RSS

Stikkordarkiv: hai

Julekalender 2012: 14. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Se oversikt over deltakerne i bunnen av innlegget.

11. Kon-Tiki

Regi: Joachim Rønning og Espen Sandberg.

Manus: Petter Skavlan og Allan Scott.

Med: Pål Sverre Valheim Hagen, Anders Baasmo Christiansen, Gustaf Skarsgård, Odd Magnus Williamson, Tobias Santelmann, Jakob Oftebro og Agnes Kittelsen.

Land: Norge/Storbritannia/Danmark

Spilletid: 118 min

Premiere: 24.08.12

Norges standarvalg for å regissere en storfilm er etter Max Manus duoen Rønning/Sandberg, og så overser vi heller den rimelig mislykkede Bandidas fra 2006.Du kommer garantert til å se disse to i registolen på den neste norske storfilmen, for eksempel en biografi om Ibsen eller noe.

Kon-Tiki omhandler selvfølgelig den, for de fleste nordmenn, veldig kjente ferden Thor Heyerdahl gjorde over Stillehavet. For å bevise at folk fra Sør-Amerika kunne befolket Polynesia, bygget han og en liten gruppe galninger en historisk korrekt flåte, Kon-Tiki, og brukte den til å seile over Stillehavet uten motorkraft, Selvfølgelig ikke uten dramatikk.

Looks like 'someone' just arrived in a fantastic boat.

Looks like «someone» just arrived in a fantastic boat.

Til tross for at den nylig ble nominert til en Golden Globe for Beste utenlandske film, så har filmen fått litt mer lunkne kritikker i USA enn her hjemme. Så en kan si at filmen vil bli rangert bedre på grunn av at den er norsk, men det får så være. Thor Heyerdahl har lenge vært en person jeg har likt og lest om, og historien er selvfølgelig fascinerende og full av eventyrlyst. Jeg tar ikke hensyn til kritikken om folk ombord på flåten blir representert riktig i forhold til virkeligheten, da jeg mener det kan være lov å ta seg enkelte friheter for å skape en bedre historie.

Valheim Hagen pleier å være flink, og trakter hovedrollen på en overbevisende måte. Han er det viktigste leddet for at dette skal fungere, vi må virkelig kjenne hvor mye han ønsker å gjennomføre turen. Og det slår gjennom. Anders Baasmo Christiansen er også solid, og selv om de andre mennene på flåten ikke gjør fullt like sterkt inntrykk, så er det egentlig ingen svake kort her.

De visuelle effektene, og da mener jeg først og fremst haier og annet liv i havet, er veldig imponerende. Det er fremdeles ikke sånn at alt nødvendigvis ser ekte ut, men her var det ingenting å sette fingeren på. Totalt sett en fin filmopplevelse som holdt meg interessert hele veien, og jeg satt virkelig og tok del i gleden når de (spoiler) nådde fram til slutt.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.4/10 (1 874 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen 2012:

Med et rekordstort antall påmeldte i år (11), så blir det forhåpentligvis et tettere felt enn noensinne. Tipperne blir presentert alfabetisk.

Audun: The Dark Knight Rises, Beasts of the Southern Wild, Skyfall, The Avengers

DanJill: The Dark Knight Rises, Skyfall, The Avengers, The Intouchables

Hello Kitty: The Intouchables, Moonrise Kingdom, Looper, The Dark Knight Rises

HKH: Kon Tiki (11), Immortals, Tinker Tailor Soldier Spy (12), The Dark Knight Rises

Inge: The Dark Knight Rises, The Descendants, The Avengers, Kompani Orheim

Kristian: The Dark Knight Rises, The Iron Lady, The Girl With the Dragon Tattoo, The Hunger Games

Maria: Prometheus, The Dark Knight Rises, The Girl With the Dragon Tattoo, The Intouchables

Martin: Skyfall, Kon Tiki (11), The Hunger Games, The Avengers

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight Rises, The Intouchables, Skyfall, Kompani Orheim

Stein Galen: Moonrise Kingdom, The Dark Knight Rises, The Intouchables, Skyfall

Toejam: The Dark Knight Rises, The Avengers, Prometheus, Lawless

HKH og Martin hadde Kon-Tiki med i sitt tips, og ting ser dermed muligens litt mørkt ut for HKH, som får maksimalt to av fire riktige.

