RSS

Stikkordarkiv: jim

Julekalender 2017: 5. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmetoniske julekalender, inne i sitt ellevte år! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene jeg har sett gitt ut i perioden 1. desember 2016-1. desember 2017. I år er det 125 filmer som konkurrerer om prisen, og en ny vil avsløres hver dag frem mot julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere, kjære lesere. Les mer om den her. Fristen for å levere svar er i løpet av dagen 12. desember. Nå til dagens film!

20. Paterson

Regi: Jim Jarmusch

Manus: Jim Jarmusch

Med: Adam Driver, Golshifteh Farahani og Rizwan Manji.

Land: USA/Frankrike/Tyskland

Spilletid: 118 min

Premiere: 10.02.17

Jim Jarmusch må regnes som en av kongene over indie-filmen (er det andre enn muligens Wes Anderson som er bedre likt av indie-fans?). Han har regissert filmer i over 35 år, fra Stranger Than Paradise og Down by Law, via Dead Man og Ghost Dog: The Way of the Samurai til de mer nylige Broken Flowers og vampyr-filmen Only Lovers Left Alive. Ikke alltid publikumsvennlig, og ikke nødvendigvis veldig kjent for de som holder seg til de største Hollywood-filmene, men en produktiv regissør med godt tak på sin egen stil.

Paterson (Driver) er poet og bussjåfør i byen Paterson i New Jersey, USA. Vi følger ham i en hverdagslig uke. Hans observasjoner på jobb, samtaler med den kunstneriske kjæresten Laura (Farahani), lufteturer med hunden og en og annen øl på den lokale baren. Han bruker de fleste pauser til å jobbe med diktene sine, men til tross for Lauras klokketro på diktekunsten hans, så sliter han en del med egen selvtillit.

paterson

Som i mange av Jarmusch sine filmer, så ofres en typisk fortellerteknikk for en rolig og stemningsfull stil. Du bør ha forstått det innen dette avsnittet, men dette er ikke filmen for deg som foretrekker høy spenning og livet som innsats. Men hvis du er interessert i å bli forført av avslappede, koselige og realistiske karakterer kan dette være noe for deg.

Adam Driver viser som vanlig at han har det som trengs, og at han etter den storslåtte skurkerollen i de nye Star Wars-filmene ikke har problemer med å komme ned på jorda igjen. Iranske Golshifteh Farahani holder seg på samme nivå, og ikke se bort fra å bli både frustrert over og forelsket i Laura i løpet av filmen. Paterson er full av lun og underfundig humor, litt pga karakteren Patersons møte med andre karakterer, men også som i slutten av traileren, der eieren av Patersons lokale bar er oppgitt over hvor vanskelig sjakk-kampen han spiller mot seg selv er.

Filmen handler også mye om poesi. Ikke det letteste å få ned på film, men Paterson har det rette tempoet, den rette stemningen. Hver gang vi presenteres med et av Patersons dikt, er et nytt fint lite øyeblikk. Musikken kommer frem, og teksten fra diktet hans skrives over skjermen mens han leser det opp. Noen enkle, andre dypere.

Paterson er en film om å lage kunst av det dagligdagse, og er du i riktig humør er det en veldig tilfredsstillende opplevelse.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,4/10 (39 273 stemmer)

AVClub.com: A

Rotten Tomatoes: 96% fresh

VG: Ingen anmeldelse.

Dagbladet: Terningkast 5

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 5, 2017 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 3. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Følg denne lenken for å lese reglene og se hvilke filmer du kan velge blant i år. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er 12. desember. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

22. Only Lovers Left Alive

Regi: Jim Jarmusch

Manus: Jim Jarmusch

Med: Tilda Swinton, Tom Hiddleston, Anton Yelchin, Mia Wasikowska og John Hurt.

