RSS

Stikkordarkiv: wood

Julekalender 2012: 5. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Målet er å tippe hvilke filmer jeg har på de fire øverste plassene i år. Når du får lyst til å være med, følger du denne linken for å finne ut hvordan. Siste frist i løpet av dagen 12. desember.

20. The Ides of March

Regi: George Clooney

Manus: George Clooney, Grant Heslov og Beau Willimon, basert på sistnevntes skuespill Farragut North.

Med: Ryan Gosling, George Clooney, Philip Seymour Hoffman, Paul Giamatti, Evan Rachel Wood, Marisa Tomei og Jeffrey Wright.

Land: USA

Spilletid: 101 min

Premiere: 24.02.12

George Clooney, kanskje mest kjent som den dårligste Batman på film, har fra før av regissert tre filmer. Fra debuten med Confessions of a Dangerous Mind, var det innom den politisk orienterte Good Night, and Good Luck, og så den romantiske sportskomedien Leatherheads. Nå er han altså tilbake i politikken igjen, og har vært grei nok til å gi hovedrollen til noen andre (uten at han tar steget lenger bort enn til den nest største rollen).

Stephen Meyers (Gosling) har ansvaret for presidentkampanjen til guvernør Mike Morris (Clooney). Han har klokketro på politikken, men det skal kompliseres. Han blir tilbudt jobb av motstanderen, involverer seg romantisk med en praktikant på kampanjen. Hemmeligheter kommer fram, og Stephen må velge mellom karriere og prinsipp. I den amerikanske politikken er det ingen helter.

Har du sett at ansiktene våre passer HELT sammen??? Sykt.

Har du sett at ansiktene våre passer HELT sammen??? Sykt.

Dette er så vidt jeg kan kunne se den filmen som hadde størst tiltrekningspotensiale på det kvinnelige publikummet, kanskje bortsett fra et eller annet Twilight-relatert. Men i motsetning til eplekjekkasene i Twilight, leverer jo faktisk både Gosling og Clooney veldig godt skuespilli det aller meste de holder på med. Og med kvalitetsfolk som Hoffman, Giamatti, Wood og Tomei i birollene, så er ensemblet filmens største styrke. Det er null problem å leve seg godt inn i de mange dramatiske scenene vi får servert.

Som i gårsdagens film, er også dette en historie du nok har sett mye av før. Det at politikken forderver ideologiske «gode» karakterer har vi sett før, og det er nok det jeg i hovedsak holder mot filmen. Derfor når heller ikke denne helt opp, men det er definitivt et kvalitetsarbeid, og George Clooney viser igjen og igjen at han vet hva han driver med, og lager filmer som det absolutt er verdt å se. Dette er ikke helt oppe med Good Night, and Good Luck, men vi nærmer oss.

Dom:

DHF: 7/10

IMDb.com: 7.2/10 (95 645 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 4

Advertisements
 
2 kommentarar

Posta av den desember 5, 2012 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 18. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Fristen er gått ut.

Deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og The Hangover.

Stein Galen: Inglourious Basterds, Slumdog Millionaire, “ukjent festivalfilm” og A Serious Man (11)

Audun: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og It Might Get Loud.

Seks dager igjen til jul, og vi får den syvende beste filmen 2009:

7. The Wrestler

Regi: Darren Aronofsky

Manus: Robert D. Siegel

Med: Mickey Rourke, Marisa Tomei, Evan Rachel Wood, Mark Margolis, Todd Barry og Wass Stevens.

Land: USA/Frankrike

Spilletid: 109 min

Premiere: 13.02.09

Darren Aronofsky har hatt en foreløpig ganske kort karriere. Han kom med sin debut på langfilmsiden med Pi i 1998, og hadde vel det store gjennombruddet 2 år senere med tidenes anti-dop-reklame; Requiem for a Dream. Så gikk det hele 6 år før den nydelige, men skuffende, The Fountain kom ut, den siste han lagde før The Wrestler.

Den profesjonelle wrestleren Randy «The Ram» Robinson (Rourke) er 20 år forbi høydepunktet i karrieren. Nå lever han alene i en campingpark, jobber deltid på supermarkedet og driver med wrestling i helgene.  Etter et hjerteinfarkt får han forbud mot steroider og wrestling av legen. Han bestemmer seg for å legge opp, og prøver å starte et forhold med stripperen Pam (Tomei). Samtidig prøver han å få kontakt med datteren igjen, som han ikke har snakket med på veldig lenge. Når så tilbudet om en omkamp mot erkefienden fra 80-tallet dukker opp, bestemmer Randy seg for å trosse legen og begi seg tilbake i ringen.

