Julekalender 2010: 14. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. For å gjøre hele prossessen mest mulig rettferdig, har jeg lagt ut en liste over alle filmene jeg har sett på kino i år, og som dermed er aktuelle kandidater for kalenderen. Listen finner du her. I år kjører vi hemmelig valg, sånn at ingen skal få noen fordeler ved å kikke på andres tips. Send dine personlige topp 4-tips i en melding til meg på Facebook, eller på elektronisk mail til rune_b_87@hotmail.com. Rekkefølgen teller, og du kan endre tipset helt fram til fristen, som settes til I DAG 14. desember (i løpet av dagen), sånn at alle må ha tippet før jeg begir meg inn på topp 10.

Siden sist innlegg har det tikket inn et tips fra Ottar Karsten Hostesaft, en gammel traver i tippekonkurransen! Da er vi oppe i seks deltakere!

11. Edge of Darkness

Regi: Martin Campbell

Manus: William Monahanog Andrew Bovell, basert på en tv-serie skrevet av Troy Kennedy-Martin.

Med: Mel Gibson, Ray Winstone, Danny Huston og Bojana Novakovic.

Land: Storbritannia/USA

Spilletid: 117 min

Premiere: 05.03.10

Martin Campbell er mannen som har regissert de to beste Bond-filmene, nemlig GoldenEye og Casino Royale. Derfor kommer jeg alltid til å være villig til å gi filmene hans en sjanse, selv om han også står bak de mer middelmådige The Mask of Zorro (som ved nærmere ettertanke kanskje egentlig er ganske kul) og The Legend of Zorro.

Thomas Craven er drapsetterforsker, og har jobbet lenge i Boston-politiet. En regnfull kveld får han besøk av datteren sin, Emma. På trappen til huset hans hører de noen rope «Craven!» bak dem, og før de får snudd seg, blir Emma skutt og drept. Ødelagt av sorg, bestemmer Craven seg for å hevne seg over dem som står bak dette. Men da han finner ut at datteren hadde et hemmelig dobbeltliv, viser det seg at det er en større konspirasjon bak dødsfallet hennes. I tillegg får han uventet hjelp fra Darius Jedburgh, en mann som har jobben med å renske bort alle gjenværende bevis fra saker som dette.

Egentlig føles det som om jeg må forsvare hvorfor jeg rangerer denne filmen så høyt. Som vi skal få se mot slutten, ble den nærmest slaktet i de største avisene, og det ser da rett og slett ut som noe vi har sett før? Jeg kan vel ikke nekte for det, akkurat, men her slo noe annet inn. Denne filmen føles som om den kommer fra 90-tallet, og det mener jeg på den beste mulige måten. Den føles som en action-thriller på en nostalgisk måte. Kanskje litt naiv og lettvint, men veldig underholdende.

Om jeg bare prøver hardt nok, kommer folk til å synes jeg er sympatisk igjen.

Jeg har egentlig alltid vært en stor fan av Mel Gibson. På skjermen, vel å merke. I privatlivet har han etter hvert trampet salaten sammen til en flat grønn masse. Men han treffer meg veldig godt som skuespiller, og jeg merker at jeg stoler på karakterene hans, han gjør meg på en merkelig måte litt trygg. Og når jeg samtidig faller veldig lett for en engasjerende hevnhistorie, så går tankene kjapt til filmer som Payback og Ransom, to andre jeg liker ganske mye mer enn den jevne befolkning.

Her får han også selskap av en Ray Winstone i typisk godt slag, og selv om skurken ikke kommer til å vinne noen pris for dybde, så gjør Danny Huston en god jobb med det han har fått. I tillegg har filmen en fin visuell feel, med mye bra lyssetting. Sett det sammen med en slutt jeg likte skikkelig godt, og jeg gikk ut fra kinosalen med en av de bedre «etter-film-følelsene» jeg har hatt i år.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.7/10 (27 183 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 2 (Oi.)

VG: Terningkast 3

Husk å sende inn ditt tips til konkurransen om du ikke har gjort det! Og så kan du godt kommentere, om du vil.

DHFs aller beste komiserie-favoritter! (10-6)

Da var det klart for del 3 av 4 i den prestisjefylte komiserie-listen min. Vi beveger oss nå inn i topp 10, og nivået stiger hele tiden. Her følger fem serier som jeg har ledd utrolig mye av, men som ikke kommer helt opp til de aller aller beste.