Advertisements
 
2 kommentarar

Posta av den desember 14, 2012 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 1

Så er vi kommet fram til siste innlegg i dene serien på 26. Jeg har presentert alle filmene som jeg kaller mine favoritter. Nå har det seg sånn at jeg har måttet jukse litt med tallene, for det er rett og slett ikke så lett for meg å skille mellom kvaliteten på disse filmene. Det fører til at dette siste innlegget inneholder tre filmer. Det er selvfølgelig snakk om

The Lord of the Rings:

The Fellowship of the Ring (2001)

http://www.imdb.com/title/tt0120737/

The Two Towers (2002)

http://www.imdb.com/title/tt0167261/

The Return of the King

http://www.imdb.com/title/tt0167260/

Regi: Peter Jackson

Manus: Peter Jackson, Fran Walsh og Philippa Boyens, basert på en bok av J. R. R. Tolkien.

Med: Viggo Mortensen, Elijah Wood, Ian McKellen, Sean Astin, Orlando Bloom, John Rhys-Davies, Andy Serkis, Billy Boyd, Dominic Monaghan, Liv Tyler, Ian Holm, Christopher Lee, Sean Bean, Hugo Weaving, Cate Blanchett, Bernard Hill, Brad Dourif, David Wenham, Miranda Otto, John Noble og Karl Urban.

Spilletid: 558 min (9 t og 18 min)

Det er ingen overdrivelse i det hele tatt å si at disse tre filmene helt alene har gjort Peter Jackson til en regissør som nå får lage akkurat hva han vil. Tidligere var han kjent for skrekkfilmer med lavt budsjett og mye blod og gørr, som Braindead og Bad Taste, den falske dokumentaren Forgotten Silver og den Oscarnominerte Heavenly Creatures. Etter megasuksessen med The Lord of the Rings har han laget sitt eget ønskeprosjekt, en ny versjon av King Kong, i tillegg til at et slags thrillerdrama kalt The Lovely Bones er på vei i 2009.

Castet til trilogien inneholder en mengde av talentfulle skuespillere, både nye stjerneskudd som Orlando Bloom og Elijah Wood, mer erfarne folk som Viggo Mortensen, Liv Tyler og Sean Bean og kan til og med slå i bordet med å ha hele tre sir’er med, Ian McKellen, Ian Holm og Christopher Lee.

Det er vanskelig å oppsummere alle historielinjene fra tre filmer i et avsnitt, men hovedsaklig dreier The Lord of the Rings seg om ferden den lille hobbiten Frodo (Wood) må ut på for å ødelegge en ring så mektig at den vil snu hele Middle Earth over til ondskapen om den ikke blir ødelagt. På veien får han hjelp av trollmannen Gandalf (McKellen), den rettmessige kongen over menneskene, Aragorn (Mortensen), alven Legolas (Bloom), dvergen Gimli (Rhys-Davies), kongssønn Boromir (Bean) og hobbitene Sam (Astin), Merry (Monaghan) og Pippin (Boyd). De blir delt opp på veien, og hver blit involvert i det siste og avgjørende sammenstøtet mellom godt og ondt på sin egen måte.

Jeg leste boken av Tolkien før filmene kom, på barneskolen en gang. Jeg var automatisk storfan, og når jeg hørte den skulle filmatiseres, syntes jeg det var en av de beste ideer jeg noensinne hadde hørt. Jeg hadde billett til premieren på den første, 17. desember 2001, klokken 17.00 eller rundt deromkring. Premieren gikk samtidig over hele verden på den første, på de to neste ble den vist fra midnatt i hver tidssone. Jeg vet ikke hva jeg forventet av filmen, men når jeg gikk ut var jeg helt lamslått over hvor genialt det jeg hadde sett var. Litt mindre enn et år senere fikk jeg frysninger på et helt nytt nivå når jeg fikk se traileren for The Two Towers for første gang, og et år etter det igjen hadde jeg det fullstendig storveis på første rad i kinosalen i Kopervik i det jeg fikk se den mest overlegne trilogien noensinne bli avsluttet akkurat sånn den burde.