Dette er Mickey Rourke sin film. Det er en av de beste prestasjonene jeg har sett på veldig lenge, og jeg strekker meg faktisk så langt som å si at Rourke burde vunnet årets Oscar i stedet for Sean Penn. De to andre store rollene, stripperen og datteren, spilt av henholdsvis Marisa Tomei og Evan Rachel Wood, er også så og si perfekte.

Aronofsky bruker en nærmest dokumentarisk stil, der han følger Randy i lange tagninger. Vi ser mye av ryggen hans i begynnelsen, men det fungerer godt. Det føles på en måte mer ekte. Og det trengs for at vi skal kunne falle skikkelig inn i denne historien.

Noen ganger så føles det kanskje mer ekte enn du har godt av.

Det er et tragisk drama vi får servert, så det kommer kanskje litt an på hvilken stemning du er i når du ser den, men sannsynligvis vil historien treffe deg midt i hjerterota. Det er forholdsvis rørende greier, spesielt møtet med dattera sitter som et skudd mellom ribbeina.

For øvrig også noen skikkelig harde wrestling-kamper, som kan få enhver til å vri seg litt i sympatismerter. Så har den en av årets absolutt beste slutter. Det er av den typen slutt som får deg til å sitte en stund inn i rulleteksten. En rulletekst som akkompagneres av Bruce Springsteens utrolig fine sang, «The Wrestler», spesialskrevet til filmen etter at Rourke spurte The Boss om han kunne gjøre det for ham.

The Wrestler ble kun nominert til 2 Oscar-priser i årets utdeling, det var for Beste mannlige hovedrolle (der Rourke altså ble littegrann snytt) og Beste kvinnelige birolle (Tomei). Et steingodt drama som jeg anbefaler til alle!

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.3/10 (75 568 stemmer, den er plassert på 123. plass på Top 250.)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 5

Legg gjerne igjen en kommentar! Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
3 kommentarar

Posta av den desember 18, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 3. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Kom med forslag!

Angående konkurransen: Jeg setter siste frist for innsending av forslag til 12.desember. Det betyr at du kan sende inn hele dagen den tolvte. Har du allerede sendt inn tips, så står du fri til å endre på dem så mye du vil til fristen går ut. MEN, dersom et av tipsene dine dukker opp i kalenderen, så er det for sent å bytte det ut.

Foreløpige deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og en tom plass.

I dag har det jo allerede vært et ekstra innlegg pga et ny film som nylig har sneket seg inn, og nå kommer altså dagens andre innlegg.

22. Whatever Works

Regi: Woody Allen

Manus: Woody Allen

Med: Larry David, Evan Rachel Wood, Patricia Clarkson, Ed Begley Jr. og Henry Cavill.

Land: USA/Frankrike

Spilletid: 92 min

Premiere: 28.08.09

Woody Allen er vel en mann de aller fleste filmelskere kjenner til. Han har regissert, skrevet og spilt i komedier siden 60-tallet. Han står bak klassikere som Annie Hall, Manhattan såvel som fjorårets Vicky Cristina Barcelona. Han kunne nok spilt hovedrollen i denne også, men gav den heller til Larry David. David er, sammen med Jerry Seinfeld, skaperen av den utrolig populære tv-serien Seinfeld. I tillegg kan det være du kjenner han fra kulthiten Curb Your Enthusiasm, der han spiller seg selv i en mer eller mindre selvbiografisk komiserie.

Boris Yellnikoff (David) er en mann som er for smart for sitt eget beste. Han føler seg intellektuelt overlegen de fleste, og kommer konstant med sine løsninger og visdomsord om folk vil eller ikke. Han er gjennomført kynisk, men når Melodie (Wood), en ung hjemløs sørstatsjente spør om litt mat, så slipper han henne inn. Etter hvert havner de i et forhold med hverandre. Det går forholdsvis bra, helt til Melodies foreldre leter henne opp, og setter i gang en mengde forandringer både for dem og seg selv.

«I can tell you’re confused. So am I.»