Land: Storbritannia/Tyskland/Hellas

Spilletid: 123 min

Premiere: 20.09.14

Back to back indie-regissører i julekalenderen, altså. Jarmusch har regissert i over 30 år, og er kjent for å ta seg sin tid når han forteller historier. Jeg har dessverre ikke full kontroll på filmografien hans selv, men har kost meg godt med både Down by Law, Dead Man og kanskje spesielt deler av kortfilm-samlingen Coffee and Cigarettes. I tillegg har han fått mye skryt for Broken Flowers og Ghost Dog. I Only Lovers Left Alive beveger han seg inn i en ny sjanger, og som vanlig har han skrevet manuset selv.

Eve (Swinton) og Adam (Hiddleston) er vampyrer. De lever blant menneskene, og har gjort det i veldig mange år. Adam er musiker, men prøver å unnngå å være kjendis. Han samler på gitarer som han får tilsendt via et bud han stoler på. Men gitarene gir ham ikke glede lenger, og han er blitt deprimert over menneskeheten og livet. Han og Eve har vært elskere i århundrer. Men så dukker Eves søster opp (Wasikowska), og hun er uforutsigbar og vill, og kapabel til å skape problemer for dem.

Det e sånn at  Eg må ha, eg må ha, solbriller på Eg må ha, eg må ha, solbriller på.

Eg må ha, eg må ha, solbriller på
Eg må ha, eg må ha, solbriller på.

Som nevnt tidligere, Jarmusch liker å bruke tid, og dette er nok en slow burner av en film. Dersom du er giret opp av de siste 15 års hyperaktive vampyrfilmer, Twilight, True Blood osv, så kan dette bli drepende kjedelig. Her holdes vampyraktige aktiviteter stort sett off screen, og når det drikkes blod, så kommer det fra ferdige flasker opp i shotteglass og lignende. Filmen prøver heller å forklare oss den nokså desperate følelsen av kjedsomhet du kan få av å være udødelig, å se at verden blir verre (eller ikke bedre i hvert fall) århundre etter århundre. Snart har du gjort alt du kan tenke deg, ingenting engasjerer lenger. Å være vampyr er ikke en superkraft, det er en forbannelse.

Vi får servert en del svevende dialoger, men i det store og hele er det velspilte greier. Tilda Swinton har jo bygget sin karriere på å spille lett ubehagelige karakterer (Den hvite heksa i Narnia, og engelen Gabriel i Constantine), og hun glir fint inn en av Jarmusch classy, kalde vampyr-typer. Tom Hiddleston har virkelig slått gjennom etter rollen som Loke i Marvel-universet, og viser her at han sannsynligvis er i stand til å gjøre det meste han får lyst til å prøve på.

Det hele er presentert i en stilig visuell pakke, med dystre, bleke lyssettinger i mer eller mindre eksotiske settinger. Og etter å ha holdt oss på vampyr-pinebenken gjennom hele filmen, så velger Jarmusch mot slutten å gi oss et glimt av skrekken sett fra offerets synsvinkel, og sjelden har et øyeblikk truffet bedre for meg, og jeg fikk avslutte med grøss nedover ryggen.

Filmen ble nominert til Gullpalmen i Cannes.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.3/10 (33 853 stemmer)

AVClub.com: A-

Filmmagasinet: Ikke tilgjengelig.

VG: Ikke tilgjengelig.

Dagbladet: Ikke tilgjengelig.

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 3, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: 16. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Fristen for å være med er gått ut, og du får en oversikt av deltakerne i bunnen av dette innlegget.

9. The Way Way Back

Regi: Nat Faxon og Jim Rash

Manus: Nat Faxon og Jim Rash

Med: Liam James, Sam Rockwell, Toni Collette, Annasophia Robb, Steve Carell, Maya Rudolph, Rob Corddry og Amanda Peet.

Land: USA

Spilletid: 103 min.

