Julekalender 2011: 19. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Det avholdes tippekonkurranse, der leserene prøver å gjette seg til årets topp 4. Fristen for innsending av bidrag er gått ut, og du kan følge deltakerene og framgangen i konkurransen i bunnen av dette innlegget.

6. The King’s Speech

Regi: Tom Hooper

Manus: David Seidler

Med: Colin Firth, Geoffrey Rush, Helena Bonham Carter, Guy Pearce, Michael Gambon og Timothy Spall.

Land: Storbritannia

Spilletid: 118 min

Premiere: 11.02.11

Nokså ukjente Tom Hooper stod stort sett bak engelske TV-serier før han lagde filmen The Damned United om Brian Cloughs tid som manager for fotballklubben Leeds. Det var to år siden, og i år hadde han altså regien på den mest forventede filmen for Oscar-komiteen.

Kong George den 6. (faren til dagens dronning) av England ble konge etter at broren hans abdiserte for å gifte seg med den han ville ha. Dessverre sliter George med en lei stamming, og det tar seg jo ikke særlig godt ut for en mann som det forventes jevnlige taler fra. Kongen bestemmer seg for å gå i taleterapi hos Lionel Logue, en mann med heller uvanlige metoder. Spørsmålet er om han kan kureres i tide til 2. verdenskrig?

Når britene lager film om sine egen kongelige, er det bare å følge med. Dette kan de, åpenbart. Og de kongelige har ganske mange interessante historier liggende på lur, selv om få av dem kan være såpass sjarmerende som denne. Flytende på en bølge av morsomme øyeblikk, med en fast bunn i og med at det er basert på ekte hendelser, slår denne filmen an hos de fleste aldre og målgrupper.

Y-You want m-m-me to sing P-P-Poker Face b-by Lad-d-d-dy Ga-ga-ga-ga-ga-ga-ga?

Skuespillet er nærmest perfekt. Colin Firth gjør sin beste rolle noensinne, og overskinner de fleste andre i filmen. Det til tross for at Geoffrey Rush absolutt gjør sine saker bra, og Helena Bonham Carter er forfriskende å se uten goth-sminken til ektemannen Tim Burton.

Historien har en lignende oppbygning som sportsfilmer, der talene George må holde er som de store kampene. Og det er ikke fritt for at det er gøy å se framgangen, og spennende under de store øyeblikkene. Musikk, lyd, kamera, lys og kostymer er også gjennomført til punkt og prikke.

Mitt problem blir at det kanskje er for flinkt. Ja, det er kvalitet i alle ledd, og en av årets beste filmer, utvilsomt. Men er det en som vil henge med meg like lenge som de aller beste? Dessverre tvilsomt. Dette er den typen film som vinner masse priser, er et trygt valg, og aldri vil komme helt til topps på min favorittliste.

Angående priser, så vant altså filmen fire Oscar under årets utdeling, for Beste film, Beste regissør, Beste mannlige hovedrolle (Firth) og Beste originale manus. Den var også nominert til Beste mannlige birolle (Rush), Beste kvinnelige birolle (Bonham Carter), Beste kinematografi, Beste filmmusikk, Beste art direction, Beste kostyme, Beste klipp og Beste lydmiksing. Den vant også 7 BAFTA-priser (av 14 nominasjoner) og ble nominert til 7 Golden Globes (der Colin Firth igjen vant for Beste mannlige hovedrolle).

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.3/10 (135 353 stemmer, rangert som den 128. beste filmen noensinne)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 6

Konkurranse:

Her følger deltakerene alfabetisk,med tipsene i prioritert rekkefølge. Vinneren er den som klarer flest riktige i topp 4. Ved uavgjort teller summen av plasseringene til alle fire tipsene. Tipper en 1., 3., 7., og 25. plass, for eksempel, vil verdien bli 36. Lavest verdi er såklart best.

Audun: The King’s Speech (6), True Grit (?), The Fighter (?), Thor (?).

Bush: Super 8 (11), Oslo, 31. august (8), Johnny English Reborn (?), Drive (9).

Inge: The King’s Speech (6), The Greatest Movie Ever Sold (?), The Fighter (?), Sucker Punch (?).

Maria: True Grit (?), Hodejegerne (10), The King’s Speech (6), Captain America: The First Avenger (?).