En handling som denne filmen har er heller vanskelig å beskrive kort. Det er jo heller ikke utypisk Woody Allen å lage film om kompliserte kjærlighetsforhold. Det er nok mitt største problem med Allen. Jeg syns vanligvis filmene hans er morsomme nok, men de kommer nesten alltid til et punkt der jeg bare syns det blir for mye forviklinger og konstante strømmer av raske replikker. Whatever Works har også et snev av dette, men ikke nødvendigvis i like stor grad som noen av Allens andre filmer.

Dette er en film for fans av nevnte Curb Your Enthusiasm. Liker du det programmet, så er jeg nesten helt overbevist om at du vil sette pris på denne filmen. Det stemmer i hvert fall i mitt tilfelle. Larry David spiller så og si den samme rollen han spiller i serien, med andre ord seg selv. Allen har såklart satt sitt preg på ting, jeg tviler for eksempel på at David hadde skrevet inn et forhold med en så ung kvinne. Det er en typisk Allen-ting for meg, noe jeg må respektere. Han skriver det han har mest lyst på selv, lager seg sine egne personlige fantasier i filmform. Hvilken annen 74 år gammel regissør kunne bedt Scarlett Johansson og Penelope Cruz om en kyssescene uten å virke som en gammel gris?

I Whatever Works bryter han også den fjerde veggen, David snakker direkte til publikum. Og ikke nok med det, de andre karakterene kan se at han snakker, men han er den eneste som kan se oss i salen. Når filmer legger til sånne fine metakonsepter, så blir jeg alltid litt glad. Alle karakterene i filmen tror han er litt gal når han gjør det, men egentlig er det som om han er den eneste som er smart nok til å vite at han faktisk er i en film.

«Pretty, pretty, pretty, pretty, pretty, pretty good.»

Dialogene er selvsagt bra, Allen kan skrive manus. Bildene er fine de også, med et litt matt utvalg av farger. Skuespillet er overbevisende, på tross av at karakterene er helt ute i farse-land. Evan Rachel Wood er spesielt bra som ekstra dum jente fra sørstatene. Som sagt så syns jeg det sklir litt ut mot slutten, men jeg syns det var ganske gøy likevel. Bør leseren se denne filmen? Viss du er fan av Allen, Curb Your Enthusiasm eller begge, så bør dette være den neste filmen på listen din. Viss ikke, så trenger den bare være et eller annet sted på listen.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.4/10 (7 643 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 4

Det var altså det andre av to innlegg i dag. Sjekk ut det andre hvis du ikke har gjort det enda. Legg gjerne igjen en kommentar, og husk å tenke ut noen forslag til konkurransen!

Takk for i dag, ha en trivelig dag!


 
9 kommentarar

Posta av den desember 4, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 1

Så er vi kommet fram til siste innlegg i dene serien på 26. Jeg har presentert alle filmene som jeg kaller mine favoritter. Nå har det seg sånn at jeg har måttet jukse litt med tallene, for det er rett og slett ikke så lett for meg å skille mellom kvaliteten på disse filmene. Det fører til at dette siste innlegget inneholder tre filmer. Det er selvfølgelig snakk om

The Lord of the Rings:

The Fellowship of the Ring (2001)

http://www.imdb.com/title/tt0120737/

The Two Towers (2002)

http://www.imdb.com/title/tt0167261/

The Return of the King

http://www.imdb.com/title/tt0167260/

Regi: Peter Jackson

Manus: Peter Jackson, Fran Walsh og Philippa Boyens, basert på en bok av J. R. R. Tolkien.

Med: Viggo Mortensen, Elijah Wood, Ian McKellen, Sean Astin, Orlando Bloom, John Rhys-Davies, Andy Serkis, Billy Boyd, Dominic Monaghan, Liv Tyler, Ian Holm, Christopher Lee, Sean Bean, Hugo Weaving, Cate Blanchett, Bernard Hill, Brad Dourif, David Wenham, Miranda Otto, John Noble og Karl Urban.

Spilletid: 558 min (9 t og 18 min)

Det er ingen overdrivelse i det hele tatt å si at disse tre filmene helt alene har gjort Peter Jackson til en regissør som nå får lage akkurat hva han vil. Tidligere var han kjent for skrekkfilmer med lavt budsjett og mye blod og gørr, som Braindead og Bad Taste, den falske dokumentaren Forgotten Silver og den Oscarnominerte Heavenly Creatures. Etter megasuksessen med The Lord of the Rings har han laget sitt eget ønskeprosjekt, en ny versjon av King Kong, i tillegg til at et slags thrillerdrama kalt The Lovely Bones er på vei i 2009.