Premiere: 26.07.13

Skriver- og regissør-teamet Faxon&Rash (forresten et detektiv/advokat-show som snart kommer til en tv nær deg) er mest kjent som skuespillere i forskjellige humoristiske ting. Men denne filmen har de definitivt fått lage siden den forrige filmen de var med å skrive var den vellykkede Clooney-filmen The Descendants. Er du med på noe bra i filmverdenen, så får du gjerne en litt større sjanse neste gang, og Faxon&Rash skrev seg denne indiefilmen.

Duncan (James) er inne i sin aller mest pinlige periode av livet, med lav selvtillit på alle punkter. Det hjelper lite at morens (Collette) nye kjæreste (Carrell) prøver å «hjelpe» ham ut av det, og at hans nye «søster» bare syns han er teit. De reiser alle fire på ferie sammen, der Duncan finner en redning i vannparken Water Wizz og den daglige lederen Owen (Rockwell).

Ingenting er mer attraktivt enn en kjempekost.

Ingenting er mer attraktivt enn en kjempekost.

For en perle av en oppvekstfilm! Få typer film er mer inspirerende en de der en underdog-karakter klarer å komme ut av skallet sitt og bygge noen meningsfylte relasjoner. For at det skal fungere, må han plasseres i et kjipt miljø, og det er her mange filmer kan miste bakkekontakten og bli urealistiske. Mange såkalte high school-filmer går i den fella. Her føles det veldig ekte hele tiden (kanskje med unntak av en dansescene midt i filmen, men den lar vi gå). Steve Carrell er nøkkelkarakteren for å gjøre Duncan til den vi vil identifisere oss med. Han er nemlig drittsekk uten å vite det selv, og det er det som er bra. Carrells Trent-karakter er et helt normalt menneske, han føler at han gir gode råd og gjør så godt han kan for å komme på godsiden til Duncan, men det er ingen tvil om at han gjør en dårlig jobb.

Det fine med å ha et par komi-skuespillere som regissører, er at de kan hente inn tjenester fra de morsomme vennene sine. Det har nok gjort mye for at filmen har et såpass bra cast som den har, med Sam Rockwell som en genuint morsom mentor-skikkelse, og en redning for både Duncan og oss som publikum, som jo så gjerne vil Duncan alt vel.

En sånn film der alle roller er velspilte og naturlige, kanskje littegrann shaky i selve vendepunktet (igjen den dansescenen nevnt tidligere), men den belønningen vi får er verdt å ta vare på. Skikkelig feel-good her, om du skulle være i humør for det.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7.4/10 (40 243 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

Konkurransen:

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), The Act of Killing (?), Iron Man 3 (?).

Azzi: Django Unchained (?), Epic (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Pioner (?).

CheerNina: The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Thor: The Dark World (?), Iron Man 3 (?), Django Unchained (?).

Dabju: Gravity (?), The Hunger Games: Catching Fire (?), Captain Phillips (?), Man of Steel (?).

HKH: De Rouille et d’os (Rust and Bone) (?), The Bling Ring (?), Django Unchained (?), Only God Forgives (?).

Inge(n): Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Cloud Atlas (?), Lincoln (?).

Lars Easthouse: Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Iron Man 3 (?), Man of Steel (?).

Maria-Manah: Gravity (?), Django Unchained (?), Gåten Ragnarok (?), Ender’s Game (?).

Marius Full-G: Django Unchained (?), Silver Linings Playbook (?), Eventyrland (?), Frances Ha (?).

Oda to Joy: Django Unchained (?), The Hunger Games: Catching Fire (?), Life of Pi (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?).

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: The Hunger Games: Catching Fire (?), Django Unchained (?), The World’s End (?), Jagten (?).

Stein Galen: The Act of Killing (?), Captain Phillips (?), Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?).

Toejam: The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Django Unchained (?), The World’s End (?), Silver Linings Playbook (?).

Nok en gang en film som ingen har med i sine tips, og stillingen forblir uforandret!

 
4 kommentarar

Posta av den desember 16, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: 2. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

23. Kick-Ass 2

Regi: Jeff Wadlow

Manus: Jeff Wadlow, basert på en tegneserie av Mark Millar og John Romita Jr.