Historien er jo et klassisk eventyr, men den finner jo også mye styrke i subplotene, Aragorns kjærlighetshistorie og ikke minst stoltheten og håpløsheten som finnes i Gondors kongehus, der både kongen Denethor og sønnene hans Boromir og Faramir er av de klart mest interessante karakterene i filmene. Den verdenen Tolkien har skapt, er og blir den ultimate arbeidstegningen for fantasy, og de fleste andre låner kraftig fra hans arbeid.

Hvis det er noen filmer som skal konkurrere med Star Wars-filmene i detaljrikdom, så er det disse. Og LOTR vinner også den kampen lett. Har du sett noe særlig av ekstramateriale på dvd’ene så kan du ikke være uenig med meg. Alle kostymer og våpen er lagd til filmen, med inskripsjoner og utskjæringer til minste detalj. Det er også gjort en fantastisk jobb med prostetisk sminke, der orkene er av de beste eksemplene. Stort sett alle «skurkene» ser jo helt fantastiske ut. Nedenfor en video fra åpningen av den første filmen, der vi ser litt av dette.

Her ser vi jo også litt av de utrolig gode visuelle effektene de bruker. LOTR gjorde nyvinninger på området, og brukte en ny programvare for å simulere store mengder vesener under slag. I tillegg perfeksjonerte de «motion capture»-teknologi for å skape karakteren Gollum, som spilles av Andy Serkis, mens selve kroppen på filmen kun er dataskapte bilder laget etter Serkis faktiske bevegelser. I tillegg brukte de også smarte løsninger for å få rikitg størrelsesforhold mellom mennesker og hobbiter, ved å lure oss perspektivmessig, eller faktisk lage to like set, med forskjellig størrelse.

Skuespillet er veldig bra etter min mening. Jeg vil trekke fram Ian McKellen, som gjør det spesielt bra som Gandalf, ellers syns jeg Sean Bean er en veldig bra Boromir. Men generelt sett er det veldig bra skuespill over hele linja, ingenting som jeg reagerer på eller syns er dårlig.

Det mange klager på er vel muligens hvor lange filmene er. Jeg er kanskje ikke den rette å spørre, siden jeg koser meg i verdenen, og bare vil tilbringe mest mulig tid der (liker veldig godt de utvidede versjonene av filmene på dvd). Men jeg kan være enig med at det blir litt lang tid sammen med entene i The Two Towers. Såklart har det sammenheng med at de konstant kutter vekk fra det utrolig spennende slaget i Helm’s Deep, men egentlig trengs det jo for å forklare ting framover i historien, og det gir også et lett drag av komedie. Ellers får jo slutten(e) på The Return of the King mye kritikk, folk mener at det er altfor mange slutter etter hverandre. Jeg er uenig, og ser egentlig ikke noen annen måte å gjøre det på enn det er blitt gjort. Det er altfor mange historier vi vil vite hvordan ender til at vi kan kutte ut noen av de scenene.

Musikken er jo også noe av det bedre som er blitt laget til storslåtte filmer de siste årene, den fungerer veldig godt sammen med lyddesignet, som resten av filmen er det veldig profesjonelt og detaljert gjort. Dette får en også eksempler på på dvdene, der du kan se scener med alle lydlagene individuelt.

Kort sagt en trilogi med filmer som jeg er utrolig glad i, og har sett et utall ganger. Av de mange favorittscenene mine, så kan jeg nevne Boromirs dødsscene. Eller, egentlig først den scenen der Boromir prøver å ta ringen fra Frodo, og så satt sammen med den faktiske dødskampen, som du kan se nedenfor. Legg forresten merke til den vanvittig stilige kamerabevegelsen ned gjennom hele skogen ganske i begynnelsen her.