Castet til trilogien inneholder en mengde av talentfulle skuespillere, både nye stjerneskudd som Orlando Bloom og Elijah Wood, mer erfarne folk som Viggo Mortensen, Liv Tyler og Sean Bean og kan til og med slå i bordet med å ha hele tre sir’er med, Ian McKellen, Ian Holm og Christopher Lee.

Det er vanskelig å oppsummere alle historielinjene fra tre filmer i et avsnitt, men hovedsaklig dreier The Lord of the Rings seg om ferden den lille hobbiten Frodo (Wood) må ut på for å ødelegge en ring så mektig at den vil snu hele Middle Earth over til ondskapen om den ikke blir ødelagt. På veien får han hjelp av trollmannen Gandalf (McKellen), den rettmessige kongen over menneskene, Aragorn (Mortensen), alven Legolas (Bloom), dvergen Gimli (Rhys-Davies), kongssønn Boromir (Bean) og hobbitene Sam (Astin), Merry (Monaghan) og Pippin (Boyd). De blir delt opp på veien, og hver blit involvert i det siste og avgjørende sammenstøtet mellom godt og ondt på sin egen måte.

Jeg leste boken av Tolkien før filmene kom, på barneskolen en gang. Jeg var automatisk storfan, og når jeg hørte den skulle filmatiseres, syntes jeg det var en av de beste ideer jeg noensinne hadde hørt. Jeg hadde billett til premieren på den første, 17. desember 2001, klokken 17.00 eller rundt deromkring. Premieren gikk samtidig over hele verden på den første, på de to neste ble den vist fra midnatt i hver tidssone. Jeg vet ikke hva jeg forventet av filmen, men når jeg gikk ut var jeg helt lamslått over hvor genialt det jeg hadde sett var. Litt mindre enn et år senere fikk jeg frysninger på et helt nytt nivå når jeg fikk se traileren for The Two Towers for første gang, og et år etter det igjen hadde jeg det fullstendig storveis på første rad i kinosalen i Kopervik i det jeg fikk se den mest overlegne trilogien noensinne bli avsluttet akkurat sånn den burde.

Historien er jo et klassisk eventyr, men den finner jo også mye styrke i subplotene, Aragorns kjærlighetshistorie og ikke minst stoltheten og håpløsheten som finnes i Gondors kongehus, der både kongen Denethor og sønnene hans Boromir og Faramir er av de klart mest interessante karakterene i filmene. Den verdenen Tolkien har skapt, er og blir den ultimate arbeidstegningen for fantasy, og de fleste andre låner kraftig fra hans arbeid.

Hvis det er noen filmer som skal konkurrere med Star Wars-filmene i detaljrikdom, så er det disse. Og LOTR vinner også den kampen lett. Har du sett noe særlig av ekstramateriale på dvd’ene så kan du ikke være uenig med meg. Alle kostymer og våpen er lagd til filmen, med inskripsjoner og utskjæringer til minste detalj. Det er også gjort en fantastisk jobb med prostetisk sminke, der orkene er av de beste eksemplene. Stort sett alle «skurkene» ser jo helt fantastiske ut. Nedenfor en video fra åpningen av den første filmen, der vi ser litt av dette.

Her ser vi jo også litt av de utrolig gode visuelle effektene de bruker. LOTR gjorde nyvinninger på området, og brukte en ny programvare for å simulere store mengder vesener under slag. I tillegg perfeksjonerte de «motion capture»-teknologi for å skape karakteren Gollum, som spilles av Andy Serkis, mens selve kroppen på filmen kun er dataskapte bilder laget etter Serkis faktiske bevegelser. I tillegg brukte de også smarte løsninger for å få rikitg størrelsesforhold mellom mennesker og hobbiter, ved å lure oss perspektivmessig, eller faktisk lage to like set, med forskjellig størrelse.

Skuespillet er veldig bra etter min mening. Jeg vil trekke fram Ian McKellen, som gjør det spesielt bra som Gandalf, ellers syns jeg Sean Bean er en veldig bra Boromir. Men generelt sett er det veldig bra skuespill over hele linja, ingenting som jeg reagerer på eller syns er dårlig.