Med: Aaron Johnson, Chloë Grace Moretz, Christopher Mintz-Plasse og Jim Carrey.

Land: USA/Storbritannia

Spilletid: 103 min.

Premiere: 23.08.13

Den andre innslaget i serien. Følger opp etter en overraskende hit fra 2010 (kom på tredjeplass i kalenderen), fylt med gladvold, humor og superheroisme på lavt nivå. Den første filmen var også et deilig avbrekk i Nicholas Cages rekke av elendige prestasjoner i forferdelige filmer. Dessverre følger av naturlige årsaker (spoilers for deg som ikke har sett den første ennå) ikke Cage sin karakter med til denne filmen.

Etter at verden fikk seg en smak på ekte superhelter i den første filmen, har trenden blitt et faktum. Maskerte helter og hevnere har dukket opp bak envher busk, mens Kick-Ass (Johnson) og Hit Girl (Moretz) selv prøver å tilpasse seg et liv som vanlige skoleelever igjen. Men trangen til å superhelte kan fort bli for stor. Når Red Mist (Mintz-Plasse), sønnen til gangsteren Kick-Ass drepte sist, skifter navn til The Motherfucker og samler seg et vaskeekte lag med superskurker, ser Kick-Ass og Hit Girl seg nødt til å trekke fram kostymene igjen. Med på laget får de også Colonel Stars and Stripes (Carrey), og hans gjeng av mer eller mindre kapable hjelpere.

"Ta ut de mindre kapable hjelperne først."

«Ta ut de mindre kapable hjelperne først.»

Actionscenene har blitt hakket mer intense enn sist, på den måten at det er mer grafisk vold. Ikke for det, det er fremdeles mange fine og fantasifulle slåsskamper å underholdes av her, men vi får aldri scener som strekker seg helt opp til de beste fra forrige film. Når det er sagt, så er det en styrke at universet utvides med flere helter og skurker, og bare de forskjellige aliasene er morsomme nok til at det er verdt det.

De tre hovedkarakterene som går igjen fra eneren, Kick-Ass, Hit Girl og Red Mist –> The Motherfucker, vokser alle tre, og det føles som om de gjør naturlige valg. Moretz har en bratt stigende kurve på skuespillerdyktigheten, mens de andre to spiller rollene sine med en viss troverdighet, til tross for den innebygde overdrivelsen som ligger i konseptet. Den som skuffer litt er derimot Jim Carrey, som kanskje har fått en for dårlig karakter å jobbe med.

Kick-Ass 2 lever nok ikke helt opp til forgjengeren, men det skulle jo noe til, og det er fremdeles en herlig underholdende heisatur å følge disse halvgode supringene.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.9/10 (69 791 stemmer)

VG: Terningkast 2

Dagbladet: Ingen anmeldelse på nett.

 
4 kommentarar

Posta av den desember 2, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 12. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

13. The Way Back

Regi: Peter Weir

Manus: Peter Weir og Keith R. Clarke, basert på en bok av Slawomir Rawicz.

Med: Jim Sturgess, Ed Harris, Colin Farrell, Mark Strong og Saoirse Ronan.

Land: USA/De Forente Arabiske Emirater/Polen

Spilletid: 133 min

Premiere: 25.03.11

Peter Weir har regissert helt siden slutten av 60-tallet, og har hatt noen ganske populære filmer opp gjennom årene. Den veldig gode krigsfilmen Gallipoli tok for seg australiere i første verdenskrig, og hadde Mel Gibson i en av hovedrollene. Noen år senere regisserte Weir Harrison Ford i Witness, og Dead Poets Society vant Oscar for Beste manus i 1990. 8 år senere lagde han sin kanskje beste og mest kjente film, The Truman Show, og så gikk det noen år før vi fikk Master and Commander: The Far Side of the World. Weir har blitt nominert til Oscar hele 6 ganger, men har foreløpig ikke vunnet.