Den andre jeg vil vise er fra The Return of the King, og er helt fantastisk klippet. Jeg vil applaudere den som kom på å sette sammen de to scenene på den måten, det kunne ikke fungert bedre.

Kritikerne gav for det meste LOTR den skryten de fortjener, og det haglet seksere på terningen. Oscarmessig gikk det også ganske så bra, der The Fellowship of the Ring vant for Beste kinematografi, Beste visuelle effekter, Beste sminke og Beste musikk (også nominert til 9 andre Oscar), The Two Towers vant for Beste lydredigering og Beste visuelle effekter (nominert til 4 andre) og The Return of the King tok fullstendig kaka med Beste lydmiksing, Beste setdekorasjon, Beste kostymer, Beste sminke, Beste musikk, Beste originalsang, Beste klipp, Beste visuelle effekter, Beste manus basert på annet materiale, Beste regissør OG Beste film (11 totalt). Det kan vel kanskje argumenteres for at The Return of the King fikk litt betalt for hele trilogien på en måte, men i såfall syns jeg det er helt på sin plass. Vel fortjent.

På IMDb gjør de det også bra. The Two Towers har 8.6/10 med 259 107 stemmer, og ligger på 31. plass på top 250. The Fellowship of the Ring ligger litt høyere, på 20. plass. Ratingen er 8.7/10 med 311 448 stemmer. Aller høyest av trilogien ligger The Return of the King, med 8.8/10 etter 282 349 stemmer, noe som setter den på 14. plass. Forresten litt spesielt at den tredje filmen har flere stemmer enn den andre, noe som kanskje kan komme av at The Return of the King lå veldig høyt oppe tidligere, og folk som ikke har sett den stemmer 1/10 for å få den lenger ned på listen uten å ha sett den. Det er jo en uheldig bivirkning av IMDb-systemet. Nedenfor har jeg som vanlig funnet fram trailere for filmene.

(digger den musikken fra Requiem for a Dream, selv om den er overbrukt etterhvert.)

Om du har sett denne trilogien, de beste filmene jeg har sett, så legg igjen en kommentar! Jeg avslutter med Theoden, kongen av Rohan, sine ord når alt ser mørkt og håpløst ut i møte med de overveldende styrkene til Saruman:

Where is the horse and the rider?
Where is the horn that was blowing?
They have passed like rain on the mountains.
Like wind in the meadow.
The days have gone down in the west.
Behind the hills, into shadow.
How did it come to this?

 
3 kommentarar

Posta av den november 9, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Kunstfilm, tabber og mer!

Ja, da var det på tide med en ny bloggpost folkens, og jeg har noen godbiter klar også dene gangen. Vi begynner ballet med en ny YouTube-video, lagt ut for veldig kort tid siden. Det er den kunstneriske filmen «Ostendo Super Gelu Propinquus», laget av undertegnede og Lars Østhus. Den handler om en mann og hans kjøleskap:

I forrige innlegg la jeg ut eksamensfilmen min, Leveransen. Ute på YouTube finnes også en fin samling med tabbeklipp fra innspillingen av den filmen. Såklart deles dette med de kjære leserne mine:

Så er det jo absolutt verdt å få med seg at bandet jeg er medlem i, The GCDs, har lagt ut en ny sang på nettsiden. Det er bare å ta en tur inn og sjekke: The GCDs. Den nye sangen er jo da «Cry me a river», en Justin Timberlake-sang vi har covret. Så kan jeg faktisk avsløre her, jeg tror dette blir første plass å lese det, at neste sang for The GCDs blir «Comfortably Numb», av Pink Floyd. Det er planen slik det ser ut nå.

Så er det en liten ting til slutt jeg gjerne vil snakke litt om. Jeg kjøpte nemlig filmen G.I. Jane her en dag. Og jeg vil gjerne ta meg litt tid til å kritisere coveret på den. Framsiden først. «Failure is not an option», står det over tittelen. Det har jeg egentlig ikke noe problem med, foruten at det blir lite spenning i filmen om det ikke er mulig å feile. «Men Rune, de mener bare at om hun feiler, så går alt veldig galt…» Hysj på deg, er det min blogg eller din? Bruk dine logiske argumenter på din egen blogg.