Det mange klager på er vel muligens hvor lange filmene er. Jeg er kanskje ikke den rette å spørre, siden jeg koser meg i verdenen, og bare vil tilbringe mest mulig tid der (liker veldig godt de utvidede versjonene av filmene på dvd). Men jeg kan være enig med at det blir litt lang tid sammen med entene i The Two Towers. Såklart har det sammenheng med at de konstant kutter vekk fra det utrolig spennende slaget i Helm’s Deep, men egentlig trengs det jo for å forklare ting framover i historien, og det gir også et lett drag av komedie. Ellers får jo slutten(e) på The Return of the King mye kritikk, folk mener at det er altfor mange slutter etter hverandre. Jeg er uenig, og ser egentlig ikke noen annen måte å gjøre det på enn det er blitt gjort. Det er altfor mange historier vi vil vite hvordan ender til at vi kan kutte ut noen av de scenene.

Musikken er jo også noe av det bedre som er blitt laget til storslåtte filmer de siste årene, den fungerer veldig godt sammen med lyddesignet, som resten av filmen er det veldig profesjonelt og detaljert gjort. Dette får en også eksempler på på dvdene, der du kan se scener med alle lydlagene individuelt.

Kort sagt en trilogi med filmer som jeg er utrolig glad i, og har sett et utall ganger. Av de mange favorittscenene mine, så kan jeg nevne Boromirs dødsscene. Eller, egentlig først den scenen der Boromir prøver å ta ringen fra Frodo, og så satt sammen med den faktiske dødskampen, som du kan se nedenfor. Legg forresten merke til den vanvittig stilige kamerabevegelsen ned gjennom hele skogen ganske i begynnelsen her.

Den andre jeg vil vise er fra The Return of the King, og er helt fantastisk klippet. Jeg vil applaudere den som kom på å sette sammen de to scenene på den måten, det kunne ikke fungert bedre.

Kritikerne gav for det meste LOTR den skryten de fortjener, og det haglet seksere på terningen. Oscarmessig gikk det også ganske så bra, der The Fellowship of the Ring vant for Beste kinematografi, Beste visuelle effekter, Beste sminke og Beste musikk (også nominert til 9 andre Oscar), The Two Towers vant for Beste lydredigering og Beste visuelle effekter (nominert til 4 andre) og The Return of the King tok fullstendig kaka med Beste lydmiksing, Beste setdekorasjon, Beste kostymer, Beste sminke, Beste musikk, Beste originalsang, Beste klipp, Beste visuelle effekter, Beste manus basert på annet materiale, Beste regissør OG Beste film (11 totalt). Det kan vel kanskje argumenteres for at The Return of the King fikk litt betalt for hele trilogien på en måte, men i såfall syns jeg det er helt på sin plass. Vel fortjent.

På IMDb gjør de det også bra. The Two Towers har 8.6/10 med 259 107 stemmer, og ligger på 31. plass på top 250. The Fellowship of the Ring ligger litt høyere, på 20. plass. Ratingen er 8.7/10 med 311 448 stemmer. Aller høyest av trilogien ligger The Return of the King, med 8.8/10 etter 282 349 stemmer, noe som setter den på 14. plass. Forresten litt spesielt at den tredje filmen har flere stemmer enn den andre, noe som kanskje kan komme av at The Return of the King lå veldig høyt oppe tidligere, og folk som ikke har sett den stemmer 1/10 for å få den lenger ned på listen uten å ha sett den. Det er jo en uheldig bivirkning av IMDb-systemet. Nedenfor har jeg som vanlig funnet fram trailere for filmene.

(digger den musikken fra Requiem for a Dream, selv om den er overbrukt etterhvert.)

Om du har sett denne trilogien, de beste filmene jeg har sett, så legg igjen en kommentar! Jeg avslutter med Theoden, kongen av Rohan, sine ord når alt ser mørkt og håpløst ut i møte med de overveldende styrkene til Saruman:

Where is the horse and the rider?
Where is the horn that was blowing?
They have passed like rain on the mountains.
Like wind in the meadow.
The days have gone down in the west.
Behind the hills, into shadow.
How did it come to this?

 
3 kommentarar

Posta av den november 9, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,