En gulag i Sibir i 1941 må rage ganske høyt på listen over de verste stedene å tilbringe tid. Polakken Janusz er fengslet etter å ha blitt angitt av konen sin på falskt grunnlag. Han bestemmer seg for å rømme, og under dekke av en snøstorm klarer han og 6 andre å stikke av. Men det holder ikke å bare rømme, nå må de finne veien helt til India for å være i sikkerhet. En vei gjennom snø og is, ørken og fjell. Utfordringene står i kø. Hvor mye skal til før en må forlate en reisekamerat for å redde seg selv? Kan en virkelig stole på fanger når det trengs?

Historien har vi nok sikkert hørt versjoner av før, og det er ikke altfor vanskelig å gjette hvordan det slutter. Men jeg kan ikke huske å ha sett noen film som tar for seg en såpass lang reise, og heldigvis er det basert på en sann historie. Jeg er ikke sikker på akkurat hvor sann historien er, men det burde iallfall ikke være lov å lage denne typen filmer om det ikke har skjedd i virkeligheten.

Først det negative. Jeg kan tenke meg at mange syns dette blir litt langdrygt og kjedelig. For min del så var det på vippepunktet, men filmen endte med å dra meg inn i en slags tilstand der jeg holdt interessen, og satte mer og mer pris på hvor lang tid denne reisen tok. En ting jeg var redd for var at de engelske skuespillerene skulle snakke engelsk med aksent gjennom hele filmen. Heldigvis viste det seg at Ed Harris skulle spille amerikaner, sånn at det ble naturlig at karakterene snakket engelsk med hverandre.

Som sagt ble jeg lettere hypnotisert av filmen. Det er som om at prøvelsene karakterene må gjennom spiller inn på deg som publikum, og under de lange ørkensekvensene kan en rett og slett bli tørr i halsen. Det er flinke skuespillere med. Ed Harris er en gammel traver som tar med seg tyngde, mens Jim Sturgess er en litt undervurdert type som jeg har sansen for. Colin Farrell gjør ikke sin beste rolle her, noen ganger treffer han og andre ganger ikke.

Det klart beste med filmen er fotoet og de nydelige omgivelsene. I løpet av de drøye to timene med overlevelseskamp får vi komme innom mange forskjellige økosystemer, og som tilhenger av naturdokumentarer var det et høydepunkt. Det er også da vi ser de store avstandene som blir tilbakelagt, og grunnen til at dette er en historie verdt å få med seg. Filmen ble nominert til årets Oscar for Beste sminke, sannsynligvis mest på grunn av uttørkede ørkenmennesker og andre mer eller mindre ekle skader og sår.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.3/10 (27 390 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 4

 
2 kommentarar

Posta av den desember 12, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 18. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. Fristen for å være med har gått ut, og oversikten over de syv deltakerne og deres tips finner du under dagens innlegg.

7. Brothers

Regi: Jim Sheridan

Manus: David Benioff, basert på filmen «Brødre», skrevet av Susanne Bier og Anders Thomas Jensen.

Med: Jake Gyllenhaal, Natalie Portman, Tobey Maguire og Sam Shephard.

Land: USA

Spilletid: 105 min

Premiere: 23.04.10

Jim Sheridan har laget noen skikkelig gode filmer tidligere, med Daniel Day-Lewis i hovedrollen. Han stod bak både My Left Foot, In the Name of the Father og The Boxer. Med filmen Brothers har han gått for en remake av den danske dogme-filmen Brødre. dessverre har jeg ikke sett den, og kan derfor ikke sammenligne de to. Men den er innkjøpt, og skal sees.

Tommy (Gyllenhaal) og Sam (Maguire) er brødre. Sam reiser med militæret til Afghanistan, mens Tommy akkurat har kommet ut av fengselet. Da Sam’s oppdrag plutselig går fryktelig feil, og han antas død, må Tommy ta på seg det som for ham er en helt ny rolle i forhold til Sam’s familie. Han tar på seg ansvar, og blir sakte en del av livet til Sam’s kone Grace (Portman) og døtrene deres. Men Sam var aldri død, og kommer tilbake som en endret mann, som har problemer med å forstå de nye forholdene som har oppstått hjemme.