10. The Office US

Sendt på TV: 2005-

Antall episoder: Foreløpig 104

Fast inventar: Steve Carrell, John Krasinski, Jenna Fischer, Rainn Wilson, B.J. Novak, m.fl.

I Norge finner du det på: TV2

Laget av: NBC

Michael Scott er sjef for den lokale delen av papirfirmaet Dunder-Mifflin i Scranton, Pennsylvania. Han kommer i masse problemer som følge av at han har veldig dårlige sosiale antenner, og rett og slett er ganske dum. Kontoret er fylt av mer eller mindre absurde karakterer, med resepsjonisten Pam og selgeren Jim som de to mest normale. Andre derimot, som Creed, er det åpenbart noe i veien med.

http://www.youtube.com/watch?v=9u7dJXDhOjc

Denne amerikanske versjonen av den britiske serien med samme navn har vart ganske mye lenger enn originalen. Det er både positivt og negativt. For det er liten tvil i at det er mer enn 12 av disse 100 episodene som har vært veldig morsomme, og det rettferdiggjør jo utvidelsen i seg selv. Men samtidig så har amerikanerne en vane med å kjøre komiserier til døde, og jeg kan merke at det begynner å skje. For å få til nye morsomme situasjoner, må de hele tiden gjøre karakterene litt mer overdrevne, litt galere. Til å begynne med var det kun et par på kontoret som ikke kunne være ekte mennesker, men nå er det blitt en god del flere, og det begynner å miste kontakten med virkeligheten som gjør denne typen programmer så bra.

Men selv om det kanskje ikke er mer enn en sesong og to igjen med gode episoder, så fortjener virkelig The Office US plasseringen. Den første sesongen var nærmest en kopi av den engelske versjonen, men så gjorde de det til sitt eget. Alt som har foregått mellom Jim og Pam er lett det mest engasjerende kjærlighetsforholdet i en komiserie noensinne, og Ross og Rachel har ingenting å stille opp med. Jeg syns det topper seg rundt sesong 3, når de innfører en rekke nye karakterer på kontoret. Etter det har det holdt seg morsomt, men jeg er som sagt redd for hvor lenge det vil vare.

9. South Park

Sendt på TV: 1997-

Antall episoder: Foreløpig 184

Fast inventar: Trey Parker og Matt Stone.

I Norge finner du det på: TV2 Zebra

Laget av: Comedy Central

Til tross for noen litt mindre bra åpningssesonger har South Park over 13 år vokst fram som det beste animerte showet noensinne. For selv om det er bygget på ganske barnslige vitser, og fremdeles har mye tiss-bæsj-og-vold-humor i seg, så har det faktisk utviklet seg til et skikkelig bra satireprogram. Både viktige og utrolig uviktige problemer blir harselert med, og det er ikke sjelden jeg må innrømme at Parker og Stone har en veldig fin innsikt i hvordan samfunnet fungerer.

Animasjonsstilen kan kanskje se forholdsvis enkel ut, og det er den også. Men de har klart å forbedre den ganske så mye i forhold til hvordan den var da de startet, og det uten at det føles annerledes. En god ting med lettvint animasjon er at de kan vente ganske lenge med å lage episoder, og temaene kan derfor være veldig aktuelle. I fjor kom jo en episode om presidentvalget i USA kun noen dager etter at valget ble avholdt. Men det jeg liker aller best med South Park, er når kjente og overlegne personer får som de fortjener, og det blir belyst hvor tåpelig de faktisk oppfører seg. Et glimrende eksempel er episoden de gjorde på Kanye West og hans latterlige ego som ikke taklet å bli utsatt for en vits.

8. Uti vår hage

Sendt på TV: 2003 og 2008

Antall episoder: 13

Fast inventar: Atle Antonsen, Harald Eia og Bård Tufte Johansen.

