Julekalender 2020: 7. desember

Velkommen til år fjorten av Den Høye Fotografs filmorama av en julekalender! De 24 beste filmene fra året som har gått skal telles ned. I år velger vi fra 92 filmer, bedre og bedre, frem til årets beste film på selve julaften!

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen på å bli med i den er innen midnatt 12. desember.

18. Little Women

Regi: Greta Gerwig

Manus: Greta Gerwig, basert på romanen av Louisa May Alcott.

Med: Saoirse Ronan, Florence Pugh, Emma Watson, Eliza Scanlen, Laura Dern, Timothée Chalamet, Meryl Streep, Bob Odenkirk og Chris Cooper.

Land: USA

Spilletid: 135 min

Premiere: 31.01.20

Little Women er en roman som ble utgitt i 1868, og boken er blitt filmatisert en rekke ganger. Hele syv ganger har det blitt laget spillefilm av historien, i 1917, 1918, 1933 (første med lyd, med Katharine Hepburn i hovedrollen), 1949 (første med farge), 1994 (med Winona Ryder, Claire Danes, Kirsten Dunst og Christian Bale) og 2018, før versjonen vi skal snakke om i dag. Regissøren av denne nyeste versjonen er Greta Gerwig, som først og fremst har jobbet som skuespiller i en årrekke, og i de siste årene har begynt å regissere. Hun er kjent fra roller i indiefilmer som Frances Ha og Mistress America, og først og fremst for å regissere Lady Bird i 2017, som ble nominert til 5 Oscarpriser.

Little Women handler om de fire søstrene Jo (Ronan), Meg (Watson), Amy (Pugh) og Beth (Scanlen). De bor i Massachusetts under den amerikanske borgerkrigen, sammen med moren sin. Faren er soldat i krigen. Vi følger oppveksten deres og vennskapet de bygger til den rike nabogutten Laurie (Chalamet). Det handler om deres ønsker og drømmer, i møtet med samfunnets forventninger om hva en kvinne skal være.

Det er en grunn til at en roman som er over 150 år gammel blir filmatisert igjen og igjen. Det er en meget bra historie i bunn, og så virker det rett og slett evig aktuelt med en fortelling om kvinner som gjerne vil gøre det de selv ønsker, men møter veldig mange forventninger fra alle rundt seg. På tross av at akkurat de problemstillingene damene i Little Women møter kan være ganske utdaterte, så er dette likevel ideer som resonnerer med publikum også i den moderne verden.

Jeg har selv sett versjonen fra 1994 i tillegg til denne, og det største fellestrekket må være hvor koselige disse filmene er. Begge klarer å få gjennom en utrolig varme, på tross av en god del snø i omgivelsene. Laura Dern er helt fantastisk som jentenes mor i denne nyeste versjonen, men du merker nesten enda bedre hvor godt du er trukket inn i denne fiksjonelle familien i scenen der faren kommer hjem fra krigen. Rørende og veldig fint.

Meryl Streep er også morsom som den veldig utradisjonelle tanten som først og fremst er pragmatisk og vil sørge for at hvert fall en i søskenflokken gifter seg inn i økonomisk sikkerhet. Det er generelt meget bra skuespill i filmen, med Saoirse Ronan og Timothée Chalamet som mine personlige favoritter. To stjerneskudd som ser ut til å velge meget gode roller for tiden. Jeg har litt problemer med at Florence Pugh spiller karakteren Amy. Ikke med Pugh som skuespiller, hun er meget dyktig (det har vi fått bevist i fjorårets Midsommar), men problemet er at Amy åpenbart er ment å være en god del yngre enn de andre søstrene. Det at regissøren har valgt å la Pugh spille rollen både som barn og voksen, gjør at det skurrer litt for meg. For vi får en del scener der en voksen kvinne spiller rollen sin ganske barnslig, helt ned til nokså karikert furting. Så jeg kunne ønsket meg en flink jente som spilte Amy i starten av filmen, så kunne Pugh tatt over etter hvert.

Filmen er spilt inn i vakre omgivelser, både med natur og gamle ærverdige bygninger, og kostymene er flotte og imponerende gjennomført. Så vant jo også filmen Oscar for Beste Kostyme. Den ble også nominert til Beste Film, Beste Adapterte Manus og Beste Filmmusikk, i tillegg til nominasjoner til Saoirse Ronan og Florence Pugh for henholdsvis Beste Kvinnelige Hovedrolle og Beste Kvinnelige Birolle.

Dom

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,8/10 (133 541 stemmer)

AVClub.com: A

Rotten Tomatoes: 95% fresh

Filmpolitiet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 5

Julekalender 2014: 15. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er gått ut. Du kan se en oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

10. Saving Mr. Banks

Regi: John Lee Hancock

Manus: Kelly Marcel og Sue Smith.

Med: Emma Thompson, Tom Hanks, Annie Rose Buckley, Colin Farrell, Ruth Wilson og Paul Giamatti.