Dette er en film som tar fram de store følelsene, og balanserer fint på grensen mellom realistisk og overdreven. Det ender opp på riktig side, og jeg satt som klistret til historien. Når jeg var og så den ble visningen avbrutt av en brannalarm, men ikke engang det gjorde at jeg falt ut av det. Her har vi en av de historiene der vi har en gruppe karakterer som vi kan identifisere oss med, og selv om egentlig ingen gjør noe feil, i hvert fall ikke fra sitt eget synspunkt, så vokser det frem intense konflikter i løpet av filmen. Det er fantastiske skildringer her, både av Tommy’s ødelagte forhold med den strenge faren, og Sam’s traumatiserte hode etter de forferdelige tingene han ble utsatt for i Midtøsten.

Haha, snøen minner meg på hvor tåpelig The Day After Tomorrow var!

Skuespillet er det som bærer hele filmen, og for noen prestasjoner vi får her. Natalie Portman er jeg allerede tilhenger av, men det er ikke nødvendigvis noen garanti for at Maguire og Gyllenhaal skal levere genialt skuespill. I denne filmen gjør begge to etter min mening sin beste prestasjon noensinne. Dialogene er naturlige og ektefølte. Et meget godt manus, noe danskene sikkert skal ha en god del av æren for.

Hadde jeg sett originalversjonen fra før av, kan det godt være jeg ikke hadde satt like mye pris på denne filmen. Men jeg kan ikke gå rundt og dømme ut fra det, og kan bare håpe og tro at danskene har klart å lage denne historien like bra som dette. Vi får se om akademiet vil nominere denne til Oscar, den har allerede blitt nominert til to Golden Globe-priser, for Beste mannlige hovedrolle i et drama (Maguire) og for Beste originale sang i film (U2 – Winter).

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7.3/10

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 5

KONKURRANSEN:

Her følger deltakerene, i alfabetisk rekkefølge. Det gjelder altså å ha flest riktige i topp fire, ved uavgjort teller rekkefølgen. Plasseringene til filmene står i parantes.

Audun: 1. Inception (?) 2. Avatar (9) 3. Shutter Island (10) 4. Moon (?)

Bush: 1. Inception (?) 2. Up in the Air (8) 3. Moon (?) 4. Kick-Ass (?)

Eirik: 1. The Expendables (?) 2. Inception (?) 3. She’s Out of My League (?) 4. Kick-Ass (?)

Henrik: 1. Inception (?) 2. Avatar (9) 3. Nokas (?) 4. Fantastic Mr. Fox (?)

Maria: 1. Kick-Ass (?) 2. Inception (?) 3. Shutter Island (10) 4. Trolljegeren (20)

Ottar: 1. Inception (?) 2. The Social Network (?) 3. Moon (?) 4. Avatar (9)

Stein: 1. Inception (?) 2. Shutter Island (10) 3. Avatar (9) 4. The Social Network (?)

Ingen av deltakerene tippet Brothers som en av årets topp fire, og stillingen er dermed uforandret. Kommenter gjerne, mine brødre og søstre.

 
8 kommentarar

Posta av den desember 18, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 12. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Kom med forslag!

Angående konkurransen: Siste frist I DAG, fram til da kan du endre på tipset ditt så mye du vil. Men du kan ikke bytte ut filmer etter at de har dukket opp i kalenderen.

Foreløpige deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og The Hangover.

Stein Galen: Inglourious Basterds, A Serious Man, Slumdog Millionaire og “ukjent festivalfilm”.

Audun: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og It Might Get Loud.

Vi er halvveis i kalenderen, og dagens film er

13. Yes Man

Regi: Peyton Reed

Manus: Nicholas Stoller, Jarrad Paul og Andrew Mogel, basert på en bok av Danny Wallace.

