RSS

Julekalender 2010: 14. desember

14 Des

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. For å gjøre hele prossessen mest mulig rettferdig, har jeg lagt ut en liste over alle filmene jeg har sett på kino i år, og som dermed er aktuelle kandidater for kalenderen. Listen finner du her. I år kjører vi hemmelig valg, sånn at ingen skal få noen fordeler ved å kikke på andres tips. Send dine personlige topp 4-tips i en melding til meg på Facebook, eller på elektronisk mail til rune_b_87@hotmail.com. Rekkefølgen teller, og du kan endre tipset helt fram til fristen, som settes til I DAG 14. desember (i løpet av dagen), sånn at alle må ha tippet før jeg begir meg inn på topp 10.

Siden sist innlegg har det tikket inn et tips fra Ottar Karsten Hostesaft, en gammel traver i tippekonkurransen! Da er vi oppe i seks deltakere!

11. Edge of Darkness

Regi: Martin Campbell

Manus: William Monahanog Andrew Bovell, basert på en tv-serie skrevet av Troy Kennedy-Martin.

Med: Mel Gibson, Ray Winstone, Danny Huston og Bojana Novakovic.

Land: Storbritannia/USA

Spilletid: 117 min

Premiere: 05.03.10

Martin Campbell er mannen som har regissert de to beste Bond-filmene, nemlig GoldenEye og Casino Royale. Derfor kommer jeg alltid til å være villig til å gi filmene hans en sjanse, selv om han også står bak de mer middelmådige The Mask of Zorro (som ved nærmere ettertanke kanskje egentlig er ganske kul) og The Legend of Zorro.

Thomas Craven er drapsetterforsker, og har jobbet lenge i Boston-politiet. En regnfull kveld får han besøk av datteren sin, Emma. På trappen til huset hans hører de noen rope «Craven!» bak dem, og før de får snudd seg, blir Emma skutt og drept. Ødelagt av sorg, bestemmer Craven seg for å hevne seg over dem som står bak dette. Men da han finner ut at datteren hadde et hemmelig dobbeltliv, viser det seg at det er en større konspirasjon bak dødsfallet hennes. I tillegg får han uventet hjelp fra Darius Jedburgh, en mann som har jobben med å renske bort alle gjenværende bevis fra saker som dette.

Egentlig føles det som om jeg må forsvare hvorfor jeg rangerer denne filmen så høyt. Som vi skal få se mot slutten, ble den nærmest slaktet i de største avisene, og det ser da rett og slett ut som noe vi har sett før? Jeg kan vel ikke nekte for det, akkurat, men her slo noe annet inn. Denne filmen føles som om den kommer fra 90-tallet, og det mener jeg på den beste mulige måten. Den føles som en action-thriller på en nostalgisk måte. Kanskje litt naiv og lettvint, men veldig underholdende.

Om jeg bare prøver hardt nok, kommer folk til å synes jeg er sympatisk igjen.

Jeg har egentlig alltid vært en stor fan av Mel Gibson. På skjermen, vel å merke. I privatlivet har han etter hvert trampet salaten sammen til en flat grønn masse. Men han treffer meg veldig godt som skuespiller, og jeg merker at jeg stoler på karakterene hans, han gjør meg på en merkelig måte litt trygg. Og når jeg samtidig faller veldig lett for en engasjerende hevnhistorie, så går tankene kjapt til filmer som Payback og Ransom, to andre jeg liker ganske mye mer enn den jevne befolkning.

Her får han også selskap av en Ray Winstone i typisk godt slag, og selv om skurken ikke kommer til å vinne noen pris for dybde, så gjør Danny Huston en god jobb med det han har fått. I tillegg har filmen en fin visuell feel, med mye bra lyssetting. Sett det sammen med en slutt jeg likte skikkelig godt, og jeg gikk ut fra kinosalen med en av de bedre «etter-film-følelsene» jeg har hatt i år.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.7/10 (27 183 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 2 (Oi.)

VG: Terningkast 3

Husk å sende inn ditt tips til konkurransen om du ikke har gjort det! Og så kan du godt kommentere, om du vil.

 
7 kommentarar

Posta av den desember 14, 2010 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

7 responses to “Julekalender 2010: 14. desember

  1. Ottar Karsten Hostesaft

    desember 14, 2010 at 8:12 pm

    Usikker på om eg kommer til å se det her. Gibson har blitt litt usmakelig for meg, og eg e usikker på om eg kommer til å klare å se forbi den rasistiske, mannsjåvenistiske drittsekken når eg ser en Gibson-film. Håpe det, han spille jo i mange filma eg elske…

     
    • denhoyefotograf

      desember 14, 2010 at 8:26 pm

      Eg har jo ikkje sitt ein Gibson-film si denne skandalen i sommar, så eg vett ikkje om eg komme te å mislika han på skjermen uansett nå.

      Men i mars, når denna va på kino, syns eg det va herligt å ha han tebars, i den fusste hovedrollå på 8 år. Eg syns han spele skikkeligt bra her, barre så det ska vær sagt.

       
      • Stein

        desember 15, 2010 at 6:17 pm

        Han spiller vel godt. Han formidler følelser som han har gjort det hundre ganger før. Føler at det mye er den samme Mel som går igjen. Dessverre er det noe erketypisk Hollywood-helt over han igjen, som gjør at det blir litt vanskelig å ta ham seriøst for min del. Det er noe med dette som gjorde at filmen faktisk ble litt uengasjerende. Mel Gibson skaper sånn sett beklageligvis en distanse til handlingen, opplever jeg, i sterk motsetning til f.eks. Di Caprio i Shutter Island.

        Ellers bra skuespill. Stilig Winstone.

         
      • denhoyefotograf

        desember 15, 2010 at 6:48 pm

        Ja, men her føle eg mesten det blir et poeng at det e samme gamle Mel. Iallfall blei det det for meg. Som eg seie øve her, detta va den fusste hovedrollå hans si 2002, då han spelte i Signs. For øvrigt ein film som blei glimrande for meg, på grunn av Mel Gibson og Joaquin Phoenix sitt flotte skuespel! Signs har fått møje hard kritikk, spesielt itetkvart som det blir mer og mer klart at M. Night Shyamalan egentligt ikkje nødvendigvis e så flinke te å laga film. Men te tross for ein ulogiske twist og møje lette skremmescenar, så e det Gibson sin framstilling av bekymra familiefar som sitte igjen.

        Eg hadde savna Mel Gibson. Og derfor, når han gjør det han kan, på ein god måte, så tar eg i mot det med åpne armar, og fordype meg i historien med ein gong. Men eg forstår godt ka du vil fram te. Det va barre ikkje tilfelle for meg.

         
  2. Stein

    desember 15, 2010 at 5:03 pm

    90-talls, alright.

    «Could you remove your glasses, please, sir?» må vel regnes som en av få morsomheter i denne nokså alvorstyngede filmen. Kjente at det trengtes.

     
    • denhoyefotograf

      desember 15, 2010 at 6:43 pm

      Ja, møje komikk va der vel egentligt ikkje. Men eg klarte meg som sagt fint, blei engasjert og minna om bedre tider for mister Mad Max.

       
      • Stein

        desember 15, 2010 at 8:30 pm

        🙂

         

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s

 
%d bloggarar likar dette: