lett å stille seg bak. Dermed blir jeg også veldig engasjert. Det er det som gjør denne filmen så fantastisk flott. Jeg sitter og bryr meg enormt om hvordan det skal gå for Braddock, også kalt «Cinderella Man», hvis du lurer på hvor tittelen kommer fra. Det er en veldig fin historie vi blir fortalt. Noen vil kanskje klage på at «skurkene» er for endimensjonale, men det er nettopp det jeg syns er litt fint her. Som om jeg ikke hadde nok sympati for Braddock, så hjelper det godt med en motstander man kan hate. Engasjementet stiger ytterligere.

Filmen ser også veldig bra ut visuelt, med noen stilige visuelle grep for å vise skader ved et par anledninger. Husker faktisk jeg hadde hørbare utbrudd første gang jeg så den skadescenen. Boksekampene er fint lagt opp og koreografert på en effektiv måte. I tillegg er 30-tallet gjenskapt på en måte som overbeviser meg, uten at jeg er noen ekspert på akkurat det området.

Nøyaktig hvor korrekt det er gjengitt i forhold til den faktiske historien det er basert på, er jeg mindre sikker på. Men det er heller ikke så viktig, spør du meg. Jeg vil heller se en film som beveger meg på en eller annen måte enn en som er helt korrekt gjengitte fakta. Jeg vil påstå at i løpet av Cinderella Man vil de fleste kunne ha fått føle både tristhet og glede, sinne og tilfredsstillelse.

48 057 stemmer på IMDb gir et gjennomsnitt på 8.0/10, noe som er veldig bra, og egentlig kvalifiserer til topp 250-lista. Det er en spesiell formel som benyttes for å regne ut mer rettferdige gjennomsnitt, og det er nok derfor Cinderella Man ikke befinner seg på lista. Den ble nominert til 3 Oscar, for Beste klipp, Beste sminke og Beste mannlige bi-rolle (Giamatti). Vant dessverre ingen, men står for meg som den nest beste boksefilmen jeg har sett. Sjekk ut traileren nedenfor, og se filmen.

Til tross for at det faktisk er en litt dårlig lagd trailer, så fikk jeg lyst å se filmen igjen likevel. Har du sett Cinderella Man? Klarer du å tippe hvilken film som får tittelen den beste boksefilmen i et senere innlegg? Legg igjen en kommentar med dine synspunkter og svar. Takk!

 
2 kommentarar

Posta av den september 12, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,