RSS

Stikkordarkiv: mortensen

Julekalender 2016: 20. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er gått ut, se oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget.. Nå til dagens film!

5. Captain Fantastic

Regi: Matt Ross

Manus: Matt Ross

Med: Viggo Mortensen, George Mackay, Kathryn Hahn, Steve Zahn og Frank Langella.

Land: USA

Spilletid: 118 min.

Premiere: 05.08.16

Matt Ross har bare regissert en spillefilm før, 28 Hotel Rooms i 2012. Den fikk en nokså laber mottakelse, og han er nok fremdeles klart mest kjent for å være skuespiller.Skjønt, kjent er et relativt begrep, men du har sikkert sett ham rundt omkring i bakgrunnen på filmer som Twelve Monkeys, Face/Off, American Psycho og nå nylig som ekkel datadude i HBOs glimrende komiserie Silicon Valley.

Ben Cash (Mortensen) har, sammen med kona, oppdradd sine seks barn ute i skogen. Ingen skole, ikke noe samfunn. Bare familien, som stort sett lever av det naturen kan gi dem. Barna går gjennom en streng opplæringsplan, både med fysiske øvelser og mer tradisjonell boklærdom. Men kona er på et langvarig sykehus-opphold, og da hun dør blir Ben nødt til å ta med seg barna inn til byen for å besøke begravelsen. Akkurat det er morens far (Langella) lite interessert i. Han har alltid klandret Ben for å ha tatt datteren fra ham, og mener (som mange andre) at Bens type oppdragelse rett og slett er barnemishandling.

captain-fantastic.jpg

Captain Fantastic er indie-filmen som kommer en gang i året om du er heldig. Det er filmen jeg kan sitte gjennom tjue arthaus-presenterte svadafilmer for å endelige komme fram til. Den har et ganske drøyt grunnkonsept, men ikke nødvendigvis urealistisk i seg selv. Den er morsom, trist og alltid varm.

Viggo Mortensen er kanskje en mann jeg gir en del goodwill, med tanke på at han spilte Aragorn i en av tidenes filmserier. Men ikke kom her og si at mannen ikke har talent på høyde med de fleste. Her portretterer han karakteren så bra at selv om jeg egentlig har lyst å stille en del spørsmål ved metodene hans, så blir jeg rimelig overbevist om at det faktisk kan være det beste for barna hans.

I tillegg har de samlet et fint knippe barneskuespillere i forskjellige aldre, der George Mackay får størst plass som eldstemann Bo. Kathryn Hahn og Steve Zahn gjør en kjempejobb som søsteren og mannen hennes, som prøver etter beste evne å ta godt mot Ben og barna, men ikke klarer å la være å prøve å endre synspunktene hans, og Frank Langella spiller det som blir en litt underlig, men selvfølgelig velment, skurkerolle.

For min del var Captain Fantastic den av årets filmer som tok meg mest på senga, og det er en ganske deilig følelse. Når du ser rett over 120 kinofilmer i løpet av året, så er det bare å sette pris på de som plutselig gjør deg både glad og rørt i setet. Det gjenstår å se om filmen vil plukke med seg noen store priser, den ble kun nominert til en Golden Globe (Mortensen for Beste Mannlige Hovedrolle i et drama).

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8,0/10 (48 670 stemmer)

AVClub.com: C+

Rottentomatoes.com: 82% fresh

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4

Den store tippekonkurransen

I år endte vi på 10 deltakere, en mer enn i fjor! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass.

Hvordan bestemmes vinneren?

  1. Hvem har flest riktige topp fire-tips?
  2. Hvis uavgjort legges plasseringene på alle fire sammen. Den med lavest totalsum vinner.
  3. Fremdeles uavgjort? Den som tippet den beste plasseringen i årets kalender vinner (å tippe førsteplass er bedre enn å tippe andreplass).
  4. Fremdeles uavgjort?? Den med flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audi Quattro: Star Wars – Deadpool (10) – The Hateful Eight (8) – Dr. Strange

Casio: The Revenant – Star Wars – The Hateful Eight (8) – Kongens Nei

Snoop Dagi Dag: The Revenant – Deadpool (10) – Room – Creed

HKH: The Hateful Eight (8) – The Big Short (7) – Deadpool (10) – En Mann ved Navn Ove

