Julekalender 2022: 2. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmiske julekalender! Hver dag vil en ny film avsløres, i nedtellingen til den beste filmen jeg har sett i løpet av året. Julekalenderen arrangeres i år for sekstende år på rad!

Det er i år hele 165 filmer som konkurrerer om denne aller gjeveste prisen, og den beste av de alle blir avslørt på julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for de som ønsker å glede seg litt ekstra til jul! Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er innen midnatt 12. desember.

23. Weird: The Al Yankovic Story

Regi: Eric Appel

Manus: Eric Appel og Weird Al Yankovic

Med: Daniel Radcliffe, Evan Rachel Wood, Rainn Wilson, Diedrich Bader, Weird Al Yankovic

Land: USA

Spilletid: 108 min

Premiere: 04.11.22

Den mildt sagt finpussede livshistorien til verdens mest kjente parodi-musiker: Weird Al Yankovic. Vi følger ham fra han er liten gutt og ønsker å finne på ny tekst til sanger, men møter sterk motstand fra sin konservative far. Etter hvert som han vokser opp og gjør opprør med å gå ut på polka-fester, så ender han til slutt opp med inspirasjonen som skal kaste karrieren hans ut i et merkelig kaos.

Denne filmen begynte faktisk som en sketsj, da regissør Eric Appel produserte en falsk trailer for filmen for nettsiden Funny or Die. Weird Al viste traileren før konsertene sine, og den ble såpass populær at folk begynte å etterspørre hele filmen. Det er nå 12 år siden traileren ble laget, og omsider får vi altså denne helsprø komedien. Og hvis du er redd for at den ikke er sprø nok til å leve opp til Weird Al, så kan jeg heldigvis bekrefte at den klarer det helt fint.

Dette er en fin parodi på den typiske biografi-filmen om en legendarisk rocker, ikke helt ulikt den glimrende Walk Hard: The Dewey Cox Story fra 2007. Så vi får vanskelig oppvekst, drøy oppførsel når berømtheten slår til, dop-bruk, forrykende kjærlighetsforhold og mer til. Al Yankovic selv har nok ikke levd dette livet i det hele tatt, men filmen parodierer det med massevis av sjarm og smarte kommentarer.

Daniel Radcliffe var visstnok førstevalget til å spille rollen som Al Yankovic (med Adam Driver som andrevalg (!)), og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. I etterkant av hans enorme suksess i rollen som Harry Potter, så har han virkelig sett ut til å velge filmer som han har skikkelig lyst å gjøre, og ikke hva som vil gi ham mest penger i kassa. Det har ført til noen skikkelig rare filmer, men Radcliffes ekte nerde-cred gjør meg til stor tilhenger! Han er kjempemorsom i denne filmen også, med meget god timing. Det eneste man kanskje kan utsette på ham er at han ikke kan synge godt nok selv, men hvem trenger det når man bare henter inn Yankovic selv til å dubbe alle sang-øyeblikkene.

Ellers er filmen stapp full av komikere i små cameo-roller. Det topper seg med en fantastisk hagefest-scene der det er stappet fullt med kjente personligheter fra den aktuelle tidsperioden, stort sett alle spilt av hel- og halvkjente komikere og skuepillere. Vær på utkikk etter Josh Groban, Lin-Manuel Miranda, Patton Oswalt, Jack Black, Seth Green og Conan O’Brien.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,1/10 (18 000 stemmer)

AVClub.com: B-

Rottentomatoes: 85% fresh

Julekalender 2020: 10. desember

Velkommen til år fjorten av Den Høye Fotografs filmorama av en julekalender! De 24 beste filmene fra året som har gått skal telles ned. I år velger vi fra 92 filmer, bedre og bedre, frem til årets beste film på selve julaften!

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen på å bli med i den er innen midnatt 12. desember.

OBS! Altså kun TO dager igjen å levere sitt tips!

15. Guns Akimbo

Regi: Jason Lei Howden

Manus: Jason Lei Howden

Med: Daniel Radcliffe, Samara Weaving, Ned Dennehy, Natasha Liu Bordizzo og Rhys Darby.

Land: Storbritannia/Tyskland/New Zealand

Spilletid: 98 min

Premiere: 20.03.20

Jason Lei Howden er en filmskaper fra New Zealand som hovedsakelig har jobbet med visuelle effekter. Han står for eksempel på rulleteksten til både Ringenes Herre-filmene og The Avengers. Etter noen kortfilmer fikk han sjansen til å lage sin første spillefilm, Deathgasm. Den ble utgitt i 2015, og har vært den eneste filmen han har regissert frem til årets Guns Akimbo.

I en alternativ nær framtid finnes det en kriminell organisasjon kalt Skizm som organiserer ulovlige gladiatorkamper til døden, som de så livestreamer på nettet. Kampene er veldig populære på tross av brutaliteten, kanskje fordi deltakerne som oftest er harde kriminelle og psykopater. Miles (Radcliffe) er en dataprogrammerer som underholder seg selv med å være internett-troll mot internett-troll. Han logger seg inn på Skizms forum for å gjøre narr av de som bruker mord som underholdning. Ikke lenge etter bryter lederen av Skizm seg inn til Miles, og sammen med sine hjelpere doper de ham ned. Når han våkner har han pistoler boltet fast til hendene sine, og er ufrivillig deltaker i en gladiatorkamp selv. Ikke mot hvem som helst, men mot Skizms største stjerne, Nix (Weaving).