I Norge finner du det på: NRK nett-tv

Laget av: NRK

Jeg er klar over at dette er på grensen i forhold til regelen min om «ingen sketsje-programmer i listen», men jeg tar likevel Uti vår hage med. For selv om det er mange sidesprang, og mange sketsjer i løpet av en episode, så er det en hovedhistorie i hver episode også. Når det gjelder humor på norsk, så er det få folk jeg liker bedre enn Johansen og Eia. Og i samarbeid med Atle Antonsen blir det alltid bra, som vi har sett i sketsjeprogrammer som Team Antonsen og Tre brødre som ikke er brødre. Men det beste og mest gjennomførte de har laget er likevel de to sesongene med Uti vår hage.

13 Fantastisk morsomme novellefilmer, og spesielt i den andre sesongen blir de også visuelt kule å se på. I tillegg har de fått med seg mange stilige folk i gjesterollene, for eksempel Oddvar Brå som driver sin egen «hjemknekk»-bedrift. Men kjendishøydepunktet er nok i sesong en, når de har fått med Yngve Hågensen til å spille seg selv som stormannsgal kjemper for likestilling, koste hva det koste vil.

7. Extras

Sendt på TV: 2005-2007

Antall episoder: 13

Fast inventar: Ricky Gervais, Ashley Jensen og Stephen Merchant.

I Norge finner du det på: Ingen kanaler for øyeblikket.

Laget av: BBC/HBO

Ricky Gervais er kongen av å bruke pinlige situasjoner som komiske virkemidler. I Extras spiller han Andy, en skuespiller som sliter med å få roller, og kun får statistroller. Hver episode har med en kjendis som spiller seg selv, og Andy kommer vanligvis opp i en utrolig pinlig situasjon med denne kjendisen i løpet av episoden.

Det beste med serien er hvordan Gervais har fått med respektable skuespillere og kjendiser til å spille seg selv som selvopptatte, dumme, overlegne og til tider rett og slett ufyselige. De to jeg liker aller best er Patrick Stewart (som sett over) og Ian McKellen. Sistnevnte kan du se her, i det som er noe av det morsomste jeg vet om:

6. It’s Always Sunny in Philadelphia

Sendt på TV: 2005-

Antall episoder: Foreløpig 56

Fast inventar: Charlie Day, Kaitlin Olson, Glenn Howerton, Rob McElhenney og Danny DeVito.

I Norge finner du det på: TV3/Viasat4

Laget av: FX

På IMDb.com har en bruker omtalt It’s Always Sunny in Philadelphia som «Seinfeld on crack». Her følger vi en gruppe på 4 venner (fra sesong to er også Danny DeVito med i rollen som faren til to av dem) som driver en bar i Philadelphia. Det de har til felles er at ingen av dem har noe som helst sympati for andre mennesker ønsker i det hele tatt. Dette er karakterer som er så gjennomført egoistiske at det blir fantastisk. Og i motsetning til så mange andre komiserier, så tar aldri It’s Always Sunny… «pauser» for å få med litt moralleksjoner eller poetisk rettferdighet. Nei, det går egentlig ganske greit for disse fæle menneskene. En nærmest perfekt blanding av svart og absurd humor, i et program som til nå har kommet med 5 sesonger av overraskende jevn og god kvalitet.

Da var dette innlegget også kommet til sin slutt. Det er bare å beklage at denne tredje delen ble en del lengre enn de to forrige, men dess bedre komiserien er, dess flere klipp har jeg lyst å få med. I hvertfall når det er mye tilgjengelig på Youtube (og det er det ikke alltid det er…). Den siste delen kommer sikkert i løpet av de neste dagene, så det er bare å henge med!

Julekalender 09: 24. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Fristen er gått ut. Resultater i bunnen av innlegget.

Det er julaften, og du får den beste filmen 2009:

1. Slumdog Millionaire

Regi: Danny Boyle og Loveleen Tandan (med-regissør i India)

Manus: Simon Beaufoy, basert på boken av Vikas Swarup.

Med: Dev Patel, Saurabh Shukla, Anil Kapoor, Rajendranath Zutshi og Freida Pinto.

Land: Storbritannia

Spilletid: 120 min

Premiere: 23.01.09

Danny Boyle slo gjennom midt på 90-tallet med Trainspotting, og har siden det gitt oss flere gode filmer. Den undervurderte The Beach, den glimrende «zombie»-filmen 28 Days Later…, der en epidemi av raseri-infiserte mennesker lager dommedagsstemning i England. Og så bør nok også Sunshine nevnes, en av de visuelt fineste science-fiction-filmene som er laget, men som dessverre har en veldig skuffende siste akt, og dermed ender opp som en gjennomsnittlig film.