Med: Jim Carrey, Zooey Deschanel, Bradley Cooper, John Michael Higgins, Rhys Darby, Danny Masterson og Terence Stamp.

Land: USA/Australia

Spilletid: 104 min

Premiere: 26.12.08

Jeg har ikke sett de filmene Peyton Reed har regissert før, men jeg kan ikke si det er en sterk filmografi. De mest kjente er Bring It On, Down With Love og The Break-Up. Heldigvis trenger ikke nødvendigvis regissøren være det viktigste for om en komedie fungerer bra, det er oftere skuespillerne det kommer an på. Her får vi servert Jim Carrey i den rollen vi er mest vant med å se ham; Komikeren. Han har, i motsetning til regissøren, en sterk komedie-filmografi. Vi har i løpet av de siste 15 årene fått bl. a. Ace Ventura 1 og 2, Dumb and Dumber, Liar Liar, Me, Myself & Irene og Bruce Almighty. I tillegg har han også vist at han takler seriøse roller i The Truman Show, Man on the Moon og Eternal Sunshine of the Spotless Mind.

«Please take me seriously.»

Carl Allen (Carrey) har skilt seg fra kona. Han unngår vennene. Han har en kjedelig kontorjobb. Livet står rett og slett stille. Så treffer han på den gamle skolekameraten Nick (Higgins). Nick får han med på et selvhjelpsprogram ledet av guruen Terence Bundley (Stamp). Programmet heter «Yes Man», og går ut på at du skal si ja til nye opplevelser og legge negativiteten bak deg. Carl bestemmer seg for å si ja til absolutt alle spørsmål.

Om du liker denne filmen avhenger jo såklart mye på om du liker Jim Carrey eller ikke. Jeg liker Jim Carrey. Men selv om han i Yes Man går litt «tilbake til røttene», så er det ikke fullt ut en crazy-komedie som de tidligste filmene hans. Her får vi en fin blanding av komedie og seriøsitet, og Carrey får vist fram nok en gang at han takler begge deler. Det viser seg ofte at komikere er overraskende gode på dramatiske roller. Yes Man fungerer faktisk også veldig bra som romantisk komedie.

Den er også på mange måter den tredje beste Harry Potter-filmen.

Historien er jo en slags versjon av det vi allerede har sett Carrey gjøre i Liar Liar, men jeg vil si det er en bedre versjon. Det er utrolig deilig å få en skikkelig koselig komedie av og til, der vitsene stort sett går ut på å gjøre narr av seg selv. Så hjelper det godt på med et fint sett med støtteskuespillere i de andre rollene. Zooey Deschanel spiller quirky kjæresteemne til perfeksjon. Det er sjelden du får se en søtere dame på film, etter min mening (se andre eksempler i The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy og (500) Days of Summer). Terence Stamp er festlig som guruen som tvinger Carrey inn i ja-holdningen, men showet stjeles selvsagt av Rhys Darby. Mange kjenner ham (forhåpentligvis) som manageren Murray i den eminente serien Flight of the Conchords, og her er han et av filmens høydepunkt i rollen som nerdete sjef.

Jump av Van Halen var kanskje et dårlig sang-valg.

Mer enn det tror jeg ikke jeg ahr å si, bortsett fra at dette var en av årets aller beste komedier, og at jeg hadde det helt storveis i salen. Slenger med en liten fun-fact: Filmen vant en Taurus award, som er prisen for beste stunt utført av en kvinne. Prisen gikk til Monica Braunger for stuntet der hun hadde på seg en spesial-lagd drakt med med rulleskøytehjul på og rullet nedover en svingete vei.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.0/10 (49 553 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 4

Legg gjerne igjen en kommentar, og husk at i dag er det siste sjans å sende inn tips til konkurransen, eller eventuelt bytte ut noen av tipsene dine.

Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
5 kommentarar

Posta av den desember 12, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,