Inge(n): Creed – Deadpool (10) – The Big Short (7) – Star Wars

Maria-Manah: Deadpool (10) – Star Wars – Dr. Strange – Kongens Nei

Oda to Joy: Star Wars – Spotlight (9) – The Revenant – Dr. Strange

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Star Wars – Spotlight (9) – Room – The Big Short (7)

Stein Galen: Star Wars – Dr. Strange – Captain America: Civil War – The Hateful Eight (8)

Toejam: Dr. Strange – Saul Fia (Son of Saul) – Star Wars – Spotlight (9)

Da har vi altså to dager på rad i slutten av desember der ingen av deltakerne har hatt filmene i tipset sitt. I morgen skal vi inn i de konkurranse-avgjørende topp fire, og minst fem av tipsene faller altså utenfor årets kalender! Hvem får riktig, hvem får feil? Spenningen er til å lukte og høre på.

Advertisements
 
3 kommentarar

Posta av den desember 20, 2016 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 1

Så er vi kommet fram til siste innlegg i dene serien på 26. Jeg har presentert alle filmene som jeg kaller mine favoritter. Nå har det seg sånn at jeg har måttet jukse litt med tallene, for det er rett og slett ikke så lett for meg å skille mellom kvaliteten på disse filmene. Det fører til at dette siste innlegget inneholder tre filmer. Det er selvfølgelig snakk om

The Lord of the Rings:

The Fellowship of the Ring (2001)

http://www.imdb.com/title/tt0120737/

The Two Towers (2002)

http://www.imdb.com/title/tt0167261/

The Return of the King

http://www.imdb.com/title/tt0167260/

Regi: Peter Jackson

Manus: Peter Jackson, Fran Walsh og Philippa Boyens, basert på en bok av J. R. R. Tolkien.

Med: Viggo Mortensen, Elijah Wood, Ian McKellen, Sean Astin, Orlando Bloom, John Rhys-Davies, Andy Serkis, Billy Boyd, Dominic Monaghan, Liv Tyler, Ian Holm, Christopher Lee, Sean Bean, Hugo Weaving, Cate Blanchett, Bernard Hill, Brad Dourif, David Wenham, Miranda Otto, John Noble og Karl Urban.

Spilletid: 558 min (9 t og 18 min)

Det er ingen overdrivelse i det hele tatt å si at disse tre filmene helt alene har gjort Peter Jackson til en regissør som nå får lage akkurat hva han vil. Tidligere var han kjent for skrekkfilmer med lavt budsjett og mye blod og gørr, som Braindead og Bad Taste, den falske dokumentaren Forgotten Silver og den Oscarnominerte Heavenly Creatures. Etter megasuksessen med The Lord of the Rings har han laget sitt eget ønskeprosjekt, en ny versjon av King Kong, i tillegg til at et slags thrillerdrama kalt The Lovely Bones er på vei i 2009.

Castet til trilogien inneholder en mengde av talentfulle skuespillere, både nye stjerneskudd som Orlando Bloom og Elijah Wood, mer erfarne folk som Viggo Mortensen, Liv Tyler og Sean Bean og kan til og med slå i bordet med å ha hele tre sir’er med, Ian McKellen, Ian Holm og Christopher Lee.

Det er vanskelig å oppsummere alle historielinjene fra tre filmer i et avsnitt, men hovedsaklig dreier The Lord of the Rings seg om ferden den lille hobbiten Frodo (Wood) må ut på for å ødelegge en ring så mektig at den vil snu hele Middle Earth over til ondskapen om den ikke blir ødelagt. På veien får han hjelp av trollmannen Gandalf (McKellen), den rettmessige kongen over menneskene, Aragorn (Mortensen), alven Legolas (Bloom), dvergen Gimli (Rhys-Davies), kongssønn Boromir (Bean) og hobbitene Sam (Astin), Merry (Monaghan) og Pippin (Boyd). De blir delt opp på veien, og hver blit involvert i det siste og avgjørende sammenstøtet mellom godt og ondt på sin egen måte.