Jamal Malik, en 18 år gammel foreldreløs gutt som vokste opp i slummen i Mumbai i India, er med på den indiske versjonen av Vil du bli millionær. Han har gjort det utrolig bra, og er kun et spørsmål fra topp-premien på 20 millioner rupier. Men når programmet slipper opp for sendetid og må ta pause til neste gang, blir Jamal arrestert av politiet, som mistenker at han jukser. Jamal forteller historiene fra oppveksten som forklarer hvordan han har svarene på alt han har blitt spurt om. Vi får et innblikk i en vanskelig oppvekst, med innslag av vennskap, kriminalitet, fattigdom og ikke minst kjærlighet.

Jeg har egentlig sansen for en god tragisk historie når det gjelder film, men må jo innrømme at det er få ting som er bedre enn en skikkelig feel-good-film. Såklart forutsatt at vi får nok grunn te å føle oss bra sammen med hovedkaraterene. Slumdog Millionaire har den perfekte balansen mellom forholdsvis fæle ting og de herlige øyeblikkene.

«Who wants to be a millionaire? A: You, B: Me, C: My outstretched arms or D: Frithjof Wilborn.»

Skuespillet er absolutt bra nok, helt uten kjente fjes for min del. Men jeg tviler ikke på at mange av de involverte helt sikkert har masse fans i India, med tanke på at det er der verdens største filmindustri holder til.

Alt det tekniske er veldig bra. Fine bilder, bra musikk, lyd. Men det er historien som er det aller beste med filmen, og hvordan den blir fortalt. Vi hopper frem og tilbake, mellom forhøret og Jamals fortellinger fra barndommen. Det er veldig fantasifullt satt sammen, sånn at du som publikummer blir sittende og gjette gjennom hele filmen.

Så har den også en av de eneste sang- og dansenummerene jeg har likt skikkelig godt, det sitter veldig fint under rulleteksten som en påminnelse om at dette er fra India og Bollywodd på mange måter. Filmen vant hele 8 Oscar tidligere i år. Beste film, Beste regi, Beste klipp, Beste kinematografi, Beste manus basert på tidligere utgitt materiale, Beste lyd, Beste filmmusikk og Beste originale sang. Og jeg unner den alle sammen, for dette var den beste filmen jeg så på kino i 2009!

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.4/10 (149 201 stemmer, noe som plasserer den på 76. plass på Top 250)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 6

Konkurranseresultatet:

1. Audun (plassering 1,2,3 og 6)

2. Ottar Karsten Hostesaft (plassering 1,3,5 og 6)

3. Stein Galen (plassering 1, 3, 2/8 og 11)

Så kan det diskuteres om Stein Galen burde få andreplass, siden hans tips «Ukjent festivalfilm» kan regnes som både It Might Get Loud (2) og La Journée de la Jupe (8). På den ene siden så er det jo lurt å tippe en ukjent festivalfilm, siden det faktisk var nærmest umulig for ham å tippe It might get loud, men samtidig så er det jo litt på kanten å godkjenne det som må kunne kalles et gruppetips. Så jeg ender opp med å gi andreplassen til Ottar, som då også hadde alle sine blant de seks beste.

Gratulerer til Audun med klar førsteplass, men her er det jo god tipping over hele linja! Takk for deltakelsen, så satser jeg på å «se» dere igjen om et år. Jeg ser på bloggen sine treff at det har vært noen lesere i år også, og det liker jeg godt.

Følg med i romjulen, da skal jeg nok få lagt ut den komplette listen min over årets filmer, om noen skulle være interesserte i det. Da gjenstår det bare og takke for selskapet. Legg gjerne igjen en kommentar! Takk for i dag, ha en trivelig jul! Jeg lar radioresepsjonen spille oss ut:

Julekalender 09: 12. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Kom med forslag!

Angående konkurransen: Siste frist I DAG, fram til da kan du endre på tipset ditt så mye du vil. Men du kan ikke bytte ut filmer etter at de har dukket opp i kalenderen.

Foreløpige deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og The Hangover.