Det er veldig interessant å følge Daniel Radcliffe og karrieren hans på film. Gutten som egentlig kunne blitt satt helt og holdent i bås som Harry Potter for resten av livet klarer sakte, men sikkert, å lage seg en ny persona ved å velge ganske utradisjonelt igjen og igjen. Det viktigste for Radcliffe selv ser ut til å være at det han jobber med er interessant og/eller gøy. Noen ganger faller det helt gjennom, og andre ganger blir det et lite stykke magi, men det er aldri tvil om at hovedpersonen selv koser seg mens det holder på. Sjekk for eksempel ut komiserien Miracle Workers, en sjeldent vittig serie med to vilt forskjellige sesonger.

Radcliffes nerdete sjarm er også mye av grunnen til at Guns Akimbo fungerer så godt. For det er et absurd konsept, og selv om det er en komedie, så er vi ganske ofte på grensen til mer latterlig enn morsomt. Men Radcliffe holder oss inne, holder oss festet til historien med realistisk og godt skuespill. Han spiller ikke de komiske øyeblikkene som komedie, men reagerer naturlig på alt det sprøe som foregår rundt ham.

I den andre hovedrollen finner vi Samara Weaving som Nix. Hun har en fortid i den australske såpeoperaen Home and Away, og er også niesen til en annen kjent Weaving, nemlig Hugo, kjent som Elrond i Ringenes Herre og Agent Smith i The Matrix. Samara er her heldig nok til å få spille den ultimate badassen, en hensynsløs morder som ikke bare er beinhard, men full av morderiske talenter og evner.

Actionscenene er meget underholdende, og krydret med morsomme scener, ofte basert på Miles sine praktiske problemer med å ikke få brukt fingrene sine, men i stedet må bruke tuppene på pistolene til å løse ting. Vi er som sagt aldri langt fra galskapen, og for mange vil nok dette bikke over til å bli litt for tåpelig. Jeg ignorerer det glatt, og blir med på berg- og dalbanen. Dette kan være det gøyeste jeg har hatt det med en actionfilm siden Shoot ‘Em Up! I tillegg er filmen full av kule visuelle løsninger og med massevis av energirikt kameraarbeid. Her er det ganske vanskelig å kjede seg.

Dom

DHF: 8/10

IMDb.com: 6,3/10 (35 162 stemmer)

Rotten Tomatoes: 52% fresh

Filmpolitiet: Terningkast 5

Julekalender 2011: 11. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

14. Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2

Regi: David Yates

Manus: Steve Kloves, basert på boken av J.K. Rowling.

Med: Daniel Radcliffe, Emma Watson, Rupert Grint, Ralph Fiennes, Alan Rickman, Michael Gambon, John Hurt og Helena Bonham Carter.

Land: Storbritannia/USA

Spilletid: 130 min

Premiere: 15.07.11

David Yates har stort sett gjort karrieren sin med Harry Potter. Han har fått regissere de fire siste filmene om trollmannen, til tross for å ikke ha noen store filmer under beltet på forhånd. Tv-filmer og serier er det en del av, derimot, mest nevneverdig thrillerserien State of Play, som senere ble gjort om til en god film i USA (20. plass i kalenderen for to år siden). Steve Kloves har bearbeidet Harry Potter-bøkene om til 7 av de 8 filmene. Nylig har han vært med på å skrive manuset til omstarten av Spider-Man-franchiset, og han har også skrevet både Wonder Boys og The Fabulous Baker Boys.

I den siste filmen om Harry Potter, må han, Hermione og Ron finne og ødelegge de siste av de sju gjenstandene som forsikrer Voldemorts udødelighet. Voldemort har samlet alle sine tilhengere og omringet Hogwarts, der Harry, resten av elevene og lærerene befinner seg. Det er duket for et storslått slag om trollmannsverdenen, store avsløringer og en endelig avslutning.

The Sphinx called. It wants its face back.

Hittil har jeg vært mindre tilhenger av filmene om Harry Potter enn resten av verden, har det virket som. Jeg har lest tre av bøkene for lenge siden, og sett alle filmene. De har alltid vært underholdende, og definitivt gode nok, men har aldri vekket den helt store entusiasmen. Derfor var det en positiv overraskelse som ventet meg i den siste filmen. Karakterene har nok klart å sette dypere røtter i meg enn først ventet, da det plutselig blir både rørende og trist, i tillegg til gåsehud med jevne mellomrom. Nettopp det en storslått finale trenger å levere.

Effektene er herlige, og det er åpenbart at vi har kommet til det punktet der nesten hva som helst kan se helt ekte ut, det være seg dataanimerte slanger eller fargesprakende lyn fra tryllestaver i kamp. Syns også Yates sammen med fotografen sin gir oss noen veldig vakre bilder i løpet av drøye to timer, spesielt når vi får se disse avgjørende øyeblikkene i stor skala.

Mange av skuespillerene er blitt synonyme med disse karakterene. Tenker da først og fremst på Radcliffe, Watson og Grint, som har vokst med rollene gjennom årene og leverer bra også her. Heldig for produsentene at de valgte nettopp Radcliffe som Potter, hadde jo vært synd om han viste seg å bli en dårlig skuespiller etter hvert som han ble eldre. Andre høydepunkt er jo selvsagt Alan Rickman, som får mer å spille på som sin Snape-karakter i denne filmen enn de forestående. Også er det jo godt å ha en rutinert Ralph Fiennes som ondskapen selv, noe han formidler bra (ved hjelp av en del sminke, vel å merke).

Historien faller fint på plass, og vi får en tilfredsstillende avslutning på det somer en av de mest populære filmseriene noensinne. Jeg tror det er/var svært få skuffede publikummere som kom ut av kinosalene denne gang, og det er jo kanskje imponerende nok bare det.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.2/10 (131 067 stemmer, for øyeblikket plassert som den 186. beste filmen noensinne)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5