Jeg leste boken av Tolkien før filmene kom, på barneskolen en gang. Jeg var automatisk storfan, og når jeg hørte den skulle filmatiseres, syntes jeg det var en av de beste ideer jeg noensinne hadde hørt. Jeg hadde billett til premieren på den første, 17. desember 2001, klokken 17.00 eller rundt deromkring. Premieren gikk samtidig over hele verden på den første, på de to neste ble den vist fra midnatt i hver tidssone. Jeg vet ikke hva jeg forventet av filmen, men når jeg gikk ut var jeg helt lamslått over hvor genialt det jeg hadde sett var. Litt mindre enn et år senere fikk jeg frysninger på et helt nytt nivå når jeg fikk se traileren for The Two Towers for første gang, og et år etter det igjen hadde jeg det fullstendig storveis på første rad i kinosalen i Kopervik i det jeg fikk se den mest overlegne trilogien noensinne bli avsluttet akkurat sånn den burde.

Historien er jo et klassisk eventyr, men den finner jo også mye styrke i subplotene, Aragorns kjærlighetshistorie og ikke minst stoltheten og håpløsheten som finnes i Gondors kongehus, der både kongen Denethor og sønnene hans Boromir og Faramir er av de klart mest interessante karakterene i filmene. Den verdenen Tolkien har skapt, er og blir den ultimate arbeidstegningen for fantasy, og de fleste andre låner kraftig fra hans arbeid.

Hvis det er noen filmer som skal konkurrere med Star Wars-filmene i detaljrikdom, så er det disse. Og LOTR vinner også den kampen lett. Har du sett noe særlig av ekstramateriale på dvd’ene så kan du ikke være uenig med meg. Alle kostymer og våpen er lagd til filmen, med inskripsjoner og utskjæringer til minste detalj. Det er også gjort en fantastisk jobb med prostetisk sminke, der orkene er av de beste eksemplene. Stort sett alle «skurkene» ser jo helt fantastiske ut. Nedenfor en video fra åpningen av den første filmen, der vi ser litt av dette.

Her ser vi jo også litt av de utrolig gode visuelle effektene de bruker. LOTR gjorde nyvinninger på området, og brukte en ny programvare for å simulere store mengder vesener under slag. I tillegg perfeksjonerte de «motion capture»-teknologi for å skape karakteren Gollum, som spilles av Andy Serkis, mens selve kroppen på filmen kun er dataskapte bilder laget etter Serkis faktiske bevegelser. I tillegg brukte de også smarte løsninger for å få rikitg størrelsesforhold mellom mennesker og hobbiter, ved å lure oss perspektivmessig, eller faktisk lage to like set, med forskjellig størrelse.

Skuespillet er veldig bra etter min mening. Jeg vil trekke fram Ian McKellen, som gjør det spesielt bra som Gandalf, ellers syns jeg Sean Bean er en veldig bra Boromir. Men generelt sett er det veldig bra skuespill over hele linja, ingenting som jeg reagerer på eller syns er dårlig.

Det mange klager på er vel muligens hvor lange filmene er. Jeg er kanskje ikke den rette å spørre, siden jeg koser meg i verdenen, og bare vil tilbringe mest mulig tid der (liker veldig godt de utvidede versjonene av filmene på dvd). Men jeg kan være enig med at det blir litt lang tid sammen med entene i The Two Towers. Såklart har det sammenheng med at de konstant kutter vekk fra det utrolig spennende slaget i Helm’s Deep, men egentlig trengs det jo for å forklare ting framover i historien, og det gir også et lett drag av komedie. Ellers får jo slutten(e) på The Return of the King mye kritikk, folk mener at det er altfor mange slutter etter hverandre. Jeg er uenig, og ser egentlig ikke noen annen måte å gjøre det på enn det er blitt gjort. Det er altfor mange historier vi vil vite hvordan ender til at vi kan kutte ut noen av de scenene.

Musikken er jo også noe av det bedre som er blitt laget til storslåtte filmer de siste årene, den fungerer veldig godt sammen med lyddesignet, som resten av filmen er det veldig profesjonelt og detaljert gjort. Dette får en også eksempler på på dvdene, der du kan se scener med alle lydlagene individuelt.