Stein Galen: Inglourious Basterds, A Serious Man, Slumdog Millionaire og “ukjent festivalfilm”.

Audun: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og It Might Get Loud.

Vi er halvveis i kalenderen, og dagens film er

13. Yes Man

Regi: Peyton Reed

Manus: Nicholas Stoller, Jarrad Paul og Andrew Mogel, basert på en bok av Danny Wallace.

Med: Jim Carrey, Zooey Deschanel, Bradley Cooper, John Michael Higgins, Rhys Darby, Danny Masterson og Terence Stamp.

Land: USA/Australia

Spilletid: 104 min

Premiere: 26.12.08

Jeg har ikke sett de filmene Peyton Reed har regissert før, men jeg kan ikke si det er en sterk filmografi. De mest kjente er Bring It On, Down With Love og The Break-Up. Heldigvis trenger ikke nødvendigvis regissøren være det viktigste for om en komedie fungerer bra, det er oftere skuespillerne det kommer an på. Her får vi servert Jim Carrey i den rollen vi er mest vant med å se ham; Komikeren. Han har, i motsetning til regissøren, en sterk komedie-filmografi. Vi har i løpet av de siste 15 årene fått bl. a. Ace Ventura 1 og 2, Dumb and Dumber, Liar Liar, Me, Myself & Irene og Bruce Almighty. I tillegg har han også vist at han takler seriøse roller i The Truman Show, Man on the Moon og Eternal Sunshine of the Spotless Mind.

«Please take me seriously.»

Carl Allen (Carrey) har skilt seg fra kona. Han unngår vennene. Han har en kjedelig kontorjobb. Livet står rett og slett stille. Så treffer han på den gamle skolekameraten Nick (Higgins). Nick får han med på et selvhjelpsprogram ledet av guruen Terence Bundley (Stamp). Programmet heter «Yes Man», og går ut på at du skal si ja til nye opplevelser og legge negativiteten bak deg. Carl bestemmer seg for å si ja til absolutt alle spørsmål.

Om du liker denne filmen avhenger jo såklart mye på om du liker Jim Carrey eller ikke. Jeg liker Jim Carrey. Men selv om han i Yes Man går litt «tilbake til røttene», så er det ikke fullt ut en crazy-komedie som de tidligste filmene hans. Her får vi en fin blanding av komedie og seriøsitet, og Carrey får vist fram nok en gang at han takler begge deler. Det viser seg ofte at komikere er overraskende gode på dramatiske roller. Yes Man fungerer faktisk også veldig bra som romantisk komedie.

Den er også på mange måter den tredje beste Harry Potter-filmen.

Historien er jo en slags versjon av det vi allerede har sett Carrey gjøre i Liar Liar, men jeg vil si det er en bedre versjon. Det er utrolig deilig å få en skikkelig koselig komedie av og til, der vitsene stort sett går ut på å gjøre narr av seg selv. Så hjelper det godt på med et fint sett med støtteskuespillere i de andre rollene. Zooey Deschanel spiller quirky kjæresteemne til perfeksjon. Det er sjelden du får se en søtere dame på film, etter min mening (se andre eksempler i The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy og (500) Days of Summer). Terence Stamp er festlig som guruen som tvinger Carrey inn i ja-holdningen, men showet stjeles selvsagt av Rhys Darby. Mange kjenner ham (forhåpentligvis) som manageren Murray i den eminente serien Flight of the Conchords, og her er han et av filmens høydepunkt i rollen som nerdete sjef.

Jump av Van Halen var kanskje et dårlig sang-valg.

Mer enn det tror jeg ikke jeg ahr å si, bortsett fra at dette var en av årets aller beste komedier, og at jeg hadde det helt storveis i salen. Slenger med en liten fun-fact: Filmen vant en Taurus award, som er prisen for beste stunt utført av en kvinne. Prisen gikk til Monica Braunger for stuntet der hun hadde på seg en spesial-lagd drakt med med rulleskøytehjul på og rullet nedover en svingete vei.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.0/10 (49 553 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 4

Legg gjerne igjen en kommentar, og husk at i dag er det siste sjans å sende inn tips til konkurransen, eller eventuelt bytte ut noen av tipsene dine.

Takk for i dag, ha en trivelig dag!