Land: USA/Storbritannia/Australia

Spilletid: 125 min

Premiere: 14.03.14

John Lee Hancock er en ganske anonym regissør, med få filmer på rullebladet. Av de kjente finnes det bare tre. Det starter med baseball-filmen The Rookie for 12 år siden, og så fortsetter han to år senere med det mindre vellykkede historiske dramaet The Alamo. Mest skryt fikk han nok for 2009s The Blind Side, der Sandra Bullock vant Oscar for Beste Kvinnelige Hovedrolle, og filmen selv ble nominert til Beste Film. Kanskje det var nettopp derfor Hancock ble valgt til å lage Saving Mr. Banks, der han virkelig får prøvd seg på noen av filmens store stjerner.

Walt Disney (Hanks) er rimelig desperat etter å lage film av boken om Mary Poppins. Ikke bare har han lovet døtrene sine det, men han lukter en økonomisk suksess i tillegg. Dessverre er forfatteren bak boken, P.L. Travers (Thompson), ikke villig til å gi fra seg rettighetene. Men siden hennes private finanser kunne sett bedre ut, lar hun seg overtale til å besøke Disney i Los Angeles. Disney kjører full sjarmoffensiv, og får henne inn i forhandlinger. Problemet er bare at hun er fullstendig kompromissløs, og siden Disney ennå ikke forstår hvor karakteren kommer fra, kommer han ikke til å klare å snu trenden heller.

Eksempler på den amerikanske og britiske erketypen.

Vi blir servert to filmer i samme etui. Den ene omhandler Disneys mer og mer ivrige forsøk på å engasjere en fullstendig stiv og humørløs Travers. Denne delen er lett, humørfylt og en sjarmbombe av de sjeldne. Den andre filmen i filmen er lagt til Australia og Travers barndom, der vi følger hennes turbulente forhold til en alkoholisert far, som åpenbart er glad i familien sin, men sliter med indre demoner. Denne andre delen er mye sårere og alvorlig, naturlig nok.

Det er herlig å se Hanks boltre seg i en rolle som dette. Han briljerer som Disney, og er det perfekte motstykket til Emma Thompsons Travers, som igjen er så britisk som du kan få det. Denne duoen krasjer sammen på en fantastisk fin måte, der du samtidig kan skjønne begges irritasjon med den andre. Kultursjokket og personlighets-forskjellene gir oss en god del humrestoff, og spesielt scenene med de to sangforfatterne er veldig artige.

Flashbackene til Australia er solfylte og fint fotograferte, med Colin Farrell om gjør en hjerteskjærende prestasjon i rollen som faren. Resten av familien virker også nærmere perfekt castet, og det er vanskelig å finne en eneste liten rolle her som ikke virker naturlig og velspilt.

For noen vil det kanskje bli litt i overkant til tider, men dette er utvilsomt en av årets kosligste filmopplevelser, og det er jo det Disney handler om. La varmen og godfølelsen skylle over deg i det du gir deg hen til den overraskende historien bak skapelsen av Mary Poppins!

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7.6/10 (86 159 stemmer)

AVClub.com: C

Filmmagasinet: 4/6

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 3

Den store tippekonkurransen

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Interstellar, Fury, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl

CheerNina: Guardians of the Galaxy (12), The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, The Hunger Games: Mockingjay Part 1

Dabju: Interstellar, Gone Girl, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Guardians of the Galaxy (12)

HKH: Fury, The Wolf of Wall Street, Guardians of the Galaxy (12), Inside Llewyn Davies (11)

Inge(n): Guardians of the Galaxy (12), Interstellar, The Grand Budapest Hotel, Sin City: A Dame to Kill for

Maria-Manah: The Wolf of Wall Street, Fury, Les Combattants, Død Snø 2

Oda to Joy: Interstellar, The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Interstellar, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl, Her

Toejam: The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, Interstellar

Ingen trodde nok på Saving Mr. Banks til å ta den med på sin liste, og HKH er nok den som er mest fornøyd med å ikke få avslørt en ny film i dag.

Julekalender 2012: 9. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Målet er å tippe hvilke filmer jeg har på de fire øverste plassene i år. Når du får lyst til å være med, følger du denne linken for å finne ut hvordan. Siste frist i løpet av dagen 12. desember.

16. The Perks of Being a Wallflower

Regi: Stephen Chbosky

Manus: Stephen Chbosky, basert på hans egen roman.

Med: Logan Lerman, Emma Watson, Ezra Miller og Paul Rudd.

Land: USA

Spilletid: 102 min

Premiere: 09.11.12

Stephen Chbosky er en regissør med kun en film under beltet fra før av, The Four Corners of Nowhere fra 1995. Men han er litt mer erfaren som forfatter, der han har skrevet manuset til filmversjonen av musikalen Rent, og var en av skaperne bak den relativt kortlevde tv-serien Jericho. The Perks of Being a Wallflower kan absolutt regnes som hans gjennombrudd som regissør, og den er altså basert på hans egen bok. Det hører vel med til sjeldenhetene at en forfatter får regissere filmversjonen av sin egen bok.