Kort sagt en trilogi med filmer som jeg er utrolig glad i, og har sett et utall ganger. Av de mange favorittscenene mine, så kan jeg nevne Boromirs dødsscene. Eller, egentlig først den scenen der Boromir prøver å ta ringen fra Frodo, og så satt sammen med den faktiske dødskampen, som du kan se nedenfor. Legg forresten merke til den vanvittig stilige kamerabevegelsen ned gjennom hele skogen ganske i begynnelsen her.

Den andre jeg vil vise er fra The Return of the King, og er helt fantastisk klippet. Jeg vil applaudere den som kom på å sette sammen de to scenene på den måten, det kunne ikke fungert bedre.

Kritikerne gav for det meste LOTR den skryten de fortjener, og det haglet seksere på terningen. Oscarmessig gikk det også ganske så bra, der The Fellowship of the Ring vant for Beste kinematografi, Beste visuelle effekter, Beste sminke og Beste musikk (også nominert til 9 andre Oscar), The Two Towers vant for Beste lydredigering og Beste visuelle effekter (nominert til 4 andre) og The Return of the King tok fullstendig kaka med Beste lydmiksing, Beste setdekorasjon, Beste kostymer, Beste sminke, Beste musikk, Beste originalsang, Beste klipp, Beste visuelle effekter, Beste manus basert på annet materiale, Beste regissør OG Beste film (11 totalt). Det kan vel kanskje argumenteres for at The Return of the King fikk litt betalt for hele trilogien på en måte, men i såfall syns jeg det er helt på sin plass. Vel fortjent.

På IMDb gjør de det også bra. The Two Towers har 8.6/10 med 259 107 stemmer, og ligger på 31. plass på top 250. The Fellowship of the Ring ligger litt høyere, på 20. plass. Ratingen er 8.7/10 med 311 448 stemmer. Aller høyest av trilogien ligger The Return of the King, med 8.8/10 etter 282 349 stemmer, noe som setter den på 14. plass. Forresten litt spesielt at den tredje filmen har flere stemmer enn den andre, noe som kanskje kan komme av at The Return of the King lå veldig høyt oppe tidligere, og folk som ikke har sett den stemmer 1/10 for å få den lenger ned på listen uten å ha sett den. Det er jo en uheldig bivirkning av IMDb-systemet. Nedenfor har jeg som vanlig funnet fram trailere for filmene.

(digger den musikken fra Requiem for a Dream, selv om den er overbrukt etterhvert.)

Om du har sett denne trilogien, de beste filmene jeg har sett, så legg igjen en kommentar! Jeg avslutter med Theoden, kongen av Rohan, sine ord når alt ser mørkt og håpløst ut i møte med de overveldende styrkene til Saruman:

Where is the horse and the rider?
Where is the horn that was blowing?
They have passed like rain on the mountains.
Like wind in the meadow.
The days have gone down in the west.
Behind the hills, into shadow.
How did it come to this?

 
3 kommentarar

Posta av den november 9, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Kunstfilm, tabber og mer!

Ja, da var det på tide med en ny bloggpost folkens, og jeg har noen godbiter klar også dene gangen. Vi begynner ballet med en ny YouTube-video, lagt ut for veldig kort tid siden. Det er den kunstneriske filmen «Ostendo Super Gelu Propinquus», laget av undertegnede og Lars Østhus. Den handler om en mann og hans kjøleskap:

I forrige innlegg la jeg ut eksamensfilmen min, Leveransen. Ute på YouTube finnes også en fin samling med tabbeklipp fra innspillingen av den filmen. Såklart deles dette med de kjære leserne mine:

Så er det jo absolutt verdt å få med seg at bandet jeg er medlem i, The GCDs, har lagt ut en ny sang på nettsiden. Det er bare å ta en tur inn og sjekke: The GCDs. Den nye sangen er jo da «Cry me a river», en Justin Timberlake-sang vi har covret. Så kan jeg faktisk avsløre her, jeg tror dette blir første plass å lese det, at neste sang for The GCDs blir «Comfortably Numb», av Pink Floyd. Det er planen slik det ser ut nå.