Martin: Kongen av Bastøy (16), Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides (?), Kong Curling (?), Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (14).

Ottar Karsten Hostesaft: The King’s Speech (6), True Grit (?), Black Swan (?), The Town (7).

Stein Galen: The King’s Speech (6), Oslo, 31. august (8), Drive (9), Melancholia (?).

Både Audun, Inge, Ottar og Stein hadde tro på førsteplass til The King’s Speech, mens Maria trodde den ville ende på tredjeplass. At den dukker opp utenfor topp 4 må derfor kanskje regnes som årets kalenders største overraskelse til nå? Audun og Inge ligger fremdeles teoretisk bra an, med tre mulige rette i topp 4.

Julekalender 2011: 11. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

14. Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2

Regi: David Yates

Manus: Steve Kloves, basert på boken av J.K. Rowling.

Med: Daniel Radcliffe, Emma Watson, Rupert Grint, Ralph Fiennes, Alan Rickman, Michael Gambon, John Hurt og Helena Bonham Carter.

Land: Storbritannia/USA

Spilletid: 130 min

Premiere: 15.07.11

David Yates har stort sett gjort karrieren sin med Harry Potter. Han har fått regissere de fire siste filmene om trollmannen, til tross for å ikke ha noen store filmer under beltet på forhånd. Tv-filmer og serier er det en del av, derimot, mest nevneverdig thrillerserien State of Play, som senere ble gjort om til en god film i USA (20. plass i kalenderen for to år siden). Steve Kloves har bearbeidet Harry Potter-bøkene om til 7 av de 8 filmene. Nylig har han vært med på å skrive manuset til omstarten av Spider-Man-franchiset, og han har også skrevet både Wonder Boys og The Fabulous Baker Boys.

I den siste filmen om Harry Potter, må han, Hermione og Ron finne og ødelegge de siste av de sju gjenstandene som forsikrer Voldemorts udødelighet. Voldemort har samlet alle sine tilhengere og omringet Hogwarts, der Harry, resten av elevene og lærerene befinner seg. Det er duket for et storslått slag om trollmannsverdenen, store avsløringer og en endelig avslutning.

The Sphinx called. It wants its face back.

Hittil har jeg vært mindre tilhenger av filmene om Harry Potter enn resten av verden, har det virket som. Jeg har lest tre av bøkene for lenge siden, og sett alle filmene. De har alltid vært underholdende, og definitivt gode nok, men har aldri vekket den helt store entusiasmen. Derfor var det en positiv overraskelse som ventet meg i den siste filmen. Karakterene har nok klart å sette dypere røtter i meg enn først ventet, da det plutselig blir både rørende og trist, i tillegg til gåsehud med jevne mellomrom. Nettopp det en storslått finale trenger å levere.

Effektene er herlige, og det er åpenbart at vi har kommet til det punktet der nesten hva som helst kan se helt ekte ut, det være seg dataanimerte slanger eller fargesprakende lyn fra tryllestaver i kamp. Syns også Yates sammen med fotografen sin gir oss noen veldig vakre bilder i løpet av drøye to timer, spesielt når vi får se disse avgjørende øyeblikkene i stor skala.

Mange av skuespillerene er blitt synonyme med disse karakterene. Tenker da først og fremst på Radcliffe, Watson og Grint, som har vokst med rollene gjennom årene og leverer bra også her. Heldig for produsentene at de valgte nettopp Radcliffe som Potter, hadde jo vært synd om han viste seg å bli en dårlig skuespiller etter hvert som han ble eldre. Andre høydepunkt er jo selvsagt Alan Rickman, som får mer å spille på som sin Snape-karakter i denne filmen enn de forestående. Også er det jo godt å ha en rutinert Ralph Fiennes som ondskapen selv, noe han formidler bra (ved hjelp av en del sminke, vel å merke).

Historien faller fint på plass, og vi får en tilfredsstillende avslutning på det somer en av de mest populære filmseriene noensinne. Jeg tror det er/var svært få skuffede publikummere som kom ut av kinosalene denne gang, og det er jo kanskje imponerende nok bare det.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.2/10 (131 067 stemmer, for øyeblikket plassert som den 186. beste filmen noensinne)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5