Men for å gå videre: Øverst på framsiden av coveret står navnene til de to stjernene, og hvor de har spilt før. Vanlig trekk. G.I. Jane er fra 1997. «Viggo Mortensen (The Lord of the Rings)» og «Demi Moore (Charlie’s Angels: Full Throttle)». Ringenes Herre kom ut 2001-2003, og Charlie’s Angels 2 kom ut i 2003. Sånn som dette irriterer meg alltid, sikkert uten grunn, men irritasjon like fullt. Jeg kan forstå at de jukser på tidslinjen for å få med at Viggo har spilt i Ringenes Herre, men at Demi var med i Charlie’s Angels 2??? Opp imot 30 000 mennesker er enige om at den fortjener 4,7/10.

Vi flytter oss til baksiden av coveret. Der har vi den plagsomme dansk/norsk/svensk/finsk-typen. Det står for øvrig aldri det samme på alle fire språk. Jeg kan lite finsk, men jeg har forstått at Norge og Danmark har en oppfatning av innholdet, mens Sverige og Finland har en helt annen. Jeg vil nå sitere den norske beskrivelsen av G.I. Jane:

«Demi Moore er bare så rå og Viggo Mortensen bare så ond. Filmen om den første kvinnelige soldat som får sjansen til å gjennomføre den umenneskelig harde treningen i Navy SEALS. Hvis du bare skal se én actionfilm i ditt liv, så må det være denne!»

Her smører de tykt på. Dette er altså den beste actionfilmen noensinne! Den aller aller beste. De kunne lett byttet ut «ditt liv» med «år», me neida. Denne har de tro på. Jeg skulle likt å møtt på den personen som helt ærlig syns dette er den beste actionfilmen noensinne. I tillegg syns jeg ikke folk skal gå rundt og si hvilken film som er den beste i sin sjanger uten å ha sett alt sjangeren har å by på. Ordet «noensinne» fører også med seg en viss antydning til det som skal komme, spør du meg. Kjente feil innen dette området: «1492: Skal du drive med slaver i én verdensdel i livet, så må det bli Europa! Columbus fant hva, sa du?», «1912: Skal du krysse atlanteren én gang i livet, må det være med Titanic» og «1963: Er det én by du skal kjøre gjennom i kabriolet i livet, må det bli Dallas.»

Jeg er også interessert i situasjonen der du kun får se én actionfilm i livet ditt. For meg er det allerede kjørt. Men det må se ut noe sånn som:

«Finally I have caught you, Mr. Bond. Are you familiar with the invention of moving pictureshows?»

«Why, no, I’ve never seen a so-called movie in my life, even less so an actionmovie.»

«Ah, then I shall let you pick ONE actionmovie to watch, before I cast you into my lavapit with sharks in it and stuff. Pointy sticks. You know.»

«Yes, I do know. One movie, you say. Well golly me, I read somewhere what to pick. I’ll pick G.I. Jane, of course. Demi Moore is so hard/raw/awesome in it, and Viggo Mortensen is sooo evil.»

«You have chosen wisely, Mr. Bond. Watch the story of the first female soldier training to be a Navy SEAL, while I set my plan into motion. Mr. Bond? How did you get behind me?? No, not the lavapit! Argh, it’s burning! Ow, the sharks are biting my burning body! Ahhh, I got my foot stuck on a pointy stick!»

«Quite a burnout. That could drive a man shark raving mad. My remarks are truly like pointy sticks

Jeg beklager den lange replikkvekslingen fra den ikke ennå produserte Bond-filmen «Never Die Tomorrow», men den viste så godt hva jeg mente med at det var en usannsynlig situasjon.

Da sier jeg adjø for nå, men forvent flere oppdateringer med nye YouTube-videoer om ikke altfor lenge.

 
5 kommentarar

Posta av den januar 29, 2008 in Film, Kritikk, skryt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,