Charlie (Lerman) er 15 år, og skal begynne på high school. Han er en introvert type, som sliter med det sosiale og har få venner. Noe av bakgrunnen for dette er at hans beste venn tok sitt eget liv, men det viser seg også at han har undertrykte hemmeligheter fra sitt eget liv. Hledigvis vil tilfeldighetene det sånn at han blir trukket inn i vennegjengen til Patrick (Miller) og Sam (Watson), to andre «outsidere» i high school-miljøet. Er det det som skal til for å redde Charlie?

Er du klar for prøven i trylleforml… eh, fysikk, Harr… Charlie?

En av de bedre ungdomsfilmene jeg har sett. Den blander varme og dystre øyeblikk, og kommer ut av det på en ypperlig måte. Det til tross for at disse vennene Charlie får virkelig er krampe-indie og nær malen på en såkalt «hipster». Det kunne fort ødelagt filmen, men når hovedpersonen Charlie fungerer nærmest perfekt, og du tror på de sentrale og dype vennskapssamtalene, så lar du fort det andre passere.

Skuespillet er plettfritt, spesielt av ungdomstrioen i sentrum. Men vi skal også dra fram Paul Rudd som forståelsesfull engelsk-lærer, og Dylan McDermott som ikke fullt så forståelsesfull og frustrert far. Visuelt er det gjennomført, men ikke noe som stikker seg veldig fram, samtidig som musikkbruken er effektiv, men litt for tydelig. Det er litt feil når du merker deg at «akkurat denne typen sang er typisk for lignende filmer».

Men det klart sterkeste komplimentet jeg kan gi, er at jeg virkelig brydde meg om karakterene, og da spesielt Charlie. Her ble jeg både glad og trist, og det er jo strengt tatt det beste en film kan få til.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.5/10 (17 167 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 4

Julekalender 2011: 11. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

14. Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2

Regi: David Yates

Manus: Steve Kloves, basert på boken av J.K. Rowling.

Med: Daniel Radcliffe, Emma Watson, Rupert Grint, Ralph Fiennes, Alan Rickman, Michael Gambon, John Hurt og Helena Bonham Carter.

Land: Storbritannia/USA

Spilletid: 130 min

Premiere: 15.07.11

David Yates har stort sett gjort karrieren sin med Harry Potter. Han har fått regissere de fire siste filmene om trollmannen, til tross for å ikke ha noen store filmer under beltet på forhånd. Tv-filmer og serier er det en del av, derimot, mest nevneverdig thrillerserien State of Play, som senere ble gjort om til en god film i USA (20. plass i kalenderen for to år siden). Steve Kloves har bearbeidet Harry Potter-bøkene om til 7 av de 8 filmene. Nylig har han vært med på å skrive manuset til omstarten av Spider-Man-franchiset, og han har også skrevet både Wonder Boys og The Fabulous Baker Boys.

I den siste filmen om Harry Potter, må han, Hermione og Ron finne og ødelegge de siste av de sju gjenstandene som forsikrer Voldemorts udødelighet. Voldemort har samlet alle sine tilhengere og omringet Hogwarts, der Harry, resten av elevene og lærerene befinner seg. Det er duket for et storslått slag om trollmannsverdenen, store avsløringer og en endelig avslutning.

The Sphinx called. It wants its face back.

Hittil har jeg vært mindre tilhenger av filmene om Harry Potter enn resten av verden, har det virket som. Jeg har lest tre av bøkene for lenge siden, og sett alle filmene. De har alltid vært underholdende, og definitivt gode nok, men har aldri vekket den helt store entusiasmen. Derfor var det en positiv overraskelse som ventet meg i den siste filmen. Karakterene har nok klart å sette dypere røtter i meg enn først ventet, da det plutselig blir både rørende og trist, i tillegg til gåsehud med jevne mellomrom. Nettopp det en storslått finale trenger å levere.

Effektene er herlige, og det er åpenbart at vi har kommet til det punktet der nesten hva som helst kan se helt ekte ut, det være seg dataanimerte slanger eller fargesprakende lyn fra tryllestaver i kamp. Syns også Yates sammen med fotografen sin gir oss noen veldig vakre bilder i løpet av drøye to timer, spesielt når vi får se disse avgjørende øyeblikkene i stor skala.

Mange av skuespillerene er blitt synonyme med disse karakterene. Tenker da først og fremst på Radcliffe, Watson og Grint, som har vokst med rollene gjennom årene og leverer bra også her. Heldig for produsentene at de valgte nettopp Radcliffe som Potter, hadde jo vært synd om han viste seg å bli en dårlig skuespiller etter hvert som han ble eldre. Andre høydepunkt er jo selvsagt Alan Rickman, som får mer å spille på som sin Snape-karakter i denne filmen enn de forestående. Også er det jo godt å ha en rutinert Ralph Fiennes som ondskapen selv, noe han formidler bra (ved hjelp av en del sminke, vel å merke).

Historien faller fint på plass, og vi får en tilfredsstillende avslutning på det somer en av de mest populære filmseriene noensinne. Jeg tror det er/var svært få skuffede publikummere som kom ut av kinosalene denne gang, og det er jo kanskje imponerende nok bare det.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.2/10 (131 067 stemmer, for øyeblikket plassert som den 186. beste filmen noensinne)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5