Så er det en liten ting til slutt jeg gjerne vil snakke litt om. Jeg kjøpte nemlig filmen G.I. Jane her en dag. Og jeg vil gjerne ta meg litt tid til å kritisere coveret på den. Framsiden først. «Failure is not an option», står det over tittelen. Det har jeg egentlig ikke noe problem med, foruten at det blir lite spenning i filmen om det ikke er mulig å feile. «Men Rune, de mener bare at om hun feiler, så går alt veldig galt…» Hysj på deg, er det min blogg eller din? Bruk dine logiske argumenter på din egen blogg.

Men for å gå videre: Øverst på framsiden av coveret står navnene til de to stjernene, og hvor de har spilt før. Vanlig trekk. G.I. Jane er fra 1997. «Viggo Mortensen (The Lord of the Rings)» og «Demi Moore (Charlie’s Angels: Full Throttle)». Ringenes Herre kom ut 2001-2003, og Charlie’s Angels 2 kom ut i 2003. Sånn som dette irriterer meg alltid, sikkert uten grunn, men irritasjon like fullt. Jeg kan forstå at de jukser på tidslinjen for å få med at Viggo har spilt i Ringenes Herre, men at Demi var med i Charlie’s Angels 2??? Opp imot 30 000 mennesker er enige om at den fortjener 4,7/10.

Vi flytter oss til baksiden av coveret. Der har vi den plagsomme dansk/norsk/svensk/finsk-typen. Det står for øvrig aldri det samme på alle fire språk. Jeg kan lite finsk, men jeg har forstått at Norge og Danmark har en oppfatning av innholdet, mens Sverige og Finland har en helt annen. Jeg vil nå sitere den norske beskrivelsen av G.I. Jane:

«Demi Moore er bare så rå og Viggo Mortensen bare så ond. Filmen om den første kvinnelige soldat som får sjansen til å gjennomføre den umenneskelig harde treningen i Navy SEALS. Hvis du bare skal se én actionfilm i ditt liv, så må det være denne!»

Her smører de tykt på. Dette er altså den beste actionfilmen noensinne! Den aller aller beste. De kunne lett byttet ut «ditt liv» med «år», me neida. Denne har de tro på. Jeg skulle likt å møtt på den personen som helt ærlig syns dette er den beste actionfilmen noensinne. I tillegg syns jeg ikke folk skal gå rundt og si hvilken film som er den beste i sin sjanger uten å ha sett alt sjangeren har å by på. Ordet «noensinne» fører også med seg en viss antydning til det som skal komme, spør du meg. Kjente feil innen dette området: «1492: Skal du drive med slaver i én verdensdel i livet, så må det bli Europa! Columbus fant hva, sa du?», «1912: Skal du krysse atlanteren én gang i livet, må det være med Titanic» og «1963: Er det én by du skal kjøre gjennom i kabriolet i livet, må det bli Dallas.»

Jeg er også interessert i situasjonen der du kun får se én actionfilm i livet ditt. For meg er det allerede kjørt. Men det må se ut noe sånn som:

«Finally I have caught you, Mr. Bond. Are you familiar with the invention of moving pictureshows?»

«Why, no, I’ve never seen a so-called movie in my life, even less so an actionmovie.»

«Ah, then I shall let you pick ONE actionmovie to watch, before I cast you into my lavapit with sharks in it and stuff. Pointy sticks. You know.»

«Yes, I do know. One movie, you say. Well golly me, I read somewhere what to pick. I’ll pick G.I. Jane, of course. Demi Moore is so hard/raw/awesome in it, and Viggo Mortensen is sooo evil.»

«You have chosen wisely, Mr. Bond. Watch the story of the first female soldier training to be a Navy SEAL, while I set my plan into motion. Mr. Bond? How did you get behind me?? No, not the lavapit! Argh, it’s burning! Ow, the sharks are biting my burning body! Ahhh, I got my foot stuck on a pointy stick!»

«Quite a burnout. That could drive a man shark raving mad. My remarks are truly like pointy sticks

Jeg beklager den lange replikkvekslingen fra den ikke ennå produserte Bond-filmen «Never Die Tomorrow», men den viste så godt hva jeg mente med at det var en usannsynlig situasjon.

Da sier jeg adjø for nå, men forvent flere oppdateringer med nye YouTube-videoer om ikke altfor lenge.

 
5 kommentarar

Posta av den januar 29, 2008 in Film, Kritikk, skryt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,